FolkogforsVar Nr

Transkript

1 FolkogforsVar Nr Eksplosiv region i øst Folk og Forsvar 1

2 Folk&Forsvar 1 innhold Kjære leser Riktig godt nytt år! Katastrofen på Haiti har rystet verden disse første ukene av Hjelpearbeidet er i skrivende stund heldigvis godt i gang, men behovet for assistanse er skrikende stort. I slike situasjoner blir man minnet om behovet for koordinerings mekanismer og beredskapsøvelser. Det er mye logistikk som skal på plass, og det er mange aktører som bistår på hvert sitt vis. Den 25. januar kom også den triste nyheten om det femte norske tapet i Afghanistan. 22 år gamle Claes Joachim Olsson mistet livet da kjøretøyet han satt i kjørte på en veibombe i nærheten av Ghowrmach i Faryab-provinsen. Talibans bruk av veibomber har økt de siste par årene, og bombene blir tyngre og kraftigere. De fleste av de er laget ved enkle, hverdagslige midler. Dette gjør det vanskelig å spore opp og stoppe bombeproduksjonen. Årets første nummer har fokus på nettopp Afghanistan. Selv om det er fremskritt å spore på enkelte områder, er det fortsatt et land preget av meget store utfordringer. Det er også det landet Norge har sitt største militære utenlandsbidrag i for tiden. En rekke sivile aktører er også på plass, og forsøker å gjøre sitt for en positiv utvikling. En utfordring også her er å forsøke å koordinere hjelpearbeidet best mulig. Som du ser er 2010 starten på en ny tid for kontaktbladet vårt. Vi har skiftet til en mer moderne logo, og vi har bestemt oss for å gi Folk og Forsvars blad et eget navn. Takk til alle som har kommet med innspill! Konkurransen er imidlertid fremdeles i gang, og jeg håper du vil gi oss ditt forslag! God lesning! Monica K. Mattsson Artikler: Afghanistans usikre fremtid s. 4-5 Aktører i Afghanistan s. 6-7 Fienden i øst s. 8-9 Åpenhet, kompetanse og NATOs nye strategiske konsept s Fredelig sameksistens eller regional kruttønne? s Putins vei tilbake s Faste sider: Leder s. 2 Smått & stort s. 3, 17 og 18 Folk om forsvar s. 16 Leserinnlegg s. 18 Organisasjonsstoff s. 19 Info-publikasjoner s. 20 Oppslaget: OMLT (Operational Mentoring and Liason Team) Deles inn i OMLT Brigade og OMLT Kandak. Førstnevnte er en opplæringsstyrke, bestående av utenlandske offiserer, som trener, rådgir og fungerer som mentorer for offiserer i den afghanske hæren (ANA). OMLT Kandak støtter ANA med trening og utdanning. De deltar også i operasjonsplanlegging og operasjoner sammen med afghanerne. OMLT er et av Forsvarets satsningsområder i Afghanistan. F F Arbeidsutvalget i Folk og Forsvar: Leder: Per Steinar Jensen (NHO) Nestleder: Geir Mosti (LO) Generalsekretær: Monica K. Mattsson Utgivelser: Kontaktbladet utgis 5 ganger pr. år. Annonser: Bladet tar ikke annonser. Abonnement: Bladet sendes gratis til interesserte, og abonnement kan tegnes ved å sende inn bestillings seddel på siste side eller på Opplag: Pr. februar 2010: eks. De som ønsker innsendt stoff og bilder i retur må angi returadresse tydelig. Innholdet i artikler og kronikker står for forfatternes eget syn, og representerer ikke nødvendigvis Folk og Forsvars offisielle mening. Utdrag eller artikler fra bladet eller fra våre web-sider kan brukes fritt ved angivelse av kilde. Utgiver: Folk og Forsvar Adresse: Arbeidersamfunnets plass 1c, 0181 Oslo Telefon: Siv.: Mil.: (0510) Telefax: Internett adresse: E-post-adresse: post@folkogforsvar.no Ansvarlig redaktør: Monica K. Mattsson Redaktør: Nan Cecilie Johnstad Redaksjon: Rikke C. Arnulf/Anthon Øien E-post red.: nan@folkogforsvar.no Forsiden Miner er en del av hverdagen for sivilbefolkningen i Afghanistan. Landet har til alle tider blitt herjet av krig. I dag er også norske soldater i landet som et bidrag til å forsøke å stabilisere det afghanske samfunnet. Foto: Scanpix FolkogforsVar Nr Eksplosiv region i øst ISSN Grafisk produksjon: Layout: punkt&prikke punktprikke@me.com Formidling: 2punkt as Trykk: RK Grafisk AS Sitatet «Krig er politikkens fortsettelse med andre midler» von Clausewitz

3 Nytt om navn Oberst Yngve Odlo ble i statsråd 8. januar 2010 utnevnt til brigader i Hæren med tiltredelse fra det tidspunkt Forsvarsdepartementet (FD) bestemmer. Siden 1. august 2008 har han tjenestegjort som sjef for Situasjonssenteret i Forsvarsstaben/ Operasjonsavdelingen tok Gjermund Eide over som kontingentsjef for de norske styrkene i Afghanistan. Han etterfølger Kurt Gimre i jobben. Høy svarprosent på nettbasert sesjon Fire av fem ungdommer har nå svart på sesjonens del 1 på internett. En svarprosent på 86 er høyere enn Forsvaret turte å håpe på. Dette er første gang Forsvaret gjennomfører denne sesjonsdelen via internett. 89 prosent av guttene svarte på sesjonens del 1 innen fristen, mens 83 prosent av jentene gjorde det samme. Det ble vedtatt endringer i vernepliktsloven sommeren 2009, som medfører at begge kjønn nå har plikt til å gjennomføre sesjon. Norske styrker i utlandet Sist oppdatert: Februar 2010 sanitetsøvelse Afghanistan: 500 Tsjad: 187 Somalia: 3 Sudan: 22 Midtøsten: 13 Kosovo: 6 Egypt: 6 Bosnia: 3 Kongo: 1 Undersøkelseskommisjon oppnevnt Under sanitetsøvelsen Skademestring fikk de vernepliktige som tar sanitetskurs på Sessvollmoen leir prøve seg på virkelighetstro scenarioer i en hel uke. 100 personer deltok på øvelsen som gikk 24 timer i døgnet hele uka. Øvelsen er en del av et åtte ukers kurs for vernepliktige som skal ut og tjenestegjøre i saniteten rundt omkring i landet. Sjef for Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) har besluttet at det skal nedsettes en undersøkelseskommisjon som skal granske hendelsesforløpet i forbindelse med at Claes Joachim Olsson ble drept av en veibombe i Ghowrmach-distriktet i Afghanistan mandag 25. januar. Kommisjonen skal ledes av oberstløytnant Bjørn Robert Dahl, som til daglig jobber ved Hærens Våpenskole. KONKURRANSE VINN REISE! Nytt navn på Kontaktbladet hva er ditt forslag? Folk og Forsvar vurderer å bytte navn på Kontaktbladet, og i den forbindelse utlyser vi navnekonkurranse. Konkurransen ble utlyst første gang i desember Vi takker for alle gode forslag så langt, og har besluttet å utsette fristen for å få enda flere navn å velge mellom. Forslag, gjerne med en kortfattet begrunnelse, sendes: Folk og Forsvar, Arbeidersamfunnets Plass 1 C, 0181 Oslo eller til nan@folkogforsvar.no innen 1. juni FolkogforsVar Nr Kontaktblad nr Utfordringer i nord Vinnerforslaget premieres med en plass på Folk og Forsvars studietur til Brussel i oktober, med alle utgifter dekket. På programmet står bl.a. besøk i både det politiske og det operative hovedkvarteret til NATO. Eksplosiv region i øst Folk&Forsvar 1 Kilde: Paragrafen: 1325 Resolusjon fra FNs sikkerhetsråd (av okt. 2000) om kvinner, fred og sikkerhet. En resolusjon som skal ivareta kvinners rettigheter, da deres rolle i konfliktsituasjoner er mangfoldig og sammensatt, samtidig som kvinner innehar uvurderlig kompetanse hva gjelder fredsmekling, fredsbygging og demokratiutvikling. Folk og Forsvar 3

