lys p å v e g e n CD

Transkript

1 lys p å v e g e n CD

2 innhold til leserne Til leserne 3 Frykt ikke! 4 Jon Aurebekk 7 Herren er min hyrde 21 Hjemlengsel 28 No skal du få vere barn 32 Daniel 33 p å v e g e n nr. 3/ årgang Utgitt av stiftelsen Lys på vegen Bladet kommer ut 4 6 ganger pr. år. Abonnement kr 250/år (utland kr 300) Utgivere Ottar Brekkå ottar@lys.cx Rønnaug Knutsen ronnaug@lys.cx Per Langåker per@lys.cx Svein Tore Mannes sveintore@lys.cx Tove Olsen tove@lys.cx Øystein Persson oystein@lys.cx Jan Rosberg jan@lys.cx David A. Sjøen (red.) david@lys.cx Margitta Sjøen margitta@lys.cx Einar Svela einar@lys.cx «... følg etter dem i deres tro» I dette nummeret har vi tatt plass til en kortbiografi om forkynneren og bibellæreren Jon Aurebekk. Personlig var jeg for liten på 70-tallet til å huske ham «live», men hans forkynnelse har via lydbåndopptak hatt avgjørende betydning for mitt åndelige liv. Forkynnelsen er særpreget og original, men man blir ført inn i Bibelens skattkammer på en måte som er sjelden å oppleve. Samtidig som man får gå i dybden i Guds ord, blir man så glad! Slik opplever ihvertfall jeg det. CD-en i dette nummeret inneholder en av Aurebekks mest markante bibeltimer, så her er det anledning til å få seg en «smakebit.» Som alle Guds menn var Jon Aurebekk et menneske med feil og mangler. Likevel er det nyttig å ha slike forbilder, ikke for at vi skal kopiere dem eller gjøre dem til helgener, men for at vi skal gjøre slik Hebreerbrevet oppfordrer oss til: «Følg etter dem i deres tro!» David A. Sjøen Av forskjellige årsaker er denne utgaven av Lys på vegen blitt en del forsinket. Vi tar likevel sikte på å utgi neste nummer ved årsskiftet. Adresse Postboks Åkrehamn Telefon: E-post: post@lys.cx Nettside: Bank: Forsidefoto: istockphoto/davidf

3 vitnesbyrd Frykt ikke! «Og nå, så sier Herren, som skapte deg, Jakob, som dannet deg, Israel: Frykt ikke! Jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min.» (Jes 43:1) «Frykt ikke, for jeg er med deg! Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud! Jeg styrker deg og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.» (Jes 41:10 ) vitnesbyrd Det er ikke hvem som helst som sier dette. Det er Herren selv som taler. Han vil si oss hvorfor vi ikke skal frykte: «Jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min.» Han har kjøpt oss fri og kalt oss til å være hans eiendom. Vi finner lignende ord i 2Tim 1:9: «Han er den som har frelst oss og kalt oss med et hellig kall. Han gjorde det ikke etter våre gjerninger, men etter sin egen rådslutning og nåde, den som han gav oss i Kristus Jesus fra evighet av.» Det er hans verk at vi er frelst. Han frelste og han kalte. Da jeg møtte Herrens kall, var frelsen gjort ferdig for meg. Men han ønsket et «ja». «Jeg har... kalt deg ved navn...» Herren kjenner hver enkelt av oss. «Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg» (Sal 139:16). Når han kaller oss til frelste, kaller han oss ved navn. Det vil si at det er et personlig kall. Det er meg det gjelder. Det er meg han oppsøker. «For jeg er Herren din Gud, som holder deg fast ved din høyre hånd, og som sier til deg: Frykt ikke! Jeg hjelper deg.» (Jes 41:13) I disse versene dreier det seg ikke om hva Herren har gjort. Her taler han om hva han er og hva han gjør. Han er med oss, han tar seg av oss og han holder oss oppe. Han har ikke på noen måte overlatt oss til oss selv. Da ville det ganske snart gått galt. Men på grunn av at han er med oss og holder oss oppe dag for dag har vi ingen grunn til å frykte. Asaf hadde erfart dette. Han er ikke hovmodig når han i Salme 73:23 sier «jeg blir alltid hos deg.» Nei, dette kunne han si med stor frimodiget. Han begrunner dette i siste delen av verset: «du har grepet min høyre hånd.» «Frykt dog ei, stol på meg, jeg skal deg bevare til du står på himlens strand blant den frelste skare» (Abraham Thompson) «La ikke deres hjerte forferdes! Tro på Gud, og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, da hadde jeg sagt dere det. For jeg går bort for å gjøre i stand et sted for dere. Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, kommer jeg igjen og skal ta dere til meg, for at også dere skal være der jeg er.» (Joh 14:1-3) Vi har sett hva Herren har gjort og hva han gjør. Her leser vi om hva han skal gjøre. Han skal hente oss hjem til seg, for at vi skal være der han er. Derfor skal vi ikke la våre hjerter forferdes. Vi har et salig håp i vente. Brudgommen kommer for å hente bruden sin. «Mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet» (Tit 2:13)

