Ørjan N. Karlsson. Nattspeilet

Transkript

1

2 Ørjan N. Karlsson Nattspeilet

3 Til Sindre, Frid og Liv. Takk til Hedda for navn og spilltesting.

4 Del 1 Oslo

5 Kapittel 1 YNWA I et grøntområde i utkanten av Oslo sentrum ligger det en klynge blokker og høyhus. Røyk stiger opp fra blanke piper, og biler, sykler og mopeder kjører ustanselig til og fra de mange bygningene. Sett ovenfra ligner området på en drabantby. Det virker nok litt merkelig at noen har malt en diger H på et av takene, men ellers ser alt normalt ut. Hus 18 er en gråhvit blokk med like gardiner i alle vinduene, og som de andre byggene i området, hører den til Universitetssykehuset i Oslo Norges største sykehus. Den som kikker ekstra nøye etter, vil legge merke til at gardinene i Hus 18 likevel ikke er helt like. I syvende etasje, i det tredje vinduet fra venstre, er de røde. Og gutten i sengen bak de røde gardinene er redd for at han snart skal dø. *** Mamma og overlegen snakker lavt sammen ute i korridoren. Mathias lytter, men får ikke med seg annet enn navnet sitt og at overlegen sier sterkere dose. Mamma og overlegen prater nesten alltid sammen før hun kommer på besøk. Noen ganger er samtalen kort,

6 andre ganger snakker de sammen lenge. Etterpå kommer mamma inn på rommet med et smil som aldri når de triste øynene hennes. Slik var det ikke de første ukene etter at han ble innlagt på sykehusets barneavdeling. Da feide mamma inn døren som om det var rommet hans hjemme på Furuset, for å forsikre seg om at han gjorde lekser og ikke spilte data. Blodkreften, det overlegen kaller leukemi, snakket de nesten aldri om. Og når Sindre og Yosuf stakk innom etter skolen, fortalte Mathias dem alltid det samme: Overlegen syntes behandlingen gikk bra og at han trodde Mathias snart kunne begynne på skolen igjen. «Og da kommer håret ditt tilbake?» spurte Yosuf en gang. «Ja, men det kommer til å være knallrødt,» svarte Mathias med alvorlig stemme. Om ikke Sindre hadde begynt å le, er Mathias sikker på at Yosuf ville trodd på ham. Nå har Mathias vært på sykehuset i nesten fire måneder. Kameratene besøker ham for det meste i helgene, og nå for tiden snakker overlegen bare med mamma. Mamma har ofte med seg en gave. Til å begynne med var det sjokolade og annet snop. Da Mathias mistet matlysten, ble godteriet byttet ut med bøker, tegneserier eller spill han ønsket seg til Nintendo 3DS-en. Den flotteste gaven er det Sindre og Yosuf som har fikset. De fikk klassen med på å skrive et brev til Liverpools trener, Jürgen Klopp, og fortelle at Mathias, som de mener er Norges største Liverpool-fan, var syk.

7 Jürgen svarte på brevet med å sende Mathias et knallrødt Liverpool-banner som han selv hadde signert. Under Liverbirden, klubbens symbol, står det på både tysk og norsk: God bedring, Mathias. YNWA Jürgen. YNWA You ll Never Walk Alone. Liverpools motto. Sangen fansen alltid synger før hver kamp. Mathias har byttet ut gardinene på rommet med flagget. Han ligger ofte og ser på hvordan banneret blafrer i trekken fra det halvåpne vinduet. En bølgende bevegelse, som om supporterflagget kan bli til et magisk teppe og fly ham helt til Anfield. Overlegen har fortalt Mathias at det er viktig å sette seg et mål for hva han har lyst til å gjøre når han blir frisk. Så når cellegiften gjør ham så kvalm at han er sikker på at han aldri klarer å spise noe som helst igjen, snur Mathias seg rundt i sengen og konsentrerer seg om Liverpool-logoen og Jürgens hilsen. I tankene er han på Anfield. Sammen med Sindre, Yosuf og resten av fansen synger han You ll Never Walk Alone så høyt at veggene på stadionet dirrer. Eller, det er ikke sikkert at Sindre synger sammen med dem. Han er Manchester City-fan. Nå har det blitt stadig vanskeligere å rømme til Anfield i tankene. Mathias er så slapp at han ikke engang greier å gå på do uten hjelp. Mamma sier at det snart går over. Det er vanlig at kroppen blir dvask og sliten når cellegiften slår tilbake og dreper de siste kreftcellene. Hun sier dette, men øynene hennes forteller Mathias noe annet: mamma er redd. De siste dagene har hun ikke klart å holde blikket hans lenger enn noen få sekunder før hun ser bort.

