En reservearmé av kvinner (og menn)?

Transkript

1 Randi Kjeldstad En reservearmé av kvinner (og menn)? Denne artikkelen kartlegger endringer i det ubrukte arbeidskraftspotensialet til arbeidsledige og undersysselsatte kvinner og menn gjennom de siste ti tolv årene. Analysen viser store variasjoner i denne reserven, noe som primært har sammenheng med konjunktursvingningene i etterspørselen etter arbeidskraft, mens de i liten grad skyldes endringer i arbeidstidsønskene til dem som er helt eller delvis uten arbeid. Det ubrukte arbeidstilbudet er tilnærmet likt for kvinner og menn, men betydningen av undersysselsetting og arbeidsledighet er forskjellig mellom kjønnene. 1 I 1 takt med aldringen av befolkningen og den (i all hovedsak) positive utviklingen i økonomien og på arbeidsmarkedet i Norge gjennom de siste ti tolv årene, har vi sett en endring i samfunnsdebatten fra problemer knyttet til utestenging og utstøting fra arbeidsmarkedet til problemer knyttet til mangel på arbeidskraft. Ett spørsmål er om det finnes et uutnyttet sysselsettingspotensial i grupper som ikke deltar for fullt på arbeidsmarkedet. Riktignok har mangelen på arbeidskraft de senere år i stor grad blitt dekket av arbeidsinnvandring, først og fremst fra nære østeuropeiske land som Polen og Baltikum-statene. Men samtidig er det gjennomgående politisk enighet om å søke å mobilisere deltidsysselsatte og arbeidsledige til (mer) arbeid. Dette ser vi for eksempel i en offentlig utredning fra 2004 (NOU 2004:29) om deltid og undersysselsetting med tittelen Kan flere jobbe mer? Ønsket om å mobilisere denne restarbeidskraften er også motivert ut fra en stadig mer utbredt oppfatning om at voksne mennesker skal ha mulighet til å utnytte sitt potensial og sin kompetanse fullt ut i arbeidslivet. Dette avspeiles blant annet i prinsippene for ny pensjonsordning, hvor intensjonen er å få arbeidsføre eldre til å stå lenger i arbeidslivet. I denne artikkelen settes søkelyset på mulighetene for å mobilisere den delen av den voksne arbeidsføre befolkningen som er helt eller delvis arbeidsledig. Vi ser på utviklingen i antall arbeidsledige og deltidssysselsatte som ønsker mer arbeid. Den siste gruppen kalles gjerne undersysselsatte eller ufrivillig deltidssysselsatte. I våre naboland brukes oftere begrepet deltidsarbeidsledige (jf. f.eks. Nyberg 2003, Ottosen og Lundequist 2005, Forssell og Jonsson 2005), og dermed poengteres i større grad at det gjelder personer som er delvis utestengt fra arbeidsmarkedet. 2 For å registreres som arbeidsledig eller undersysselsatt forutsettes det at vedkommende ønsker og aktivt søker (mer) arbeid (jf. definisjoner nedenfor). De representerer dermed en aktiv arbeidskraftsreserve. Hvor stor denne reserven er, avhenger både av antallet i hver av gruppene, hvor mye de ønsker å jobbe, og av hvor mye de undersysselsatte faktisk jobber. Søkelys på arbeidslivet 1/2009, årgang 26, ISSN Institutt for samfunnsforskning

2 14 Søkelys på arbeidslivet Min artikkel beskriver utviklingen i arbeidsledighet og undersysselsetting for kvinner og menn gjennom siste tiårsperiode, deres ønsker om arbeidstid og arbeidstidsordninger og endringer i det uutnyttede arbeidskraftspotensialet som de representerer. I aldersgruppene før pensjonering (eller førtidspensjonering) er det særlig kvinnene som blir sett på som en umobilisert arbeidskraftsreserve. Dette er dels knyttet til at kvinner har noe lavere sysselsetting enn menn, at de har lengre yrkesavbrudd enn menn i forbindelse med fødsler og uformell omsorg, og at mange jobber deltid (NOU 2004:29, jf. også Barne- og likestillingsdepartementet 2006). Andelen som jobber deltid, men som ønsker mer arbeid, er også betydelig høyere blant kvinner enn blant menn (Næsheim og Lohne 2003, Kjeldstad og Nymoen 2004). Antallet helt arbeidsledige har imidlertid vært høyest blant menn de senere årene. Følgelig er det klare forskjeller i kjennetegn ved det uutnyttete arbeidskraftpotensialet mellom kvinner og menn. Det er grunn til å anta at i et stramt arbeidsmarked som det vi har hatt de senere årene, har de helt arbeidsledige en betydelig mer marginal posisjon enn de deltidsarbeidsledige. Men samtidig vet vi at de undersysselsatte og deltidsarbeidsledige har mange likhetstrekk med de helt arbeidsledige, blant annet er de oftere ganske unge eller eldre enn de (øvrige) sysselsatte, har gjennomgående lavere utdanning, og de er oftere innvandrere. Dessuten er de oftere i midlertidige jobber enn heltidssysselsatte og andre deltidssysselsatte (Kjeldstad og Nymoen 2004, Kjeldstad 2006). Men samtidig er flertallet av både deltids- og helt arbeidsledige ledige i relativt korte perioder (Fevang 2004, Fevang et al. 2004, ssb.no/statistikkbanken/06, tabell 04553). Det indikerer at det er fullt mulig å mobilisere flertallet i begge grupper til (mer) arbeid, selv de med gjennomgående svakere human og muligens sosial kapital enn sysselsatte flest. Hvor mobiliserbare de ulike gruppene er, vil, som vi skal se, for en stor del avhenge av konjunkturforhold og etterspørselen etter arbeidskraft. Til tross for svingninger i økonomien og etterspørselen etter arbeidskraft i løpet av siste ti tolvårsperiode har den samlede norske sysselsettingsprosenten ligget relativt høyt, og arbeidsledigheten har ligget lavt i europeisk perspektiv (OECD 2008). Vi har sett en økt internasjonal interesse og bekymring for undersysselsetting de senere årene (Stratton 1996, Nyberg 2003, Ottosen og Lundequist 2005, Forssell og Jonsson 2005, Virjo 2006). Samtidig advarer Fevang i en tidligere artikkel i Søkelys på arbeidslivet (2004:2) 3 mot å anta at de undersysselsattes arbeidstidsønsker kan omregnes direkte til ubrukte arbeidsressurser i antall timer og personer som lar seg mobilisere til mer arbeid. De undersysselsatte er som hovedregel personer som jobber deltid, ifølge den enkeltes arbeidsavtale (med arbeidsgiver (jf. nedenfor)). Men den enkeltes faktiske arbeidstid kan ofte være lengre, etter som mange deltidsansatte jobber utover avtalt arbeidstid; tar ekstravakter eller andre småjobber, uregelmessig eller uten klar arbeidstidsavtale (Moland og Gautun 2002, ssb.no/magasinet 13. februar 2006, Amble 2008). Dermed vil disse personenes netto arbeidstilbud i timer sannsynligvis være noe lavere enn det som fremkommer av differansen mellom avtalt og ønsket arbeidstid. Fevang (2004) finner da også i en analyse av AKU-individdata for perioden at under-

