Først må det vurderes om Marte har oppfylt gjerningsbeskrivelsen i 204, for i så fall vil det ikke være tale om et forsøk.

Transkript

1 Tiltale mot Marte Tiltalepost 1 - Forsøk på brudd på innbrudd i datasystem etter 204, jf. 16 Først må det vurderes om Marte har oppfylt gjerningsbeskrivelsen i 204, for i så fall vil det ikke være tale om et forsøk. Strl. 204 angir at den som "skaffer seg tilgang til datasystem eller del av det" "ved å bryte en beskyttelse eller ved annen uberettiget fremgangsmåte", straffes. Første spørsmål er om Marte "skaffer seg tilgang til datasystem eller del av det", jf Ordlyden gir anvisning på at gjerningspersonen utfører en aktiv handling for å gjøre innholdet på et digitalt system helt eller delvis tilgjengelig. I dette tilfellet har Marte bare slått på PC-en, men ikke logget seg inn. Hun har dermed ikke kommet seg inn på det digitale systemet på PC-en til professor Johannesen. En alminnelig forståelse av ordlyden tilsier at hun ikke har oppfylt vilkåret. Denne slutningen støttes av formålsbetraktninger, som er å forhindre innbrudd på datasystemer. Det kan ikke være tilstrekkelig å ha slått på PC-en for å kvalifisere til et innbrudd i et datasystem etter 204. Ettersom Marte ikke har fullbyrdet gjerningsbeskrivelsen i 204 må det vurderes om hun kan straffes for forsøk på innbrudd i datasystem, jf. 204, jf. 16. For å kunne straffes for forsøk må vedkommende ha "forsett om å fullbyrde et lovbrudd som kan medføre fengsel i 1 år eller mer", og "foreta noe som leder direkte mot utføringen" av det aktuelle lovbruddet, jf 16. Det er klart at datainnbrudd etter 204 straffes med fengsel i "1 år eller mer", jf. 16 Første spørsmål er om Marte har "forsett" om begå et datainnbrudd, jf. 16, jf. 204, jf. 22. Det følger av dekningsprinsippet at gjerningspersonen må ha forsett om alle omstendigheter og handlinger som dekker gjerningsbeskrivelsen i straffesbudet.

2 I dette tilfellet er det klart at Marte har til hensikt å bryte seg inn på en PC, som hun har kunnskap om at ikke tilhører henne. Marte har derfor hensiktsforsett om å fullbyrde datainnbruddet etter 204, jf. 22a), jf. 16. Det springende punktet i relasjon til forsøksansvaret til Marte er om hun "foretar noe som leder direkte mot utføringen" av datainnbruddet, jf. 16 Ordlyden gir anvisning på at gjerningspersonen må ha overtrådt forsøkets nedre grense. Denne vurderingen vil bero på hvilke disposisjoner som er foretatt og hvilke disposisjoner som gjenstår. I juridisk teori - basert på omfattende rettspraksis - er det tatt til orde for tre kriterier for å vurdere om vedkommende har oversteget forsøkets nedre grense: 1) nærhet i tid, 2) nærhet i kvantitet og 3) kvalitativ nærhet. Vedrørende den tidsmessige nærheten vil det bero på den konkrete forbrytelsen hvorvidt det foreligger slik nærhet i tid at det kan tas til inntekt for at forsøkets nedre grense er oversteget. I dette tilfellet er det vanskelig å si hvor lang tid Marte har igjen før hun får fullbyrdet forbrytelsen, all den tid faktum ikke angir hvor nærme Marte var å finne ut passordet på PC-en til Johannesen. Den tidsmessige nærheten gir dermed ikke særlig veiledning i spørsmålet om den nedre grensen er overtrådt. Marte anfører til sitt forsvar at hun bare hadde slått på PC-en og ikke en gang trykke "ctrl+alt+delete". Anførselen tolkes som et argument for at det ikke foreligger kvantitativ nærhet. Det gjenstår noen handlinger før Marte har kommet seg inn på PC-en til Johannesen. De gjenstående handlingene er imidlertid ikke særlig omfattende. Det kreves kun å skrive inn brukernavn og korrekt passord. Sett i forhold til at hun allerede har tatt PCen, først med seg bakerst i lokalet i seminarrom F, og deretter ut i gangen med planer om å ta den med inn på ammerommet, synes hun å ha foretatt flere disposisjoner enn det som gjenstår. Martes disposisjoner, rent kvantitativt, taler for at den nedre grensen er oversteget. Avgjørende for om den nedre grensen er overtrådt er den kvalitative nærheten. Dette omtales i rettspraksis ofte som forsøkets karakter. Det vil i det følgende ses hen til

