desember 2007 Hellige Jul 162. årgang a k t u e l t o m m i s j o n o g k i r k e

Transkript

1 Hellige Jul desember årgang a k t u e l t o m m i s j o n o g k i r k e

2 Utgitt av Det Norske Misjonsselskap (NMS) innhold Adresse: Boks 226 Sentrum, 4001 Stavanger Besøksadresse: Seehusensgt 41, 4024 Stavanger Telefon Telefax E-post: Redaksjonen: Generalsekretær: Side 4 Kjenner på Guds nærvær: Kunstneren Doris Bøhn kjenner på Guds nærvær når hun maler. At noen blir møtt i et maleri jeg har laget, er noe av det største for meg. Jeg tror det er Den Hellige Ånd som virker og taler gjennom andre ting enn ord, sier hun. Kjetil Aano Redaktør: Eivind Hauglid Redaksjonssekretær: Marit Rødland (70 %) Åsmund Johansen (40 %) Grafi sk formgiver: Inger Marie K. Stangeland (50 %) faste spalter i dette nummer Abonnement: Tlf infosenter@nms.no Priser fra 1. januar 2008: Kjære lesar Misjonærkontakten Bokomtaler Å, se - der e an Jesus Vil satse på barn og unge Engel på besøk Årsabonnement kr 360,- Studenter halv pris 32 Rundturen 10 Menighet for barnas skyld Utlandet utenom Skandinavia kr 420,- 38 Nytt 12 Juletankar: Eigen engel (med fly kr 520,-) Lyd-cd: KABB A/S. 40 Nettverk 14 Nedkjørt men Gud var med Årsabonnement kr 360,- Bankgironr.: Sprell Utgangspunkt Julemiddag i Mopti fengsel Jul i mange land Annonser: Halsne Reklame & Media tlf på gaten Juleevangeliet i dikt og kunst Misjonstidende er trykt på 42 Julekryss svanemerket, klorfritt og 100 % resirkulert papir hos Gunnarshaug Trykkeri AS i Stavanger forsiden: hinterglass-maleri av ann rasmussen

3 Side 8 Kristus-kransen til hjelp En svært aktiv familie opplevde å bli stoppet totalt. Mor, far og to sønner gikk fra høyeste gir til totalt hvilemodus, og lurte på hvilke tanker Gud hadde med dette. Så fi kk de hjelp av Kristus-kransen Side 10 Å ta barna på alvor Hva betyr det i praksis at barna blir tatt på alvor i en menighet? Evangelistparet Surasiang og Bunmi hadde en drøm om å ta barn på alvor i menigheten, og det kostet dem mye motgang. Men nå skjer det noe! Side 22 Juleevangeliet i dikt og kunst Rigmor Frøyen har skrive fi re dikt ut frå juleevangeliet, og kunstnaren Vakoté Yame Dieudonné frå Kamerun har måla sterke bilete. Rigmor Frøyen har vore misjonær i Mali. kjære lesar leiar ved redaktør eivind hauglid Englane har så mange uttrykk og skapnader, skriv Vigdis Berland Øystese i Juletankar. Ho fortel om korleis ei dansande og grasiøs storesyster var synonymt med engel då ho vaks opp. Engel tyder sendebod, skriv ho vidare, og lurar på kva som kunne vere storesystera sitt ærande til ho. Etter at Märtha Louise byrja å prate om englar har vi opplevd avisspalter i hopetal om temaet. Eit tema som det ikkje er vanskeleg å ha ei meining om, for englar er eit spanande tema. Mange synest dessutan at det er både koseleg og trygt, for dei fleste av oss har vel vakse opp med ein beskyttande engel over senga. Når jeg legger meg til hvile, retten engler om meg står, skreiv Henrik Wergeland. Og salmedikteren Brorson sa det slik: Jeg går blant engler hvor jeg går; de skal meg vel bevare. For min eigen del er eg ikkje i tvil om at englane ikkje berre er å fi nne på glansbilete og i glas og rame, men også hos oss og rundt omkring oss. Av og til skulle eg likt å sjå bakom sceneteppet. Når var det eigentleg ein engel som kom til meg? Heilt sikkert oftare enn eg er klar over. I det bibelske landskapet vert englane ofte nemnd, og det er ingen grunn til at dei ikkje skulle vere til stades i mitt liv. Men englande skal ikkje tilbedast og dyrkast på nokon måte. Dei er sendebod og har ei oppgåve. Er dei ikkje alle ånder som tener Gud og blir utsende for å hjelpa dei som skal få frelsa i arv? står det om englane i Hebr Det var ein himmelhær av englar som song på Betlehemsmarka: Ære vere Gud i det høgste, og fred på jorda blant menneske som Gud har hugnad i! Dei kom med ein bodskap. Og denne bodskapen skal vi bringe vidare. Jula er ei god tid for å vise omsorg og kjærleik til dei som slit og har det vanskeleg. Lukke til & god jul! misjonstidende

4 Å, se der e an Jesus Å, se der e an Jesus, sier en noe påseilet person til kameraten sin. Ja, jammen e det an Jesus, svarer kameraten med noen ekstra gloser til. De har forvillet seg inn på Doris Bøhn sin første separatutstilling, og fanger opp noe av det hun vil formidle: et håp, en glede, Jesus. tekst: marit rødland foto: eivind hauglid Du skal male Guds kjærlighet, hørte jeg en stemme si. Doris Bøhn er født i Stavanger og bor nå i Sandnes. Hun er gift med Vidar, og sammen har de fem voksne barn. De var misjonærer i Kamerun for Det Norske Misjonsselskap i tiden , bare avbrutt av hjemmeopphold. Malerinnen På ungdomsskolen likte hun alltid å male, men i Afrika var det så mye annet å være opptatt av. Etter at misjonærtiden var over og ungene vokste til, fikk hun etter en tid veldig lyst til å male. Hun begynte å male på stein, tre og keramikk, men plutselig var hun over på lerret. En venninne av henne mente hun burde gå i lære for å få mer kunnskap om dette, og etter en tid tok Doris kontakt 4 misjonstidende

