Klage på artikkelserie i Dagens Næringsliv

Transkript

1 Det er uheldig at det blir brukt et arkivbilde av en smilende person når man presenterer en sak som inneholder beskyldninger av alvorlig karakter, for eksempel påstander om økonomisk svindel. GUNNAR BODAHL-JOHANSEN, PRESSEETIKK FRA A TIL Å, INSTITUTT FOR JOURNALISTIKK Bruken av anonyme kilder gjør kildekritikk vanskelig. Dessuten rammer bruken av anonyme kilder den angrepne part etter som muligheten til en reell imøtegåelse svekkes. Det er vanskelig å forholde seg til utsagn fra noen man ikke vet hvem er. Sigurd Høst og Gunnar Bodahl Johansen, IJ rapport 4/2001 Klage på artikkelserie i Dagens Næringsliv PFU-SAK 046/08 (TILSVARSRUNDE)

2 Innhold Grove beskyldninger ingen dokumentasjon... 4 Ingen samfunnsdebatt, men spenstig helgeunderholdning... 6 Udokumenterte spekulasjoner... 7 Advokater etterlyser dokumentasjon... 7 Hvor er etterforskerne?... 8 Skulle ha hørt fra politiet... 8 Avisens kilder er søkk borte... 9 Roper ulv, ulv hele tiden... 9 Absolutt ingen kilder underbygger DNs spekulasjoner Advarer mot anonyme kilder Vi hadde jo snakket med så mange Kriminelt å være dyktig? Like meningsløst som å anklage Dæhlie for juks Slett ingen enslig vinner Hele poenget er å være flinkere enn flertallet DN misforstår - om og om igjen Positiv til datteren, negativ til moren Litt mer om Ericsson-kuppet Ingen kunne forutse resultatvarselet Oppsiktsvekkende gevinst, normal handel Siterer feil med vilje? Sløsing og forbruk Villeder leserne om bilkjøp Dropper utdrag som avkrefter bil-sløsing Bløffer om boliginvestering

3 Ingen dokumentasjon av plutselig gjenkjøp Bommer stygt om billøp Når og hvor ble rikdommen vist frem? Bløffer om Aker-bekreftelse Nettverk av to personer Misbruk av arkivfoto Hvem har avdekket hva? Premissene fremdeles like uklare Never check on a good story Hadde planen klar på Kafé Falsen Nektet å si noe over telefon Under falskt flagg også overfor PFU Anklaget, men ubekymret Avslørt av e-post Skulle jeg tigge og be på mine knær om mer tid? Tvilsomme arbeidsmetoder Broket gjeng utilbørlig kobling til ACH Andre journalister oppfatter ACH-koblingen Svensk journalist bekrefter: -DN var min eneste kilde Stjerne-megler DN kontaktet Askvig før PFU-brev Hopper over utsagn om tvilsom adferd Misbruker sitat fra BI-dagene Synlig for alle, også DN En usedvanlig åpenhjertig kjendisinvestor

4 Tidde om info i VG-artikkel Hva slags info savner DN? Bankinnskudd på Gibraltar DN tviholder på Stockholmsteori mot bedre vitende Aldri snakket om St. Tropez Hørt om Se & Hør og anken Snakket om meg selv Surrer med tall om formue Fastholder alle klagepunkter VEDLEGG Brev fra Advokatfirman Södermark Brev fra Advokatfirman Södermark Artikkel fra DN.no De flinke holder kjeft, side Artikkel fra DN.no De flinke holder kjeft, side Artikkel fra DN.no De flinke holder kjeft, side Artikkel fra DN.no De flinke holder kjeft, side Finansavisen 30. november, side 6 Fredly slår tilbake Finansavisen 30. november, side 7 Fredly slår tilbake

5 Arne H. Fredly 29 Boulevard d Italie Monaco MC Oslo, 1. april 2008 Pressens Faglige Utvalg Klage på artikkelserie i Dagens Næringsliv PFU-sak 046/08 (tilsvarsrunde) Grove beskyldninger ingen dokumentasjon Jeg konstaterer innledningsvis at Dagens Næringsliv i sitt tilsvar datert 11. mars 2008 ikke evner å dokumentere eller sannsynliggjøre riktigheten av en rekke forhold tatt opp i min klage til PFU. Blant annet gjelder dette: Grove, ærekrenkende påstander om ulovlig innsidehandel Feilaktige påstander om at jeg har vært den eneste som har inntatt negative posisjoner i Ericsson, samt en svært misvisende fremstilling av det offentlig tilgjengelige informasjonsbildet rundt ulike selskapshendelser som resulterte i kursbevegelser Anklage om kriminell/klanderverdig adferd gjennom utsagn om at investeringsfondet Atlas Capital Management Ltd er blitt brukt til å feie igjen avtrykkene etter at jeg forlot hjemlandet Stigmatiserende påstander om at jeg skal være under politietterforskning i store deler av Europa, konkret i Sverige, Norge, Spania, Nederland og Frankrike samt at etterforskningen gjelder 30 handler i åtte ulike selskaper 4

6 Påstand om at jeg flere ganger skal ha vært gransket for ulovlig innsidehandel, og dessuten at granskningene skal ha havnet i en skrivebordsskuff. Feilaktige påstander om at jeg satte meg til forhandlingsbordet med Aker om kvelden fredag 12. oktober med sikte på å få i stand en avtale om gjenkjøp av Munkebakken. Påstand om at jeg plutselig hadde fått det for meg å kjøpe tilbake Munkebakken som følge av uventet god råd. Videre registrerer jeg at Dagens Næringsliv fremdeles ikke er i stand til å dokumentere følgende: At avisen sørget for å klargjøre premissene foran flere intervjusituasjoner (gjelder både på telefon, e-post og et møte på Kafé Falsen), verken at den planla å publisere en artikkel om meg eller at artikkelen kom til å inneholde ærekrenkende påstander om grov økonomisk kriminalitet At jeg fikk en reell og effektiv tilsvarsrett i forbindelse med de grove anklagene knyttet til ni svært kompliserte aksjetransaksjoner. Samtidig er det helt på det rene at DN-journalistene Knut Gjernes og Bjørn Olav Nordahl aldri har tatt kontakt for å gi meg anledning til å korrigere eller tilbakevise fremstillingen av Munkebakken-gjenkjøpet mine sosiale vaner mitt personlige forbruk mine arbeidsoppgaver i Sundal Collier opplysningene som ble lagt frem i Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett Avisen har heller ikke benektet at jeg aldri ble kontaktet i forbindelse med publiseringen av et paparazzifoto fra et privat, avstengt område i St. Tropez. Jeg har i klagen til PFU anført at DN gjennom de seks artiklene, ikke har ønsket å gi leserne et balansert og saklig bilde av virksomheten min og meg som privatperson. Blant annet har jeg påvist en rekke tilfeller hvor utfyllende og helt sentral tilleggsinformasjon ville ha gitt avisens lesere mulighet til å trekke andre konklusjoner enn de som journalistene legger opp til. Jeg kan ikke se at DN i sitt tilsvar benekter påstanden min. Til tross for dette kan det virke som om avisen mener at de journalistiske oppgavene og den redaksjonelle vurderingen ikke kunne vært løst på noen annen måte. 5

7 Ingen samfunnsdebatt, men spenstig helgeunderholdning De mulige svakhetene ved det systemet som Fredly opererer innenfor lar seg ikke belyse gjennom generelle vendinger., skriver avisen i sitt tilsvar til klagen - uten å gå nærmere inn på hva den mener med systemet, annet enn å antyde at det dreier seg om tilgang til ulovlig innsideinformasjon som en viktig del av spillet i finansbransjen. DN forsøker altså å fremstille artiklene som en slags systemkritikk. De grove overtrampene mot meg kan ifølge avisen forsvares med at journalistene har satt søkelyset på en virksomhet som er samfunnsmessig viktig. Da er det all grunn til å spørre: Hva har DN egentlig gjort for å avdekke denne virksomheten som er så samfunnsmessig viktig? På hvilken måte har DN vist at ulovlig innsidehandel er en viktig del av spillet for meg og andre i finansbransjen? Hvor er de informative beskrivelsene av hva de påståtte svakhetene ved systemet består i? Hvor er faktainformasjonen til leserne som bidrar til å forklare hvordan systemet fungerer? Hvor er de rettslige eksemplene på at systemet fungerer dårlig? Hvor er sammenligningene som viser tilsvarende virksomheter i andre land? Hvor er de kritiske spørsmålene til lovgivere og ansvarlige tilsynsmyndigheter? Hvor er lederkommentarene? Hvor er intervjuene med økonomer, jurister og andre som kan sette fenomenet i et samfunnsmessig perspektiv? Hvor er beregningene som viser hvor mye samfunnet taper på denne virksomheten? Jeg konstater at de i alle fall ikke sto på trykk i noen av DNs artikler om meg i perioden 24. november til 16. desember i fjor. Sannheten er selvsagt at DN aldri har hatt til hensikt å sette søkelyset på svakheter ved systemet. En slik forklaring er skinnhellig og lite troverdig, særlig om man ser nærmere på hvilket fokus avisen faktisk prioriterte gjennom de seks artiklene på til sammen 30 avissider: Paparazzibilder, nærgående opplysninger om familiebakgrunnen min, karriereutviklingen, dunkle bilder av familiens leilighet, fritidsinteresser, venner og ville spekulasjoner om mine sosiale omgangsvaner. Alt fortalt og formidlet til leserne ved hjelp av en nøye uttenkt dramaturgi, fargerike og fantasifulle skildringer og et svært bevisst valg av bilder og illustrasjoner som skal bidra til å forsterke helgeunderholdningen. 6

8 Udokumenterte spekulasjoner For å gjøre lektyren enda mer fargerik og spennende, har avisen mikset de private opplysningene med en detaljert og tidvis svært feilaktig beskrivelse av ni helt lovlige, transparente transaksjoner som tilsynsmyndigheter eller børsovervåkere til dags dato ikke har stilt et eneste spørsmål ved. Samtlige av handlene ble formidlet gjennom offentlig godkjente foretak i et av verdens best overvåkede aksjemarkeder. Like fullt velger avisen å koble dem til faktabokser om ulovlig innsidehandel og henvisninger til gamle og nye innside-etterforskninger i Sverige. På hvilket grunnlag? Hvor er bevisene? Hvor er kildene som bekrefter DNs påstander? Hvor er dokumentasjonen som gir DN rett til å anklage meg for økonomisk kriminalitet? Hvor er de påståtte innsideinformatørene? Hvem er de? Hva slags informasjon har de gitt meg? Hvor er dokumentene, bildene eller telefonsamtalene som viser at jeg mottar ulovlig innsideinformasjonen? Hvorfor er jeg ikke innkalt av myndighetene? Hvorfor er heller ikke forretningskontaktene mine blitt kontaktet av noen? Hvorfor er to journalister i DN fremdeles de eneste som har anklaget meg for økonomisk kriminalitet? Advokater etterlyser dokumentasjon Jeg forstår at journalistene svært gjerne vil gi leserne sine avslørende og dramatiske historier i helgeunderholdningsbilaget, men bør det ikke også stilles krav til dokumentasjon når avisen publiserer så grove og fullstendig ødeleggende beskyldninger mot enkeltmennesker? I denne sammenhengen vil jeg gjøre oppmerksom på hva advokatene Torgny Wetterberg og Kristoffer Ribbing i Advokatfirman Södermark uttaler i et brev til undertegnede datert 1. april 1 : Vår sammanfattande bedömning ar att nedan angivna artiklar i Dagens Næringsliv ( DN ) och DN:s yttrande till Pressens Faglige Utvalg av den 11 mars 2008, i enskilda uppgifter och den sammanlagda hilden, ger en läsare intrycket att det föreligger brottslighet i samband med dina affärer i Ericsson-aktien under hösten Enligt vår uppfattning redovisas dock inte, varken i artiklarna eller i DN:s yttrande til Pressens Faglige Utvalg, någon som helst konkret uppgift som ger stöd åt de underförstådda påståendena från DN:s sida. Någon namngiven källa eller någon ytterligare konkret dokumentation redovisas inte av DN. 1 Kopi av brevet følger som vedlegg på side 43 7