3 noen dommer for å utlede innholdet i denne vurderingen. I Hotellobbydommen hadde en mann betalt en mindreårig jente en mobil for å ha sex med han. De hadde kommet til hotellobbyen, der mannen hadde betalt for rommet mens jenta gikk på do. Da jenta kom tilbake til hotellobbyen hadde hun ombestemt seg. Dette aksepterte mannen. Høyesterett kom i denne saken til at forsøkets nedre grense ikke var overtrådt. Det ble lagt vekt på at de ikke hadde kommet opp på hotellrommet enda. Denne uttalelsen tolkes implisitt som at det ville stilt seg annerledes dersom de hadde kommet opp på hotellrommet. Videre la Høyesterett vekt på at det ikke enda var utført handlinger av seksuell karakter. Høyesterett vektlegger altså hvorvidt handlingene som er utført har karakter av den fullbyrdete forbrytelsen. I dette tilfellet kan ikke de handlingene Marte har foretatt karakteriseres som tyveri, all den tid hun ikke har tilegnelsesforsett. Dersom hun derimot hadde oppfylt gjerningsbeskrivelsen til tyver eter 321, hadde dette være en gjerning som hadde tilsvarende karakter som et datainnbrudd, og dermed talt for at forsøkets nedre grense var overtrådt. Derimot har Martes handling karakter av en besittelseskrenkelse, jf En slik handling er heller ikke helt ulik et datainnbrudd. Karakteren av Martes allerede utførte handlinger taler dermed for at hun har overtrådt forsøkets nedre grense. Videre ses det hen til Hasjplantasjedommen. I saken kom Høyesterett til at forsøkets nedre grense var overtrådt, selv om gjerningspersonene enda ikke hadde kjøpt inn frø og begynt å plane hasj på plantasjen sin. Avgjørende for Høyesterett var at de utførte disposisjonene var omfattende og dyre investeringer, på tross av at det gjensto vesentlige deler av forbrytelsen. Dommen tolkes dithen at Høyesterett vektla at gjerningsmennene hadde vist villighet til å overtre straffebudet gjennom sine omfattende investeringer. I denne saken har Marte tatt PC-en med den hensikt å bryte seg inn på den. Hun har videre tatt den med ut mot ammerommet for å kunne bryte passordet i ro og fred der inne. Videre har hun løyet overfor Tore om at PC-en tilhører henne, og strittet i mot når

4 Tore prøvde å ta den ut av hendene hennes. Hendelsesskildringen i de ovenstående avsnittene gir klart uttrykk for at Marte har vist villighet til å fullbyrde lovbruddet. Det foreligger derfor kvalitativ nærhet. Avgjørende var det at Marte sine allerede utførte handlinger har forbrytersk karakter, og at hun har vist villighet til å overtre straffebudet. Det delkonkluderes derfor med at Marte har oversteget forsøkets nedre grense ettersom hennes utførte disposisjoner har stor kvalitativ nærhet. Hun har dermed oppfylt vilkåret "foretar noe som leder direkte mot utføringen" av straffebudet", jf. 16. Videre er det ikke aktuelt å vurdere "frivillig" tilbaketreden, da Martes tilbaketreden fra denne forbrytelsen var alt annet enn frivillig, jf. 16(2). Marte har oppfylt samtlige vilkår for å straffes for forsøksansvar, jf. 16 Marte dømmes for forsøk på innbrudd i datasystem etter 204, jf. 16. Tiltalepost 2 - Forsøk på bedrageri etter 371 bokstav a), jf. 16, for å ha forsøkt å få Tore til å la være å ta hånd om PC-en til Johannesen Det er klart at Marte ikke kan straffes for fullbyrdet bedrageri, jf. 371, bokstav a), ettersom hun ikke klarte å "fremkalle" en "villfarelse" hos Tore ved å lyve om at PCen var hennes. Spørsmålet i det følgende er derfor om hun kan straffes for forsøk på bedrageri, jf. 371 bokstav a), jf. 16. Strl. 16 angir at den som har "forsett om å fullbyrde et lovbrudd som kan medføre fengsel i 1 år eller mer" og "foretar noe som leder direkte mot utføringen", straffes. Det er klart at bedrageri, jf. 371, "kan medføre fengsel i 1 år eller mer". Det springende punktet i saken er hvorvidt Marte har forsett om å fullbyrde et bedrageri. Av dekningsprinsippet følger det at gjerningspersonen må ha forsett om alle

5 omstendigheter og handlinger som kreves for å oppfylle det aktuelle straffebudet. Det er klart at Marte har til hensikt å "fremkalle" en "villfarelse" hos Tore når hun lyver om at PC-en er hennes. Hun har dermed hensiktsforsett som dekker denne delen av gjerningsbeskrivelsen, jf. 371, jf. 22a). Ettersom Marte med viten og vilje lyver overfor Tore har hun også hensiktforsett om handlingen som dekker vilkåret "rettsstridig", jf. 22a), jf Første vurdering er om Marte har "forsett om å skaffe seg (...) en uberettiget vinning" ved å lyve til Tore, jf Ordlyden tilsier at vedkommende må ha forsett om å oppnå en urettmessig berikelse. Det er klart nok at Marte ikke har rett til å se eksamen før tiden. Videre vil det hjelpe henne til å gjøre det bedre på eksamen, noe som kan medføre at hun berikes ved en senere anledning, i form av å få fullmektigjobben hos onkelen sin. Tilfellet synes dermed å være omfattet av ordlyden. I Fetisjisme-dommen la Høyesterett til grunn at det er tilstrekkelig å ha forsett om å disponere over en annens formuesgode. Dette kan begrunnes i en betraktning om at man ellers hadde måttet betale for dette formuesgodet. I dette tilfellet kan ikke Johannesens eksamen anses som et formuesgode. Det er tvert i mot hans åndsverk. Imidlertid må de samme betraktningene gjøre seg gjeldende i tilfeller der gjerningspersonen har forsett om å disponere over en annens åndsverk. Begrunnelsen om at man ellers hadde måttet betale for det, står seg fortsatt. På bakgrunn av ordlyden og rettspraksis delkonkluderes det med at Marte hadde hensiktsforsett om å oppnå en "uberettiget vinning", jf. 271, jf. 22 Neste spørsmål er om hun har forsett som dekker gjerningsbeskrivelsen: "forleder noen til å (...) unnlate noe som volder tap eller fare for tap for noen", jf. 371a) For å vurdere om Marte har forsett som dekker gjerningen må først innholdet i gjerningsbeskrivelsen klargjøres. Ordlyden peker på at en person blir lurt til ikke å handle, slik at noen påføres et økonomisk tap, eller at det blir påregnelig med et økonomisk tap som følge av

