Tale ved bautaen på Vestskogen. ved Lauvkollbautaen, søndag 25. mai 2008 ved Johan H. Andresen

Transkript

1 Tale ved bautaen på Vestskogen ved Lauvkollbautaen, søndag 25. mai 2008 ved Johan H. Andresen

2

3 Vel møtt veteraner, vandrere og venner! Norge hadde vært okkupert i 5 år, og 8. mai var den annen verdenskrig slutt i Europa. Vi er samlet på denne maidagen for å markere slutten på en femårs periode som for de fleste her synes meget fjern. For hvert år blir det litt færre som faktisk var med den gang begivenhetene fant sted, og historielaget har derfor foreslått at jeg skulle inkludere noen historiske bakgrunnsmomenter for de mange som ikke har noen egen erindring eller har fått fra familien og eldre venner fortellinger om disse årene. Det er to begrep som vel går igjen når det snakkes om okkupasjonsårene og motstandsaktivitetene etter at kampene i Norge var slutt i juni Det snakkes om Hjemmefronten og det snakkes om Milorg, og ikke minst om «gutta på skauen», som er det vi er her skal konsentrere oss om. Motstandsbevegelsen var i starten i det vesentlige en sivil og meget løs organisasjon. Hjemmefronten kom til å betegne den samlede passive motstand som etter hvert vokste frem blant alle gode nordmenn i løpet av de 5 årene nazistene okkuperte Norge. Hjemmefrontens sentrale ledelse ble gradvis etablert, og arbeidet på et bredt felt gjennom organisasjoner innenfor de forskjelligste aktivitetsområder utviklet seg etter hvert. Idrettsbevegelsen, kirken og speiderne hadde sin, fagorganisasjonen hadde sin og lærerne ikke minst hadde sin viktige rolle å spille for å unngå at hele den oppvoksende slekt skulle bli preget av okkupantene og deres medhjelpere. 3

4 De to viktigste arbeidsområdene for den sentrale ledelse var publisering av illegale eller ukontrollerte nyheter basert på sendinger fra London via meget enkle maskinskrevne aviser, og distribusjon av holdningsrettede paroler om hvorledes man skulle søke å yte passiv motstand. 4

5 Milorg (militær organisasjon) vokste langsomt frem i en tynn organisasjon over store deler av landet, men besto nesten alltid bare av mindre, spesielle grupper som forberedte seg på å kunne gjøre større eller mindre enkeltangrep på fiendtlige mål. Det kunne være jernbane eller industrianlegg av stor betydning for okkupantene. I tillegg drev disse omfattende etterretningsarbeide for den militære ledelsen i London. Dette var stort sett enkeltindivider som samarbeidet mens de for øvrig bodde under temmelig vanlige sivile forhold, selv om de ofte ikke kunne bo på sin egen adresse med tanken på faren for at deres virksomhet ble kjent og at de kunne bli tatt til fange. «Gutta på skauen» er et begrep som kom i bruk våren Bakgrunnen for dette var at motstandsbevegelsens ledelse fikk informasjon om at nazistene ville presse gjennom rekruttering og innrullering av tre årsklasser av norske ungdommer som skulle danne militære avdelinger som skulle bistå nazistenes tropper i den kritiske situasjonen som utviklet seg på Øst-fronten. For å forhindre dette ble det på forskjellig vis distribuert nyheter og oppfordringer om at 20-, 21- og 22-åringer måtte nekte å møte frem når innkallingen kom. Ved å nekte å møte frem ble det naturligvis risiko for at de ville bli arrestert, og resultatet var at et stort antall av disse utsatte aldergrupper dro til skogs på temmelig uorganisert og uforberedt basis. Dette var vellykket så langt at nazistenes planer om mobilisering av nordmenn til kamp på nazistenes side ikke lot seg gjennomføre. Problemet var samtidig at det ikke var noe apparat som kunne sørge for at disse kunne fortsette sitt liv på skogen. Denne første 5

