Barnevernet sett med brukernes øyne

Transkript

1 Hva er egentlig barnevern? Og hva betyr barnevernet for dem som trenger det? Barnevernet sett med brukernes øyne 23 unge voksne om sin oppvekst i barnevernet 4000 nordmenn om sin holdning til innhold og kvalitet i barnevernstilbudet En rapport om barnevernet uten fageksperter - De som jobber i barnevernet må få bedre opplæring eller skole. Det er en skikkelig vanskelig jobb, og hvis man er flink, kan det utgjøre hele forskjellen for barn. Og så må de slutte å være så bundet av regler, og se hver enkelt unge. Behandler alle foreldre barna etter helt like regler, kanskje? Kvinne (23)

2 2

3 Innhold 1. Introduksjon Om rapporten. Av Erik Sandøy, Administrerende direktør i Aleris Ungplan & BOI... 6 Om kunnskapsbehovet i barnevernet. Av Nina Dalen, FoU-direktør i Aleris Ungplan & BOI... 8 Fakta om barnevernet Hoveddel 23 personlige historier fra barnevernet Den store barnevernundersøkelsen Forslag til forbedringer Brukernes egne råd til politikerne

4 4

5 1. Introduksjon Om rapporten Om kunnskapsbehovet i barnevernet Fakta om barnevernet 5

6 En rapport for dem det gjelder Av Erik Sandøy, Administrerende direktør Aleris Ungplan & BOI Felles for de fleste av de tallrike rapportene som er skrevet om barnevern, er at de hovedsakelig handler om administrering og organisering bemerkelsesverdig ofte utelates barna selv og deres meninger. Det er besynderlig. For hvordan kan vi vite at vi organiserer barnevernstilbudet til barnas beste uten å spørre dem det gjelder? Aleris Ungplan er Norges største private barnevernsaktør og har over 20 års erfaring med barnevern. Opp gjennom årene har vi gitt tilbud til rundt 5000 barn i ulike typer tiltak. Alle disse menneskene sitter på uvurderlig førstehåndserfaring og nyttige innspill til hvordan barnevernet bør være men de blir sjelden spurt. Vi har lenge savnet et innspill til barnevernsdebatten der disse barnas stemme kommer tydelig frem. I mangel av dette, har vi nå i rapporten du holder i hånden spurt 23 unge voksne som selv har vært under barnevernets omsorg i oppveksten. Alle har erfaring fra både offentlig og privat barnevern. De forteller sine historier, synspunkter og erfaringer fra det å måtte flytte bort fra sin egen familie som barn. Deres historier er selvsagt ikke felles for alle som har vært innom barnevernet. Men mange både i og utenfor barnevernet vil kunne kjenne seg igjen i mye av det de forteller. Om at de ønsker stabilitet og trygge voksne omsorgspersoner som passer på dem, som bryr seg om dem og som setter grenser for dem. Folk flest har tillit til barnevernet Nesten én av ti får i løpet av barndommen en eller annen støtte av barnevernet, og rundt disse barna finnes familie, omgangskrets og venner. Det er ofte dere som oppdager og melder fra når et barn ikke har det bra. Vi har derfor også spurt 4000 nordmenn om deres kunnskap om barnevernet og holdninger til temaet i en av de største befolkningsundersøkelsene om barnevern som noen gang er gjort i Norge. Resultatene av undersøkelsen er på mange områder positive. For selv om folk vet lite om hva barnevernet hovedsakelig gjør og hvor mange de hjelper, bryr folk seg. Mange har vært i kontakt med barnevernet, og flertallet har stor tillit jobben barnevernet gjør. De 23 unge voksne vi har snakket med bekrefter dette synet. Flere er dypt takknemlige over at barnevernet hjalp dem, og de fleste opplever ikke sin barnevernsbakgrunn som noe negativt i dag. Men noen forteller også om å bli sviktet igjen av det barnevernet som skulle hjelpe dem fra det omsorgssviket de kom fra gjennom uverdige opplevelser som minner om at vi har en jobb med å forbedre systemet og tilbudet de får. Riktig fokus i barnevernsdebatten Vi har ikke laget denne rapporten for å starte en debatt om hva som er best av offentlig, privat ideelt eller privat kommersielt barnevern. I Norge er barnevernet et offentlig ansvar og det bør det også 6

7 fortsette å være. Men er det noe vi vet, er det at hvert barn er forskjellig. Derfor er det viktig å ha et mangfold av kvalifiserte aktører, tjenester og tilbud både offentlige og private. Hensynet til tradisjon, verdifokus og drift hos både offentlige og private aktører må aldri gå foran hensynet til barna og de unge barnevernstiltakene er til for. Fra vårt ståsted som fagmiljø fremstår et slikt fokus på ulike eierformer i barnevernet innenfor en offentlig regi som et feilspor, når det er andre helt åpenbare, mer substansielle utfordringer oppmerksomheten burde rettes mot. Ikke bare en vanlig jobb Når barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken har erklært at barnevernet er hans største utfordring og viktigste oppgave, har han ingen lett oppgave. Det er selvsagt positivt å tilføre nye stillinger. Men kvaliteten i barnevernet bedres ikke automatisk med et antall nye stillinger. Barnevernet er mer enn bare en vanlig jobb, der motivasjon, egnethet og kompetanse hos de som jobber der kan være det som gjør at et utsatt barn klarer seg over i voksenlivet. Ut i fra historiene til de 23 unge voksne vi har snakket med, er det ikke vanskelig å forstå belastningen det er å fortelle en vanskelig, personlig familiehistorie igjen og igjen til et tosifret antall saksbehandlere. Eller usikkerheten ved å ikke vite hvem som kommer på jobb på institusjonen på neste skift. Dette kan barne-, likestillings- og inkluderingsministeren gjøre noe med for å forbedre. Vi tror at en satsing på barnevernet i tillegg til flere stillinger også må innebære å gi medarbeiderne i barnevernet bedre lønn, gode arbeidsvilkår og faglig utvikling slik at vi beholder kompetente og engasjerte medarbeidere. For å satse på barna i barnevernet, må man satse på menneskene som jobber for dem. Samle kreftene Et tydelig hovedfunn i undersøkelsen og samtalene med de 23 unge voksne er at det ikke oppfattes som viktig hvem som driver de ulike barnevernstiltakene. De er opptatt av at de som trenger det, raskt skal få et trygt og stabilt tilbud av bra kvalitet. Faktum er at uten private barnevernsaktører ville barnevernet slik det er i dag, brutt sammen. Vi tror derfor at barnevernets økende utfordringer vil gjøre at vi i enda større grad må samle kreftene for å møte utfordringene og løse oppgaven det er å ha et godt barnevern i Norge. Jeg tror også de fleste er enige i at det ikke er godt barnevern å la være å gi barn et godkjent tilbud av god faglig kvalitet, begrunnet i ideologiske prinsipper om eierskap. Når barnevernsreformen skal evalueres innen mars 2012 er det viktig å huske på at det som er viktig for politikerne, ikke nødvendigvis betyr like mye for alle barna som venter på fosterhjem og institusjonsplass. Vi håper derfor det de 23 unge voksne her forteller, blir hørt og tatt hensyn til. 7