6 unnlatelsen. Det følger av rettspraksis at ordlyden av "tap" peker på økonomiske tap. Likevel kan "fare for tap" foreligge dersom vedkommende mister utsiktene til økonomisk vinning, jf. rettspraksis. Martes forsett må altså dekke at hun lyver til Tore for at noen skal utsettes for et økonomisk tap eller fare for det. Dersom Tore hadde trodd på løgnen til Marte og hun hadde lyktes med datainnbruddet sitt ville det medført at hun hadde fått se eksamensoppgaven før selve eksamensdatoen. Dette hadde ikke medført et økonomisk tap eller fare for økonomisk tap for noen. Ettersom økonomisk tap eller fare for det er en ikkeeksisterende omstendighet, kan ikke Marte ha sannsynlighets- eller visshetsforsett om det. Videre er det klart at hun ikke har hensikts- eller eventuelt forsett om det. Det legges derfor til grunn at Marte ikke har forsett som dekker "forleder noen til å (...) unnlate noe som volder tap eller fare for tap noen", jf. 371a), jf. 22. Ettersom Marte ikke har forsett som dekker hele gjerningsbeskrivelsen kan hun heller ikke ha fullbyrdelsesforsett om bedrageri, jf. 16, jf. 371a). Fullbyrdelsesforsett foreligger ikke. Marte kan ikke straffes for forsøk, jf. 16. Marte kan ikke dømmes for forsøk på bedrageri, jf. 371a), jf. 16, for å ha forsøkt å få Tore til å la være å ta hånd om PC-en til Johannesen. Tiltalepost 3 - Forsøk på kroppskrenkelse etter 271, jf. 16 Først må det vurderes om gjerningsbeskrivelsen i straffebudet er oppfylt, for i så fall vil det ikke være tale om et forsøk. Strl. 271 angir at den som "øver vold mot en annen person", straffes. Spørsmålet er om Marte "øver vold" mot Tore når hun kaster koppen etter han, med den følge at Tore får noen splinter i hodet, jf Ordlyden gir anvisning på en fysisk kraftanstrengelse mot en annens legeme.

7 Det følger av rettspraksis at gjerningspersonen kan oppfylle voldskriteriet ved å kaste gjenstander. Martes kaffekoppkast kan derfor omfattes av voldsvilkåret i 271. Hadde Marte truffet Tore er det klart at handlingen ville oppfylt voldskriteriet i 271. Imidlertid bommet hun. Følgen for Tore var at han fikk noen splinter av den knuste koppen i hodet. Det må derfor vurderes om dette omfattes av voldsbegrepet. I Puff-dommen dyttet en offiser en mening med strak arm i brystet, slik at menigen måtte ta et steg tilbake for å finne balansen. Dette ble av Høyesterett karakterisert som nedre grense av voldsbegrepet. Det å bli puffet i brystet må anses som en kraftigere fysisk anstrengelse mot ens legeme enn det å få noen splinter i hodet. Videre ble ikke Tore utsatt for så stor kraftanstrengelse at han trengte å finne igjen balansen etter å fått splintene i hodet. En mer til det mindre betraktning taler derfor for Marte ikke "øver vold" mot Tore i dette tilfellet, jf På bakgrunn av terskelen oppsatt i rettspraksis synes ikke dette tilfellet å være omfattet av voldsbegrepet i 271. Martes handling oppfyller ikke vilkåret "øver vold mot en annen person", jf Spørsmålet i det følgende er om Marte kan straffes for forsøk, jf. 16. Strl. 16 angir at den som har "forsett om å fullbyrde et lovbrudd som kan medføre fengsel i 1 år eller mer" og "foretar noe som leder direkte mot utføringen", straffes "når ikke annet er bestemt". Kroppskrenkelser etter 271 er akkurat omfattet av strafferammekravet som kreves for forsøkansvar, ettersom 271 straffer "inntil 1 år" og 16 krever at lovbruddet kan medføre fengsel i "1 år eller mer", jf. 16. Neste spørsmål er om Marte har forsett om å utføre en kroppskrenkelse, jf. 16. Faktum gir ikke anvisning på at Marte har artikulert en tanke om at hun har forsett om å utøve vold mot Tore. Det må likevel vurderes om Marte hadde forsett om å utføre en voldshandling mot Tore. I en ankekjennelse der gjerningspersonen hadde slått offerets hode ned mot et bord

