Arne Svingen. Fluesommer. Gyldendal

Transkript

1

2 Arne Svingen Fluesommer Gyldendal

3 1 En flue på flukt Jeg hadde blitt veldig glad hvis du fortalte meg litt, sier dama med den hyggelige stemmen. Det er tredje gang hun sier det. Hun blir ikke irritert. Stemmen er akkurat like mild som sist. Men jeg er litt opptatt akkurat nå. Jeg ser en flue som surrer gjennom rommet. Har sånne fluer en plan? Eller flyr den bare rundt og sjekker hva som skjer? Oi, der ligger det noe jeg kan teste med snabelen min. Se der, jeg lander på nesa til den gutten. Hei, kanskje jeg skal fly hit, eller dit, se på meg, jeg kan fly i ring! Noen ganger lurer jeg på om jeg egentlig er en menneskelig flue. Jeg er rask og liker meg høyt oppe i lufta. Jeg ser godt. Jeg er glad i søte ting. Jeg kan være ganske irriterende. Jeg liker meg best utendørs. Og jeg er ganske nysgjerrig. Men jeg har verken veldig store øyne eller hårete bein. Du vet at jeg kan hjelpe deg? Dama snakker igjen. Hun minner kanskje om en liten fugl, men ingen flue. Hun er en sånn som synger pent og har fine fjær, men spiser mark til middag. Blir hun ekstra sulten, så eter hun kanskje ungene sine. Flua passerer igjen, rett foran ansiktet mitt. Den fortsetter bort til vinduet og flyr rett inn i glasset. Hodet

4 mitt fylles av surringen fra fluas idiotiske forsøk på å presse seg gjennom ruta. Kasper, du vet at du kan snakke med meg om alt? Jeg ser bort på dama. Hun smiler til meg, men det er et fotosmil, et sånt som man klistrer på seg for ikke å se sur og kjedelig ut. Jeg peker og sier: Jeg må bare Dama ser spørrende på meg. Jeg reiser meg og går bort til flua, som kjemper for livet. Summingen er som et bor i hodet mitt. Jeg åpner vinduet og børster den ut med hånda. Flua flyr raskt vekk, og snart ser jeg den ikke lenger. Kasper? sier dama spørrende bak meg. Snart skal hun si med den hyggelige stemmen sin at det kan være greit å ha noen å snakke med. Forklare at jeg ikke behøver å være flau over ting som skjer hjemme. Jeg hadde vært mye mer flau hvis jeg var så masete som henne. Det er ikke mer enn et par meter ned til plenen utenfor. Jeg vet jeg kan hoppe over vinduskarmen og lande på beina. Jeg har gjort det før. Det gjelder bare å ha nok spenst. Konsentrere seg. Kontrollere svevet. Ha god psyke. Jeg tar sats og hopper. Jeg flyr. Jeg svever. Det kiler i magen. Jeg daler. Like etter lander jeg på gresset utenfor og løper samme vei som flua. Bak meg roper dama etter meg. Kom tilbake, Kasper! Vær så snill! Det er en fin, solfylt dag. Flua og jeg er frie. Oi, se der er en perfekt grein. Jeg hopper over den. Og det treet der! Jeg svever over et lite barnetre og kjenner