8 Vi trenger mer systematisert kunnskap om det vi gjør Av Nina Dalen, FoU-direktør/psykolog i Aleris Ungplan & BOI Årlig får barn og unge bistand fra barnevernet. Det betyr at barnevern berører mange nordmenn. Mange vet mye og mener mye om barnevern, men vi trenger mer kunnskap. Vi har denne gangen valgt å starte kunnskapsinnhentingen ved å hoppe over ekspertnivået og heller henvende oss direkte til de virkelige ekspertene: de som trenger oss og som bruker oss. Funnene fra befolkningsundersøkelsen er oppsiktsvekkende klare; nordmenn har høy tillit til barnevernet. Både brukerne av barnevernstjenestene og befolkningen for øvrig tror på barnevernets intensjon om å rette opp feil for barn som har fått en skjev start. De fleste av de intervjuede unge med bakgrunn fra barnevernet ser i ettertid at bistanden har vært nødvendig, og i mange tilfeller god. Befolkningen har lav terskel for å kontakte barnevernet enten det gjelder mistanke og omsorgssvikt eller mishandling, eller de selv føler at de trenger bistand i forhold til eget barn. Trygghet og stabilitet er viktig De sterke unge voksne vi har snakket med forteller mange vonde historier. De forteller om svik i hjemmet, og følelsen av å bli sveket på nytt i møtet med barnevernet. De forteller om motbør, rus, ensomhet og manglende trygghet gjennom en fase der de fleste av oss har nok med å komme oss gjennom skolen og stable en slags identitet på bena. De forteller om å bli kastet fra behandlingsopplegg til behandlingsopplegg, om store utskiftninger i personale og saksbehandlere og om det å måtte legge frem saken sin på nytt og på nytt og så enda en gang for ulike mennesker. De er samstemte om at det barn fra sammenbrutte hjem behøver er trygghet, stabilitet og forutsigbarhet. Alt annet kommer i andre rekke for dem. Den kritiske suksessfaktoren ligger i møtet mellom barna og de nye voksenpersonene. De unge voksne forteller historier om flotte voksne som har grepet fatt i dem, sett dem, løftet dem tilbake. Om familier som har tatt dem inn og gitt dem kjærlighet og omsorg, og om sosialarbeidere og konsulenter som har vært tilgjengelige døgnet rundt. Om personer som har satt rammer ut i fra det barna trenger, og ikke lagt forhåndsbestemte rammer barna må tilpasse seg inn i. Det er mange gode opplevelser oppi alt det vonde. Også befolkningen mener at trygghet og stabilitet for barna er det viktigste. 95 prosent mener at det viktigste når et barn må flytte fra foreldrene, er at barnet får et stabilt tilbud slik at det slipper å flytte ofte. 90 prosent mener at det er likegyldig om det er private eller offentlige aktører som leverer et barnevernstilbud så lenge tilbudet er stabilt og faglig godt. Felles kvalitetssikring mangler En stor svakhet med dagens barnevern er at vi mangler et felles klassifikasjonssystem og dokumentasjon på hvordan man best kan beskrive barn og deres behov. Vi mangler systematikk og kunnskap om måten vi kartlegger disse barnas behov på er god nok, slik at vi forstår hva oppgaven med hvert barn er. Vi mangler systemer for å fange opp hvilken måte er disse barna forskjellige på, 8

9 og hvordan man kan vite at barna er rett plassert. Først når vi har en felles forståelse og kunnskap om målgruppen, har vi et godt grunnlag for å undersøke hva det er av det vi gjør som gir effekt. For å bli bedre på dette er det viktig med styrket kunnskapsoverføring og et bedre samarbeid mellom det statlige, kommunale og private barnevernet. Før en slik profesjonell måling av hva slags innhold, kvalitet og resultater de ulike aktørene har i sine respektive barnevernstiltak er på plass, blir det meningsløst å diskutere hvem som er best egnet til å drive med barnevern all den tid alt barnevern i Norge skjer i offentlig regi, og alle som driver med barnevern er godkjent av det offentlige. Dagens system gir unødig lang ventetid Den andre store svakheten er at barn som trenger det i dag venter for lenge på å få plass på institusjon eller fosterhjem. Statens mål er at alle barn skal ha et godt og likeverdig tilbud uavhengig hvor i landet de bor. Det er også et politisk mål at det offentlige selv skal drive institusjoner og fosterhjem. I dag fungerer ikke dette. Inntil staten klarer å gi alle barn og unge som trenger det et tilbud, er det viktig at staten og private samarbeider godt slik at barna har et godt tilbud av god kvalitet i mellomtiden, og slik at det ikke blir noe A- og B-lag på barnevernstjenestene. Det er det statlige nivået som bestemmer om et barn skal plasseres hos private, etter at kommunalt barnevern har besluttet at barnet trenger forsterket fosterhjem eller institusjonsplass. Mange barn og unge får ikke hjelp fordi det offentlige ikke vil bruke private plasser. Når staten velger å ikke benytte seg av ledige fosterhjem og institusjonsplasser hos private, kan konsekvensen bli at barneverntjenesten i kommunene blir sittende med et tiltaksansvar for flere barn som skulle vært plassert ut av hjemmet. Dette kan bidra til lang saksbehandlingstid i kommunene. Opphopningen i kommunene av barn som venter på tilbud kan være en medvirkende årsak til at flere saker blir så alvorlige at de må fremmes for fylkesnemnd, som også får kø og lengre saksbehandlingstid. Riksrevisjonens rapport til Stortinget i 2008 viste at hele 89 prosent av barnevernsakene i 2008 hadde en saksbehandlingstid som var lengre enn fire uker som er målet i barnevernsloven. Ventetiden er skadelig for barna Mange barn venter dermed ofte alt for lenge på fosterhjem eller institusjonsplass. Jo lenger et barn blir værende i en omsorgssviktsituasjon der de venter på et egnet tilbud, jo mer ustabile og mer utrygge og dårligere psykisk blir de. Fylkesmennene mener også at barn som plasseres på institusjon har mer omfattende atferdsproblemer og rusproblemer enn tidligere, og statistikken viser at det benyttes langt mer tvang. Ved langvarig omsorgssvikt øker også sjansen for at ungdom reagerer mer høylydt blant annet ved å ty til vold og annen kriminalitet. Varigheten av en institusjonsplassering øker tilsvarende. Mange av tilfellene der barn begår kriminelle handlinger kunne vært unngått dersom alle de barna som trenger det, hadde fått et godt tilbud i barnevernet tidlig uten å vente i kø under omsorgssvikt. Les deres egne råd Jeg er stolt over å kunne legge frem befolkningens og barnevernsbrukernes stemme om barnevernet, og dypt takknemlig overfor de 23 unge voksne som har delt sin historie med oss enda en gang slik at denne rapporten har kunnet bli til. I et eget kapittel har vi samlet deres egne råd til alle som bygger opp og driver barnevernstjenester. Dette er kloke innspill som ikke bør overses. Jeg håper at dette dokumentet blir lest og flittig brukt. 9