8 oppsto det spørsmål om gjerningspersonen hadde utført volden forsettlig. Til dette uttalte Høyesterett vedkommende hadde forsett om handlingen fordi "handlingen talte for seg selv". Dette kan begrunnes i et synspunkt om at man har forsett om handlinger man utfører bevisst med kroppen sin, selv om man ikke artikulerer en tanke om hvilke handlinger man utfører. Tilsvarende synspunkt må gjøre seg gjeldende i vår sak. Marte er bevisst på at hun kaster kaffekoppen, og hun har kunnskap om at hun kaster den i retning av Tore. Det foreligger dermed forsett med hensyn til fullbyrdelse av en kroppskrenkelse. Videre er vilkåret "foretar noe som leder direkte mot utføringen" oppfylt ettersom hun har fullendt sitt forsøk, jf. 16. Marte kan derfor i utgangspunktet straffes for forsøk på kroppskrenkelse, jf. 271, jf. 16. Imidlertid angir 16 at gjerningspersonen straffes "når ikke annet er bestemt". Ordlyden gir anvisning på at forsøksansvar kan gjøres straffritt dersom øvrige regler tilsier en slik løsning. Det vil derfor vurderes om Marte kan høres med provokasjonsregelen som følger av 271(2)b). Der angis det at "en kroppskrenkelse kan gjøres straffri" dersom den "gjengjelder en forutgående kroppsskade". Ordlyden av "en kroppskrenkelse" tilsier at man kun kan høres med provokasjon dersom man har utført en kroppskrenkelse, og tilsier derfor at Martes forsøksansvar ikke omfattes av straffrihetsgrunnen. Imidlertid må det vurderes om ikke Marte likevel kan gjøre provokasjonsregelen gjeldende analogisk for forsøk på kroppskrenkelse. Ettersom en slik analogisk anvendelse vil være til gunst for tiltale er det ikke problematisk med hensyn til legalitetsprinsippet. Provokasjonsregelen kan begrunnes i et klanderperspektiv. Dersom man har blitt provosert i forkant av egen voldsutøvelse, synes det ikke like klanderverdig å utøve vold mot fornærmede. Man kan derfor bli hørt med provokasjon som straffrihetsgrunn.

9 Dersom det ses hen til begrunnelsen for forsøksansvaret synes begrunnelsen for provokasjon å gjør seg gjeldende i like stor grad. Forsøkansvaret begrunnes i at vedkommende - med et forbrytersk forsett - har utført handlinger som har kommet så nær å krenke et rettsgode at hen burde straffes for forsøksansvar. Lovgiver har altså funnet grunn til å pålegge vedkommende klander som følge av disse to omstendighetene. Disse omstendighetene - som medfører at man straffer for forsøk - er like unnskyldelige som tilfeller der man faktisk har utført kroppskrenkelsen, fordi man har en like berettiget grunn til å bli provosert. Begge tilfeller burde derfor anses like lite klanderverdige. På denne bakgrunn legges det til grunn at provokasjonsregelen i 271(2)b) kan anvendes analogisk. Det er klart at Marte har blitt utsatt for en "kroppskrenkelse", jf. 271, fra Tore når hun blir slått i nesen så hun faller i gulvet og begynner å blø. Faktum gir ingen holdepunkter for at denne voldsutøvelsen kan oppsubsumeres til "kroppsskade", jf Videre vil det heller ikke gjøres en inngående drøftelse om det dreier seg om en "grov kroppskrenkelse", jf. 272, da faktum gir få holdepunkter for å vurdere det. Det legges imidlertid til grunn at det dreier seg om en kroppskrenkelse i øvre sjikt av 271. Videre "gjengelder" Marte denne kroppskrenkelsen ettersom hun først kaster koppen etter å ha blitt slått, jf. 271(2)b). Spørsmålet i det følgende er om hun dermed "kan" gjøres straffri fra sitt forsøksansvar, jf. analogisk anvendelse av 271(2)b). Ordlyden gir anvisning på en skjønnsmessig vurdering. I rettspraksis har det særlig blitt vektlagt om handlingene er forholdsmessig. I dette tilfellet har det fullendte forsøket resultert i at Tore fikk noen splinter i hodet. Tore har derimot slått Marte i nesen så hun begynte å blø neseblod og falt bakover. Tores handling synes dermed mer alvorlig. Forholdsmessighetsbetraktninger taler for at Marte "kan" høres med provokasjon, jf. 271(2)b)

10 Det kan imidlertid argumenteres for at Marte sin handling hadde et enda større skadepotensial en Tores handling, dersom hun hadde truffet han med koppen i hodet. Imidlertid er det usikkert hvor Marte ville truffet Tore, og hva slags følger det ville hatt. Tvilen må derfor komme tiltalte til gode, slik at skadepotensialet ved Martes handling ikke kan vektlegges i hennes disfavør. Det legges derfor til grunn at Marte "kan" gjøres straffri som følge av at hun ble provosert av Tores forutgående kroppskrenkelse, jf. 271(2)b). Ettersom samtlige vilkår for provokasjon er oppfylt kan ikke Marte straffes for forsøk på kroppskrenkelse, jf. analogisk anvendelse av 271(2)b). Marte kan ikke dømmes for forsøk på kroppskrenkelse etter 271, jf. 16 Tiltale mot Peder Tiltalepost 4 - Forsøk på medvirkning til innbrudd i datasystem etter 204, jf. 15 og 16 Av strl. 15 følger det at et straffebud rammer og den som "medvirker" til "overtredelsen". Ordlyden av "overtredelsen" peker på at primærforbrytelsen må være fullbyrdet. Ettersom Marte ikke fullbyrdet primærforbrytelsen - datainnbrudd, jf i vår sak, er det i høyden tale om straffansvar for forsøk på medvirkning for Peder, jf. 15, jf. 16. For å straffes for forsøk på medvirkning må følgende vilkår være oppfylt, jf. forarbeidene: For det første må vedkommende ha. dobbelt forsett - altså forsett om at eget bidrag medvirker til hovedgjerningen, og at hovedgjerningen gjennomføres, jf. dekningsprinsippet. For det andre må det foreligge årsakssammenheng mellom medvirkers bidrag og hovedforbrytelsen. Til slutt må det vurderes om rettsstridsbegrensninger gjør seg gjeldende. Første spørsmål er om Peder hadde forsett om at Marte ville bryte seg inn på dataen til Johannesen. Det er klart at Peder ikke hadde hensikts- eller visshetsforsett om at Marte ville bryte seg inn på dataen til Johannesen. Spørsmålet i det følgende er om