4 vitnesbyrd «Men vi har vårt hjemland i himmelen. Derfra venter vi også Herren Jesus Kristus som frelser.» (Fil 3:20) Jon Aurebekk Fram til i dag er de troende blitt hentet én for én ved døden. Men det vi venter på og ser fram imot er dagen da de døde i Kristus skal oppstå, og de troende som lever sammen med dem skal rykkes opp i skyer, opp i luften for å møte Herren, for alltid å være sammen med ham. (1Tess 4:16-17). «Trøst da hverandre med disse ord.» (v. 18). Ottar Brekkå Foto: istockphoto.com/bluberries

5 livsløp «Salig er den mann som har sin lyst i Herrens lov og grunder på hans lov dag og natt. Han skal være lik et tre, plantet ved rinnende bekker, som gir sin frukt i sin tid, og hvis blad ikke visner» Sal. 1:1-3. Disse ordene står for meg ved tanken på Jon Aurebekks liv og virke. Selv om ordene først og fremst peker ut vår Herre Jesus og maler hans vakre karaktertrekk, så betegner de også denne tjeneren hans og vitner om hva Herren fikk ut av hans liv. Vi som fikk nåden å lytte til det budskap Herren hadde lagt på ham, vi fikk nyte frukten og oppleve friskheten som vitnet om den aldri uttørrede kilden han drakk av. At han sugde «honning av klippen» var vi aldri i tvil om, og det ble grønt og friskt omkring ham der han var. Kanskje ble det slik også fordi han i bokstavelig forstand grunnet på Herrens ord dag og natt. Vi vet det lå våkenetter bak, ofte også møye og smerter, for å hente mest mulig ut av den livgivende, fruktbringende kilde. Men det som ble dannet ved dette møysommelige arbeidet, det visner ikke. Jon Aurebekk ble født 24. desember Han vokste opp på et gårdsbruk i bygda Mosby ved Kristiansand. Foreldrene var levende kristne, og faren reiste omkring i nabobygdene og forkynte Guds ord hver enete søndag så sant han hadde anledning. I heimen mottok han nok sterke inntrykk ved det gudfryktige liv han ble vitne til, selv om han en tid i sin tidlige ungdom forsøkte å holde dette på avstand. Aurebekk fortalte selv at det var lite av det faren sa på møtene han kunne huske, men han glemte aldri det inn trykk det gjorde når faren ba. Han kunne ligge ovenpå om morgenen og høre når faren nedenunder ba for seg og sine før han begynte dagens arbeid, og det stakk så i hjertet. Det vitnet om at han selv ikke hadde det rett med Gud, og han kjente seg så uendelig fattig når faren reiste seg fra bønnen og stemte i en lovsang en lovsang han selv ikke kunne ta del i. Likevel måtte han bort fra heimen, til Sørlandets kristelige ungdomsskole (folkehøgskole) på Birkeland, før Gud ble ham for sterk. Han kom i syndenød en dag, og han oppsøkte en lærer for å få hjelp. Denne leste ganske enkelt Rom 3:23 26 gang på gang, helt til lyset gikk opp for Foto: istockphoto.com/meldayus

