Bakgrunn og innspill til gjennomgang av Stortingsmelding 16,

Transkript

1 Miljøverndepartementet Postboks 8013, Dep Oslo Bakgrunn og innspill til gjennomgang av Stortingsmelding 16, Styret i Europa Nostra - Norge (ENN) ønsker å gi noen synspunkter til Miljøverndepartementet i forbindelse med departementets pågående gjennomgang av St.meld. 16 ( ). Europa Nostra (EN) er en felleseuropeisk organisasjon (NGO) med formål å fremme bevaring av den fysiske, europeiske kulturarv. Organisasjonen er en paraplyorganisasjon som representerer over 250 bevaringsorganisasjoner i hele Europa, med til sammen over 6 mill. medlemmer. Europa Nostra har mer enn 150 institusjoner (også offentlige) og selskaper som støtter opp om organisasjonens virksomhet samt 1500 individuelle medlemmer. ENN virker innenfor Europa Nostras formål om å arbeide for aktiv beskyttelse og bevaring av vår bygningsmessige og miljømessige kulturarv. ENN ønsker å bidra til en bredere forståelse for kulturminnebevaring i samfunnet, spre kunnskap om Europa Nostras virksomhet og engasjere organisasjonen i definerte verneoppgaver. Det er mot denne bakgrunn ENN ønsker å gi noen innspill til Miljøverndepartementets arbeid med en gjennomgang av St.meld. 16. INNLEDNING Stortingsmelding nr. 16 Leve med kulturminner ble lagt frem i Meldingen ble utarbeidet med bakgrunn i utredningen fra kulturminneutvalget, NOU 2002: Fortid former Fremtid og de synspunkter og forslag som kom frem under høringsrunden av denne. Stortingsmeldingen etterlot et inntrykk av gode intensjoner med klare mål og strategier for kulturminnepolitikken frem mot En omfattende handlingsplan med nye bevaringsprosjekter ble lansert og er i ulike faser av gjennomføring. Det ble gitt uttrykk for bekymring over forfallet og det voksende etterslepet i vedlikehold og istandsetting av norske kulturminner (senere påpekt i Riksrevisjonens rapport fra 2009). Målet var bl.a. å få innhentet dette etterslepet innen ENN ønsker å peke på at det på enkelte områder fortsatt er stor avstand mellom de mål som ble etablert i 2005 og den økonomiske virkelighet som preger arbeidet med å sikre kulturarven for kommende generasjoner. KULTURMINNEFONDET Ved etableringen av Kulturminnefondet i 2002 (med de første 200 mill kroner) var det forventninger blant de frivillige kulturminneorganisasjonene og hos mange politikere om at fondet skulle få en størrelse på mill. Dette skulle gi en avkastning rundt 100 mill pr. år. Ti år senere kan vi konstatere at grunnfondets størrelse bare er kommet opp i mill, og at den årlige avkastningen på grunnfondet de seneste årene har vært 59,5 mill (4,45%). Ved fremleggelsen av statsbudsjettet for 2013 har Regjeringen tatt konsekvensene av usikkerheten knyttet til fondskapitalens fremtidige avkastning og foreslått at fondsordningen avvikles. Norsk kulturminnefond videreføres som et forvaltningsorgan med særskilte fullmakter. Den store søknadsmassen viser med all tydelighet at fondet har en viktig rolle for norsk kulturminnebevaring.

