Okhaldhunga Times Desember 2013

Transkript

1 Okhaldhunga Times Desember 2013 Kjære venner Bishnu fikk friskt barn! I forrige nummer av OT skrev vi om Bishnu, som hadde seks mislykkede svangerskap bak seg, og var under behandling for alvorlig svangerskapsforgiftning i sitt syvende svangerskap. Byggene reiser seg Her er fremdeles byggearbeidene som er det mest spennende som skjer. Denne gangen gikk det bra! Hun gikk i spontant fødsel en drøy måned før termin. Babyen var vekstretardert pga problemene under svangerskapet. Hun veide bare gram, men var frisk og fin. Hun fikk mat gjennom nesesonde den første tiden, da hun var for svak til å suge. Her er det pappaen som gir henne morsmelk i sonden. Nå har de reiste hjem, med et levende barn på over to kg. Med en slik historie bak seg er det ekstra stort. Det er vanskelig å få fatt i nok byggematerialer. For tiden er det sand av god nok kvalitet til støping som er begrensende. Men arbeidene går stadig framover. Her støpes pillarer som skal holde taket oppe i den største operasjonsstua. Langtur til Katmandu Jeg var invitert til å være med på 10-års jubileet til Nepals Kristelige Legeforening. Det er en forening jeg har vært nært knyttet til siden den var på idè-stadiet, så det ville jeg gjerne. En tur til Katmandu er en skikkelig ekspedisjon for tiden. Og enda mer nå som vi skulle ha med to passasjerer til: Cholaki Sherpa bor alene, har epilepsi og er mentalt retardert. Ingen oppdaget det da hun falt i ilden, og hun fikk et digert brannsår på sete og lår. Etter fjorten dager ble hun bragt til

2 sykehuset, da var såret alvorlig infisert og stinkende. Etter to uker med sårstell og pleie er såret klart for hudtransplantasjon, men så svært at hun må til et plastisk kirurgisk spesialsykehus i Katmandu for å få det gjort. Vi tok følge. Her er de klare for en 12- timers biltur, Cholaki og broren som skal være støtte for henne under turen. Ikke greit å komme seg gjennom en slik reise i sideleie på humpete veier. Nesten halvveis er den store elva der det nå er verken bilbro eller ferge, bare en hengebro til å gå over. Medbragt båre kom til nytte, og etter noen timers venting kom bilen som skulle møte oss på andre siden. Våre venner i Katmandu hadde gjort avtale med spesialsykehuset, og dagen etter ankomst ble hun innlagt der. Godt med gode allierte. Ti års jubileums-konferanse Inntrykkene fra konferansen samles godt i et vitnesbyrd gitt av Vijay, en ung lege, på avslutningsmøtet. Vi har kjent ham fra han var første-års medisinerstudent. Nå har han vært lege i vel tre år, og kjenner nok sterkt på forventningspress om rikdom og karriere fra omgivelsene. Han fortalte at rett før han reiste på konferansen hadde han blitt spurt av en medarbeider: «Doktor, skal du ikke kjøpe deg bil snart?» Når en har bakgrunn fra en utfattig, kasteløs familie, og har kjempet seg skritt for skritt fram til en legejobb, så går et slikt spørsmål rett i hjertet. Første tanke var: «Jo så sannelig, nå er det min tur!» Men så fortsetter han «Men nå, etter at jeg har vært her på konferansen, har Nepal s Kristelige Legeforening formet hjertet mitt igjen. Jeg trenger ikke bil.» Mye av samtalene dreide seg om hvordan Nepals kristne leger kan hjelpe hverandre til å møte de virkelige