6 store utrykning til skogs ble derfor kortvarig. Mange av de utsatte dro hjem igjen, og mange derfra til Sverige. Andre dro tilbake til sine hjemsteder, men gikk i «dekning» det vil si å leve under annen adresse enn sin egentlige. Mange av disse ble rekruttert til forskjellig illegalt arbeid, blant annet i Milorg. Hjemmefrontens ledelse, og spesielt Milorg, hadde hele tiden vært av den oppfatning at når tiden var inne, så skulle man opprette små grupper som var bevæpnet og hadde fått en grunnleggende trening, og som skulle stå klar den dag den virkelige frigjøringen av Norge skulle begynne. Etter de Vest-alliertes vellykkede invasjon i Frankrike i begynnelsen av juni 1944, kunne man se for seg at den endelige frigjøringen kanskje ikke var så langt unna. Mange hadde nok overdrevne forestillinger om hvor fort det skulle gå slik at da etableringen av de grupper som skulle bevæpnes og trenes kom i gang noe hastverkspreget, ble dette uten den helt nødvendige grunnorganisering. Kjernen i disse gruppene var ofte dannet av de mest utholdende av dem som hadde dratt til skogs for kortere eller lengre tid om våren. Da Milorg i Drammen hadde bestemt seg for at nå var tiden inne, hadde man rekognosert flere områder hvor slik leirvirksomhet kunne etableres. Området endte da med å bli området Lauvkollmyrene som ligger bak meg her, og den første gruppen dro innover i begynnelsen av september Spredt rundt i dette område ble så små celler eller små enkeltleire for 8-10 personer gradvis etablert. Det vi senere er blitt kjent med som begrepet Vestskog-leieren. På det meste var det ca. 50 mann her. 6

7 Ledelsen hadde utpekt området, men byggestedet for den lille hytten de skulle bo i, måtte den enkelte gruppe selv ta seg av, og også skaffe materialer på alle slags tenkelige vis. I stor utstrekning var det spørsmål om å hugge skogen. Samtidig måtte det ikke hugges så meget at det ble altfor synlig på avstand at her var en uvanlig virksomhet i sving, og resultatet var at stokkene ofte måtte bæres lange strekninger. Dette ble et fryktelig slit med dårlig fottøy og lite mat. La meg minne dere om at på denne tid var det ingen skogsbilvei ovenfor Grodalslaget, bare en grovplanert traktorvei opp Grodalen forbi Dammyr inn til Svartvann. I tillegg til slitet med å bygge ut de primitive hyttene, måtte de også hente mat så langt av gårde som på et par gårder nede 7

8 ved Grytebakk. Senere ble mathentingen noe forenklet i og med at det ble etablert et samarbeid med tømmerkjørerne med deres hester som var forlagt på Saggravdal. Vi skal også tenke på at de gårdbrukerne som bidro til matforsyningene hadde sine egne farlige momenter idet de ifølge regelverket skulle levere det meste av sin produksjon til vanlig omsetning. For øvrig var det mangel på de fleste varer så sent under okkupasjonen som høsten Gårdbrukerne risikerte, på samme måte som andre som drev med illegalt arbeid, inklusiv støtte til gutta på skaugen, meget strenge straffer hvis løsmunnede enkeltpersoner røpet hvem som var innblandet i denne viktige virksomheten. 8

