6. Utfordringer i Norge: forebygging

Transkript

1 KAPITTEL 6 6. Utfordringer i Norge: forebygging Dette er det første av tre kapitler om utfordringer ulike faggrupper i Norge må forholde seg til i forbindelse med kvinnelig omskjæring: -- '0011 All; lø. 1. Generell forebygging overfor berørte grupper. Det kan dreie seg om å gi generell informasjon, enten til familier eller enkeltpersoner, eller i form av undervisning i grupper til alle som kommer fra berørte områder. 2. Avverging i situasjoner der man har mistanke om at omskjæring kan være planlagt. Hvordan identifiserer man en slik situasjon? Hva kan man gjøre for å avverge en eventuelt planlagt omskjæring? Hvem har ansvar for å ta tak i problematikken? Når skal man melde det videre? 3. Oppfølging hvis man har mistanke om at ei jente er omskåret Hvordan vet man om dette har funnet sted? Har hun spesielle behov for omsorg og behandling? Skal vi melde det videre? 68 Disse kapitlene om utfordringer gjennomgår noen av de vanligste situasjonene du som ansatt i helse- og sosialsektoren, skolen eller barnehagen kan komme opp i når det gjelder omskjæring, og hvordan du kan håndtere disse utfordringene i samarbeid med andre faggrupper. Kapitlene er rettet mot alle yrkesgrupper. Tabellene til slutt i

2 hvert kapittel har til hensikt å antyde de ulike yrkesgruppenes spesifikke ansvarsforhold og samarbeidet mellom dem. Alle kommuner, bydeler og etater bør lage en plan for hvordan man skal håndtere disse problemstillingene. it Kirsten Jagmann, 51 år, helsesøster og familieterapeut, Asker (fra Norge) For å få slutt på kvinnelig omskjæring trenger vi et faglig nettverk i og på tvers av kommunene slik at vi både kan inspirere hverandre og holde hverandre i ørene! Arbeidet må forankres i helsevesenet, men vi må også ha et nært samarbeid med de berørte gruppene. Det er de som kan gjøre den største jobben, men kvinnene møter ofte motstand, og da er et ekstra viktig at de vet at det er flere som støtter dem i det arbeidet de gjør. Forebygging er viktig. Alle familier og enkeltpersoner fra land der kvinnelig omskjæring er vanlig, har rett til god og grundig informasjon om omskjæring. Det viktigste arbeidet hjelpeapparatet kan gjøre, er å stimulere til dette gjennom kunnskap og omsorg, og ved at det skapes rom for refleksjon og diskusjon. Dette gjelder uansett om du har noen konkret mistanke om at omskjæring er Kalgacal Hassan, 36 år, jordmor, Stavanger (opprinnelig Fra Somalia) Når vi ønsker at mennesker skal endre seg, er det viktig å være seg bevist at dette ikke et ønske fra dem selv, men fra deg. En endringsprosess vil bare finne sted hvis vi starter en dialog og møter folk der de er. Når vi skaper en dialog, vil de selv komme frem til de rette svarene. Vi må fokusere på de konsekvensene omskjæring har for kvinner, ikke angripe dem og fremlegge det slik at det er noe galt med dem. Det er ikke kvinnene det er noe galt med, men praksisen. 5 69

3 x 0 planlagt eller ikke, og selv om familien sier klart fra at de er absolutt imot omskjæring. Det er vår erfaring at informasjon mottas best i en situasjon der folk ikke opplever seg mistenkeliggjort. Derfor bør undervisning ideelt sett gis så tidlig som mulig, som et tilbud om ny kunnskap og refleksjon som gis til alle fra land der dette inngrepet er utbredt. Da har man større mulighet for å skape den tillit som er nødvendig for god informasjon og refleksjon, og man reduserer sjansen for at de man ønsker å informere, føler seg angrepet og mistenkeliggjort og går i forsvar. Mennesker som opplever seg trengt opp i et hjørne, kan lett komme i forsvar, og de blir dermed lite mottakelige for ny kunnskap og refleksjon. Ved at du gir informasjonen i god tid før problemstillingen blir aktuell, får også folk ro til å fordøye informasjonen over tid. Det er nødvendig for å endre holdninger og handlinger i en så komplisert og omfattende problemstilling som dette. Målgruppa er alle som er fra land der kvinnelig omskjæring praktiseres - se egen liste over land og grupper (s.26-29). Generelt vil det være en fordel om du kan nå ut til flest mulig, til enkeltindivider, kvinner og menn, til familier og til større grupper. Søker man å nå flest mulig på omtrent samme tid, økes mulighetene for debatt innad i gruppa. Dette kan lettere stimulere til holdningsendring. Kvinnelig omskjæring i Norge Per var det rundt kvinner og jenter i Norge med bakgrunn fra områder der kvinnelig omskjæring er utbredt. De fleste av disse kommer fra Somalia, Etiopia, Eritrea og Gambia, samt kurdere fra Iran og Irak (sorani-talende). Selv om excision er den type omskjæring som er mest utbredt på verdensbasis, er infibulasjon den vanligste formen blant de som bor i Norge. Dette har sin bakgrunn i innvandringsmønsteret. Omkring to tredeler av de som er berørt av problemstillingen i Norge, kommer fra samfunn der infibulasjon er vanlig, primært fra somaliske områder. Personer i Norge med bakgrunn i land der omskjæring er utbredt Somalia Utbredelse av omskjæring i landet: 98 % Antall personer fra dette landet i Norge totalt (begge kjønn): ca Eritrea og Etiopia Utbredelse av omskjæring i landet: 80 % Antall personer fra dette landet i Norge totalt (begge kjønn): ca Gambia Utbredelse av omskjæring i landet: 80 % Antall personer fra dette landet i Norge totalt (begge kjønn): ca Kurdere fra Irak og Iran Utbredelse av omskjæring i landene er ukjent, men forskningantyder relativt høy utbredelse blant enkelte grupper (sorani-talende). Antall kurdere i Norge anslås til ca totalt av kurdiske foreninger, men tallet er usikkert på grunn av ulik nasjonal opprinnelse. 70