5 bladene stryke meg under lårene. Ingen stiller vanskelige spørsmål. Fluer kommer og går. Her ute kan jeg være for alltid. Jeg har forvillet meg inn i skogen. Der finner jeg den. En lang og solid pinne, perfekt til stavsprang. En fersk, passe bøyelig kjepp som kunne ført meg fire fem seks meter opp i lufta. Jeg og fluene kunne flydd over lista som en Sergej Bubka, og dalt mot en deilig landing på skogens mykeste matte. En dag skal jeg gjøre det. Jeg lover. Inntil videre hopper jeg over lave greiner og dvergtrær. I hånda har jeg den perfekte staven. Da jeg kommer hjem, er pappa allerede ferdig på Posten. Han sitter inne med gardinene trukket for. Det betyr at han har vondt i hodet. Hei, pappa, sier jeg med lav stemme. Hei, Kasper. Jeg var hos hun dama igjen. Det er best å si ifra med en gang. Øyenbrynene til pappa detter ned i synet hans. Men i dag gjør det ingenting. Hva snakket dere om? Vi snakket ikke så mye. Jeg sa ingenting om noe. Det er gutten min, det. Du kan ta deg litt sjokolade i skapet. Takk, pappa. Det er melkesjokolade med Daim-biter, og jeg tar en hel rad. Jeg nøler litt, men så tar jeg en rad til. Det er en sånn dag. Jeg kan ta to rader med Daim-sjokolade uten at noen reagerer. Det er ikke mange pappaer som tilbyr sjokolade før middag midt i uka. Noen ganger har han gitt meg drops

6 også. Mamma sier at man kan få hva man vil her i livet bare man ønsker seg det høyt nok. Hvis jeg skal sette opp en liste, er nok ikke sjokolade det jeg ønsker meg mest. Men akkurat nå gleder jeg meg til å la sjokoladen smelte på tunga. Ute i stua hører jeg pappa nynne. Det kan også minne om brumming. Eller stønning. Det gjør han bare når han har veldig vondt i hodet. Jeg går stille opp trappa, inn på rommet mitt og lukker døra l ydløst igjen. Sjokoladen legger jeg i vinduskarmen. Når jeg er helt ferdig med leksene, skal jeg feire med sjokoladen. Faen, brøler pappa nede fra stua. Det smeller i veggen. Noe faller i gulvet og knuser. Pappa banner igjen. Sjokoladen kommer til å bli ekstra god i dag. Jeg bare kjenner det på meg.

7 2 En skikkelig seig pizza Gym er ikke akkurat det morsomste jeg vet. Ikke fordi jeg ikke liker innebandy eller kanonball, for jeg liker egentlig idrett veldig godt. Men jeg er ikke så glad i å ta av meg klærne. Aller minst liker jeg å dusje. Det går ikke an å gjemme seg bak vann. Noen ganger blir jeg plutselig syk når gymtimen kommer. Det føles nesten som om jeg burde hentes av ambulanse. Jeg går ikke på den i dag, sier gymlæreren. Du har godt av å bevege deg litt. Jeg kommer til å spy opp innvollene. Du skal nok ikke kaste opp i dag heller. Bare gå inn i garderoben, Kasper. Nå kommer middagen fra i går! Jeg kjenner det. Gymlæreren står der med armene i kors og rister på hodet. Magen min samarbeider ikke, selv om jeg for litt siden var sikker på at tarmer og gørr kom til å henge ut av munnen min og gymlæreren ville bli flau og lei seg. Jeg harker litt, men det høres mest ut som jeg er tørr i halsen.

8 Du dør ikke i dag, Kasper, sier han og går. Jeg skifter innerst i garderoben. Vi spiller volley ball, og jeg er på laget som vinner. Det rare er at jeg faktisk føler meg litt kvalm, men sier ikke fra til læreren, han kommer uansett ikke til å tro meg før det velter gamle måltider utover gulvet. Sannheten er at jeg liker skolen godt. Jeg liker lærerne. Jeg liker de andre elevene. Det hender til og med jeg liker noen av fagene. I siste time har jeg ofte ikke lyst til at dagen skal slutte, da hender det at jeg melder meg for å lese høyt. Bok stavene stikker aldri av når dagen nærmer seg slutten. Munnen min sier de ordene som hjernen tenker. Jeg tror jeg kunne lest høyt hele siste time og langt utover kvelden. Klokka ringer, og jeg pakker sakene. Kasper, kan du bli igjen litt? spør læreren. Jeg har det litt travelt, sier jeg, men blir likevel stående til de andre har gått. Læreren er en dame med veldig stort hår og nese som ligner en dråpe. Hun er vanskelig å mislike, men jeg kunne ønske at hun brydde seg litt mindre. Jeg hørte om i går, sier hun. To av de store vinduene står åpne. Merkelig at ikke flere fluer har funnet veien inn i et klasserom fullt av smuler, skitt og gamle tyggegummier. Lurer på om jeg klarer å hoppe over denne vindus karmen? Vet du hva? Jeg skjønner godt at du stakk. Det er ikke noe morsomt med sånne samtaler. Men jeg vil bare du skal vite at du kan snakke med meg når du vil.