9 Forlegningen ved Saggravdal kom også senere til å spille en viktig rolle idet det viste seg at man kunne aktivere den for lengst nedlagte fløtningstelefonen mellom Andorsrudkroken og Saggravdal. De eldste av dere vil kanskje huske at det hang en enkelt ståltråd fra tre til tre gjennom skogen her og der. I den første tiden var også skuffelsen blant mannskapene stor over den totale mangel på våpen og annet militært utstyr. Bakgrunnen for dette var at de allierte i Storbritannia i første omgang ville sørge for utstyr til de franske motstandsbevegelsene som kunne hjelpe de allierte under felttoget i Frankrike etter invasjonen. Innpå vinteren begynte det å lysne idet det kom meldinger om at det kunne ventes slipp av utstyr med fallskjerm. Dette var imidlertid også en aktivitet som skapte mye slit. Dels lå de utpekte slippplassene ganske langt fra forlegningen, og dels bommet flyverne på slipp-plassene hvis de i de hele tatt fant frem i vanskelige værforhold. Etter mye slit og strev kom forlegningen etter hvert i god gjenge med en rimelig bra utrustning av våpen og annet nødvendig utstyr. Etter hvert kom det også kontakt til instruktører som igjen kunne trene andre til å videreføre instruksjonen. Etter hvert var også rutiner og sikkerhetsopplegg blitt så bra at det hele kunne betraktes som en avdeling, selv om uniformeringen ikke strakte seg lenger enn til armbind med blå, røde og hvite striper på venstre arm. Det var da også med denne enkle basisutrustning at avdelingen gjorde sitt inntog i Drammen for der under Milorgs ledelse å sørge for å opprettholde ro og orden. 9

10 Spenningen var høy og usikkerheten stor idet ingen sikkert kunne vite hvorledes nazistenes hirdavdelinger ville opptre. Usikkert var det også hvor lojale de tyske troppene ville være ovenfor den ordre de hadde fått fra sin øverstkommanderende på Lillehammer. Den spontane frihetsfeiringen hadde startet allerede dagen før Vestskog-jegerne kom til Drammen og nyhetene om den tyske kapitulasjon ble offentlig kjent i løpet av den 8. mai. Så langt historien og den er i og for seg meget ufullstendig og bare et forsøk på å gi en skisse av bakgrunnen. Når vi er samlet her i dag så er det naturligvis ikke for å berette historie, men for å hedre veteranene fra Vestskog-jegerne. Vi skal takke dem og vi skal også i takknemlighet erindre de av deres kamerater som er gått bort. Likeledes skal vi huske å hedre de mange hjelpere som bidro til at Vestskog-leieren kunne fungere i denne siste avgjørende fase under forberedelsene til frigjøringen av Norge. Når vi hedrer denne innsatsen, bør vi også tenke over at dette var blitt nødvendig fordi vi i 1939 både var dårlig forberedt og lite årvåkne slik at vi plutselig var et hærtatt land. Vi bør derfor gi vår støtte til de av dagens politikere som gjør sitt for at vi i det minste skal ha et minimumsforsvar med tanke på vår nasjonale selvstendighet i fremtiden. Når Heimevernet nu deltar i denne årlige markering, så er det blitt stadig mer naturlig idet Heimevernet etter hvert utgjør en stadig viktigere del av det norske forsvar her hjemme i Norge. Det er også historisk korrekt fordi da Heimevernet ble opprettet i 1947, bygget den nye organisasjon i stor utstrekning på Milorgs organisasjon i det siste krigsåret. Ordningen med områder og distrikter og til 10

11 Manuskriptet til talen i original form. 11

12 og med nummereringen er på mange måter en arv fra Milorg. Heimevernet har også gjennom det meste av sin historie opp til i dag i stor utstrekning bygget på den frivillige innsatsviljen som i sin tid preget etableringen av Milorg. Nå til slutt er det meg en stor glede og ære å få lov å være den som legger ned en symbolsk hedersbevisning en blomsterbukett til veteranene, deres bortgangne kamerater og de mange rundt omkring i distriktet og i landet for øvrig som ga sitt liv for å gjøre sitt til at vi i dag lever i et fritt og fredfylt Norge. 12

13 Drammen Skoger Andorsrud Dammyr Lauvkollen Store Øyvann Sande 13

14 Bautaen for å markere Vestskogjegernes innsats kom på plass i Vestskogdagen har vært holdt i alle år etterpå. I 2008 holdt Johan H. Andresen tale der. Foto: Tore Shetelig/Drammens Tidene 14

15

16 Johan H. Andresen ( ) AS Selvik Bruk Illustrasjoner: Marianne Andresen Layout: Bolt Communication Trykk: Aktiv Trykk 2014