5 med en kjent Jær-kunstner som heter Thor Olav Lunde. Han har også en del kursvirksomhet, og gjennom ham lærte hun mye om farger, lys og teknikk. Så ble Doris syk. Hun ble totalt tappet for krefter, og dette varte i to år. Jeg følte at Gud satte meg til side. Men når jeg orket å male i sykdomsperioden, merket jeg at det gav meg energi. En dag hørte jeg en stemme som sa til meg: Du skal male Guds kjærlighet. Jeg svarte: Det kan jeg ikke. Hvordan kan noen male Guds kjærlighet? Guds kjærlighet Etter hvert ble det likevel det hun gjorde. Jeg ber før jeg begynner å male. Og jeg kjenner på Guds nærvær. Selv om jeg kan ha en dårlig dag i utgangspunktet, så kan det bli et lovprisningsmaleri underveis. Da skjer det noe med meg også. Jeg kjenner på en følelse av lovprisning, sier Doris. Vi sitter i Emmausgården i Stavanger. Her i Galleri Emmaus flommer lyset inn vinduene, ute skinner en intens vintersol. Vi er her helt alene, det er utenfor åpningstid. Vi har nettopp sett på alle maleriene, ett for ett. Nå sitter vi ved et lite cafèbord, helt stille. Det er en god stillhet. Lyset i maleriene gjør noe med meg, også. Kjenner du at det er en god stillhet her? spør Doris. Jeg tror det er blitt bedt mye i dette huset, sier hun. Ledet av Gud Doris kjenner seg ledet av Gud når hun maler. Kanskje er det derfor mange mennesker som har opplevd mye vondt kan kjenne seg møtt i maleriene hennes. At noen kan bli møtt i et maleri jeg har laget, er noe av det største for meg. Men et slikt møte er det ikke jeg som står bak. Jeg mener det bare er Den Hellige Ånd som kan gjøre noe slikt, og som kan tale gjennom andre ting enn ord. En dag kom det en kvinne fra et annet kontinent inn på utstillingen. Jeg ber før jeg begynner å male, og jeg kjenner på Guds nærvær, sier Doris Bøhn. Hun så lenge på bildene, og til slutt kom hun bort og spurte: Hva er det du vil formidle? Doris tenkte hun måtte være litt forsiktig med svaret, og sa: Jeg vil formidle glede og håp. Da pekte kvinnen på ett av maleriene og spurte: Er det Jesus? Ja, måtte Doris svare, det er Jesus. Godt! svarte kvinnen. Det er Jesus mitt land trenger! Slike samtaler som Doris Bøhn får med vidt forskjellige mennesker som kommer og ser maleriene hennes, betyr veldig mye for henne. Samtaler Samtalene er en fantastisk opplevelse, sier hun. Et av de største maleriene på utstillingen malte Doris etter at mannen til en venninne døde. Venninnen hadde fått et bilde, som i et syn, av hvor mannen var kommet etter at han var død; hun så ham komme inn i himmelen. Der var Jesus og tok imot ham, og en hel flokk med folk som alt var kommet dit før, var sammen med Jesus. De tok alle imot mannen hennes. Kan ikke du male dette jeg nå har forklart? spurte venninnen. Jeg satt med et nettopp påbegynt lerret, og plutselig malte jeg det hun hadde fortalt meg. Det var et stort lerret, og etterhvert som jeg malte, tenkte jeg at dette nok ikke kom til å bli som det hun hadde sett. Jeg var redd hun skulle bli veldig skuffet over det, og det ringte jeg til henne misjonstidende

6 Dette er altså den første separatutstillingen Doris Bøhn har. Før har hun stilt ut sammen med andre. Jeg kjenner jeg synes dette er veldig spennende! Bare det å få maleriene opp på veggene her var spennende, og ha mot til dette, tørre det, høre folks reaksjoner. Jeg viser meg jo fram nå, helt alene. Og hvordan synes du det har gått etter de tre første ukene? Lærerikt Jeg synes det har gått over all forventning! Det er veldig oppmuntrende og lærerikt, og jeg føler større mot enn før til å fortsette. Da jeg begynte å male, tenkte jeg ikke på at jeg skulle selge malerier. Og nå, etter denne utstillingen, har jeg solgt ganske mye. Jeg kjenner nok på at jeg gir mye av meg selv, her. Men det er ikke slitsomt, for jeg er meg selv. Både i mitt menneskelige og åndelige liv. Jeg bare er der jeg er, så blir jeg fylt med noe fra Gud, og så gir jeg det videre, sier Doris Bøhn, og smiler. Se, jeg skaper noe nytt, heter dette bildet, som er ett av ganske få Bøhn har tittel på. og sa. Da maleriet var ferdig og hun skulle få se det, sa hun: Åh, dette er slik jeg så bildet i synet med ett unntak: Menneskene på hver side av Jesus var i drømmen litt mer lilla. Jul Jeg liker godt jul, men er på et vis mer en adventstids-person. Jeg synes det er spesielt godt å forberede Jesu komme. Jeg liker å leve i forventning. Det er noe spesielt med han som skal komme, men som likevel ER. Jeg kjenner veldig på at Jesus ER her, sier Doris. Og hun innrømmer hun er veldig julete i forhold til julens budskap. Det er viktig å bruke juledagene sammen, sier hun. Hun har malt veldig mange bilder der Guds sønn er med. Men hun har ikke malt noen spesielle julemotiv. Påskemotiv har det derimot blitt noen av. Best og verst Hva er det beste og det verste ved å være kunstner? spør vi. For meg er det beste at jeg gjennom malingen min får oppleve Guds nærhet, og at jeg ser at maleriene mine kan føre til at mennesker blir møtt av noe spesielt. Jeg opplever ikke noe som verst. Jeg er i min egen verden og kjenner bare på en stor takk for at jeg får lov til dette. Doris Bøhns første separatutstilling i Galleri Emmaus i Stavanger. Og i vest er solen i ferd med å sende sitt siste gull over verden denne dagen. Også over Doris og maleriene hennes. Kanskje blir det ny gullglans i morgen. 6 misjonstidende

7 Vil satse på barn & unge tekst: audun mosevoll Jeg håper at generalforsamlingen til sommeren kan være med å styrke misjonsengasjementet blant barn og unge, både i Norge og i våre søsterkirker, sier Kari Ulveseth. Kari er aktiv i NMS-sammenheng på flere plan, blant annet i barne- og ungdomsrådet (BUR), landsungdomsrådet (LUR) og i landsstyret. Nå er hun også nestleder i informasjonskomiteen for GF-08. Hvordan mener du at vi skal få mellomgenerasjonen, de som befinner seg mellom 25 og 50, til å engasjere seg sterkere i misjonen og være aktive deltakere på en generalforsamling? Jeg tror vi må dyrke møteplassene for å skape gode relasjoner og tilhørighet, sette misjon i fokus og la kvalitet være et stikkord. Barneleirer og storfamilieleirer er viktige møteplasser i Norge også i fremtiden, sier Kari og fortsetter: NMS U sender ut unge på kortere misjonsoppdrag. Bruk dem la dem få formidle friske bilder fra arbeidet. Midt i travelheten er det samtidig viktig å gi konkrete utfordringer til engasjement, for eksempel gjennom fadderordningen. GF er i denne sammenhengen et viktig møtested. Fokuset på at hele familien skal ha det kjekt på sommerens generalforsamling tror jeg kan være nøkkelen til engasjement. Fellesskap Hvilke forventninger har du til samlingen i Bergen? Jeg gleder meg veldig. Jeg tror dette blir en flott samling som kan inspirere til videre innsats. Og så håper jeg at vi skal prege byen slik at flere blir kjent med NMS. Grønt arrangement Hvordan ser du på intensjonen med å gjøre GF 08 til et grønt arrangement? Jeg tenker at det er helt på sin plass. Klimatrusselen generelt og vårt overforbruk spesielt, er en av de viktigste etiske utfordringene vi står overfor i dag, og jeg håper og tror at GFs grønne fokus kan være med å informere misjonsfolket og inspirere hver enkelt av oss til handling. Arbeide for rettferdighet Er det spesielle saker som opptar deg med tanke på NMS sitt videre arbeid? Jeg håper at vi i enda sterkere grad kan bidra til å peke på og gjøre noe med urettferdig fordeling av rikdommen. Og så brenner jeg for at vi må engasjere barn og unge, både i Norge og i våre søsterkirker. DET NATURLIGE FELLESSKAP: Jeg er født inn i NMS, sier Kari Ulveseth. (foto: privat) Bredt NMS-engasjement Hva har fått deg til å engasjere deg i NMS? Jeg ble født inn i NMS. Mamma og pappa var misjonærer i Etiopia, og jeg vokste opp med lysbilder, Galla Ta Ke Jesus og fortellinger fra misjonsmarken både hjemme og på familieleirer på Alværa. Etter hvert reiste vi på leir og tenmisjonsfestivalen (TMF) uten foreldre, og slik fant jeg en tilhørighet også som ung voksen. For meg ble NMS det helt naturlige kristne fellesskapet når det kunne være langt mellom kristne venner hjemme. Jeg har hatt det utrolig gøy i NMS og vet at organisasjonen har hatt en helt sentral betydning for å bevare både tro og misjonsengasjement. Og det var i NMS jeg lærte at verden var større og mer sammensatt enn det jeg så i Norge. Dette er motivasjon nok til å prøve å bidra til at NMS fortsatt skal være relevant for mennesker i dag, og det har jeg forsøkt å gjøre både som leirleder og i ulikt styrearbeid, avslutter Kari. misjonstidende