4 Afghanistans usikre fremtid I over sju år har det internasjonale samfunnet engasjert seg i krig mot terror og gjenoppbygging av det afghanske samfunnet. Men har det hjulpet? Hvordan blir veien videre for dette hardt prøvede landet? Disse spørsmålene er vanskelige å besvare, og internasjonalt hersker det også en viss uenighet om hvilken kurs man skal velge fremover. I nærmere ti år har altså det internasjonale samfunnet vært til stede i Afghanistan gjennom mange forskjellige organisasjoner. Mange tusen soldater, norske iberegnet, har forsøkt å skape et tryggere samfunn - samtidig som man har søkt å gjøre det afghanske samfunnet til et funksjonelt system. Hittil har det ikke lykkes i like stor grad som verden nok skulle ønske. Og den siste tiden har altså for alvor spørsmålene blitt mange; hvordan skal man løse situasjonen på best mulig måte? Ny strategi Den største utfordringen for et fredeligere Afghanistan står Taliban for. De siste årene har Taliban kjempet seg tilbake etter et nederlag tidlig på 2000-tallet, og yter i dag langt større motstand enn for noen år tilbake. Dette er blitt et reelt problem, og nå letes det etter løsninger. Et av forslagene som er blitt lansert den siste tiden er å bruke penger på å få Taliban og dets tilhengere til å vende tilbake til et vanlig samfunnsliv. Opprørerne skal føres tilbake til samfunnet gjennom å gis beskyttelse, mulighet til å søke etter jobb og til å bosette seg på hjemstedet sitt. Afghanistans president, Hamid Karzai, var den første til å lansere ideen som trolig vil få støtte fra land som USA, Storbritannia og Japan. USA har brukt en lignende taktikk i Irak for å få sunnimuslimske militante over i det sivile livet, og har til dels lykkes med det. Karzai har dog uttalt at denne typen strategi ikke vil være aktuell å bruke på de mest radikale Taliban-medlemmene, medlemmer av al-qaida og lignende grupper. Det er i dag mer lukrativt å kjempe for Taliban enn den afghanske regjeringshæren, og det er dette president Karzai vil til livs. Det er sannsynlig å tro at et betydelig antall Talibankrigere på lavere nivå vil takke ja til et tilbud om jobb eller penger mot at de avstår fra voldsbruk. ut - på sikt I Tyskland har man den siste tiden diskutert hvordan man skal kunne bygge opp det afghanske samfunnet på en måte, som på sikt, gjør det mulig å trekke ut store deler av det tyske militære nærværet fra landet. Spesielt legger tyskerne vekt på ytterligere utdannelse av politifolk og soldater, som nettopp på lengre sikt skal kunne overta og sørge for sikkerheten. For å vise at de mener dette, har tyskerne doblet bevilgningen til sivil gjenoppbygging til cirka to milliarder kroner i Hva slags hjelp skal gis til det afghanske samfunnet? Ulike land har ulike meninger. USA ønsker på sin side å sende ytterligere nye soldater til landet. Tyskerne mener at soldater alene ikke er løsningen. Folket trenger hjelp til å bygge landet sitt. Tanken er at om sivilbefolkningen i Afghanistan ser at hjelp og støtte kommer fra regjeringen og dets samarbeidspartnere så vil folk flest vende seg vekk fra Taliban. Tyskerne mener den sivile innsatsen i landet så langt har vært for dårlig. Motstand Å gjøre Afghanistan om til å bli en fungerende stat, synes å være litt av en utfordring. Det vil sannsynligvis heller ikke bli enklere med tiden. 20. januar i år skrev Aftenposten om en rapport fra NATO som kunne fortelle at Taliban har etablert en skyggeregjering i det området der de norske soldatene befinner seg. I den blir det slått fast at et av Talibans sentrale mål er å utvide volden i nord og øst av landet. Man mener også at Taliban er i stand til å fortsette kampen på ubestemt tid. I 33 av 34 provinser skal det ha blitt etablert lokale shura (råd) med egne skyggeguvernører. Likevel diskuteres det hvorvidt disse har noen annen misjon enn å drive ren propaganda. Opprørerne vil gjerne vise seg frem for lokalbefolkningen. I NATO-rapporten sies det at opprettelsen av denne skyggestrukturen er en taktikk for å spre de internasjonale soldatene utover et større område. Ved å øke aktiviteten i nord og øst, må soldatene flytte på seg og det blir færre soldater på hvert sted og dermed letter å slå til mot dem. Vil ha makten I NATO-rapporten sies det at om ikke president Hamid Karzai og ISAF-styrken klarer å gjøre noe med denne trenden, kan Taliban igjen komme til å erobre makten i landet. Som kjent styrte Taliban Afghanistan fra 1996 frem til september Opprørene er løst organisert, men blir stadig mer effektive og koordinerte. I tillegg har de innført strenge regler mot å mishandle eller utnytte lokalbefolkningen, og det er heller ikke tillatt å gjennomføre kidnappinger for å tjene penger lengre. Disse tiltakene er selvsagt innført for å vinne mer støtte i lokalbefolkningen. Rapporten viser også at Taliban velger tidspunkt for angrep med omhu. Det har aldri forekommet flere angrep enn under det afghanske presidentvalget i august Ikke bare viser dokumentet at Taliban er på fremmarsj, men også at bruken av bomber er blitt tredoblet; fra angrep i 2007 til i Bombene er også blitt større, flertallet av dem veier mer enn 11 kilo. Taliban lager de fleste av bombene sine med kunstgjødsel, ikke militært utstyr. Det gjør det også vanskelig å spore opp bombene og å stoppe distribusjonen av materiellet. Utfordrende NATO-rapporten konkluderer med at opprørerne er selvsikre, og ser frem til et Afghanistan uten ISAF. Det sees også som en 4 Folk og Forsvar

