Skjøtselsplan for Lauvik;Snerthammer - slåttemark og naturbeitemark, Flekkefjord kommune, Vest-Agder fylke.

Transkript

1 Sørlandet Skjøtselsplan for Lauvik;Snerthammer - slåttemark og naturbeitemark, Flekkefjord kommune, Vest-Agder fylke. FIRMA: Ecofact 2013 PLAN/PROSJEKTANSVARLIG: Roy Mangersnes OPPDRAGSGIVER: Fylkesmannen i Vest-Agder LITTERATURREFERANSE: Søyland, R Skjøtselsplan for Lauvik;Snerthammer slåttemark og naturbeitemark, Flekkefjord kommune, Vest-Agder fylke.

2 Innhold A. Generell del Slåttemarker er arealer som blir regelmessig slått. Semi-naturlig slåttemark, eller såkalt natureng, er slåttemarker som er formet gjennom rydding og lang tids tradisjonell slått. De er ofte overflateryddet, men ikke oppdyrket og tilsådd i seinere tid, og ikke eller meget lite gjødslet. De blir slått seint i sesongen. Slåttemarkene blir eller ble gjerne høstbeitet og kanskje også vårbeitet. Hvordan slåttemarkene har vært skjøttet varierer noe fra sted til sted og hvor man er i landet. Slåttemark er urte- og grasdominert og oftest meget artsrik. Den kan være åpen eller tresatt. Tresatte slåttemarker med styvingstrær som blir høstet ved lauving er i dag meget sjeldne. Slike såkalte lauvenger ble gjerne beitet om våren, slått en gang seint om sommeren og høstbeitet. I tillegg ble greinene på trærne høstet til lauvfôr med et tidsintervall på 5-8 år. I gammel tid spilte også myr en viktig rolle som slåttearealer (slåttemyr). De fleste jordvannsmyrene i Norge har tidligere vært slått, men myrslåtten opphørte i stor grad alt for lenge siden og forekom bare noen få steder fram til slutten av 1950-årene. Gjengroingen av slåttemyr går imidlertid gjerne langsomt så flere myrer bærer i dag likevel fortsatt preg av denne høstingen. Det er registrert få lauvenger og slåttemyrer som fortsatt er i hevd. De ulike slåttemarkene tilhører våre mest artsrike naturtyper med meget stor betydning også for andre organismer enn karplanter. Rundt 70 prosent av våre dagsommerfugler er for eksempel knyttet til åpen engvegetasjon (særlig urterik slåttemark) og en rekke vadefugler bruker strandenger (slått eller beita) som hekkeområder og rasteplasser ved trekk. I tillegg har slåttemarker stor betydning for mange truete beitemarksopper. Slåttemarker kan ikke erstattes av beitemarker fordi de inneholder vegetasjonstyper og flere arter som ikke opprettholdes av beite. I sammenligning med beitemarker har de høyest artsmangfold per m 2 og også de største bestandene av flere truete engarter. Gjennom historien har de vært, og vil også i framtiden være, viktige levende genbanker. I tillegg er de bærekraftige økosystemer som har vært et nøkkelelement i norsk landbruk i tusener av år. I løpet av 1900-tallet har de imidlertid blitt blant våre mest truete naturtyper. Slåttemarksutforminger på Sørlandet Den store variasjonen i vår slåttemarksvegetasjon i Norge er foreløpig bare delvis kartlagt. I det følgende har vi likevel forsøkt å peke på noen utforminger av slåttemarksvegetasjon som kan sees som karakteriske for Sørlandet og dermed gir fylkene Aust- og Vest Agder et særskilt forvaltningsansvar. Vi gir også eksempler på noen verdifulle lokaliteter. Skogsbygdene med fjellregionen: Middels rike til fattige enger med solblom Arnica montana og ofte også hvitkurle Leucorchis albida ssp albida. Setesdal med kommunene Bygland, Valle og Bykle i Aust-Agder er opplagt et kjerneområde for solblom her i landet. Sammenlignet med andre deler av Agder og landet som helhet er solblomengene i Setesdal generelt i bedre hevdtilstand (men flere blir dessverre beitet og ikke slått). Her finnes fortsatt en del lokaliteter med store forekomster av arten. Konkret kan nevnes lokalitetene ved Tveiten/Brottveit, Røysland, samt Kåvehagen på Flateland (alle i Valle), Huldreheimen og beiteskogen i overkant av hele Bykle kirkebygd (Bykle). I Vest-Agder forekommer en meget stor lokalitet med solblom på Eidså i Songdalen kommune. Også området rundt Haugetjenn og Røssevika (dunhavre/solblom-eng) i Farsund kommune har relativt livskraftige bestander av solblom. Rikere enger med forekomst av bl.a. orkideen søstermarihånd Dactylorhiza sambucina. I Setesdal finnes det rester av slike søstermarihåndenger fra Bygland i sør til Bykle i nord. Konkret kan nevnes lokalitetene Heddeviki (i Bygland), Uppistog i Bykle kirkebygd og Mjåvassristi (begge i Bykle). Også de rike områdene på Bjåen med mye brudespore, ljåblom med mer (Bykle kommune) er viktige slåttemarkslokaliteter. Kystlandskapet på Agder: Rike sjønære enger og strandenger i hyttelandskapet /skjærgårdmiljøet, spesielt de skjellsandrike- og dermed svært artsrike engene i Aust-Agder. Eksempler på slike enger finnes på Homborøya, indre Maløy og Hesnesøy, alle i Grimstad. (Dessverre blir enkelte av disse i dag hevdet som plen). Åkvåg-området i Risør kommune er et svært rikt (og gjennomgående fuktig) område der noen enger burde restaureres. Frekvensen av rike engområder i kystlandskapet i Vest-Agder avtar jo lenger vest en kommer på Agder (på grunn av mindre landheving og mindre skjellsand-påvirkning, liten forskjell mellom flo/fjære m.v.). Noen lokaliteter finnes imidlertid, spesielt rundt Kristiansand, på Lyngøya, Dvergsøya og flere øyer i Randesund (Randøyene). Lengre vest, i Farsund finnes ei flott eng med bl.a. ormetunge og bendelløk på Sandøy (Sandøykilen) utenfor Loshavn. 2

