NORSK BARNEVERNLEDERORGANISASJON Faglig plattform

Transkript

1 NORSK BARNEVERNLEDERORGANISASJON Faglig plattform Norsk Barnevernlederorganisasjon skal være en pådriver i den barnevernspolitiske utvikling i Norge. Organisasjonen skal arbeide for en barnevernspolitikk som sikrer at utsatte barn og unge får rett hjelp til rett tid, og hvor føringene legges av fagfolk som sitter med solid erfaring fra praksisfeltet. Organisasjonen skal særlig bidra til å styrke kommuneperspektivet i barnevernspolitikken i Norge ved å gi bidrag til sentrale beslutningstakere, for eksempel i høringsprosesser og ved å delta på ulike arenaer. NOBO skal også fungere som et faglig ledernettverk for organisasjonens medlemmer. Organisasjonen skal søke å gi inspirasjon, utveksle erfaringer og bidra til økt kompetanse og organisasjonsutvikling innen barnevernet. I inneværende periode mener vi at følgende fokus står sentralt: A. Bemanningen i den kommunale barnverntjenesten må styrkes 1. Situasjonen i den kommunale barneverntjenesten Det er vel dokumentert at mange av de kommunale barneverntjenestene ikke er tilstrekkelig bemannet og ikke har tilstrekkelig økonomi til å utvikle et velfungerende lokalt hjelpeapparat for utsatte barn og unge. En slik situasjon kan føre til at barna og familiene deres ikke får tilstrekkelig hjelp slik lovverket krever. Det kan også føre til at alvorlige overgrep ikke fanges opp og håndteres av ansvarlig barneverntjeneste. Dette fører til at barnevernloven som skal være barnas sikkerhetsnett og ivareta rettsikkerheten, brytes av flere kommuner. Ansvaret for barneverntjenesten ligger først og fremst i kommunene og kommunene er ansvarlig for alle barn som har tiltak fra barnevernet. Det har imidlertid vist seg at barnevern tjenesten i konkurransen med andre gode formål ofte blir en budsjettmessig tapende part mange steder. NOBO mener ansvaret fortsatt skal ligge i kommunene, og vil presse på for at kommunene i større grad enn i dag prioriterer disse barna. Samtidig mener NOBO det er nødvendig å erkjenne at ansvaret for de mest utsatte barna, barnevernsbarna, er et nasjonalt ansvar. NOBO mener derfor staten må sette i verk tiltak for å endre den stedvis prekære og krisepregede situasjonen i det kommunale barnevernet, og at tiltakene må komme raskt. En del av denne prosessen er å sikre at en større andel av de samlede barnevernsbevilgningene i Norge går til det kommunale barnevernet. 2. Statlig opptrappingsplan NOBO mener det må komme en statlig opptrappingsplan for barnevernet som inneholder både en garanti for tilstrekkelig bemanning, kompetanse og økonomiske ressurser til flere og bedre tiltak. Denne planen må komme nå, og knyttes opp mot statsbudsjettet for Planen må følges av økte statlige økonomiske overføringer til kommunene gjennom en form for øremerking. Det kan her vises til den vellykkede opptrappingsplanen for barnevernet som ble gjennomført i årene , den såkalte Sandmannpakken, og til