3 En reservearmé av kvinner (og menn)? 15 sysselsatte i gjennomsnitt jobber tre timer mer enn avtalt arbeidstid. Imidlertid kan den registrerte avtalte arbeidstiden i noen tilfeller også være betydelig høyere enn den faktiske. Det har sammenheng med at fravær ikke trekkes fra den registrerte avtalte arbeidstiden (jf. nedenfor). Dermed vil grupper med mye fravær, for eksempel småbarnsforeldre (primært mødre) i foreldre- og omsorgspermisjon, ha gjennomgående lavere faktisk enn avtalt arbeidstid (Kitterød og Kjeldstad 2004, Barne- og likestillingsdepartementet 2006). Men i og med at under en tidel av de undersysselsatte (7 8 %) er foreldre med barn under tre år (Kjeldstad og Nymoen 2004), vil dette sannsynligvis veie noe mindre enn tilfeller hvor den faktiske arbeidstiden er noe høyere enn den avtalte. Hos Fevang (2004, jf. ovenfor) er for eksempel de midlertidig fraværende holdt utenfor analysen, noe som igjen sannsynligvis bidrar til en overvurdering av den gjennomsnittlige faktiske arbeidstiden blant undersysselsatte som gruppe. Hvis vi forutsetter at eventuelt merarbeid er relativt stabilt og forpliktende og, som Fevang, ser bort fra midlertidig fravær, betyr det at arbeidskraftsreserven blant de undersysselsatte er noe mindre enn det som fremgår av den offisielle statistikken. Men dette er nok en noe urealistisk, i hvert fall usikker, forutsetning. Problemstilling I denne artikkelen spør jeg altså hvilket ubrukt arbeidskraftspotensial arbeidsledighet og deltidsarbeid kan tenkes å utgjøre i dagens Norge, og om det har vært vesentlige endringer i dette potensialet gjennom siste tiårsperiode. Jeg benytter tidsserier av offisiell arbeidsmarkedsstatistikk og kartlegger endringer i antall arbeidsledige og deltidssysselsatte som ønsker mer arbeid. I den offisielle statistikken defineres ubrukt potensiell arbeidsinnsats som summen av de arbeidslediges samlede antall ønskede arbeidstimer og det antallet arbeidstimer som de undersysselsatte uttrykker ønske om utover deres vanlige/avtalte (del)tid. Forutsetning for å inngå i gruppen potensiell arbeidskraftsreserve er at vedkommende inngår i arbeidsstyrken uten å være i heltidsarbeid. En viktig tilleggsforutsetning er at vedkommende ønsker (mer) arbeid, har forsøkt å få (mer) arbeid og er i stand til å begynne i (mer) arbeid i løpet av kort tid (jf. nedenfor). I og med at Norge har hatt relativt høy deltidsandel og lav arbeidsledighet de senere år (jf. nedenfor), har man vært særlig opptatt av det ubrukte arbeidskraftpotensialet som kvinner i (uønsket) deltidsarbeid representerer (NOU 2004:29). Det er imidlertid knyttet en viss usikkerhet med hensyn til hvor stort dette potensialet er. Denne usikkerheten har først og fremst sammenheng med at mange undersysselsatte i praksis jobber et annet antall timer enn det som er avtalt i den enkeltes arbeidskontrakt, og det som følgelig fremgår av offisiell statistikk. Som nevnt jobber mange mer, og en del må antas å jobbe mindre på grunn av fravær, permisjoner med videre. Med dette forbeholdet vil jeg likevel vise utviklingen i arbeidstidsønsker og arbeidskraftspotensial blant arbeidsledige og undersysselsatte slik den fremgår av den offisielle arbeidsmarkedsstatistikken. Jeg vil legge særlig vekt på å kartlegge kjønns-