3 behovene folk har i landet. Hvordan stå imot presset for å delta i karriere-jaget, og bare behandle rike mennesker med status-sykdommer, som kan betale for seg. En eldre kollega ga følgende råd til de yngre om å holde seg unna status-kjøret: «Don t join the rat-race. Because then, even if you win, you re still a rat!» Det er store ting som skjer på en slik konferanse. Vi fikk god hjelp til å skille mellom hva som er viktig, og hva som ikke er det. På stiftelsesmøtet for ti år siden var nesten alle kristne nepali leger og studenter til stede. De var ti stykker. Nå har foreningen 120 medlemmer, og omtrent halvparten var samlet på denne konferansen. Talere fra søsterforeningene i India og Sri Lanka utfordret oss: «What is on God s heart for health in Nepal now? How do you respond to it? Nepal har gjort sitt valg Intet lett valg, et valg mellom 122 partier! Likevel var det 33 partier som boikottet valget og gjorde hva de kunne for å stoppe muligheten til å velge, bl.a. ved transportstreik i ti dager før valget! Stemmeseddelen var et ark med et symbol for hvert av de 122 partiene. Velgeren skulle sette sitt stempel på partiet de valgte, for deretter å legge det i urnen. En busslast med maoister Midt i legevisitten, kommer en beskjed: En smekkfull busslast med maoister på vei mellom to politiske møter har kjørt utfor veien. En omkom på stedet, over 40 er på vei hit i biler og kommer antagelig om en halvtime! Sykehuset var allerede overfullt, som vanlig, ingen mulighet til å få plass til så mange ekstra. Men dette har vi trent på. Alle som kunne ble skrevet ut i en fart, et stort rom ble tømt, og benker og madrasser ble spredt utover den delen av det utendørs venteområdet som er under tak. Oppgaver ble fordelt, og politi ble tilkalt for å holde orden i den menneskemengden som alltid dukker opp i slike situasjoner. Så strømmet det på, i alt 45 skadde.

4 Slike situasjoner er vanskelige. Det har så lett for å bli kaos. Og det er det farligste, for da risikerer vi å miste overblikket over hvem som er alvorligst skadd. Noen blir plutselig verre etter ankomst, vi må ha et system som gjør at vi oppdager det straks. En hadde åpenbart store blødninger inne i magen. Det fantastiske, bærbare ultralydapparatet vårt hjalp oss å stille diagnosen raskt. Så viste det seg at en av de absolutte topplederne i maostpartiet var innblandet i ulykken, og blant de innlagte. Gjennom sine forbindelser fikk han umiddelbart organisert helikoptertransport til Katmandu for seg selv, og et par av de alvorligst skadde, deriblant han med blødninger i magen. Denne gangen gikk det fint. Masse mennesker, men kaoset tok ikke overhånd. Ingen døde etter ankomst til sykehuset. Og på det store politiske møtet oppe i basaren samme kveld fikk sykehuset skryt for håndteringen. «Vi trenger et slikt sykehus her.» «Suksess-historier»? Han er elleve år og går i femte klasse på skolen. De bor i en liten landsby inne i fjellene opp mot Mt. Everest, langt nord for sykehuset. For noen uker siden fikk han litt feber og følte seg slapp. Da bena hovnet opp og han ble tungpusten skjønte faren at det var alvor. Han tok ham på ryggen og bar ham en dagsmarsj til nærmeste vei. Mot god betaling fikk de bli med en bil, som kjørte dem hit på seks timer. Som andre fattigfolk nabodistriktene var det dette sykehuset de satte sin lit til når det mest verdifulle de hadde, sønnen, var i fare. Vår oppgave er å leve opp til den tilliten de viser oss. Det ble klart at han hadde fått en rheumatisk hjertesykdom. En sykdom som tok livet av mange unge nordmenn for hundre år siden, men nå er nesten utryddet i de rike landene. Her i fattig-verdenen er den en svøpe for barn og unge. Det er særlig hjerteklaffene, ventilene som sørger for at blodet går «rett vei» gjennom hjertet, som angripes. Han ble innlagt og fikk behandling med antibiotika, steroider og hjertesvikt-medisiner. Men etter et par dager ble han plutselig verre. EKG viste svær forverring, antagelig var minst en av hjerteklaffene helt ødelagt. Tross økte medisindoser og ekstra oksygen på vårt «Intensivrom» i en periode, kollapset han en formiddag. Livredde foreldre iakttar leger og sykepleiere under forsøk på «hjerte-/ lunge-redning». Det ser brutalt og dramatisk ut. En kort periode får vi i gang pulsen igjen, og håper med dem. Så er det slutt. Han ble bare elleve år. I Norge ville han antagelig ikke fått denne sykdommen i det hele tatt. Og hadde han fått den, ville behandling blitt startet så tidlig at den ville hjulpet. Og i verste fall hadde nok en intensivavdeling fått ham gjennom. Men ikke vi. Vi levde ikke opp til tilliten de viste oss. Faren planla å ta den døde gutten på ryggen, og bruke noen dager på hjemturen. Nå fikk de i stedet hjelp til å gravlegge ham her, og satte pris på det. Nyhetsbrev fra misjonsmarken har lett for å bli mest om det som går godt. Dette ble ikke slik. For noen ganger trenger vi å få følge av dere, våre venner, inn i det som ikke går godt. Vi har spurt etter Guds allmakt i slike situasjoner. Den er ikke å se. Men Han er til stede og deler folks lidelser. Det er da noe.