2 andre opptrappingsplaner etter dette, som for eksempel psykiatriplanen. Erfaringer fra bevilgningen over statsbudsjettet med 400 nye stillinger i 2010 til det kommunale barnevernet, er at bare en av tre kommuner fulgte opp regjeringens intensjoner. Det viser at oppfordringer og intensjoner ovenfor kommunene ikke er tilstrekkelig. NOBO mener derfor det er nødvendig med øremerkede midler, gjerne med oppfølging fra fylkesmennene, slik det ble gjort i den forrige opptrappingsplanen for barnevernet. 3. Forsvarlig bemanning NOBO skal arbeide for å sikre forsvarlig bemanning i det kommunale barnevernet, som tar hensyn til kommunens størrelse og den enkelte tjenestes faglige og demografiske utfordringer. Som et ledd i dette arbeidet må det også legges føringer for hvordan små kommuner med små fagmiljø skal få ivaretatt sitt barnevern på en faglig forsvarlig måte. Prinsippene for hva som er en forsvarlig bemanning må utformes med sikte på et likeverdig tilbud til utsatte barn uavhengig av hvor de bor i Norge. B. Faglige utfordringer for barnevernet 1. Meldinger til barnevernet Barnevernet i Norge har i løpet av de 10 siste årene opplevd sterk økning i antall meldinger til barnevernet. Vi vet ikke hvorfor. Veksten kan skyldes at barnevernet er blitt mer synlig og fanger opp problemer tidligere. Utviklingen kan også gjenspeile svikt i de generelle ordningene i samfunnet eller urealistiske forventinger til barnevernet. NOBO ber om at det iverksettes forskning for å finne mer ut av hva denne økningen skyldes. Veksten i meldinger og undersøkelser er en stor utfordring for kommunene kapasitetsmessig. Dette vises ved at stadig flere kommuner sliter med å overholde de lovpålagte fristene for undersøkelser. Samtidig gjøres det et stort arbeid i mange kommuner for å styrke kompetansen i undersøkelsesarbeid og dermed kvaliteten på det arbeidet barnevernet utfører. Denne kompetansestyrkingen er krevende økonomisk og NOBO mener at mye av de midlene som i dag tilføres Bufetat til dette formålet, må overføres direkte til kommunene. 2. Forebygging og hjelpetiltak i familier Forebygging innbefatter alt som gjøres for å skape gode og trygge lokalsamfunn til innsats som spesielt retter seg mot barn og unge. Helhetlig og godt forebyggende arbeid for å styrke levekårene til barn (universelle tiltak) må være et ansvar for alle tjenester i kommunene. Barnevernet rolle i forhold til forebygging vil være særlig knyttet til Selektive intervensjoner for barn og unge med moderat risiko for å utvikle problemer. Indikerte tiltak for barn og unge som har utviklet problemer, eller som har høy grad av risiko for å utvikle det Barnevernets tiltakskjede for hjelpetiltak i familier har ikke utviklet seg så mye som ønskelig de senere år, på tross av utvikling av ulike kunnskapsbaserte terapeutiske verktøy. NOBO mener det er nødvendig at staten sammen med kommunene satser på en systematisk og planmessig utvikling av det kommunale tiltaksapparatet for utsatte barn. Det må bl.a. bygges opp økt kompetanse i målrettet endringsarbeid i kommunene og stimuleres til kommunale forsøk med nye tiltak basert på forskning og erfaring. Samtidig

3 må det til en erkjennelse av at tidlig intervensjon noen ganger ikke kan ha som mål at barnet blir boende med sine foreldre. NOBO mener at forebyggende arbeid må få nødvendig status og prioritet i kommunene både politisk og administrativ. Tverrfaglig og tverrsektorielt samarbeid må prioriteres. Det må settes fokus på hvordan en kan oppdage tidlige tegn på atferdsvansker og sosioemosjonelle problemer. Det er behov for økt kunnskap og beredskap ute i helsestasjoner, barnehager og i skolen på hvordan en møter disse problemstillingene. Andre tjenester bør også styrke selektert innsats for barn og unge i risikosonen. Barnevernet bør prioritere saker der det er behov for sammensatte og skreddersydde tiltak. 3. Tiltak utenfor hjemmet fosterhjem og institusjon Både kommunal barneverntjeneste og Bufetat har sentrale kjerneoppgaver i forhold til fosterhjemsarbeidet. Mange barn og unge som plasseres i fosterhjem har sammensatte vansker og behov for særlig omsorg og oppfølging. Det er nødvendig at fosterhjemmene, så langt det er mulig, er tilpasset behovene til det enkelte fosterbarnet. Det må bl.a. sikres bedre tilrettelagte fosterhjem for barn med minoritetsbakgrunn. Det har de siste årene vært en utvikling med stadig flere forsterkningstiltak inn i fosterhjemmene. Med forsterkninger menes godtgjøring ut over KS sine satser og at andre støttetiltak som veiledning og avlastning settes inn i familien. NOBO ser at slike forsterkningstiltak i mange plasseringer er nødvendige bl.a. for å forebygge sprekk i fosterhjemmet og for å rekruttere og holde på dyktige fosterfamilier. NOBO mener likevel det er grunn til å se med kritiske øyne på denne uviklingen. Det er bl.a. svært uheldig at det har utviklet seg godtgjøringsordninger for fosterhjem der statlige og kommunale fosterhjem får ulik betaling for samme jobb, og at forsterkning av fosterhjem skjer meget ulikt fra landsdel til landsdel. NOBO mener derfor at det bør foretas en gjennomgang av utviklingen av forsterkningstiltakene i fosterhjemmene og at vi får et avtaleverk som sikrer forutsigbare og like vilkår for hjemmene uavhengig av om fosterhjemmet har avtale med kommune eller stat. Avtaleverket må sikre fosterforeldrene forutsigbare rammebetingelser og tilpasset veiledning og oppfølging. Det bør også utredes tiltak i form av behandlingsfosterhjem og tobasemodeller med fosterhjem knyttet til barneverninstitusjoner Forsterkningstiltakene har også ført til at mange plasseringer har blitt dyre, og konsekvensen har vært sterk økning i de kommunale utgiftene til fosterhjemsplasseringer. NOBO mener staten må sikre kommunene tilstrekkelige ressurser til god oppfølging av barn i fosterhjem NOBO vil arbeide for at tilsynsførerordningen evalueres og at det legges til rette for utvikling av alternative ordninger som sikrer at en nøytralt og kvalifisert følger med at barnets omsorgs- og utviklingsbehov i fosterhjemmet blir ivaretatt For barn og ungdom med særlige vansker vil det fortsatt være behov for institusjonsopphold i kortere eller lengre tid.. Det er derfor viktig at denne plasseringsmuligheten ikke bygges ytterligere ned. Det er helt sentralt at institusjonstilbud er tilpasset behovet hos det enkelte barn, og det bør i mye større grad satses på kombinerte