5 utfordring fra NATOs side at Karzais sittende regjering ansees som svak. Et annet ledd i Talibans taktikk er å bruke vinteren til å bygge opp styrkene. Vanligvis er visstnok denne tiden på året den mest passive. Tallene fra rapporten viser at antallet angrep vanligvis stiger drastisk under opiumshøstingen om våren og sommeren, før de igjen daler om høsten. Dette har altså endret seg i det siste. Denne endringen har også de norske styrkene fått merke; de siste månedene har de vært i flere titalls trefninger med opprørere og i slutten av januar mistet nok en norsk soldat livet i Afghanistan. Soldaten ble drept av en veibombe i Ghowrmach-distriktet nord i landet, da han var på vei for å møte soldater fra den afghanske hæren for å gjennomføre felles patruljer i området. Til sammen har nå fem norske soldater mistet livet under tjeneste i Afghanistan. Vanskelig vei videre Utfordringene er uten tvil mange. Mange nasjoner er involvert i nasjonsbygging i Afghanistan, og interessene i så måte er også forskjellige. Samtidig som man forsøker å diskutere seg frem til hva som kan fungere best og være mest formålstjenelig risikerer hver dag mange tusen soldater livet der borte. Etter sju år har man ikke lykkes slik intensjonen var. Fortsatt ser man for seg at det vil ta minst år å få frem varige resultater. Og resultatet skal være en fungerende stat med et system som klarer å ta vare på befolkningen sin. Taliban skal ikke lenger være en trussel verken mot afghanere eller mot det internasjonale samfunnet gjennom sine terroristtilknytninger. Men hvor lenge er alle bidragsyterne villige til å bli værende i landet? Hvor mye kommer prosjektet til å koste i penger, men også i menneskeliv? Er det i det hele tatt mulig å lykkes? Det er nok mange som betviler det, men fortsatt finnes det en vilje til å forsøke. Av Nan Cecilie Johnstad Folk og Forsvar 5

6 AKTØRER I AFGHA Afghanistans 30 millioner innbyggere er ikke alene. Det er en lang rekke ulike aktører som forsøker å bidra i utviklingen av den afghanske staten. Neste år er det ti år siden Talibanregimet ble styrtet som en følge av sitt samarbeid med al-qaida. De aller fleste har fått med seg at det er stor militær aktivitet i Afghanistan. Mange vet også at ISAF International Security Assistance Force er ledet av NATO, og har sitt mandat fra FNs sikkerhetsråd. Selv om NATO har lederansvaret noe de har hatt siden 2003 er det langt fra bare NATO-land som deltar. I skrivende stund er det hele 43 ulike land som har styrkebidrag til ISAF, til sammen over soldater. ISAF har et fredsforsterkende mandat, og opererer for å støtte de nasjonale afghanske sikkerhetsstyrkene. En viktig del av ISAF-operasjonen er de såkalte PRT ene (Provinsial Reconstruction Team), altså mindre enheter plassert rundt om i de forskjellige provinsene som skal bidra til gjenoppbyggingen av det afghanske samfunnet. Disse skal ha både sivile og militære kapasiteter, og samarbeide tett med lokale ledere. Norge har ansvaret for ett av disse PRT ene, i Meymaneh i nord. I tillegg har USA, sammen med noen allierte, fortsatt en annen pågående operasjon i landet; Operation Enduring Freedom. Denne har til hensikt å bekjempe Taliban og gjenværende terrorceller. FNs rolle i utviklingen Er det noe alle er enige om, så er det at Afghanistans utfordringer ikke alene kan løses militært. Og utfordringene er mange. Presidentvalget i fjor høst ble ikke en udelt suksess. Taliban gjorde sitt beste for å skremme folk vekk fra valglokalene, gjennom trusler vold og drap. Afghanistans sittende president forbedret heller ikke sitt omdømme; beskyldningene om omfattende valgfusk satt løst. Men bildet er ikke helsvart. På mange viktige samfunnsområder er det betydelige framskritt å spore. Mange afghanere har nå mulighet for skolegang og tilgang til helsetjenester i langt større grad enn tidligere. ISAF har en viktig rolle som en tilrettelegger av sikre omgivelser, slik at andre aktører kan utføre sitt arbeid. Men en annen FN-operasjon; UNAMA United Nations Assistance Mission to Afghanistan er minst like viktig. UNAMAs mandat revideres årlig av FNs sikkerhetsråd, sist den 23. mars Det vil si at et nytt mandat skal fastsettes til våren. UNAMA skal spille en nøkkelrolle i å koordinere den internasjonale innsatsen i Afghanistan, og skulle også legge til rette for valgene i fjor. De skal videre støtte myndighetene i arbeidet for good governance, rettsstyre og bekjempelse av korrupsjon, samt legge til rette for humanitær bistand. Ca personer er ansatt i FN-organisasjonen, herav 80% lokale afghanere. Verken ISAF eller UNAMA kan sies å være tradisjonelle FN-operasjoner, men utfyller hverandre når det kommer til utviklingen i Afghanistan. Ikke-statlige organisasjoner Det er også svært mange NGO er (ikkestatlige organisasjoner) som er til stede i Afghanistan. Før 2005 viste en opptelling over ulike organisasjoner som var registrert operative i landet. Mange av disse har lenge vært operative i regionen, men har flyttet virksomheten fra nabolandet Pakistan til Afghanistan etter Talibans fall i Afghanistans regjering har definert NGO ene som en del av privat sektor. Utfordringen med det var at grenselinjene mellom rene humanitære organisasjoner og mer profittbaserte foretak ble uklare. Det var også et problem at store kontrakter i forbindelse med gjenoppbygging og utviklingsprosjekter ble gitt til internasjonale, profittbaserte selskaper. Protestene mot denne sammenblandingen, som førte til at privat næringsliv ble gitt samme gunstige vilkår som NGO ene, ble etter hvert sterke og noe måtte gjøres. I desember 2005 vedtok den afghanske regjeringen en ny lov om ikke-statlige organisasjoner, og som en følge av en omregistreringsprosess forsvant mange av NGO ene. I dag anslår man at det er rundt 700 registrerte ikke-statlige organisasjoner i landet, men at det fortsatt kan være langt flere som har store eller mindre prosjekter der. Selv om de økonomiske midlene i stor grad kanaliseres gjennom de internasjonale hjelpeorganisasjonene, er de afghanske organisasjonene klart flest i antall. NGO ene selv har nå også fastsatt en code of 6 Folk og Forsvar