9 Hvor er etterforskerne? Til tross for at det nå er gått fem måneder siden det ifølge DN skal ha blitt innledet en etterforskning over store deler av Europa, har jeg ennå ikke mottatt en eneste henvendelse fra noe lands myndigheter. Når flere av de omtalte transaksjonene i tillegg går mer enn tre år tilbake i tid, finner jeg dette høyst besynderlig. Likevel fastholder altså DN påstanden i tilsvaret sitt. Riktig nok uten en eneste åpen kilde å vise til, og fremdeles uten å kunne gi en mer detaljert forklaring på slags etterforskning avisen mener pågår. Dersom det virkelig pågår en form for undersøkelse og dersom DN mot formodning skal ha greid å skaffe troverdige, sikre politikilder i fem europeiske land hvorfor har avisen ennå ikke rapport om fremdrift og utvikling i saken? Og ettersom saken ifølge DN er av så samfunnsmessig stor viktighet at det var nødvendig å anklage en navngitt person for økonomisk kriminalitet, ville det ikke i en slik sammenheng være naturlig med en tett redaksjonell oppfølging? Jeg konstater at DN ikke har nevnt den påståtte etterforskningen med et ord siden publiseringen av artikkelen Granskes i fem land lørdag 1. desember i fjor. Etter min mening avslører denne manglende interessen minst tre forhold: 1. Forsikringen om at avisen anser saken som samfunnsmessig viktig, er verdiløs og kun ment som et legitimerende argument overfor PFU. 2. Påstanden om en pågående etterforskning er etter alt å dømme rent oppspinn. 3. DNs troverdige kilder finnes ikke. Særlig finner jeg det vanskelig å feste lit til påstanden om at avisen skal ha fått bekreftet opplysninger en pågående etterforskning fra kilder i fem europeiske land. Skulle ha hørt fra politiet Advokatene Wetterberg og Ribbing uttaler følgende om den påståtte etterforskningen i regi av Ekobrottsmyndigheten: Detta är något som vi inte vet något om och som inte heller är möjligt att ta reda på. Vad som kan konstateras är att kravet på misstanke när förundersökning ska inledas ( det finns anledning att anta ) är lågt ställt i Sverige och en förundersökning kan inledas på mycket svaga misstankar så snart misstankarna avser något som objektivt sett kan vara ett brott. Det krävs alltså inte att någon gärningsman utpekas och detaljema i gärningen behöver inte heller vara kända. 8

10 Vi vill även poängtera att för det fall det föreligger skälig misstanke för ett brott, ska den misstänkte när han hör av polisen, enligt 23 kap 18 första stycket rättegangsbalken, underrättas om misstanken. Du har varken hörts av den svenska polisen eller underrättats om någon misstanke om brott. Avisens kilder er søkk borte DN ønsker i størst mulig grad å benytte seg av åpne kilder, men i noen tilfeller må avisen bryte dette prinsippet skriver DN i sitt tilsvar til PFU. På meg virker det mer som om DN bryter prinsippet hele tiden og uten unntak. I de seks artiklene jeg har klaget inn for PFU, viser det seg i alle fall at avisen konsekvent benytter skjulte/unevnte kilder også i de tilfellene hvor informasjonen med største letthet kunne vært bekreftet eller avkreftet av noen eller noe. Knapt en eneste av påstandene eller faktaopplysningene som er spredd utover de 30 avissidene om meg, er mulig å spore tilbake til enten en personlig eller en skriftlig kilde. den offentlige debatt som nettopp pressen ønsker både å stimulere og beskytte, kan bli skadelidende fordi publikum ikke kan forholde seg til opplysninger fra navngitte kilder. I slike situasjoner står også redaksjonene i fare for å bli brukt av personer som slipper å stå ansvarlig for sine synspunkter for offentligheten. Gunnar Bodahl-Johansen, Institutt for journalistikk Roper ulv, ulv hele tiden Avisens lettvinte holdning til en metode som bare skal brukes unntaksvis, og som avisen selv hevder kun å benytte unntaksvis, vil ganske sikkert bidra til effektivt å bryte ned pressens eget ønske om et sterkt kildevern. Når DN roper ulv, ulv hver gang og hele tiden, kan det bli tøft å få aksept for metoden den dagen avisen virkelig skulle behøve å verne en kilde som sitter på viktig informasjon. Jeg har forståelse for at pressen i unntakstilfeller, for å få belyst forhold som ellers ikke vil bli kjent for omverdenen, er nødt til å skjerme kilder som løper en stor personlig risiko ved å bidra med informasjon til journalister. Jeg har imidlertid ingen forståelse for DNs lettvinte omgang med anonymiserte eller fraværende kilder i forhold til de grovt krenkende beskyldningene som er fremsatt om meg og min virksomhet. Ved å se nærmere på hva slags type informasjon DN hevder å ha anonyme eller skjulte kilder til, vil PFU kunne forstå hvorfor jeg hevder dette. Her er et lite sammendrag av påstandene og opplysningene som er blitt fremsatt uten henvisning til kilder, verken skriftlige eller muntlige: 1) DN har ingen kilder som underbygger eller støtter anklagene om ulovlig innsidehandel 2) Avisen har verken muntlige eller skriftlige kilder som bekrefter påstanden om at jeg var den eneste som inntok en negativ posisjon til Ericsson i oktober ) Avisen kan heller ikke vise til kilder som underbygger påstanden om at jeg har vært den eneste som har oppnådd gevinster i forbindelse med de andre omtalte aksjehandlene. 4) Avisen har ingen kilder som underbygger eller påstår at jeg opererer i det skjulte. 5) Påstanden om en pågående etterforskning i store deler av Europa er ikke belagt med en eneste kilde. 6) Ingen har så langt bekreftet påstanden om at jeg har status som skjellig mistenkt. 9

11 7) DN har ikke påvist skriftlige eller muntlige kilder som bekrefter påstanden om at jeg bruker Atlas til "å feie igjen avtrykkene etter meg 8) Opplysningen om at finansfiffen på Stureplan i Stockholm står høyt på listen min fremstår som ren fantasi. 9) Påstanden om at jeg bruker St. Tropez som et fristed er ikke bekreftet av noen. 10) Ingen kilder har kunnet bekrefte opplysningen om at jeg satte meg til forhandlingsbordet fredag 12. oktober med for å få i stand en avtale om gjenkjøp av Munkebakken. Kildene som finnes, sier faktisk det stikk motsatte. 11) DN har antagelig spekulert og diktet fritt når den skriver at forhandlingene om et gjenkjøp pågikk gjennom hele helgen. Avisen hevder riktig nok i sitt brev til PFU at opplysningen skal være gitt av konserndirektør Geir Arne Drangeid i Aker, men nå viser det seg altså at Drangeid aldri har uttalt noe slikt (se Bløffer om Aker-bekreftelse, side19). 12) Avisen har heller ikke kunnet referere til kilder når den uten forbehold slår fast at mitt ønske om et gjenkjøp var en plutselig innskytelse som følge av uventet god råd. Absolutt ingen kilder underbygger DNs spekulasjoner Spørsmålene PFU må besvare blir dermed: Kunne virkelig ingen av disse påstandene og opplysningene fremføres med åpne kildehenvisninger? Var alle opplysningene av en slik art at tradisjonelle åpne kildehenvisninger ville ha medført en stor risiko for den som ga opplysningene til DN? Er opplysningene av en slik art og av slik betydning at det presseetisk er akseptabelt å publisere opplysningene konsekvent uten åpne kildehenvisninger? Og finnes det virkelig ingen åpne og tilgjengelige kilder som kunne ha bekreftet eller avkreftet påstandene og opplysningene DN har publisert? Ettersom DN helt åpenbart ikke evner å bruke åpne kilder, vil jeg raskt gi noen eksempler på kilder som kunne ha vært brukt så fremt DNs påstander er sanne. Jeg skal ikke gå i dybden av hvert punkt, men nøyer meg med å slå fast følgende: Opplysninger om en iverksatt etterforskning, med rettslig status for mistenkte, vil i de fleste tilfeller kunne bekreftes eller avkreftes av myndighetene. Dersom slike opplyninger ikke bekreftes, er det desto større grunn til å være ekstra varsom med å gjengi spekulasjonen offentlig gjennom identifisering av meg som den påstått mistenkte. I alle saker som behandles av politiet vil det foreligge en mengde skriftlige dokumenter som drevne journalister normalt greier å få tak i. Anmeldelser, logger, siktelser, tiltaler, dokumentbevis osv. All etterforskning på et seriøst nivå, rettet mot navngitte personer, utløser alltid et krav på forsvarer på et eller annet tidspunkt. Advokater er normalt gode kilder for journalister. Er det ikke oppnevnt 10

12 forsvarer, skal pressen ha særdeles god grunn til å omtale saken. Falske anmeldelser, løse tips og ondsinnede spekulasjoner kan ramme enhver av oss Påstander om ulovlig innsidehandel kan underbygges med en lang rekke kilder: telefonopptak av samtaler mellom mistenkte og innsider samtaleoversikter tekstmeldinger kopi av e-poster eller brev bilder videosnutter opptak av samtaler påviste møter mellom mistenkte og personer med dokumentert innsideinformasjon påvisning av nære forbindelser mellom personer som besitter innsideinformasjon og den omtalte personen konfidensielle dokumenter kontoutskrifter selskapsinformasjon på avveier For bare å nevne noen mulige kilder. Jeg registrerer at DN har ingen. Jeg kunne for øvrig ha gitt journalistene utfyllende og presis informasjon om alle forholdene som er tatt opp i artiklene. Som tidligere dokumentert overfor PFU, har jeg da også svart på absolutt alle spørsmål DN har stilt meg, også de som var knyttet til ni konkrete aksjetransaksjoner. Tidsmangel, praktiske hensyn og manglende klargjøring av alvoret i anklagene. Dette var grunnene til at jeg ikke kunne svare så utfyllende som ønskelig på DNs henvendelse om transaksjonene. Når DN velger å gå veien utenom den lettest tilgjengelige kilden av dem alle, nemlig meg selv, blir det desto viktigere at journalistene kan fremvise solide, troverdige kilder som kan etterprøves og kontrolleres. Advarer mot anonyme kilder Jeg har ellers merket meg at journalister stadig blir oppfordret til å unngå anonyme kilder, både i undervisningssammenheng, i Vær Varsom-plakaten og nå senest i en nylig avsagt PFU-avgjørelse (Stray Spetalen/Dagbladet). Blant annet er Sigurd Høst og Gunnar Bodahl-Johansen innom bruken av anonyme kilder i IJ-rapport 4/2001, Journalisters forhold til politi, påtalemyndighet og domstoler. De to skriver følgende om den omstridte metoden: Samtidig er det altså en rekke presseetiske betenkeligheter knyttet til bruken. Bruken av anonyme kilder gjør kildekritikk vanskelig. Dessuten rammer bruken av anonyme kilder den angrepne part etter som muligheten til en reell imøtegåelse svekkes. Det er vanskelig å forholde seg til utsagn fra noen man ikke vet hvem er. 11