10 Fakta om barnevernet Nesten én av 10 har fått støtte fra barnevernet i løpet av barndommen barn og unge fikk støtte fra barnevernet i Det er 5 prosent flere enn i 2008, og nesten 50 prosent flere enn for ti år siden. Rundt 3 prosent av barna i Norge får tiltak fra barnevernet. Men mange er innom barnevernet i kortere perioder, og i løpet av hele barndommen har nesten én av 10 fått bistand fra barnevernet. (Kilder: SSB, NOU 8:2009 om Kompetanseutvikling i barnevernet) Åtte av ti barn får hjelpetiltak i sitt eget hjem, og tre av fire av de som bor utenfor hjemmet bor i fosterhjem Åtte av ti barn som er i kontakt med barnevernet får hjelpetiltak. Det kan for eksempel være råd og veiledning, besøkshjem, økonomisk hjelp, barnehage eller støttekontakt. To av ti er fordelt på mer ressurskrevende tiltak. Ved utgangen av 2009 var over barn og unge plasserte utenfor familien enten som frivillig hjelpetiltak, tvangstiltak eller som omsorgstiltak etter vedtak i fylkesnemda. Tre av fire av disse bor i fosterhjem. Både bruk av fosterhjem og hybel/bosted med oppfølging øker, mens barnevernsinstitusjon, andre behandlingsinstitusjoner og beredskapshjem går ned. (Kilde: SSB) Antall undersøkelser øker, og det er foreldrene selv og skolen som kontakter barnevernet oftest En barnevernssak starter ofte med en melding til barnevernet, som så bestemmer om de skal sette i gang en undersøkelse eller legge bort meldingen. Undersøkelsen konkluderer om det skal iverksettes barnevernstiltak eller ikke. I 2009 startet barnevernet over undersøkelser. Det er en økning på 8,2 prosent, og tallet på påbegynte undersøkelser i barnevernet har aldri vært så høyt som nå. Rundt halvparten av undersøkelsene ender med at et barnevernstiltak iverksettes. Foreldrene tar kontakt med barnevernet i 16 prosent av de meldingene som fører til undersøkelser. Skolen tar kontakt nesten like ofte, i 14 prosent av meldingene. Barnevernet selv og politiet står for rundt 12 prosent hver, mens barnehagen tok kontakt i 4 prosent av meldingene som førte til undersøkelser i (Kilde: SSB) 10

11 Hvem gjør hva i barnevernet? Kommunene tar imot meldinger om barn med behov for hjelp og iverksetter for 80 prosent av barnevernsbarna egne tiltak. Det er det kommunale barnevern som etter undersøkelser beslutter hvilke tiltak det enkelte barn er i behov av. Dersom det på dette nivået besluttes at barnet har behov for forsterket fosterhjem eller institusjonsplass viderehenvises saken til det statlige nivået, som har ansvar for å fremskaffe et egnet tiltak. De statlige tiltakene forvaltes av Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat). Bufetat består av Barne- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) og Bufetats fem regionkontorer, og bistår blant annet barneverntjenesten i kommunen med å plassere barn utenfor hjemmet. Bufetat driver egne barnevernsinstitusjoner, rekrutterer og formidler fosterhjemsplasser, og kjøper ved behov institusjonsplasser og forsterkede fosterhjemsplasser hos private tilbydere. Private barnevernstjenester Kjøp av tjenester fra private barnevernsaktører (både ideelle og kommersielle) står samlet for en tredel av de totale utgiftene i Norge til barnevern i Av dette gikk nesten 90 prosent til kjøp av tjenester fra private barnevernsinstitusjoner. Barnevernet er dermed et av de statlige områdene som har et relativt høyt innslag av kjøp av tjenester fra private. (Kilde: SSB) 11

12 12

13 2. Hoveddel 23 personlige historier fra barnevernet Den store barnevernundersøkelsen 13

14 14

15 23 personlige historier fra barnevernet I dette kapittelet presenterer vi utdrag fra samtalene vi har hatt med 23 unge voksne med erfaring fra både offentlig og privat barnevern, fra institusjoner, fosterhjem og beredskapshjem. Vi har trukket ut noen fellestrekk i historiene og samlet dem til det vi vurderer er sterke tendenser. Disse oppsummeringene finnes under det vi kaller for generelle trekk. Imidlertid taler historiene deres i stor grad for seg selv, og vi har således valgt å viderebringe mange av disse uten drøfting eller tolkning. De 23 unge voksne har hver sin historie. Derfor er naturligvis opplevelser, holdninger og synspunkter spredt, i blant direkte motstridende. Vi har etterstrebet å la de intervjuede snakke fritt om temaer som opptar dem, heller enn å styre samtalene i forsøk på å bekrefte eller avkrefte hypoteser. Likevel er det mange fellestrekk i det de intervjuede sier. Blant annet er det svært få som ikke trekker frem noen positive erfaringer, og mange understreker at de ønsker at vi videreformidler det som er bra i barnevernet for å bidra til mindre stigmatisering og mindre offentlig uthenging av barnevernet og dets ansatte. Flere av utfordringene de intervjuede har møtt underveis i bistandsperioden ligner også på hverandre, og mange har savnet de samme tingene. Vi har derfor samlet hovedpoengene fra intervjuene under fire temaer som flertallet av de intervjuede trakk frem og var mest opptatt av: 1. Vi trenger trygge rammer og stabilitet i hverdagen 2. Rett tiltak til rett barn 3. Det er voksenpersonene vi møter som avgjør fremtiden vår 4. Vi må informeres om hva som skjer og hva som skal skje 15