2 Sterkt fall i fondets kjøpekraft. Siden etableringen av Kulturminnefondet har byggekostnadene i Norge steget med ca 47 % (SSB statistikk, enebolig tre). Dette er mer enn 2,6 ganger konsumprisindeksen (18,1 %). SSBs statistikk for håndverksfag viser høyere og tildels meget høyere kostnadsutvikling. Istandsetting og vedlikehold av kulturminner er en meget håndverksintensiv virksomhet. Mangel på kvalifiserte håndverkere er et stadig tilbakevendende problem. Dette forsterker kostnadspresset. Med et høyt aktivitetsnivå i norsk økonomi fremover, viser all erfaring at vi vil få en enda sterkere kostnadsutvikling innenfor byggebransjen. I tillegg kommer nye krav og pålegg til nye bygg fra myndighetene. Dette vil også være kostnadsdrivende ved istandsetting og renovering av fredete og bevaringsverdige bygninger. Resultatet vil føre til at Kulturminnefondets tiltenkte kjøpekraft siden etableringen i 2002 kan være halvert innen år Sett på denne bakgrunn, synes en budsjettramme på ca 61 mill meget langt unna de forventningene man hadde ved fondets etablering. Det er også grunn til å peke på at mens gjennomsnittlig tilsagnsbeløp pr lån i de tre første årene var kroner, var dette sunket til i Justert for den reduserte kjøpekraften siden Kulturminnefondets etablering, tilsvarer dette ca kroner pr lånetilsagn. Reduser de meget høye driftskostnader. Det er også grunn til å peke på at driften av Kulturminnefondet, uten tilførsel av nye midler, er kommet opp på et kostnadsnivå (ca 11,5 mill) som i 2013 vil utgjøre nærmere 19 % av bevilgningene. Denne uholdbare situasjonen kan bare løses ved større bevilgninger til fondet og/eller enklere behandling av søknadsmassen. Siden etableringen av fondet, frem t.o.m. 2012, utgjorde andelen av innvilgede søknader gjennomsnittlig bare ca 20 % av det årlige totale søknadsbeløp. Dette synes meningsløst. Det undergraver motivasjonen for å få frem de gode prosjektene til fondet. Det bidrar også til de høye driftskostnadene, og til at vår historiske bygningsarv fortsetter å forfalle eller rives, stikk i strid med de gode intensjonene i St.meld. 16. Reduser den sterke føringen av fondets tildelinger. Det kan synes som om Kulturminnefondet har vært utsatt for stadig sterkere føringer og prioriteringer etter hvert som de politiske myndigheter ikke finner tilstrekkelig finansiering fra allerede etablerte kilder til nye politisk prioriterte programmer innenfor kulturminnesektoren. Det er nok å nevne fondets vedtekter, hvor det heter at 1/3 av tilskuddene over tid bør gå til fredete kulturminner og kulturmiljøer, eller at fondet skal kanalisere midler til vedlikehold av kulturhistorisk verdifulle kirker. Rentekompensasjonsordningen, som ble etablert i 2005 for å hjelpe kommunene med den nødvendige istandsetting av sine kirker, har i dag en ramme på hele mill. Det er videre vanskelig å forstå at deler av Kulturminnefondets begrensede midler stadig skal kanaliseres til Verdiskapningsprogrammet og at kommunene også kan søke fondet om midler. Styret i ENN beklager at det legges sterke føringer for Kulturminnefondets tildelinger. Dette begrenser mulighetene for fondet til å gå inn med støtte av verneverdige kulturminner i privat eie som var hovedmålet for Kulturminnefondets etablering. Dette er en målgruppe som har stort behov for drahjelp, og hvor mobilisering av egen innsats og andre eksterne midler i dag er sterk (spleiselag mellom privat og offentlig sektor). Styret i ENN konstaterer at det i budsjett for 2013 er tatt et solid skritt for å avklare forholdet mellom Riksantikvaren og Kulturminnefondets oppgaver, knyttet til fredete kulturminner i privat eie. 2