4 A etablere tillit Forebyggende arbeid bør omfatte både informasjon og diskusjon. Det bør foregå både individuelt og i grupper, og informasjon og debatt bør dekke flere temaer og innfallsvinkler. Erfaring og forskning viser at de fleste berørte utvikler økende ambivalens og motstand mot kvinnelig omskjæring når de bor i eksil. Når man skal jobbe med holdningsendring mot omskjæring av jenter, er det derfor lurt å ta tak i den økende ambivalensen, for slik å styrke den enkeltes motstand mot omskjæring. Det er også en metode for å etablere tillit og et felles mål om å sikre jentas beste. -_._.,...:.. -! ' - - En måte å nærme seg feltet på, er å vise at du kjenner til at kvinnelig omskjæring praktiseres i det aktuelle hjemlandet. Vis også at du vet at det arbeides mot omskjæring i deres hjemland, for eksempel ved å spørre hva som gjøres. Ta så opp til diskusjon hvordan denne familien håndterer denne praksisen. Det er viktig at informasjonen er detaljert og klar, og at du etablerer en dialog med foreldrene. Tilnærmingen må skje i respekt for og anerkjennelse av at foreldre generelt ønsker det beste for barna sine. Du må formidle tydelig at det beste de kan gjøre for barna sine, nettopp er å sørge for at de aldri blir omskåret. Dette er det foreldrenes ansvar å passe på! Vis at du ser og anerkjenner at mange opplever usikkerhet og ambivalens, og at du kan gi hjelp og støtte til endring og omsorg. Uansett faktisk holdning er det sjelden at noen i samtaler med hjelpeapparatet tilkjennegir en positiv holdning til omskjæring av jenter. Snarere tvert imot. Støtt dem da i deres uttrykte motstand, enten du tror de snakker av overbevisning eller av ønske om å si det som forventes av dem. Hvis familien sier de vet alt om omskjæring og ikke har tenkt å gjøre det, kan det være lurt å støtte opp om utspillet og spille ballen over til dem ved for eksempel å si: "Så fint at dere vet det og har bestemt dere. Hvilke tanker har dere gjort dere om hvordan dere skal følge opp dette og sikre at det ikke skjer?" De fleste berørte utvikler økende motstand mot kvinnelig omskjæring når de bor i eksil. Når de er i Norge, kan motstanden veie tyngst. Men når de reiser hjem og blir påvirket av dem der hjemme, kan det som taler for omskjæring bli det mest tungtveiende. Ta gjerne utgangspunkt i en diskusjon om hvorvidt de opplever eller risikerer et sosialt press fra slektninger eller andre for omskjæring, og hvordan de kan imøtegå dette. Foreldre må tenke igjennom argumenter og strategier for å forhindre at besteforeldre eller annen familie omskjærer døtrene når de er hjemme. De må også tenke på hvordan de kan få familien hjemme til å forstå at de som foreldre kan risikere politianmeldelse dersom datteren blir omskåret. Ved å forberede seg på denne måten styrker de også den delen i seg selv som er mot omskjæring, og de blir dermed mindre mottakelige for omgivelsenes argumenter for omskjæring. 71

5 Vis at du kan bidra med økt faktakunnskap som kan gi økt trygghet til deres motstand mot omskjæring. Faktakunnskap kan også være en hjelp til å motstå eventuelt sosialt press for omskjæring. Dersom familien kommer fra et land der infibulasjon er utbredt, må du også ta opp diskusjonen om type omskjæring, og klargjøre at alle typer er forbudt og skadelig. Se diskusjonen om overgangen fra infibulasjon til sunna på s.22. Du må også presisere at du er forpliktet til å gi all informasjon, og at dere da kan diskutere og utdype dette sammen. Det er viktig å bruke god tid ved hver samtale og følge opp familien. Hvaveiermest? traume e rløhet 9 identitet respekt 9 ta Det er viktig å forebygge at de berørte går i forsvar. Forsvarsreaksjoner kan begrense deres åpenhet når det gjelder å ta til seg ny kunnskap, og svekke muligheten til en positiv og konstruktiv dialog for endring. For å forebygge dette, er det en fordel at informasjonstiltaket ikke presenteres som et resultat av konkret mistanke, men som et generelt pålagt informasjonstiltak med formål å samarbeide med foresatte for å gjøre det best mulig for barna. 72 En ung kvinne som jobber aktivt mot omskjæring og selv har en vanskelig historie, sa det slik: "Jeg er imot omskjæring av hele mitt hjerte og hele mitt hode, men hvis noen kommer og snakker negativt om min kropp, om min kultur, går jeg automatisk i forsvar." Hvis noen går i forsvar, kan det være nødvendig å gi dem litt tid til å avreagere. Vis forståelse for problemer de har hatt, for eksempel med store medieoppslag, stigmatisering og følelsen av å bli sett på som annerledes - i klassen, på gata eller i møte med helsevesenet. Vis at du forstår deres reaksjon, men at man likevel må snakke om selve temaet. Mødre og fedre i samme familie kan også reagere ulikt på at du tar opp temaet. Det kan skyldes blant annet ulik erfaringsbakgrunn og ulike roller når det gjelder omskjæring og ulike erfaringer i møtet med hjelpeapparatet og samfunnet generelt. Fedre kan ofte være imot omskjæring av jenter, men fordi få fatter hvor alvorlig inngrepet er, er det mange som fraskriver seg ansvaret og overlater avgjørelsen til moren. Det

6 er derfor viktig å ansvarliggjøre menn. Mødre har selv opplevd smertene og tapet, og deres erfaringer kan brukes til å skape endring. Men en mor kan også ha behov for å bearbeide egne erfaringer for at hun skal kunne klare å ta et klart standpunkt mot omskjæring av datteren sin. Hun kan ha erfaring både fra sin egen omskjæring og dersom hun allerede har omskåret noen av sine døtre. Dette gjør at man også kan nærme seg mødre gjennom Rachel Djesa, konkrete tilbud om helsehjelp og informasjon i forhold til den 39 år, sosialantropolog, enkeltes situasjon og behov. Tromsø, (fra Kamerun) c; Andre mennesker er ikke tomme flasker som man kan fylle opp med informasjon. Man kan ikke tvinge folk til å forandre seg, men ved å snakke sammen kan vi skape en felles plattform for dialog, og slik stimulere til endring. r i;3 Er det tabu å snakke om omskjæring? Som ved all kommunikasjon, og spesielt når det gjelder sensitive og sårbare temaer, er respekt og empati en forutsetning for å få til en god samtale. Mange i det norske hjelpeapparatet er usikre når det gjelder å ta opp kvinnelig omskjæring fordi de oppfatter det som tabubelagt. I hvilken grad omskjæring er et tabu, varierer. Blant annet kan de voksnes forhold ti! situasjonen i hjemlandet ha betydning, og hvordan de det gjelder opplever sin situasjon i Norge. Imidlertid tyder all erfaring på at hjelpeapparatets opplevelse av omskjæring som tabubelagt kanskje primært er knyttet til den enkelte helsearbeiders egne negative følelser og holdninger til praksisen. For de omskårne kvinnene er frykt for og erfaringer med fordømmelse og manglende kunnskap fra hjelpeapparatet og det norske samfunnet en hovedgrunn til at de opplever emnet som tabubelagt. I deres egen kultur og deres eget samfunn derimot, oppfattes omskjæringen sjeldnere som et tabu. Der ses det snarere som vanlig og normalt. Det er jo noe alle gjør. Det er derfor en forutsetning for en god samtale at hjelpearbeidere reflekterer over egne følelser og tanker, slik at de klarer å møte de berørte på en mest mulig åpen og fordomsfri måte. Erfaring viser at temaet ofte er overraskende lett å snakke om dersom ansatte hjelpeapparate tar det opp med respekt og omtanke, og fokuserer på å gi hjelp og informasjon. Erfaringer med å invitere til deltakelse Ved rekruttering av deltakere til samtalegrupper om kvinners liv og helse i eksil, sa flere at de ville delta, men at de ikke ønsket å snakke om kvinnelig omskjæring. Under evalueringen på den siste av de åtte samlingene sa likevel mange av de samme kvinnene at det nettopp var dette temaet som hadde vært den mest givende delen av opplegget. Dette viser at angst for stigmatisering og fordømmende holdninger kan føre til skepsis mot å delta i informasjonstiltak om kvinnelig omskjæring. Samtidig som folk som regel er svært interessert i å lære og ofte vet mindre enn de selv er klar over. Dette viser også hvor viktig det er å bygge tillit og å invitere deltakere på en mest mulig fordomsfri måte. 73