16 Detaljerte funn fra samtalene 1. Vi trenger trygge rammer og stabilitet i hverdagen Generelle trekk: Selv om de fleste har blandede erfaringer fra barnevernet, forteller et flertall at de i dag har et avslappet forhold til sin barnevernsbakgrunn, og jevnt over er glade for at situasjonen ble som den ble. Mange forteller at de kom fra hjem der det ikke var bra for dem å være, og at barnevernet til slutt ga dem mer trygghet og mer stabile rammer enn de ville fått om de hadde blitt boende hjemme. Flere ønsker seg et mer nyansert mediebilde av barnevernet, og tror at stigmaet knyttet til det å være barnevernsbarn ville blitt mindre dersom folk flest visste bedre hva det dreier seg om. Felles for mange av de opplevelsene fra barnevernet som har vært opplevd negativt, er knyttet til mangel på stabile og forutsigbare boforhold, og manglende grensesetting. Dette trekkes særlig frem av dem som har bodd på institusjon. Det nevnes at regelverk kan være til hinder for normale situasjoner som oppstår i familier når barn vil noe som foreldrene ikke synes er greit. Det som kan være normal grensesetting for en vanskelig ungdom hjemme hos foreldre, kan være ulovlig bruk av tvang i barnevernet. Noen av de intervjuede savner det at voksne kan få være voksne slik at de selv kan få frihet til å være uvitende og opposisjonelle barn og ungdom og bli veiledet deretter. Noen av deres historier: - Det var helt nødvendig at jeg ble tatt ut av hjemmet, hvis ikke hadde det nok gått litt galt. Men da jeg kom på institusjon, ble det helt galt. På institusjon gir de helt faen i deg. De kjørte oss på fest, 15 år gamle, men hentet oss bare hvis vi ringte før klokken 01. Hvis vi ringte senere, gadd de ikke komme og hente oss, og vi sov bare tilfeldige steder. Eller det var lett å lyve og si at vi skulle sove hos en venninne og så bare drive gatelangs, ingen brydde seg om det. Mens jeg bodde på institusjon, var jeg hjemme én fredag totalt. Da hadde en der bestilt pizza og leid film til oss to. Det var fint gjort. Aller verst var det at det var så stor utskiftning av folk. Vi visste ikke hvem som var på jobb dagen etter, og hvis vi visste det og kanskje gledet oss til å se den personen, så kom det kanskje en annen i stedet. Det nyttet ikke å knytte seg til noen, fordi en dag var de bare borte. Ikke akkurat det barn i vår situasjon trenger. Fosterhjem var bedre. Der er det i hvert fall en slags følelse av at noen bryr seg, og noen rammer. Kvinne (23) 16

17 - De fleste barn som har havnet i barnevernet, har gjort det fordi de har blitt sviktet, og mangler tillit til voksenpersoner. Barnevernets intensjon er å hjelpe de som har fått en skjev start på livet til å komme tilbake til normalen. De skal forsøke å rette opp feilene som har skjedd, og gi dem det de ikke har hatt. Barnevernet lykkes ikke i dette. De klarer ikke å bygge tillit hos barna, fordi de svikter når de trengs mest. Til å begynne med møtte jeg nye saksbehandlere hele tiden. Det var umulig å vite hvem som ville ha jobben om to uker, og jeg ble kastet fra person til person. Jeg må understreke at dette ikke gjelder det private tiltaket jeg har vært i, som er min eneste andre erfaring enn det offentlige. Men for meg hadde det vært forferdelig å ikke havne hos barnevernet, for situasjonen hjemme hos meg var ikke bra. Jeg er veldig glad for at jeg ble fanget opp selv om det til tider har vært tøft. Barnevernet (ikke det offentlige) har hjulpet meg gjennom skolen, de har latt meg snakke, og gitt meg trygghet. Men man må finne det rette hjemmet. Jeg har nok vært veldig heldig. Jeg har lite positivt å si om barnehjem. Det eneste som kan være positivt, er hvis det er barn med store vansker som ikke er klare for å komme til et nytt hjem ennå, som trenger en stopp for å få bearbeidet litt. Og hvis det er helt for jævlig hos foreldrene, er det jo bedre å ikke være der uansett på en måte. Men den ordentlige bearbeidingen kan ikke begynne før man er i et nytt hjem, for man klarer ikke tenke ordentlig så lenge man ikke er trygg. I institusjon kan man ikke være trygg, fordi man aldri vet hva man går til. Man vet ikke hvem som er på jobb, eller hvem som jobber der for den sakens skyld. Det er bare en butikk. Fosterhjem er noe helt annet. Alt for meg var negativt før jeg kom i fosterhjem. Da ble alt bra. Mann (21) 17

18 - Jeg hadde ikke klart meg uten barnevernet. Barnevernet gjør så mye bra. Det er så mange ildsjeler som arbeider der. Jeg fikk trygge rammer, hadde det godt. Jeg tror det at jeg hadde stabile folk rundt meg har medvirket til at jeg hadde det så bra som jeg hadde i barnevernet. Jeg tror også mange har et feil bilde av hvem som er i barnevernet og hvorfor. At de får et feil bilde når foreldrene må sende barna sine i barnevernet. Jeg tror man kunne reklamert mer for barnevernet og den jobben de gjør, for at folk skal få et rett inntrykk av barnevernet. De gjør så mye bra og det er så mange ildsjeler der som gjør en så god jobb. Da jeg bodde på institusjon, var det en situasjon der en av de andre ungdommene var veldig utagerende. Det gikk jo greit, men det er slitsomt og vanskelig å bli plassert sammen med folk med helt andre problemer. På én måte er det greit å lære å forholde seg til folk med andre problemer, men på en annen side er det veldig slitsomt å bo sammen med folk som er mer belastede enn deg selv når man er i en sånn situasjon. Det verste jeg har sett er folk som ruser seg, og personalet visste det men de gjorde ingenting. Jeg tabbet meg ut der én gang, og da tok personalet affære. Det synes jeg var bra. At de viser at det ikke er greit. Kvinne (22) - Jeg har ikke så veldig bra inntrykk av barnevernet. Kuratoren min i barnevernet møtte ikke opp til møter og sånn. Jeg vet de har dårlig med ressurser, men det går jo utover ungdommen da. Men det ene tiltaket er jeg veldig fornøyd med. Jeg fikk tett oppfølging. Jeg var jo i opposisjon. I den perioden var jo ikke jeg noe bra. De fulgte meg opp hele døgnet. Hvis jeg for eksempel var i byen og ikke kom meg hjem, kunne jeg ringe dem og så var det ikke noe problem men de kom og hentet meg. Jeg er glad for muligheten jeg fikk i familiehjem og for at det ble tilrettelagt etter meg. Hvis jeg hadde kommet på et hjem, så tror jeg det kunne gått galt med meg. Noen ganger er det for mildt. Det er selvfølgelig viktig at de unge har rettigheter, men de voksne burde ha lov til å gjøre mer i situasjoner der de unge vil og kanskje har rett til å bestemme men åpenbart ikke vet sitt eget beste. Kvinne (28) 18