3 Konsentrer Kulturminnefondet om verneverdige kulturminner i privat eie! Av grunner som beskrevet over, er det tvilsomt om Kulturminnefondet vil ha økonomiske midler til å følge opp de mange oppgaver som det etter hvert er pålagt av departementet. Styret i ENN ber Miljøverndepartementet vurdere om virksomheten bør legges direkte inn under Riksantikvarens budsjett og organisasjon. En ytterligere avklaring og avgrensning av Kulturminnefondets oppgaver i forhold til Riksantikvaren bør finne sted snarest. Styret i ENN anbefaler at Kulturminnefondet konsentrerer sin virksomhet til økonomisk støtte til verneverdige kulturminner i privat eie. Det pågår store strukturelle endringer innenfor primærnæringer og bosettingsmønster over hele Norge. Det fører til et stort antall nye bevaringsverdige bygninger og prosjekter i privat eie. Kulturminnefondet må også av den grunn tilføres betydelige midler i årene fremover, utover kompensasjon for kostnadsutviklingen. Den gamle ambisjonen om en økonomisk ramme på 100 mill årlig til dette formål må snarest realiseres. RIKSANTIKVARENS BUDSJETT, POST 72 Anslagsvis fredete bygninger og anlegg er i privat eie. Det er følgelig en stor bygningsmasse som årlig krever antikvarisk vedlikehold med bistand over Riksantikvarens budsjetter. I St meld. 16, 2004/05 ble det sagt at regjeringens mål var å øke de årlige tilskuddene til fredete kulturminner i privat eie med 175 mill kroner, fra et nivå på 110 mill, til et nivå på 285 mill. Det optimale ville være å få opptrappingen gjennomført i løpet av fire år, het det. Bevilgningene holder ikke tritt med kostnadsutviklingen. I budsjettet for år senere - er bevilgningene kommet opp i 270 mill, dvs. en økning på 160 mill eller ca 91 prosent av målet på 175 mill kroner. Kjøpekraften i denne perioden har imidlertid falt med nærmere 40 %, dersom man legger til grunn samme kostnadsutvikling som nevnt over. Det vil si at det inflasjonsjusterte tilskuddet må opp i ca 400 mill kroner for å tilsvare 285 mill tilbake i Det er all grunn til å tro at kostnadsutviklingen for istandsetting av fredete bygninger har vært vesentlig høyere. Det skyldes strenge krav til spisskompetanse og fagkompetanse, den generelle arbeidsintensiteten i restaureringsprosjekter, de tunge kravene til dokumentasjon og rapportering og mangfoldet i det restaureringsarbeidet som skal utføres. Kravene til å ivareta historiske verdier, kulturverdier og miljøverdier ved istandsetting av fredete og bevaringsverdige bygninger, er også stigende. Tilskuddsordningen må dobles fra dagens nivå Det er imidlertid ikke nok at den fredete bygningsmassen etter hvert når et vanlig vedlikeholdsnivå. Riksantikvaren må etablere et program for å bistå eiere av fredete bygninger med å utvikle et langsiktig antikvarisk vedlikeholdsprogram for den enkelte bygning. En slik veiledningstjeneste med faglig og økonomisk bistand, bør kunne legges til den enkelte fylkeskommune. Mange eiere har også behov for hjelp og råd til hvordan en fredet eiendom kan driftes slik at det blir en god balanse mellom bruk og vern. Likeledes kan det være behov for rådgivning knyttet til skatteforhold og organisasjonsform. Kompetanse og erfaring på disse områder må Riksantikvaren kunne samle inn og formidle videre til nytte for sine klienter. Riksantikvarens tilskuddsordning rettet mot private eiere av fredete bygninger må økes fra dagens 270 mill til 500 mill. årlig. Man må da holde utenfor de midlene som kanaliseres til World Heritage List i Norge. I dag utgjør de ca 16,5 % av denne budsjettposten (Post 72). Med et slikt løft vil 3