4 16 Søkelys på arbeidslivet forskjeller og/eller likheter mellom kjønnene og diskutere utviklingen i lys av de generelle konjunkturtrekkene på arbeidsmarkedet i perioden. Data og definisjoner. Analysen bygger hovedsakelig på publiserte tidsserier av AKU-data I denne perioden innholder data ingen tidsseriebrudd som kan antas å ha avgjørende betydning for tolkningen og konklusjonene i artikkelen. I det følgende redegjøres for de viktigste begrepene som benyttes: De sysselsatte utgjør personer som utfører inntektsgivende arbeid i minimum en time i undersøkelsesuken, inkludert personer i førstegangs militær- /siviltjeneste. Alle sysselsatte blir spurt om sin avtalte/vanlige arbeidstid og om hvor mye de faktisk jobbet i en bestemt referanseuke. Avtalt/vanlig arbeidstid er det antall timer per uke som den ansatte ifølge arbeidskontrakten skal være på arbeid. Eventuelt fravær på grunn av sykdom, ferie, betalt permisjon eller annet skal ikke trekkes fra, og overtid skal ikke regnes med. For ansatte med avtale om arbeidstid der det avtalte timetallet varierer fra uke til uke, oppgis både den arbeidstiden som gjaldt for referanseuka, og gjennomsnittet per uke. Det er gjennomsnittstallene som benyttes her. For ansatte som ikke har noen arbeidstidsavtale, og for selvstendige og familiearbeidere, oppgis gjennomsnittlig arbeidstid per uke. Tallene for avtalt/vanlig arbeidstid i denne analysen er basert på arbeidstid både i hovedyrke og eventuelle biyrker. Heltidssysselsatte er sysselsatte personer år (i en eller flere jobber) som oppgir at de har en samlet ukentlig avtalt (vanlig) arbeidstid på 37 timer eller mer. Inkludert blant de heltidssysselsatte er også personer med avtalt arbeidstid på timer når dette utgjør full tid i yrket. Avtalt (vanlig) arbeidstid viser til den kontraktfestede arbeidstiden og må ikke forveksles med begrepet faktisk arbeidstid som kan være lavere enn den kontraktfestede (f.eks. ved sykdomsfravær eller permisjoner), eller høyere (f.eks. ved overtids- eller ekstrajobbing). Sysselsatte med lavere samlet avtalt arbeidstid enn de heltidssysselsatte, utgjør de deltidssysselsatte. Undersysselsatte (eller personer med uønsket deltid) utgjør de deltidssysselsatte som oppgir å ønske lengre avtalt arbeidstid under forutsetning av at inntekten øker tilsvarende. Disse skal ha forsøkt aktivt å få lengre arbeidstidsavtale og må kunne begynne med lengre arbeidstid innen en måned. Så vel deltidssysselsatte som undersysselsatte identifiseres i AKU primært ut fra hva som er avtalt i arbeidskontrakten. Dette gjelder naturlig nok de ansatte og ikke de selvstendige, som vanligvis ikke opererer med arbeids- eller arbeidstidskontrakt for egen del. For disse legges den gjennomsnittlige vanlige arbeidstiden til grunn. Arbeidsledige utgjør i AKU personer som er uten inntektsgivende arbeid i undersøkelsesuken, som forsøkte å skaffe seg slikt arbeid i løpet av de siste fire ukene, og som kan påta seg arbeid i løpet av de neste to ukene. Både undersysselsatte og arbeidsledige blir spurt om hvor mange timer avtalt/gjennomsnittlig arbeidstid de ønsker per uke.

5 En reservearmé av kvinner (og menn)? 17 Her presenteres figurer over endring i gjennomsnittlig ønsket arbeidstid per uke samt ønsket ukentlig arbeidstid omregnet i hele ukeverk (37,5 timer) og fordelt på deltid (kort, 1 19 og lang, timer) og heltid (37 timer eller mer per uke) for begge gruppene. For de arbeidsledige settes tilbud av ukeverk lik samlet ønsket arbeidstid omregnet til ukeverk. For de undersysselsatte utgjør arbeidstilbudet antall ønskede timer/ukeverk fratrukket deres avtalte ukentlige arbeidstid. Deltidssysselsetting, undersysselsetting og arbeidsledighet. Sammenliknet med de fleste andre land har Norge generelt lav arbeidsledighet og høy sysselsetting. Sammen med de andre nordiske landene gjelder det særlig sysselsettingen blant kvinner (OECD 2008). Av i alt drøyt 2,4 millioner sysselsatte i Norge i 2007 utgjorde kvinnene knapt halvparten (47 %). Dette tilsvarer en sysselsettingsprosent på 74 for menn og 68 for kvinner år, og henholdsvis 89 og 82 i aldersgruppen år (fig. 1).