13 En ting er utsagn fra anonyme kilder om faktiske forhold. Det er opplysninger der sannhetsverdien kan sjekkes mot andre kilder. Man kan også et godt stykke på vei utøve kildekritikk. Problemet er selvfølgelig at man kan bli brukt, men uten at kilden selv slipper å stå ansvarlig for opplysningene. Langt verre er det med de normative utsagnene som verken er sanne eller falske, hvor det er umulig å drive kildekritikk. Her kan man bare sjekke om utsagnene er korrekt gjengitt fra kildens side. Her ser vi at åpenhet om metodene, blir erstattet av blind tillit til journalistene. Dessuten rammer bruken av anonyme kilder den angrepne part etter som muligheten til en reell imøtegåelse svekkes. Det er vanskelig å forholde seg til utsagn fra noen man ikke vet hvem er. Sigurd Høst og Gunnar Bodahl-Johansen, Journalisters forhold til politi, påtalemyndighet og domstol, IJ-rapport 4/2001 Journalistikk skal jo kunne etterprøves av leserne så langt dette er mulig. Når mediene refererer til anonyme kilder svekkes denne muligheten. DNs reportasjer og kildebruk ligger meget langt unna den presseetikk som her beskrives. Vi hadde jo snakket med så mange Avisen bedyrer i sitt svar til PFU at den har brukt mye ressurser på saken, at journalistene har snakket med flere titalls kilder og gjennomgått store mengder informasjon. Men hva hjelper dette? Og hva har det med saken å gjøre? Når ble stor arbeidsinnsats og mange telefonsamtaler en aktverdig grunn til å fremsette påstander om alvorlig økonomisk kriminalitet? Det spiller ingen rolle hvor mange mennesker DN har snakket med eller hvor mange gamle avisklipp journalistene har bladd i: DN er like fullt ikke i stand til å underbygge anklagene om ulovlige metoder og bruk av innsideinformasjon. Skal avisens arbeidsinnsats og ressursbruk liksom være formildende i forhold til den voldsomme belastningen som artikkelserien er blitt for meg og min familie? Må jeg virkelig finne meg i å bli stemplet som en kriminell bare fordi to journalister har oppdaget at jeg noen ganger gjør jobben min på en god måte? For å forstå hvor spinkelt grunnlag DN har bygd innsideanklagene på, kan det være greit å se litt nærmere på informasjonen som avisen skryter av å ha funnet. Her er listen: 1. Avisen hevder å besitte en detaljert oversikt over transaksjonene mine. Punktum. Det var visst det hele. Tro det eller ei, men en liste over et ukjent antall lovlige transaksjoner synes faktisk å være den eneste kildeinformasjonen avisen sitter på. Trass i sakens alvor og de enorme konsekvensene som journalistene visste at artiklene ville få for meg, så har de altså ifølge dem selv begrenset kildegravingen til å bla litt i en liste. Tilsvaret fra Dagens Næringsliv bekrefter da også med all tydelighet at avisen ikke er i stand til å fremlegge annen dokumentasjon. 12

14 Etter mitt skjønn er det bortimot ufattelig at journalistenes arbeidsgiver både aksepterer og forsvarer en slik skjødesløs omgang med håndverket. Jeg kan vanskelig forestille meg noen annen profesjon hvor en så elendig utført jobb ikke hadde fått konsekvenser for ansettelsesforholdet. Kriminelt å være dyktig? Så hvordan har journalistene kunnet bruke denne informasjonen til å få det til å se ut som om jeg benytter meg av kriminelle metoder? Jo, ved å trekke ut og fokusere på et lite antall transaksjoner som har vært godt timet i forhold til kursendringer og samtidig unnlate å nevne de mange hundre som har vært tilsvarende dårlig timet har de forledet leserne til å tro at jeg stadig vekk vet noe som ingen andre vet. Like meningsløst som å anklage Dæhlie for juks Jeg skal gi DN medhold på ett punkt: Umiddelbart kan en slik fremstilling se mistenkelig ut, særlig for personer uten kjennskap til børsens mekanismer og de komplekse analysemetodene som alle seriøse markedsaktører tar i bruk foran enhver investering av en viss størrelse. Men å anklage meg for økonomisk kriminalitet utelukkende på bakgrunn av gode resultater, blir omtrent like urimelig og meningsløst som å beskylde skilegenden Bjørn Dæhlie for å ha brukt dopingmidler bare fordi han vant så mange mesterskapsmedaljer. Og dokumentasjonen som DN hevder å ha gravd frem, vil da heller ikke ha større bevismessig verdi enn resultatlistene som viser at Dæhlie oppnådde gode resultater. Slett ingen enslig vinner Jeg er klar over at DN i artiklene har begrunnet innsideanklagene med at de kursdrivende hendelsene kom som lyn fra klar himmel på markedet. Denne diskusjonen synes imidlertid å være lagt død gjennom den dokumentasjonen av offentlig tilgjengelig informasjon som ble vedlagt i klagen min. I alle fall har DN ennå til gode å dokumentere at noe annet var tilfellet. Riktig nok forsøker DN i sitt tilsvar å argumentere for at det kraftige kursfallet i Ericsson i oktober 2007 i seg selv må være godt nok bevis på at utviklingen kom overraskende på mange, men en slik tankerekke blir etter mitt skjønn usedvanlig lettvint. Det eneste avisen oppnår med dette er å blottstille sin egen manglende forståelse for hvordan markedet fungerer. I et forsøk på å forsvare den hårreisende påstanden om at jeg var den eneste som var negativ til Ericsson-aksjen, skriver DN følgende i tilsvaret til PFU: Når en aksje faller med 30 prosent etter et resultatvarsel, er det et uvanlig stort fall og et uttrykk for at aktørene i aksjemarkedet er svært overrasket over det som er lagt frem. Det er intet mindre enn oppsiktsvekkende at to erfarne journalister i en finansavis sliter med å forstå at det som kommer overraskende på majoriteten, ikke nødvendigvis gjør det for alle. Hele poenget er å være flinkere enn flertallet Følgende høres muligens opplagt ut, men filosofien er på ingen måte like enkel å få til i praksis: If the crowd disagrees with you, maybe you are right. Warren Buffet 13

15 For å lykkes ekstra godt i aksjemarkedet, er det helt avgjørende å være flinkere enn majoriteten. Dette innebærer blant annet å utføre bedre analyser av selskapene og den tilgjengelige informasjonen, lytte til de beste rådene, være kritisk til selskapenes egne vurderinger og handle raskere enn det store flertall. Aksjemarkedet har dessuten sin egen teori om contrarian investing. I korte trekk går teorien ut på å investere på tvers av utbredte oppfatninger, når den store flokken i markedet ser ut til å ta feil. Tilhengere av teorien mener at utbredt optimisme kan føre til urimelig gode vurderinger som til slutt leder til kursfall idet øyeblikket de store forventningene ikke innfrir. Skulle man følge DNs logikk, måtte alle aksjer til enhver tid Utdrag fra artikkel på DN.no, publisert 13. mars 2008 være riktig priset ettersom majoritetens vurdering gjenspeiler fasiten. I så ville det aldri oppstå noen form for bevegelse i markedet, og en markedsaktør som Warren Buffet kunne ikke endt opp som verdens rikeste person. Når DN fremdeles fastholder at den negative utviklingen i Ericsson ikke ble forutsett og varslet i tiden før resultatvarselet, må dette skyldes at redaksjonen ennå ikke har tatt seg bryet med å lese klagen min. Ingen har noensinne benektet at det store flertall av aksjonærer ikke forutså den negative utviklingen, men dette utelukker da ikke at jeg og en rekke anerkjente analytikere lenge hadde ventet på en sprekk. Om DNs journalister blar opp side 95 i klagen min, vil de se at jeg har pekt på 11 analyser og fire nyhetsartikler som alle advarte mot utviklingen i selskapet. DN misforstår - om og om igjen Saken blir ikke bedre av at DN i det samme tilsvaret prøver å benekte at jeg har inntatt en negativ posisjon i Ericsson siden Jeg vil derfor gjerne gjenta, og kan om nødvendig dokumentere, at jeg foran de siste åtte resultatfremleggelsene har lagt opp en negativ posisjon i Ericsson. 14

16 Positiv til datteren, negativ til moren Avisen hevder at jeg gjorde et storkjøp av Ericsson i 2006, men presterer enda en gang å miste et helt avgjørende poeng: Transaksjonen som det refereres til, og som ble nevnt i intervjuet med Finansavisen 2 dreide seg nemlig om en kortsiktig dagshandel på tallene fra datterselskapet Sony Ericsson som skulle komme dagen etter, og hadde således ingenting med resultatfremleggelsen i Ericsson å gjøre. Jeg var på dette tidspunktet positiv til Sony Ericsson, og satset derfor på at tallene fra dette datterselskapet skulle resultere i en kursstigning i Ericsson. Da kvartalstallene fra moderselskapet ble lagt frem en uke senere, hadde jeg for lengst inntatt en negativ posisjon igjen. Avisen tar dermed alvorlig feil når den hevder at jeg ikke har vært negativ til Ericsson foran de siste åtte kvartalstallene. Litt mer om Ericsson-kuppet DN-journalistenes beskrivelse av short-handelen i oktober i fjor, det såkalte Ericsson-kuppet, avslører nok en gang at de ikke henger med i svingene når det kommer til aksjehandel. 1. For det første tøver avisen når den hevder at jeg har uttalt at de negative posisjonene i Ericsson må legges opp på resultatdager for å eliminere all annen risiko. Det korrekte skal selvsagt være at posisjonene må legges opp i resultatperioder, og med det mener jeg alt fra én til 14 dager før selve resultatfremleggelsen, alt avhengig av hvordan kursutviklingen har vært den siste perioden. I tilfellet Ericsson legger jeg alltid opp den planlagte posisjonen etter tallene fra datterselskapet Sony Ericsson. Normalt kommer Sony Ericssons tall én til to uker før tallene til morselskapet Ericsson. Denne gangen var det to uker mellom fremleggelsene. 2. Torsdag 11. oktober kom resultatene til Sony Ericsson. Etter å ha analysert Ericsson-estimatene, og samtidig konstatert at aksjen stengte på det høyeste på tre måneder, bestemte jeg meg fredag kveld for å selge én til to millioner aksjer. På mandag fortsatte jeg å selge ettersom kursen fremdeles lå på det høye nivået. Siden kursen hadde steget så kraftig de siste ukene, vurderte jeg sannsynligheten for videre oppgang som meget lav. På nivået rundt 26,50 møtte aksjen også et kraftig teknisk motstandsnivå. Husk også at aksjen hadde steget med 1000 prosent på fire år. 3. DN skriver følgende under punkt 15 i sitt tilsvar til PFU: Desto mer oppsiktsvekkende er det da at Fredly gjør sitt livs transaksjon på en dag der ingen kunne vite at Ericsson ville varsle markedet om dårlige resultater. Varselet skjedde nemlig ikke i forbindelse med en ordinær og forhåndsannonsert resultatfremleggelse. Resultatvarselet den 16. oktober kom som lyn fra klar himmel. 2 Se vedlagte artikkel på side 49 15

17 La meg nå repetere følgende i håp om at også DN skal få det med seg: Den negative posisjonen ble altså lagt opp med sikte på den ordinære resultatfremleggelsen ti dager senere. Skulle Ericsson legge frem et skuffende resultat, og sett i lys av at kursen var på sitt høyeste siden forrige kvartal, kunne gevinsten bli stor. Husk også at forrige kvartalstall hadde vært skuffende. Selv med et godt kvartalsresultat, anså jeg sannsynligheten for at aksjen skulle gå noe særlig opp, som liten. Dette fordi aksjekursen allerede var veldig strukket. Med andre ord var risk reward-situasjonen meget god. DN har naturligvis rett i at resultatvarselet, som altså ble besluttet sendt i et styremøte mandag kveld, kom uventet på alle, inkludert meg selv. Men så har det da heller aldri skjedd før at markedet har mottatt et resultatvarsel så tett opptil en ordinær kvartalspresentasjon. Ingen kunne forutse resultatvarselet Det som synes så vanskelig å fatte for DNs journalister, er imidlertid følgende: Ifølge en fyldig dokumentar-artikkel i Affärsvärlden var det rene tilfeldigheter som gjorde at resultatvarselet ble besluttet sendt ut den 16. oktober. Selskapet kunne like gjerne ha bestemt seg for å vente med å opplyse om katastrofetallene til den ordinære presentasjonen den 25. oktober. Så da styret mandag kveld bestemte seg for å sende ut varselet tirsdag morgen, var det ingen i hele verden som kunne vite hva som skulle skje morgenen etter. Et annet moment som underbygger at jeg ikke kjente til profitwarningen, er at jeg hadde en gjenstående salgsordre hos Enskilda som skulle utføres på tirsdag. Hadde jeg hatt et ønske om å utnytte en forventet profitwarning tirsdag, ville jeg selvsagt gjort salgsordren ferdig på mandag. Dette kan bekreftes av Enskilda om ønskelig. Om forklaringene heller ikke denne gangen når frem til Dagens Næringsliv, håper jeg i det minste å ha bidratt til å oppklare saken overfor PFU. Jeg vil også legge til at det fremdeles finnes en rekke utfyllende momenter som vil bli lagt frem dersom myndighetene viser interesse for saken. Oppsiktsvekkende gevinst, normal handel Jeg er i ferd med å innse DNs journalistenes begrensede forståelse for økonomi og aksjehandel. Men siste del følgende sitat fra DNs tilsvar til PFU (punkt 3 - Presisjon og metode) skyldes nok helst en manglende vilje, ikke evne, til å forstå: Etter 20 år som aksjetrader og kanskje så mye som transaksjoner har jeg aldri oppnådd noe lignende. Det er knapt så jeg selv kan tro at det skjedde. Dette sammenfaller med de vurderingene våre journalister hentet inn fra andre aktører i finansmarkedet. Det er noe uklart for Dagens Næringsliv hvordan Fredly her på den ene siden mener dette er en helt eksepsjonell og helt hverdagslig aksjetransaksjon på en gang. Avisen forsøker på denne måten å latterliggjøre forklaringene mine, men jeg føler meg nokså sikker på at de fleste vil gjennomskue en slik uredelig argumentasjonsteknikk. Den som leser hele intervjuet sitatet er hentet fra, vil nemlig forstå at det er gevinsten som beskrives som ekstraordinær, ikke transaksjonen. Nå har jeg for så vidt aldri omtalt transaksjonen som hverdagslig heller, men det er i det minste korrekt oppfattet at jeg har inntatt lignende posisjoner flere ganger tidligere. 16

