Klatring i fjell og felt naturopplevelse spenning venner fysisk aktivitet

Transkript

1 Klatring i fjell og felt naturopplevelse spenning venner fysisk aktivitet

2 Innledning Dette heftet er ment som et tillegg til klatrekurs for deg som vil starte med klatring og fjellklatring. Kursene til Klatring og Friluftsliv er først og fremst tenkt i forhold til fjellklatring, men du har stort utbytte av kursene selv om du har tenkt å drive med innendørsklatring og/eller sportsklatring. Prinsippene for sikkerhetstankegang, sikring av klatrer, bruk av bolter og sikringsmidler, klatreteknikk og evt. taulagsrutiner er de samme uansett hvor du klatrer. Det er også stor sannsynlighet for at du vil utvide klatrearenaene dine etterhvert, i så fall er du velkommen tilbake til et mer videregående kurs. Man lærer ikke klatring ved å lese om det, allikevel er det etterhvert en del teori man bør kunne. Vi kan anbefale «Klatreboka» av Ragnar Bell, som vi også har vært med på å skrive. I tillegg finnes mye god litteratur på andre språk. Lykke til med klatringen Bruk fjellet flittig og med respekt. Cecilia og Hans Petter Håkonsen Klatring og Friluftsliv feb. 05 Innhold Utstyr 3 Knuter 4 Boltede ruter 5 Klatreteknikk 5 Sikringsutstyr 6 Standplass 6 Taulagsrutiner 7 Fall 8 Rappell 8 Turplanlegging 8 Alpine farer 9 Redning 9 Graderinger 10 Ord og uttrykk 10 Kildehenvisninger Klatreboka, Orion Forlag Osloføreren, Kolsås Klatreklubb Når Uhellet er ute, Norges Klatreforbund/Bregruppa Grepet av klatring, video, Norges Klatreforbund 2

3 Det vanligste utstyret for fjellklatring Tau Tauert er klatrerens viktigste hjelpemiddel. Det skal sikre klatreren ved et evt. fall og gjøre oppbremsingen så skånsom som mulig. Klatretau er dynamiske, det vil si at de er elastiske og strekker seg ved belastning. Tauet er laget av en kjerne som gir mye av styrken og en strømpe som holder kjernen sammen, og beskytter denne. (Det finnes også statiske tau som strekker seg svært lite under belastning, disse må ikke brukes til klatring). Et klatretau skal være godkjent av UIAA og CEmerket. (UIAA er en internasjonal organisasjon som godkjenner klatreutstyr, CE-merkingen står for EUgodkjenning. Det er viktig å behandle klatretau forsiktig. Det betyr at tauet ikke skal legges ut der det er jord og sand. Man skal heller ikke foreta raske nedfiringer under topptauing, eller f.eks. hoppe under rappell. Et klatretau har levetid opp mot 5 år, avhengig av hvor mye og hvordan det brukes, og avhengig av tauets kvalitet. Sele For å få en riktig belastning på kroppen undeer rappell og evt. fall brukes sele. Det finnes forskjellige typer, sittesele, brystsele og kroppsele. Av sitteseler finnes seler med sentralløkke og seler av «alpintype». Kroppsele er en lite floeksibel løsning og brukes nesten ikke under klatring. Det vanlige er å bruke en sittesele med sentralløkke. Ønsker man å heve innbindingspunktet, f.eks. under klatring med ryggsekk, brukes ofte sittesele i kombinasjon med brystsele. Hjelm Hjelmen skal beskytte hodet mot fallende sten, mot å skalle borti fjellet under klatring, og ikke minst beskytte hodet ved et eventuelt fall. Den er også en god beskyttelse hvis det er slepphente klatrere over dag, mot f.eks karabinere og annet som kan mistes. Hjelmen skal alltid være med - og brukes. Festet holder Strekk i tauet Dynamisk tau Svasko Er små lette sko med høyfriksjonssåle av gummi. Disse er yppelige til vanskelig klippeklatring, men er nærmest ubrukkelige dersom man kommer bort i is og snø. En svasko skal sitte stramt på foten, men skal ikke være ubehagelig og ha på etter kort tid. Når du skal kjøpe sko: Husk at svaskoene kanskje skal være på foten i flere timer. Prøv forskjellige modeller, og ha dem på en stund, for å finne den som passer føttene dine. Stive støvler Klatrestøvler en type fjellstøvel med stiv såle og friksjonsgummi i sålen. Disse er nødvendige ved klatring på snø og is om vinteren. I tillegg er det mange ruter i fjellet i Norge, og andre steder i verden, hvor det er best å klatre med stive støvler. Det er ikke vanlig å bruke stive støvler ved klippeklatring i lavlandet på sommerstid. Festet ryker Ingen strekk i tauet Statisk tau 3