6 18 Søkelys på arbeidslivet personer var arbeidsledige ( kvinner og menn) og omtrent like mange (66 000) var undersysselsatte eller deltidsarbeidsledige ( kvinner og menn, fig. 3). Blant de sysselsatte er det en betydelig andel (27 %, dvs. ca ) som jobber mindre enn heltid. Det gjelder i all hovedsak kvinner, 43 prosent av dem jobber deltid mot tilsvarende cirka 13 prosent av mennene (fig. 2). Dette betyr at Norge ligger blant topplandene i Europa når det gjelder deltidsarbeid. Bare Nederland ligger i særklasse høyere med drøyt 40 prosent. Det samme gjelder deltidssysselsetting blant kvinner, hvor bare Sveits og Nederland ligger betydelig høyere med henholdsvis knapt 60 prosent og drøyt 70 prosent, og blant menn med Nederland markert høyest med drøyt 20 prosent (op.cit.). Den relativt høye andelen deltidssysselsatte i Norge blir gjerne sett på som en potensiell arbeidskraftsreserve eller restarbeidskraft som burde kunne mobiliseres til økt innsats på arbeidsmarkedet. Men Norge skiller seg fra de fleste andre land ikke bare ved at deltidsandelen er høy. Et annet relativt særegent kjennetegn ved forholdene på det norske arbeidsmarkedet er at langt de fleste deltidssysselsatte synes tilfreds med å jobbe deltid. En sammenlikning mellom Norge, de øvrige nordiske land og EU18 samlet, basert på Eurostat LFS (AKU)-data, rangerer Norge på topp i andel deltidssysselsatte, og på bunn i andel av de deltidsansatte som aktivt ønsket mer arbeid (Virjo 2006). Samlet betyr dette at andelen av hele befolkningen som oppgir å være ufrivillig deltidssysselsatt eller undersysselsatt, skiller seg lite fra de fleste øvrige land i Europa. Ifølge Virjo (op.cit.) utgjør andelen undersysselsatte 2,8 prosent i Norge mot såpass mange som 4,3 prosent i Sverige, til tross for lavere deltidsandel enn i Norge (hhv. 17 % og 21 % av populasjonen arbeider deltid i de to landene, ifølge Eurostat 2005 (op.cit.)). Det skyldes at de svenske deltidsansatte i større grad er misfornøyd og ønsker mer arbeid enn tilfellet er i Norge (Kjeldstad og Nymoen 2004, Forssell og Jonnsson 2005, Kjeldstad 2006). Av figur 3 ser vi at antall undersysselsatte og antall arbeidsledige økte relativt kraftig i Norge i perioden fra årtusenskiftet til 2004/2005, for deretter å falle kraftig, fra henholdsvis og til og de to påfølgende årene. I 2007 utgjør således de undersysselsatte eller deltidsarbeidsledige omtrent like mange personer som de helt arbeidsledige. Men mens kvinnene utgjør (dvs. drøyt ¾) av de undersysselsatte, utgjør de knapt av de helt arbeidsledige, det vil si godt under halvparten. Samlet utgjør dermed kvinnene hoveddelen av det samlede antall personer med ubrukt arbeidskraftspotensial blant disse gruppene i Norge. Men hvis vi i stedet ser på potensielt timetall, det vil si antall ønskede, men ubrukte timer, er forskjellen mellom kjønnene betydelig mindre. Arbeidsledighet, undersysselsetting og konjunkturer Av figur 3 ser vi at utviklingen i undersysselsetting og arbeidsledighet har et tilnærmet likt syklisk forløp og reflekterer svingningene i den norske økonomien og på arbeidsmarkedet i perioden. Den langvarige høykonjunkturen på 1990-tallet (etter 1992) avtok noe i 1998 med en noe svakere vekst fram til tusenårsskiftet.

7 En reservearmé av kvinner (og menn)? 19 I de første årene etter tusenårsskiftet fikk vi så en konjunkturnedgang som nådde bunnen i 2003, hvoretter vi fikk en oppgang fram til 2007 (Eika 2007), med en konjunkturtopp ved årsskiftet 2007/2008 og en etterfølgende utflating (ØA 4/2008). 4 Konjunkturtendensene avspeiler utviklingen på en rekke felt innen norsk økonomi og arbeidsliv. Blant de sentrale kjennetegnene på, eller snarere: følgene av, konjunkturtendensene er utviklingen i sysselsetting og arbeidsledighet. De avspeiler endringer i etterspørselen etter arbeidskraft og stramheten på arbeidsmarkedet. Det er derfor ikke overraskende at sysselsettingstallene og tallene for arbeidsledighet (fig. 1 3) stort sett følger konjunkturutviklingen. Men de avspeiler likevel ikke et en-til-en-forhold. For eksempel vil endringer i størrelsen og sammensettingen av arbeidsstyrken, det vil si de som tilbyr arbeid (gjerne kalt arbeidstilbudet), være med på å bestemme hvor mange som er eller er registreres som arbeidsledige. Det er ikke uvanlig at arbeidsstyrken vokser i høykonjunkturtider. I løpet av perioden var for eksempel veksten i arbeidsstyrken særlig høy i årene 1996 og 1997 og i 2006 og 2007 (ssb.no/statistikkbanken/06, tabell 0511). I var det først og fremst antall personer i de midlere aldersklassene, det vil si aldersklassene med høyest yrkesaktivitet, som økte. Dette bidro i noen grad til å dempe nedgangen i arbeidsledigheten fordi flere meldte seg ledig (ØA 1/97). Det samme gjelder nok i noen grad for de to siste årene, hvor innvandrere og norske kvinner utgjør brorparten av veksten i arbeidsstyrken. Økningen i arbeidsledigheten i perioden antas primært å skyldes økning i arbeidstilbudet (ØA 6/2005). Nedgangen i antall arbeidsledige var spesielt sterk de siste to årene, fra i 2005 til i 2007; noe sterkere for menn enn for kvinner. I 2007 utgjorde arbeidsledigheten 2,5 prosent av arbeidsstyrken i gjennomsnitt for året, 2,5 prosent for kvinner og 2,6 prosent for menn. Dette er laveste arbeidsledighetsprosent målt med arbeidskraftundersøkelsene i løpet av de siste 20 årene.