7 NISTAN conduct, altså et sett med kjøreregler for å forsøke å regulere og kvalitetssikre de ulike aktivitetene, og for å få større åpenhet når det gjelder bruk av midlene. Koordinering De fleste innser at med så mange ulike aktører trengs en viss koordinering for å få størst mulig effekt av arbeidet. ACBAR, Agency Co-ordinating Body for Afghan Relief, ble dannet allerede i 1988, for å samordne den humanitære innsatsen i Afghanistan, og innsatsen overfor de afghanske flyktningene i Pakistan. I en rapport fra 2008 slår ACBAR fast at så mye som 90% av alle offentlige utgifter i Afghanistan dekkes av bistandsmidler. At dette disponeres på en mest mulig effektiv måte er derfor helt avgjørende for landets utvikling. Korrupsjon på alle nivåer er også et problem som må håndteres. I tillegg til ACBAR, som har den formaliserte forbindelsen til UNAMA, finnes det også tre andre koordineringsmekanismer for NGO er i Afghanistan. Disse er Afghan NGOs Coordination Bureau (ANCB), Islamic Coordination Council (ICC) og South West Afghanistan and Baluchistan Association for Coordination (SWABAC). Norges rolle I tillegg til vårt militære styrkebidrag i ISAF, bidrar Norge også med et tyvetalls polititjenestemenn i Afghanistan, samt diverse sivile eksperter innen domstolsadministrasjon, fengselsvesen og andre deler av den sivile samfunnsstrukturen. Norge alene bevilger videre rundt 750 millioner kroner årlig til ulike bistandstiltak i Afghanistan. NORAD står for fordelingen. Det meste kanaliseres gjennom store, etablerte systemer, som FN, Redd Barna, og Kirkens Nødhjelp. Men man kan også finne mer nisjepregede organisasjoner som for eksempel Norges Judoforbund, som ved flere anledninger har mottatt støtte fra NORAD til et judoprosjekt i Afghanistan. Barn er en sårbar gruppe i krigsherjede land. Kidnapping, barnearbeid og kjøp og salg av afghanske barn over landegrensene, som arbeidskraft eller for seksuell utnyttelse, er utbredt. I Kabul alene arbeider rundt barn på gaten. Redd Barna satser på skole og har flere utdanningsprosjekter i gang. De jobber også for å bekjempe vold og seksuelle overgrep mot barn. Arbeidet bærer sakte men sikkert frukter. På den internasjonale barnekonvensjonens dag i november i fjor var temaet Barns rettigheter sentralt i fredagsbønnen i rundt 200 moskeer i Afghanistan. Kvinneorganisasjonen Fokus satser på et prosjekt for utdanning av jordmødre. Mødre- og barnedødelighet i Afghanistan er blant den høyeste i verden, og det er stor mangel på kvinnelig helsepersonell. Taliban stengte alle utdanningsmuligheter for kvinner, og det er først de siste årene at det har vært mulig å åpne sykepleieskoler for kvinner igjen. Kirkens Nødhjelp har vært lenge i Afghanistan. Deres hovedfokus er vann og fornybar energi, likestilling og ikkediskriminering, kriseberedskap, konflikthåndtering, matsikkerhet og utviklingen av landbruket. Flyktningehjelpen er også sterkt til stede i Afghanistan, for å assistere de tusener som er på flukt. Veien videre Den 28. januar i år samlet den såkalte London-konferansen 73 ulike land og organisasjoner. Med både Afghanistans president Karzai og FNs generalsekretær Ban Ki Moon på gjestelisten skulle planene legges for veien videre. Afghanske myndigheter ønsker å starte en forsoningsprosess der man i langt større grad kommer i dialog med Taliban, og forsøker å tilby arbeid og utdanning som lokkemiddel for å legge ned våpnene. Foreløpig har ikke Taliban vært interessert i noen fornyet dialog, og det er også skeptiske røster mot å legitimere Taliban på noen måte. Men sivilbefolkningen i Afghanistan lider under situasjonen. Over tusen mennesker mistet i fjor livet i selvmordsaksjoner og andre bombeangrep. I tillegg kommer alle de som på grunn av sitt samarbeid med den afghanske regjeringen eller det internasjonale samfunnet utsettes for kidnappinger, utpressing og drap. At man nå må tenke nye tanker for å komme seg videre, synes det å være bred enighet om. Av Monica K. Mattsson Folk og Forsvar 7

8 Fienden i øst I mange år har krigen mot terror vært et allment kjent begrep i den vestlige verden, men hvem er det egentlig som er fienden i denne krigen? Hvem er egentlig Taliban og al-qaida? Taliban, betyr elever på pashto, og er navnet på den islamistiske bevegelsen som styrte Afghanistan fra 1996 til Islamisme er en politisk ideologi basert på islam, der islam ikke bare er en religion, men også et politisk system der staten skal styres etter Koranen, som er islams hellige bok. Islamismen er imot både vestlig imperialisme og tradisjonalisme i muslimske stater. På sitt sterkeste kontrollerte Taliban omring 90 prosent av Afghanistan, de resterende 10 prosentene ble kontrollert av Nordalliansen, som er en sammenslutning av fraksjoner med felles mål å fjerne Talibanregimet. Regimet ble aldri anerkjent av andre enn De forente arabiske emirater, Pakistan og Saudi- Arabia. Etter at regimet ble styrtet av den amerikansk-ledede invasjonen i oktober 2001, har Taliban sammen med blant annet al-qaida ført en geriljakrig mot de NATO-ledete ISAF-styrkene som befinner seg i Afghanistan med mandat fra hele åtte FN-resolusjoner. Det eksisterer altså en internasjonal enighet om å ha styrker tilstede i landet. Disse styrkene har som oppgave å gi militær beskyttelse og hjelpe til med gjenoppbyggingen av det afghanske samfunnet. Veien til makten I 1992 brøt Afghanistans Demokratiske Republikk, en Sovjet-støttet stat, sammen. Landet ble kastet ut i en borgerkrig mellom konkurrerende krigsherrer, såkalte mujahedinkrigere. Etter hvert fikk Taliban grep om forholdene, og klarte å stabilisere landet. USA håpet at Taliban skulle være i stand til å få krigsherrene til å oppgi sine uenigheter, og lot derfor være å blande seg inn. 25. mai 1997 anerkjente Pakistan den ulovlige regjeringen i Afgahnistan, og Saudi-Arabia gjorde det samme dagen etter. Resten av verden, inkludert FN, fortsatte å anerkjenne lederen for Nordalliansen, president Burhanuddin Rabbani, som Afghanistans lovlige statsoverhode, selv om det ble forstått at han ikke hadde reell innflytelse i landet. Landet var dog langt fra stabilt i denne perioden, og Taliban mistet ved flere tilfeller kontrollen over byer de i utgangspunktet hadde erobret. I august 1997 beordret den amerikanske presidenten Bill Clinton rakettangrep mot fire mål i Afghanistan der USA hevdet det ble drevet trening av terrorister. Den ene leieren ble drevet av Osama bin Laden, en av lederne for al-qaida. Bakgrunnen for angrepet var anslag mot en amerikansk ambassade i Afrika. Strengt styre Talibanregimet innførte islamistiske lover. De som styrte var lærde innenfor islamsk lov, og straffene for å bryte disse lovene var svært brutale. For eksempel kunne tyveri straffes med å få hugget av begge hendene. Taliban la ned mot forbud mot alle former for TV, bilder og musikk. Det var ulovlig å gå med hvite sokker - fargen på Talibans flagg samt å gå med for kort skjegg. Kvinner måtte ikle seg burka, og fikk ikke lenger lov til å arbeide. Det ble innført restriksjoner på utdanning for jenter, og kvinnene ble også nektet sykehusbehandling. Dette fordi kvinnene skulle skånes for behandling av mannlige leger og sykepleiere. I løpet av de årene Taliban satt med makten i Afghanistan, gikk tallet på jenter med skolegang drastisk ned. Krigen kommer igjen 11. september 2001 ble USA utsatt for et meget vellressisert terrorangrep i beste sendetid. Et sted mellom 3. og mennesker mistet livet. Umiddelbart etterpå ble al-qaida utpekt som ansvarlig for angrepet. Dagen etter trakk De forente arabiske emirater og Saudi-Arabia tilbake anerkjennelsen av Taliban som den lovlige regjeringen i Afghnistan. Dermed hadde landet kun forbindelser med Pakistan. Etter trusler om gjengjeldelsesangrep for å skjule al-qaida, tilbød Talibanregjeringen å utlevere bin Laden til et nøytralt land for å stille ham for krigsrett, men tilbudet ble ignorert av USA. I oktober samme år innledet USA, med støtte fra Storbritannia og en koalisjon av andre land, militære operasjoner mot Taliban. Den uttalte hensikten var å fjerne Taliban fra makten siden Taliban ikke ville utlevere bin Laden til USA. FNs sikkerhetsråd innførte enstemmig en våpenembargo, og frøs de identifiserbare økonomiske midlene til bin Laden, al Qaida og det som etter hvert var igjen av Taliban. Taliban trakk seg tilbake fra en del av områdene, og grupperte seg på nytt i grenseregionen mellom Afghanistan og Pakistan. De fleste krigerene i Taliban etter invasjonen er nye rekrutter, rekruttert hentet fra Pakistans religiøse skoler. Terroristene Navnet al-qaida betyr basen eller cellen, er 8 Folk og Forsvar