3 Viktig slåttemarksareal utenfor landbrukseiendommer på Agder: Åpne områder som fortsatt har et stort artsmangfold som er avhengig av slått, er i dag flere steder hevdet som friluftsområder, campingplasser m.v. I Aust-Agder gjelder det f.eks. Marivollen i Grimstad (med bl.a. rødlistearten flatsivaks) og Randvik i Risør (store bestander av bl.a. knollsoleie). På Kjevik, Vest-Agder, finnes langs rullebanen på Kristiansand Lufthavn store artsrike tørrenger med rødknapp, blåmunke, engnellik og prikkperikum. Her er det registrert en rekke rødlistede insektsarter. I Farsund er viktige slåttemarkslokaliteter knyttet til flere av Forsvarets områder, spesielt bør nevnes engene innen Marka skyte- og øvingsområde. Generelle råd ved skjøtsel og restaurering av verdifulle slåttemarker Skjøtsel Beste måten å skjøtte ei gammel artsrik eng på, er å følge opp den tradisjonelle driftsforma, uten gjødsel og med sein slått. Det tradisjonelle slåttetidspunktet har variert noe fra sted til sted avhengig av klima og høyde over havet. Derfor er det viktig å finne ut hva som har vært vanlig på den aktuelle lokaliteten eller i nærområdet fra gammelt av. Slått før 10. juli var imidlertid meget sjeldent! En bør benytte lett redskap (ljå, tohjuls slåmaskin eller lettere traktor der det er mulig). Graset må bakketørkes ev. hesjes før det fjernes. I tillegg til at en får tørt og godt høy, er bakketørkinga viktig for at frøa til engartene både skal få modne ferdig og bli liggende igjen på enga når høyet samles sammen og kjøres vekk. Enkelte steder har engene i tillegg vært beitet, enten vår eller høst eller begge deler. Bare beiting kan imidlertid ikke erstatte slått, men er det eneste mulighet for skjøtsel i en periode, er storfebeiting det mest skånsomme. De velger ikke ut godbitene slik sauen gjør. Beitepresset må i tilfelle ikke være for stort, og en må vente seg noe manuell etterrydding. Der en har tidligblomstrende arter som til eksempel søstermarihånd er det særlig viktig at en unngår vårbeite. Restaurering Når det gjelder restaurering av enger som er i gjengroing og utvidelse av eksisterende slåtteareal er det viktig å ikke sette i gang med mer omfattende restaurering enn det en greier å følge opp med skjøtsel i ettertid. Dersom det er mange delfelt som skal restaureres, kan det være lurt å ta det trinnvis over flere sesonger. Slik blir det mer overkommelig, og en får en følelse med hvor omfattende de ulike tiltaka er, og hva en kan forvente å få gjennomført per sesong. Hogst/grovrydding bør helst gjennomføres på frossen og gjerne bar mark, dette for å unngå skader på undervegetasjonen og er samtidig lettvint for å få så lav stubbe som mulig. Rydding i snø kan være noe mer tungvint, mindre busker og oppslag kan også ryddes på sommeren når det er tørt og mye av biomassen er samlet i bladene. I slåtteenger som ikke har vært tresatt er det ikke noe poeng å sette igjen noe særlig med trær. Gamle styvingstre må imidlertid spares. Et og annet lauvtre med fin og vid krone kan og få stå. All gran/furu og fremmede treslag (eksempelvis platanlønn) bør fjernes. Etter hogst er det spesielt viktig at alt ryddeavfall, kvist, stubber og lignende blir samla sammen og brent på egna steder, og aller helst frakta ut av området. Dette for å unngå unødig oppgjødsling. Ryddeavfall som ligger spredd utover vil elles fort føre til ny dominans av uønska rask- og storvoksen konkurransesterk vegetasjon. Oppflising og spredning av flis i området er av samme grunn ikke å anbefale. Gjenstående biomasse vil ta opp noe av næringen som frigjøres fra de døde røttene til trær og busker som har blitt ryddet vekk. Dette gir en gjødselseffekt som lett forårsaker oppvekst av uønska nitrogenkrevende arter (som for eksempel bringebær, brennesle). Gradvis gjenåpning er derfor viktig. Gjødslingseffekten sammen med økt lysinnstråling fører gjerne også til en del etterrenning. Det er mest effektivt å slå lauvrenningene i juli, når det er minst energi samla i rotsystemet. Dette faller normalt sammen med slåttetidspunktet. Det kan likevel være nødvendig å rydde lauvrenninger flere ganger utover i første sesongen, og i tillegg året etter. Osp og or sprer seg ved rotskot, og rydding kan i mange tilfelle føre til utstrakt renning. Disse kan det derfor lønne seg å ringbarke (sokke). Det bør da skjæres et fem cm bredt band rundt treet nedanfor nederste greina. Det er viktig at snittet er så dypt at all barken forsvinner, slik at transporten av næringsstoff helt sikkert er brutt. Det er lettest å ringbarke om våren. Etter tre sommere må de døde trea fjernes. Stubber må kappes helt ned til bakken, enten i forbindelse med hogsten eller ved etterrydding på barmark. Større stubber vil gå raskere i forråtning om en skiller barken fra veden med et spett eller lignende, og så stapper jord i mellom. Med unntak av 3