8 20 Søkelys på arbeidslivet Mer overraskende enn hva tilfellet er for arbeidsledighetsutviklingen er det at utviklingen for undersysselsetting i store trekk følger det samme konjunkturmønsteret, det vil si med nedgang i gode tider og økning i perioder med svakere økonomisk vekst. Det må nok delvis ses på bakgrunn av et visst tilsvarende konjunkturmønster i sysselsettingen, hvor heltidssysselsetting øker noe, absolutt og relativt til deltid, i gode tider (fig. 2, andel fremgår ikke av figuren). Den sterkere veksten i heltid avspeiler sannsynligvis i noen grad overgang fra uønsket deltid til heltid. Men det er vanskelig å si i hvilken grad utviklingen i undersysselsetting er tilbuds- eller etterspørselsstyrt. Det relativt klare konjunkturmønsteret tyder på at etterspørselen utgjør en viktig komponent. Dette er også konklusjonen i tidligere analyser hvor betydningen av individuelle versus strukturelle forhold for selvvalgt versus ufrivillig deltid trekkes inn mer eksplisitt (Kjeldstad 2006, Kjeldstad og Nymoen 2004). Det økte arbeidskraftsbehovet særlig de aller siste årene har således ikke bare blitt dekket gjennom økt sysselsetting; Det har også skjedd gjennom økt arbeidstid for dem som allerede er i arbeid, primært ved at deltidsarbeidende som ønsket lengre arbeidstidskontrakter, faktisk har oppnådd det, enten ved å få heltidskontrakter eller kontrakter om større deltidsbrøk (ØA 6/2005). Denne utviklingen har blant annet medført at de deltidssysselsatte er gjennomgående mindre misfornøyd med arbeidstidskontrakten i dag enn for få år siden. I 2005 ønsket 16 prosent av de deltidsansatte (16 % av mennene og 16 % av kvinnene) lengre kontraktfestet arbeidstid mot ti prosent i 2007; ti prosent av de deltidsansatte kvinnene og ni prosent av mennene. Andelen som har kortere kontraktfestet arbeidstid enn de ønsker, har således blitt sterkt redusert både blant kvinner og menn. I dag (2007) er nitti prosent av de deltidsansatte i Norge fornøyd med den arbeidstid(-skontrakt-)en de har. Av alle sysselsatte kvinner og menn utgjorde de undersysselsatte henholdsvis fire og en prosent i Ønsker om arbeidstid og mobiliserbarhet De undersysselsatte oppgir at de ønsker en ukentlig arbeidstid på cirka 33 timer i gjennomsnitt, altså noe mindre en det timetallet vi regner som en fulltidsjobb (37,5 timer). Arbeidstidsønskene har vært temmelig stabile gjennom de siste ti årene, og forskjellene i gjennomsnittlig ønsket timetall blant undersysselsatte er ubetydelig mellom kvinner og menn (fig. 4). Arbeidsledige og undersysselsatte menn ønsker noenlunde lik arbeidstid, mens de arbeidsledige kvinnene ønsker noe færre timer; 29 timer i gjennomsnitt i Arbeidstidsønskene synes å være lite systematisk knyttet til konjunktursvingingene, for eksempel ved at det ønskes lengre arbeidsdager og mer arbeid i gode tider.

9 En reservearmé av kvinner (og menn)? 21 Det er kanskje noe overraskende siden gruppen undersysselsatte og arbeidsledige er betydelig mindre (og sannsynligvis noe annerledes sammensatt) i 2007 enn for eksempel i En liten økning i gjennomsnittlig ønsket arbeidstid etter 2002 blant undersysselsatte menn kunne tenkes å avspeile at det først og fremst er de med ønske om relativt moderat økning i arbeidstiden, som har fått ønsket oppfylt, mens de gjenværende undersysselsatte er de som ønsker en større økning. Men figur 5 tyder på at ønskene om økt arbeidstid i stor grad er oppnådd for alle grupper, både for dem som ønsker heltidskontrakter, for dem som ønsker kontrakter på lengre deltidsarbeid, og i noen grad også for dem som ønsker avtale om noe utvidet kort deltid. Vi ser noenlunde den samme utviklingen blant de arbeidsledige. De relativt stabile gjennomsnittlige arbeidstidsønskene (fig. 4) avspeiler en bortimot parallell nedgang i de ulike gruppene arbeidsledige, det vil si kvinner og menn med ønske om henholdsvis heltid, lang deltid og kort deltid (fig. 6). Denne nokså ensartede utviklingen i undersysselsetting og arbeidsledighet blant kvinner og menn og blant grupper med ulike arbeidstidsønsker tyder på at gode tider og økt etterspørsel etter arbeidskraft gir gode muligheter for å oppnå et variert spekter av arbeidstidsønsker. Og blant dem som jobber deltid, er det først og fremst de som ønsker, og aktivt forsøker å få lengre arbeidstidskontrakter, det vil si heltid eller utvidet deltid, som mobiliseres i oppgangstider. Vi ser ingen tilsvarende reduksjon i deltidsandelen generelt. Vi ser heller ingen økning i deltidssysselsettingen i perioder med mindre stramt arbeidsmarked. Blant de deltidssysselsatte er det således primært de med uønsket deltid som er følsomme for endrede muligheter på arbeidsmarkedet i pakt med endrede konjunkturer. Deltidssysselsatte flest benytter i liten grad de gode mulighetene på arbeidsmarkedet i høykonjunktur til å øke arbeidstiden. Dette stemmer godt overens med det faktum at deltidssysselsatte i Norge stort sett har den arbeidstiden de ønsker.