18 Jeg tror de fleste lesekyndige greier å få med seg denne viktige nyansen. Siterer feil med vilje? Det omtalte sitatet fra DNs tilsvar til PFU viser for øvrig at mangelen på presisjon ikke begrenser seg til det som settes på trykk i avisen. Også når avisen skal forsvare sin tidligere slepphendte omgang med fakta, presterer den å feilsitere slik at ordene passer bedre til meningen som forsøkes uttrykt. Det korrekte sitatet fra Finansavisen skal være: Etter 20 år som aksjetrader og kanskje så mye som transaksjoner har jeg aldri opplevd noe lignende. Klipp fra artikkelen "Svenskehandel helt på grensen" DN passer imidlertid på å bytte ut ordet opplevd med oppnådd. De to ordene kan virke svært like på overflaten, men valøren og meningsinnholdet peker likevel i to ulike retninger: Mens opplevd refererer til en tilfeldig begivenhet, sikter oppnådd til et resultat som kommer som følge av en målbevisst og villet handling. Nå kan det jo selvsagt tenkes at DN bare har vært litt klønete enda en gang, men jeg konstaterer at alle slike feil som avisen begår, konsekvent synes å trekke i den retningen som er mest egnet til å skade meg. Sløsing og forbruk DN bedyrer at avisen aldri har karakterisert mitt forbruk på en negativ måte, men utelukkende har beskrevet en livsførsel som klart demonstrerer at han har mye penger mellom hendene. Det avgjørende må i så fall være om avisen har forsøkt å gi en balansert og nøktern fremstilling, herunder om leserne er blitt presentert for alle premisser som samlet sett er egnet til å skape et tilnærmet riktig bilde av meg og mitt forbruk. Villeder leserne om bilkjøp Når DN en rekke ganger i artiklene velger å nevne mitt kjøp av en Bugatti Veyron til 13,1 millioner, gir avisen da et godt og nyansert grunnlag for lesernes selvstendige vurderinger? Får leserne vite at dette er en norsk pris, inkludert toll og avgifter ved innførsel til landet? Sørger journalistene for å opplyse om hvilken pris jeg har betalt for bilen? Lar de leserne få del i samme informasjon som jeg ga til journalistene under samtalen på Kafé Falsen, nemlig at jeg i virkeligheten tjener penger på hobbyen min og aldri kunne tenke meg å betale 13 millioner kroner for bilen? Jeg kan ikke se annet enn at svaret er nei på alle disse spørsmålene. DN har ikke forsynt leserne med helt avgjørende tilleggsinformasjon slik at de på eget grunnlag kan vurdere om forbruket er dekadent sløsing eller gjennomtenkte investeringer. 17

19 Dropper utdrag som avkrefter bil-sløsing Jeg vil i denne forbindelsen også lede PFUs oppmerksomhet mot den tidligere nevnte VG-artikkelen som DN har lagt ved tilsvaret sitt. Dagens Næringsliv mener åpenbart at denne artikkelen skal underbygge et påstått luksusforbruk, men velger nok en gang å se fullstendig bort ifra alle opplysninger som peker i motsatt retning. For å vise hva jeg mener, vil jeg trekke frem noen av opplysningene fra som DN bevisst har unnlatt å videreformidle fra VG-artikkelen, både til leserne og PFU: Samtlige klipp hentet fra VG-artikkel publisert (DNs vedlegg 4 i tilsvaret til PFU) Bløffer om boliginvestering Eller for å ta et annet eksempel. DN gjør flere steder i artikkelen Svenskehandel helt på grensen et stort poeng av at jeg ifølge avisens kilder skal ha kjøpt tilbake Munkebakken for nærmere 200 millioner kroner. Blir leserne orientert om at jeg opprinnelig kjøpte eiendommen for 90 millioner kroner? Skriver avisen at jeg i første omgang solgte eiendommen til Aker for omtrent det dobbelte av hva jeg selv hadde betalt for eiendommen? Sørger journalistene for å fortelle at jeg uansett sitter igjen med en eiendom som har doblet sin verdi i løpet av noen få år? Svarene er nok en gang nei. Leserne får ikke ta del i helt sentrale opplysninger som kunne ha bidratt til å nyansere fremstillingen. Tvert imot velger DN i artikkelen bevisst å tie om disse forholdene for deretter å bruke den antatte gjenkjøpsprisen som en indikasjon på at jeg må være kriminell, at jeg ved hjelp av ulovlig innsideinformasjon plutselig har fått god råd. 18

20 Ingen dokumentasjon av plutselig gjenkjøp Jeg registrerer samtidig at DN velger å forbigå i all stillhet mitt klagepunkt som gjelder påstanden om at jeg plutselig ønsket kjøpe tilbake Munkebakken. Avisen har dermed ikke gjort et eneste forsøk på å dokumentere den grove påstanden om at jeg nærmest ved en innskytelse, fordi jeg ifølge avisen fikk uventet god råd som følge en ulovlig handling, bestemte meg for å be Aker om et gjenkjøp. Bommer stygt om billøp For øvrig legger jeg merke til at DNs manglende evne til å presentere korrekte opplysninger, når stadig nye høyder. I brevet til PFU hevder avisen at startavgiften for billøpet Gumball 3000 er på pund. Ettersom opplysningen trolig var ment å skulle overbevise PFU om at det var tvingende nødvendig å bruke omfattende redaksjonell plass på mitt personlige forbruk, må det være desto mer pinlig for avisen bli tatt med buksene nede, igjen. Som det fremgår av den vedlagte e-posten fra Julie Brangstrup i The Gumball 3000 Group er startavgiften for Gumball 3000 på pund. DN har altså brukt 10-ganger n for å sette meg i et dårlig lys. Én ting er at avisen tydeligvis ikke har noen hemninger i forhold til sin lettvinte omgang med fakta, minst like karakteristisk er det at den unnlater å fortelle at jeg ved hjelp av sponsorer i virkeligheten tjente penger på å delta i dette billøpet. Selv om eksempelet med Gumball 3000 på mange måter er for en bagatell å regne, mener jeg at det nokså tydelig illustrer hvor skjevt en sak kan bli oppfattet dersom journalisten unnlater å ta med alle relevante opplysninger. Når og hvor ble rikdommen vist frem? Arne Fredly har en livsstil som viser at han er en svært rik mann. Denne livsstilen har han med ujevne mellomrom vist frem til pressen. Slik velger DN overfor PFU å forklare og forsvare den detaljerte og tendensiøse fremstillingen av meg som privatperson. Avisen unnlater imidlertid å gi eksempler på at jeg noensinne har vist frem rikdommen til pressen. [Fra: Julie Brangstrup [mailto:julie@gumball3000.com] På vegne av Julie Brangstrup Sendt: 13. mars :37 Til: arnefredly@yahoo.no Emne: GUMBALL 3000 TO WHOM IT MAY CONCERN I can hereby confirm that Arne Fredly paid 5,000 (pound sterling) for his entry fee of the participation in Best regards, Julie Brangstrup Vice President The Gumball 3000 Group Gumball House Latimer Road London W10 6RA Great Britain T: (0) F: (0) M: (0) ] Bløffer om Aker-bekreftelse DN viser til samtaler med konserndirektør Geir Arne Drangeid for å rettferdiggjøre og forklare påstanden om at jeg og Aker ASA forhandlet om et gjenkjøp av Munkebakken gjennom helgen oktober i fjor. 19

21 Overfor undertegnede avviser imidlertid Drangeid at han skal ha fortalt DN om forhandlinger etter at oppgjør fant sted 10. oktober, og han opplyser dessuten at han aldri har diskutert denne saken med journalistene Knut Gjernes og Bjørn Olav Nordahl. Selv har jeg dokumentert det faktiske hendelsesforløpet ved hjelp av en betalingsbekreftelse fra DnB Nor, samt en erklæring fra advokat Henrik Christensen. Jeg kan ikke se at DN på noen måte har dokumentert opplysningene om at det pågikk forhandlinger som beskrevet i artikkelen Svenskehandel helt på grensen. Jeg registrerer ellers at DN ikke gir noen forklaring på hvorfor avisen unnlot å spørre meg om forholdene vedrørende Munkebakken før den første artikkelen ble publisert 24. november i fjor. Fra: Geir Arne Drangeid [mailto:gad@akerasa.com] Sendt: 31. mars :31 Til: pfu@presse.no Kopi: gry.egenes@dn.no; arne fredly Emne: Vedr PFU-sak 046/08 Til Pressens Faglige Utvalg Kopi Dagens Næringsliv v/gry Egenes Arne Fredly Jeg ser at Dagens Næringsliv i sitt svar på Arne Fredlys klage til PFU gir uttrykk for at jeg skal ha bekreftet at det "foregikk forhandlinger om salg av eiendommen Munkebakken gjennom helgen oktober DN omtaler eiendomstransaksjonen i en av artiklene som Fredly har klaget på. Jeg kjenner meg ikke igjen i DNs beskrivelse av helgen og jeg har for øvrig heller ikke snakket med DNs journalister Gjernes og Nordahl som skrev artikkelen. Allerede før den aktuelle helgen hadde Fredly betalt for sitt kjøp av Munkebakken. Etter dette og fram til offentliggjøring 15. oktober avklarte vi ordlyden i pressemeldingen som var en del av avtalen. Meldingen ble distribuert så snart teksten var omforent. Dette til deres orientering. Med vennlig hilsen Geir Arne Drangeid Konserndirektør 20