9 Det trenger ikke bli sånn som som det andre. Jeg vet ikke hva det er med læreren. Men har hun ikke noe litt flueaktig over seg? Litt stikkende øyne? Hårete armer? Fint, sier jeg. Vi snakket jo om dette med venner, Kasper. Hvordan har det gått? Har du fått noen? Ja, det har gått kjempefint. Så bra. Hvem har du blitt venner med? Jeg leste en gang om en film der en forsker klarte å flytte ting mellom to steder ved noe han kalte teleportasjon. Litt sånn Harry Potter-greier. I filmen fant han ut at han skulle prøve det på seg selv. Dessverre kom en flue seg inn i boksen hans da han skulle teleportere. Etterpå ble mannen sakte, men sikkert til en flue. Den filmen har jeg lyst til å se. Kanskje læreren har sett den? Jeg forstår, sier hun sakte. Du skulle ikke begynt i korpset eller speideren eller på fotball eller noe sånt, da? spør hun. Det kan godt hende jeg gjør det. Kan jeg gå nå? Bare tenk på det, da. Noen har sagt at jeg bør forklare mer. Fortelle folk hvordan ting henger sammen. For jeg kunne fått venner. Jeg har jo sett på tv hvordan man får det. Men er man venner med noen, må man følge det opp. Det holder ikke bare å si at man er venner. Man må gjøre ting sammen. Dra hjem til hverandre. Kanskje komme bortom selv om det ikke passer å få besøk. Gutter på min alder kan bli ganske høylytte. Pappa har aldri likt å bli forstyrret. Særlig ikke når han har vondt i hodet. Jeg liker bedre å spionere på naboene. Under senga

10 har jeg et lite kartotek over hva naboene holder på med. En dag kommer det kartoteket til å oppklare en grusom forbrytelse. Jeg stikker hendene i lommene og går hjemover. Heldigvis har vi stor hage. En stor hage betyr at ingen bor tett innpå oss. Jeg hadde nok ikke likt om folk spionerte på oss. Bortsett fra når pappa og jeg spiller fotball. Da kan folk studere oss så mye de vil. Det er en stund siden vi spilte fotball nå. På hjemveien tenker jeg på ting jeg er glad for. Når pappa overrasker meg med noe han har kjøpt på vei hjem fra Posten, eller når mamma lager noe ekstra godt til middag. At jeg kan se solnedgangen fra vinduet mitt, og at Sergej Bubka fortsatt har verdens rekorden i stavsprang. Akkurat nå er jeg mest glad for at jeg kan gå her alene og være glad for ting jeg er glad for. Jeg må bare passe på at jeg ikke blir for glad. Det kryper en bille over veien. Jeg stiller foten foran den og sjekker om den vil velge å gå over skoen eller rundt. Den kryper rundt, fast bestemt på å komme seg til andre siden. Jeg har aldri drept et insekt med vilje. Bortsett fra mygg. For mygg teller ikke, de er bare ute etter blodet mitt, og jeg er ikke blodgivertypen. Men selv da stikker det litt i meg, når myggen blir til en mørk flekk i håndflata. Det er ingen hjemme da jeg låser meg inn. På kjøkkenbenken ligger det en lapp: Vet ikke helt når vi kommer hjem. Finn deg en pizza i fryseren. Bruk steketiden til å tenke på noe positivt. Mamma Det fine med mamma er at hun liker å hjelpe andre. Det er nok derfor hun jobber i NAV.