4 osp og or kan en også unngå renninger på denne måten. Dette kan til eksempel være aktuelt i kanter som hindrer lysinnstråling til slåttemarka. Problemarter som bringebær- og rosekratt, brennesle, mjødurt eller liknende går normalt ut ved slått, men kan være avhengig av slått flere ganger per sesong i begynnelsen med ljå eller krattrydder. Ev. felt med einstape (bregne) bør slås ned med kjepp (ikke skjæres ned). På denne måten fortsetter bregna med å transportere næring fra røttene, og utarmer så rotsystemet sitt. Den bør så fjernes på høsten. For mer utfyllende om skjøtsel, restaurering og hevd, se: Skjøtselsboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker som finnes på DNs hjemmesider: 4

5 B. Spesiell del: Hovednaturtype: slåttemark *Navn på lokaliteten Lauvvik;Snerthammer; slåttemark ID i Naturbase NY *Registrert i felt av: Rune Søyland *Kommune Flekkefjord Eventuelle tidligere registreringer (år og navn) og andre kilder (skriftlige og muntlige) Opplysninger fra Anja Vatland *Hovednaturtype: Slåttemark D01 100% Tilleggsnaturtyper: *Områdenr. *Dato Skjøtselsavtale: Inngått år: Utløper år: Utforminger: D0104 Frisk fattigeng 80 % D0101 Fuktig fattigeng/d0112 Våt/fuktig middels næringsrik eng 20% *Verdi (A, B, C): C Annen dokumentasjon (bilder, belagte arter m.m.) Bilder Påvirkningsfaktorer (kodeliste i håndbok 13, vedlegg 11) Stedkvalitet Tilstand/Hevd Bruk (nå): Vegetasjonstyper: < 20 m x God Slått Torvtekt G4a Frisk fattigeng vanlig utforming m Svak x Beite x Brenning m Ingen Pløying Park/hagestell > 100 m Gjengrodd Gjødsling Dårlig Lauving OMRÅDEBESKRIVELSE INNLEDNING Lokaliteten ble undersøkt av Rune Søyland , i forbindelse med Ecofacts rammeavtale for skjøtselsplaner for kulturlandskap. Lokalitetsbeskrivelse av Rune Søyland BELIGGENHET OG NATURGRUNNLAG: Snerthammer ligger ved Lauvik på østsida av Lafjord i Flekkefjord. Slåtteenga er i hovedsak avgrenset med gjerde og delvis naturlig bratt terreng. I nord grenser den til område med naturbeitemark, hvor det er rester av gjerde. Det er kantskog og noen større enkeltstående trær i enga, blant annet eldre seljetrær. I øst er det steingard. Ett mindre parti med tydelig gjødselåvirkning i vest er utelatt fra avgrensningen. Avgrensningen er basert på GPS punkter over flyfoto, og vurderes som svært god. Berggrunnen i området er i følge NGU Granittiske gneiser, varierende fin- til middelskornete kvarts- og feltspatrike gneiser. Det er usammenhengende tynt morenedekke i området. Området har en vestlig eksposisjon. NATURTYPER, UTFORMINGER OG VEGETASJONSTYPER Den avgrensede lokaliteten har tradisjonelt blitt benyttet som slåttemark. Det meste er frisk fattigeng, men det er også tendenser