10 22 Søkelys på arbeidslivet Andelen deltidssysselsatte har holdt seg tilnærmet stabilt på prosent gjennom de siste 20 årene. Det har imidlertid skjedd en viss kjønnsutjevning, med en økning på 3 prosentpoeng til 13 prosent blant menn og en nedgang på 3 prosentpoeng til 43 prosent blant kvinner i løpet av siste tiårsperiode (SSP 2007:5 6, ssb.no/statistikkbanken). Ikke uventet viser analysen at personer, både kvinner og menn, med uønsket deltid, og de arbeidsledige kvinnene og mennene, representerer en arbeidskraftsreserve som relativt lett lar seg mobilisere til (mer) arbeid i perioder med stor etterspørsel etter arbeidskraft. Dette er i langt mindre tilfellet for deltidssysselsatte generelt.

11 En reservearmé av kvinner (og menn)? 23 Tilnærmet likt ubrukt arbeidskraftspotensial av kvinner og menn Selv om svært mange arbeidsledige og undersysselsatte lar seg mobilisere når de etterspørres på arbeidsmarkedet, er det langt fra slik at alle uten jobb, eller med mindre jobb enn de ønsker, ønsker seg fulltids stilling. Av helt arbeidsledige og deltidsarbeidsledige samlet ønsker drøyt halvparten (57 %) full stilling. De helt arbeidsledige ønsker oftere heltid enn de undersysselsatte, 62 prosent mot 52 prosent i 2007 (fig. 5 og 6). Dette avspeiler igjen forskjeller mellom kvinner og menn. Majoriteten av de undersysselsatte er kvinner, og kvinner ønsker generelt fulltidsjobb i mindre grad enn menn. Når vi ser på kvinner for seg og menn for seg, er det relativt små forskjeller i arbeidstidsønsker mellom helt og delvis arbeidsledige. Både blant de helt og delvis arbeidsledige kvinnene ønsker knapt halvparten heltidsarbeid. Andelen som ønsker kort deltidsarbeid, er imidlertid høyere blant de helt arbeidsledige (ca. 1/4), mens under en av ti av de undersysselsatte ønsker kort deltid (men med et noe et utvidet timetall). Blant de undersysselsatte og helt arbeidsledige mennene ønsker knapt tre av fire heltidsarbeid i begge grupper i 2007 (beregnet ut fra totaltallene i fig. 5 og 6). Når vi summerer de uttrykte arbeidstidsønskene for alle undersysselsatte og arbeidsledige, kommer undersysselsatte kvinner ut med flest ønskede arbeidstimer og flest ønskede ukeverk. Blant arbeidsledige menn og kvinner utgjør ønskene noe færre arbeidstimer. At undersysselsatte menn samlet sett har ønsker om færrest timer, skyldes selvfølgelig at de er relativt få i antall. Omregnet i hele ukeverk representerer arbeidstidsønskene til de arbeidsledige og undersysselsatte ukeverk til sammen i 2007, henholdsvis og I mesteparten av den siste tiårsperioden har ønsket arbeidstid utgjort noenlunde samme antall timer i de to gruppene (fig. 7). Få år tidligere (2005) utgjorde antall ønskede arbeidstimer betydelig flere ukeverk ( ). De store endringene i ønskede arbeidstimer skyldes alt overveiende nedgangen i antall undersysselsatte og arbeidsledige, det vil si at mange fikk arbeidstidsønskene sine oppfylt. Men som vi så tidligere (fig. 4), har ikke de gjennomsnittlige antall ønskede arbeidstimer per undersysselsatt eller arbeidsledig endret seg i perioden. Det ser dermed ikke ut til at spesielle arbeidstidsønsker er blitt foretrukket fremfor andre ved nyansettelser eller arbeidstidsutvidelser. Naturlig nok representerer hver enkelt av de helt arbeidsledige et større arbeidskraftspotensial enn hver enkelt deltidsarbeidsledige. I 2007 utgjorde det totale arbeidskraftstilbudet i de to gruppene ukeverk, det vil si heltidsstillinger, hvor de arbeidsledige utgjorde ukeverk mot de undersysselsatte (fig. 8). Samlet utgjorde kvinnenes tilbud ukeverk og mennenes Dette er det laveste registrerte ubrukte arbeidskraftpotensial i løpet av hele tolvårsperioden. To år tidligere (2005) utgjorde det ubrukte arbeidstilbudet ukeverk. Det har altså vært en nedgang på ubrukte ukeverk, det vil si en nedgang på drøyt 40 prosent, på to år. Nedgangen var noe sterkere for menn enn for kvinner, henholdsvis 45 og 38 prosent, og sterkere for arbeidsledige enn for undersysselsatte, henholdsvis 43 og 36 prosent.