7 Det er viktig at alle ansatte i hjelpeapparatet bruker den kunnskapen de har tilegnet seg gjennom sin utdanning og erfaring når vanskelige temaer tas opp. Varsomhet, følsomhet og respekt er en forutsetning. Samtidig er det viktig at du ikke blir så forsiktig at informasjonen og kommunikasjonen blir utydelig. c Mange kvinner som er berørt av kvinnelig omskjæring, er innvandrere, og de kan ha begrensede kunnskaper i norsk språk. Misforståelser og dårlig kommunikasjon kan oppstå fordi både ord og kroppsspråk kan oppfattes ulikt. Dette gjør at mimikk og kroppsspråk blir ekstra viktig i kommunikasjonen. Nettopp derfor er bruk av tolk ekstra viktig, i tillegg til at man bearbeider og er bevisst egne følelser og kroppsspråk. Det viktigste verktøyet i arbeid mot kvinnelig omskjæring er informasjon og kommunikasjon. Dette kapitlet er derfor i stor grad forslag til hvordan slik informasjon og kommunikasjon kan foregå i ulike situasjoner. Generelle råd om tilnærming gjelder i prinsippet alle former for kommunikasjons - og informasjonstiltak, enten det skjer gjennom samtaler, diskusjonsgrupper eller undervisning. Unntaket er konkrete omsorgsbehov etter en omskjæring, der man kan ta utgangspunkt i de plagene den enkelte jenta eller kvinnen måtte ha. Generelt er det viktig å nærme seg tematikken med åpenhet og en spørrende og lyttende innstilling. God bruk av tolk er nødvendig for å få til en god gjensidig forståelse. Nyanser og ulike forståelsesrammer kan lett gi grunnlag for vesentlige misforståelser. Det er viktig å være bevisst på kulturelle forskjeller. Samtidig må man Kultur 74 Man tenker ofte på kultur, særlig andres kultur, som noe statisk og fasttømret som styrer folks liv. Men kultur er alltid dynamisk og i endring. I alle samfunn er det også kulturell variasjon, og ulike aktører og grupper kan forholde seg til ulike aspekter av kulturen på ulike måter. I alle samfunn forholder også folk seg ulikt til kulturelle "sannheter'. Noen protesterer og noen "vrir seg unna" ved å tolke ting annerledes enn de fleste andre. Kvinnelig omskjæring er en tradisjon som mange har hatt et relativt ureflektert forhold til før de flyttet i eksil, og bare det å møte andre syn på nært hold kan stimulere til ny refleksjon. Dette blir spesielt tydelig i eksil, noe som gir en unik mulighet til endring.

8 passe på at man ikke tilskriver eller tillegger mennesker en "kultur" de ikke har eller selv opplever som styrende for sine liv. Prøv å bli deg dine egne forventninger og forutinntatte holdninger bevisst, og legg disse til side i møter med målgruppa. Husk at individuelle forskjeller og interne kulturelle variasjoner er store. Du må også være bevisst ulikheten i makt mellom deg og din "klient", samt personens utfordringer knyttet til det å leve som migrant, som ofte kan gi opplevelser av sårbarhet og maktesløshet og manglende integrering i det norske samfunnet. Sara Kahsay, 42 år, jordmor, Oslo (opprinnelig fra Eritrea) Dette miljøet er ikke et mediesamfunn slik storsamfunnet er, og det betyr at vi må oppsøke miljøet aktivt. Ofte kan det være mest effektivt å satse på muntlige informasjonskilder, samtalegrupper, seminarer og muntlige forklaringer til illustrasjoner. Jeg vil påstå at det å vise bilder er mer hensiktsmessig enn brosjyrer. Mange trenger håndfaste bevis, slik som fotografier. Bilder kan lettere stimulere en refleksjonsprosess enn skriftlig materiale, fordi bilder er et sterkere virkemiddel i denne sammenhengen. I arbeidet har det vært inspirerende å se hvordan kvinner utvikler seg når de får ny kunnskap, og konsekvensen er ofte at de begynner å ta avstand fra denne praksisen. i Informasjonen må gjentas Grunnleggende informasjon kan gis på ulike tidspunkter, og den bør gjentas over tid. Hvis de berørte mottar informasjon når de er relativt nyankomne i Norge, forstår de kanskje ikke helt informasjonen siden de da befinner seg i en ny og usikker situasjon. Derfor må informasjonen gjentas. Holdningsendring krever også modning over tid. Derfor er gjentakelser med utdyping av informasjon og diskusjon av flere problemstillinger viktig. En families situasjon kan også endre seg slik at de møter nye utfordringer og får andre kunnskapsbehov. For eksempel kan en familie som en gang har bestemt seg for ikke å omskjære en datter, ombestemme seg på grunn av situasjoner som press fra hjemlandet, at de skal flytte hjem, at de opplever at jenta blir "utagerende" og "for norsk", eller at hun skal gifte seg med en mann de forventer vil kreve omskjæring. Som nevnt er det en stor fordel å ha en slik samtale uavhengig av akutt risiko, da den kan oppleves mindre truende og gi foreldrene tid til å bearbeide informasjonen. Samtidig bør informasjonen gjentas i situasjoner der det kan være økt fare for omskjæring, som i forkant av lengre reiser til hjemlandet eller til andre eksilland. Da er det også aktuelt å legge mer vekt på hvordan familien vil håndtere eventuelt press fra familie og andre for å få jenta omskåret. 75

