R E F E R A T FRA SPESIALITETSRÅDETS MØTE Torsdag 14. oktober 2010 Legenes hus

Transkript

1 R E F E R A T FRA SPESIALITETSRÅDETS MØTE Torsdag 14. oktober 2010 Legenes hus Til stede: Forfall: Kristin Bjørnland (leder) Kjell Nordby Inger Sofie Samdal Vik Tone Kaldestad (vara for Hege Gjessing) Ingrid Os Øivind Irtun Ragnhild Vik Guro Birkeland Jon Hilmar Iversen (observatør og vara for Cecilie Daae) Einar Skoglund (sekretær) Einar K. Kristoffersen (nestleder) Arild Egge Maja-Lisa Løchen Erik Solligård Nils Erik Gilhus Aud Nordal (observatør) Fra sekretariatet deltok også Nina Evjen og Marit Gustavsen (sak 5 og 6) Sak 1/5/10 Referat fra møte 2. september 2010 Referatet ble godkjent. Sak 2/5/10 Seminar mai evaluering Referatet ble godkjent. Sak 3/5/10 Seminar mai 2011 Det forelå en liste over foreslåtte temaer til seminaret Spesialitetsrådet jobber videre med disse temaene og utarbeider et program for seminaret. Sak 4/5/10 Utdanningsutvalg og fokus på spesialisering av leger Yngre legers forening hadde ved brev av 3. juni 2010 tilskrevet Legeforeningen på bakgrunn av sitt arbeid med vurdering av utdanningsutvalgenes rolle i spesialistutdanningen av leger. Ylf hadde innhentet synspunkter fra representantene for leger i spesialisering i spesialitetskomiteene, samt Ylf-representanter i de fagmedisinske foreningers

2 styrer. Ylf mente å ha kartlagt at utdanningsutvalgene fungerer forskjellig. Noen fungerer svært godt og andre nesten ikke. Ylf uttrykte at utdanningsutvalgene bør ha en aktiv rolle i forbedring og utvikling av spesialistutdanningen for leger. Ylf fremmet en del konkrete forslag: Det bør opprettes en pris for årets beste leder av utdanningsutvalg. Prisen bør ha fokus på suksesskriterier i spesialisering av leger. Prisen bør tildeles under det årlige seminaret for spesialistutdanning av leger. Rådet mente dette var en god ide, men med den vil kreve en god del forarbeid, bl.a. med utvikling av kriterier for tildeling av prisen. På bakgrunn av Ylf s egen mening om dette, fant rådet å ville anbefale at ideen legges på is en stund fremover, men den bør tas frem igjen på et senere tidspunkt. I den grad det ikke allerede gjøres, bør det tilbys kurs innenfor samtlige spesialiteter vedrørende utdanningsutvalgenes rolle og funksjon. Rådet er kjent med at spesialitetskomiteen i psykiatri annet hvert år arrangerer et seminar for lederne av utdanningsutvalgene ved godkjente utdanningsinstitusjoner i psykiatri. Det dreier seg totalt sett om ca 900 utdanningsutvalg i alle spesialiteter, og dersom man skal klare å gjennomføre kurs/seminar i samtlige spesialiteter må dette gjøres i den enkelte spesialitet. Rådet vedtok å anbefale at spesialitetskomiteene oppfordres til å følge eksempelet fra psykiatri og arrangere seminar for lederne av utdanningsutvalgene. Rådet mente også at årsmøtene i den enkelte fagmedisinske forening burde ta opp utdanningsutvalgenes rolle og gjennomgå ansvar og mandat og drøfte utdanningsutvalgenes funksjon. Årsmøtene har stor oppslutning og antas derfor å være et egnet forum for å rette oppmerksom mot utdanningsutvalgenes viktige funksjon. Legeforeningen bør tilskrive Nasjonalt råd for å få en diskusjon vedrørende opprettelse av utdanningsansvarlige overleger på alle sykehus med særskilt ansvar i å påse at spesialiseringen foregår i samsvar med intensjoner og regelverk, samt at det settes av tid til slikt arbeid som Legeforeningen har foreslått. Ylf ser for seg at dette minimum bør være 20 50% stillinger, avhengig av sykehusenes størrelse. Rådet mente at Nasjonalt råd for