19 2. Rett tiltak til rett barn Generelle trekk: Ingen av de intervjuede er opptatt av hvem som eier og driver barnevernstjenestene. For dem er det likegyldig hvem som betaler lønninger og husleie, så lenge de kjenner seg trygge og godt ivaretatt innenfor tilbudet de faller inn under. Mange av de intervjuede understreker hvor viktig det er å lytte skikkelig til hva barna og de unge sier og mener, slik at tiltaket de bor i kan bli tilrettelagt etter dem og deres behov. Alle som til slutt ble fornøyd med barnevernet oppgir at grunnen er at de til slutt kom i kontakt med personer i barnevernet som så dem, som så deres behov, og fikk plassert dem i et tiltak der de trivdes. Mange understreker at dette er viktig fordi ingen barn er like og har samme behov, og barnevernet ikke har noen fasit og enkle løsninger. Mange har opplevd kvalitetsforskjell på de ulike barnevernstiltakene de har bodd i. Av dem som trekker frem dette, understreker mange at de ikke kan si noe om hvem som på generell basis er flinkest til å drive barnevern, men at de ut fra egen erfaring har merket stor forskjell fra ett tiltak til et annet. Årsakene de oppgir til at de har oppfattet et tiltak mer positivt enn andre er gjerne knyttet til tettere oppfølging og at tiltaket er mer tilpasset deres behov. Noen av deres historier: - Feilvurderinger skjer hele tiden. Med feilvurderinger mener jeg kanskje at de ikke ser an ulike typer barn og unge. Det første fosterhjemmet jeg fikk var utrolig dårlig tilpasset mine problemer. Eller jeg var dårlig tilpasset fosterhjemmet, kanskje? Ikke vet jeg. Det offentlige barnevernet lot meg vente i 3 år på å få et familiehjem som ikke fungerte. Det private skaffet meg et utrolig flott hjem på 3 måneder. Jeg vet ikke om jeg kan si noe generelt om det, men min erfaring er at det mangler ressurser og kompetanse i det offentlige. Det verste i barnevernet er kanskje at de bryter løfter de gir. Jeg ble lovet hjelp til å ta lappen da jeg var 18. Den hjelpen har jeg aldri sett noe til. Løftebrudd er det kjipeste for barn og unge som er mye skuffet og redde, man trenger noen man kan stole på. Men mye var også bra. Jeg ser i ettertid at det var ok alt i alt. Jeg hadde alltid noen å ringe til. Jeg hadde mesteparten av tiden et hjem. Mann (20) 19

20 - Jeg var 16 år og hadde ikke hatt noen problemer før det, så barnevernet ble for meg en stor omveltning i livet mitt. Og ikke en positiv en. Jeg følte jeg ble feil behandlet, at saken min ble feil behandlet, håndtert feil. De kom inn og overtok livet mitt helt og jeg var jo en nesten voksen jente. Systemet var lite tilrettelagt rundt meg. Jeg hadde et rusproblem. Men jeg fikk ikke noe behandling for det. Det var liksom nå fjerner vi henne ut fra sine vante omgivelser, og så håper vi det går over, liksom. Jeg ble flyttet til en by der jeg bare kjente andre brukere, med bare 2 timers skole i uken å drive med. Med en ungdom i sin verste opprørsalder, så synes jeg det virker dårlig gjennomtenkt. Jeg satt der i feil situasjon. Jeg var relativt fornøyd der og da, men i etterkant så ser jeg at det aldri burde skjedd. Det ville spart meg for mye dritt jeg har fått senere. Senere ser jeg jo også at jeg rotet meg bort i ting jeg ikke skulle rotet meg borti, men jeg synes det gikk altfor lang tid, og de gjorde ingenting. Men jeg har snakket med en annen bruker, der moren hans ringte ham og sa at han ikke fikk lov til å komme hjem. Og da tenker jeg i sånne tilfeller så er barnevernet godt å ha. Kvinne (24) - Mitt inntrykk av barnevernet er positivt for det meste. Jeg har hele tiden hatt et bra forhold til foreldrene mine. Jeg har sett at de har trengt hjelp, og da er det ikke vits i å krangle, men gjøre det beste ut av det. Jeg likte ikke institusjon, men på den annen side er det heller ikke så galt som mange skal ha det til. Jeg synes det var avslappet, men litt ensomt og innesperret. Jeg var for eksempel sperret inne i tre dager uten å ha kontakt med noen. Det er en ekstremsituasjon jeg ikke tror noen trenger. Jeg har ikke tenkt noe på hvordan barnevernet er organisert, bare godkjent tiltakene jeg har fått, jeg. Jeg har for så vidt fått bedre tiltak i det private enn i det offentlige barnevernet da. Mer støtte, på en annen måte. De snakker med meg på en annen linje, på en måte, ikke bare stakkars deg. Det er jo ikke noen vits å si det hvis man ikke har så store problemer. I stedet for å komme og si stakkars deg, stakkars deg, og så skjer det ingenting, så har det private heller sagt hva kan vi gjøre med dette, hvordan skal vi få til dette og så gjør de noe. En ting jeg synes ikke er bra, er at når man først har en etterverngrense på 23, så synes jeg det er underlig at barnevernet prøver å sparke folk ut når de er 20 det er ikke alle som er klare for å klare seg selv da. Og hvis man for eksempel selv har fått barn, før man fyller 20 det er jo ingen foreldre som ville latt deg flytte ut da. Mann (19) 20

21 3. Det er voksenpersonene vi møter som avgjør fremtiden vår Generelle trekk: Det er unisont og gjennomgående at voksenpersonene barna og ungdommene forholder seg til, i stor grad avgjør den enkeltes fremtid. Et stort flertall av de intervjuede trekker frem enkeltpersoner, fosterfamilier eller enkeltaktører som vendepunkt eller redningsbøye. Møtet med denne ene voksne står ofte i stor kontrast til en rekke dårlige opplevelser tidligere i prosessen også disse er ofte knyttet til personene barna har møtt. Flere av de intervjuede understreker hvor viktig det er at de ansatte i barnevernet har rett kompetanse og et bevisst forhold til det å utføre jobben sin godt. Mange har også lagt merke til kvalitetsforskjell mellom de ulike tiltakene de har vært plassert i, og knytter dette til kompetanse og trivsel når de sammenlikner tiltakene i ettertid. Noen mener personlig engasjement og egnethet er viktig, mens andre peker på at dårlige arbeidsvilkår som dårlig lønn kan føre til at folk ikke liker jobben sin. De intervjuede er har et pragmatisk forhold til det at menneskene som tar eller har tatt vare på dem er på jobb. De mener at arbeidsforholdene i mange tilfeller er helt avgjørende for hva slags tilbud barna og de unge ender opp med å få. De er klar over at de selv har vært tøffe å jobbe med, og at det er særdeles krevende arbeidsforhold å være i. Flere trekker frem at ansatte må følges opp, videreutdannes, kurses, inspireres og avlønnes anstendig dersom sluttproduktet skal bli bra for brukeren. Mange trekker frem at det er viktig med faste omsorgspersoner å se opp til og som følger dem tett opp, også utenom vanlig arbeidstid. Mange av de intervjuede trekker frem at de har måttet fortelle historien sin til stadig nye saksbehandlere og har opplevd dette som en belastning. Flere av dem som har bodd en periode på institusjon, trekker frem at hyppig utskiftning av personale har hatt negativ innvirkning på oppholdet der. Noen av deres historier: - Han som hjelper meg nå er en skikkelig bra type. Han følger opp og snakker med meg. Det hjelper. Alt kommer an på de ansatte. Jeg hadde en skikkelig dårlig kontakt veldig lenge, og han var mye av problemet mitt. Jeg tror flinke folk, folk som ser barna, er mangelvare i barnevernet. Miljøarbeideren (kontakten i ettervernet) er en kjempekar, jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten ham. Jeg var ikke akkurat klar for å klare meg selv da jeg var 18 år, visste ingenting om noen ting. Mann (19) 21