11 han holdt det for "mest sannsynlig" at hun ville bryte seg inn på dataen til Johannesen, jf. 22b). Faktum angir ikke positivt at Peder har formulert en tanke om at han holder det for mest sannsynlig at Marte vil bryte seg inn på PC-en til Johannesen. I slike tilfeller kan man likevel vurdere sannsynlighetsforsett ut i fra de ytre omstendighetene slik de fremsto for tiltale, sunn fornuft og alminnelig aksepterte erfaringsgrunnsetninger, jf. sikker rett. Peder hadde kunnskap om at Marte lå dårlig an til eksamen ettersom hun hadde forsøkt å overtale han til å låne henne notatene sine. Videre kjente han til at PC-en lå igjen i seminarrommet og at eksamen befant seg på denne PC-en. Dette er totalt sett ytre omstendigheter som tilsier at han holdt det for "mest sannsynlig" at Marte skulle bryte seg inn på dataen til Johannesen, jf. 22b). Dersom man holder den ovennevnte informasjonen sammen med det faktum at Marte er datakyndig, og at hun sier til han: "Professoren har glemt noe. Gi meg fem minutter! Stikk ut i trappa og pass på at ingen kommer inn her før jeg har gått ut.", synes det bevist utover enhver rimelige tvil at han holder det for mest sannsynlig at hun skal bryte seg inn på PC-en til Johannesen. Dette forsterkes av at det ikke foreligger andre grunner til at Marte skulle be han passe på at ingen kommer inn, mens hun - som er svært datakyndig - skal være der inne med PC-en i fem minutter. Peders etterfølgende atferd når han sparker ben på Johannesen støtter dette synspunktet. Han ville ikke hatt insentiv til å sparke ben på Johannesen hvis ikke han holdt det for "mest sannsynlig" at det foregikk noe ulovlig inne på seminarrommet. Det legges derfor til grunn at Peder holdt det for "mest sannsynlig" at hun ville bryte seg inn på PC-en til Johannesen, jf. 22b). Ut i fra den samme begrunnelsen som ovenfor, konstateres det at Peder hadde sannsynlighetsforsett om hans bidrag medvirket til hovedforbrytelsen. Det foreligger dermed dobbelt forsett. Neste spørsmål er om det foreligger årsakssammenheng mellom Peders bidrag og

12 Martes forsøk på datainnbrudd, jf. forarbeidene. I dette tilfellet er det tale om fysisk medvirkning fra Peder. Oppgaven han har fått av Marte er å passe på at ingen kommer inn på seminarrommet før hun kommer ut. Dersom ikke Peder hadde sparket ben på Johannesen ville Johannesen gått inn på seminarrommet og avbrutt Martes datainnbruddsforsøk. Peders bidrag inngår dermed i forutsetningsbasen for at Marte kan forsøke å bryte seg inn på PC-en til Johannesen. Det foreligger dermed årsakssammenheng i form av fysisk medvirkning. Til slutt konstateres det at ingen rettsstridsbegrensninger gjør seg gjeldende i dette tilfellet. Peder har dobbelt forsett og tar en uakseptabel risiko ved å spenne ben på Johannesen. Det er derfor ikke rimelig å legge til grunn rettsstrid. Samtlige vilkår for medvirkning er oppfylt. Det er ikke relevant å vurdere om Peder har oppfylt vilkårene for forsøksansvar, ettersom hans medvirkningsbidrag er fullendt. Peder kan dermed straffes for forsøk på medvirkning til datainnbrudd, jf. 204, jf. 16, jf. 15. Peder dømmes for forsøk på medvirkning til innbrudd i datasystem etter 204, jf. 15 og 16. Tiltalepost 5 - Kroppsskade etter 273 på professor Johannesen Strl. 273 angir at den som "skader en annens kropp", straffes. Første spørsmål er om Peder "skader" Johannesens kropp når han spenner ben på han, med den følge at Johannesen fikk brudd rett under kneskålen. Ordlyden gir anvisning på at gjerningsmannens handling er årsak til at fornærmede blir påført en negativ effekt på legemet. Det følger av rettspraksis at det beror på en konkret helhetsvurdering av art, omfang, varighet og lokasjon, og at det avgrenses nedad mot smårisp og blåmerker. I dette tilfeller er det imidlertid ikke nødvendig å foreta en lengre helhetsvurdering. Begrunnelsen for dette er at Høyesterett i omfattende praksis har lagt til grunn at