spesialistutdanning av leger og legefordeling ikke var rette forum for saken. Legeforeningen har gjentatte ganger reist forslag om opprettelse av hel- eller deltidsstillinger for utdanningsansvarlige overleger på alle sykehus som er utdanningsinstitusjoner for spesialistutdanningen. Til en viss grad er slike stillinger opprettet som deltidsstillinger, dvs at noen overleger har som del av sin tjenesteplan å ta ansvar for gjennomføring av spesialistutdanning på den enkelte avdeling. Det er HFene som kan legge inn slikt ansvar i enkelte overlegers tjenesteplaner, og rådets anbefaling var derfor at Legeforeningen tilskriver HFene og RHFene med oppfordring om i enda større grad å opprette slike deltidsstillinger for overleger. At enkelte overleger har et

3 definert ansvar for å tilse at spesialistutdanningen ivaretas i tråd med reglene, vil kunne heve kvaliteten på spesialistutdanningen. Legeforeningen bør med bakgrunn i det sterke økonomifokus som er i foretakene tilskrive medlemmene med anmodning om at man på den enkelte avdeling arrangerer fellesmøter mellom leger i spesialisering og overleger med siktemål om å drøfte forbedringstiltak for spesialiseringen. Ylf tror at fokus på slike møteplasser er særlig viktig i dagens situasjon. Rådet påpekte at det er et lederansvar på en godkjent sykehusavdeling å sørge for at spesialiseringen fungerer. Det forutsettes at en hver godkjent sykehusavdeling har et utdanningsutvalg med et mandat som inkluderer å sørge for bl.a. internundervisning og veiledning. Rådet vedtok å anbefale at Legeforeningen sender brev til alle godkjente utdanningsavdelinger ved ledelsen og ved leder av utdanningsutvalget og oppfordrer til at utdanningsutvalget en gang per år arrangerer et møte for alle avdelingens leger for å drøfte hvordan avdelingen ivaretar sitt ansvar som utdanningsinstitusjon for leger i spesialisering og hvilke forbedringstiltak som kan gjøres. Sak 5/5/10 Endring av spesialistregler i allmennmedisin beholde spesialisttittel uten resertifisering Spesialitetskomiteen i allmennmedisin hadde ved brev av 30. juli 2010 tilskrevet Legeforeningen med ønske om endring av reglene for etterutdanning i allmennmedisin, slik at godkjente spesialister i allmennmedisin som ikke lenger arbeider i allmennpraksis, men velger hovedstilling i andre arbeidsområder, kan beholde tittelen spesialist i allmennmedisin selv om de ikke lenger oppfyller reglene for resertifisering. Det ble nevnt som eksempler lege som arbeider i sykehjem, ved legevakter, ved universitetene, i offentlige stillinger, i rusinstitusjoner, rehabiliteringsinstitusjoner m.v. Det hadde vært nedsatt en arbeidsgruppe med representanter fra spesialitetskomiteen i allmennmedisin, fra Norsk forening for allmennmedisin og fra Allmennlegeforeningen til å utrede saken. Det var foreslått at leger som har gjennomført spesialistutdanning i allmennmedisin og som slutter i allmennpraksis bør kunne beholde spesialisttittelen, selv om de ikke oppfyller kravene til etterutdanning og resertifisering. Disse legene skulle miste retten til å benytte spesialisttakster etter Normaltariffen. Arbeidsgruppen uttrykte at alle spesialister i allmennmedisin burde beholde tittelen som en varig ordning slik det er i andre medisinske spesialiteter, men med krav om resertifisering hvert femte år for alle som arbeider i allmennpraksis for å beholde retten til å bruke spesialisttakster. Forslaget synes å innebære muligheten for at man kan fortsette å arbeide i klinisk allmennmedisin som spesialist uten å resertifisere seg, men man taper spesialisthonoraret.