4 Riksantikvarens ambisjoner om å senke det årlige tap av kulturminner fra 0,7 pst. til 0,5 pst. innen 2020 få større troverdighet. Et slikt løft kan sette Riksantikvaren stand til å komme i gang med en veiledningstjeneste for eiere av fredete kulturminner. ENN forventer at den kommende gjennomgang av Stortingsmelding 16 gir oppdaterte tall på hvor man ligger i forhold til ovennevnte måltall. Man er nå halvveis i målperioden. Det synes å være et karakteristisk trekk ved store deler av den fredete bygningsmassen både i offentlig og privat eie at det jevne vedlikehold erstattes at store, kostbare renoveringer fra tid til annen. Man kan få inntrykk av at politikerne i sine bevilgninger fortsatt lar slike holdninger prege ivaretakelsen av landets bygningsmessige kulturarv. Stortingsmelding 16 og Riksantikvarens tilskuddsordning frem til i dag speiler denne situasjonen. Riksantikvarens pågående Stavkirkeprogram tydeliggjør skippertakmentaliteten i bevilgningene også til våre mest verdifulle nasjonale kulturminner. RIKSANTIKVARENS TILSKUDDSORDNING MÅ FORSTERKES MED SKATTEMESSIGE INSENTIVER. Skal de politiske myndigheter ha muligheter for nå de mål som ble satt i Stortingsmelding 16 og som er nevnt over, må tilskuddsordningen suppleres med enkle skattemessige insentiver som etableres for den enkelte eier av fredete kulturminner. Insentivene må både bidra til å innhente det vedlikeholdsmessige etterslep på kort sikt (mot 2020), og skape grunnlag for et jevnt og vedvarende vedlikehold av den antikvariske bygningsmassen på lang sikt. Fritak for eiendomsskatt og formuesskatt på fredete bygninger er et lite skritt i riktig retning. Mange land i Europa* gir fradag for utført og godkjent antikvarisk vedlikehold over skatteseddelen. Her bør Miljøverndepartementet se nærmere på den danske ordningen. Fylkeskonservatoren bør kunne være en informasjons- og godkjenningsinstans for denne type ordninger. Noen land i Europa** har etablert ordninger med redusert merverdiavgift for antikvarisk vedlikehold. Dette bør også vurderes i Norge. Styret i ENN ber Miljøverndepartementet dessuten vurdere om det skal gis særlige økonomiske insentiver eller tilskudd for eiere av fredete kulturminner som gjør disse tilgjengelig for publikum. Det burde være et mål å få vår privat eide kulturarv bedre formidlet til allmennheten. For et multikulturelt samfunn som arbeider for bedre integrering av nye nordmenn, er dette særlig viktig. Styret i ENN mener det nå er maktpåliggende at norske eiere av fredete og bevaringsverdige bygninger endelig opplever at myndighetene gir dem anerkjennelse for det store forvaltningsansvar staten har pålagt dem. I de senere år har det offentlige brukt enorme summer på å sette i stand enkelte bygninger av særlig kulturhistorisk verdi som Statens selv er eier av. Det skaper frustrasjon og sinne hos private eiere av fredete kulturminner, som i alt for mange år har vært avspist med for små bevilgninger over Riksantikvarens budsjett, post 72. Den økende byråkratisering av de ulike ordninger under Riksantikvaren er også blitt en meget stor utfordring for de private eiere. Det er nå nødvendig med en bredt anlagt mobilisering hvor ulike virkemidler blir tatt i bruk. * Belgia, Danmark, Frankrike, Holland, Irland, Italia, Portugal, Spania, Sverige, Sweitz, Tyskland. Kilde: European Historic Houses Association. ** Belgia, Frankrike, Holland, Irland, Italia, Spania, Sweitz, Tsjekkia. Kilde: European Historic Houses Association. 4

5 PROSEDYRE FOR FREDNINGSTILTAK. Det er relativt ofte motsetninger mellom lokale/regionale interesser og Riksantikvaren i konkrete fredningssaker. Styret i ENN tror det er viktig å utvikle prosedyrer i fredningssaker med større vektlegging av lokal forankring. Lokale og regionale organisasjoner, instanser og aktører av ulike slag, bør trekkes inn og skaffes innsikt i tenkningen som ligger bak en fredning. Dette vil gi større muligheter for at fredningsforslaget får støtte lokalt. UTREDNING AV ANSVAR OG OPPGAVEFORDELING PÅ KULTURMINNEFELTET. Fortidsminneforeningen har svært sammensatte