8 Engel på besøk tekst: eivind hauglid foto: hilmar bjarnhoff En hjernerystelse går vanligvis fort over, men for Signe Johansen har den vart i nesten tre år. Et aktivt liv ble totalt snudd på hodet. Mannen til Signe, Kurt Johansen, er generalsekretær i SAT-7 Europa, og har som navnet sier, hele Europa som arbeidsområde. De bor i Christiansfeldt i Danmark, noen mil nord for gensen til Tyskland. I oktober var Johansen med på kirkelederkonferansen og rådsmøtet i Stavanger, og da ble det også en mulighet for å dele historien med Misjonstidendes lesere. Hvis det kan være til hjelp for andre, vil jeg gjerne fortelle, sa Kurt og la til, vi opplever en virkelighet som vi ikke har opplevd før. Dette er det Gud som gjør. Ferieuhell For snart tre år siden var vi på ferie i Egypt. Min kone falt i lobbyen på hotellet og skadet seg i hodet. Etter det har hun hatt konstant hodepine, kan ikke fokusere og trives best i mørke rom. Diagnosen var ettervirkninger etter hjernerystelse, noe som rammer ca. ti prosent av de som får hjernerystelse. Det er ingen behandlingsmuligheter, hun kan kun ta tiden til hjelp, forteller Kurt. Travle liv Før dette skjedde hadde begge en travel hverdag. Kurt hadde bl.a misjonstidende

9 reisedøgn i året, og Signe arbeidet som organist og ledet to kor. Hun stortrivdes og opplevde at korarbeidet bar frukt og at stadig nye kom til menigheten. Spesielt var det mange foreldre som kom for å høre barna synge. Plutselig kunne hun ingenting, ikke lese, ikke høre på radio eller se på tv, kort sagt ingenting, forteller Kurt. De ble tidlig klar over at de ikke ville få svar på spørsmålet om hvorfor dette skulle skje. Og etter noen måneder valgte de heller å stille spørsmålet: Hvortil hva kan vi bruke det til? Og hva vil Gud med dette? Vi opplevde at Gud stoppet oss i vårt aktive liv og førte oss ut i en ørken. Vi kunne ingenting lenger. Jeg sier vi, fordi et halvt år senere opplevde jeg det samme. Jeg traff en jerndør under et opphold i Berlin, og fikk samme diagnose. Statistisk sett skal det ikke kunne skje at to personer i samme familie får denne diagnosen. I en periode kunne ikke jeg heller lese. Det gode med det var at da kunne jeg virkelig forstå hvordan min kone hadde det. Kristuskrans ble redningskrans Rett før ulykken hadde Signe lest om Kristuskransen som biskop Martin Lønnebo introduserte for noen år siden, og hun hadde lært bønnene til alle 18 perlene. Kristuskransen fikk en fantastisk betydning i denne perioden. Signe Kristuskransen sier selv at Kristuskransen ble en redningskrans. Hun var ikke i stand til å besøke andre, men plutselig begynte folk å komme til oss. Mennesker vi kjente og mennesker vi ikke kjente. Og det ble mange dype samtaler i stillheten i hjemmet vårt. Livet fikk en ny dybde for oss begge. I denne perioden fikk hun kontakt med en nabo som nettopp hadde fått vite at hun hadde kreft. Signe bestemte seg for at hun ville fortelle om Kristuskransen. Jeg vil heller at hun avviser meg enn at jeg ikke forteller, sa Signe. Det gjorde hun, og nabokona som visste lite om kristentroen, var svært takknemlig og interessert. Før hun døde, 18 måneder senere, sa hun til Signe at vi måtte ta oss av mannen, for hun ville gjerne se ham i paradis. I dag ønsker også mannen å være en kristen. Omsorg Midt i ørkenen opplevde ekteparet Johansen en mening med livet som kanskje aldri før. Men så fikk også eldste sønn samme diagnose, og deres andre sønn ble så hardt angrepet av mononukleose (kyssesyke) at han mistet sju kilo på fem dager. Det sto faktisk om livet. At alt dette skulle skje på en gang, var så utrolig at Gud måtte ha en plan med det. Det har påvirket oss alle sammen i vårt åndelige liv. Samtidig har SAT-7 vært en utrolig støttespiller. Jeg er en av 150 medarbeidere. De kjenner ikke min kone, men den omsorgen vi har møtt gjennom SAT-7 er helt utrolig. De har bedt for oss hver dag og ringer og spør hvordan det går. Vi har opplevd en stor åndelig rikdom fra våre venner i Midtøsten. Tilbakefall For to år siden fikk Signe et alvorlig tilbakefall. Da våre venner i Midtøsten hørte det, ble det arrangert faste og bønn for oss. Det var den 27. juli 2005, og den datoen glemmer vi ikke, for den dagen skjedde det en stor forandring. En varme gikk gjennom Signe, og hun fikk nytt livsmot og håpet tilbake, i tillegg til at hun også ble fysisk bedre. Tenk, de ba og fastet for en person de aldri hadde møtt! Det var en utrolig kjærlighetserklæring, forteller Kurt. Engel på besøk Kurt er nå friskmeldt og tilbake i arbeid. Signe er bedre, og klarer nå f.eks. å lytte til radio og cd-er, og det har også blitt noe småturer i bil. Likevel har Kurt ofte tenkt tanken om å finne seg nytt arbeid og slutte med sin utstrakte reisevirksomhet. Da jeg spurte Signe om jeg skulle slutte i SAT-7, svarte hun: Hvem skal da be for oss? Så da fortsetter jeg med et arbeid jeg trives godt med, og vet du, når jeg reiser, kommer ofte en engel på besøk, avslutter Kurt. misjonstidende