6 livsløp livsløp ham. En slik tillit til Guds ords gjenfødende makt satte spor etter seg i Aurebekks unge sinn, og han sto siden på dette at selve innholdet i alle møter måtte være Guds ords forkynnelse. Guds ord er levende og kraftig. Etter ungdomsskolen bar det på lærerskolen, og han tok eksamen ved Kristiansand Lærerskole i Under lærerskoletida deltok han ivrig i det kristelige arbeidet på bedehuset i heimbygda si. Her var jo ofte landskjente forkynnere, og de kjente bibelkursene ved Adolf Bjerkreim, Gustav Nielssen o.fl. var en årviss foreteelse på Mosby bedehus. Kursene hadde som formål å føre troende mennesker dypere inn i Skriftens rike skattkammer. Aurebekk selv hadde en umettelig trang etter å nå dypere inn i Skriftens verden. Han fortalte selv at når han kom heim fra lærerskolen om ettermiddagen, tok han trappa i to byks og løp inn til matbordet. Mens han spiste, måtte mor lese høyt for ham fra Skriften. Med en gang måltidet var endt, var det å fortsette selv. Ikke ett minutt måtte forspilles av den dyrebare tiden! Mange undret seg nok på hva det ville bli av en slik ungdom. På den tida var det vanskelig for nyutdannede lærere å få lærerarbeid, men Aurebekk fikk sin første lærerpost i Vågsbygd ved Kristiansand. Han var her i fire år, men i løpet av denne tida ble det vanskeligere og vanskeligere for ham å holde seg i ro. Stadig var han ute og forkynte Ordet, og hans dyptpløyende forkynnelse grep hjertene. Så, ikke uten enkelte vanskeligheter, kastet han helt loss og besluttet å vie hele sin tid til Guds ords forkynnelse. Han søkte ikke til noen organisasjon, men regnet Herren som sin arbeidsgiver. Derved var han fri til å reise hvor han ble kalt og Gud minnet ham. Det var de mange mindre stedene, som sjelden eller aldri hadde besøk av forkynnere, Gud hadde lagt på hans hjerte, og i 23 år i ett besøkte han trofast bygd etter bygd i det indre av Sørlandet og også andre deler av landet med møteserier, stevner og større samlinger. Han stolte helt på Herren når det gjaldt underhold, og han tok aldri opp kollekt. Han mente ut fra bl.a. 3Joh 7 8. at det var Herrens egne som hadde ansvaret for å ta seg av de som Herren hadde sendt ut med sannhetens ord. Under en privatsamtale om denne siden ved arbeidet hans sa han bl.a. omtrent dette: «Jeg besluttet å være helt avhengig av Herren når det gjaldt underhold, og Herren skuffet meg aldri. Det var ikke slik at det alltid var overflod, snarere var det ofte vanskelig å se hvordan det skulle kunne gå til å få nok til å greie seg. Men der var alltid en vei ut, og jeg fikk tusener vidunderlige velsignelser ved å se Herrens måte å føre alt igjennom på. En lærer å bli takknemlig og nøye seg med lite ved å leve slik, og jeg ville ikke vært de årene foruten. På mange måter er det noen av de rikeste år jeg har opplevd.» En slik lærdom var dyrebar, da som nå. Gudsfrykt med nøysomhet en stor vinning Kommunikasjonsmidlene var ikke så vel utbygd i innlandsbygdene på Sørlandet som de er i dag. Ofte måtte Aurebekk bære sykkelen over ville heia når han skulle til møte. Men han var i god fysisk form. Han var vant til å ta et tak, og ofte deltok han i praktisk arbeid der han reiste omkring. Om sommeren søkte han å koble av ved å gjete sauer i heiene. Derved stod han det praktiske liv nær, og det folk han forkynte til kjente ham som en av sine egne. Han var ikke den livsfjerne predikanten som reiste omkring i fine klær og forsynte seg rikelig av maten og hadde gode dager. Han var en av folkets egne, og han ble aldri beskyldt for å være «matprest». Kontakten med det praktiske livet ga ham mange fine illustrasjoner til de bibelske sannhetene. Hvem kan vel glemme når han, sauegjeteren, talte om den gode hyrde og fårene? Eller når han talte om det bortkomne fåret? Med sin særpregede måte å forkynne på måtte han vekke oppsikt, og det ble ofte trangt om plassen rundt omkring på skolehusene og bedehusene når han hadde møte. Han var ikke den som forberedte sine taler over en stabel kommentarer, selv om han nok også så og anerkjente deres verdi. Den tid han hadde tilgjengelig brukte han med Skriften selv, og ønsket å ha minst mulig som kunne forstyrre for den Hellige Ånds egen veiledning. Selv om det kanskje kostet mer tid og krefter, ga det en egen glede å kunne hente ut sannhetene selv. Det er vel kanskje dette som er grunnen til at Aurebekk hadde så mye friskt og originalt i sin forkynnelse, slik at 10 11

7 livsløp livsløp tilhørerne ofte satt med følelsen av at de i grunnen lite hadde sett på det og det sted i Skriften før nå flomlyset ble satt på ved hans forkynnelse. Det hendte at han fikk se nye sider ved sannheten mens han selv sto på talerstolen. Med en egen glede mintes han et møte på et lite lokale i Randesund. Det var en sur høstkveld med storm og regn, og det var ikke så veldig mange som hadde funnet veien til lokalet. Mens han sto og talte bl.a. i fra Ef 3, kastet Guds Ånd med ett nytt lys over uttrykket «Faderen, som er den rette far for alt som kalles barn i himmelen og på jorden.» (v ) Tidligere hadde han ubevisst regnet med at Gud hadde en masse stebarn som han strevde med, slike som hadde en natur fremmed fra hans og som stadig voldte ham besvær og sorg ved dette. Nå så han i ett øyeblikk at det slett ikke forholdt seg slik. Gud var den rette far som gledet seg over barn som hadde del i hans egen natur. Det var hans egne ektefødte barn han elsket og frydet seg over, barn med guddommelig natur, barn passende i sin Fars nærhet. Slik var og er forholdet. Og et slikt nytt og frigjørende syn måtte jo komme til uttrykk i det han forkynte den kvelden. Der var jo ikke mye rom for sukk og klage når det var slik! For de tilstedeværende måtte det være en uforglemmelig kveld. To ga seg over til Gud den kvelden, og en av møtedeltakerne sprudlet så over av fryd over den nye sannheten han hadde sett at han var oppe og vitnet åtte ganger i løpet av kvelden! Aurebekks virke resulterte ofte i at det brøt ut vekkelser på de stedene han besøkte. På gruvesamfunnet Knaben ble mange vunnet for Gud opp gjennom årene. Store vekkelser hadde han også under krigen på Vestlandet, nærmere bestemt i og omkring Eikelandsosen. Kjent er også «låvevekkelsen» på Mosby i Ellers sto han i vekkelse i Vågsbygd i 1951, foruten en hel del større og mindre vekkelser rundt omkring. Arbeidet hans begrenset seg ikke bare til vårt land. Han var også på en lengre talerferd til USA, og også der virket han til stor velsignelse. Når han reiste rundt med Ordet ble han ganske snart klar over at der blant folket var et veldig behov for å bli kjent med sammenhengene i Skriften. Han utarbeidet derfor sammen med sin venn Einar Berg tidlig i sitt virke et «Bibelsk kart» for å kunne avhjelpe dette behovet. Denne plansjen søker å fremstille hovedlinjene og tidsepokene i Skriften slik at det blir lettere for den enkelte å se sammenhengen i Bibelen. Denne plansjen er også blitt trykket i flere opplag, og har vært til uvurderlig stor hjelp for mange. Heftet «Hovedlinjer i Skriften» som kom noe senere, og en veiledning til kartet som kom ut i 1961 har også i sterk grad bidratt til å gi leserne en øket helhetsforståelse av Bibelen. I denne forbindelse kan det nevnes at forlaget «Lys på vegen» har utgitt alt dette i en samarbeidet utgave med tittelen «Hovedlinjer i Skriften Ill. med kart». På tross av at Aurebekk etter sigende tidligere skulle ha besluttet å vedbli å være ugift som Paulus, så kom likevel den dagen da han giftet seg med sin kjære Johanna. Bryllupsdagen var 29. juni 1946, og den ble feiret med møte om kvelden, slik at alle i Fjotland skulle kunne komme til bryllup! Da han senere ble konfrontert med sine tidligere uttalelser om Paulus og giftermål, skal han ha svart: «Hadde Paulus møtt ho Johanna, da hadde han au vært gift!» Og Johanna ble en god støtte for mannen sin resten av hans levetid. I hjemmet deres vokste det opp to sønner og to døtre. Det skulle snart bli god bruk for en sterk støtte på mer enn en måte. I begynnelsen av 1950-åra ble Aurebekk alvorlig syk. I lengre tid måtte han oppgi alt som hadde med møter å gjøre. Da han litt etter litt kom 12 13