til vå/fuktig, middels næringsrik eng G12, med englodnegras, slåttestarr, engrapp, markrapp, krypsoleie, myrfiol og hundegras, men dette er mindre tydelig. Dette gjelder særlig i fuktig drag langs bekk gjennom enga, hvor vegetasjonen ligger mellom G01 og G12. Det meste av arealet er utforming med mengdearter som engkvein, gulaks, tepperot og harestarr. Innslag av smalkjempe, gjeldkarve, bleikstarr og knegras. ARTSMANGFOLD: Det ble ikke registrert sjeldne arter, heller ikke på trær i lokaliteten. De fineste partiene har en del blåklokke, hårsvæve, knegras, følblom, legeveronika, bleikstarr, engfrytle, tiriltunge og firkantperikum. BRUK, TILSTAND OG PÅVIRKNING: Området er blitt skjøttet med tradisjonell slått til rundt Det har vært benyttet hesjer men fortrinnsvis er graset blitt bakketørket. Det er blitt benyttet noe kunstgjødsel og kalk på enga tidligere, men det er kun håndgjødslet og i relativt små mengder. Den siste tiårsperioden er det kun gjødslet en gang, rundt Det er en del gjengroing i kantene, blant annet med noe einer og mindre lauvoppslag, men i hovedsak er vegetasjonen i god hevd. Det har tidligere vært vår- og høstbeite av sau på enga. Graset på deler av enga er blitt svidd noen ganger de siste årene, og dette har nok bidratt til at enga er i relativt god hevd. FREMMEDE ARTER: Det er en del platanlønn i kantene av enga og, hageeple står spredt og fåtallig området. Prestekrage i nedre del av enga er trolig av hagevariant, og i en tømmeplass for hageavfall helt nede mot veien er det trolig flere hageplanter. Det er også plantet gran i området, og noen få plantede trær av ukjent art som ikke har spredt seg. KULTURMINNER: Det er ingen fredete kulturminner i området, men steingarder, rydningsrøyser, terrassemurer og potetkjeller. SKJØTSEL OG HENSYN Gjenopptatt sein slått med bakketørking av graset vil være den optimale skjøtselsformen. Dette kan gjerne kombineres med vår- og/eller høstbeite på enga. Store deler av enga vil kunne slås med tohjuls slåmaskin, mens kanter og knauser må slås med ljå eller ryddesag med skjæreblad. Det må ryddes noe i kantsoner. Særlig platanlønn i kantene bør fjernes, og noe tynning av øvrig kantskog er aktuelt for å øke lystilgangen. Gamle seljetrær bør bevares. All gjødsling og kalking bør unngås. Ved etterbeiting på høsten bør tilleggsforing av dyra unngås. DEL AV HELHETLIG LANDSKAP: Enga inngår i et helhetlig landskap med både slåtteeng og beitemark, med mange kulturspor. VERDIBEGRUNNELSE: Enga har noe svak hevd og dessuten noe gjødselpåvirkning. Området som helhet er likevel interessant, og gjenopptatt slått vil kunne heve verdien på kort sikt. Enga er foreløpig verdisatt som lokalt viktig. 5