4 Knuter Det er viktig å bruke riktige knuter under klatring. Knutene må være sikre, og de må ikke kunne gå opp eller vrenge seg under belastning. Her er vist de mest brukte knutene. Dobbel 8-tallsknute Åttetallsknuten brukes til innbining, m.m. Knuten er sikker og god. Den er også ganske enkel å få opp selv etter at den har vært hardt belastet. Illustrasjonen til venstre viser en tredd åttetallsknute til innbinding, illustrasjonen til høyre viser en slått åttetallsknute til f.eks. innkobling i standplass. Dobbel fiskeknute Dobbel fiskeknute blir brukt til å skjøte tau og kanalvevde bånd. Det er meget sikker, og tar mindre plass enn dobbel 8-tallsknute. Den kan imidlertid være vanskelig å få opp etter hard belastning. Dobbelt halvstikk Dobbelt halvstikk brukes først og fremst til selvforankring fordi den er lett og regulere. Vær nøye med å stramme knuten godt, da den ellers kan gli opp og klemme inn låsen på karabineren under belastning. Prusik Prusik er en klemknute som låser seg begge veier når den blir belastet. Fransk klemknute Fransk klemknute brukes ved rappell, og også ofte under kameratredning. Knuten kan løsnes under belastning. Båndknute Brukes til å skjøte bånd. Vær nøye med å stramme knuten, og pass på at det stikker ut minst 5 cm tamper på begge sider av knuten. 4

5 Boltede topptaufester og boltede ruter Det finnes 2 typer bolter, ekspansjonsbolter og limbolter. Begge typåene er svært sikre og tåler stor belastning, forutsatt at boltene er satt riktig. Topptaufeste For å sette topptaufeste i bolter, brukes en karabiner i hver bolt. En 120 cm slynge legges i den ene karabineren. Der hvor belastningspunktet kommer på slyngen bindes en overhåndsknute, så legges den sndre enden av slyngen inn på den andre karabineren. Man bruker så 2 karabinere som legges hver sin vei rundt overhåndsknuten på slyngen. Klatretauet tres gjennom de 2 karabinerene. Boltede ruter På boltede ruter brukes boltene som mellomforankringer. Man har med seg kortslynger under klatringen. (Kortslynger er en slynge med karabiner i hver ende). Når man kommer til en bolt, legger man den ene karabineren inn i bolten, mens klatretauet klippes inn i den andre karabineren. I enden av taulengden vil det enten være et snufeste eller 2 bolter til standplass. Hvis det er et snufeste, brukes dette som et topptaufeste. Standplass er omtalt senere. Topptauing Det er mest vanlig å topptaue på klatrekurs, og den første tiden som nybegynner. Topptauing er den sikreste klatremetoden, fordi man klatrer med tauet stramt over seg, og derfor ikke kan falle langt. Det er allikevel en del ting som det er viktig å huske på: Topptaufestet må bestå av 2 helt uavhengige fester helt frem til der tauet går gjennom en skrukarabiner og en vanlig karabiner. Sikrer binder seg også inn i klatretauet. Utfør alltid kameratsjekk: Sjekk hverandre på at selen sitter korrekt, innbindingen er riktig, tauet ligger riktig i taubremsen og karabineren til taubremsen er låst. Sikrer må ta inn unødig slakk og stå inntil veggen Mange ulykker skyldes uoppmerksomhet eller dårlig kommunikasjon mellom klatrer og sikrer. Vær konsentrert og lydhør. Sikring av klatrer Det er viktig å sikre slik at man kan ta et fall, uansett når det skjer. Tauet ut fra bremsen (bremsetauet) bør holdes nedover mest mulig av tiden. Sørg for å alltid holde bremsetauet inne i hånden, innenfor tommelen. Vær nøye når du skifter grep på tauet. Ikke hold for nær bremsen, da kan du få huden i klem ved et fall. Klatreteknikk God teknikk får du først og fremst gjennom å klatre, da får du bl.a trening i å: Oppdage fottak og håndtak. Finne ut hvordan takene best kan brukes i kombinasjon. Bruke kreftene på en slik måte at du ikke sløser med energi. Noen enkle råd: Ikke bli stresset, da får du lett «tunnelsyn». Finn et godt sted å stå for å kunne hvile. Få oversikt og planlegg de neste bevegelsene. Bruk hodet og bena i best mulig kombinasjon. Pust rolig og rist løs før du klatrer videre. Ved å banke lett på hånd- og fottak kan du høre om de er løse (hul lyd) eller faste (dump lyd). 5