22 Nettverk av to personer Det er også nødvendig at den detaljerte fremstillingen gjøres konkret og knyttes til de faktiske handlinger, den faktiske informasjon og de faktiske nettverkene. skriver DN i sitt tilsvar til klagen (min utheving). Ettersom avisen så sterkt understreker betydningen av å gi en detaljert fremstilling av de faktiske nettverkene, kan det være greit å se litt nærmere på hvilke opplysninger avisen presenterer i avsnittet 9. ARNE FREDLY NETTVERK. Ved nærmere ettersyn viser det seg at avisens detaljerte beskrivelse, er begrenset til to personer. Avisen innleder avsnittet med å fortelle at jeg var i St. Tropez sammen med FILIP BERG- NIELSEN sommeren Dernest får PFU vite at RICCARDO SFORZINI er en nær kontakt. Skal man ta innledningen i DNs brev til PFU på alvor, må dette innebære at det er disse to personene som utgjør nettverket som brukes til å spre ulovlig informasjon. Jeg kan ikke se noen annen forklaring på at avisen velger å navngi Berg-Nielsen og Sforzini i et avsnitt om Arne Fredlys nettverk. Ikke bare fremsetter DN nye grove anklager mot navngitte personer, men avisen avslører at den heller ikke er i stand til å kunne redegjøre for hvordan nettverket i så fall skulle fungere. Bør ikke avisen snart dokumentere hvordan og hva slags informasjon nettverket ettersigende skal ha utvekslet? Jeg finner insinuasjonene fullstendig uakseptable og krenkende, og forventer at det å fremføre denne typen udokumenterte, ondsinnede spekulasjoner får konsekvenser for Dagens Næringsliv. På side 21 i klagen min har jeg gitt en detaljert redegjørelse for hvorfor det vil være urimelig og fullstendig meningsløst å antyde en slik kobling mellom Filip Berg-Nielsen. Vår kontakt er av svært sporadisk karakter, og jeg kan ikke huske at vi noensinne har diskutert en eneste aksje. Riccardo Sforzini er en tidligere kollega av meg ikke en nær kontakt. Det stemmer at vi har kjørt billøpet Gumball sammen, men det siste halvannet året har det ikke vært kontakt mellom oss overhodet. På bakgrunn av den faktiske kontakten som har vært mellom meg, Sforzini og Berg-Nielsen de siste årene, blir DNs påstander om et nettverk bortimot komiske. Misbruk av arkivfoto Under utarbeidelsen av klagen på DNs artikkelserie, kom jeg dessverre i skade å overse et reportasjeelement som jeg håper og tror kan være av interesse for PFU. Jeg vil derfor be om at følgende blir vurdert i sammenheng med VV-plakatens punkt 4.10 om varsomhet med bruk av bilder i en annen sammenheng enn den opprinnelige: Som en del av den lange introduksjonen til helgeunderholdningsbilaget lørdag 24. november, publiserer DN på side 35 et arkivbilde av meg tatt i forbindelse med et foredrag jeg holdt under BIdagene

23 Jeg er altså på vei inn til foredraget, og er på dette tidspunktet både spent og glad for invitasjonen. Jeg holder en dokumentmappe under høyre arm samtidig som jeg løfter venstre hånd mot fotografen for å signalisere at blitslyset er litt ubehagelig. Betrakteren av bildet legger umiddelbart merke til at jeg fremstår svært blid og fornøyd, nesten selvtilfreds, og på grunn av bevegelsen med venstre hånd kan det se ut som om jeg vinker til noen utenfor bildeflaten. Bildet avspeiler den gode og muntre atmosfæren i lokalet. Det er uheldig at det blir brukt et arkivbilde av en smilende person når man presenterer en sak som inneholder beskyldninger av alvorlig karakter, for eksempel påstander om økonomisk svindel. GUNNAR BODAHL-JOHANSEN, INSTITUTT FOR JOURNALISTIKK Fotografiet er på motstående side ledsaget av tittelen Svenskehandel helt på grensen, samt en ingress-tekst som feilaktig slår fast at jeg tjente 130 millioner kroner i løpet av en langhelg på å spekulere i Ericsson-aksjer. Det samlede inntrykket av disse to introduksjonssidene levner ingen tvil: Her kommer en forretningsmann som har all grunn til å smile og være fornøyd. På de neste sidene vil DN avsløre for deg som leser hvordan han jukser. Jeg vil i dette tilsvaret flere ganger vise til uttalelser hentet fra kompendiet Presseetikk fra A til Å, Et eksempel på usaklig kobling mellom grove anklager og arkivfoto. Faksimile fra DN lørdag 24. november

24 forfattet i 1996 av fagmedarbeider Gunnar Bodahl-Johansen ved Institutt for Journalistikk (IJ). Heftet er gjort tilgjengelig gjennom IJ, og er ment som en veileder for norske journalister på det etiske og juridiske området. En nærmere introduksjon av Bodahl-Johansen er ganske sikkert unødvendig overfor PFUs medlemmer, men for ordens skyld vil jeg bare minne om at hans spesialområder er kilder og metode, pressejus, presseetikk og offentlighet. Under avsnittet Arkivbilder skriver Bodahl-Johansen følgende om det å publisere arkivbilder i en annen sammenheng enn den opprinnelige: Det er uheldig at det blir brukt et arkivbilde av en smilende person når man presenterer en sak som inneholder beskyldninger av alvorlig karakter, for eksempel påstander om økonomisk svindel. Det er grunn til å advare mot bruk av arkivbilder som er tatt i en helt annen sammenheng enn den omtalte. Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.10 hvor det heter: «Vær varsom med bruk av bilder i en annen sammenheng enn den opprinnelige». Hvem har avdekket hva? I sitt svar til PFU gir DN inntrykk av at den grove ærekrenkelsen er akseptabel fordi avisen mener å ha avdekket en virksomhet av stor samfunnsmessig betydning. Hvis jeg har forstått avisen korrekt, må dette bety at den påståtte etterforskningen i regi av svenske Ekobrottsmyndigheten ble iverksatt etter at den første artikkelen sto på trykk 24. november. Ærlig talt, hvor sannsynlig høres dette ut? Skal vi virkelig tro at svenske myndigheter i løpet av en kort lørdag har kastet seg rundt og gått i gang med en tung, innsatskrevende etterforskning etter å ha lest en artikkel i DN samme dag. Det er på ingen måte lettere å feste lit til påstanden om at det fem dager senere var blitt iverksatt etterforskning over store deler av Europa. Skal liksom avisen i løpet av en kort arbeidsuke ha greid å opprette troverdige politikilder - som attpåtil er villige til å lekke taushetsbelagt informasjon til to fremmede journalister - i en rekke europeiske land? En slik forklaring kan umulig bli tatt på alvor. Så hvorfor nevner jeg dette? Jo, hvis det viser seg at DN allerede fredag 23. november hadde fått kjennskap til en påstått etterforskning, burde ikke avisen da ta hensyn til norsk presses restriktive praksis med å identifisere på et tidlig stadium, jfr. VV-plakatens punkt 4.7. Min teori er at DN i denne saken har forsøkt å omgå identifikasjonsbestemmelsen ved først å få det til å se ut som om avisen på egen hånd har avdekket noe, for deretter å la leserne få et inntrykk av at myndighetene har hengt seg på avisens avsløring. Om PFU finner en slik fremgangsmåte akseptabel, vil dette for fremtiden gjøre det mulig for norske journalister å kamuflere ethvert tips og enhver lekkasje i kriminalsaker uansett hvor tidlig og usikkert stadium saken måtte være på - som avsløringer av samfunnsmessig viktighet. 23

25 Premissene fremdeles like uklare Premissene for møtet var avklart på forhånd. skriver DN i den delen av tilsvaret som omhandler møtet på Kafé Falsen. Avisen hevder videre at møtet var et ordinært kildemøte, samt at bakgrunnen for møtet var et ønske om en ny bakgrunnssamtale siden hans navn stadig hadde dukket opp hos flere ulike kilder. Avisen fastholder på denne måten at premissene ble gjort klare før samtalen på Kafé Falsen, men snubler idet den skal forsøke å holde rede på de forskjellige versjonene. Never check on a good story Legg merke til at avisen helt bevisst unnlater å forklare PFU hvilke premisser som skal ha blitt klargjort på forhånd. Er ikke dette påfallende? Dersom DNs journalister virkelig hadde fortalt meg at de arbeidet med en artikkel om mine transaksjoner og en teori om ulovlig innsidehandel, hvorfor presiserer ikke avisen dette overfor PFU? Svaret er opplagt: Fordi det vil være blank løgn. Min påstand er at avisens journalister i samtalene de hadde med meg før 22. november, både på telefon og på Kafé Falsen, aldri gjorde oppmerksom på at de arbeidet med en artikkel om oppsiktsvekkende transaksjoner og grove anklager om ulovlig innsidehandel. Jeg kan da heller ikke se at DN har sannsynliggjort at avisen har spilt med åpne kort overfor meg. Trolig har journalistene sett seg bedre tjent med å la meg være uvitende så lenge det praktisk var mulig, det vil si helt frem til e-posten som ble sendt klokken torsdag 22. november. Frykten for at jeg kunne tilbakevise DNs påstander hvis jeg ble gitt tid til et effektivt forsvar, og dermed ødelegge storyen deres, er en nærliggende forklaring på hvorfor premissene ble holdt tilbake. Hadde de for eksempel opplyst at planen var å skrive at gjenkjøpsavtalen for Munkebakken kom i stand usedvanlig raskt i løpet av en kort helg, ville jeg umiddelbart ha forklart hvordan det hele hang sammen. At jeg hadde angret på salget til Aker umiddelbart, at avtalen var et resultat av langvarige forhandlinger og at den faktisk var klar i god tid før den nevnte helgen. Hadde planen klar på Kafé Falsen La oss begynne med se på noen av faktaopplysningene i saken: DN brukte flere måneder på arbeidet med å kartlegge meg og min virksomhet før avisen publiserte artikkelen med innside-anklagene. Dette har journalistene selv skrevet på side39 i artikkelen Svenskehandel helt på grensen. Denne faktaopplysningen innebærer at Gjernes og Nordahl visste hvilken artikkel som ville komme på det tidspunktet vi møttes på Kafé Falsen. Likevel fikk jeg altså ikke et eneste spørsmål om oppsiktsvekkende god timing, ulovlig innsidehandel, gjenkjøp av Munkebakken, om tiden som megler i Sundal Collier eller om mitt forhold til Stockholm og St. Tropez. Det er korrekt at jeg tok kontakt med avisen tidlig i oktober etter å ha blitt fortalt at Gjernes og Nordahl ringte rundt til personer og spurte om jeg hadde tilknytning til meglerhuset ACH. Både i denne samtalen, og i flere påfølgende, opplyste jeg gjentatte ganger at jeg aldri har hatt noen forbindelse til ACH, verken som kunde eller på annen måte. Opplysningen som fikk meg til å kontakte avisen, var utelukkende koblingen til ACH. Ingen av personene som tok kontakt meg, hadde oppfattet at DN journalister stilte spørsmål om min virksomhet eller Atlas Capital. 24

26 I dagene som fulgte etter den første telefonsamtalen ble jeg oppringt to-tre ganger av DNs journalister. Spørsmålene knyttet seg i all hovedsak til ACH og personer i kretsen rundt selskapet. DN ville også vite om Atlas noensinne hadde inntatt en negativ posisjon i selskapene TMGI og Private Media Group, noe jeg kunne svare avkreftende på. I ettertid har jeg for øvrig lagt merke til at avisen har unnlatt å skrive om flere navngitte personer som ble nevnt i telefonsamtalene. Felles for disse er at de alle har inntatt negative posisjoner i nettopp TMGI og Private Media Group. Hva kan grunnen til dette være? Jeg finner det påfallende at disse aktørene overhodet ikke er nevnt i den sterkt kritiske artikkelen om ACH. En mulig forklaring kan være at de ved å spre negativ informasjon om andre, har kjøpslått og sikret seg selv mot et kritisk søkelys fra DN. Kan avisen fortelle hvorfor ingen av de aktuelle personene ble omtalt i artikkelen Skjulestedet? Nektet å si noe over telefon Tidlig i november ble jeg altså kontaktet av journalist Knut Gjernes som uttrykte et ønske om å treffe meg under fire øyne på Kafé Falsen fredag 9. november. På spørsmål fra meg om vi ikke kunne ta spørsmålene på telefon i stedet, svarte han at vi måtte møtes, at det var umulig å ta samtalen over telefon. Trass i flere forsøk på å få vite temaet for møtet, nektet han konsekvent å forklare hvorfor han ville møte meg. Han la imidlertid til at samtalen skulle foregå off record, trolig for å motvirke min egen usikkerhet og tvil. Jeg følte meg presset og var i villrede, men hadde en idé om at han kanskje ville spørre ytterligere om ACH. Alle mine tidligere samtaler med avisen hadde tross alt vært begrenset til denne saken. DN skriver følgende om bakgrunnen for møtet på Kafé Falsen: et ønske om en ny bakgrunnssamtale siden hans navn stadig hadde dukket opp hos flere ulike kilder. Dette låter merkelig. Som nevnt har journalistene selv publisert en opplysning om at de hadde arbeidet med en sak om meg og Atlas Capital i flere måneder. De kunne vel umulig ha blitt overrasket over at mitt navn dukket opp dersom de ringte rundt og stilte spørsmål om nettopp meg og min virksomhet? Var det ikke dette som var utgangspunktet for samtalene da? Under falskt flagg også overfor PFU Jeg konstaterer at DN først seilte under falskt flagg i samtalen med meg på Kafé Falsen. Nå forsøker avisen å gjøre det samme overfor PFU. I det ene øyeblikket forsikrer DN det var et ordinært kildemøte og at premissene for samtalen var klare, i det neste skriver de at det dreide seg om en bakgrunnssamtale. En bakgrunnssamtale om hva meg eller ACH? Utdrag fra artikkelen "Svenskehandel helt på grensen", side 39. Jeg hadde jo for lengst avklart mitt forhold til ACH overfor journalistene. Og dersom journalistene før møtet hadde klargjort at planen var å lage en sterkt kritisk artikkel om meg, så må det vel være 25