13 bruddskader oppfyller skadevilkåret. Derfor må det legges til grunn at det foreligger en "skade" i vår sak også. Særlig med tanke på at kneet er en del av kroppen som har vanskelig for å leges etter en bruddskade. Det er dermed klart at det foreligger en "skade", jf Spørsmålet i det følgende er om det foreligger adekvat årsakssammenheng mellom Peders handling og skaden. Det er ikke tvilsomt at Johannesen slo kneet i trappetrinnet som følge av at Peder spente ben på han. Dette var - sammen med Johannesens osteoporose - årsaken til at han fikk brudd under kneskålen. Det foreligger dermed årsakssammenheng mellom Peders handling og Johannesens skade, all den tid skaden ikke ville forekommet om ikke Peder sparket ben på Johannesen. Imidlertid kan det anføres at det ikke er adekvat årsakssammenheng mellom handlingen og skaden, ettersom årsaken til skaden var Peders handling i kombinasjon med osteoporosen til Johannesen. Et slikt synspunkt kan likevel ikke føre fram ettersom det ikke er en upåregnelig følge av at man spenner ben på noen i trappen at de faller og får et brudd under kneet. Hovedregelen er uansett at skadevolder må ta skadelidte som han er, og i dette tilfellet er ikke skadefølgen upåregnelig nok til at årsaksrekken kan anses inadekvat. Det foreligger adekvat årsakssammenheng mellom Peders handling og skaden. Gjerningsbeskrivelsen er oppfylt i objektiv forstand. Spørsmålet i det følgende er om Peder har utvist tilstrekkelig skyld til å straffes. Det er klart at Peder utførte handlingen bevisst og dermed hadde hensiktsforsett om handlingen, jf. 22a). Det er imidlertid mer tvilsomt om han hadde forsett med hensyn til skadefølgen. Peder tenkte idet Johannesen stupte fram at "dette kan aldri gå bra". Denne tanken kan imidlertid ikke tas til inntekt for at Peder hadde forsett om skadefølgen fordi han ikke formulerte tanken før etter "handlingstidspunktet", jf. 25(1). Det er ikke adgang til å konstatere forsett med mindre det foreligger på det siste tidspunktet vedkommende hadde kontroll over situasjonen. Dette begrunnes i skyldprinsippet.

14 Videre er det klart at Peder ikke hadde hensikts- eller visshetsforsett. Spørsmålet i det følgende er derfor om Peder holdt det for "mest sannsynlig" at hans handling ville medføre en kroppsskade for Johannesen. Ettersom faktum ikke gir positiv anvisning på hva Peder tenkte på "handlingstidspunktet", jf. 25(1), må dette vurderes ut ifra de ytre omstendighetene og alminnelige erfaringsgrunnsetninger. Det følger av faktum at Johannesen kom løpende i stor fart. Det legges til grunn at dette var synbart for Peder da han spente ben på han. Alminnelig erfaringsgrunnsetninger tilsier at det kan oppstå et skadepotensial dersom man spenner ben på noen i stor fart. Skadepotensialet blir ytterligere forsterket ettersom benspenningen blir gjennomført i en trapp. Da kan fornærmede potensielt lande enda mer forkjært enn om benspenningen foregikk på flata. Dette er omstendigheter som tilsier at Peder holdt det for "mest sannsynlig" at Johannesen ville påføres en kroppsskade som følge av hans handling, jf. 22b). Imidlertid kan benspenningen få en rekke andre utfall også. Vedkommende kan miste balansen litt, men fortsatt holde seg på beina. Videre så kan vedkommende falle uten at han blir påført en kroppsskade. I dette tilfellet må derfor tvilen komme tiltalte til gode. Det kan ikke konstateres at Peder holdt det for "mest sannsynlig" at Johannesen ville få en kroppsskade som følge av Peders handling, jf. 22b). Eventuelt forsett, jf. 22c), er heller ikke aktuelt. Peder kan derfor ikke straffes etter 273, da dette straffebudet krever forsett som dekker hele gjerningsbeskrivelsen. Det må derfor vurderes om tilfellet kan nedsubsumeres til 272, som kun krever uaktsomhet med hensyn til skadefølgen, jf. 24. Ettersom "skade"-vilkåret i 272 er det samme som i 273 legges det til grunn at det foreligger en grov kroppskrenkelse i objektiv forstand. Spørsmålet i det følgende er om Peder handlet uaktsomt med hensyn til at Johannesen ble påført en "skade" som følge av hans handlinger, jf. 272, jf. 24.