6 Hovednaturtype: naturbeitemark *Navn på lokaliteten Lauvvik;Snerthammer; naturbeitemark ID i Naturbase NY *Registrert i felt av: Rune Søyland *Kommune Flekkefjord Eventuelle tidligere registreringer (år og navn) og andre kilder (skriftlige og muntlige) Opplysninger fra Anja Vatland *Hovednaturtype: Naturbeitemark D04 100% Tilleggsnaturtyper: Utforminger: D0404 Frisk fattigeng, D0401 Fuktig fattigeng *Områdenr. *Dato Skjøtselsavtale: Inngått år: Utløper år: *Verdi (A, B, C): C Annen dokumentasjon (bilder, belagte arter m.m.) Bilder Påvirkningsfaktorer (kodeliste i håndbok 13, vedlegg 11) Stedkvalitet Tilstand/Hevd Bruk (nå): Vegetasjonstyper: < 20 m x God Slått Torvtekt G4a Frisk fattigeng vanlig utforming m Svak x Beite x Brenning m Ingen Pløying Park/hagestell > 100 m Gjengrodd Gjødsling Dårlig Lauving OMRÅDEBESKRIVELSE INNLEDNING Lokaliteten ble undersøkt av Rune Søyland , i forbindelse med Ecofacts rammeavtale for skjøtselsplaner for kulturlandskap. Lokalitetsbeskrivelse av Rune Søyland BELIGGENHET OG NATURGRUNNLAG: Snerthammer ligger ved Lauvik på østsida av Lafjorden i Flekkefjord. Området er inngjerdet i øst og nord av steingard. Mot sør grenser beitet mot areal med slåttemark. Avgrensningen er basert på GPS punkter over flyfoto, og vurderes som svært god. Berggrunnen i området er i følge NGU Granittiske gneiser, varierende fin- til middelskornete kvarts- og feltspatrike gneiser. Det er usammenhengende tynt morenedekke i området. Området har en vestlig eksposisjon. NATURTYPER, UTFORMINGER OG VEGETASJONSTYPER Den avgrensede lokaliteten har tradisjonelt blitt benyttet som helårsbeite for sau. Området skiller seg fra tilgrensende slåttemark i sør ved å ha mer tuing, mer eineroppslag og mer variasjon i artssammensetningen. Det meste er frisk fattigeng,, men det er også fuktigere utforminger. Det meste av arealet er utforming med mengdearter som engkvein, gulaks, tepperot og harestarr. Innslag av bleikstarr og knegras. ARTSMANGFOLD: Det ble ikke registrert sjeldne arter, heller ikke på trær i lokaliteten. Artssammensetningen er svært lik tilgrensende slåttemark. Det er noe ask (nær truet) i kantsonen. Området er ikke blitt undersøkt for beitemarkssopp på høsten, og har et visst potensial for sjeldne arter i denne gruppen. BRUK, TILSTAND OG PÅVIRKNING: Området er blitt brukt som helårsbeite. Det er trolig aldri blitt gjødslet på arealet, men sannsynligvis tilleggsforet en god del om vinteren. Det er noen områder med kraftig tuing av bjørnemose, og det er også en del myrtistel og revebjelle. Området er relativt åpent med noen mindre partier med einer. FREMMEDE ARTER: Det er til dels mye platanlønn langs kantene. Et felt med hageeple står i nedre del i overgangen mot slåttemarka. Noen større plantede grantrær står også i søndre del av lokaliteten. KULTURMINNER: Det er ingen fredete kulturminner i området, men steingarder, rydningsrøyser, terrassemurer og potetkjeller. SKJØTSEL OG HENSYN Videreføring av beiting med noe økning i beitepresset. Er det mulig å få til kombinasjonsbeiting med flere dyreslag vil dette trolig holde beitet bedre enn utelukkende sauebeiting. Grassviing på våren kan motvirke tuedanning og strødannelse noe. Særlig platanlønn i kantene bør fjernes, og noe tynning av øvrig kantskog er aktuelt for å øke lystilgangen. Det har tidligere vært helårsbeite her for sau, men vegetasjonsbildet tilsier at det er lite vinterbeite for sau her. Ved tilleggsforing bør det unngås å bruke kraftfor. Einerfelter bør tynnes, men spredte enkelteinere kan stå igjen. DEL AV HELHETLIG LANDSKAP: Beitemarka ligger i et område der det også er slåtteeng og mange kulturspor. VERDIBEGRUNNELSE: Vegetasjonssammensetningen av karplanter tilsier ikke høy verdi, men området er ikke blitt undersøkt for beitemarkssopp på høsten og verdivurderingen er derfor noe usikker. Det er noe svak hevd men potensial for å finne sjeldne arter. Lokaliteten er foreløpig verdisatt som lokalt viktig, men nærmere undersøkelser kan tilsi en høyere verdisetting. 6