9 Enketpersoner og familier Mødre har som regel et hovedansvar for å gjennomføre omskjæring av jenter, og de er viktige personer for en slik samtale. Andre kvinner i familien, så som bestemødre, tanter eller svigermødre, kan også være pådrivere. I forebyggende arbeid kan man vurdere å trekke inn disse personene i den grad de bor i Norge, samt eldre søstre, ektemenn og andre nære slektninger. Menn har ofte en perifer rolle i bestemmelse av omskjæring, men det er likevel viktig å ha dem med på laget. Menn er nødvendige både som støtte for kvinner som tar avstand fra skikken, og som aktive pådrivere for endring. Flere menn har tatt avstand fra og hindret omskjæring av egne døtre. Ofte kan også menn være relativt lette å overbevise. Fordi de ofte har lite kunnskap om hva inngrepet faktisk innebærer, får de ofte sjokk og blir motstandere av omskjæring når de får en innføring. Som ved andre sensitive temaer, skal man være varsom med å ta opp kvinnelig omskjæring når det er barn til stede. Barn har sjelden noen mulighet til å påvirke hvorvidt de blir omskåret eller ikke, og det er viktig å være varsom slik at man ikke påfører barn ansvar og skyldfølelse for et inngrep de ikke har mulighet til å påvirke. For mer informasjon om hvordan man kan møte tematikken blant barn i barneskolen, se kapittel 9 s.117. Barn har en lovbestemt rett til å bli hørt etter at de er fylt 12 år. Denne aldersgrensen kan kanskje brukes som indikator på når man kan ta opp temaet med barnet til stede. Vurderingen må selvfølgelig også knyttes til hvilken måte temaet er relevant på. 76 Når det gjelder spørsmål om operative inngrep for å rette opp skader som er skjedd ved omskjæring, kan barnets alder også ha betydning for hvordan man kan få utført slike inngrep. For små barn har foreldre/foresatte et hovedansvar. Men i tilfeller der foreldre motsetter seg nødvendige inngrep for å sikre barnets helse, kan det bli nødvendig å overprøve foreldrenes vurdering. I prinsippet er det helsepersonell som må vurdere nødvendigheten av behandling. De kan søke å overtale foreldrene til å tillate behandling. Hvis dette ikke lykkes, må de melde bekymring til barnevernet, som har mulighet til å sette i verk tiltak for å sikre nødvendig behandling.

10 Jenter over 16 år har en selvstendig rett til å bestemme over egen behandling og ønskede inngrep fra helsevesenet, uten foresattes vitende eller aksept. I en del tilfeller (blant annet når det gjelder prevensjon) kan jenter ned til 14 år bestemme over inngrep i egen kropp uten foresattes tillatelse. Ungdom står i en sterkere posisjon enn barn. Selv om de sjelden har mulighet til å vite om eller bestemme over egen omskjæring, kan de ved økt kunnskap bli seg eventuell risiko bevisst og dermed få mulighet til å protestere og søke hjelp. Det er også rapportert om tilfeller der unge jenter i eksil har sagt seg villig til å la seg omskjære hvis det "bare" dreier som et "mildt" inngrep. De bør imidlertid frarådes å gå med på dette fordi selv "små" inngrep er ulovlige, unødvendige og skadelige. Det er dessuten rapportert om flere tilfeller der inngrepene er blitt langt mer omfattende enn det jentene er blitt forespeilet. Det er for eksempel rapportert om et tilfelle der to søstre som sa ja til "en liten omskjæring", ble infibulert (s.42). Grupper Samtalegrupper med en fast gruppe som møtes flere ganger. Mye tyder på at den beste måten å forebygge på, er ved å etablere samtalegrupper som går over tid og med en bred tilnærming. Dette skyldes blant annet at omskjæring av kvinner er en sosiokulturell praksis som gjør at en endring blir mest effektiv dersom den kan skapes i en sosial kontekst. OK-prosjektet har utviklet et opplegg for slike samtalegrupper som er kalt Kvinners liv og helse i eksil. Opplegget er blitt gjennomført over hele landet, og erfaring tyder på at lærings- og bevissthetskurven hos deltakerne er høy. Opplegget er utformet i den hensikt å stimulere til økt kunnskap, økt bevissthet og refleksjon om egne holdninger og valgmuligheter, og å styrke deltakernes trening i a ta standpunkt og hevde egne meninger. Oppleggets brede perspektiv og metoder skal bidra til å styrke kvinners "empowerment" og innflytelse. Hensikten med samtalegruppene er således å etablere støtte- og holdningsendrende grupper for å forebygge kvinnelig omskjæring. Et viktig delmål for den enkelte er å oppnå et positivt syn på egen kropp og seg selv som individ. Andre viktige målsettinger er å styrke lokale nettverk og oppnå økt kontakt mellom berørte grupper og hjelpeapparatet. 77

11 Opplegg til samtalegrupper c z 0 Kvinners liv og helse i eksil - Veilederhefte for samtalegrupper med kvinner fra land som praktiserer kvinnelig omskjæring Samtalegruppene samles åtte ganger og tar opp følgende temaer: 1. Bli kjent og motivering 2. Hvilke av våre tradisjoner ønsker vi å føre videre? 3. Hva betyr integrering for meg? 4. Kvinners helse, spesielt underlivet 5. Fødsel 6. Forestillinger om hverandre 7. Sosial kontroll 8. Evaluering av egen lærdom Kvinners liv og helse i eksil a OK-prosjektet har mest erfaring med slike grupper for ungdom, mødre og voksne kvinner. For menn har kun kortere versjoner blitt gjennomført, men vi mener at opplegget i sin helhet også kan brukes i mannsgrupper. 44 Hilde Saga Berberg, 42 år, barnevernspedagog, Skien (fra Norge) I Skien har vi drevet samtalegrupper i regi av OK-prosjektet. Vi samlet en del somaliske kvinner for å delta i en kvinnegruppe der omskjæring og flere andre temaer ble diskutert. Jeg så at kvinnene hadde et stort behov for å snakke om omskjæring, og at de ønsket mer kunnskap. Det er viktig at disse tingene snakkes om i trygge omgivelser, og samtalegruppene bidro til å skape en trygg ramme rundt dette private temaet.' 3 78

12 4 1 Liv Frydenborg, 52 år, sykepleier, Os i Østerdalen (fra Norge) Jeg har vært med på å drive en samtalegruppe for kvinner i regi av OK-prosjektet. Ved å dele erfaringer om hvordan det er å være kvinne i forskjellige kulturer, ble vi kjent med hverandre på en helt ny måte - og vi fant ut at vi hadde mye til felles. Dette skapte et fellesskap på tvers av kulturer. Jeg tror slike samtalegrupper er nyttige for å få til en dialog omkring kvie omskjæring. 77 Engangstiltak: Informasjonskvelder eller enkeltstående gruppesamtaler kan arrangeres for både kvinner og menn. Hvorvidt man skal holde møtene atskilt eller sammen for menn og kvinner, må vurderes i hvert enkelt miljø. Generelt vil vi anbefale at kvinner og menn først får en basisinnføring hver for seg, med rom for refleksjon, spørsmål og utveksling av egne erfaringer. Erfaring viser at kvinner ofte er mer usikre og mindre private når menn er til stede, og at de dermed i mindre grad får mulighet til å diskutere personlige erfaringer og bekymringer grundig. Det er også enklere å bruke illustrasjoner og bilder når kvinner er alene. Etter å ha gitt en slik basisinformasjon til menn og kvinner hver for seg, kan det likevel være hensiktsmessig å arrangere et fellesseminar. Det kan bidra til å stimulere dialogen mellom kjønnene. Menn kan få økt innsikt gjennom kvinners konkrete erfaringer og derigjennom stimuleres til aktiv sosial endring. Slike fellesmøter kan være utfordrende. Vi har av og til erfart at menn og kvinner kan "skylde på" hverandre, og at slike møter kan vekke sinne og såre følelser og skape konflikt. Derfor kreves det god forberedelse og samarbeid med noen fra målgruppa. OK-prosjektet har utarbeidet en undervisningsmodell som er spesielt egnet til engangsarrangementer. Et viktig særtrekk ved denne undervisningsmodellen er at man starter med fokus på deltakernes kunnskaper, refleksjoner og følelser omkring temaet før man presenterer faktainformasjonen om kvinnelig omskjæring. Dette ser ut til å bidra til økt lydhørhet overfor ny kunnskap og økt ansvarliggjøring av egen rolle med hensyn til å videreføre eller bekjempe denne tradisjonen. OK-prosjektet har spesielt brukt denne metoden i undervisning av menn, blant annet fordi det ikke har ligget til rette for mer langvarige opplegg å la samtalegruppene for kvinner. Imidlertid er ikke forskjeller i kjønn det viktigste i de to oppleggene, men varighet og metodiske grep. Og de kan begge brukes i arbeid med både menn og kvinner. 79