8 Verken mamma eller overlegen trenger å fortelle ham hvordan det egentlig går med behandlingen. Det trenger de ikke. Sykdommen som renner gjennom blodårene, snakker til ham. Det begynte som en lav brusing, men sakte forandret brusingen seg til en stemme. En lespende, buktende røst som ber Mathias slutte å stritte imot. Røsten forteller ham at motstand bare gjør alt mye verre. Til å begynne med klarte Mathias å stenge stemmen ute ved å høre på musikk eller spille på DS-en. Men nå kommer den også til ham i søvnen. Som regel er det bare stemmen han hører, men et par ganger har han drømt at det er en skikkelse i en slags hettegenser som snakker til ham. Skikkelsens ansikt ligger alltid i mørke, noe Mathias er glad for. Den lespende, silkemyke røsten får ham til å tenke på en slange. Likevel begynner Mathias å tro at stemmen har rett. For hvordan kan den ikke ha rett når Mathias føler sykdommen i hele kroppen? Kreften er en vekt som blir tyngre mens han selv blir lettere. Et mørke som presser ham ut av ham selv. Mathias har gitt stemmen et navn: mørkestemmen. Og nå er han sliten av å kjempe imot den. Veldig sliten. Han ønsker bare å sove uten å drømme. Men av og til fantaserer han om å dra teppet over hodet og gjøre som den myke stemmen ber ham om. Kanskje han kan flykte inn i tankene til stedet i hodet hvor kreften og smerten ennå ikke når ham. Der kan han gjemme seg og vente til alt går over av seg selv.

9 Tenk om det ikke blir så ille? «Hei, vennen min.» Mamma står i døren. Mathias ser at hun er på vei til jobb. Hun har på seg Posten -jakken sin. Mamma jobber nattskift i sorteringen på postterminalen i Oslo. I dag har hun mørke skygger under øynene allerede før skiftet begynner. «Hvordan går det med deg?» Hun gir Mathias en klem. «Så varm du er,» utbryter hun. «Drikker du nok?» «Ja da,» svarer Mathias. «Jeg snakket med overlegen,» fortsetter mamma. «Han sier de skal ta flere prøver i morgen for å se hvordan den nye medisinen virker.» Mathias svarer ikke. Han kunne fortalt henne at det ikke er noen vits med nye prøver. Mørkestemmen forteller ham at det ikke nytter. Mamma legger hånden på pannen hans. Stryker over det glatte hodet. Hun nynner mens hun gjør det. En sang Mathias minnes fra da han var liten, men ikke husker navnet på. Da han våkner, er det mørkt ute og mamma er borte. Mathias tenner sengelyset. På stolen ligger det en pakke. Han river av papiret og finner siste nummer av Tokyo Ghoul, mangaserien han liker aller best. Mamma må ha vært innom Outland før hun kom på besøk. Mathias åpner bladet og skal til å lese da noe beveger seg i ytterkanten av lyssirkelen. Han senker bladet og skvetter til. Noen står ved sengeenden hans. En jente på hans egen alder med en hakkete sveis, som om hun har klippet håret selv. Hun har på seg en sort, litt for stor T- skjorte og et par olabusker med brett. Skjorten har et bilde av Iron Man på brystet. Den ligner på en av Mathias sine. Han kan ikke huske å ha sett jenta på

10 avdelingen tidligere. «Hvem er du?» Mathias setter seg opp i sengen. Jenta kommer nærmere. Hun er barbeint, og føttene er skitne. «Jeg heter Tara,» svarer hun med en lav, hes stemme. «Og jeg trenger din hjelp.»