4 løsninger med institusjon og fosterhjem/familiehjem med særlig forsterkning. NOBO mener samarbeidet med barne- og ungdomspsykiatrien må styrkes slik at barn og unge med psykososiale vansker får et bedre koordinert institusjonstilbud, gjerne ved utprøving av felles institusjonstilbud. 4. Ettervern Tidligere barnevernsklienter kommer dårligere ut i forhold til jevnaldrene på en rekke levekårsindikatorer, som for eksempel inntekt, utdanningsnivå, bruk av sosialhjelp, deltakelse i arbeidslivet og dødelighet. Dette ble bl.a. bekreftet av forskerne Clausen og Kristoffersen i NOVA-rapport 3/2008. Norsk og internasjonal forskning viser imidlertid også at når barn som har vært under tiltak fra barnevernet har mottatt et godt ettervernstilbud, så øker deres muligheter til å klare seg bedre i voksen alder. Lov om barneverntjenester har nå styrket muligheten for at barneverntiltak iverksatt før fylte 18 år videreføres inntil ungdommen har fylt 23 år. NOBO mener det bør kartlegges hvor stor andel av barn som har vært under omsorg som får videreført tiltak og hva disse tiltakene består i. NOBO mener at ettervern skal være en rettighet for alle barn og unge som har bodd i fosterhjem eller barneverninstitusjon. Som alle andre ungdommer bør de ha rett til å beholde sitt hjem til de er ferdige med videregående skole. Dette bør gjelde også om ungdommen har hjelpebehov som kan klassifiseres etter annet lovverk, og gjennom de samme betalingsordningene som for andre ungdommer som har mottatt barnevernstiltak. Vi ser med bekymring på at ungdom får avsluttet statlige barnevernstiltak ved fylte 18 år, med henvisning til at tiltak skal legges til rette etter andre lovverk, slik ungdom med tiltak som overskrider kommunal egenandel risikerer etter pålegg fra Bufetat. Overgang fra statlig barnevernstiltak til ev. kommunale tiltak etter annet lovverk skaper uforutsigbarhet for ungdommen, og innebærer at ungdommer med særlige hjelpebehov i realiteten får en annen type rettigheter enn andre ungdommer med barneverntiltak. NOBO etterlyser et større statlig engasjement for et godt ettervern for ungdom som har bodd i barneverninstitusjon. Et godt ettervern dreier seg om at ungdom som ønsker det, får videreført og tilpasset tiltak som kan dekke overgangen fra omsorg til en selvstendig tilværelse, med utgangspunkt i de tiltakene og omsorgspersonene de hadde før fylte 18 år. Vi ser at grensen på 20 år for opphold i barneverninstitusjon er for lavt for mange ungdommer som trenger ekstra oppfølging. Dette gjelder ikke minst enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger, som fortsatt kan ha lenge igjen i videregående skole ved fylte 20 år, og som kan bli svært ensomme hvis de blir tvunget ut i en selvstendig hybeltilværelse for tidlig. Derfor må Bufetats lovmessige avgrensing til 20 år endres. Det er viktig å videreutvikle samhandlingen mellom barneverntjenesten og NAV for å sikre gode overganger til voksenlivet.