4 Det fremgikk at forslaget fra arbeidsgruppen hadde vært til høring i styrene i Allmennlegeforeningen, og i Norsk forening for allmennmedisin samt i spesialitetskomiteen i allmennmedisin. Alle var enige i forslaget. Rådet hadde en viss forståelse for forslaget i og med at alle andre medisinske spesialister enn allmennmedisinere beholder sin tittel så lenge man har lisens/autorisasjon, uten krav om resertifisering. Rådet ser på den annen side at det foreslåtte forslaget vil svekke de faglige kvalitetskrav som hittil har vært koblet opp mot spesialisttittelen i allmennmedisin, og flere medlemmer av rådet var skeptiske til en slik faglig svekkelse av spesialisttittelen i allmennmedisin. I allmennmedisin hadde man valgt denne modellen med resertifisering da spesialiteten ble innført, og rådet stilte seg noe spørrende til hvorfor dette nå var blitt en sak. Rådet antok også at forslaget kan by på logistiske utfordringer i forhold til Normaltariffens rett til spesialisttakster. Det kan bli komplisert å holde rede på hvem av spesialistene i allmennmedisin som har rett til spesialisttakster. Rådet mente at det også vil være betenkelig overfor publikum at noen spesialister i allmennmedisin vil være resertifisert etter gjennomført etterutdanning, mens andre vil fremstå som spesialister uten å ha gjennomført nødvendig etterutdanning. Rådet mente det ikke var fremført overbevisende argumenter for å endre nåværende ordning når man en gang hadde valgt å ha fem års godkjenning og krav om etterutdanning og resertifisering. Det var noe uklart for rådet om det er ment at det bare er de spesialister som ikke lenger arbeider som allmennmedisinere, som skal kunne beholde spesialisttittelen uten resertifisering. I så fall oppstår nok et logistikkproblem. Rådet mener det må vurderes meget nøye å innføre et system med to typer spesialister i allmennmedisin; en gruppe spesialister som gjennomfører etterutdanning og resertifiseres og som kan ta spesialisttakster, samt en annen gruppe spesialister som ikke gjennomfører den krevede etterutdanning og derved ikke er resertifisert og heller ikke kan ta spesialisttakster. Rådet vedtok å anbefale at saken utredes grundigere, da den synes å ha en del løse tråder. Saken bør fremstilles tydeligere, og det bør eventuelt fremmes et klart, entydig, konsekvensutredet forslag. Rådet mener også at før et slikt forslag fremmes overfor Legeforeningen, bør det ha vært behandlet i årsmøtene i Allmennlegeforeningen og i Norsk forening for allmennmedisin. Det var også foreslått at stilling som legevaktlege skulle telle i videreutdanningen fullt ut, men slik at minimumskravet til åpen og uselektert praksis settes til 18 måneder. Det var foreslått at stilling som legevaktlege skulle telle fullt ut som tjeneste i etterutdanningen etter samme regler som allmennmedisintjeneste. Rådet vedtok å uttale at dette bør behandles som egen sak og utredes som egen sak, og eventuelt fremmes som en eksplisitt sak om regelendring. Rådet mente at spesialitetskomiteen samtidig bør vurdere en generell regel for minimumsarbeid i åpen, uselektiv allmennpraksis som del av