oppgaver. Mange av oppgavene har en lang historie. Viktigst av dem er forvaltning og vedlikehold av stavkirker, viktige kulturmiljøer, gårdsanlegg m.m. Styret i ENN er av den oppfatning at Miljøverndepartementet bør utrede oppgave- og ansvarsfordelingen i et langsiktig perspektiv når det gjelder disse sentrale deler av den norske kulturarven. Utredningen bør ha som mandat å finne en mer optimal og trygg arbeidsdeling enn den man har i dag. Når Riksantikvarens Stavkirkeprogram avsluttes i 2015, må et langsiktig vedlikeholdsprogram være på plass med en tilhørende finansieringsplan og ansvarsfordeling for offentlig- og privateide stavkirker. Uten en slik finansieringsplan og ansvarsfordeling synes videre privat eierskap til mange av landets stavkirker betenkelig. Politisk overstyring av kulturminneorganisasjonenes egen virksomhetsorganisering. Det er betenkelig at driftstøtten til Fortidsminneforeningen igjen er foreslått redusert i statsbudsjettet for De få frivillige kulturminneorganisasjonene vi har i Norge, gjør en betydelig innsats når det gjelder informasjon, bevisstgjøring, utdanning, bevaringsaksjoner, mobilisering av frivillige og sponsing. Dette kommer hele kulturminnesektoren til gode. Det synes derfor uheldig at man nå er kommet i en situasjon, hvor frivilligheten tilsynelatende må slåss innbyrdes om et gitt driftstilskudd fra Miljøverndepartementet. Man kan få inntrykk av at departementet er mer opptatt av hvordan kulturminneorganisasjonene er organisert, enn av de oppnådde resultater og hva organisasjonene selv finner optimalt med sin trange driftsbudsjetter. Det tok nest 10 år å få endret tildelingsforskriftene for driftsstøtte, slik at Norsk Kulturarv i 2011 kunne motta slik støtte. Den største utfordringen innenfor den norske kulturminnebevegelsen er mangel på oppslutning i befolkningen og manglende interesse fra nasjonale medier. Det speiles også i kulturminneorganisasjonenes lave medlemsmasse og derav svake økonomi. De norske dedikerte kulturminneorganisasjonene som er direkte knyttet til kulturminner har anslagsvis medlemmer, eller 3,8 av befolkningen. Til sammenligning har Europa Nostras 250 kulturminneorganisasjoner en medlemsmasse på over 5 millioner medlemmer eller 1,1 % av medlemslandenes samlede befolkning. Som en konsekvens får sektoren heller ikke politisk oppmerksomhet eller prioritering. Næringslivets 5

6 sponsing innenfor sektoren er også minimal. Uten politisk vilje til å bryte denne sirkel gjennom større bevilgninger til sektoren og bruk av kulturminneorganisasjonene som budbærere, er det vanskelig å se at situasjonen vil bedres. STIGENDE MANGEL PÅ KVALIFISERTE HÅNDVERKERE Det er et stadig tilbakevendende problem i forbindelse med ulike restaureringsoppgaver at man ikke får tak i kvalifiserte, erfarne håndverkere. Problemet er økende pga manglende rekruttering innenfor mange små håndverksfag, forgubbingen og et svakt utbygged undervisningstilbud. Det er også mangel på lærlingplasser. Små verneverdige håndverksfag Styret i ENN er bekymret over det offentlige utdannelsestilbudet knyttet til små og verneverdige håndverksfag. Å sikre utdannelsen innenfor disse håndverksfagene er et offentlig ansvar. Det kan opprettes landslinjer som drives av fylkeskommunene, men finansieres nasjonalt. Alternativt må myndighetene fortsette å legge til rette for at slike skoler kan drives i privat regi, av organisasjoner som eksempelvis Handverksskolen på Hjerleid. Å stille krav om minimum 15 elever på en faglinje kan synes urealistisk, spesielt hvor man forsøker å dra i gang et nytt fag eller et spesielt lite fag. Det tar også tid å innarbeide et nytt skoletilbud. Erfaringene viser at det ofte er voksne mennesker, kanskje allerede med en annen fagutdannelse, som velger å utdanne