22 Barnevernets intensjon er å hjelpe de som har fått en skeiv start på livet til å komme tilbake til normalen. De skal forsøke å rette opp feilene som har skjedd, og gi dem det de ikke har hatt. - Det som er skremmende, er hvor mange som jobber med barnevernet uten å ha noen følelse for jobben. Det vanskeligste i verden er jo å jobbe med mennesker, og særlig barn som ikke har hatt det bra. Jeg skjønner jo også at det er en jobb, men man har misforstått hvis man tror at man bare kan komme på jobben. For å jobbe i barnevernet må man brenne for det; ønske noe mer. Det tror jeg mange ikke har fått med seg. Mann (21) - Alle de ansatte behandlet oss helt forskjellig, og vi så fort hvordan vi kunne utnytte de forskjellige. Det var en dame jeg lagde helt vrak av stakkars, jeg har skikkelig dårlig samvittighet nå. Men det blir litt spørsmål om å overleve. De klarte ikke å takle meg som var så sinna, og så ikke at kanskje noen metoder som funket på andre ungdommer ikke funket på meg. Jeg kom mange ganger opp i helt ville situasjoner og slåsskamper fordi de ikke skjønte at de måtte la meg være i fred. Men selv om jeg har opplevd mye dritt i barnevernet, har jeg også møtt noen bra folk som har hjulpet meg. Særlig en dame som jeg skylder mye. Og som jeg sa trengte jeg at noen grep inn. Jeg har vært i både offentlig og privat barnevern. Offentlig var søppel. Ingen orden, ansatte kom og dro. Privat var bedre, jeg hadde mer kontakt med sosialarbeider, og kom i fosterhjem. Jeg har inntrykk av at det er bedre å jobbe i det private, og det betyr jo masse for oss ungdom. De som hater jobben sin er dritt mot oss. Og de i det private hadde mer erfaring. Det er jo ikke vanskelig å knekke en som er helt ny i den jobben. De som jobber i barnevernet må få bedre opplæring eller skole. Det er en skikkelig vanskelig jobb, og om man er flink, kan utgjøre hele forskjellen for barn. Og så må de slutte å være så bundet av regler, og se hver enkelt unge. Behandler alle foreldre barna etter helt like regler, kanskje? Kvinne (23) 22

23 - Systemet er bra, men det var noen ganger systemet ikke ble helt fulgt opp, at de ikke holdt hva de lovet. Jeg skulle gjerne ønske at det var færre folk å forholde seg til. Du må fortelle historien din igjen og igjen til nye mennesker, og til slutt blir det som å lese opp fra en bok. Og de du forteller til, tenker sikkert hvorfor gråter du ikke. Men det er bare fordi man har fortalt historien sin så mange ganger. Det er jo vanlig iblant at folk slutter, og at det kommer nye. Og så blir jo folk også oftere utbrente og slitne av en såpass tøff jobb og slutter på grunn av det det er det jo ikke så lett å gjøre noe med. Det var jeg selv som tok kontakt med barnevernet. Jeg skjønte at jeg ikke kunne bo hjemme, så da jeg var 13 tok jeg kontakt med barnevernet selv. Barnevernet vil deg jo alt bra og de gjør en god jobb. Men de har ikke hjemler til å gjøre alt de ønsker. For meg er egentlig inntrykket av barnevernet veldig todelt. I begynnelsen var det så som så, men etter hvert ble jeg fornøyd. Jeg er misfornøyd med da jeg var i det offentlige, og veldig fornøyd med det private tiltaket. Der synes jeg at jeg ble hørt. Jeg fikk en støttekontakt som kom og fant på ting med meg. Kvinne (29) 23

24 4. Vi må informeres om vår egen situasjon og vår egen fremtid Generelle trekk Den vanligste enkeltårsaken til at de intervjuede uttrykker misnøye med tiden de har fått bistand av barnevernet, er det at de har savnet informasjon om egen sak. Enkelte har stanget hodet i veggen mens de har prøvd å finne ut hvor lenge de skal være et gitt sted, hvor de skal neste gang eller hvem de skal forholde seg til for å finne informasjon. De som ikke har hatt dette problemet, synes å være klar over at det eksisterer, fordi de konsekvent trekker frem at de har vært heldige eller flinke som har hatt god tilgang på informasjon hele veien. Flere har opplevd selve hentingen til barnevernet som svært traumatisk, siden den har kommet overraskende på dem og de ikke har ønsket å flytte. Samtidig ser flere at dersom de hadde fått informasjon om at de skulle hentes, ville de gjort motstand. For noen har det blitt et problem at sosialarbeidere og saksbehandlere ikke har informert om rettigheter. I enkelte tilfeller har det ført til økonomiske vansker eller problemer med å opprettholde studie-/arbeidsplasser for dem som har vært i ettervern. Flere mener at grensen på ettervern til man fyller 23 år bør stå fast, og at barnevernet ikke må prøve å kutte dem ut før de er 23 selv om de klarer seg fint. Det er ikke bare konkret informasjon om enkeltsaker som savnes. Enkelte etterlyser noen å snakke skikkelig med, og føler at den menneskelige dimensjonen lett forsvinner når barn og ungdom i praksis er saksnumre. Dette gjelder både for tiden de tilbrakte under barnevernets omsorg, og for tiden etterpå. Noen av deres historier: - Jeg var midlertidig plassert på en annen institusjon og ble lovet en plass. Men dagen før jeg skulle dit, fikk jeg vite at jeg ikke skulle dit likevel. Jeg ringte dem, og da fikk jeg høre at jeg ikke kunne komme dit fordi jeg ikke var den personen som passet hos dem. Det er mulig jeg ikke var det, men da må de i alle fall kunne si fra tidligere, og ikke på den måten rett til meg. Barnevernet hjalp meg under utdanning også. Men jeg skulle ønske jeg hadde visst litt mer om mine rettigheter og muligheter jeg ble gravid da jeg var ganske ung. Da tok jeg utdanning og da hadde jeg egentlig rett til permisjon og stipend. Men det visste ingen. Så da mistet jeg både skoleåret, og måtte betale tilbake de skolepengene jeg hadde fått. Det er klart, det er jo ikke så lett for barnevernet heller å vite alt. Men jeg tror det kunne være nyttig med litt mer opplysning i forhold til rettigheter og muligheter med utdanning, og i forhold til NAV. Det der er ikke så lett. Kvinne (30) 24