13 Hvem skal informere? Hvem som kan invitere til og gjennomføre forebyggende samtaler, samtalegrupper og informasjonsgrupper, kan variere etter hvordan kommunen er organisert og hvilke ressurspersoner som er tilgjengelige. Erfaringsmessig er det en fordel å etablere et samarbeid mellom hjelpeapparatet og noen fra målgruppa for å få dette til. Fra hjelpeapparatet Helsesøster, eventuelt en med spesielt ansvar for flyktninger og asylsøkere (flyktninghelsesøster), er ofte godt egnet til å gi informasjon. Helsesøstre har ofte tillit i berørte miljøer. De er helsefaglig utdannet, de er trent i samtaler om vanskelige temaer, og de har jevnlig kontakt med familier med barn. Andre fagpersoner, som leger og jordmødre, kan også trekkes inn for å informere ut fra sin fagspesifikke kunnskap. Ved å trekke inn spesialisthelsetjenesten bidrar man også til å styrke deres kontakt med målgruppa og dermed legge forholdene bedre til rette for senere kontakt. For tips til fagpersoner i din region, se OKprosjektets hjemmeside: [/Regionale kontakter/undervisere] Informatører For drift av "Samtalegrupper om kvinners liv og helse i eksil" samt annen undervisning har OK-prosjektet utdannet ca. 70 ressurspersoner over hele landet, både fra hjelpeapparatet og fra berørte målgrupper. Du kan finne henvisninger til disse på [/Kontakter /Regionale kontakter /Gå inn på egen region] Kurset omfattet blant annet gruppeledelse og gruppedynamikk, undervisning og korte presentasjoner - i både teori og praksis. Fra berørte målgrupper Samarbeid med personer fra berørte målgrupper er en absolutt fordel. De har gjerne bedre kjennskap til språk, kultur og lokale miljøer, i tillegg til at de har nettverk og troverdighet. Erfaringsmessig kan det fungere godt dersom den som gir informasjon, tilhører samme folkegruppe som tilhørerne eller representerer det norske hjelpeapparatet. 80 For tips til ressursperson fra relevante målgrupper i din region, se OK-prosjektets hjemmeside: [/Regionale kontakter]

14 Innho det i informasjonen Temaer som bør inngå i informasjon om kvinnelig omskjæring: Naturlig anatomi : Mange er dårlig kjent med kvinners naturlige anatomi og funksjon, og er svært interessert i kunnskap om dette. Endringer ved omskjæring : Ulike typer omskjæring, hvilke kroppsdeler som fjernes eller skades og konsekvenser av dette. Informasjon om hjelpetilbud Ulike typer omskjæring : Erfaringsmessig er folk som praktiserer infibulasjon lite bevisst at også excision er skadelig, farlig og ulovlig. Her trengs det god bevisstgjøring, blant annet ved å knytte dette til kunnskaper om normal anatomi. At omskjæring ikke er et religiøst krav: De fleste muslimer praktiserer ikke noen form for omskjæring. Loven : I Norge, andre eksilland og hjemlandet. Bevisstgjøring om individuelt ansvar og sosialt press, spesielt i forholdet til storfamilien. Ved utenlandsreiser : Familier kan få informasjon om lovforbudet i Norge og tilbud om attest på at jenta de ønsker å hindre skal omskjæres, er uomskåret. Ved at de viser attesten og forklarer dette til slektninger som utsetter dem for press, kan frykten for straffeforfølgelse i eksil fungere som ytterligere et argument for å motstå presset. Grethe Savosnick, 49 år, helsesøster og familieterapeut, Bærum (fra Norge) Enhver kvinne ønsker å verne om seg selv og sin egen kropp, og derfor ser generell informasjon om kroppen ut til å være en nyttig innfallsvinkel. Vi har erfart at bilder som viser forskjellen på omskårne og ikke-omskårne underliv, kan være veldig effektive for å få kvinner til å innse helsefaren ved omskjæring. 9 Følgende trykksaker kan være gode verktøy til bruk i undervisning og samtaler: Vi er OK. Hvorfor... Spørsmål og svar om vanlige plager for jenter og kvinner som er omskåret Kvinners liv og helse i eksil, vedlegg med illustrasjoner og lysark. Brosjyre om norsk lov. For mer informasjon, se ressurser bakerst i boka. 81

15 Om naturlig anatomi Bruk god tid på undervisningen i naturlig anatomi og de ulike kroppsdelenes proporsjoner og funksjoner. Man bør vise illustrasjoner av indre og ytre genitalia og forklare disse detaljert. Mange har forestillinger om at klitoris vokser omtrent som en penis i puberteten. Mange blir også overrasket over hvordan kjønnsleppene dekker resten av vulva naturlig og at man har et eget urinrør. Om endringer ved omskjæring Illustrer hva som fjernes ved omskjæring og pek på konsekvenser i form av funksjonsendringer. Eksempler: At kjønnslepper som dekker naturlig, blir fjernet og at området blir mer åpent, hvordan urin og blod samles opp innvendig ved infibulasjon og andre skader og plager som kan komme av omskjæring. Noen komplikasjoner er kjente, for eksempel at infibulerte kvinner kan ha vansker med menstruasjon og vannlating. Men innsikt i hvorfor det er slik, er ofte noe nytt. Erfaringsmessig er mange ikke klar over at andre komplikasjoner som cyster og kuler er forårsaket av omskjæring. Kombinasjonen av gjenkjennelig og ny informasjon er nyttig. Om press fra storfamilie og miljø Foreldre som bor i eksil kan være imot omskjæring, mens slekt og familie i hjemlandet eller andre steder presser på for å få inngrepet utført. De foresatte må bevisstgjøres om hvordan de kan møte slikt press og at det er deres ansvar å sikre at det ikke skjer noe som kan skade barna deres. Du må også drøfte med familien om det er fare for at familie og slekt kan gjennomføre omskjæring av jentene mot foreldrenes viten og vilje. Spør hvordan de har tenkt å håndtere en slik fare. Foreldre må bevisstgjøres om sitt ansvar for å sikre at dette ikke skjer. For noen kan det bety at de aldri må la døtre som er i faresonen, være alene med for eksempel besteforeldrene. Vi kjenner til tilfeller der foreldre har stolt på at besteforeldre er blitt overbevist og respekterer deres valg, og så likevel har omskåret jentene. Foreldre må tenke igjennom argumenter og strategi, og bevisstgjøre familien i hjemlandet om at de selv kan risikere politianmeldelse dersom jentene blir omskåret. Press mot barna: Jenter fra samfunn der omskjæring er vanlig, kan også oppleve press fra andre fra samme land eller slekt for å la seg omskjære. Fra andre europeiske land kjenner vi til tilfeller der barn frivillig har gått med på omskjæring for å tilfredsstille gruppepress eller foreldre. For mer informasjon om hvordan man kan snakke forebyggende med barn, se kapittel 11 for pedagogisk personell og liste over tilgjengelig informasjonsmateriell bakerst i boka. 82