7 SKJØTSELSPLAN DATO skjøtselsplan: UTM Ø N MÅL: UTFORMET AV: Rune Søyland Gnr/bnr. 105/13 AREAL (nåværende): 4,5 daa slåttemark 10,4 daa naturbeitemark FIRMA: Ecofact AS AREAL etter evt.restaurering: Del av verneområde? Nei Hovedmål for lokaliteten: Restaurere og holde i hevd slåttemark og naturbeitemark ved tradisjonell slåtte- og beitebruk Konkrete delmål: Holde ei frisk fattigeng i hevd ved tradisjonell slått Holde et område med naturbeitemark i hevd ved tilpasset beitetrykk Slåttemarka skal gjøres med lysåpen ved at det tynnes noe i kantskogen Holde vegetasjonen åpen rundt steingarder og andre kulturspor i området Ev. spesifikke mål for delområde(r): Ivareta eldre seljetrær Tilstandsmål arter: Øke andelen av arter knyttet til frisk fattigeng Mål for bekjempelse av problemarter/gjengroing: Platanlønn i kantsonene skal fjernes AKTUELLE TILTAK: Prioritering (år) Slåttemark Store deler av engarealene kan slås uten at det må gjøres ryddetiltak først. Hele vestre del og store deler av «gryta» i øvre østre del vil kunne slås med tohjuls slåmaskin. I kantsonene er det noe lauvoppslag og noen steder død greiner og annet som må fjernes før man kan komme til med slåmaskin, ljå eller ryddesag. Det er også en del nedrast stein fra steingarder noen steder. Større trær av platanlønn kan med fordel ringbarkes, og så fjernes når de er døde. Da unngår man stubbeskudd. Mindre trær bør kappes og fjernes. Ved all rydding og saging bør greinhauger fortrinnsvis brennes på et fåtall utvalgte steder, fremfor å deponeres i kantene av enga. Deponering i kantsonene vil føre til næringssig inn i enga og oppslag av uønskede arter. Kapping på steder som skal slås må gjøres så lavt som mulig på stammen, og småtrær kan dras opp. I kantsonene bør det generelt ryddes noe for å holde disse sonene åpne. Ved tynning og eventuelt fjerning av trær så bør det prioriteres å fjerne platanlønn, furu, bjørk, rogn og einer, og generelt det meste av lauvtrær som er av små dimensjoner. Ask er rødlistet og bør spares i kantsonene, og de gamle seljetrærne er en fin del av det helhetlige landskapet. For å bedre lystilgangen på enga er det særlig langs grensa mellom enga og naturbeitemarka det bør tynnes noe, og eventuelt beskjære større greiner som lager mye skygge. Enga bør slås etter 10. juli hvert år, og graset bør bakketørkes (eller hesjes) noen dager før det fjernes. Brukes det rive for å håndtere og vende høyet sikrer dette bedre frøsetting. Dersom høyet ikke skal brukes til dyrefor et år bør det brennes fremfor å deponeres i kantene på enga. Brenning bør da gjøres på et avgrenset sted med lite næringssig inn i enga. Store deler av enga kan slås med slåmaskin. Langs bekkedrag, på knauser og i kantsoner må det brukes ljå eller ryddesag med skjæreblad. Det er viktig å holde kantsonene i hevd, og disse bør helst også slås årlig. Dersom det ikke er mulig å holde alt arealet i hevd ved slått, bør det prioriteres å slå i østre og høyestliggende del med lett utstyr. Siden enga har ligget brakk noen år har det dannet seg et visst strølag. Ved å brenne graset på våren, med tele eller fuktighet i bakken, kan strø og tuedannelse motvirkes en del. Det anbefales at dette gjennomføres 1 til 2 ganger i løpet av de første årene. Dette kan med fordel gjøres både på slåtteenga og i naturbeitemarka. Om dette skal videreføres årlig i naturbeitemarka må sees i forhold til om beitetrykket klarer å holde gjengroing i sjakk, og samtidig holde kvaliteten på beitet god nok. Mellom slåttemark og naturbeitemark er det behov for å gjerde 160 meter for å skille slåttemarka og naturbeitemarka. Her står noen spredte stolper, men i hovedsak er det snakk om nytt gjerde langs hele grensa. Dersom dyra skal beite på naturbeitemarka i nord må gjerdet på plass for å holde dyra borte fra enga i perioden ca 15. mai 1. august. For å kunne ha dyra på etterbeite på slåtteenga, uten at disse går videre opp i skogen og rundt til bebyggelsen i sør, er det samlede gjerdebehovet 430 meter (hvorav 160 meter for å skille mot beitemarka). Naturbeitemark Her er det også kantsoner med mye platanlønn, som bør bekjempes med ringbarking og nedsaging. Utenfor selve beitemarka kan stubber pensles med glyfosat. Ellers bør det tynnes noe i de tetteste einerfeltene i nordøstre del, men spredte einere kan gjerne stå igjen i området. Skal det brukes villsau eller geiter til å skjøtte dette området, eventuelt i kombinasjon med andre beiteområder i tilgrensende skog, kan mye av eineren bevares. Ask bør settes igjen i kantsonene. Trær og greiner som ryddes bør som for slåttemarka fjernes fra området og ikke deponeres i hauger i kantene. Brenning på et fåtall egnede steder er bedre. Grassviing tidlig vår som nevnt over kan bedre beitekvaliteten noe. Arealet må ikke gjødsles eller kalkes. Dyra som går her bør heller ikke tilleggsfores mer enn strengt tatt nødvendig, og helst ikke med kraftfor. Beitetrykket bør være så hardt at det kommer opp lite renninger av lauvtrær, og at graset holdes i hevd uten at det står igjen mye tuer på høsten. Kombinasjonsbeiting med sau og for eksempel hest vil kunne holde beitet i god hevd. 2013/2014? 4,5 daa/ årlig 2013 og 2014? 430 m/ 2013? ? 10,4 daa Årlig i vekstsesong 7