9 et nettverk av sunni-muslimske fundamentalister som regnes til retningen jihad salafi (kamp for tradisjonene). al-qaida oppstod i 1980-årene blant utenlandske mujahedin som kjempet mot den sovjetiske okkupasjonen av Afghanistan. De ulike gruppene av mujahedin ble støttet av blant andre USA, Saudi-Arabia og Pakistan. De første årene tilbød al-qaida trening til sunni-muslimske frivillige fra Afghanistans motstandsbevegelse. Disse fikk opplæring i blant annet kampteknikk, våpenhåndtering og bruk av sprengstoff. Det er blitt anslått at et sted mellom 10. og personer fikk opplæring i disse leirene. Osama bin Laden har vært en sentral skikkelse i organisasjonen siden starten, både som teoretiker og som ansvarlig for dens finansiering. I 1989 reiste han hjem til Saudi-Arabia, men allerede to år senere måtte han flykte på grunn av sin harde kritikk av landets myndigheter. På veien til Afghanistan, oppholdt han seg først i Pakistan, deretter i Sudan. Fra 1996 knyttet bin Laden og al-qaida tette bånd til Talibanregimet, og i denne perioden utviklet også organisasjonen seg til å bli et omfattende terroristnettverk. al-qaida har mange grupper som sympatiserer med dem, og organisasjonen har slått til mange steder rundt om i verden de siste 10 årene. Hvorfor? al-qaidas store mål er å etablere et panislamsk kalifat (rike) basert på en streng variant av de islamske sharia-lovene. For å nå dette målet må al-qaida bekjempe regimer som svikter islam. Hovedfiendene er USA og Israel. I februar 1998 sendte nettverket ut en oppfordring til alle muslimer om å drepe amerikanske borgere sivile og militære og deres allierte i hele verden. Dette har altså ført til en rekke angrep rundt om i verden. Det mest omfattende så langt er angrepene på USA i september 2001; på World Trade Center i New York og Pentagon, det amerikanske forsvarsdepartementet, i Washington DC. Synet på al-qaida i den muslimske delen av verden er svært delt; mens de noen steder blir sett på som helter, har andre vært sterke i sin kritikk av organisasjonen. Antallet grupperinger som sympatiserer med al-qaida har vokst de siste årene, etter invasjonen i Irak sommeren 2003 eksploderte antallet terrororganisasjoner i landet. Også vestlige personer er blitt trent opp til å delta i aksjoner mot sine hjemland. al-qaida har lykkes i gjennomføringen av mange av sine planlagte angrep, men en del har også blitt avverget de siste årene. al-qaida er fortsatt operativ, fordelt på aktive celler rundt om i verden. Det sies at man i dag kan finne organisasjonen i over 60 land i verden. Med andre ord utgjør grupperingen altså fortsatt i aller høyeste grad en trussel. Av Nan Cecilie Johnstad Folk og Forsvar 9