5 spesialistutdanningen i allmennmedisin. Sak 6/5/10 Besøk av spesialitetskomiteen i allmennmedisin Spesialitetskomiteen i allmennmedisin var invitert til å presentere spesialiteten og belyse fagets problemområder og utfordringer. Fra komiteen møtte Hans Høvik (leder), Ingrid Ytrehus og Inger Moi. Spesialitetskomiteen består av 5 medlemmer og 3 varamedlemmer. De fem komitémedlemmene har fordelt oppgavene seg i mellom pga spesialitetens størrelse og arbeidets omfang. Det behandles mellom 1300 og 1500 saker per år, hvorav ca 600 kursgodkjenninger. Det godkjennes mellom nye spesialister i allmennmedisin, og mellom resertifiseringer hvert år. En av komiteens fanesaker å få innført obligatorisk spesialistutdanning for alle som skal jobbe selvstendig i en fastlegehjemmel. Dette skal være en kvalitetssikring av alle som arbeider som allmennlege i Norge. Per i dag er det ca 50 % av fastlegene som er spesialister i allmennmedisin. I spesialistutdanningen i allmennmedisin er det obligatorisk å delta i veiledningsgruppe som går over to år. Disse veiledningsgruppene kan ses på som en del av allmennmedisinens utdanningsinstitusjoner. I tillegg til deltakelse i obligatorisk gruppebasert veiledning, ser komiteen behov for individuell veiledning i praksis. En måte å rekruttere flere leger til allmennmedisin, er å opprette utdanningsstillinger som er knyttet til legesentre hvor det kan gis veiledning. Dette har fagmiljøet jobbet for over lengre tid, og det belyses bl.a. i rapporten Allmennmedisin De fleste av utdanningsaktivitetene i allmennmedisin finansieres gjennom Legeforeningens utdanningsfond. Organisering av kurs for allmennleger utføres som dugnadsarbeid, og det nedlegges et stort antall arbeidstimer for å nå målet som er å utdanne mellom 450 og 500 nye spesialister hvert år. Universitetet i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø, er også aktive kursarrangører for videre- og etterutdanning i allmennmedisin. Det stilles stadig større krav til hva allmennlegene skal kunne, og det forventes at en del av oppgavene som tidligere ble utført av spesialister i annenlinje tjenesten, nå utføres av fastlegene. Allmennlegenes kompetanse avhenger av person, interesser og kvalifikasjoner. Etterutdanningsreglene i allmennmedisin styrer til en viss grad at man må skaffe seg kvalifikasjoner innen flere fagområder, men allmennlegene kan ikke ha like mye kunnskap som leger i annenlinje tjenesten innenfor det enkelte område. Sak 7/5/10 Høring Ultralyd i allmennpraksis Det forelå høringsbrev av 21. september 2010 til Legeforeningens yrkesforeninger, fagmedisinske foreninger, lokalforeninger og spesialforeninger vedrørende ultralyd i allmennpraksis. Sentralstyret vedtok i mai 2009 å nedsette en arbeidsgruppe som bl.a. skulle

6 utrede behov for og forslag til grenseoppganger mellom allmennmedisin og gynekologi, radiologi og eventuelt andre aktuelle fagområder/spesialiteter i bruk av ultralyd. Gruppen var sammensatt av representanter fra Norsk forening for allmennmedisin, Allmennlegeforeningen, Norsk gynekologisk forening og Norsk radiologisk forening. Spesialitetsrådet tok arbeidsgruppens rapport til orientering. Sak 8/5/10 Teoriundervisningen i karkirurgi ved Hjerte-, lunge- og karkirurgisk avdeling på Universitetssykehuset i Nord-Norge, Tromsø Legeforeningen hadde i flere år på rad påpekt at Avdeling for hjerte- lungeog karkirurgi ikke gjennomfører teoriundervisning i karkirurgi i henhold til gjeldende regler. Spesialistreglene har eksplisitte krav om at det ved enhver godkjent utdanningsinstitusjon skal gjennomføres ukentlig teoriundervisning i den spesialiteten godkjenningen gjelder for. Avdelingen var bedt om å utarbeide et konkret program for teoriundervisningen i karkirurgi og å avgi særskilte rapporter om teoriundervisningen annenhver måned. Avdelingen hadde i sin tilbakemelding uttrykt at temavalg for internundervisningen hadde vært tilpasset de utdanningskandidater som til en hver tid har tjenestegjort ved avdelingen. Spesialitetsrådet anbefalte at det inviteres til et dialogmøte mellom avdelingen og spesialitetskomiteen i karkirurgi, der også sekretariatet deltar. Sak 9/5/10 Vaktordningen ved Medisinsk