12 24 Søkelys på arbeidslivet Analysen viser at det er få eller ingen systematiske kjønnsforskjeller knyttet til konjunktursvingningene på arbeidsmarkedet når det gjelder rekruttering av potensiell arbeidskraft. Samtidig ser vi klare kjønnsforskjeller ved at det ubrukte potensialet blant menn først og fremst har sin bakgrunn i de helt arbeidsledige, mens det blant kvinner i større grad omfatter både helt arbeidsledige og undersysselsatte. I 2007 besto 70 prosent av det samlede potensielle arbeidstilbudet av tilbud fra helt arbeidsledige, mens 30 prosent var tilbud fra deltidsarbeidsledige. Tilbud fra helt arbeidsledige menn utgjorde 83 prosent av menns samlede beregnede arbeidstilbud i ukeverk. Tilsvarende for kvinner var 58 prosent, mens 42 prosent var tilbud fra undersysselsatte.

13 En reservearmé av kvinner (og menn)? 25 Avslutning I denne artikkelen har jeg kartlagt omfanget av det ubrukte arbeidskraftspotensialet som de arbeidsledige og undersysselsatte representerer på arbeidsmarkedet i Norge. Jeg viser utviklingen i antall arbeidsledige og undersysselsatte gjennom de siste tolv årene og arbeidstidsønskene deres. Med bakgrunn i at kvinner ofte blir sett på som en særlig viktig underutnyttet arbeidskraftsreserve, sammenlikner jeg kvinner og menn i de to gruppene, både med hensyn til grad av undersysselsetting og eventuelle forskjeller og endringer i arbeidstidsønsker. Analysen er basert på publisert offisiell statistikk. I dag (2007) er arbeidsledigheten i Norge på et historisk og internasjonalt lavt nivå. At det samme også gjelder undersysselsettingen, det vil si uønsket deltid, kan kanskje synes rart i og med at deltidsandelen har endret seg lite de senere årene og er relativt høy sammenliknet med de fleste land i Europa. Hovedforklaringen er at de aller fleste deltidsarbeidende i Norge, det vil si kvinner først og fremst, er fornøyd med og ønsker å jobbe deltid. Hvorfor Norge skiller seg ut på dette området, går jeg imidlertid ikke inn på i denne artikkelen. En forutsetning for å bli regnet med blant de potensielt mobiliserbare er at man faktisk ønsker å jobbe (mer). Selvfølgelig er det fullt mulig at også deltidsarbeidende som ikke uttrykker et slikt ønske i dag, kan mobiliseres til mer arbeid under endrede forhold. Men det er igjen en annen diskusjon. Gitt de avgrensningene og begrensningene som ligger i den offisielle statistikken, utgjør bare en liten andel av de relativt mange deltidsarbeidende i Norge en potensiell arbeidskraftsreserve. De er imidlertid alt overveiende kvinner, og av det samlede antall arbeidsledige og undersysselsatte er kvinnene i flertall. Det er derfor all grunn til å si at kvinnene utgjør en særlig viktig underutnyttet arbeidskraftsreserve. Men kvinnenes overvekt er betydelig mindre når vi tar hensyn til det antall timer den enkelte ønsker å jobbe, og det antall timer hun/han faktisk jobber. Langt fra alle ønsker seg heltidsarbeid. Det gjelder både de helt og de delvis arbeidsledige. Rundt regnet halvparten av de undersysselsatte ønsker heltidsarbeid, kvinner i noe mindre grad enn menn. Det samme gjelder bortimot to av tre av alle helt arbeidsledige, kvinner i noe mindre grad enn menn. Når vi trekker fra det antallet timer de undersysselsatte jobber ifølge den enkeltes arbeidskontrakt, utgjør det samlede antall timer uutnyttet arbeidskraftpotensial omregnet til heltidsstillinger i disse gruppene ukeverk i 2007, for kvinner og for menn. Flest ukeverk representerer de helt arbeidsledige. Det gjelder både for kvinner og menn, men blant kvinner utgjør også de undersysselsatte en stor andel; drøyt førti prosent. Det ubrukte arbeidskraftspotensialet er svært følsomt for konjunktursvingninger. Det samme gjelder rimeligvis bedriftenes etterspørsel etter arbeidskraft. Det fremgår blant annet av NAVs årlige bedriftsundersøkelser. I de aller siste årenes høykonjunktur ser vi en klar økning i meldte rekrutteringsproblemer og mangel på arbeidskraft til tross for relativt stor rekruttering av arbeidsledige og undersysselsatte. Første halvår 2008 oppgav norske bedrifter et udekket behov for arbeidskraft på personer, nesten mer enn registrert året før (NAV-