8 livsløp livsløp seg, begynte han som lærer igjen. Han hadde lærerpost forskjellige steder på Sørlandet fram til 1965, da han igjen sluttet for å reise som forkynner. Om sommeren var han på heia og forsøkte også på en måte å gjenvinne helsa. Han kjøpte seg et lite gardsbruk på Kvelland i Lyngdal, og der bodde familien i 17 år. Da alle barna var blitt voksne og flyttet hjemmefra, solgte han gården og bygde seg hus i hjembygda Mosby. Her bodde han så fram til sin død. Den siste delen av livet hans ble Jon Aurebekks navn først og fremst knyttet til arbeidet hans på bibelkursene. I 1960 deltok han ved et sommerkurs på Lundheim i Moi. Aret etter var han sammen med A. Helseth-Dyrseth på kurs i Eikelandsosen, og i 1962 deltok han sammen med Arnold Bjerkreim på kurs i Mosby. Disse kursene sammen med Bjerkreim ble årvisse og har fortsatt Foto: Magne Lund helt til nå. En tid hadde de to kurs hver sommer, et på Mosby og et som ambulerte forskjellige steder på Vestlandet, blant annet på Sunnmøre, i Bergensdistriktet, på Karmøy, på Jæren og i Kristiansandsområdet. På disse kursene fikk Aurebekk være med og prege tusener av unge og eldre med sin særpregede og dyptpløyende bibelutleggelse. De unge satt her dag etter dag en hel uke og lyttet til fire bibeltimer om dagen, foruten kveldsmøtet. Her hadde han en sjelden anledning til å så det gode såkornet i de unge sinnene, og han tok sin oppgave alvorlig og benyttet seg av denne rike muligheten. Vi som fikk den nåde å sitte under hans talerstol ved disse kursene mottok inntrykk her som har fått evighetsbetydning for oss. Vi er takknemlige til Gud for det han ga oss gjennom tjeneren sin. For mange av oss føltes det som om han åpnet Bibelen for oss, ja, han lærte oss en ny og rik måte å lese Bibelen på. Mest inntrykk på oss gjorde kanskje likevel livet hans måten han tok motgang, sykdom og sorg på. Vi kjente at her var en av dem Gud hadde fått stelle med, og følte oss på hellig grunn i hans nærhet. Det må ha vært en konstant lidelse for ham de senere år ikke å kunne bli av med alt han hadde på hjertet. Han følte seg nok som en fugl som ikke kunne komme ut av sitt bur. Typisk er det svar han ga da han en gang ble spurt om det ikke var vanskelig å forsone seg med en slik skjebne: «Han har gjort alle ting vel!» Lidelse og motgang lærte ham kanskje mer enn noe annet sin Gud å kjenne. Vi vet også at om han de senere år ikke lenger maktet å tale, var han desto mer trofast og utholdende i sin bønnetjeneste. Han holdt kontakten med bibelkursene helt til det siste, og så sent som kurset på Tryggheim Folkehøgskole, Nærbø i 1978 var han med, selv om han var meget helsesvak da. Slik fikk Jon Aurebekk gjennom sitt liv og virke være til velsignelse for tusener, og det er nok ikke få i vårt land som takker Herren for det han 14 15

9 livsløp abonnement ga dem gjennom ham. Det var nok derfor også mange som mottok budskapet med vemod om at han den 9. aug var hensovet. Vi unte ham jo gleden ved endelig å være hjemme hos sin elskede Jesus, men det ble så tomt etter ham. En kan undres på om der vil bli oppreist nye Herrens vitner som på samme måte kan gi hans barn mat i rette tid. Må det være vår felles bønn at dette kunne skje! Begravelsesannonsen inneholdt følgende sitat fra Skriften: «Du leder meg ved ditt råd, og deretter opptar du meg i herlighet.»sal 73:24 En vidunderlig enkel, men innholdsrik beskrivelse av en Herrens tjeners livsløp! Måtte det kunne sies om hver enkelt av dem som leser dette. Einar Sjøen (fra Lys på vegen nr ) lys p å v e g e n...som gave!! Bladet kommer ut 4 6 ganger pr. år. Abonnementet koster kr 250,- pr. år (utland kr 300,-) Abonner på... lys p å v e g e n Send LYS ABONNER + NAVN OG ADRESSE til 2077 eller fyll ut svarkortet. r r & Ja takk, jeg ønsker å bestille Lys på vegen som eget abonnement. Ja takk, jeg ønsker å bestille Lys på vegen som gaveabonnement. Porto Eget abonnement/giver: Gaveabonnement: Lys på vegen Postboks Åkrehamn Navn:... Adresse:... Postnr./sted: Navn:... Adresse:... Postnr./sted:

10 CD CD Løpet på arenaen Bibeltimen denne gangen var Aurebekks avslutningstime på et av bibelkursene på 1960-tallet. «Løpet på rennebanen» var egentlig satt opp som emne for hele kurset, men Aurebekk valgte å ta fram et annet emne. Nærmest fordi han «måtte» tok han likevel opp emnet til slutt. Resultatet ble en bibeltime som har satt spor hos de fleste som hører den. Jon Aurebekk Vi føres inn i alvoret i å bruke tiden og kreftene våre riktig, samtidig som vi får en stor oppmuntring til å «løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss», og får noen glimt inn i storheten av å leve et liv som ender med slike ord: «Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen.» Ta deg tid til å høre denne bibeltimen! Du vil ikke angre på det. David A. Sjøen Et utvalg CDer av Jon Aurebekk: Løpet på arenaen JAU-003 Romerne 5:1 2 (2) kr 60 JAU-005 Fårestien (9) kr 225 JAU-017 Forhold i Guds familie (9) kr 225 JAU-018 Kristen livsstil Apostlenes lære (9) kr 225 JAU-019 Kristen livsstil Samfunnet (9) kr 225 JAU-020 Den éne dom de mange dommer (9) kr 225 Vi har mye mer av Jon Aurebekk. Kontakt oss for å få tilsendt liste. Det må påregnes noe leveringstid på en del av disse seriene, da de enda ikke er blitt digitalisert. Bibeltimene kan også bestilles som MP3. Ta kontakt for pris. Bestilling sendes til Lys på vegen, Postboks 110, 4296 Åkrehamn Tlf , e-post post@lys.cx 18 19

11 bøker Jon Aurebekk: Dette skal du vite Boka består av taler Aurebekk holdt forskjellige steder i landet, og er rettet mot både ufrelste og nyfrelste. En blir glad av å lese dette! kr 45 Jon Aurebekk: Hovedlinjer i Skriften En gjennomgang av de store linjene i frelseshistorien, fra skapelsen til den nye himmel og nye jord. Plansjen «Bibelsk kart» medfølger. kr 30 Arne Helseth-Dyrseth: Så meget mere I Romerbrevet kap. 5 gjentas dette uttrykket i tre forskjellige sammenhenger. Med utgangspunkt i dette får vi i dette lille heftet innblikk i en trygg frelse. Herren er min hyrde Dette er nok for mange en av de rikeste sannheter de får tilegne seg i Guds Ord. Det underlige er at denne sannheten er en av de første vi hører som små barn på søndagskolen og i barnelag. Likevel er det nok slik for de fleste av oss at temaet om den gode hyrden er noe vi stadig får se nye sider ved. På denne måten blir vi mer og mer begeistret for disse store sannhetene vi møter når Herren presenteres som «Den gode hyrde». For min egen del er det noe som har begeistret meg i sterkere og sterkere grad i møte med Davids ord i Salme 23. Når David begynner å tale om Herren som Hyrde, sier han dette: «Herren er min hyrde, det mangler meg ingen ting.» (NB88). Hva er det som får ham til å si disse ordene? Hva er det for tanker og takknemlighet David uttrykker når han vitner slik? Det er som om Davids hjerte er helt tilfreds med vissheten om at «når Herren er min hyrde og jeg får være en av sauene han tar seg av, da er dette nok for meg.» Han trengte ikke mer. Tenk å få ha Ham som hyrde, få være en av dem Han tar ansvar for. Tenk å få leve under Hans beskyttelse og vite at Han som gikk i døden for å kjøpe meg fri, Han bærer meg nå på skuldrene sine. kr 20 John Ritchie: Fra Egypt til Kanaan Israels pilgrimsreise sammenlignet med den troendes vandring. kr 25 21