5 Det merkverdige skjer også Kumari var heldig! Hun kommer fra en landsby langt borte uten vei, der vi har landsbyhelsearbeid. Hun ville føde på sykehuset, og kom til Mødreventehjemmet i god tid. Ingen risikofødsel var ventet. Men da hun var kommet godt i gang med veer, og søster skulle undersøke henne fant de ingen livmormunn (cervixåpning)! Hvordan skulle da et barn kunne bli født? Det ble utført hastekeisersnitt, og en flott liten gutt kom til verden. Under operasjonen fant de et en ørliten cervix-åpning fra innsiden. En sjelden misdannelse. Igjen lærte vi at å skille risikofødsler fra normale ikke er lett under svangerskapet. Derfor sier vi ikke nei til noen som ønsker å bo på Mødreventehjemmet. Hepatitt B, sherpaenes følgesvenn. En uønsket fødselsgave for mange sherpaer og andre tibetanske folkeslag, er hepatitt B. Den kan ligge og sove gjennom livet, men noen ganger våkner den og går til angrep på sin vert. De senere årene har vaksine mot hepatitt B vært inkludert i vaksinasjonsprogrammet i Nepal, noe Norge har bidratt med penger til. Det ble synlig for oss hvor viktig den vaksinen er: Lhakpa Sherpa jobbet som bærer for turister. På en slik tur hadde han kastet opp mye blod, og på sykehuset i Katmandu kunne de konstatere at han hadde en svulst i leveren. Noe mer behandling hadde han ikke penger til, så han bega seg på hjemvei til Okhaldhunga. Men på veien kastet han opp blod igjen, og gikk av bussen. Da var han like ved sykehuset, og ble lagt inn her. Det viste seg at svulsten hadde vokst mye, og antagelig er av den typen som er vanlig som komplikasjon til kronisk hepatitt B - infeksjon. Den var svær, og klart uhelbredelig. Lhakpa var likevel heldig. For seks måneder siden hadde han funnet fram til troen på en levende Gud. Han hadde vært med i en menighet i Kathmandu. Når vi nå måtte formidle at langs den medisinske vei er det ikke lenger håp, så har han troens vei å sette sitt håp til. Også nå har livet hans en mening. I dag klarte han å gå opp til kirken. Der fikk han et fint møte med menigheten og presten vår. Han vil bo på eller nær ved sykehuset framover, og ha mulighet for lindrende behandling og omsorg fra både sykehus og kirke.

6 Hvilken sykdom har jeg? På legevisitten en dag møtte vi en som ivrig forsøkte å stille diagnosen på seg selv, før vi nådde fram til han. Her anser vi røntgenbildene som pasientenes eiendom, og det er de som oppbevarer dem, i egen seng. Niraj tar et nytt skritt De som har fulgt O.T. gjennom mange år, husker historien om 11-åringen som falt ned og brakk ryggen. Han var først helt lammet, men så kom styrken sakte tilbake, og med hard trening kom han seg opp. Etter det har han gått på skole her og gjør det veldig bra! Han går nå i tiende klasse og er blitt 17 år. Men dette ble en særlig stor dag for Niraj: Gutta i menigheten som serverer kirkekjeks etter dåpen. Denne dagen ble Niraj døpt sammen med 5 andre ungdommer i kirken.

7 God Natt! Vi er glad for alle som våker og ber for pasientene våre! God Jul! Et enkelt forslag til julegave: Send sms «kalender» til Da blir du automatisk belastet 120 kroner, og får tilsendt Okhaldhunga-kalenderen for 2014! Julegave til deg selv og/eller andre? Hilsen Kristin og Erik Støtt gjerne fondet for utbygging av Okhaldhunga Sykehus. Da brukes Normisjons kontonummer: Overføringen må merkes: Nytt sykehus i Okhaldhunga. Prosjektnummer: Følg også med arbeidet i Normisjon på: normisjon.no