10 Menigh Menigheten i Fahoan i Nordøst-Thailand tar barna på alvor. for barnas skyld De kom med en drøm. En drøm om en menighet som tar barn på alvor. Over ti år har gått siden Surasiang og Bunmi som nyutdannet evangelistpar kom til menigheten i Fahoan, en liten landsby i Nordøst-Thailand. Drømmen som førte dem sammen, har holdt dem oppe i medgang og motgang. Nå er drømmen i ferd med å bli virkelighet. tekst & foto: morten sandland De forteller engasjert om drømmen, om nedturer og oppturer. Nedturene har utvilsomt vært flest, og rett som det er må en tåre tørkes. Da de kom til landsbyen, var de lenge alene med sin drøm. Selvsagt skulle barna ha sin plass i menigheten. Så lenge de voksne fikk hedersplassen. Så lenge barna ikke skygget for de voksne. At evangelistfruen tok ansvar for barna, var helt på sin plass. Men at de begge satte barna først, brøt med det vante. Bunmi forteller at flere i menigheten i starten høflig, men tydelig ville invitere dem til å flytte til et annet sted. Og i årenes løp har paret hatt gode grunner for å flytte, hadde det ikke vært for drømmen. Gjennom motgang Etter hvert gikk drømmen om barn I dag er de ikke lenger alene om sin drøm. i oppfyllelse, i det minste på hjemmebane. I tur og orden kom døtrene Lydia og Diamond, og for tre år siden ble minstemann Bible født. Verre var det å sette drømmen ut i livet i menigheten. Drømmen kostet ikke bare krefter og utholdenhet, men også penger. I starten måtte paret betale av egen lomme når de ville kjøpe tegnesaker til søndagsskolen. Heller ikke vonde episoder i landsbyen har vært nok til å drepe drømmen. Mens Fahoan for en utenforstående kan fortone seg som en fredelig landsby, vet evangelistparet at virkeligheten kan være brutal. Gambling, rusmisbruk og overgrep er en del av virkeligheten for altfor mange. Og oppgjør mellom ungdom har flere ganger endt med døden. Engasjert forteller de at møtet med det meningsløse har gjort dem enda mer overbeviste om at arbeid for barn er viktig. Den beste måten å forebygge problemer på, er å gi barna sunne og gode verdier. I stedet for å svekke drømmen, har motgangen bidratt til at drømmen nå er i ferd med å gå i oppfyllelse. 10 misjonstidende

11 BØNNEEMNER: Be for barn og foreldre som menigheten kommer i kontakt med. Be for evangelistparet og medarbeidere i barneprosjektet. Be for årets julefeiring. Menigheten regner med at 600 personer fra landsbyen vil bli med på barnas store fest. Storsatsing I dag er evangelistparet ikke lenger alene med sin drøm. For et drøyt år siden bestemte menigheten seg ikke bare for å satse, men for å satse stort. Bunmi forteller med begeistring at mange i menigheten i dag brenner like sterkt som dem for arbeid blant barn. Med støtte fra en kristen organisasjon med visjon for arbeid blant barn, har menigheten på kort tid fått i gang et blomstrende barneprosjekt. Over 160 barn er knyttet til prosjektet, som har fem deltidsansatte. Hver lørdag og søndag strømmer barn til kirken. Lørdagen starter med felles samlingsstund med barnesanger og bibelvers. Hver måned lærer barna et nytt bibelvers som de fjellstøtt framfører. Deretter følger undervisning i alt fra regnekunst til kokkekunst. De minste lærer også å vaske hender og spise med stil. Midt på dagen får alle et enkelt, men næringsrikt måltid. Videre veksler dagen mellom lek og læring helt til barna stiller opp og mønstrer av. Guds rike hører barna til Søndag morgen strømmer barna igjen til kirken, først og fremst for å lære om Bibelen og den kristne tro. I Fahoan menighet går diakoni og evangelisering naturlig hånd i hånd, slik tilfellet ofte er i Thailand. Verken evangelist eller prosjektarbeider leg- ger skjul på at et viktig mål ved barneprosjektet er at barna skal møte Jesus, han som sa at nettopp barna skulle komme til ham. Hindre dem ikke, for Guds rike hører slike til! Og gjennom barna ønsker menigheten også å nå foreldrene. For nettopp det skjer når over hundre barn kommer fornøyde hjem og vil lære bort sanger og bibelvers de har hørt i kir- ken. Det begynte med en drøm. En drøm om en menighet som tar barn på alvor. I dag er drømmen blitt virkelighet. Sett utenfra har menigheten i Fahoan endret seg fra å være isolert og selvsentrert til å bli åpen og engasjert for det som skjer i nærmiljøet. Sett innenfra har menigheten fått en felles og stor drøm. En drøm som har gitt menigheten ny giv og nytt liv. Evangelistparet Surasiang og Bunmi med barna Bible, Diamond og Lydia. misjonstidende

12 juletankar tekst: vigdis berland øystese førstelektor ved nla lærerhøgskolen i bergen Eigen engel Då eg var lita jente, gjekk vi i båten på julaftan. Dei første barneåra mine var det ingen veg dit vi budde. Difor reiste vi ei mils veg sørover langs øylandet med båt, la til ved ei bryggje og gjekk så nokre kilometer over land til ein institusjon for psykisk utviklingshemma. Foreldra mine hadde eit barn der, eg hadde ei syster. Kristin Astrid hadde Downs syndrom. Ho kunne ikkje snakka, ikkje passa seg sjølv, men ho kunne dansa med nydelege grasiøse rørsler. Foreldra hennar hadde ikkje helse til å ha henne heime; det fanst ikkje offentlege hjelpetiltak for oss den gongen. På Furuly møttest born og foreldre for å ha ei familiesamling julaftan før dei tok avskil med det barnet som aldri fekk vera med heim. Utpå ettermiddagen kom vi attende til kaldt hus. Det er i grunnen heilt ufatteleg kor kaldt det kan verta i eit hus som er åleine heime på julaftan. Det tok lang tid å få maten ferdig, men omsider var han der, julekvelden, ei nokså enkel utgåve for tre. Nokre få gåver under treet, god mat og stor stille. Men Kristin var der aldri. Likevel var ho alltid knytt til jula på ein særskilt måte. Ho var desemberbarn, mi storesyster, og frå eg var bitteliten kalla eg henne Ella. Det tydde engel på mitt barnespråk. Ho høyrde til ei anna verd. Ho var annleis enn oss, men like verdfull og eit fullgodt Guds barn, utan slike synder og lyte som vi andre var hefta med. Engel tyder sendebod. Eg har i åra som har gått etter at Kristin forlét jorda, tenkt på kva som kunne vera hennar ærende til meg. Noko av det ho lærte meg, er at mennesket er kostesamt og verd å elska same kor lite ytre og indre bagasje det måtte ha. Englane har så mange uttrykk og skapnader. Men Kristin lærte meg også noko om korleis Guds nåderike er. For meg høyrde ho til i Guds rike på ein sjølvsagt måte. Ho var lagt inn til Guds hjarte frå før ho var fødd, ho var døypt i hans namn. Det var ingen ting som kunne riva henne bort frå Gud. Våre tankar gjer så mange omvegar når vi skal nærma oss Gud. Men mellom Gud og hjarta vårt finst ein beinveg som Gud sjølv har skapt. Det er nåden. På denne vegen var Kristin. Utan å forstå, utan å handla, utan å leva opp til menneskelege forventningar om lykke og framgang, levde Kristin i nåden og døydde i nåden. Frå glaset vårt heime kunne vi sjå grannen som gjekk og henta sauene sine heim til kvelds. Det var som eit bilete frå dei Bibel-forteljingane eg voks opp med. For meg kunne likså godt Betlehem liggja på hi sida gjerdet, og barnet bli fødd i steinløa som stod der. Englane song også for denne hyrden om at Gud hadde slik hugnad og glede i menneska og slik kjærleik til dei at han sende Sonen sin til dei som eit barn i ei krybbe. Så då var det ikkje vanskeleg å tru at ein hadde sin eigen representant mellom juleenglane heller; ein framand fugl med eit utomjordisk preg. For englane har så mange uttrykk og skapnader. Men dei fører alltid god bodskap: Om at mennesket er omtykt og elska, og om at Gud er blant oss. 12 misjonstidende