12 trygghet Han kjøpte meg ikke bare fri for å frelse meg fra døden, men Han kjøpte meg til seg selv, fordi Han ville ha meg som sin egen. (Jes 43:25). Han så ikke først og fremst fortapelsens gru, men Han så det som Han hadde hatt sin lyst i fra evighet deg og meg. Denne Herre og denne Gud er min hyrde. Det var Han som i Salme 22 ropte i gudsforlatthetens gru: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Han ser på sitt elskede lam med det kjærligste blikk som kan erfares, et blikk som utstråler fullkommen glede. Vi aner også i Davids ord en trygghet og tillit til Herren som er umålelig. Som gjetergutt må han ha gjort erfaringer med Gud som preget hele hans vesen og dermed også hans handlinger. Vi ser dette veldig klart når vi leser om David og Goliat. I møte med kjempen handler David i blind tillit til Herren. «Han skal også fri meg av denne filisterens vold.» (1Sam 17:37) I Salme 62 leser vi: «Alene i håp til Gud vær stille, min sjel.» Han hadde kun Gud å stole på, og det var nok. For David hadde det ikke hjulpet noe om alle andre hadde lovet å være med ham, dersom han ikke kunne regne med Herren. David hadde nok med Ham. Gud gi at vi også måtte få en slik tillit til Herren. Et slikt syn på Ham kan kun dannes ved å vandre i avhengighet til Gud. I beskuelsens og tilbedelsens rom får Herren åpenbare sin herlighet for oss slik at vårt indre blir knyttet til Ham, og Han blir alt for oss. Mye av hemmeligheten i Davids liv ligger i en fullstendig overgivelse i Guds omsorg. Han hadde jo bare Gud å stole på og derfor ble Gud alt for ham. Ser vi i 1930 oversettelsen stå det slik: Herren er min hyrde, meg fattes intet. Foto: istockphoto.com/jurgar Tenk at vi får leve med en slik sannhet som fundament for våre liv: Meg fattes intet! Du verden for en kontrast det er mellom disse ordene og det bilde Ordet forkynner om hva vi er i oss selv. «Vi fòr alle vill som får, vi vendte oss hver til sin egen vei.» (Jes 53:4). For en tilstand. I villfarelse og på vei bort fra Gud. «Det er ikke én som søker Gud,» sier 22 23

13 trygghet Paulus i Romerbrevet 3:11. «Alle er veket av,» sier han videre i dette avsnittet, som omtaler vårt gamle menneske. Her er det ikke mye rom for humanisme. Her blir den egenrettferdige avkledd, så til de grader. I Romerbrevet 8:7 leser vi at kjødet «er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det.» Så kan det altså ikke bli bedre ved åndelig øvelse og lignende. I Matt 9:36 leser vi Herrens egne ord om hvordan Han ser på folket: «Han fikk inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne som får uten hyrde.» Sannelig var det ikke bare den bortkomne sønn det stod dårlig til med. Dette handler ikke om hvordan vi er blitt, men hvordan vi er i oss selv. Herjet og forkomne osv. Når det slik var umulig for mennesket i sin villfarelse og udugelighet å komme til Gud ved egne gjerninger, var det én som i sin nåde steg ned til oss. Han tok på seg all vår synd og skyld, og viste seg som deg gode hyrde da Han satte livet til for fårene. Om jeg kunne få skrevet det inn i ditt sinn, du som strever med å hvile i at Herren kan ha behag i deg som en troende: Han tok også synderen med seg til korset. Alle dine mangler og brister, alt hva du er i deg selv fikk sin dom i Kristi død. Da Han døde på korset, døde han som en stamfar. Det betyr at Han representerte en hel slekt innfor Gud. I den ene handlet Gud med hele slekten som stammet fra Adam, alle uten unntak. (Jfr. 2Kor 5:14b). Du strever kanskje med å forbedre det gamle mennesket eller få bukt med dets innflytelse. Til deg forkynner Guds Ord:«Han fordømte synden i kjødet» (Rom 8:3 BF) Ser du dette? Gud har fordømt det du strever med. Det har fått sin dom, nemlig døden. Gud er ferdig med det. Nå ser Han deg i Kristus Jesus, du som har tatt din tilflukt til Ham. Priset være Gud for at det var en hyrdehånd som grep tak i meg. Han steg ned og løftet meg opp. Opp på sine skuldre. De som var herjet og forkomne i seg selv blir ved Guds nåde en ny skapning i Kristus. Foto: istockphoto.com/gordo25 I en svensk bibel fra 1971 og en dansk fra 1931 står det slik: «meg skal intet fattes.» Det er flott! Slike ord taler kun den som vet hva det er å hvile på hyrdens skuldre. Mon tro hva det er for ord hyrden har talt til fåret som hviler i Hans makt. Du kan tro det er gode, ømme ord. Når 24 25

14 trygghet trygghet hyrden endelig har funnet det får han kjøpte med sitt blod, veller Hans indre over av glede og takk. «De mettes rikelig av overfloden i Ditt hus, og Du gir dem å drikke fra strømmer av Dine herligheter.» (Sal 36:9 BF). Her er det nok for alle «meg skal intet fattes.» Hyrden har gitt fåret sitt et løfte med på veien. Han skal gi deg det Han ser du trenger til helt til Han har fått deg hjem. I Esekiel står det så fint: «Jeg vil selv være hyrde for min hjord og selv la den hvile, sier Herren Herren.» Hvem andre skulle kunne fylle Hans plass? Han overlater ikke ansvaret for sin flokk til noen andre. Nå er vi ved det flotteste jeg vet ved å være et får som Han tar seg av: «og selv la den hvile». Det er hyrdens hovedanliggende. Hvorfor er det så viktig for Ham? Det er fordi hyrden åpenbarer sin tilstrekkelighet for lammet når det hviler i ham. Slik får lammet nok med hyrden alene. En eldre, noe enfoldig mann, skulle en gang sitere Salme 23, vers 1 «på husken», som vi sier. Han var vant il å bruke 1930-oversettelsen, og sa følgende på dialekt i vitnesbyrdet sitt: «Herren er min hyrde, æg fatte ingenting.» Det ble noe forkjært, men du verden hvor sant likevel. Tenk at denne Herre er min hyrde. Det er i sannhet ikke til å fatte for noen av oss. Øystein Persson Foto: istockphoto.com/esemelwe 26 27