klinikk, Rikshospitalet HF Det forelå brev av 14. april 2009 fra Legeforeningen til Helsedirektoratet, og brev av 6. mai 2009 fra Helsedirektoratet til Oslo universitetssykehus Rikshospitalet. I Legeforeningens brev til Helsedirektoratet av 14. april 2009 belyses nasjonale krav til vakttjeneste for leger i spesialisering. Utgangspunktet for henvendelsen var endringer i vaktordningene for leger ved medisinsk klinikk ved Rikshospitalet. Legeforeningens prinsippielle syn er at døgnkontinuerlig vaktordning for leger i spesialisering må inngå i spesialistutdanningen i alle fag der det er behov for en døgnkontinuerlig vaktberedskap for spesialist i faget. I Helsedirektoratets vurdering ble det påpekt at det er helseforetakets ansvar å påse at vakttjenesten er organisert på en faglig forsvarlig måte. Helsedirektoratet forutsatte at Oslo universitetssykehus Rikshospitalet hadde vurdert den planlagte endringen ut fra pasientsikkerhetsperspektiv og sørget for at driften fortsatt ville være forsvarlig. Helsedirektoratets konklusjon er at den konkrete omleggingen av vaktordningen ved Oslo universitetssykehus Rikshospitalet ikke vl medføre endring av gruppeføringen. Helsedirektoratet vil i sin gjennomgang av spesialistutdanningen for leger se nærmere på generelle forhold ved denne problemstillingen. Spesialitetsrådet tok saken til orientering.

7 Sak 10/5/10 Opprettelse av ny spesialitet i rus- og avhengighetsmedisin Det forelå brev av 9. september 2010 fra Helsedirektoratet til Helse- og omsorgsdepartementet vedrørende opprettelse av ny spesialitet i rus- og avhengighetsmedisin. Rusreformen trådte i kraft Spesialisthelsetjenesten fikk da ansvar for behandlingen av rusmiddelavhengige, og et tredje spesialisthelsetjenesteområde, Tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB), ble innført administrativt likestilt med somatikk og psykiatri. Stortingets overordnede mål var at rusmiddelbrukere skulle få bedre og mer samordnet tjenestetilbud, og at det skulle bli større kapasitet og bedre kvalitet på tjenestene. Evaluering av Rusreformen viste at det var store mangler hva gjaldt kvalitet og kapasitet, i tillegg til at det var vanskelig å skaffe tilstrekkelig med kvalifiserte leger til TSB og ikke minst interesserte leger til å bli i faget, bl.a. på grunn av mangel på utdannelses- og karrieremuligheter. Legeforeningen sendte 16. juni 2009 et felles brev til Helsedirektoratet og Helse- og omsorgsdepartementet hvor det ble fremmet forslag om å opprette en ny spesialitet i rus- og avhengighetsmedisin. Både Stortingets Helse- og omsorgskomité og Nasjonalt råd for spesialistutdanning av leger og legefordeling støttet forslaget fra Legeforeningen i april Helsedirektoratet tilrår i sitt brev av 9. september 2010 overfor Helse- og omsorgsdepartementet at det opprettes en ny spesialitet i rus- og avhengighetsmedisin. Spesialitetsrådet tok saken til orientering. Sak 11/5/10 Vedrørende utdanning av thoraxkirurger i Norge manglende kurstilbud Det forelå brev av 22. september 2010 fra spesialitetskomiteen i thoraxkirurgi vedrørende utdanning av thoraxkirurger i Norge, og om fagets manglende kurstilbud. Kurskravet for godkjenning som spesialist i thoraxkirurgi er 60 timer. Listen over universitetskurs er omfattende, men svært få omhandler tema som kan godkjennes for spesialiteten thoraxkirurgi. Til nå har behovet blitt dekket av kurstilbud ved Rikshospitalet med alternerende tema i en 3-års syklus, men det har ikke vært avholdt kurs innen faget de siste 2 år. Spesialitetskomiteen i thoraxkirurgi ber Legeforeningen åpne for godkjenning av kurs i utlandet. Videre mener spesialitetskomiteen i thoraxkirurgi at det bør gis mulighet for finansiering av utenlandskurs til spesialistutdanningen i thoraxkirurgi via utdanningsfond III. Det forelå svarbrev av 29. september 2010 fra Legeforeningen til spesialitetskomiteen i thoraxkirurgi hvor det redegjordes for den prinsippielle holdning at når man har en spesialitet i Norge, skal spesialistutdanningen kunne gjennomføres i Norge, herunder nødvendige kurs. Legeforeningen