15 Uaktsomhet er i 23 legaldefinert som den som "handler i strid med kravet til forsvarlig opptreden på et område, og som ut fra sine personlige forutsetninger kan bebreides". Ordlyden gir anvising på en alminnelig forsvarlighetsnorm som kan modifiseres dersom vedkommende har "personlige forutsetninger" som medfører at vedkommende ikke burde vært bevisst den aktuelle risikoen. Peder har ikke slike "personlige forutsetninger" som vil medføre modifikasjon av aktsomhetsnormen. Peders handlinger må derfor vurderes ut ifra hvordan en alminnelig fornuftig person ville handlet i denne konkrete situasjonen. Jamfør ovenfor under vurderingen av om Peder hadde sannsynlighetsforsett, følger det av alminnelige erfaringsgrunnsetninger at benspenning av en person i stor hastighet i en trapp har stort skadepotensial. Det er derfor ikke tvilsomt at Peder burde ha forstått at hans handling kunne medføre en skade etter 272. Det delkonkluderes derfor med at Peder handlet uaktsomt med hensyn til at Johannesen ble påført en "skade" som følge av hans handlinger, jf. 24, jf Peder har dermed utvist tilstrekkelig skyld til å straffes etter 272. Peder dømmes for grov kroppskrenkelse av Johannesen etter 272. Tiltale mot Tore Tiltalepost 6 - Kroppskrenkelse etter 271 ved å slå Marte i ansiktet Strl. 271 angir at den som "øver vold mot en annen person", straffes. Første spørsmål er om Tore "øver vold" mot Marte når han slår henne i ansiktet så hun falt i gulvet og begynte å blø neseblod, jf Ordlyden peker på at gjerningspersonen må øve en fysisk kraftanstrengelse mot fornærmedes legeme. Det er ikke tvilsomt at et slag i ansiktet er å anse som en fysisk kraftanstrengelse mot fornærmedes legeme. Vilkåret "øver vold" er dermed oppfylt i objektiv forstand, jf. 271.

16 Neste spørsmål er om Tore har utvist tilstrekkelig skyld, jf. 22, jf. 21. Det er klart at Tore utførte voldshandlingen med hensiktsforsett, da han slo Marte bevisst i ansiktet jf. 22a). "Handlingen taler for seg selv", jf. den ovennevnte ankekjennelsen fra Høyesterett. Utgangspunktet er derfor at Tore kan straffes for kroppskrenkelse, jf Det vil ikke vurderes inngående om Tore har begått en grov kroppskrenkelse. Begrunnelsen for dette er at faktum ikke gir holdepunkter for at det foreligger "sterk smerte" eller "skade". De øvrige momentene i bokstav a-f i 272 synes heller ikke å komme til anvendelse i særlig grad. Spørsmålet i det følgende er om Tores kroppskrenkelse kan rettferdiggjøres, slik at han går straffri, som følge av nødvergeregelen i 18. Herunder bemerkes det at vurderingen skal fattes med utgangspunkt i Tores "oppfatning av den faktiske situasjonen på handlingstidspunktet", jf. 25(1). Strl. 18 angir at en handling som ellers ville være straffbar er lovlig når den blir "foretatt for å avverge et ulovlig angrep", "ikke går lenger enn nødvendig", og "ikke går åpenbart utover hva som er forsvarlig under hensyn til hvor farlig angrepet er, hva slags interesse som angrepet krenker, og angriperens skyld". Først må det vurderes om situasjonskravet som "ulovlig angrep" gir anvisning på, er oppfylt, jf. 18a) Ordlyden peker på at det må foreligge en aktiv og målrettet krenkelse av et rettsgode, som ikke er avsluttet. Det er klart at det foreligger en krenkelse av Johannesens eiendomsrett til PC-en, all den tid Marte rår over den uten samtykke fra Johannesen. Situasjonskravet om et "ulovlig angrep" er dermed oppfylt, jf. 18a) Neste spørsmål er om Tores handling ble "foretatt for å avverge" Martes krenkelse av Johannesens eiendomsrett, jf. 18a). Ordlyden indikerer at gjerningspersonens handling må være formålstjenlig, og at den forsvarende handling må være rettet mot den som krenker rettsgodet. Slaget mot ansiktet til Marte var formålstjenlig, all den tid det avbrøt krenkelsen av

17 Johannesens eiendomsrett. Videre gir ordlyden av "foretatt for å avverge" indikasjon på at gjerningspersonen må ha forsett om å avverge angrepet med sin handling. Faktum tolkes dithen at Tore slo Marte i ansiktet grunnet en irritasjon som skyldtes både at hun var i ferd med å ta Johannesens PC, men også at hun tidligere hadde fått han kastet ut av leiligheten. Det kan derfor oppstilles spørsmålstegn ved om Tore utførte handlingen "for å avverge" angrepet, eller for å hevne seg på Marte. Imidlertid er det sikker rett at en gjerningsperson kan ha mer sammensatte forsett. Man kan ha forsett om å avverge et angrep, selv om man også er motivert ut ifra et hevnmotiv. Ettersom tvilen skal komme tiltalte til gode, og Tore hevder at han bare forsvarte professorens interesser, delkonkluderes det med at Tores handling ble "foretatt for å avverge" krenkelsen av Johannesens eiendomsrett, jf. 18a). Neste spørsmål er om Tore gikk "lenger enn nødvendig" da han slo Marte i ansiktet for avverge at hun krenket Johannesens eiendomsrett. jf. 18b). Ordlyden av "lenger enn nødvendig" lest i sammenheng med "for å avverge et ulovlig angrep" tilsier at gjerningspersonen ikke kan ha handlet mer inngripende enn det som var behøvelig for å forhindre krenkelsen av det aktuelle rettsgodet. Av forarbeidene følger det at gjerningspersonen ikke kan høres med nødverge dersom det forelå lempeligere alternativer for å oppnå formålet. Tore kunne forsøkt å spørre om å få PC-en til Johannesen. Videre kunne han prøvd å dra i PC-en litt lenger, for å se om Marte ga slipp etterhvert. Dette ville vært lempeligere alternativer enn å slå henne i ansiktet. Imidlertid kan det ikke konstateres med sikkerhet at et av disse alternativene ville avverget krenkelsen av Johannesens eiendomsrett. Ettersom man ikke med sikkerhet kan konstatere at andre handlinger ville avverget krenkelsen av eiendomsretten, kan det heller ikke delkonkluderes med at Tore gikk "lenger enn nødvendig" da han slo Marte i ansiktet, jf. 18b). Tores handling oppfyller dermed nødvendighetskravet.