seg i de små verneverdige fagene. Innenfor de endringer som er gjennomført i privatskoleloven i 2012, med en egen godkjenningskategori for skoletilbud i små og verneverdige fag, må myndighetene derfor åpne en videre adgang for at også voksne elever gis tilskudd på linje med dem som gjelder unge elever. Opplæring i håndverksfag krever tett oppfølging. Det er derfor viktig at undervisningen skjer i sterke fagmiljøer, gjerne hvor flere håndverksfag kan samles. Slike miljøer finner man bl.a. ved Nidarosdomens restaureringsverksteder og det utvikles nå på Hjerleid, Dovre. I små håndverksbedrifter er det relativt mer kostbart for bedriftene å ta inn lærlinger, grunnet begrenset økonomi og tid til å veilede lærlinger. Ordningen med lærlingtilskudd fra fylkene gir i dag større tilskudd til lærlinger fra de små og verneverdige håndverksfagene. Også andre små og mindre håndverksfag med lav rekruttering som f.eks. møbelsnekkere, bør komme inn under denne ordningen. Det ser ut til at ordningen med lærlingtilskudd må legges bedre til rette, dersom man skal lykkes med å styrke rekrutteringen til de utsatte håndverksfagene. Norsk håndverksutvikling (NHU) har forvaltet en offentlig stipendiatordning for små og verneverdige fag siden etableringen i ENN ser med forbauselse at ordningen ble avsluttet i 2012, til tross for at alle kandidatene i dag arbeider innenfor sentrale kulturminneinstitusjoner, i undervisning og med restaureringsoppgaver. NHU må utnyttes bedre i det offentlige kulturminnearbeid når det gjelder identifisering av dyktige håndverkere og i undervisning av disse samt i bevisstgjøring av bestillerkompetanse/byggherrekompetanse. Flere offentlig oppdrag må kanaliseres til de kvalifiserte små håndverksbedriftene. Det er i dag en håndfull fag innenfor bygningsvern som er regnet som verneverdige. Inkluderer man ulike fag innenfor interiør, er det vesentlig flere. Det må etableres et tettere samarbeid mellom Miljøverndepartementet, Kunnskapsdepartementet og Kulturdepartement på dette området 6

7 dersom man skal få løst utfordringene med å rekruttere til og ta vare på de utsatte håndverksfagene, særlig knyttet til den handlingsbårne kunnskapen. Det drives også kursvirksomhet rettet mot ulike håndverksfag i offentlig og privat regi. Dette kan imidlertid ikke erstatte grunnleggende fagutdannelse, kun supplere fagkunnskapen. Videreutdanning for håndverkere etter svennebrev Styret i ENN er kjent med pilotprosjektet Næmingeordningen (Næming; en som tar til seg handlingsbåren kunnskap) som har vært utprøvd i tømrerfaget i Møre og Romsdal, Oppland og Sør- Trøndelag fra og Erfaring viser at det i kulturminnevernet trengs håndverkere som kan utøve og har faglig fordypning i lokale håndverkstradisjoner. I denne opplæringsmodellen er deltakerne/næmingene i arbeid sammen med en tradisjonsbærer. Målet er at næmingene skal kunne videreføre den handlingsbårne kunnskapen de tilegner seg, til nye generasjoner. Erfaringen fra Næmingeprosjektet viser at denne utdannelsen bør gå over 4 år og dermed ha mulighet for å oppnå høgskolestatus som bachelor i bygningsvern. Denne utdanningsmodellen er organisert slik at den er tilpasset det statlige høgskolesystemet, med mulig tilgang til statlig finansiering. Den bør også kunne anvendes i andre håndverkfag, hvor kravet til handlingsbåren kunnskap er særlig avgjørende. Skal man trygge rekrutteringen til de praktiske håndverksfagene i dagens Norge og sikre utøverne faglig status, må høgskolesystemet legges til rette for å kunne gi bachelorgraden til de best utdannede og dyktigste utøvere innenfor de respektive håndverksfag. TILSKUDD TIL FOREBYGGENDE TILTAK. Kulturvernmyndighetenes retningslinjer for tilskudd til kulturminner sier de er for sikring og vern. Det er meget positivt