13 hinterglass-maleri av ann rasmussen Med eitt stod ein Herrens engel framfor dei, og Herrens herlegdom lyste kringom dei. Då vart dei gripne av stor redsle. Men engelen sa til dei: «Ver ikkje redde! Sjå, eg kjem til dykk med bod om ei stor glede, ei glede for heile folket. I dag er det fødd dykk ein frelsar i Davids by. Han er Messias, Herren. Og det skal de ha til teikn: De skal finna eit barn som er sveipt og ligg i ei krubbe.» Brått var det ein stor himmelhær saman med engelen; dei lova Gud og song: «Ære vere Gud i det høgste og fred på jorda blant menneske som Gud har glede i!» Lukas 2,9-14 misjonstidende

14 Nedkjørt men Gud var med For nesten 30 år siden landet Berit Espeset i Brasils hovedstad, Brasilia. Det ble starten på utfordrende, spennende og tøffe år i landet. tekst: carl bjarne johnson foto: privat Det er nesten ikke til å tro at det er 37 år siden at jenta foran meg, Berit Espeset, var en av mine første elever på misjon- og u-landslinjen på Rønningen Folkehøyskole. I dag er hun en god venn! Du fikk vel misjon inn med morsmelka på Torvastad på Karmøy? Nesten! Foreldrene mine var aktive, og misjonærer overnattet hos oss. Det var spennende! På bedehuset, i kirken og KFUK/KFUM var misjon et sentralt tema. I tenårene modnet tanken om tjeneste i misjonen, og det var derfor naturlig å velge misjonslinjen på Rønningen kanskje jeg kunne få klarhet der? Fikk du det? Ja, jeg ba om det, og meldte meg til å holde andakt. Det skriftordet inspektøren og Gud ga meg, ble svaret: Høsten er stor, arbeiderne få! Hvor gikk veien videre? Den gang gikk veien om Misjonsskolen for kvinner, men jeg ville også studere kristendom på Menighetsfakultetet, og ba om en kombinasjon. Det var ikke lett. Forstanderinnen mente skolen var så krevende at det nærmest var umulig. Men ledelsen i Det Norske Misjonsselskap (NMS) gav grønt lys: MF først og så et halvt år misjonsskole etterpå. Etter kristendom mellomfag og to års tjeneste i KFUK/KFUM ble jeg innviet til misjonær med sikte på tjeneste i Brasil. Alene i fremmed land Da Berit reiste til Brasil i januar 1979, var landet fortsatt nytt for NMS. Hun var dessuten den første NMSmisjonæren som skulle arbeide i hovedstaden Brasilia. Jeg dro rett fra Norge til språkstudier i portugisisk i Brasilia. En kollega fra NMS skulle møte meg på flyplassen, men avstandene var store og veiene dårlige, så hun kom ikke tidsnok. Der stod jeg mutters alene på flyplassen og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Omsider spurte en mann meg om jeg var norsk. Han var fra ambassaden, og det ble redningen. De tok seg veldig godt av meg. Møtet med den store fattigdommen tærte på kreftene. Og så begynte misjonsarbeidet! Ja, jeg ble plassert i Brasilia. Den lutherske kirken i Brasil var sterkt preget av tyske innvandrere, og sansen for misjon var ikke den helt store. I starten var jeg også nærmest alene, men det var oppgaver nok. Ikke minst etter at jeg også startet opp i slumbyen Ceilandia, en halvtimes biltur utenfor Brasilia. Med min bakgrunn var det naturlig å begynne med barna, og dem var det nok av. Så kom noen mødre med, og etter hvert ble det en menighet med faste gudstjenester. Mange flotte mennesker, som jeg ble veldig glad i! Men du var fortsatt alene i arbeidet? I Brasilia arbeidet jeg sammen med den lokale presten. Etter en stund ble Ruth Jucksch med i arbeidet både i Ceilandia og i Brasilia. Det ble et nært vennskap som er like sterkt i dag. Nå er hun gift med Bjørn Willoch, og bor i Norge. Meningen var at hun skulle hjelpe meg med det praktiske, men etter hvert trakk jeg 14 misjonstidende

15 henne inn i selve arbeidet. Det klarte hun utmerket, og vi ble et godt tospann! Smellet Arbeidet var krevende, men Berit opplevde et kort norgesopphold som et fint avbrekk. Da jeg kom tilbake til andre periode, ble oppgavene noe endret, og jeg fikk et overordnet ansvar for en større del av landet. Det ble mye reising med store utfordringer. Givende, men også krevende. Særlig tror jeg møtet med den store fattigdommen og nøden tærte på kreftene, og jeg var ikke flink til å hente meg inn igjen. Behovet var så stort og mulighetene så mange. Mot slutten av andre periode var jeg nok mer nedkjørt enn jeg ante, forteller hun. Så det var først da du kom til Norge at det smalt? Ja, da var batteriet helt utladet, og jeg orket ingenting. Du må ha opplevd det selv for å skjønne hvor tøft det er. Jeg spurte meg selv om det i det hele tatt var mulig å komme i arbeid igjen. Heldigvis fikk jeg raskt kontakt med psykiater Hans Olav Tungesvik. Han var til fantastisk hjelp. Men det tok to år før jeg var tilnærmet normal igjen. Ny tjeneste Berit tenkte hele tiden at hun skulle tilbake til Brasil, men skjønte etter hvert at det ikke gikk. Jeg begynte så smått å studere teologi igjen, og omsider var jeg ferdig utdannet prest. Jeg ble ordinert av Bjørn Bue, hans aller siste ordinasjon før han døde i 1997, og etter et vikariat kom jeg til Sørnes menighet i Sola kommune. Her er jeg fremde- Berit Espeset var den siste som biskop Bjørn Bue ordinerte før han døde våren 1997 Fra Berits album: Julespill med Josef, Maria og Jesusbarnet. Berit sammen med små venner i Brasil, på forsiden av Misjonstidende høsten les, og stortrives! Hva gjorde denne erfaringen med deg? Jeg har i alle fall en erfaring som er viktig i samtale med mennesker med problemer. Og jeg har blitt flinkere til å sette grenser, selv om jeg ikke alltid er flink nok. Prestetjenesten er krevende! Hvordan er det å følge den hjemlige kirkedebatt for deg som har vært ute? Det er greit nok å være uenig, men enkelte av våpnene kan jeg styre min begeistring for. Så lenge vi er enige om at Jesus er den eneste frelsesvei, må vi la være å fordømme hverandre! Brasil Synes du det er riktig av NMS å trappe ned i Brasil etter så kort tid? Jeg har forståelse for det, og tror det kan forsvares. Vår samarbeidskirke i Brasil har fått et mye større fokus på misjon, og det har NMS vært medvirkende til. Kirken vil nok også trenge økonomisk støtte, og kanskje spesialister for kortere perioder. Og hvordan er ditt forhold til Brasil i dag? Både landet og folket har en stor plass i hjertet mitt. Det har også smittet litt over på menigheten. Vi samler inn over hundre tusen kroner hvert år til misjons- og bibelskolen i Curitiba (CPM), der min niese, Mona Dysjeland, arbeider. Jeg har også arrangert en menighetstur dit som var svært vellykket. Kanskje det blir flere slike turer! Hvordan vil du summere opp et spennende liv så langt? At Gud alltid er med, i gode og onde dager, og vil lede oss helt fram! misjonstidende