18 Det avgjørende spørsmålet er om slaget i ansiktet på Marte gikk "åpenbart utover hva som er forsvarlig under hensyn til hvor farlig angrepet er, hva slags interesse som angrepet krenker, og angriperens skyld", jf. 18c). Ordlyden gir anvisning på en forsvarlighetsstandard med utgangspunkt i proporsjonalitetsbetraktninger. Videre tilsier ordlyden av "åpenbart" at det oppstilles en høy terskel for at den forsvarende handling blir ansett uforsvarlig. Denne forståelsen støttes av forarbeidene der det uttales at gjerningspersonen må gis en rikelig margin i vurderingen av hvilke handlinger som var nødvendige for å avverge angrepet. Først vil det ses hen til "hvor farlig angrepet er", jf. 18c). Ordlyden indikerer at skadepotensialet ved handlingen er relevant herunder. Faktum gir ikke klare holdepunkter for hvordan Tore forstår situasjonen, jf. 25(1). Imidlertid kan det både fremstå som at Marte prøver å stjele PC-en og at hun bare prøver å bryte seg inn på den. Dersom Marte prøver å stjele PC-en vil dette være svært farlig for eiendomsretten til Johannesen, og kan dermed tale for at Tores handling var forsvarlig. Imidlertid er det uansett i verste fall fare for eiendomsretten til Johannesen. Det dreier seg altså ikke om en fare for liv og helse. Dette bringer oss videre til neste moment: "hva slags interesse som angrepet krenker", jf. 18c). Eiendomsretten blir i vår rettsorden ansett som mindre verneverdig enn den fysiske integriteten. Når Tore da velger å slå Marte i ansiktet for å beskytte Johannesens eiendomsrett synes dette uproporsjonalt, sett i lys av verdigrunnlaget i vår rettsorden. Interessene veid opp mot hverandre taler for at Tores handling ikke var forsvarlig. Videre skal det ses hen til "angriperens skyld", jf. 18c). Det legges herunder til grunn at det fremstår for Tore som at Marte med forsett prøver å stjele eller gjøre et innbrudd på PC-en til Johannesen. Tores oppfatning av Martes skyld i denne saken tilsier dermed at han ikke handlet uforsvarlig. I teorien har det blitt tatt til orde for at også gjerningspersonens skyld kan vektlegges i denne vurderingen. Det kan begrunnes i at det dreier seg om en forholdsmessighetsvurdering der de to motstående sidene veies opp mot hverandre.

19 Det synes da, ut i fra skyldprinsippet, logisk å også vektlegge gjerningspersonens skyld. I dette tilfellet har Tore utført volden mot Marte med forsett. Denne omstendigheten taler for at han ikke handlet forsvarlig. Avslutningsvis må den usikkerheten som forelå med hensyn til om Tore gikk "lenger enn nødvendig" vektlegges, jf. 18b). Tore kunne prøvd en rekke andre alternativer før han slo Marte i ansiktet, selv om ikke disse med sikkerhet ville avverget krenkelsen av Johannesens eiendomsrett der og da. Ettersom det kun var tale om en krenkelse av eiendomsretten, og ikke liv og død, kunne Tore prøvd noen alternative handlinger for å avverge angrepet. Han kunne f.eks. sagt i fra til Johannesen. Deretter kunne Johannesen tatt kontakt med Marte om hvorfor hun hadde tatt PC-en hans. Det legges til grunn at dette ville avverget krenkelsen av eiendomsretten på sikt, all den tid Marte studerer ved det juridiske fakultet og derfor ikke kan unngå en professor som ønsker å få tilbake PC-en sin. Etter en helhetsvurdering delkonkluderes det med at Tore går "åpenbart ut over hva som er forsvarlig", på tross av den høye terskelen som ordlyd og forarbeider oppsetter. Avgjørende er det at Tore ikke forsøkte andre handlingsalternativer. Sett i lys av at det ikke hastet med å få avverget angrepet, all den tid Johannesen ville fått tilbake PC-en tilslutt, jf. ovenfor, kan det ikke anses forsvarlig å slå Marte i ansiktet før man har prøvd ytterligere handlingsalternativer. Tores slag i ansiktet på Marte gikk "åpenbart utover hva som er forsvarlig under hensyn til hvor farlig angrepet er, hva slags interesse som angrepet krenker, og angriperens skyld", jf. 18c) Vilkårene for nødverge er derfor ikke oppfylt, jf. 18. Det er ikke aktuelt å vurdere 17, da Tores handling vil være uforholdsmessig etter nødrettsbestemmelsen når den er uforholdsmessig etter nødvergebestemmelsen. Tore dømmes for kroppskrenkelse etter 271 ved å slå Marte i ansiktet.