16 Om loven Du må informere om den norske loven mot omskjæring av jenter (kjønnslemlestelsesloven), og hva loven impliserer (se side 61). Presiser at loven er til for å beskytte jentene, barna deres, slik at de skal få beholde kroppen sin mest mulig intakt. Husk å presisere at loven gjelder også for inngrep foretatt i utlandet, og at den omfatter alle inngrep, også excision (ofte kalt sunna, se side 21-22). Trekk også paralleller til at liknende lover finnes i de fleste vestlige land, og at stadig flere afrikanske land også har formulert egne lover mot kvinnelig omskjæring. Se lover i ulike afrikanske land s. 60. Se lover i ulike europeiske land s. 67. Bruk av skriftlig materiale, bilder og fi m Skriftlig informasjon Skriftlig informasjon kan være et nyttig verktøy. Det kan bidra til å gjøre situasjonen og samtalen tryggere for begge partner fordi man har noe konkret og tilsynelatende objektivt å forholde seg til. Det kan også løse opp i noen misforståelser og lette Tadgangen til noen vanskelige temaer. Men skriftlig informasjon kan ikke erstatte samtale og dialog! Mange i målgruppene er uvant med å bruke skriftlig informasjon, og utdelte brosjyrer kan lett gå rett i søpla. Derimot har mange en sterk muntlig tradisjon man kan spille på. God muntlig informasjon spres også bredt ut via nettverk og kontakter. Bilder og illustrasjoner Bilder og illustrasjoner av ytre og indre kjønnsorganer, både naturlige, omskåme og med komplikasjoner, har erfaringsmessig vakt stor interesse og bidratt til mange ahaopplevelser. Hvis situasjonen er trygg, fortrinnsvis i rene kvinnegrupper, overgår kvinners vitebegjær som regel eventuell annen motstand mot å se slike bilder. For menn vil vi anbefale mindre bruk av bilder, men heller enkle strektegninger, gjerne med paralleller til mannens kropp. Film og video OK-prosjektet har laget en rekke videoer som kan være nyttige utgangspunkt for diskusjon. Ingen av disse filmene viser autentisk omskjæring eller kjønnsorganer. Alle er filmer som viser hvordan temaet kan håndteres. Familier kan få låne en video å se på hjemme, eller man kan arrangere en temakveld med flere familier der det vises film som senere diskuteres. 83

17 Når man skal ha en samtale med en som ikke kan norsk, må samtalen planlegges. Det er et mål at partene som snakker sammen, skal få uttrykke seg. For å oppnå dette må man som oftest bruke tolk. z Ic tienere I huskeliste for bruk av tolk Før samtalen 3 Bestilt tolk i god tid og så snart kommunikasjonsbehovet melder seg. 0 Vær nøye med å klargjøre hvilket språk og hvilken språkvariant /dialekt det skal bestilles tolk til. Klargjør dette med samtalepartneren. Mennesker som har vært mye på flukt og reise, kan beherske flere språk, og noen ganger kan de beherske andre språk bedre enn morsmålet. 4 Sett av nok tid til samtalenår den skal foregå via tolk (husk at en tospråklig samtale med tolk tar lengre tid enn en enspråklig samtale). Sett av tid til et formøte med tolken for å avtale samarbeidsform(for eksempel sitteposisjon, pauser, signaliseringstegn osv.) første gang du jobber med en tolk. Sørg for at tolken får reell mulighet til å forberede seg og har tilgang til saksdokumenter og annet bakgrunnsstoff, for eksempel hvem og hvor mange som skal være til stede under samtalen. Tolkens taushetsplikt gjelder også under forberedelsesfasen. Planlegg ekstra nøye det du selv vil si. Legg vekt på de punktene som er viktige for deg. Tenk igjennom hvordan det er best å sitte i forhold til hverandre slik at alle kan se hverandre og høre godt. Dette er spesielt viktig ved skjermtolking og tolking i større forsamlinger, men også ved samtaler med bare to personer og tolk er plasseringen viktig! Vær lydhør for tolkens behov, men husk hvem som er hovedpersonene i samtalen. Ikke la tolken sitte utenfor og vente sammen med den minoritetsspråklige brukeren, verken før eller etter oppdraget. 84

18 Under samtalen Start alltid med en orientering om tolkens funksjon og arbeidsmåte, enten ved tolken selv eller ved deg som er ansvarlig for samtalen (se ovenfor). `:. Snakk med din samtalepartner og ikke om han/henne. Henvend deg til samtalepartneren og ikke til tolken. Dvs. ikke si " Spør ham om han vil..., men spør direkte "Vil du...?". Da vil tolken oversette dette, og den tolkede samtalen blir mer lik en vanlig samtale. Dersom noe virker uklart for deg, eller når du er usikker på hva samtalepartneren har oppfattet, spør vedkommende - og tolken oversetter så spørsmålet. Trekk aldri tolken inn i en samtale. Fatt deg i korthet og gi tolken mulighet til å oversette. Da blir tolkingen mest nøyaktig, og samtalepartneren slipper også til med sine svar eller kommentarer - slik man gjør i en vanlig samtale. Uttrykk deg klart og konkret. Bruker du for eksempel ordtak, bør du samtidig forklare hva du legger i dem. Legg inn regelmessige pauser. Tolken bør ha pause alene, uten minoritetsspråklige til stede. Det er vanlig å ta pauser hver skoletime, men det er best å snakke med tolken om dette før samtalen starter. Respekter tolkens tid. Det er ditt ansvar å avrunde samtalen til avtalt tid. 85