16 Julemiddag i Mopti fengsel I Mali finner vi ingen nisser i butikkene, ingen lukt av nybakte pepperkaker og ingen adventsprogrammer på tv. For de fleste vil nok julen passere uten at de vet det er jul. Men i det lokale fengselet venter fangene på julen, for julen betyr et måltid man blir mett av. tekst & foto: randi ryen I år er det femte året på rad som menighetene og misjonene i Mopti går sammen om å arrangere en julemiddag i det lokale fengselet. Pastor Timothée Poudiougo har stått i bresjen for dette helt siden oppstarten. Han og fire andre fra ulike evangeliske kirker i Mopti utgjør en gruppe frivillige som organiserer middagen. Timothée har drevet med fengselsarbeid helt siden han ble utdannet pastor. Hver uke holder han eller en i fengselsgruppa preken i fengselet. Stort sett alle innsatte kommer for å høre, for da får de tillatelse til å komme ut av cellen sin, forteller han. Julemiddag Årets største tilstelning er julemiddagen som arrangeres første lørdag i januar. Da involveres alle de lokale evangeliske kirkene og misjonene. I tillegg til penger til middagen samler de inn gaver som såper, skrivebøker, te og sukker eller andre ting fangene trenger. De deler også ut Bibelen og hefter med bibeltekster. MELM har blant annet bidratt med kassetter med prekener og en radio til fangene. Timothée, som kjenner forholdene i fengslet godt, beskriver en fengselshverdag som ligger langt under Pastor Timothée Poudiougo, til høyre, og pastor Luc Sagara, foran Mopti fengsel hvor de også i år planlegger julemiddag i samarbeid med lokale kirker og misjoner i Mopti. 16 misjonstidende

17 Pastor Timothée Poudiougo (stående) og pastor Luc Sagara (til høyre) utenfor Mopti fengsel. Sammen med dem er fengselsvakten Dembele, og en av de innsattes slektninger som er der for å ta i mot og følge sin slektning hjem. Det er tirsdag og dagen for løslatelse av fanger. Det var en flott middag med masse kjøtt, og alle fikk spise godt! norsk standard. Maten de innsatte får er ikke nok til å bli mett av, og ofte er det slik at familien må komme med mat til de innsatte. Heller ikke får de innsatte klær. Timothée forteller at i fjor fikk han gleden av å videreformidle klær til de innsatte som var gitt av en NMS-misjonær. Vi blir med Timothée til fengselet for å snakke med bestyreren. Vi får hilse på en av fangene som har vært der en stund, og han husker godt fjorårets julemiddag. Det var en flott middag med masse kjøtt, og vi fikk alle spise godt, minnes han. Den innsatte vi snakker med sitter utenfor fengselet og dekorerer bokser med en sirlig fletting i plast. Hverdag i fengselet En annen av fangene kommer også ut og viser oss noen skulpturer han jobber med. Av oksehorn er han i ferd med å lage figurer av fisker og slanger. Disse tingene har de tenkt å vise på de innsattes utstilling som skal holdes i Bamako, i håp om å vinne pris for beste fengselsproduksjon. Vi blir litt overrasket over at en av fangene sitter ute, men får høre at dersom en fange oppfører seg pent, får han av og til sitte utenfor fengselet. reren forteller Bestybrytelser. Han viser også til at kriminaliteten i Mali er lav, noe statistikken bekrefter. I Mali er det 33 fanger per innbygger. Det er mindre oss at over halvparten av fangene i fengselet er dømt for mindre alvorlige for- enn halvparten så mange som i Norge, hvor tallet er 75, ifølge International Centre for Prison Studies. Jul i Mali Og mens vi sitter utenfor fengselet, rett ved Nigers bredd, og kjenner den varme ørkenvinden blåse i nakken, tenker jeg at egentlig er det mye mer i dette landet som minner om geliet og historiene juleevan- man møter i Bibelen, enn det som gjenspeiles i en norsk førjulstid. Gjetere på markene, kvinner på esel kanskje med et barn i fanget, eller kanskje høygravid, og mennesker som rir på kamel, er et daglig syn. Å være i Mali er som å se juleevangeliet utspille seg rett foran øynene på oss. foto: morten ruud misjonstidende

18 misjonærkontakten hverdagshilsener Juletvillingene i Agallo Meti En travel arbeidsdag for elleve år siden kom en ung kvinne med rier til klinikken. Det gikk ikke helt etter boka, for riene forsvant. Men om natten kom riene tilbake, og på julaftens morgen fødte hun en gutt. Men i magen var det en til! Jeg satte min besøkende mor til å passe henne, mens jeg så til de andre pasientene. Først løp jeg hjem og sjekket fire medisinske bøker. Send til sykehus, var anbefalingen. Vel, ikke så lett fra en klinikk uten veiforbindelse. Moren hennes kom langveisfra for å mane barnet løs med gumuz-tradisjoner; åndemaning, mynter og kvister. Mannens familie ba til Gud. Enda en natt gikk, og på juledagen fødte hun en jente, 23 timer etter det første barnet. På julegudstjenesten to timer senere vitnet onkelen om den fantastiske fødselen. Det som var umulig for mennesker, det gjorde Gud i dag, sa han. Tvillinger i Etiopia har navn av samme rot, og disse heter Maram og Mariam. På et kalenderbilde på regionskontoret i Trondheim har misjonsvenner sett bilde av dem stående ved sin mors bryst etter amming (ni år siden). Lever tvillingene? er det mange som har spurt. Ja, de lever, og går nå i andre og tredje klasse. Mariam går om igjen ett år. Hun virker kvikk og dyktig, og kanskje er det alt arbeidet som jenter flest må gjøre på ettermiddagen som har gitt henne liten tid til lekselesing. Mariam er blitt stor, hun kan male hirse og koke grøt, hente vann og ved, skryter de. Hva kan Maram? Vel, han kan passe geitene Siden Maram og Mariam ble født, er det kommet vei til området, mølle, flere vannposter, bedre skoletilbud, forvaltning og stipender. Flere unge fra Agallo Meti har tatt yrkesutdanning og har blitt lærere, vannteknikere, sykepleiere og laboranter. Onkelen som vitnet i kirken etter fødselen, er blitt prest, Qes Dinka. Han jobber sammen med Qes Aberra i Agallo Meti. Menighetene vokser, og det er nå tre selvstendige sogn i det tidligere arbeidsområdet. Det er også tre grupper som leser teologi via fjernundervisning. Qes Aberra ble i høst valgt til visepresident i Vestre synode av Mekane Yesus. Det er stor aktivitet, og evangeliet vinner terreng. NMS bidrar med støtte til kirkevekst, presteutdanning og kirkebygg. Det er over fire år siden NMS-misjonærene flyttet fra Agallo Meti, men misjonstomta blir fortsatt holdt ryddet og fin. Den ene boligen brukes som gjestehus, den andre av sognet. Jeg er en av dem som regelmessig bruker gjestehuset når jeg er på veiledningsbesøk ved klinikken. Klinikken ledes og drives av helsearbeidere fra Agallo Meti. Det kjennes godt å besøke stedet. Best er det når varmen gir seg, og folk samles til prat rundt bålet. Det er sårt når de spør: Hilde, hvorfor er det ingen misjonærer som vil bo her lenger? Folk vet ikke hva de går glipp av, tenker jeg. foto: hilde masvie Det er alltid kjekt å treffe juletvillingene, Mariam og Maram. Det virker som både de selv og barna i området vet at de er unike. Det er en viss stolthet over dem når jeg spør etter dem. Jeg undres: Mon jeg utstråler slik glede fordi Jesus kom til jord og spurte etter meg! gledelig jul, hilsen hilde masvie i aira, etiopia 18 misjonstidende