15 himmelen Hjemlengsel «Og jeg skal bo i Herrens hus til evig tid.» Salme 23:6 (BF) «Hvor skal du bo?» spør du. «Og hvor lenge?» «I Herrens hus, og til evig tid.» «Ja, men hva med huset ditt her?» «Jo det er bare en korttidsbolig, noe midlertidig. Jeg skal bare bo her en liten stund, og så skal jeg flytte.» For meg personlig så det ut som om dette skulle bli snart, da sykdommen meldte sin ankomst og herjet på det verste. Men det er ikke du eller jeg som styrer over denne flyttedagen. Det er bare Gud som vet når vi skal flytte, enten det gjelder deg eller meg. Dette er ikke det rette fedrelandet vårt. «Men vårt borgerskap er i himmelen, og derfra venter vi stadig på Frelseren, Herren Jesus Kristus.» (Fil 3:20) Har du noen gang lengtet hjem? Du har kanskje vært på leir, eller hatt barn på leir, og når kvelden kom og det var leggetid, fikk du så grusomt vondt i magen. Ja, slik er hjemlengsel en lengsel hjem til trygge omgivelser, til mor eller fars fang. Og når du kom hjem, ble magen god den ikke lenge etter, ihvertfall. Jeg har lengtet, og det hender ennå at jeg lengter dersom jeg er borte fra mine nærmeste en uke eller to. Da jeg var ca. tjue år gammel jobbet jeg på anlegg på Stord. Jeg bodde sammen med hardbarkede mannfolk på brakke, og brakkelivet var ikke akkurat noen søndagsskole. Det var da jeg begynte å lengte. Hør symptomene: Ensom, kvalm, ingen matlyst, trist, kroppen lystret ikke som før, og jeg så ingenting positivt i omgivelsene. Alt ble galt, og jeg tenkte mer på dem der hjemme enn på jobben som skulle gjøres. Konsekvensen: Jeg måtte flytte hjem. Har du lengtet? Følt det slik som jeg har nevnt her noen gang? Har barna dine flyttet ut? Har du opplevd dødsfall i familien? Kanskje har du fulgt et barn til graven? Er det en skilsmisse som har gjort sin ødeleggende virkning? I midten av juni 2007 fikk jeg en alvorlig beskjed fra legen: Foto: istockphoto.com 28 29

16 himmelen himmelen «Helge Tønnes, du har fått kreft en hissig type, og det er spredning.» Alle slags følelser og tanker gikk gjennom hodet mitt. Én ting ble utrolig viktig for meg: Familie og venner, jeg måtte være nær dem. Jeg følte på lengsel, og selvsagt sorg dersom jeg skulle måtte flytte fra dem. Vi ble sterkt minnet på at livet en dag tar slutt. Vi bad og var sammen store deler av døgnet, og Gud, Jesus, bibellesning, bønn og fellesskap med andre troende ble viktigere en noen gang. Det ble sunget og snakket om himmelen, og blikket vårt var nå flyttet over på vårt rette fedreland. «Hvis dere da altså ble oppreist med Kristus, så søk de ting som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd. Ha sinnet rettet mot de ting som er der oppe, ikke mot de ting som er på jorden.» (Kol 3:1 2) Sykdommens og dødens språk er ikke vårt morsmål. Kulturen her på jorden forvirrer oss, og all støyen og påvirkningen fra omgivelsene tar bort vårt fokus. Men hør: Dette er ikke noe blivende sted. «Ikke så at jeg alt har nådd dette eller allerede er fullkommen. Men jeg jager etter det for å kunne gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus. Brødre, jeg mener ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men ett gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg ut etter det som er foran, og jager mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus. La oss da, så mange som er fullkomne, ha dette sinn. Og om dere skulle være annerledes innstilt i noe, så skal Gud også åpenbare dere dette. Det gjelder bare at vi, så langt vi er kommet, holder fram i samme spor.» (Fil 3:12 16) Jeg er blitt grepet av en makt som er større enn denne jordiske makten, for jeg er blitt grepet av Jesus Kristus, og han er blitt gitt all makt i himmel og på jord. Vi vet jo at vi ikke er hjemme i det himmelske hjemlandet ennå, men ved tro hilser vi det, og bekjenner at vi er fremmede og utlendinger på jorden, for vi søker et annet land, det himmelske. «I tro døde alle disse uten at de hadde oppnådd det som var lovt. Men de hadde sett det langt borte, og hilste det. Og de bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden. For de som sier slikt, gir derved til kjenne at de søker et fedreland. Hvis det var landet de drog ut fra, de tenkte på, så hadde de hatt tid til å vende tilbake. Men nå er det et bedre land de lengter etter, det himmelske. Derfor skammer ikke Gud seg over dem, ved å bli kalt deres Gud. For han har gjort en stad ferdig til dem.» (Heb 11:13 16) «Og jeg skal bo i Herrens hus til evig tid». Der er mitt rette fedreland. Helge Tønnes Langåker Foto: istockphoto.com (Red. anm.: Helge Tønnes Langåker er blitt operert for kreft to ganger. På de siste kontrollene har alle prøver vært fine.) 30 31