19 Etter samtalen n La tolken slippe å forlate stedet samtidig eller ifølge med den minoritetsspråklige brukeren. Slik beskytter du tolken mot å bli presset utover sitt ansvarsområde og kanskje inn i inhabilitet i forhold til saker hvor du trenger henne eller ham som en god tolk. Husk: - at du selv har ansvar for hva du sier i løpet av samtalen, og for hvordan du sier det (ikke si noe som du ikke vil ha oversatt) z 0 - å tilpasse stilnivået til det inntrykket du får av samtalepartneren, slik du naturlig ville gjort dersom dere snakket samme språk (bruk for eksempel ikke vanskelige faguttrykk uten å forklare hva de betyr - dersom du ikke har grunn til å tro at samtalepartneren din har spesielle kunnskaper om nettopp dette fagområdet) - at tolken ikke har ansvar for at opplysninger som du og din samtalepartner gir hverandre, er riktige eller sannferdige - at tolken ikke kan holde rede på hva dere har sagt til hverandre og ikke er din "huskelapp" - at tolken ikke kan opptre som fullmektig verken for deg eller for din samtalepartner - at dersom du føler du har behov for tilleggsopplysninger om hva som er "vanlig" i det samfunnet vedkommende kommer fra, så søk råd hos andre enn den personen som er tolk i samtalen Kilde: UDIs nettside: For mer informasjon om bruk av tolk, se UDIs hjemmeside: om tolking. Se også heftet: Bruk tolk utgitt av UDI 86

20 Spesielle tolkefaglige hensyn og språklige utfordringer Valg av tolk I samtaler med kvinner bør man bruke kvinnelig tolk. Med et så sensitivt tema som kvinnelig omskjæring ofte er, er det ekstra viktig at man aldri bruker barn i familien som tolk. Noen kan være skeptiske til bruk av tolk. Man må da diskutere muligheter til å snakke uten tolk og ulike valg av tolk. Hvem tolken er og hennes relasjon til personen/familien eller gruppa, kan også påvirke hvor fortrolig man er med bruk av tolk. Her kan aspekter som ulikhet i alder og livserfaring, sosial klasse og utdanning, klan og etniske skillelinjer bidra til å begrense åpenheten ved samtale. Det er også viktig at tolken blir forberedt på hvilket tema hun/han skal tolke om, da noen kan oppleve omskjæring som et vanskelig tema. Tolken kan også ha sterke meninger og erfaringer om temaet, og dette kan påvirke oversettelsen. Derfor er det veldig viktig å være tydelig og detaljert, spesielt når det gjelder de ulike forståelsene av hva omskjæring innebærer. Valg av ord og uttrykk for å forebygge misforståelser Enten man bruker tolk eller ikke, kan det lett oppstå misforståelser. Ord og uttrykk kan gi helt ulike assosiasjoner, og fagord og hverdagsord kan være helt ulike. Her kan bilder og illustrasjoner ofte bidra til å klargjøre konkrete ting. Se mer om ulike typer omskjæring i kapittel 2. Erfaringsmessig vil ordet "omskjæring" i mange sammenhenger bli oversatt med "infibulasjon", så dersom du sier at omskjæring er unødvendig, skadelig og forbudt, risikerer du at kvinnen tror du utelukkende snakker om infibulasjon, mens hun tror du mener at mindre inngrep er både greit, positivt og lovlig. Noen tolker kan være sjenerte eller usikre på ord og begreper på kjønnsorganer og vil ofte omskrive dette. Derfor kan det ofte være nødvendig å bruke illustrasjoner for å øke muligheten for presis informasjon og felles forståelse. Vær også oppmerksom på at tolker kan oversette feil og miste nyanser, slik at du også ved bruk av tolk må presisere og dobbeltsjekke at budskapet er oppfattet. Dette kan gjøres ved å gjenta budskap på flere måter, bruke ulike ord og begreper og ved å be samtalepartneren gjenta det som er sagt. 87

21 Forebygging gjennom kunnskap og tillit Oversikten viser hvordan ulike yrkesgrupper kan arbeide med Helsepersonell Helsesøstre og flyktninghelsesøstre har ofte god kontakt med foreldre og barn, og treffer disse regelmessig. De har også et bredt ansvar for forebyggende helsearbeid. Dette gjør dem til en egnet gruppe til å gjennomføre forebyggende samtaler med enkeltindivider og familier, og til å drive samtalegrupper. Søk samarbeid med andre etater. Dokumenter forebyggende samtaler på helsekortet. For ytterligere informasjon, se "Veileder for helsepersonell i Norge om kvinnelig omskjæring". Sosialpersonell Forebygging overfor enkeltindivider og familier. Det kan være hensiktsmessig å trekke inn faglig støtte fra og samarbeide med helsepersonell. Hvis barnevernet allerede er inne i en familie eller har ansvar for en ung jente, bør de vurdere nødvendige tiltak selvstendig, herunder informasjons- og kommunikasjonstiltak, tilbud om helsehjelp med mer. 88

22 - yrkesgruppenes muligheter mer langsiktig holdningsendring på flere måter Pedagogisk personell Samtalegrupper kan gjennomføres. Samarbeid med helsefaglig personell nødvendig for helseinformasjon. Samtalegrupper kan gjennomføres. Egnede arenaer kan være introduksjonsprogrammet, voksenopplæring eller innføringsklasser for eldre ungdommer. Dokumenter i sakspapirer om man tar opp I ikke tar opp temaet. Samarbeid med helsefaglig personell er nødvendig for helseinformasjon. 89

23 KAPITTEL 7 7. Utfordringer i Norge: a vve rg i n g Dette kapitlet tar for seg situasjoner der man har grunn til å mistenke at omskjæring er planlagt. I slike situasjoner har ansatte i hjelpeapparatet plikt til å gjennomføre tiltak for å hindre at dette skjer. Barnevernloven gir hjelpeapparatet plikt til å gripe inn hvis de ser at barn lider overlast eller er i fare for å bli utsatt for omsorgssvikt eller legemsbeskadigelse. Dette ansvaret er ytterligere forsterket gjennom paragrafen om avvergelsesplikt som ble lagt inn i loven mot kjønnslemlestelse i