10 møte med forsvarsministeren: Åpenhet, kompetanse og NATOs nye strate Forsvarsminister Grete Faremo har besøkt Afghanistan, og mener hun fikk se Forsvarets kjerneverdier; respekt, ansvar og mot i praksis. Selv har hun også en trepunktliste med hovedprioriteringer; åpenhet, kompetanse og NATOs nye strategiske konsept. Folk og Forsvar har møtt den nybakte Forsvarsministeren. Folk og Forsvars egen meningsmåling sier at rundt halvparten av de spurte ikke synes de får nok informasjon om hva som skjer i Afghanistan, og hvorfor Norge deltar. Det politiske bakteppet for norsk deltakelse er en anmodning fra afghanske myndigheter om internasjonal hjelp til å opprette og ivareta det afghanske folks sikkerhet. Målet er at internasjonal tilstedeværelse skal skape den roen afghanske myndigheter trenger til å bygge opp egne systemer for blant annet justis og sikkerhet. Det samme behovet har FNs sikkerhetsråd slått fast gjennom resolusjon (FN har ytterligere 8 resolusjoner vedrørende tilstedeværelse i Afghanistan). En slik FNforankring, understreker forsvarsministeren, er både viktig og avgjørende for norsk deltakelse. Norges militære engasjement er kanalisert gjennom NATO og den NATO-ledede ISAF-styrken. Dette er en stabiliserings- og sikkerhetsstyrke, hvilket vil si at ISAF søker å gi støtte og sikkerhet til arbeidet med å bygge opp et krigsherjet Afghanistan. Den siste tiden har vi sett en klar endring i NATOs tilnærming til operasjonen. Mens hovedfokus tidligere lå på kampen mot, og jakten på opprørere, er det i dag sivilbefolkningens sikkerhetsbehov som står i høysetet. I denne prosessen legges det stadig mer ansvar på afghanerne selv. Opplæring, utdanning og trening av det afghanske forsvaret utgjør viktige oppgaver for ISAF. Denne tilnærmingsendringen trenger større anerkjennelse, mener Faremo. Langsiktighet, men ikke lengre enn nødvendig 28. januar møttes det internasjonale samfunn i London for å diskutere veien videre i Afghanistan. Målet for konferansen var bedre samordning mellom militær og sivil innsats, få opp fokuset på sivile bidrag, og at dette skal samkjøres med afghanske myndigheters egne planer. Folk og Forsvar møtte Faremo før konferansen, der hun vektla hvordan dette siste punktet utgjør et tungt ansvar på afghanske myndigheters skuldre. Afghanernes evne til å takle denne børen var ikke eneste spenningsmoment på konferansen. Sivil-militær samordning er nemlig en utfordring i seg selv. Enkelte sivile aktører ønsker ikke å assosieres med militære styrker da dette kan kompromittere deres objektivitet. Samtidig er det slik at grunnet sikkerhetssituasjonen, kan få om noen av de sivile aktørene utrette sitt arbeid uten nettopp militært nærvær. - Vi er så heldige å være et av få land der operasjonen har bredt støtte i befolkningen, sier ministeren. Til tross for at folk selv mener de får for lite informasjon, har man har altså ikke trådt helt galt hva gjelder å informere om nytteverdien av, ikke bare sivil, men også militær innsats i Afghanistan. Forbedringspotensialet kan likevel sies å være stort. Forsvarsministeren er svært bevisst viktigheten av oppslutning om operasjonen, og sammenhengen mellom denne og tilgang på informasjon: - Jeg føler en sterk forpliktelse til å bidra til mer åpenhet, sier hun. Det er en lunefull oppgave hun gyver løs på. For det ér vanskelig å tegne et sannferdig bilde av et så mangfoldig land. Flere afghanske barn enn tidligere går nå på skole, større deler av befolkningen har tilgang på helsetjenester, det bygges samfunnshus, møtesteder for folket. Vi finner altså tydelige tegn på at mange har det bedre i Afghanistan i dag enn under Taliban. Samtidig vet vi at sikkerhetssituasjonen er blitt vanskeligere. Den forverrede sikkerhetssituasjonen er et godt eksempel på hvordan åpenhet også kan lede til ubehagelig innsikt. Dagbladet kritiserte på nyåret ministeren for ikke å ha sensurert et opptak av kamphandlinger i Afghanistan nyttårshelgen. I sin tale i Oslo Militære Samfund 4. januar slo ministeren tilbake ved å stadfeste at: - Skal vi åpne opp mer, må folk også tåle å bli eksponert for virkeligheten. Uavhengig av resultatene fra London, spår forsvarsministeren 2010 til å bli et viktig år for Afghanistan. Amerikanerne har vedtatt å sende ytterligere soldater, innsatsen trappes opp, hvilket gir økte forventninger, samtidig som opinionens tålmodighet minsker. I stadig flere land presses det nå frem politiske synspunkt på tilbaketrekningsstrategier. Noen slik har statsråden voktet seg vel for: - Vi gikk inn i Afghanistan med våre allierte, og vi vil trekke oss ut med våre allierte, understreker hun og utdyper: - Vi tenker langsiktig, men skal ikke bli lenger enn nødvendig. 10 Folk og Forsvar

11 giske konsept NATO Står NATO i dag med begge bena godt plantet i Afghanistan? Så godt at de går ut over alliansens opprinnelige mål? Den nye forsvarministeren har høstet flere nyhetsoppslag for sitt engasjement rundt utformingen av NATOs nye strategiske konsept. NATOs strategiske konsept ble sist endret i 1999, og alliansen tar sikte på å vedta et nytt i november under neste NATOtoppmøte. Håpet er at det nye dokumentet skal være kortfattet og mer leservennlig enn det forrige. Vår nye forsvarminister har klare ønsker for konseptet, og har derfor engasjert seg allerede fra refleksjonsfasen av. Faremo ønsker at det nye dokumentet skal bidra til at vi ikke bare har fokus på utfordringer og operasjoner langt unna alliansens kjerneområdet. Hun har tatt til orde for et såkalt nærområdeinitiativ, der vi også må ha fokus mot aktuelle sikkerhetsutfordringer i alliansens ulike nærområder. Det innebærer i praksis at nærområdeinitiativ har ulik betydning fra hvert enkelt NATO-medlem. For Norges del handler det om et ønske om å synliggjøre nordområdene. Statsråden ønsker at alliansen skal inneha større kunnskap rundt utfordringene og mulighetene i Nordområdene. Hun understreker at dette ikke er et enten eller, men et både - og. - Vi er i gang med en helhetlig diskusjon, og vi må evne å ha to tanker i hodet på en gang. Vi må klare å vurdere hvor NATO vil, på lang sikt, samtidig som vi må se på hva som trengs operasjonelt. Så må vi se på hva som trengs for å løse begge deler, sier forsvarsministeren. Respekt, ansvar og mot Strukturendringer i Forsvaret har skapt usikkerhet rundt hvor Forsvaret egentlig er på vei. Samtidig har mediedebatten, eksemplifisert gjennom Robert Moods uttalelse om at Forsvaret ikke er i stand til å forsvare særlig mer enn en bydel i Oslo, også reist spørsmålet; Hva er det norske forsvaret egentlig i stand til? For å besvare slike spørsmål er åpenhet igjen et viktig stikkord, konkluderer statsråden. Forsvaret har en jobb å gjøre hva angår å formidle bakgrunnen for sine omstruktureringer ut til folket. For å forstå omleggingene er opinionen, på sin side, nødt til å forstå hvordan endringer i sikkerhetssituasjonen, tvinger frem endringer innen Forsvaret. Her til lands har vi brukt de siste årene på, og er fremdeles ikke ferdig med, en omstilling til et såkalt innsatsforsvar. Dette nye forsvaret skal kunne stå i mot begrensede, kortvarige angrep, men må også sees i sammenheng med våre allierte, NATO. Et innsatsforsvar er mindre enn et mobiliseringsforsvar, det har større fokus på fleksibilitet og interoperabilitet med våre allierte. Fleksibiliteten gjør vårt nye forsvar bedre rustet for endringer, sier Faremo. Når det gjelder hva det norske Forsvaret er i stand til, understreker statsråden at, når bestilt utstyr blir levert, vil Norge inneha et av Europas mest moderne forsvar, innenfor alle tre grener. Utstyr er likevel ikke verdt noe som helst uten kompetanse, og med dagens sikkerhetssituasjon må vi kunne alt. Allsidigheten fordrer bred og solid kompetanse, hvilket er en av statsrådens hovedprioriteringer. Hun ønsker fokus på kompetanse, ikke bare i de operative enheter, men i hele Forsvaret. Forsvaret opererer etter tre kjerneverdier: Respekt, ansvar og mot. Faremo besøkte de største norske utenlandsoperasjonene rett før jul, og kom tilbake med en bestemt følelse av å ha sett disse verdiene i praksis. Nå har hun satt høy prioritet på å viderebringe de samme verdiene til hele Forsvaret. Særlig når det gjelder omdømme innen innkjøp og forvaltning har Forsvaret et stort forbedringspotensial. Alle enheter i Forsvaret henger nøye sammen, og det et er mye å tjene på å fremstå mer helhetlig. Den nye forsvarministeren omtaler verneplikten som en svært viktig kontrakt mellom det norske folk og Forsvaret. En kontrakt som gjør det mulig for Forsvaret å hente inn akkurat de personene og ferdighetene de trenger for å sikre bredde og allsidighet. Selv om hun personlig ikke har noe problem med å stille seg positiv til kjønnsnøytral verneplikt, mener hun at det er for tidlig å ta neste steg allerede nå. Hun er helt klar på at sesjonsplikt for jenter er et viktig tiltak, og fremhever hvordan Forsvaret nå får mulighet til å vise hvilke muligheter de kan tilby, til et dobbel så stort publikum. Det at Forsvaret i dag må kunne alt, fører også til at de interne utdanningsmulighetene er både brede og gode. Av Rikke C. Arnulf Folk og Forsvar 11