17 No skal du få vere barn No skal du få vere barn, og ikkje tenar no kan du vere liten, ikkje stor. Ingen spør deg kva du syns og ka du menar Det e kje du som skal forsvare mitt ord. Daniel No skal du få sleppe hendene langs sida, du må kje tru at du skal bære meg som om eg må holdast oppe heile tida ikkje gløym at det er eg som berer deg! No skal du få vere svak, legg bort din styrke. Eg lever fortsatt, sjølv når du er død. Det er faren når mitt ord har blitt ditt yrke: Du tenkjer mest på alle andre du skal fø. No skal du få lov å lytte, ikkje tale. No skal du ta imot, og ikkje gje. Du kan gråte ut for alt som har gått gale, eg vil halde deg og gje deg av min fred. Eg ropar igjen, har prøvd så mange gonger: Eg elskar deg mitt barn, eg elskar deg! Du er ikkje uunnværleg som min tenar, men som barnet mitt er du umisteleg! Tekst og melodi: Sølvi Helen Hopland Gjengitt med tillatelse. Sangen finnes på CDen «Flyg lavt over livet» og i noteboka «Blome i Guds hage». Har du noen gang sett ei løve? Sånn i virkeligheten? Kanskje har du sett løver i en dyrepark? Da må de være bak høye gjerder, slik at de ikke kan angripe og skade noen. Egentlig lever de fleste løvene fritt på store sletter i Afrika, og de er noen store, sterke og flotte dyr. Men når de er sultne, kan de være både irriterte og farlige, og da er det ikke greit for andre dyr å være i nærheten... I gammel tid, for mange hundre år siden, så hendte det at konger noen steder hadde løver i bur. De hadde ikke sterke gjerder slik som de har i dyreparker, men løvene var plassert i ei hule i jorda. Den var dyp, slik at de ikke kom seg over kanten. Daniel i Bibelen er en mann som virkelig fikk oppleve løver på nært hold i ei slik hule, men som kom unna møtet med dem uten en skramme. Kong Nebudkanesar var konge i Babylon i dag heter landet Irak og han dro til Israel hvor han ødela byen Jerusalem og tempelet der. Mange mennesker ble tatt med til Babylon som fanger. En av disse var en vakker, flink gutt som het Daniel, en gutt som var trofast mot Gud. I Babylon arbeidet han for kongen, og gjorde en veldig god jobb. Dareios ble konge ei stund etter Nebudkadnesar. Han skjønte at Daniel var en flink mann som stolte på Gud, og han ga ham en del viktige oppgaver. Han var så fornøyd med Daniel, at han ønsket at han skulle styre hele Babylon. Dette var det en del andre som ble misunnelige på, og de ønsket å finne noe galt eller ulovlig som Daniel gjorde. Da kunne de fortelle dette til kongen, slik at han ikke likte Daniel så godt lenger. Men de fant ingenting. Daniel gjorde jobben sin helt som han skulle

18 Irriterte som disse mennene var, gikk de til kong Dareios og ba han lage en ny lov. I den sto det at ingen fikk lov til å be til noen andre enn kongen. Den som brøt loven, skulle kastes i løvehulen. Kan tro mennene syntes de nå var lure. Endelig skulle de få noe å ta Daniel på. Han ba jo stadig vekk til sin Gud! Og Daniel fortsatte å be til Gud. «Tre ganger om dagen bøyde han sine knær med bønn og lovprisning for sin Guds åsyn, aldeles som han før hadde gjort.» Daniel kunne ikke på noen måte svikte Gud, han som alltid var så god mot ham. Daniel ble oppdaget, og da kongen fikk vite at han hadde brutt loven, ble han veldig lei seg. Han var glad i Daniel og lurte på hvordan han kunne redde ham, men det var ingenting han kunne gjøre. Daniel måtte kastes til løvene. Kong Dareios trodde ikke på Gud slik Daniel gjorde, men han sa likevel: «Din Gud, som du stadig dyrker - måtte han frelse deg!» Daniel ble kastet i hulen og en stein ble lagt over åpningen. Det ble noen lange nattestimer å vente for dem som var utenfor... Neste morgen skyndte kongen seg til hulen og ropte: «Har din Gud, som du stadig dyrker, maktet å frelse deg fra løvene?» Daniel svarte: «Min Gud sendte sin engel og lukket løvenes gap, så de ikke har gjort meg noen skade.» Daniel ble dratt uskadd opp av hulen, og alle var overrasket over at han fremdeles levde. Heldigvis er det ingen i Norge som hindrer oss i å be til Gud eller vil straffe oss for det. Men det kan være at noen ønsker å lure oss til å gjøre noe som Gud ikke ønsker vi skal gjøre. Da kan vi prøve å tenke som Daniel. Han stolte på Gud, ba til ham og visste at han ville være med ham. Historien om Daniel i løvehulen finner du i Daniels bok i Det gamle testamentet. Foto: istockphoto.com/jmhite 34 35

19 POSTABONNEMENT Returadresse: Stiftelsen Lys på vegen Postboks 110, 4296 Åkrehamn «Salig er den mann... som har sin lyst i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt. Han skal være lik et tre, plantet ved rennende bekker. Det gir sin frukt i sin tid, og dets blad visner ikke.» Salme 1:1 3 36