8 Beitetrykket må heller ikke bli for stort. Det vil kunne være store forskjeller på kvaliteten mellom år, og erfaringstall fra tidligere år vil være et godt utgangspunkt. Beites det bare med sau må det påregnes noe tilleggsrydding av lauvoppslag, og grassviing på våren blir viktigere enn om det er kombinasjonsbeiting med større dyr. For de fremmede artene hageeple og sitkagran er det ikke ført opp noen spesielle tiltak i området. Det ble ikke registrert villapal i området, som er den arten som er truet av hageeple. Det er store trær av gran og sitkagran i og nær lokalitetene, og disse burde helst vært fjernet. Trærne utgjør ingen akutt trussel mot artsmangfold lokalt, så eventuell fjerning av disse bør grunneierne vurdere nærmere i videre drift. Særlig grantrærne lager mye skygge og har noe strø som virker negativt lokalt på bakkevegetasjonen under trærne. Vurderes Utstyrsbehov: Slåmaskin, ljå eller ryddesag, motorsag med mer OPPFØLGING: Skjøtselsplanen skal evalueres innen, 5 år: 2018 Behov for registrering av spesifikke artsgrupper: Det kan vurderes om det skal gjøres nærmere undersøkelser rettet mot beitemarkssopp for å få en bedre verdivurdering av naturbeitemarka. Kilder Opplysninger fra Anja Laupstad Vatland 8