14 26 Søkelys på arbeidslivet rapport 2008:2). Undersøkelsen skiller ikke mellom stillinger etter arbeidstid, men hvis vi antar at 1/3 av stillingene tilsvarer 70 prosent av heltid, utgjør det udekkede behovet drøyt heltids ukeverk. Det vil altså si et tilnærmet sammenfall mellom mengden udekket arbeidskraftbehov og mengden unyttet arbeidskraftspotensial av helt og delvis arbeidsledige. Men jo mer disse to størrelsene reduseres, desto vanskeligere er det sannsynligvis å matche dem, primært fordi restgruppen av undersysselsatte og arbeidsledige må antas å være mindre mobiliserbar jo mindre (og mer selektert) gruppen blir. Hvor, med hensyn til antall ledige personer og antall ledige stillinger det beste matching-punktet ligger, er vanskelig å si. Det vil avhenge av hvor høye, og hvilke, kvalifikasjoner denne restgruppen har, hvilke kvalifikasjoner som kreves i de sektorene som etterspør arbeidskraft, geografisk avstand mellom de som tilbyr og de som etterspør arbeidskraft, med videre. Vi vet at det uansett konjunkturforhold er til dels store variasjoner i arbeidsledighet og undersysselsetting, både geografisk og mellom yrker og næringer. Ikke desto mindre tyder resultatene fra denne kartleggingen på at en stor del av de ledige og undersysselsatte er det fullt ut mulige å mobilisere, fremfor alt i høykonjunkturtider. Etterord Etter det finansielle sammenbruddet i verdensøkonomien står vi på slutten av 2008 foran en ny situasjon på arbeidsmarkedet, med utsikter til en konjunkturnedgang som sannsynligvis er sterkere enn på lenge, og økt arbeidsledighet. I skrivende stund hersker det stor usikkerhet om hva konsekvensene vil bli, og tentative prognoser for arbeidsmarkedsutviklingen i Norge i de nærmeste årene spriker. Men det er vel ikke spesielt dristig, på bakgrunn av konklusjonene i denne artikkelen, å forvente en markert økning i reservearmeen og det ubrukte arbeidskraftspotensialet i tiden som kommer, ikke bare når det gjelder helt arbeidsledige, men også undersysselsatte, både kvinner og menn. Noter 1. Analysen er finansiert av Statistisk sentralbyrå og NFR over Arbeidslivsprogrammet/ prosjektet: Mobilizing unutilised labour reserves: The role of part-time work and extended employment interruptions. 2. I denne artikkelen bruker jeg begrepene uønsket deltid, undersysselsetting og deltidseller delvis arbeidsledige (litt upresist) som synonyme begreper. 3. I 2004 het tidsskriftet Søkelys på arbeidsmarkedet. 4. Redaksjonen av Økonomiske Analyser (ØA) 2008:4 ble avsluttet og tidsskriftet publisert i august Som kjent viser andre halvår 2008 klare tendenser til en negativ økonomisk utvikling med en påfølgende negativ utvikling på arbeidsmarkedet.

15 En reservearmé av kvinner (og menn)? 27 Referanser Amble, N. (2008), Ikke fullt og helt, men stykkevis og delt om det uønskede deltidsarbeidets vesen. Søkelys på arbeidslivet, 25(3): Barne og likestillingsdeptartementet (2006), Yrkesdeltakelse og arbeidstid blant mødre og fedre. Rapport. Vedlegg til Statsbudsjettet Eika, T. (2007), En oljesmurt økonomi: med harelabb over 35 års konjunkturhistorie. Samfunnsspeilet, 21(5 6): Fevang, E. (2004), Like mange undersysselsatte som arbeidsledige, men hvor stor arbeidskraftreserve utgjør de? Søkelys på arbeidsmarkedet, 21(2): Fevang, E., K. Røed, O. Raaum og T. Zhang (2004), Undersysselsatte i Norge: Hvem, hvorfor og hvor lenge? Rapport 7. Oslo: Stiftelsen Frischsenteret for samfunnsøkonomisk forskning. Forssell, J. og I. Jonsson (2005), Deltidsarbetslöshet och deltidsarbete i Europa. Arbetslivsrapport 30. Stockholm: Arbetslivsinstitutet. Kitterød, R.H. og R. Kjeldstad (2004), Foreldres arbeidstid belyst ved SSBs arbeidskraftundersøkelser, tidsbruksundersøkelser og levekårsundersøkelser. Rapporter 6. Statistisk sentralbyrå. Kjeldstad, R. (2006), Hvorfor deltid? Tidsskrift for samfunnsforskning, 47(4): Kjeldstad, R. og E.H. Nymoen (2004), Kvinner og menn i deltidsarbeid. Fordeling og forklaringer. Rapporter 29. Statistisk sentralbyrå. Moland, L.E. og H. Gautun (2002), Deltid: Bidrag eller hemsko for fornyelse av pleie- og omsorgssektoren? Rapport 395, Fafo. NAV rapport 2008:2. Arbeid og velferd. NOU 2004:29: Kan flere jobbe mer? Deltid og undersysselsetting i norsk arbeidsliv. Arbeids- og sosialdepartementet. Nyberg A. (2003), Deltidsarbete och deltidsarbetslöshet en uppföljning av DELTAutredningen (SOU1999:27). Working Paper från HELA-prosjektet nr. 1, Stockholm: Arbetslivsinstitutet. Næsheim H.N. og Y. Lohne (2003), Kartlegging av bruken av deltid i arbeidslivet. Rapporter 22. Statistisk sentralbyrå. OECD (2008), Employment Outlook Ottosen, J. og K. Lundequist (2005), Deltidsarbetslöshet i Sverige en kartläggning. Working Paper från HELA-prosjektet nr. 5, Arbetslivsinstitutet, Stockholm. Samfunnsspeilet (SSP) 2007:5 6. Sosial indikatorer Arbeid. Statistisk sentralbyrå, ssb.no/magasinet 13. februar 2006 ssb.no/statistikkbanken/06, tabell ssb.no/statistikkbanken/06, tabell Stratton, L.S. (1996), Are involuntary part-time workers indeed involuntary? Industrial and Labor Relations Review, 49(3): Virjo, I. (2006), Employment Rate Potential in the Nordic Countries. An overview. Tema Nord 569, Nordic Council of Ministers. Økonomiske Analyser (ØA) 2008:4. Konjunkturutviklingen i Norge. Statistisk sentralbyrå, Økonomiske Analyser (ØA) 1997:1. Konjunkturutviklingen i Norge. Statistisk sentralbyrå, Økonomiske Analyser (ØA) 2005:6. Konjunkturutviklingen i Norge. Statistisk sentralbyrå, 9 24.