12 Fredelig sameksistens eller regional kruttø India og Pakistan er begge svært synlige aktører på det internasjonale plan i dag, dog på hver sin måte. Forholdet dem i mellom er tidvis spendt; mye på grunn av stridighetene rundt området Kashmir. I tillegg er begge landene atomvåpenmakter. Det skaper spenning i regionen. En region som også stadig settes på kartet i forbindelse med terrorangrep, jordskjelv og politiske uroligheter. Kashmir er et område i den nordlige delen av India. Historisk viser navnet til dalen like sør for den vestlige delen av Himalaya. Politisk dreier det seg om et mye større område bestående av regionene Jammu, Kashmir og Ladakh, som til sammen har vært et sentralt konfliktområde i mange år. Regionen er delt mellom Pakistan som kontrollerer den nordvestlige delen, India som kontrollerer den sentrale og sørlige delen, og Kina som kontrollerer den nordøstlige delen Selv om disse i praksis administreres av de forskjellige landene, har India aldri formelt anerkjent de to andre landenes krav på noen av delene i regionen. Pakistan ser på hele området som et omstridt område og regner ikke Indias krav som gyldig. Krig har også blitt utkjempet mellom India og Pakistan på grunn av dette området, og situasjonen er fortsatt ganske fastlåst. Fortsatt utføres det jevnlig voldelige opptøyer i området, og det advares mot å reise dit på egenhånd. Blodig tid Ser man litt bort fra stridighetene om Kashmir, så er det slik at Pakistan forholder seg til en del av de samme problemene som Afghanistan for tiden. Talibanopprørere opererer i landet, og tidvis blir Pakistan hyppig utsatt for selvmordsbombere og andre terrorangrep. Dir-- distriktet i Pakistan grenser til Afganistan, og er sammen med Swatdalen en region der den pakistanske hæren høsten 2009 iverksatte en offensiv mot Taliban. Distriktet ligger også øverst i Pakistans stammeområde, der man går ut ifra at også al-qaida opererer. Sikkerhetsstyrker og jenteskoler er hyppige mål for angrep fra Taliban og andre islamske militante i Pakistan, og senest nå i begynnelsen av februar er flere blitt skadd i denne typen angrep. Også utenlandske personer har blitt drept i angrepene, som har rammet landet siden oktober. Mer enn 600 personer har til sammen blitt drept i overfallene så langt. Men Pakistan forsøker etter beste evne å slå tilbake med hjelp fra blant annet USA. Amerikanske droner, førerløse fly, slår med jevne mellomrom til mot det som kan være skjulesteder for grupperinger fra al-qaida og Taliban. Kronglete historie Pakistans uavhengighet ble vunnet gjennom en demokratisk og konstitusjonell kamp i forrige århundre. Selv om landet har hatt delte erfaringer med parlamentarisk demokrati opp igjennom, har Pakistan likevel vendt tilbake til denne formen for styresett. Områdestatusen opphørte i 1956 da landet fikk sin egen grunnlov, og ble erklært Den islamske republikken Pakistan. Men militæret tok kontroll i 1958, og holdt makten i 10 år. I den perioden utviklet landet et sterkere forhold til USA. Fra 1947 til 1971 bestod landet av to deler; Vest-Pakistan og Øst-Pakistan, geografisk separert med over km med India liggende mellom områdene. Politisk var også landet på det tidspunktet delt i to. Da Bangladesh ble erklært uavhengig, brøt det ut en krig som varte i ni måneder. India støttet bengalske frihetskrigere med trening og våpen, og da Pakistans hær begynte å bli svekket og trett av geriljakrig slo India til med et massivt angrep inn i Øst-Pakistan. Da den pakistanske hæren overgav seg senere samme måned, ble resultatet opprettelsen av den nye nasjonen Bangladesh. I 1988 ble Benazir Bhutto den første kvinne til å lede et muslimsk land da hun ble valgt til statsminister i Pakistan. I 1999 ble så landet et militærdiktatur under Pervez Musharrafs ledelse. Etter terrorangrepet 11. september 2001 har landet stått sentralt i et spenningsfelt med religiøse grupperinger, spesielt etter å ha inngått politiske og militære allianser med USA. Musharrafs provestlige politikk var omstridt i Pakistan og ellers i den muslimske verden. Etter urolighetene rundt drapet på Benazir Bhutto og det påfølgende valget i 2008, ble Musharraf truet med riksrett dersom han ikke gikk av frivillig, noe han til slutt gjorde 18. august I det påfølgende presidentvalget vant Asif Ali Zardari fra Pakistans Folkeparti en overlegen seier. Motsetningsforhold I denne regionen i Asia ligger det også en utfordring i de mange folkegruppene som bor der og alle religionene som blir praktisert. Mens det i Pakistan bor cirka 95 prosent muslimer, er det hinduismen som er den største trosretningen i India. Men mellom disse to store religionene, finnes det mange mindre retninger innenfor hver enkelt trosretning og det finnes også helt andre religioner som blir praktisert. Mens Pakistan er involvert i en rekke uroligheter med tilknyting til al-qaida og Taliban, er India på sin side et langt roligere land for tiden. Landet er i ferd med å bli ledende innenfor teknologi, og mye dreier 12 Folk og Forsvar