24 Situasjoner der det er grunnlag for bekymring I noen tilfeller kan man få konkrete meldinger om fare eller bekymring, ved at jenta selv, eller noen i hennes nærmeste familie eller omgangskrets, gir signaler om at omskjæring er planlagt. I de aller fleste tilfeller vil imidlertid bekymringen måtte være basert på relativt vage mistanker og en kombinasjon av risikofaktorer. Det er mange grunner til at det er vanskelig å få tilgang til direkte signaler. De aller fleste berørte vet at inngrepet er forbudt i Norge, og familier som vurderer omskjæring, vil formodentlig holde slike planer skjult for hjelpeapparatet og representanter for det norske samfunnet. Det er primært innenfor nære relasjoner slik kunnskap kan komme frem. Og på grunn av solidaritet og lojalitet til foreldrene og frykt for sosial kontroll, kan det være svært vanskelig for de involverte å melde bekymring til barnevernet. Spesielle situasjoner som kan indikere økt risiko: Utenlandsreise I reise til hjemlandet Ved utenlandsreise av lengre varighet (over to uker), enten til hjemlandet eller til et annet eksilland, bør man være oppmerksom på eventuell risiko. Ikke alle som reiser, planlegger omskjæring, men det er grunn til å tro at i den grad en familie ønsker å omskjære sin datter, vil det mest sannsynlig skje ved "hjemreise". Også i situasjoner der lir, - -< familien ikke planlegger omskjæring ved reiser til "hjemlandet", kan det oppstå en økt risiko på grunn av press fra storfamilie og slekt. I verste fall kan slektninger gjennomføre omskjæring mot foreldrenes viten og/eller vilje. "Jeg grudde meg før vi skulle Det er derfor viktig å snakke med familien om disse farene og reise, men jeg torde ikke å hvilke forholdsregler de må ta for å forhindre omskjæring ved snakke med noen om det. Jeg ble omskåret i ferien." slike reiser. "Fatima" 14 år Giftermål I mange samfunn regnes omskjæring som en forutsetning for ekteskap. Planlagt ekteskapsinngåelse kan derfor utgjøre en risikofaktor for omskjæring. Det kan være fordi ektemannen og hans familie forventer at jenta er omskåret, eller det er vanlig i enkelte samfunn at omskjæringen gjøres som en forberedelse til ekteskapsinngåelse. Signaler fra jenta om at noe er i gjære Jenta eller noen i hennes familie gir uttrykk for at hun gruer seg til en reise fordi "noe" skal skje, for eksempel at hun skal "bli voksen", "bli initiert", bli gift eller "bli som de andre kvinnene". 91

25 Vurdering av risiko Vurdering av hvorvidt faren for omskjæring er reell og konkret, vil i stor grad måtte baseres på skjønn og vurdering av ulike kilder. I situasjoner der årsaken til bekymring er vag og uklar, for eksempel ved planlagt hjemreise, er dette åpenbart. Men også ved konkrete signaler om risiko må man være oppmerksom på mulige feilkilder. For eksempel kan man oppleve at den som melder bekymring, har misoppfattet situasjonen eller har vikarierende motiver. For eksempel viste en bekymringsmelding seg å være basert på en misforståelse; det var ikke familiens jente som skulle omskjæres, men den nyfødte sønnen. Derfor må man søke å sikre grunnlaget for bekymring nøye, så man ikke risikerer å skape unødige konflikter eller fare for å ikke bli tatt på alvor når faren er reell. Vi vil i det følgende forsøke å klargjøre noen kriterier for å vurdere faren for omskjæring, samt noen tegn eller hendelser som kan styrke eller svekke en slik mistanke: 1. Familiens etniske bakgrunn: Det er primært fare for omskjæring dersom familien (mor og/eller far) har sin bakgrunn i et samfunn der omskjæring av jenter er utbredt. Dersom de kommer fra et land der omskjæringsprosenten er lav, be dem presisere etnisk tilhørighet og/eller spør om omskjæring praktiseres i det samfunnet de kommer fra. 2. Foreldrenes bakgrunn når det gjelder utdanning, klasse og bosted: Forskning viser at det er relativt liten forskjell på utbredelsen av omskjæring mellom by og land, og mellom høyt og lavt utdannede. Familiens sosioøkonomiske bakgrunn gir derfor ingen klare indikasjoner om risiko. 3. Mors omskjæringsstatus: Dersom mor selv er omskåret, betyr det økt sjanse for at datteren er i faresonen. Dersom mor ikke er omskåret, må risikoen regnes som liten. Et unntak her kan være dersom faren og hans familie har andre tradisjoner enn moren i familien. 4. Omskjæringsstatusen til jentas søstre: Dersom en søster er omskåret, spesielt hvis dette har funnet sted etter at familien flyttet i eksil, er det økt sjanse for at jenta er i risikosonen. Hvis jenta har en eldre uomskåret søster og omskjæring er under planlegging, må man regne med at begge søstrene er i risikosonen. Men hvis jenta har en godt voksen og gift søster som ikke er blitt omskåret, kan man anta at det er liten risiko for at aktuelle søstre vil bli omskåret Jentas alder: Omskjæring kan skje fra ei jente er syv dager gammel til hun har født sitt første barn (se kapittel 2). Som nevnt kan slike mønstre endres i eksil, og omskjæring kan da foregå både mye tidligere og mye senere enn det som er vanlig i hjemlandet. Generelt vil vi anbefale at man er observant med hensyn til risiko for omskjæring fra en baby er nyfødt til hun er en gift, voksen kvinne.

26 6. Botid i Norge: Hvis familien har bodd lenge i Norge og er godt integrert, er det sannsynligvis mindre risiko for omskjæring. Men man må likevel være observant fordi det er store individuelle variasjoner. 7. Alder ved innreise til Norge: Hvis ei jente kommer til Norge etter at hun har passert den alderen som er vanlig for omskjæring i hjemlandet, er det mest sannsynlig at hun enten ble omskåret før hun ankom, eller at familien har bestemt seg for at hun ikke skal omskjæres. Dette må vurderes i hvert enkelt tilfelle. 8. Foreldrenes omsorgsevne: Omskjæring kan like gjerne skje i familier som viser stor kjærlighet, omsorg og varme, som i familier med omsorgssvikt og mishandling. Omskjæring er ikke generelt et tegn på omsorgssvikt, idet foreldrene her primært følger sosiale og kulturelle normer i eget samfunn. Samtidig er norsk lov basert på en vurdering om at foreldre som omskjærer datteren sin mens de bor i Norge, i hvert fall i dette tilfellet gjør en alvorlig feilvurdering av hva som er best for barnet. Hvis man etter en slik vurdering mener at det er over 50 prosent sannsynlighet for at omskjæring er planlagt, trer avvergelsesplikten i kraft. At det er over 50 prosent sannsynlighet for at noe vil skje, omtales vanligvis som at man oppfatter det som 'overveiende sannsynlig" at den forventede situasjonen faktisk oppstår. Andre etater enn barnevernet har generelt ikke plikt til å innhente ytterligere opplysninger for å undersøke muligheten for at omskjæring vil bli foretatt, og usikre saker bør derfor meldes til barnevernet. Alle som får signaler om at omskjæring er planlagt, har ansvar for å søke å hindre at omskjæring foretas, enten gjennom selv å sette i verk tiltak eller ved å melde bekymring til barnevernet. Husk at bekymring også kan diskuteres anonymt med barnevernet dersom du er usikker på hvordan du skal håndtere situasjonen. Ofte har helsesøster nærmeste kontakt med familien og er derfor godt egnet til ha et bærende ansvar for å gi informasjon og stimulere til holdningsendring i familien. Ved konkret mistanke, når man oppfatter det som overveiende sannsynlig at omskjæring er planlagt, bør bekymring meldes til barnevernet. Barnevernet har myndighet til å iverksette tiltak også mot foreldrenes vilje. De har et overordnet ansvar for å ivareta barns velferd. 93