at det utrykkes så generelt som sikring og vern av kulturminner. I forbindelse med prioritering og avgrensning av tilskudd på et lavere forvaltningsnivå, blir for eksempel tilskuddet avgrenset til fredete kulturminner og begrensete tiltak: til fordyrande arbeid som følgjer av vilkår for dispensasjon, og til spesielt tyngande vedlikehaldsansvar, tiltak som stansar og hindrar ytterlegare forfall, mellombels sikring av freda bygningar og anlegg som forfell, og tiltak som sikrar bygningar og anlegg det finst få av. Noen fylkeskommuner presiserer at tilskuddet gjelder: Istandsetting, sikring, merutgifter (og utelukker oppgradering ). I Riksantikvarens overskrift om tilskudd brukes uttrykket antikvariske merutgifter ved rehabilitering. ENN mener det er viktig at tilskuddene også omfatter forebyggende tiltak mot fremtidig forfall. For å forhindre forfall av kulturminner, er det ofte nødvendig med en oppgradering. Med klimaendringer som medfører økt nedbør vil det være enda mer påkrevet å forhindre skader. Det er derfor viktig at Plan- og bygningslovens forskrifter endres slik at forebyggende vedlikehold kan gjennomføres med en enhetlig tolkning hos myndighetene, og man unngår provisoriske og dårlige reparasjoner som ikke bidrar til bevaring av vår kulturarv. Endringer av byggforskrifter paragraf 19 om kommunenes adgang til å gi pålegg om utbedring av bevaringsverdige bygninger, er en forbedring til vern av kulturarven. Enkelte formuleringer gir likevel for stort rom til skjønn, og ENN frykter at dette blir i disfavør av kulturminnet. Hvem skal vurdere og avgjøre hva som er en økonomisk forsvarlig ramma? Begrepet rimelig frist burde erstattes av en 7 maksimal tidsfrist.

8 Usikkert eierskap til kulturminner eller eier som ikke melder seg samt uoppgjorte dødsbo, har ofte ført til forfall. Disse vil ikke nødvendigvis bli fanget opp av de endrede forskriftene. OPPSUMMERING Det er fortsatt mye idealisme blant eiere, forvaltere og yrkesutøvere innenfor kulturminnesektoren. Skal man greie å bevare den, må de offentlige budsjettene til kulturminnebevaring gjøre det mulig å realisere de oppsatte mål. Private eiere må få de insentiver oppgavene berettiger og som man ser anvendt i andre europeiske land. Kulturminnefondets oppgaver må konsentreres om bidrag til verneverdige kulturminner i privat eie og fondet må tilføres større midler. Større ressurser må tilføres Riksantikvarens tilskuddsordning i arbeidet med det langsiktige vedlikehold av våre fredete og bevaringsverdige kulturminner. Skattemessige insentiver rettet mot eiere av fredete kulturminner må supplere Riksantikvarens tilskuddsordning. Flere private kulturminner må åpnes for publikum og formidlingen av disse prioriteres. Her må tilskuddordningen eller eventuelle skattemessige insentiver forsterkes. Disse kulturminnene må brukes aktivt som del av landets integrasjonspolitikk. Oppgave- og ansvarsfordeling knyttet til private stavkirker og andre nasjonale kulturminner må avklares. Synligheten av de dedikerte kulturminneorganisasjonenes arbeid må understøttes gjennom styrket driftstøtte. Arbeidet med rekruttering og utdannelse av kvalifiserte håndverkere innenfor de små og verneverdige fag må styrkes, skal den fysiske kulturarv få et langsiktig og ansvarlig vedlikehold. For å hindre fremtidig forfall av kulturminner, må tilskudd til forebyggende tiltak også omfatte nødvendig oppgradering. I forhold til de økonomiske ressurser Norge disponerer, er midlene som kanaliseres til kulturminnebevaring meget små. Det har de vært alt for lenge. Styret i Europa Nostra Norge Erik Schultz Seppo Heinonen Eirik Saxvik Tore Edvard Bergaust Formann Viseformann Sign. sign. sign. sign. Magdalena Eckersberg Axel Mykleby Gunnar Stavseth sign. sign. Sign. Oslo, 20. november