13 nne? seg om utvikling og økonomi. Slik sett er India og Pakistan store motsetninger; Pakistan er fortsatt et utviklingsland på mange områder, mens India er verdens nest mest folkerike land og verdens største demokrati. India har i dag verdens fjerde største økonomi, og hadde i 2003 den nest største veksten av alle land i verden, bare slått av Kina. Dette kan selvsagt også by på utfordringer i lengden, når to land i samme region drar i ulike retninger. Pakistan er i dag verdens eneste muslimske atomvåpenmakt. Ungt demokrati Men også India har en historie; Landet fikk sin uavhengighet den 15. august 1947, og er i dag en demokratisk og sekulær republikk. India fikk i 1950 en parlamentarisk styreform som er basert på en alminnelig valgrett for alle som er over 18 år. Delstater i Britisk India som hadde muslimsk majoritet ble imidlertid innlemmet i det muslimske Pakistan (i dag Pakistan og Bangladesh). Stater som hadde beholdt sin uavhengighet fra Britisk India ble innlemmet, både frivillig og med tvang, i både India og Pakistan. India har et flerpartisystem. Kongresspartiet, som ledet frigjøringskampen, var lenge det dominerende politiske partiet, først under Jawaharlal Nehru, så under hans datter Indira Gandhi og deretter under hennes sønn Rajiv Gandhi. Landet ble en atommakt i 1974 etter å ha gjennomført sin første kjernefysiske test; Operation Smiling Buddha. India gjennomførte flere underjordiske atomsprengninger i Dette førte til internasjonale sanksjoner mot landet, som ble gradvis trukket tilbake etter september India fører en politikk som tilsier at landet ikke vil være den første til bruke atomvåpen i en eventuell konflikt. Den samme politikken garanterer at landet aldri vil ta i bruk atomvåpen mot et land uten atomvåpen Militært sett er India en regional stormakt, med en profesjonell hær på over én million soldater samt et sjøforsvar og et luftforsvar. Reservestyrken er på en halv million soldater. Utfordrende Verdens øyne hviler i stor grad på denne regionen for tiden. Sammen med Afghanistan er India og Pakistan aktuelle på ulike måter. En hel verden er opptatt av krigen mot terror, og i den kampen spiller helt klart Pakistan en viktig rolle. Ikke bare har Pakistan satt i gang en offensiv mot Taliban på grensen mot Afghanistan, men også fordi flere militante islamistiske grupperinger bruker Pakistan som tilholdssted, deriblant al-qaida. Dette har igjen resultert i mange angrep den siste tiden, og de som rammes hardest er den fattige befolkningen i landet. India på sin side har ikke de samme spente forholdene innad i landet sitt, men fortsatt er konflikten om Kashmir uløst. India er i ferd med å gjøre seg bemerket på andre plan; økonomisk og teknologisk, og det skaper selvsagt relasjoner til den vestlige verden og til resten av verden. Det blir interessant å følge utviklingen i denne regionen videre. Mange forbinder krig og uroligheter med Pakistan og Afghanistan. Dette fordi nyhetsbildet preges av angrep og katastrofer. Men på sikt kommer det ikke bare til å handle om utfallet av ufreden, men også om hvilke stater som blir verdens ledende aktører fremover. Er tyngdepunktet i ferd med å flytte seg fra Vesten? Hvordan blir spenningsbildet da, med Kina, India og Japan i front? Tiden vil helt sikkert gi noen svar. Av Nan Cecilie Johnstad Folk og Forsvar 13

14 Putins hevdes altså i Moskva at presidenten og Putin er en og samme, at det er Putin som trekker i alle tråder fra bakrommet. Internasjonale forhold Den russiske utenrikspolitikken henger nøye sammen med den politikken som blir ført innenlands. Russland har et mål om å være en sentral politisk aktør, gjerne spesielt ovenfor USA. Ønsket er å reetablere den posisjonen landet hadde den gang det het Sovjetunionen. Det sies at russerne mener at de selv er på vei opp, USA er på vei ned, at EU er en vits og at NATO er en forlengelse av USA. Russland ønsker først og fremst å forholde seg til nasjonalstater, men anerkjenner dog EUs eksistens. Mange russere er bekymret for et Kina som stadig blir sterkere, men dette er ikke et altoverskyggende problem. Russland og Kina er fortsatt allierte i den multipolære verden vi lever i. Russland importerer også mye varer fra Kina, men EU er faktisk den største handelspartneren. NATO blir sett på som en motstander, ikke en partner. Dette ble spesielt synlig etter krigen med Georgia i august 2008, da det blir sagt at det er den franske presidenten Nicholas Sarkozy som skal ha æren for fredsforhandlingene, ikke EU som organisasjon. I Moskva synes det ikke å være usannsynlig at det kan være statsminister Vladimir Putin som igjen inntar presidentkontoret i Kreml etter valget i Russland er på vei tilbake som markant stormakt, og Putin har hele tiden trukket i trådene. Han er blitt en populær mann i eget land. Folkets betydning Verdimessig i Russland, er det statens makt som er det overordnede målet menneskene i staten har ikke like stor betydning. Dette kommer til uttrykk gjennom de store sosiale problemene som landet sliter med. På en måte kan man si at Russland er en alkoholiker; fordi alkohol er en av de aller største sosiale utfordringene i landet. Folkets alkoholproblem gir seg tydelig til kjenne på statistikkene over drap som blir begått og ulykker som skjer som følge av alkoholrus. Dette er rett og slett blitt et enormt samfunnsproblem. Det russiske samfunnet sliter også med at det blir utført vold mot forskjellige grupper av nazister og rasister. Innvandring fra Kaukasus skaper problemer og konflikter. Folket får ikke tilgang på usensurert informasjon gjennom tv-kanalene. Internett er fritt, men foreløpig har svært få russere tilgang til dette mediet. Vladimir Putin får mye av æren hjemme i Russland for gjenreisningen av landet. Mye har skjedd i løpet av de siste ti årene, og Russland er atter en gang i ferd med å etablere seg som en stormakt man må forholde seg til i alle de store internasjonale spørsmålene. Sterk sentralmakt Den russiske politikken styres helt og holdent fra Kreml. Det er den sterkt sentraliserte makten i hovedstaden som gjør det mulig å holde det enorme landet stabilt. I Russland i dag finnes det kun ett statsbærende parti, og ingen fri presse. All informasjon kontrolleres før den slippes ut til befolkningen. Likevel hevdes det at den russiske staten ikke er et instrument for en eneveldig makt. Russland står i dag ovenfor flere store utfordringer; systemet er korrupt, og derfor blir det et ineffektivt system. I tillegg er veksten i Russlands BNP helt avhengig av olje- og gassprisene. Når disse faller, skaper det selvsagt en krise for russisk økonomi. Den sittende presidenten ønsker å innføre reformer. Han ser et behov for å modernisere landet ytterligere. Men det Russland og Norge Det norske og det russiske samfunnet er to svært forskjellige sådanne. Dette til tross, har Norge et relativt godt forhold til det enorme nabolandet i øst. Det er likevel ikke helt problemfritt; Norge og Russland er fortsatt uenige om delingen av Gråsonen men dette ligger på et konkret, håndterbart nivå. Det ser heller ikke ut til at forholdet skal endre seg med det første. Russerne bestrider ikke norsk suverenitet over Svalbard. Militært samarbeider også Norge og Russland svært godt, ikke bare når det 14 Folk og Forsvar