8 oppfordrer spesialitetskomiteen til å påvirke gruppe I-avdelinger i thoraxkirurgi til å arrangere den nødvendige kursutdanningen for spesialiseringen i thoraxkirurgi i Norge. Kursene kan eventuelt arrangeres etter et rotasjonssystem, eventuelt også i samarbeid med nordiske land. Spesialitetsrådet delte synspunktene fra Legeforeningen. Utdanningsinstitusjonene må arrangere de nødvendige kurs i faget. Sak 12/5/10 Tillitsvalgtsarbeid godkjent som tjeneste i helseadministrativt arbeid Det forelå brev av 8. september 2010 fra Fredrik Sund vedrørende søknad om godkjenning av helseadministrativt arbeid som del av spesialistutdanningen i onkologi. Fredrik Sund hadde vært 100 % frikjøpt for å arbeide som konsertillitsvalgt for Akademikerne i Helse Nord. Han hadde søkt om å få dette godkjent i henhold til spesialistreglene i onkologi pkt 1 c) tjeneste i helseadministrativ/samfunnsmedisinsk legestilling eller i allmennmedisin. Rådet anbefalte at det beskrevne tillitsvalgtsarbeidet på konsernnivå bør kunne telle som tjeneste i helseadministrativt arbeid som del av spesialistutdanningen i onkologi. Sak 13/5/10 UEMS Seksjon for oftalmologi Referat fra møte juni 2010, Tallinn Spesialitetsrådet tok dette til orientering. Sak 14/5/10 ECAMSQ Legeforeningen hadde mottatt brev fra UEMS vedrørende implementering av det nye organet ECAMSQ (European Counsil for Accreditation of Medical Specialist Qualifications). Organet har som formål å sikre anerkjennelse av medisinske spesialisters utdanning på tvers av landegrensene, og dermed legge til rette for fri bevegelse av arbeidskraft i Europa. Dette skal oppnås gjennom en harmonisering av spesialistutdanningen i Europa, og gjennom utvikling av metoder for vurdering av medisinske spesialisters kompetanse. Det var igangsatt et pilotprosjekt innenfor tre spesialiteter, der det var utarbeidet multiple choice tester (MCQ) med formål å vurdere kunnskapsnivået hos leger i spesialisering i de aktuelle spesialiteter. UEMS ba i sitt brev om støtte og praktisk bistand til gjennomføringen av prøveprosjektet. ECAMSQ er tenkt å ha som mål å definere standarder for spesialistutdanningen i Europa, føre oversikt over europeiske utdanningsprogrammer for spesialistutdanningen, drive opplysningsarbeid om betydningen av standarder og kvalitetssikring av spesialistutdanningen overfor europeiske myndigheter, tilby veiledning og assistanse til europeiske land i spørsmål om harmonisering av legers spesialistutdanning og utvikle eksamensordninger.

9 Spesialitetsrådet stilte seg noe spørrende til om opplegget med en multiple choice test av leger i spesialisering på nåværende tidspunkt bidrar til målsettingen om bedre kvalitet i utdanningen. Dette er kanskje å starte i feil ende. Man bør heller kvalitetssikre utdanningstilbudene og harmonisere disse mellom landene før man vurderer å teste legenes kunnskaper. Systemutvikling og kvalitetssikring av utdanningssystemene må være riktigere måte å starte arbeidet på. Det er også noe usikkert hvordan denne eksamensformen vil passe med nasjonale retningslinjer og faginnhold i det enkelte land. Rådet stilte seg også spørrende til hvordan denne eksamen forholder seg til de eksamener som er utviklet i en rekke Sections and Boards under UEMS.