5 C. Oppgave og ansvarsdelingen i barnevernet i Norge 1. Evaluering av forvaltningsreformen. Barne, Ungdoms og familietaten, Bufetat, ble etablert i 2004 for å overta oppgavene som tidligere var ivaretatt av fylkeskommunene. Sentrale målsettinger for forvaltningsreformen var å sikre et bedre og mer likeverdig barnevern i Norge. Forvaltningsreformen har, iflg Barne, likestillings og intergreringsdepartementet kostet om lag 1 milliard kroner. NOBO stiller spørsmålstegn ved om situasjonen for utsatte barn i Norge er blitt bedre som følge av denne reformen og mener at for store ressurser er gått til etablering av et omfattende statlig byråkrati. Undersøkelser foretatt av forskningsstiftelsen Fafo synes å bekrefte dette. Ansvarlig statsråd lovet allerede vinteren 2009 at det skulle gjennomføres en full evaluering av forvaltningsreformen. Evalueringen bør omfatte en vurdering av Buf-direktoratets rolle. NOBO krever at denne evalueringen iverksettes umiddelbart 2. Tydeligere fokus på Bufetats kjerneoppgaver Barnevernloven sier klart at Bufetats ansvar er knyttet til Etter anmodning fra kommunene bistå barneverntjenesten i kommunene med plassering av barn utenfor hjemmet Ha ansvar for rekruttering og formidling av fosterhjem, samt ansvar for å gi fosterhjemmene nødvendig opplæring og generell veiledning. Kommunene opplever at Bufetat de siste årene har bruk mye tid på å utvikle ulike former for hjemmebaserte tiltak samt å gi veiledning til kommunene. De hjemmebaserte tiltakene har ofte vist seg å være tilfeldige og uforutsigbare Veiledningen har til tider blitt oppfattet som mistillit til det faglige skjønnet i det kommunale barnevernet. Samtidig erkjenner vi at det, særlig for små kommuner, fortsatt er nødvendig med veiledning og annen bistand fra Bufetat. Kvaliteten på tiltakskjeden som Bufetat har lovmessig ansvar for er blitt svekket i dette tidsrommet. NOBO mener at Bufetat skal ha økt fokus på sine kjerneoppgaver ihht loven, med sikte på å forbedre kvaliteten på tiltakskjeden med gode institusjoner og tilstrekkelig tilgang på fosterhjem. Spesialisert behandling utenfor institusjon bør inngå i Bufetats mandat. Bufetat vil dermed få en rolle innen barnevernet som mer likner spesialisthelsetjenestens. Kommunene må settes i stand til å utvikle egne hjemmebaserte tiltak og ressurser som er tilført Bufetat for å drive tiltak som etter lov er tillagt kommunene, bør vurderes overført til kommunene. 3. Barn med sammensatte vansker er blitt kasteballer Gjennom det nye ansvars og betalingsrundskrivet i 2008 fikk staten et redusert ansvar for barn under barnevernets omsorg som har tilleggsproblematikk som kan gi rettigheter etter annet lovverk. Hensikten var å ansvarliggjøre kommunene for tiltak til barn med fysiske og psykiske lidelser og funksjonsnedsettelser. Resultatet er blitt en rekke konflikter mellom Bufetat og kommunebarnevernet og konflikter innad i kommunene for barn med behov for omfattende og kostnadskrevende tiltak, spesielt knyttet til psykiske forstyrrelser. NOBO mener at betalingsrundskrivet må utvikles slik at kommunalt og statlig ansvar blir mer klargjort og krever at samtlige relevante lovverk harmoniseres slik at en unngår

6 uverdige konflikter rundt enkeltbarn. NOBO mener at det bør åpnes for større fleksibilitet i kostnadsdeling for omfattende forebyggende hjelpetiltak og krever at staten må ta det fulle økonomiske ansvaret, ut over egenandelen, for alle barn der barnevernet plasserer barn utenfor hjemmet. På denne måten vil vi ha et enkelt regelverk og et fordyrende tvisteløsningsorgan blir overflødig.