6 Sikringsutstyr Sikringskjeden Sikringskjeden er de det klatreutstyret som er med på å ta opp kreftene ved et evt. fall. Sikringskjeden vil normalt bestå av: Klatreselen Klatretauet Taubremsen Mellomforankringer Selvforankringer (standplassforankringer) Sikringsmidler, plasseringer Foruten bolter, bruker vi flere typer sikringsmidler som: Slynger, Kiler, Hexer, Tricams og Kamkiler. Før du plasserer et sikringsmiddel i en sprekk, må du sjekke at fjellet på begge sider av sprekken er fast og fritt for sprekker. Bruk aldri løse blokker! Det er verre å falle sammen med en stenblokk enn å falle litt lenger alene. Standplass Standplassen må være 100% sikker! Standplassen må bestå av minimum 2 uavhengige selvforankringer som tilsammen virker nedover, oppover og utover. Er man usikker på en forankring, settes flere. Bruk utligningsslynge (Cordelette) på standplassen om du har dette. Husk at du skal kunne nå innkoblingspunktet når du står i stramme forankringer. Ta fall i slake selvforankringer Standplass med utligningsslynge (Cordelette) Innkobling i standplass Man kobler seg inn i standplass ved å slå en åttetallsknute på klatretauet foran seg. Så tres en skrukarabiner i løkken på knuten og inn i senterpunktet i standplassen. Karabineren låses. Åttetallsknute kobles til standplass Klatretau Åttetallsknute i innbinding 6

7 Taulagsrutiner Taulagsrutiner er hvordan man legger mellomforankringer og standplasser under klatringen, og hvordan man kommuniserer i et taulag under klatringen. Kommunikasjonen er viktig, i og med at man ikke alltid kan se hva klatrekameraten gjør, eller kanskje ikke ser ham i det hele tatt. Det sier seg selv at det vil være farlig om f.eks. toeren i et taulag begynner å klatre uten å bli sikret. For å kunne klatre sikkert må vi altså vite hva den (eller de) andre i taulaget gjør. Første mellomforankring legger standplass Standplass Mottatt Mottatt Stramt i selvforankringer i tilfelle nr. 2 faller Sikring klar Kom igjen Jeg klatrer Et taulag består vanligvis av to personer. Ved leding klatrer førstemann en taulengde. Han setter mellomforankringer underveis for å evt. redusere lengden på et fall. Når han kommer mot enden av tauet, eller der det egner seg, etablerer han standplass og sikrer opp annenmann. Rutiner og taurop på en slik klatretur kan være (tauropene er uthevet): 1. Etablere standplass nederst av veggen. 2. Kameratsjekk!!! 3. Førstemann starter å klatre. 4. Første mellomforankring Info til sikrer: Har satt inn en forankring, faller ikke rett på standplass, Kvitteres av sikrer med Mottatt. 5. Førstemann etablerer ny standplass. 6. Standplass Info til sikrer at jeg har sikret meg på standplassnå og du kan ta meg ut av taubremsen. Sikrer kvitterer med Mottatt og tar førstemann ut av taubremsen. Han melder til førstemann: Du er ute. Førstemann kvitterer med Mottatt. 7. Førstemann drar inn tauslakken til andremann. Når tauet er stramt, melder annenmann: Det er meg. Førstemann kvitterer med Mottatt. 8. Førstemann legger tauet oppom standplassen og inn i taubremsen. Han melder: Sikring klar. Det betyr at annenmann er sikret på stramt tau og kan begynne å klatre. Annenmann kvitterer med Mottatt. 8. Annnenmann tar ned standplassen. 9. Annenmann melder: Jeg klatrer. Førstemann kvitterer med Mottatt. Annenmann starter å klatre. Førstemann sikrer opp annenmann. 7

8 Fall uten mellomforankring Fall Fall med en mellomforankring Fall med flere mellomforankringer Rappell Rappelbrems: Ved mange rappeller, fremfor alt i overhengende terreng, og om tauet er isete eller vått, vil en rappellbrems være enkel og sikker. Den vanligste rappellbremsen er rapellåtteren. Under all rappellering bør man ha en ekstra sikring. Dette kan gjøres ved å legge en Fransk klemknute på klatretauet under åtteren. Karabineren i klemknuten festes i lårløkka på selen. For at man ikke skal kunne rappellere ut av klatretauet, skal de to endene av tauet bindes sammen med en stor knute. Forsiktighetsregler Rapellfestet må være 100% sikkert!!! Bruk Fransk klemknute. Unngå å få hår, halstørklær eller annet inn i rappellåtteren. Turplanlegging Her er noen tips du bør ta med i tur planleggingen: 1. Vær: Lytt til til værmelding, og vurder i hvilken grad værforhold og eventuelt væromslag kan påvirke anmarsjen, selve klatringen og, spesielt viktig, returen. 2. Leirplassen: Bor du i hytte, får du ofte servert mat, og du har som oftest gode tørkemuligheter. Bor du derimot i telt, må du ha overskudd til matlaging, tørking av tøy, og å holde orden i leiren, i tillegg til selve klatringen. 3.Klær: Er du på fjellet, har du med deg et fornuftig utvalg av fjellblekledning. Må du klatre med sekk på ruta? 4.Klatreutstyr: Se i klatreføreren hva som er anbefalt av sikringsutstyr. 5.Klatreturen: Hvor lang er selve turen? Hvor lang tid forventer du å bruke? Tidsbruk er høyst indivuelt, men i enkelte førere er det angitt forventet klatretid. 8