27 temmelig opplagt at jeg aldri ville ha insistert på en off record bakgrunnssamtale noe jeg for øvrig heller aldri gjorde. Hvorfor i alle dager skulle jeg forlange taushet rundt opplysninger som kunne bidra til å avverge feilaktige, negative påstander om meg og min egen virksomhet? Hvis DN før møtet virkelig hadde klargjort at planen var å lage en artikkel om mine aksjehandler, karrieren min, privatlivet og forbruket mitt og dessuten stilt spørsmål på en slik at jeg tydelig forsto hvilken sammenheng svarene skulle brukes i så var det vel heller ingen grunn til at jeg 22. november skulle motta en ny e-post med spørsmål om nøyaktig de samme temaene? Mener muligens avisens journalister at de ved å innføre uttrykket bakgrunnssamtale kunne frita seg selv fra plikten til å være tydelige på at de arbeidet med en artikkel som blant annet skulle omfatte anklager om grov økonomisk kriminalitet? Sannheten er selvsagt at DNs journalister gjennom flere av spørsmålene som ble stilt, hadde til hensikt å få møtet til å fremstå som en kildeprat om ACH. Problemet for DN oppstår imidlertid når det kommer for en dag at de også har brukt møtet til å fiske etter opplysninger som kunne brukes i artikkelen om meg. Jeg siterer fra tilsvaret til PFU: Som det fremkommer i Fredlys klage, snakket finansmannen med våre journalister om flere sider ved sin virksomhet i dette intervjuet. Dette kalles skittent spill, og jeg vil bli forundret om PFU finner å kunne akseptere den slags arbeidsmetoder. Anklaget, men ubekymret Er det ikke også merkelig at jeg i tiden etter møtet unnlot å gjøre noe som helst dersom jeg i denne samtalen fikk vite at DN arbeidet med en artikkel som inneholdt anklager om ulovlig innsidehandel og tvilsomme nettverk, påstander om politietterforskning og tankeløst luksusforbruk. Vil det ikke være nærliggende å tro at jeg i en slik situasjon hadde uttrykt bekymring overfor familie og venner, eller kanskje til og med hadde kontaktet en advokat for å kartlegge mine rettigheter overfor pressen? Riktig nok undret jeg meg over noen av temaene og det svært springende forløpet i samtalen, men ikke et øyeblikk slo det meg at min egen virksomhet kunne være det primære målet for journalistenes research. I virkeligheten tenkte jeg ikke mer over møtet med Gjernes og Nordahl før jeg to uker senere mottok en e-post fra journalist Bjørn Olav Nordahl. 26

28 Avslørt av e-post Det var overhodet ingen kontakt mellom DN og meg i tidsrommet mellom 9. november (møtet på Kafé Falsen) og 21. november (jeg mottok en e-post med spørsmål om ACH). Med andre ord er det nødt til å være møtet på Kafé Falsen journalist Bjørn Olav Nordahl sikter til når han innleder e-posten datert 21. november med setningen Hei, og takk for sist. Jeg mener det er mulig å trekke tre slutninger ut av innholdet i denne e-posten: 1. Når journalisten først viser til det vi snakket om, for deretter å be om en on recordbekreftelse på mitt forhold til ACH, så er dette i seg selv en klar indikasjon på hva Kafé Falsenmøtet dreide seg om. 2. Likeledes er mitt svar til DN et tydelig tegn på at jeg ennå ikke forsto hva slags artikkel avisen arbeidet med. Hvorfor skulle jeg ellers spørre om hvilken sammenheng avisen hadde tenkt å bruke sitatet i. Fra: arne fredly [mailto:arnefredly@yahoo.no] Sendt: 22. november :22 Til: 'Bjørn Olav Nordahl' Emne: SV: Fra DN Jeg har overhodet ingen forbindelse eller kontakt med ACH i Sveits. Jeg lurer derfor på i hvilken forbindelse mitt sitat skal brukes og hvorfor. Med hilsen Arne H. Fredly Fra: Bjørn Olav Norhl [mailto:bjorn.nordahl@dn.no] Sendt: 21. november :00 Til: arnefredly@yahoo.no Kopi: arnefredly@yahoo.com Emne: Fra DN Hei, og takk for sist. Bare en liten ting i forbindelse med det vi snakket om. Kan du svare on the record på hva som er ditt forhold til meglerhuset ACH i Sveits? Med vennlig hilsen Bjørn Olav Nordahl Hvis DNs journalister allerede hadde klargjort at det ville komme en artikkel om meg og min virksomhet, var det vel ingen grunn til at jeg fremdeles skulle lure på dette. 3. Til tross for at jeg ettertrykkelig ba om å få vite i hvilken sammenheng DN skulle bruke sitatet, fikk jeg aldri noe svar på spørsmålet mitt, verken i form av en ny e-post eller på annen måte. Hvordan harmonerer denne adferden med DNs forsikringer om at avisens journalister har klargjort premissene? Skulle jeg tigge og be på mine knær om mer tid? DN forsøker videre å skape et inntrykk av at jeg ikke tydelig nok sa ifra om den uforsvarlige og urimelig korte tiden jeg fikk til å skulle redegjøre for ni svært kompliserte transaksjoner. Dette er svært uredelig, og viser igjen hvordan avisen kun tar med de delene av sannheten som passer dens egen fordreide virkelighet. Sannheten er at jeg i en telefonsamtale med journalist Nordahl, kort tid etter at jeg torsdag ettermiddag hadde mottatt e-posten med de omfattende transaksjonsspørsmålene, gjorde det klinkende klart at det ville være umulig å redegjøre for alle disse kompliserte handlene innen klokken ti neste morgen. Da Nordahl kontant avviste innvendingen, innså jeg at ytterligere protester ikke ville føre frem. Både tonefall og ordlyd hadde en slik karakter at budskapet ikke var til å misforstå: Jeg kunne bare glemme å be om mer tid artikkelen skulle på trykk lørdag, uansett. 27

29 DN mener tydeligvis at jeg burde ha protestert enda mer i e-postene som ble utvekslet frem mot deadline, men jeg gikk altså ut ifra at journalisten hadde ment hva han sa. Var det her jeg tråkket feil? Mener virkelig avisen at jeg ikke maste nok? At ønsket om mer tid ville blitt etterkommet dersom jeg bare hadde spurt mange nok ganger? I mine ører låter dette som en merkelig praksis Jeg visste naturligvis at det var umulig å gi en presis og forsvarlig forklaring av hver transaksjon gjennom noen få korte setninger og dette forsøkte jeg da også å forklare Nordahl. For det første måtte jeg ha brukt flere dager bare på å gjennomgå egne analyser og notater. Deretter ville jeg ha trengt enda flere dager til å rekonstruere informasjonsbildet fra tiden rundt hver handel. Ingen mennesker med tilnærmet normal hukommelse, går rundt med en detaljert oversikt over alle interessante opplysninger som har fremkommet i tusenvis av nyhetsartikler, analyser, nettdebatter og lignende. Jeg har tidligere overlevert til PFU en perm bestående av rundt 500 sider med eksempler på noe av den offentlig tilgjengelige informasjonen som ble publisert rundt de ni omtalte transaksjonene. Disse vedleggene utgjorde igjen bare en liten del av den samlede og reelle informasjonsmengden. Erfaringsmessig visste jeg dessuten at jeg kom til å løpe en uforholdsmessig stor risiko for tap av sentrale poenger - opplysninger som kunne være helt avgjørende for å forstå min motivasjon forut for handlene i den journalistiske prosessen med utskriving og redigering. Jeg kunne rett og slett ikke ta sjansen på å bli feilsitert, misforstått eller undersitert på grunn av plassmangel. Da jeg en uke senere ble intervjuet av Finansavisen om noen av tankene rundt Ericsson-handelen i oktober i fjor, ble artikkelen så omfangsrik at avisen måtte bruke to hele sider på den. Er det noen som tror at DN ville ha gitt meg tilsvarende redaksjonell plass til å gi en like presis redegjørelse av til sammen ni slike transaksjoner? Tvilsomme arbeidsmetoder I sitt brev til PFU gjør DN et poeng av at jeg ikke protesterte på tidsperspektivet i telefonsamtalen jeg hadde med Nordahl det vil si flere timer før e-posten med de mange spørsmålene var blitt sendt. Ikke noe av innholdet i e-posten ble referert i telefonsamtalen. Likevel skriver altså DN: Fredly ga på dette tidspunktet ikke uttrykk for at han hadde det for travelt til å svare på spørsmålene. Kjære vene, avisen mener åpenbart at jeg allerede tidlig på dagen burde ha fornemmet omfanget av henvendelsen som skulle komme noen timer senere. Jeg hadde på dette tidspunktet nettopp svart på en e-post som omhandlet ACH, og jeg hørte ikke et ord om verken ulovlig innsidehandel eller oppsiktsvekkende gode transaksjoner. Likevel antyder altså DN at jeg burde ha forstått at det noen timer senere ville komme en forespørsel om over natten å redegjøre for ni svært kompliserte handler, en serie transaksjoner som er så faglig kompliserte at en seriøs forklaring ville ha krevd flere ukers arbeide? Skremmende. Det er mildt sagt oppsiktsvekkende dersom mine opplevelser er representative for arbeidsmetodene og den etiske standarden i Norges største næringslivsavis. 28

30 Broket gjeng utilbørlig kobling til ACH Arne Fredly er så vidt nevnt i artikkelen uten at det tillegges noen form for tolkning. Dagens Næringsliv kan ikke se at avisen har koblet Fredly til ACH på noen utilbørlig måte. Dette skriver DN i sitt tilsvar til PFU. Avisen ser dermed bort ifra at den har trukket inn mitt navn i tre ulike sammenhenger i artikkelen. Avisen gir ingen forklaring på hvorfor den unnlot å presisere i artikkelen at jeg aldri har vært kunde i ACH. Og ettersom avisen fremdeles insisterer på at mitt navn ikke koblet til selskapet på en utilbørlig måte, må jeg beklageligvis be PFU om å lese følgende utdrag fra artikkelen Skjulestedet enda en gang: For ACH og Pål Mørch opererer ikke bare som et meglerhus. Miljøet rundt Pål Mørch er også et nettverk med investorer som handler i de samme aksjene. Og som gir hverandre gode aksjetips. Det er en broket gjeng som har inntatt Mørchs kontaktliste. Nettverket. I juli i år satt for eksempel Pål Mørch og snakket forretninger med Pål Gruben på restauranten Nodee i Oslo. Gruben ble i 2002 dømt til ni måneders ubetinget fengsel etter det elleville dataeventyret telecomputing, hvor Gruben glemte én vesentlig ting: å betale skatt. Utdrag fra artikkelen "Skjulestedet". Den konkursdømte forretningsmannen Johnny Halvorsen har også benyttet seg av Mørchs og ACHs tjenester, ikke minst i forbindelse med den svenske miljøboblen Clean Oil Technology, hvor ACH sørget for innløsningen av noen hyggelige opsjoner. Jostein Eikeland, mannen som er saksøkt for 180 millioner kroner etter kollapsen i miljøteknologiselskapet TMGI, har brukt ACH både til å hente inn penger og til å oppbevare aksjer på en anonym klientkonto i Geneve. Utdrag fra artikkelen "Skjulestedet". 29