25 - Jeg ble veldig slengt rundt av barnevernet, og de hørte ikke særlig mye på meg. Det var liksom sånn at de visste bedre enn meg, og jeg trodde på en måte på det også. Allerede fra første stund i beredskapshjemmet hadde jeg det ikke noe bra, men jeg turte ikke si fra. Så da jeg ikke hadde det bra, trodde jeg det var noe galt med meg. Den første fosterfamilien jeg kom til hadde ikke hatt fosterbarn før, og jeg var en utenlandsk tenåring med angst. Det taklet de veldig dårlig. De ble bekymret og trakk seg unna, og visste ikke hvordan de skulle forholde seg til meg. Barnevernet var det ingen hjelp i, jeg vet at de skrev e-poster og bad om hjelp og sånn uten å få svar. Barnevernet gjør ting mye enklere enn det er. De tror at det bare er å ta barn ut av hjemmet og plassere dem et annet sted, så skal det liksom gå bra. Med meg gikk det dårlig, det var sikkert fordi jeg aldri snakket med noen om hvordan jeg hadde det. Men de spurte jo ikke heller. Så jeg ble psykisk syk og innlagt. Da jeg kom ut bar det rett i ny beredskap, så i en fosterfamilie til. Jeg vet lite om hva andre føler om barnevernet. Jeg har ikke hatt kontakt med noen, og skulle ønske de la mer til rette for at jeg kunne snakke med andre barnevernsbarn. Tror det hadde hjulpet før, i alle fall. Kvinne (18) - Jeg hadde det fint hjemme, og en dag sto de på døra. Eller, da jeg var 12 år, kom de første gang etter at noen hadde meldt fra om noe, men de fant ikke noe galt og vi hørte ikke noe mer. Men da jeg var 15 kom de plutselig og ringte på og tok meg med. Jeg vet til dags dato ikke hvorfor. Jeg har spurt og spurt, ingen har svar til meg. Sånn har det vært hele tiden. Jeg har flyttet fra institusjon til institusjon, og aldri har noen sagt hvorfor eller hva som skal skje neste gang. Det ble bedre i fosterhjem, der hadde jeg det ganske fint. Men jeg hadde det jo fint hjemme også Jeg har inntrykk av at andre i barnevernet føler det ganske likt som meg, det er ingen som forteller dem noe. Om jeg synes barnevernet er for raske til å gripe inn? Ja, hos meg skulle de sjekket ut bedre. Men det er jo andre igjen som har det jævlig hjemme i mange år og som ikke blir henta før det er for sent, så det er vel både og, det der Utdanning har blitt veldig vanskelig. Det at jeg aldri visste hva jeg skulle neste uke gjorde at det gikk ganske dårlig på skolen egentlig. Jeg klarte ikke konsentrere meg om noe annet enn at ikke jeg skjønte hvor jeg skulle bo eller hvorfor. Mann (19) 25

26 - Jeg fikk vite at jeg hadde vedtak til jeg var 20. Men så fikk jeg vite at jeg var for snill og for flink, at det jo gikk så bra med meg, så derfor skulle plassen der jeg bodde bli gitt til en annen. Jeg prøvde å klage på det men det hjalp ikke. Og dette førte til at jeg ikke ble ferdig med skolen men måtte slutte da det bare var 2 måneder igjen. Så det er ikke noe ettervern. Da er det over til sosialkontoret. De er helt umulige. Sosialkontoret utnytter at barnevernsbarn er unge og naive og ikke kjenner regelverket og systemet godt nok. Jeg måtte søke om å fornye sosialhjelpen hver måned. Dette var vanskelig for eksempel så ringte sosialkontoret og sa at jeg skulle komme på møte med dem, og så var det kanskje vanskelig for meg fordi jeg hadde tentamen den dagen. Men da jeg sa det, hørte de ikke på meg men sa at om jeg ikke kommer så mister jeg sosialhjelpen. Så da endte det med at jeg måtte bruke mindre tid på en tentamen for eksempel, fikk dårligere tid til den. Sosialkontoret utnyttet at min barnevernskontakt ikke kunne systemet og rettighetene godt nok. Å gå på skole og håndtere sosialkontoret blir en vanskelig oppgave på én gang. Barnevernsbarn har ingen familie til å støtte seg i den perioden som selv for vanlige folk innebærer mange vanskelige spørsmål i forhold til livet og fremtiden hva skal jeg bli, hva skal jeg gjøre, hvor skal jeg bo, hva skal jeg studere, hvordan søker jeg jobb. Og på toppen av dette må man krangle med sosialkontoret for å få pengene man trenger for å leve. Barnevernet må ikke kutte vi har ikke råd til økonomiske innsparinger når det gjelder personers liv og fremtid. Jeg måtte slutte på skolen fordi jeg ikke hadde penger til å betale husleie og strømregning. Kvinne (24) - Jeg skulle gjerne hatt en person å snakke med, det ville gjort mye annerledes for meg. Å ha en fast person å kontakte som ettervern. Det er ikke så mye som skal til, bare en telefon en gang i blant der noen spør hvordan du har det. Man får inntrykk av at ingen bryr seg. Mann(24) Om samtalene 26

27 Det er gjennomført i alt 23 intervjuer med unge voksne mellom 18 og 30 år fra hele landet. Alle som har deltatt er enten ute av barnevernet, eller på vei ut gjennom ettervern. Dette er anbefalt i denne type undersøkelser, ettersom man da klarer å se sitt eget opphold og egne erfaringer mer i perspektiv. Alle 23 har bodd under ulike barnevernstiltak flere steder i landet i korte eller lengre perioder av sin oppvekst, altså de som representerer de 20 prosentene som i dagens barnevern er fordelt på mer ressurskrevende tiltak. Denne gruppen er valgt bevisst da de har større kontakt og erfaring med barnevernet enn de som mottar hjelpetiltak i eget hjem, og det er de som vil oppleve sterkest konsekvenser som følge av styrker og svakheter i barnevernssystemet. Alle 23 har erfaring fra både offentlige og private barnevernstiltak, og har samtykket til å delta etter forespørsel fra Aleris Ungplan. De ble deretter kontaktet av en tredjepart uten bakgrunn fra sosialarbeid og uten arbeidsforhold hos Aleris Ungplan. Samtalene ble gjort under forutsetning om anonymitet, også overfor Aleris Ungplan. Dette ble gjort for å legge til rette for at personene kunne fortelle fritt om sine personlige erfaringer og synspunkter fra de ulike tiltakene de har vært i. Dybdeintervjuene ble gjennomført i september og oktober 2010 på telefon gjennom frie samtaler, kun guidet med åpne spørsmål. Intervjuene er ikke ment å være representative for alle barn og unges erfaring fra barnevernet, men et innblikk i ulike sider ved et opphold i barnevernet fortalt av et utvalg tidligere barnevernsbarn. 27