9 Ortofoto/kart Snerthammer ligger like sør for Lauvik på østsida av Lafjorden i Flekkefjord. Slåttemark er sørligste avgrensning og naturbeitemark ligger nord for denne. 9

10 Avgrenset slåttemark i sør og naturbeitemark i nord. Ask som er rødlistet(grønt punkt) forekommer i kantsonene, og de svartelistede artene platanlønn (rød) og hageeple (blått). Platanlønn og ask i kantsonene er ikke fullstendig kartlagt. Blått punkt i vest er et større felt med hageeple, mens de to østre punktene er enkelttrær. Bak huset ved naturbeitemarka står det 7 større trær av platanlønn, og kantsonene og tilgrensende områder har generelt mye oppslag av denne arten. 10

11 Samme forhold som i kartet over er vist over ortofoto. I tillegg er gjerdebehov rundt slåttemarka markert med grønn stiplet linje. 11

12 Bilder Fra midtre del av slåtteenga ved adkomst til øvre del. Bilde tatt fra Ø N mot ØNØ Østre og øvre del av slåtteenga. Bilde tatt fra Ø N mot NØ. 12

13 Østre og øvre del av slåtteenga. Bilde tatt fra Ø N mot S. I grensa mellom naturbeitemark og slåttemark. Gammel selje. Bilde tatt fra Ø N mot SSØ. 13

14 Nedre del av slåttemarka. Knauser med naturbeitemark sees bak huset, og hageepler ved steingard. Bilde tatt fra Ø N mot SSØ. Naturbeitemark. Denne delen har generelt mer tuing og mindre bearbeidet jordoverflate. Bilde tatt fra Ø N mot N. 14

15 Naturbeitemark. Det er spredt med einer i området, og noen tettere partier som her. Bilde tatt fra Ø N mot SSV. Naturbeitemark. Einerfelt som bør tynnes. Bilde tatt fra Ø N mot S. Felt med en del einer viser også i nordøstre del av ortofoto på side

16 Steingard langs østre kant av slåttemark. Gjerde over eller bak steingard er nødvendig for å holde dyra på plass ved etterbeiting. Artsliste Ask Bjørk Bleikstarr Blåklokke Blåtopp Einer Engfrytle Englodnegras Engrapp Engreverumpe Engsoleie Engsvingel Engsyre Finnskjegg Firkantperikum Følblom Gjeldkarve Gjøkesyre Gulaks Hageeple Hundegras Hvitkløver Hårsvæve Knappsiv Knegras Kristtorn Krypsoleie Kystbergknapp Legeveronika Lundrapp 16

17 Markrapp Morell Myrfiol Myrtistel Nyseryllik Platanlønn Prestekrage (trolig hagevariant) Prikkperikum Revebjelle Rogn Ryllik Rødkløver Rødrandkjuke Selje Skjørlok Slåttestarr Smalkjempe Smyle Småsmelle Småsyre Stankstorkenebb Stjernestarr Stornesle Svæve sp Sølvbunke Tepperot Tiriltunge Vegtistel 17