MÅNEDENS BIL AUGUST. Tekst/foto: Stein Inge Stølen

Transkript

1 MÅNEDENS BIL AUGUST Den lille sjarmøren har blitt byens ukronede konge. Er det bare gimmick, eller er Fiat 500 like spesiell som den gir seg ut for å være? Tekst/foto: Stein Inge Stølen

2 Når 500, eller Cinquecento som italienerne kaller den, ble lansert I 1957, var den vesentlig billigere enn konkurrentene VW Boble og Austin Mini. Den var bare tre meter lang og klarte seg med en 500- kubikks tosylindret motor plassert i hekken. Den mest motorsvake varianten hadde bare 13 hestekrefter, omtrent det samme som en håndholdt stavmikser. Men med en tørrvekt på under 500 kg var det ikke mye mer som skulle til for å flytte på den lille bilen. Den ble fort en folkefavoritt, både på grunn av overraskende god innvendig plass og gode kjøreegenskaper i tillegg til at den var rimelig både å kjøpe og eie. Den ble produsert i nesten 20 år, helt til etterkommeren 126 tok over i Den originale Fiat 500 fra 1957 (bilde: netcarshow.com) Femti år senere Italienere vet å feire store begivenheter. Det var derfor ikke så overraskende at de valgte å slå på stortromma ved Cinquecentoens 50- årsdag, og lansere en ny og moderne 500. Men mange var skeptiske. Volkswagen gjorde det samme med Bobla, noe som må sies å ha vært en gedigen flopp. Minien har forsåvidt vunnet frem i ny BMW- drakt, men det er noe som skurrer der og. Kan en bil som veier over 1200 kg kalles Mini...? Undertegnede avskrev på den tiden 500 som enda et retro- fordi- det- er- på- moten - konsept, og lot det være med det. Det skulle gå to år før jeg endelig fikk stifte bekjentskap med den lille bilen.

3 Forutintatt, med god grunn Jeg var fortsatt like skeptisk når vi hadde vårt første stevnemøte. Ja, den var liten men fortsatt gedigen i forhold til den opprinnelige 500. Forståelig nok, det er umulig å la en så mikroskopisk bil møte dagens sikkerhetskrav, så noe volum fikk jeg tåle. Det viktigste for meg, var at den gamle Fiatens ånd var ivaretatt. Og hva var det? Jo, enkelhet. Pur og simpel funksjonalitet ispedd pent design. Og ikke noe mer. Jeg ville se nakne karosserideler i interiøret. Det skulle være en åpen og luftig kupé selv om bilen utvendig er liten. Og jeg ville se retroelementer her og der men gjort smakfullt. Ikke med store, knirkete plastklokker som i Mini. Jeg ville ha ekte krom og metall..!

4 Enkel og ukomplisert bilglede Når jeg satte meg inn, lukket døren og så meg rundt ble jeg rett og slett litt paff. Alt jeg håpet på å se, var der. Dashbordet er rett og slett en naken, lakkert flate med krommet 500- logo. Det er kun én instrumentklokke å se (dessverre i plast), men den har til gjengjeld all informasjon en trenger. Lyst, enkelt stoffinteriør med pent design spesielt nakkestøttene, som er trill runde. Rattet er tykt og godt å holde i, kanskje det største skrittet bort fra originalen, men svært kledelig sammen med resten av det enkle og funksjonelle interiøret. Det eneste jeg kunne plukke på, var vanskeligheter med å finne bensintankmåler og vanntemperatur. Disse er finurlig plassert på innsiden av turtallsmåleren, som igjen befinner seg inni speedometerklokka. Fiffig og plassøkonomisk, men ikke lett å få øye på ved første forsøk.

5 Ikke en racer, men Ute på veien skulle det bli spennende å se om Fiat en levde opp til forventningene. Cinquecento skal, hvis den er tro mot originalen, være en snerten bybil uten de altfor store fartsressursene. Det er første-, andre- og tredjegir som gjelder. Hvis den sparker greit fra i disse girene, gjør den jobben sin. Den skal så klart greie motorveihastigheter som alle andre biler, men den trenger ikke å dra som et lokomotiv. Storselgeren blant 500- modellene har vært 1,2- literen med 69 hestekrefter. Egentlig en helt riktig motor for en bil på denne størrelsen. Og, som forventet, det er ikke en racerbil som tar meg av gårde på første prøvetur. Men den har mer enn nok krutt til å slynge seg rundt gatehjørner og ut av lyskryss uten å være til hinder for andre. Og ved litt aktiv giring er den rett og slett morsom..! Det beste med bilen er uten tvil City - modusen. Denne øker servokraften i rattet, noe som gjør det til en lek å sno seg rundt på parkeringsplasser eller mellom tett trafikk.

6 Vanskelig å innrømme men jeg liker den. Skikkelig godt. Og det irriterer meg litt, for dette var bilen jeg hadde bestemt meg for å ikke like. Men sannheten er at det er den mest vellykkede retrobilen jeg har vært borti. Eller, sagt på en annen måte; den første vellykkede retrobilen jeg har vært borti. Det er som å sette seg inni en Vespa- scooter med tak. Og, når jeg tenker over det, er det ikke akkurat det Fiat 500 skal være..? Men det store spørsmålet når en kjøper bybil, er pris. Akkurat som modellen er Fiat 500 priset godt under sine tyske og kvasi- britiske konkurrenter. Nå kommer det også snart en ekstremt gunstig tosylindret motor (akkurat som originalen!) med banebrytende lave CO2- verdier, noe som sikrer rekordlave utsalgspriser her til lands. Vår testmodell ligger til salgs for kroner, da i en spesiell perlemor- hvitfarge, Abarth- felger og panorama- glasstak. Ellers er Fiat 500 utvilsomt en bil å regne med i den utslippsorienterte fremtiden.

7