31 Blant de andre som inngår i ACH-nettverket, finner man Ketil Skorstad. Han var aksjemegler i Sundal Collier, men måtte forlate jobben fordi han svidde av flere titall millioner kundekroner på ville spekulasjoner i teknologiselskapene Fast og Opticom. Skorstad var kollega med den kjente investoren Arne Fredly. Begge har hatt interesser i ACH-prosjektet Central Asia Gold. Fredly har vært garantist og har selv deltatt i to emisjoner. Skorstad har vært en særdeles aktiv markedsfører og selger av det samme selskapet. Han har konto hos ACH og er stor kunde der. En annen som har hatt konto hos ACH i Geneve, er Tom Walther Steen. Tilbakemeldingene jeg har fått fra personer som har lest artikkelen, viser at det er nesten umulig for den gjennomsnittlige leseren å oppfatte at jeg faktisk ikke har noe med ACH å gjøre. Forklaringen kan selvsagt være at jeg, og mange med meg, ikke er oppvakt nok til å se avisens påstått soleklare skille mellom mitt navn og de omtalte ACH-kundene. Men jeg er redd den egentlige grunnen like gjerne er at DN faktisk har ønsket å skape en slik usikkerhet og tvil rundt mitt forhold til ACH. For i motsatt fall; hvorfor ikke la leserne ta del i den skriftlige forsikringen som avisen avkrevde i en egen e-post den 21. november? 30

32 Andre journalister oppfatter ACH-koblingen Om DN ikke selv ser den utilbørlige koblingen mot ACH, finnes det andre som gjør det. Ikke minst har DN-journalistenes svenske yrkeskolleger oppfattet det samme som meg. For eksempel har den svenske nettpublikasjonen e24.se laget flere artikler med utgangspunkt i DNs utilbørlige kobling mellom meg og ACH. Nu är mäklarfirman återigen på tapeten. Men nu kopplas ACH till nätverket kring insidermisstänkte Bernhard von der Osten-Sacken och norske finansmannen Arne Fredly som misstänks ha insiderhandlat i Ericsson. skriver journalist Annelie Östlund i en artikkel om innsidekoblinger publisert 17. januar i år. Og journalisten skriver videre: I grannlandet Norge har tidningen Dagens Naeringsliv under en tid forskat kring svenskschweiziska mäklarfirman ACH Securites roll i nätverket kring Arne Fredly, till vilket även Bernhard von der Osten-Sacken har kopplingar. Artikkel hentet fra E24.se, 17. januar Den 21. januar skrev samme journalist en ny artikkel om koblingen til ACH. I denne artikkelen heter det blant annet: I torsdags skrev E24 om den svenskschweiziska mäklarfirman ACH Securities kopplingar till nätverket kring insidermisstänkte Bernhard von der Osten- Sacken och Arne Fredly. Utdrag fra artikkel på E24.se, 17. januar er ikke den eneste som har oppfattet DNs kobling. Også det svenske nettstedet placera.nu har fått med seg DNs forsøk på å skape en forbindelse mellom ACH og meg. Den 18. januar publiserer nettstedet følgende notis: NYA TURER I INSIDERHÄRVA. Nya aktörer har dykt upp med kopplingar till den misstänkta insiderhandeln i Ericsson-aktien. Det är den svensk-schweiziska mäklarfirman ACH som kopplas till nätverket kring misstänkte Bernard von der Ostensacken och Arne Fredly. (SvD) 31

33 Notis fra nettstedet placera.nu Utdrag fra artikkel på E24.se, 21. januar Svensk journalist bekrefter: -DN var min eneste kilde I en samtale med undertegnede tirsdag 25. mars bekreftet journalist Östlund at koblingen mellom ACH og meg utelukkende er basert på opplysningene i DNs artikler, selv fem måneder etter politiet ifølge DN skal ha satt i gang en etterforskning. Östlund sa også at hun var overbevist om, på bakgrunn av artikkelen Skjulestedet, at jeg var kunde i ACH. Særlig mente hun at følgende utsagn i artikkelen bidro til å skape et slikt inntrykk: Skorstad var kollega med den kjente investoren Arne Fredly. Begge har hatt interesser i ACHprosjektet Central Asia Gold. Fredly har vært garantist og har selv deltatt i to emisjoner. Östlund innrømmet samtidig at det ikke finnes grunnlag for en slik kobling, men forklarte det hele med at fremstillingen i artikkelen Skjulestedet hadde vært svært entydig. Til tross for at Annelie Östlund selv har lang erfaring som finansjournalist i Sverige, og dermed burde være langt bedre rustet til å oppfatte nyanser i en redaksjonell tekst enn den jevne leser, har hun altså ikke vært i stand til å forstå at jeg slett ikke har noe med ACH å gjøre. Jeg mener dette sier svært mye om DNs manglende vilje til å klargjøre og understreke overfor leserne at jeg ikke har noe forbindelse til det sveitsiske meglerfirmaet. Avisen har helt bevisst valgt å la dette henge i lufta. 32

34 Fra: Leiv Askvig Sendt: 20. februar :37 Til: Emne: Uttalelse Jeg er bedt om å gi en uttalelse om Arne Fredly. DN slo fast at jeg ikke handlet aksjer på vegne av kunder. Klipp fra "Svenskehandel helt på grensen" Stjerne-megler I artikkelen Svenskehandel helt på grensen skriver DN at jeg tilhørte en kvartett i Sundal Collier som hadde spesialisert seg på å drive egenhandel for meglerhuset. I sitt tilsvar til PFU fastholder avisen påstanden, og bruker utrolig nok en e-post fra Leiv Askvig (tidligere adm. direktør og bevillingshaver i firmaet) for å underbygge den feilaktige fremstillingen. La meg derfor repetere hva Askvig faktisk uttalte om egenhandel på to steder i den nevnte e-posten: I tillegg til sin primæroppgave som meglersjef og kundemegler, hadde Fredly fullmakt til å ta enkelte posisjoner for firmaets regning i norske aksjer. Som meglersjef, var Fredly svenskenes overordnede, men var ikke delaktig i den daglige egenhandelen av svenske aksjer. Dette var organisert som et eget profittsenter som ikke inngikk i Fredly sitt bonusgrunnlag. Etter min mening er det helt umulig å forstå hvordan disse to utsagnene bekrefter påstanden om at jeg tilhørte en kvartett som hadde spesialisert seg på å drive egenhandel. I virkeligheten sier han jo det stikk motsatte av hva DN hevder, nemlig at jeg verken drev mye egenhandel eller var delaktig i den daglige egenhandelen av svenske aksjer. Jeg arbeidet sammen med Arne Fredly i Sundal Collier & CO ASA fra 1993 til Jeg var Arne Fredly sin overordnede i denne perioden, først som bevillingshaver og fra 1994 administrerende direktør/bevillingshaver. Fredly etablerte seg raskt som firmaets viktigste megler ved at han skaffet en helt ny kundebase gjennom sin utstrakte kontakt med utenlandske institusjonelle kunder. I sterk konkurranse med andre meglere og andre meglerhus forsterket han fortløpende relasjonene til kundene takket være en ekstrem arbeidsinnsats, lojalitet og det faktum at han aldri hadde noen konflikt eller uoverensstemmelse med noen av sine kunder. Fredly ble i løpet av kort tid meglersjef og firmaets nest største partner. Fredly hadde en enorm kompetanse om hvordan aksjemarkedet fungerte samtidig som han var meget nøyaktig i sin utførelse av kundeordre. Kundene satte også stor pris på at Fredly alltid var tilgjengelig ved at han svært sjelden var på ferie. I tillegg til sin primæroppgave som meglersjef og kundemegler, hadde Fredly fullmakt til å ta enkelte posisjoner for firmaets regning i norske aksjer. I annen halvdel av 1990-årene, ansatte firmaet tre svenske statsborgere for å bedrive egenhandel på Stockholm-børsen. Som meglersjef, var Fredly svenskenes overordnede, men var ikke delaktig i den daglige egenhandelen av svenske aksjer. Dette var organisert som et eget profittsenter som ikke inngikk i Fredly sitt bonusgrunnlag. Med hilsen, Leiv Askvig Leiv Askvig Adm. dir Sundt AS Dronningen Oslo 33

35 DN kontaktet Askvig før PFU-brev I en samtale med undertegnede 1. april opplyste Leiv Askvig at han var blitt oppringt av DN på et tidspunkt etter at jeg hadde levert min klage til PFU. I denne telefonsamtalen skal han gjentatte ganger ha presisert overfor DNs journalister at han sto fast på innholdet i e-posten: Fredly var ikke delaktig i den daglige egenhandelen av svenske aksjer, og hans primære oppgave i firmaet var å drive med ordinær kundemegling ved siden av funksjonen som meglersjef. Dette var et svar journalistene sannsynligvis ikke var fornøyd med, for ifølge Askvig skal de dermed ha begynt å stille det samme spørsmålet om og om igjen inntil de til slutt måtte innse at de ikke kom noen vei. Askvig vil om nødvendig kunne bekrefte episoden overfor PFU, og han har også sagt seg villig til å gi en muntlig redegjørelse for PFUs medlemmer om ønskelig. Hopper over utsagn om tvilsom adferd DN er åpenbart ute av stand til å dokumentere eller tydeliggjøre den ærekrenkende påstanden om at Atlas Capital Management Ltd har vært nyttig å ha når Arne Fredly har forsøkt å feie igjen avtrykkene etter seg etter at han forlot hjemlandet.. Den alvorlige beskyldningen om kriminell adferd som ligger implisitt i utsagnet, forbigås i stillhet i tilsvarsbrevet til PFU. I stedet for å forklare eller redegjøre om bakgrunnen for påstanden, velger avisen å henge utsagnet på Klipp fra artikkelen "Svenskehandel helt på grensen" forklaringen til en annen setning fra klagen: Fredly flyr lavt og er vanskelig å følge i aksjemarkedet. DN prøver først å ufarliggjøre utsagnene ved å vise til at det er temmelig alminnelig at aksje-investorer ønsker å ønske å holde mest mulig av transaksjonene skjult. Dette gjelder også Fredly. Hva er tankegangen her? At det er akseptabelt å fremsette grove, konkrete beskyldninger mot enkeltmennesker under påskudd av at den beskrevne aktiviteten er temmelig alminnelig? Hva innebærer i så fall dette? At journalister kan påstå hva som helst om hvem som helst, så lenge det er en utbredt oppfatning blant journalistene at den påståtte virksomheten har visst omfang i deler av befolkningen? Etter min mening er utsagnet sannsynligvis et resultat av en desperat mangel på kontrollerbare og dokumenterte kildeopplysninger. 34

36 Misbruker sitat fra BI-dagene Den samme skrikende mangelen på dokumentasjon er trolig årsak til at DN velger å bruke et ufullstendig sitat fra mitt foredrag under BI-dagene i 2007 til å rettferdiggjøre utsagnet flyr lavt og er vanskelig å følge i aksjemarkedet. Ifølge DNs brev til PFU skal jeg ha uttalt De flinke holder kjeft, til studentene. Avisen glemmer imidlertid å forklare bakgrunnen for utsagnet. Hvis man leser hele sitatet, blir det straks åpenbart at uttalelsen falt i en sammenheng hvor spørsmålet var om BI-studentene burde følge råd fra såkalte aksjeeksperter i aviser og lignende. Temaet var ikke - slik DN vil forlede PFU til å tro - betydningen av å holde transaksjonene skjult for innsyn. Her er uttalelsen, slik den ble gjengitt av DNs eget nettsted, "Siviløkonomen fra Norges Handelshøyskole har ikke mye til overs for meglere og eksperter - bransjen han selv slo seg opp i. - Det er mange tullebukker, med en del unntak. De flinke holder kjeft. Jeg tror ikke man tjener penger på å følge råd fra aviser, og selv taper jeg penger på 19 av 20 meglerråd. Hver gang jeg følger en megler går det galt, sier Fredly til en fullsatt sal. 35