9 De normale alpine farer i Norge er: Snøskred Is- og steinsprang Tordenvær Forfrysning Alpine Farer Med alminnelig fjellerfaring fra både sommer og vinter, vil du vel i noen grad ha lært å gardere deg mot disse farene. Det som imidlertid ofte skjer under klatring, og på vei til og fra klatringen, er at din opplevelse av andre farer ofte blir vesentlig mindre, fordi du befinner deg i en generell faresituasjon. Ved å være klar over faremomentene på forhånd, kan du ta forholdsregler og ofte redusere risikoen for ulykker. Den dagen du føler deg helt trygg, er det fare på ferde, fordi du da ofte også vil få et avslappet forhold til sikkerheten. Redning Opptreden ved fall For å illustrere en kameratredningssituasjon, tenker vi oss et klatrelag på en litt lengre rute i fjellet. Lederen faller og skader seg slik at han/hun må reddes av deg. Redningsoperasjonen kan foregå slik: 1. Få kontakt med den skadde og få oversikt over skadene. 2. Ta deg frem til den skadde, gi førtehjelp, og vurder skadeomfanget. 3. Anbring den skadde på et trygt sted (gunstig for videre redning, eventuelt ned fra klatreruten). 4. Varsle/hente hjelp. 5. Hente ut den skadde. 9

10 Graderinger Gradering er satt for å bestemme vanskelighetsgrad på en rute. Det finnes graderings-system på friruter, tekniske ruter og isruter. Gradering er kun veiledende, fordi graderinger oppfattes individuelt av f. eks. lange og korte personer o.l. Graderingen på en rute er satt ut fra at man leder, og ikke ikke for å vise vanskelighetsgraden på topptau. Dette merker vi spesielt på sva. Norsk gradering for friruter: I-II: Svært enkelt. Sjeldent bratt eller luftig. III: IV: Nokså rikelig med tak som kan utnyttes på forskjelige måter. Kan være bratt og luftig men da er det gode tak og gode sikringsmuligheter. Valgmulighetene blir færre, men takene er fremdeles ganske gode. Balanse og styrke kan bli satt på prøve. V: Du er avhengig av å finne de riktige takene, som kan være små og stille krav til både styrke og god balanse. Som oftes bratt og luftig. VI: VII: Helt avhengig av å finne de riktige takene som kan være små. Grad 6 kan også være vedvarende overhengene klatring eller jamming. Ingen valgmuligheter, og små tak som krever dynamiske bevegelser. Krever regelmessig trening. VIII>: Enda mere vedvarende enn grad 7. Stiller både krav til akrobatiske ferdigheter, og at du trener like mye som en toppidrettsutøver. Klatreord og -uttrykk Alpin stil: Brukes om ekspedisjonsklatring med få klatrere og lett utstyr. Bivuakk: Overnatting ute under klatring. Buldring: Klatring av vanskelige småvegger uten tau. Aldri høyere over bakken enn at det ikke gjør noe å miste taket. Crux: Det vanskeligste punktet på en taulengde eller rute. Dieder: Innvendig hjørne. Jamming: Å kile eller presse fast hender og føtter i fjellsprekker. Kalk: Magnesiumkarbonat, brukes på hendene under klatring. Kamin: Sprekk i fjellet som er så bred at det er plass til hele kroppen i den. Klatrefører: Samling av rutebeskrivelser for ett eller flere klatreområder. Leding: Å klatre som førstemann. Mellomforankringer: Forankringer som førstemann plasserer for å redusere lengden på et evt. eget fall. Pillar: Fremskutt parti av en fjellvegg. Pinakkel: Frittstående fjellsøyle eller tindenål. Psyke: Psykisk styrke, f. eks til å lede. Rappell: Nedfiring. Selvforankring: Forankring som klatreren fester seg med på standplass. Skive: Flat steinblokk som ofte er noe utsprengt fra selve fjellet. Solering: Å klatre alene med eller uten tau. Sva: Glatt fjellparti, slakkere enn 90 grader. Standplass: Der man står eller henger for å sikre den som klatrer. Taulengde: Avstanden mellom standplassene. Teknisk Klatring: Klatring med tekniske hjelpemidler for og vinne høyde. Tinderangling: Lett klatring med lett utstyr, opp på enkle topper og egger. Topptauing: Å klatre med tau ovenfra. Travers: Å klatre sidelengs. 10