19 Misjonærblogger Engelsk ferieskole for barn Denne høsten er jeg volontør i Den evangelisk-lutherske kirke i Thailand, nærmere bestemt i Laksi kirke. Jeg er ikke sendt ut av NMS, men jobber frivillig i et NMS prosjekt. I oktober er det skoleferie i Thailand, og i denne perioden var omtrent 15 barn innom for å lære engelsk. Elevene var delt inn i to klasser. I hver klasse var vi en frivillig lærer og en thai hjelpelærer. Hver dag startet med en halvtimes sang og lek i kirkerommet før elevene gikk opp i klasserommene og undervisningen begynte. Riikka, min finske volontørkollega, hadde ansvaret for de eldste elevene mens de yngste elevene var i min klasse. I de tre ukene sommerskolen varte var vi innom flere forskjellige temaer. I min klasse kunne ingen noe engelsk, men i løpet av ferien tror jeg at de lærte både tall, leker, former, bokstaver, dyr, mat og kroppsdeler på engelsk. På veien dit var det mye leking, miming, tegning og dansing. Det virket som barna likte ferieskolen like godt som meg. De lærte litt engelsk, og jeg lærte masse om barn. Til jul reiser jeg hjem til familie, venner og studier i Norge. Men Laksi fortsetter sitt undervisningsprosjekt. Her er det plass til alle som har mulighet til å bruke litt tid på engelskundervisning. Vi jobber tre uker og har en uke fri, så det er muligheter for å kombinere en god opplevelse, med ferie og reising. Engelsk på videregående er kvalifikasjoner godt nok. Ta kontakt med Merete Hallen, adressen finer du på ww.nms.no. ingvild holdø, thailand Ser framover Magne har deltatt på seminar der kirken hadde som tema: Hva vil det si å være kirke i dag og hva kan vi bety som kirke i det landet vi er i? Det er 140-årsjubileum i den evangelisk lutherske kirken på Madagaskar i år, og derfor er det viktig å se framover, ikke bare bakover. Motto er viktig: Forkynne, gå framover og bringe framgang for landet. Alle samarbeidspartnerne var tilstede og hadde foredrag. Fra NMS kom Anne Karin Kristensen, som snakket om hva som er viktig for å få et partnerskap til å fungere. Det var seminar for prosjektledere med temaet: Do No Harm. (Ikke gjør gale ting). Spenningen mellom gode intensjoner og uforutsette konsekvenser er alltid til stede når en går inn på nye områder. En må være forsiktig slik at en ikke skaper avhengighet av giverorganisasjonen og med det nye, uforutsette konflikter. Nå er kirken i full gang med intervjuer for å få ansatt en prosjektansvarlig i utviklingsavd. FANILO. Stillingen blir viktig siden planen er å flytte over oppfølgingsansvaret for utviklingsprosjektene fra NMS til dette kirkelige kontoret. Det vil alltid være en del av misjonsarbeidet å gjøre seg selv overflødig. Vi ønsker forbønn for landsbyutviklingsprosjektene i Vorehe, Ambovombe og Ifanadiana. Be også for den nyhe prosjektkonsulenten i Fanilo, det nye sykehuset i Morondava og alle som har lederansvar i kirken på Madagaskar. hanne og magne smørdal, madagaskar Kun lyden av tilfredse gresshopper og en dryppende kran er å høre. Luften ligger tung og klam i matsalen på skolens internat. I gjenskinnet fra en spektakulær solnedgang ser man silhuettene av en gruppe nervøse ungdommer. Silhuettene av deltagerne på African Idol Et kor fra Kamerun skal reise til Norge på turnè sommeren korister skal velges ut fra en håndplukket gruppe på 40 ungdommer. Etnomusolog Anders Rønningen er African Idol s svar på Idolgrunnlegger Simon Cowell :) Med sin eksklusive fi nstemte musikalitet har Mr. Rønningen fått det interessante oppdrag å stå for utvelgelsen i African Idol I to uker har han vært her i Kamerun og observert, kommet med gode råd og med enkle grep fått koret til å bli enda bedre. Utvelgelsen er ikke enkel, og med så mange gode sangere ble det nødvendig med en audition. I god Idolstil ble hver enkel deltager testet. I tillegg til å synge måtte hver deltager presentere seg for så å bli fotografert og fi lmet. En etter en kom de inn i et lite klasserom tydelig preget av stundens alvor. Noen av deltagerne var så nervøse at de hyperventilerte, mens andre sprudlet frimodig og danset mens de sang. Dagen etter audition holdt koret en liten konsert for misjonærene og kirkeledelsen. Koret har nå fått navnet Malaïka. og de leverte en fabelaktig konsert. Malaïka betyr engler. Mr. Rønningen har fått en oversikt over hver deltager, og det blir nå lettere å skille de kjempegode fra de gode. Bente og Stein Ove Hortens blogg i Kamerun. blogspot.com/ misjonstidende

20 Jul i mange land I september var studentene ved Team Nettverk-linjen ved Hald Internasjonale Senter på besøk ved hovedkontoret til Det Norske Misjonsselskap i Stavanger. Misjonstidende oppfordret noen av de internasjonale studentene til å intervjue hverandre om jul og julefeiring. 1. Hvorfor er du i Norge? 2. Hva betyr julen for deg? 3. Hvordan feires julen i ditt land? Edson Munck Junior, Brasil 20 år 1. Jeg er her for å lære mer om Gud og få nye erfaringer på tvers av kulturer. Jeg ønsker også å tjene Gud og hans folk. 2. Julen er tiden for å minnes at Gud elsket verden så høyt at han gav sin sønn for oss. Det betyr feiring av Guds kjærlighet gjennom Jesus Kristus. Slik kan vi komme i kontakt med ham. 3. I Brasil er folk svært opptatt av å kjøpe og gi gaver til hverandre. I kirken arrangerer vi gjerne drama og synger lovsanger til Gud. Det er mye korsang i julen. Også gudstjenesten er spesiell denne dagen. Maten vi spiser denne dagen er utenom det vanlige og vi inviterer gjerne familie og venner til middag. assana koe charles (22 år) kamerun Salantorn Tangsongsak, Thailand 24 år 1. Jeg er her for å lære om forskjeller og likheter mellom Norge og Thailand. Og så ønsker jeg å få mer erfaring i å tjene Gud. 2. Julen er dagen for frelserens fødsel, og det er en dag jeg gleder meg til og venter på. 3. I Thailand feirer vi gjerne jul i 2-3 uker. Vi gleder oss over å forberede oss til feiringene. Julen er viktig for evangeliseringsarbeidet, og mange er nysgjerrige og kommer til kirken i julen. daphet suphusit (23 år) laos Daphet Suphusit, Laos 23 år 1. Jeg takker Gud for hans nåde som gjorde at jeg kunne komme til Norge. Jeg håper å lære masse som jeg kan ta med tilbake til Laos. 2. I julen feirer vi Jesu fødselsdag, og uten den hadde jeg ikke fått del i det evige liv. 3. Julen er en tid som er svært viktig for oss. Vi samles på julekvelden og viser film om Jesu fødsel. Da kommer det mange som ikke er kristne, og vi bruker anledningen til å vitne om Jesus. Vi fortsetter å markere julehøytiden hele juledagen, med gudstjeneste om formiddagen og ungdomsarrangement om kvelden. I fjor var det 150 som tok imot Jesus på disse samlingene. salantorn tangsongsak (24 år) thailand 20 misjonstidende