28 28

29 Den store barnevernundersøkelsen Hensikt og metode Hensikten med befolkningsundersøkelsen er å kartlegge nordmenns kunnskap om og holdninger til barnevernet, og å viderebringe befolkningens syn på hva best mulig barnevernstilbud betyr i praksis. Undersøkelsen består av intervjuer med 4000 respondenter i hele Norge, som sikrer full representativitet. Dette antallet gir representativitet ned på fylkesnivå, slik at synspunktene ikke bare kartlegges langs aksene alder, utdannelse, inntekt og kjønn, mens også etter i hvilket fylke folk bor. Intervjuene er foretatt av Norstat Norge. Vi har stilt spørsmål innenfor fire hovedkategorier. Disse er som følger: 1. Kunnskap om barnevernet 2. Holdninger Hva vet folk om barnevernet Hva vet folk om hvem barnevernet hjelper Egen erfaring med barnevernet Terskelen for å varsle/be om bistand selv Barnevernsbarnas rettigheter 3. Innhold og kvalitet i tilbudet Tilbudets innhold Ettervern 4. Organisering Eierskap Plasseringspraksis Hva bør komme i fremste rekke? 29

30 Hovedfunn fra Norstats befolkningsundersøkelse Debatter om barnevernet i det offentlige rom dreier seg i stor grad om organisering, bruk av private tjenester, om barnevernet griper inn for sent i tilfeller av omsorgssvikt eller om barnevernet er for raske til å ta unge ut av hjemmet. Befolkningsundersøkelsen viser at det norske folk befinner seg langt unna politikere og samfunnsdebattanter i sitt syn på barnevern og om hva de anser er best mulig tilbud til barna som behøver bistand. Det norske folk har gjennomgående høy tillit til barnevernet, og stoler på at barnevernet ønsker og evner å ta vare på barnas interesser. Fire av ti ville ringt direkte til barnevernet ved mistanke om omsorgssvikt eller mishandling i nær krets. Like mange hadde ringt barnevernet om de selv følte at de ikke kunne ivareta sine egne barns interesser, mens bare én av ti er fremmed for tanken. På spørsmål om hva som betyr mest når et barn skal motta bistand, er trygghet og stabilitet i tilbudet det absolutt viktigste, etterfulgt av høyt faglig nivå gjennom oppfølging og kompetanse hos de ansatte. Det norske folk stiller seg forholdsvis likegyldig til om det er det private eller det offentlige som har hovedansvar for leveranser av barneverntjenestene. Seks av ti mener at private og offentlige aktører gjerne bør likestilles for å sikre et fulldekkende tilbud. Undersøkelsen avslører forholdsvis store ulikheter i synspunkter når svarene brytes ned etter ulike demografiske variabler. Gjennomgående er det hvilket fylke man er bosatt i og lengden på utdannelse som gir størst utslag. Helt forenklet har høyt utdannete bedre kjennskap til barnevernets virke, og lavere terskel for å kontakte barnevernet. Oslofolk skiller seg ut ved at de i lavest grad ønsker kontakt med barnevern. Finnmarkinger er gjennomgående mer positive til barnevernet enn resten av landets befolkning, og mer opptatte av at barnevernstilbud i hovedsak skal være offentlig organiserte. 30

31 Utdyping av funnene fra barnevernsundersøkelsen Hoveddel 1: Kunnskap om barnevernet 1. Tre av fire vet ikke hvor mange barn som årlig hjelpes av barnevernet Spørsmål: Omtrent hvor mange barn og unge i Norge tror du får bistand av barnevernet hvert år? En av ti tror at over barn og unge mottar bistand. Seks av ti tror at eller færre barn og unge mottar bistand, mens en fjerdedel anslår ca riktig antall (som er ). Lavt utdannede tror langt færre mottar bistand enn høyt utdannede. 1 % 13 % 9 % 9 % 23 % 28 % 16 % Under Over Usikker/ vet ikke 31

32 2. Store mangler i befolkningens kunnskap om barnevernets hovedvirke Spørsmål: Hva slags bistand tror du barnevernet oftest gir barn og unge? En av fire tror barnevernet i hovedsak skaffer bolig til barn og unge som ikke kan bo hjemme. De eldste og de yngste tror i størst grad at barnevernet skaffer annet hjem Det er store fylkesmessige forskjeller; halvparten av austegdene tror for eksempel at barnevernets hovedvirke er å skaffe barn og unge egent bolig utenfor hjemmet, mens 35 prosent av hordalendingene gjør det. Sju av ti med kun grunnskoleutdanning tror barnevernets hovedvirke er å skaffe barn og unge egent bolig utenfor hjemmet, og kvinner tror i større grad enn menn at barnevernet hovedsakelig gir bistand hjemme hos foreldrene. 40 % Gir barn og unge ulike typer hjelp hjemme hos foreldrene sine 60 % Skaffer plass i egnet fosterhjem eller institusjon til barn og unge som ikke kan/bør bo hjemme hos foreldrene sine 32

33 3. Tre av ti nordmenn har erfaring med barnevernet, personlig eller i nær krets Spørsmål: Har du selv eller noen i din nære krets noen gang vært i kontakt med barnevernet? Sju av ti har ingen erfaring med barnevernet, mens én av ti oppgir at de selv har vært i kontakt med barnevern. Høyt utdannede er mest i kontakt med barnevernet selv, og kvinner er mer i kontakt med barnevernet enn menn. Her er det også store regionale forskjeller; fire av ti vestegder har barnevernserfaring, mens drøyt to av ti innbyggere i Akershus har det. De eldste har vært minst i kontakt med barnevernet 9 % 70 % 22 % Ja, selv Ja, i nær krets Nei 33

34 Hoveddel 2: Holdninger til barnevernet 4. Ni av ti nordmenn ville handlet ved mistanke om omsorgssvikt i nær krets Spørsmål: Dersom du fikk mistanke om, eller ble vitne til, gjentatte tilfeller av omsorgssvikt/mishandling hos noen i din nære krets, ville du tatt opp dette med noen? Ingen utelukker at de ville meldt fra ved mistanke om omsorgssvikt eller mishandling i nær krets, mens en av ti er usikre. Menn mer usikre enn kvinner, og unge nøler mer enn eldre. Høyt utdannede er tryggere på at de ville tatt opp problemet enn lavt utdannede. 0 % 12 % Ja Vet ikke Nei 87 % 5. Flertallet ville meldt fra til barnevernet Spørsmål: Hvem ville du mest sannsynlig tatt det opp med? En av tre ville tatt opp mistanken med egen familie, mens én av fem ville meldt fra til skolen. Kvinner og menn ser svært delt i synet på hvem det er fornuftig å ta opp problemet med. Unge velger helst egen familie som forum, og langt færre lavtlønte enn høytlønte ville snakket med barnevernet. Det viser seg at Oslo-folk skyr barnevernet, mens over halvparten av finnmarkingene ville meldt direkte fra til barnevernet. 11 % 1 % 4 % Lærer/helsesøster på skolen 18 % Egen familie Barnevernet 38 % 28 % Nær venn Nabo Andre 34