37 Synlig for alle, også DN For ytterligere å underbygge sin feilaktige påstand om at jeg skjuler transaksjonene mine for innsyn fra offentligheten, viser DN til min egen opplysning om at jeg handler for flere titalls milliarder kroner i året og står bak rundt transaksjoner. Nesten ingen av disse transaksjonene er kjent i offentligheten, slår DN konspiratorisk fast i brevet til PFU. Jeg kan bare fastholde det jeg tidligere har uttalt til PFU: Alle mine aksjehandler er alltid transparente, hovedsaklig formidlet gjennom norske og et svensk meglerforetak. Jeg handler aldri aksjer anonymt via internett, og som emigrert nordmann benytter jeg heller aldri muligheten til å bruke utenlandske bankdepoter. Dersom DN mener at nesten ingen av mine transaksjoner er kjent i offentligheten, kan dette umulig skyldes mangel på innsyn. Hvorfor DN ikke tidligere har fattet interesse for disse handlene, er jeg neppe den rette til å svare på. Har aksjonærlistene vært vanskelig tilgjengelige for DNs redaksjon? Jeg konstaterer uansett at avisen ikke er i nærheten av å kunne dokumentere påstandene om at jeg feier igjen avtrykk og holder handlene mine skjult for omgivelsene. En usedvanlig åpenhjertig kjendisinvestor I tilsvarsbrevet forsøker DN å skape et inntrykk av at min forretningsvirksomhet og økonomi er uoversiktlig og lite tilgjengelig for omgivelsene. Det er heller ikke kjent hvor stor formue Fredly egentlig har. skriver avisen i brevet til PFU. På side 39 i artikkelen Svenskehandel helt på grensen er Gjernes og Nordahl langt ifra like forvirret. Her skriver de: På forskjellige finansrankinger er verdiene hans de siste årene blitt beregnet til over en milliard. Påstanden om at jeg opererer i det skjulte og aldri snakker om min egen virksomhet, blir enda mer grell sett i lys av hva Dagens Næringsliv skrev så sent som 14. mars i fjor. Etter det nevnte foredraget jeg holdt under BI-dagene i fjor, slo journalist Kristin Vallevik Gjerde fast følgende i ingressen 3 : Manglende åpenhet? Denne artikkelen sto på trykk i Dagens Næringsliv etter foredraget under BI-dagene i mars i fjor. 3 Kopi av artikkelen følger vedlagt på side

38 En usedvanlig åpenhjertig investorkjendis Arne Fredly øser ut sine investeringsråd. Videre utover i artikkelen får DNs lesere vite at jeg snakket åpenhjertig om blant annet MITT SYN PÅ AKSJEMARKEDET MINE INVESTERINGSMETODER OG STRATEGIER HVORDAN MAN KAN UTNYTTE FEILPRISINGER HVILKE AKSJER MAN BØR LETE ETTER MINE ERFARINGER MED JUNK BONDS FORDELENE MED Å GI BROLÅNSFINANSIERING Personlig kjenner jeg ikke til at en norsk investor noen gang har fortalt så utilslørt om egen forretningsfilosofi, metoder og strategier. Faktisk er det vanskelig å se hvordan jeg kunne vært mer åpen om virksomheten min enn hva jeg allerede har vært. I artikkelen Svenskehandel helt på grensen stiller DNs journalister det grunnleggende spørsmålet Hvordan er han egentlig blitt så rik?. Svarene lå altså rett foran nesa deres, i avisens eget klipparkiv. Hvis DNs hensikt virkelig hadde vært å gi et balansert svar på hvordan formuen er blitt til, kunne de også ha hentet informasjon fra en VG-artikkel publisert Utdrag fra DN-artikkelen "De flinke holder kjeft". Klipp fra DN.no De flinke holder kjeft Tidde om info i VG-artikkel Gjernes og Nordahl har tydeligvis hatt kjennskap til artikkelen, for avisen har selv valgt å legge den ved som vedlegg 4 i sitt tilsvar til PFU. Her er et par klipp fra VG-artikkelen som DN ikke syntes det var noen grunn til å gjengi for leserne: 37

39 Utklipp fra VG-artikkel publisert Jeg registrerer at ingen av opplysningene i disse klippene er blitt videreformidlet til DNs lesere i de innklagde artiklene trass i at informasjonen ville ha bidratt til å gjøre premissene mer fullstendige. I stedet har journalistene valgt å dikte opp en egen forklaring, basert på en spekulativ, ondsinnet og udokumentert teori om ulovlig innsideinformasjon. Etter min mening dokumenterer DNs artikkel fra mars i fjor at jeg har vært usedvanlig åpen om hvilke strategier og tanker som ligger bak forretningsvirksomheten min. Det eneste Gjernes og Nordahl har funnet interessant i kollegaens artikkel om BI-foredraget, er et kort sitat om at de flinke holder kjeft. Og som om ikke dette er ille nok: De bruker setningen i en helt annen sammenheng og betydning enn den var ment! 38

40 Hva slags info savner DN? DN skriver videre i brevet til PFU: Fredly har i tillegg valgt å emigrere til skatteparadiset Monaco og handle gjennom et Gibraltar-registrert selskap. Dermed er mye av den alminnelige informasjonen om hans økonomiske forhold skjult. Og avisen hevder videre: Det er heller ikke kjent hvor stor formue Fredly egentlig har. I motsetning til de aller fleste utenlandske aktørene ved for eksempel Oslo Børs, har jeg beholdt mitt norske bankdepot. DN gjør et poeng av at formuen min er en hittil ukjent størrelse for avisens helgeunderholdningsredaksjon, men verdiene er i alle fall ikke mer hemmelige enn at konkurrentene i Kapital mener å ha funnet opplysninger nok til å kunne gjøre sine egne finansielle beregninger Når DN for øvrig velger å fastholde at bostedsadressen min, samt hedgefondets forretningsadresse, har noen som helst betydning for graden av åpenhet rundt transaksjonen, må det forventes at avisen snart redegjør for insinuasjonene om at jeg ikke skal være transparent i markedet. Bostedsadressen har selvsagt en betydning for skattemessige spørsmål, men jeg kan ikke si å ha oppfattet at det er skatteevnen min som DN har stilt alvorlige spørsmålstegn ved gjennom de seks omfattende artiklene. Bankinnskudd på Gibraltar Under pkt. 6. Bankinnskudd innrømmer DN sin aller første feil. Riktig nok prøver avisen å skyve ansvaret for feilen over på lagmannsretten, men tilbudet om en beriktigelse må antagelig tolkes som en erkjennelse av at journalistene ikke har ivaretatt sin selvstendige plikt til å dobbelsjekke alle opplysninger. DN tviholder på Stockholmsteori mot bedre vitende Jeg finner det videre bemerkelsesverdig at DN i sitt tilsvar holder fast i ideen om at jeg skal være nært knyttet til finansmiljøet i Stockholm, trass i at jeg altså ikke har vært i Stockholm de siste åtte årene, med unntak av en lynvisitt i forbindelse med en bilutstilling for to år siden. For øvrig legger jeg merke til at DN nok en gang serverer en blank løgn. Bar-episoden som refereres i brevet til PFU skjedde ikke i Stockholm, men derimot kilometer lenger sør - i Monaco. Redaksjonens forhold til sannheten synes å følge et visst mønster: Dersom fakta ikke passer inn i bildet som avisen ønsker å skape, virker det opportunt å produsere opplysninger som står bedre til journalistenes egen versjon av virkeligheten. 39

41 Aldri snakket om St. Tropez DN prøver i samme avsnitt å skape et inntrykk av at jeg selv skal ha vært kilde til opplysningene om St. Tropez. Dette faller etter min mening på sin egen urimelighet. Det er også feil at jeg skal ha bidratt med opplysninger til den nevnte DN-artikkelen om St. Tropez for to år siden. Tvert imot gjorde jeg journalisten som tok kontakt utpå kvelden, oppmerksom på at jeg ikke ønsket å prate med ham. DN skriver at fotograferingen på Nikki Beach skjedde i full åpenhet og med tillatelse fra eieren. Hverken Filip Berg-Nielsen eller jeg visste at DN hadde ligget i buskene og snikfotografert oss mens vi lå på hver vår solseng. Berg-Nielsen stiller seg også uforstående til DNs fremstilling, og kan om nødvendig bekrefte dette overfor PFU. Det forbauser meg dessuten at DN synes å mene at jeg ikke kan regne med å få være i fred inne på et privat område uten å måtte tenke på risikoen for snikfotografer. Samtidig: 1. Dersom fotografiet ble tatt i full åpenhet ; hvorfor har fotografen brukt kraftig linse og stått på lang avstand? Og hvorfor er kantene i bildeflaten preget av uskarpe skygger? Benytter paparazzi-metoder: Ifølge Dagens Næringsliv er dette bildet fra St. Tropez tatt i full åpenhet. Og ser det virkelig ut som om jeg og Filip Berg-Nilsen er klar over fotografens tilstedeværelse, og i tillegg har gitt vedkommende tillatelse til å ta bildet? 2. Selv om eieren av utestedet skal ha gitt sin tillatelse (for øvrig nok en udokumentert påstand) til å fotografere inne på det private området, så gir vel ikke dette avisen en automatisk rett til å publisere bilder av intetanende badegjester? Er ikke DN klar over bestemmelsen i Åndsverkslovens 45 c) som sier at det er den avbildede personen som har alle rettighetene til den videre bruk av bildet? Tilbake til den nevnte DN-artikkelen fra St. Tropez sommeren 2006: Jeg snakket aldri med DNs journalist om forholdene i St. Tropez, slik det faktisk kunne virke som i artikkelen. I en samtale med journalist Gøran Skaalmo noen dager etter at saken hadde stått på trykk, tok jeg opp min oppgitthet og frustrasjon over avisens sitatbruk. Skaalmo, som altså hadde signert artikkelen, beklaget sterkt at uttalelsene kunne se ut til å være mine. Han innrømmet at sitatene ikke kom fra meg direkte, men fra en anonym person som hevdet å ha hørt meg si noe lignende på et tidligere tidspunkt. 40

42 Jeg har imidlertid aldri uttalt noe i tråd med sitatene som sto på trykk i DN. Skaalmo var svært lei seg for det som hadde skjedd, og inviterte samtidig til lunsj for å skvære opp i forholdet. Jeg slo meg til ro med beklagelsen fra Skaalmo, og tenkte at det ikke ville være verdt å bruke mer krefter på saken. I ettertid er det lett å se at jeg burde ha krevd et dementi. Hørt om Se & Hør og anken I min klage til PFU har jeg dokumentert hvordan DN i artikkelen Svenskehandel helt på grensen feilaktig påsto at tingrettens dom ble anket etter at aktor hadde lest en artikkel i Se og Hør tilsynelatende ganske forgjeves. I stedet for å innrømme og beklage denne feilen, svarer avisen med å kaste frem enda en udokumentert påstand. Denne gangen velger DN å spekulere i om aktor ble inspirert til å anke etter muligens å ha hørt om eller lest den nevnte artikkelen i Se og Hør hele ni dager før den sto på trykk. Jeg finner det i grunnen vanskelig å kommentere denne typen abstrakt dokumentasjon. Hva blir det neste? Fornemmelser fra en klarsynt? Snakket om meg selv Under punktet 8. Skatteopplysninger avslører DN en merkelig praksis i forhold til avisens bruk av opplysninger som er gitt off record, altså formidlet til journalistene under en gjensidig forståelse av et ønskelig kildevern. For det første var det altså DN, ikke jeg, som før det avtalte møtet på Kafé Falsen insisterte på at samtalene skulle være off record. Jeg aksepterte vilkåret i den tro at det var ment å skulle gi en kildebeskyttelse rundt eventuelle opplysninger gitt om navngitte personer. Hadde jeg fått en forståelse av at møtet skulle være en bakgrunnssamtale om meg og min virksomhet, ville jeg selvsagt aldri ha bundet journalistene til ikke videreformidle opplysninger som var egnet til å oppklare og avklare feil og misforståelser. Jeg vil tro at fleste journalister er i stand til å skjelne mellom hva slags informasjon som må kildebeskyttes og hvilke opplysninger som definitivt ikke er omfattet av en gjensidig off record-samtale. På bakgrunn av dette finner jeg det svært lite sannsynlig at DN ut ifra et ønske om å kildebeskytte meg - unnlot å nyansere disse opplysningene i artikkelen. I så fall er det merkelig at avisens journalister ikke kontakt meg før publiseringen for å få avklart en eventuell usikkerhet. Det var jo faktisk dette journalistene gjorde i e-posten om mitt forhold til ACH: 41