21 Rockalain Gervais, Madagaskar 23 år 1. Jeg er her for å studere ett år på Hald Internasjonale senter. Jeg håper å lære masse som jeg ta med meg tilbake til Madagaskar, spesielt med tanke på ungdomsarbeidet. 2. Julen er Jesu fødselsdag, og jeg er glad for å være med å feire den dagen. 3. Gud sendte sin sønn til verden for å frelse syndere, derfor er det viktig for kirken å feire julehøytiden. Julen er viktig også for barna, for de har i lang tid øvd inn program med sang og opplesing. Gudstjenesten på juledag varer i flere timer. vannasak volasane (25 år) laos Assana Koe Charles, Kamerun 22 år 1. Jeg er her for å studere og for å forstå mer om ulike religiøse og kulturelle tradisjoner. 2. Julen betyr feiring av Jesus som kom med fred. Jeg tenker spesielt på Guds kjærlighet til oss gjennom Jesus. Jeg gleder meg til å feire jul i Norge. 3. I Kamerun feirer vi julen sammen med menigheten. Vi synger og danser, og barna fremfører bibelvers som de har lært utenat. I hjemmene feirer vi julen med god mat, sammen med familie og venner. edson munck junior (20 år) brasil 5 på gaten Gunnhild Markergård, Helene H. Unsvåg og Elisabeth Mulelid, alle 19 år gamle, går også på Team Nettverk-linjen på Hald. Gunnhild og Elisabeth har nå praksis i Brasil, mens Helene er i Kamerun. Som del av et opplegg som markeds- og informasjonsseksjonen ved hovedkontoret arrangerte i september, ble de utfordret til å spørre fem personer på gaten om: Hva synes du om at julens virkelige budskap forsvinner bak alt annet kjas og mas under julefeiringen? Therese Widerøe Graue (42 år) Julens budskap handler om at Gud sendte sin eneste sønn, Jesus Kristus, vår frelser til jorden. Derfor er det utrolig dumt at dette budskapet drukner i materialismen i verden i dag. Peter Majeed (29 år) Julen har blitt en materialistisk tradisjon, der ritualer tar over for det som en gang var en åndelig høytid. Julen burde heller handle om å skape fred og glede for menneskene rundt oss. Anne Solveig Bergmann (43 år) Julen har blitt for mye kav. Ungene får så mange gaver at de nesten ikke orker å pakke dem opp. Det er altfor mange ting som vi skal rekke i en tid vi heller burde ta livet med ro og bruke tid på ettertanke. Julie Holte Motland (8 år) Jeg vet at julen handler om Jesus, men egentlig er det gavene og maten jeg gleder meg mest til. Julie Ulseth (26 år) Jeg synes at julefeiringen nesten har blitt en dobbeltmoral. Det kristne budskapet er jo grunnen til at vi feirer jul, men nå har det budskapet mer eller mindre forsvunnet. misjonstidende

22 Juleev Mot B lehem Kom, la oss gå mot Betlehem. Stjerna i vindauget i nær sagt kvart eit hus har eg sett ho... Ho har sagt: Tida er nær. Og lysa har vi tent. Eitt for eitt. Vi må skunde oss. Vi må vere der. Saman med gjetarane vente på englane vente på songen vente på underet. Snart skal det skje... tida er nær... ill.: malt av vakoté yama dieudonné, kamerun Vakoté Yama Dieudonné er musikar og biletkunstnar frå Kamerun, for tida busett i Noreg. Han målar med olje og akryl og er tilknytta Vin Art ei frittståande kunstnargruppe i Kamerun. Ver ikkje redde! Vi vart så redde engelen var så stor det lyste så veldig av han og han snakka så høgt Ver ikkje redde sa han ein Frelsar er fødd og plutselig var der eit heilt kor som song av full hals: Ære vere Gud og fred på jord! vi må dra avgarde sjå om det er sant. 22 misjonstidende

23 angeli Velsigna barn Velsigna barn, kva vil du oss? Store ord er sagt om deg... men du er så liten Frå den veldige og høge himmelen, ja, frå sjølvaste Gud, steig du ned til støvete jord, til menneske av kjøt og blod, ånd og sjel Profetane venta ein konge, ein utfriar men mange kjende deg ikkje att sjølv om også alle kongar eingong har vore like små like nyfødde og skrukkete som du Kva vil du oss? Enno ein gong høyrer vi kjende ord om deg enno ein gong syng vi songar om deg Du får oss til å kjenne høgtid, lengsel, minner frå barnetid innhentar oss Kva vil du seie oss, dette året? Endå eit år der krig og fred slost om å vinne fram Der vindar og vatn førte menneske inn i døden Du kjem til jordliv der smerte og gråt vil rive menneske sund til jorda vår som er så sliten og trøytt, som kjempar for livet Men også dette året vart gleder talde og tredd på eit vakkert perlekjede til alt dette vårt liv kjem du og ingenting er ukjent for deg... Immanuel, Gud med oss, Gud hos oss Vi vil så gjerne halde deg fast i krubba der du ligg, så uskuldig, så god endå vi veit at du vaks og vart vis endå vi veit at du fekk føter som bar deg ein tyngre veg ein veg du måtte gå, sa du Men no vil vi synge songar om deg høyre klokker spele for deg, velsigna barn Deilig er jorden Høyrer du den vakre songen dei vakre tonane songen for deg, velsigna Messias Englesongen må ikkje stilne tonen må ikkje bli gløymd, må ikkje bli borte kan hende vil songen nå over vidder, over hav så stjerner vert tent der himmelen er tom og mørk Vi syng i trass og på tross av at jorda er langt frå ein himmelsk bustad himmelen har teke bustad midt iblant oss Syng menneske! Gled deg! frelsaren er fødd for deg tekst: rigmor frøyen Rigmor Frøyen er utdanna teolog frå Misjonshøgskolen og har arbeidd fleire år som misjonær i Mali. Ho skreiv dei fleste av tekstene til Fulanimessa som vart laga i høve ferdiggjering av Det nye testamentet til Mali-fulani. Frøyen vart ordinert i 2004 og arbeider nå som vikarprest og områdeleiar i NMS Sunnfjord. misjonstidende