Jonas Bals. Hvem skal bygge landet?

Transkript

1

2 Jonas Bals Hvem skal bygge landet?

3

4 Innhold Mamma, la ikke sønn din bli bygningsarbeider Faget mitt Malerfaget: Fra kunstnere til filleproletarer? Rølp og rot Fra rølp til sosial dumping Fra sosial dumping til arbeidsmarkedskriminalitet Malerbransje i fritt forfall Oppløsningstendenser Å herske gjennom skrekk: Hvordan arbeidskraft igjen ble en vare Fra faste ansettelser til innleie Arbeidskraft som vare Alle tjener penger! Dehumanisering av arbeidskraften «Om du skal drepe noen, gjør det på jobben» Arbeidende fattige: Først på jobb, deretter på fattighuset Tilbake til start? Den politiske striden om arbeidslivet Arbeiderbevegelsen og arbeidsinnvandringen Å skape solidariske fellesskap Allmenngjøring og kampen om de laveste lønningene «Brutaliseringsmyten» Med hendene i fanget

5 Det enøyde kunnskapssamfunnet Fra Downton Abbey til sosialdemokrati Biblioteket brenner Dummere, dårligere og dyrere Norwegian Model Management Maskinknusere? «Hvorfor skal du bli maler?» Helligdagen i kunnskapssamfunnet Ti års studieforberedende «Politikk nytter ikke!» Hva må gjøres? Sterkere fagforeninger Fra innleie til faste ansettelser Kloke innkjøp Styrk allmenngjøringsordningen Bedre kontroll og beskyttelse Løft arbeidsinnvandrerne inn i den norske modellen Et kraftløft for yrkesfagene Sluttord Pappa, la dattera di bli bygningsarbeider Takk Noter Navneregister

6 Mamma, la ikke sønn din bli bygningsarbeider Mamma, la ikke sønn din bli bygningsarbeider La n ikke jobbe i uvær og blest La n heller bli advokat, proff eller prest Sånn begynner det som er det nærmeste vi kommer en nasjonalsang for bygningsarbeidere her til lands. Den går etter melodien til Willie Nelsons og Patsy Bruces «Mamas, don t let your babies grow up to be cowboys», og er oversatt og nyfortolka av tømreren Thorkild Thorkildsen. I Oslos bygningsarbeiderforeninger har vi sunget den på utallige arrangementer, og vi har pleid å gjøre det med et smil om munnen. Men de siste årene har smilet til en del av oss stivna. Mange som selv er bygningsarbeidere sier nå til barna sine at de bør søke seg mot andre utdanninger og yrker. Til tross for at de selv stortrives med arbeidet, ønsker de ikke at barna deres søker seg mot arbeid som på folkemunne kalles «polakkarbeid», og hvor utsiktene er usikre. Mange fortviler over at arbeidsgiverne de siste årene har vært mer opptatt av å kunne ansette folk til minstelønn eller mindre, og at bransjen tenker kortsiktig fortjeneste på bekostning av det som egentlig gjør bransjen lønnsom, bærekraftig og samfunnsnyttig:

7 Kompetanse, god organisering av arbeidet, og et godt arbeidsmiljø for de som jobber der. Det er kanskje ikke noe nytt at folk ser ned på praktiske fag og utdanninger. Det nye er at også folk som selv har praktiske yrker gjør det, og at ungdom som egentlig drømmer om å drive med praktiske fag, synes det er utenkelig å velge en yrkesfaglig studieretning. «Byggebransjen er i ferd med å raseres. Ikke sakte men sikkert, men raskt og dramatisk», skrev jeg i en kronikk før Fellesforbundets landsmøte i Siden den gang har vi fått utallige oppslag om alvorlig sosial dumping, ikke bare i byggebransjen, men i stadig flere næringer. Da vi som var tillitsvalgte og ansatte i Fellesforbundet advarte mot denne utviklingen for et tiår siden, beskyldte arbeidsgiverne oss for å bidra til fagenes krise fordi vi «svartmalte situasjonen». Jeg har reist rundt på mange utdanningsmesser og ungdomsskoler for å rekruttere ungdom til mitt eget fag, malerfaget. Jeg har fremhevet selvstendigheten, friheten, yrkesstoltheten, arbeidsfellesskapet og den relativt gode lønna, og jeg har snakket om hvor stolt jeg selv er av å beherske et fag til fingerspissene. For jeg er stolt av den kunnskapen og tradisjonen vi forvalter gjennom svennebrevet vårt. Jeg vil gjøre mitt beste for å fortelle ungdom at bransjen også er et bra sted å være, til tross for alle de problemene som preger den i dag. Men mye av det jeg vil fremheve som bra ved å være bygningsarbeider ikke minst fellesskapet på byggeplassen har blitt kraftig svekket de siste årene. Folk snakker ikke sammen, sitter hver for seg, oppdelt etter språk og landbakgrunn. Om lønningene i tillegg stagnerer eller går ned, hvem vil da med hånda på hjertet anbefale barna sine å velge den veien?

8 Selv har jeg jobbet med eller kanskje snarere mot disse problemene fra ulike vinkler de siste par tiårene. Først som maler, ungdomstillitsvalgt og fagforeningsaktivist; deretter som ombud for baltiske og andre østeuropeiske arbeidere i Oslo Bygningsarbeiderforening; siden som rådgiver i Fellesforbundet, og nå sist som politisk rådgiver for Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet på Stortinget. Selv om denne boka er farget av mitt politiske engasjement som fagorganisert og som sosialdemokrat, er den ikke et partipolitisk kampskrift. Gjennom samtalene jeg har hatt med utallige folk i alle deler av byggenæringen de siste årene, fra direktørene til grunnarbeiderne, er jeg blitt overbevist om at jeg deler disse bekymringene med folk langs hele det politiske spektrumet i Norge. Og om det kan være til noen hjelp for lesere med et annet politisk grunnsyn, så er det ikke sånn at erfaringene jeg skriver om i denne boka er ment å overbevise folk om sosialdemokratiets fortreffelighet. Om det noen ganger skulle virke sånn, så skyldes det snarere at det nettopp er disse erfaringene som er grunnen til at jeg selv ble sosialdemokrat. Kampen mot sosial dumping har vært avgjørende for min egen overbevisning om at et sterkt og solid forankret sosialdemokrati er den eneste kraften som er i stand til å stå imot utviklingen vi har sett i så mange land rundt oss de siste tre fire tiårene, der noen av de viktigste, ofte tyngste og altfor ofte lavest betalte jobbene har utviklet seg til å bli rene fattigdomsfeller. Utviklingen jeg har vært vitne til i mitt eget fag, er ikke et resultat av arbeidsuhell eller ulykkelige omstendigheter på det enkelte byggeprosjektet. Tvert imot så er det et resultat av en bevisst satsing fra mange

9 av de tyngste og mest sentrale aktørene i byggebransjen. Med enkelte hederlige unntak har de i en årrekke sendt sterke signaler til ungdom som skal velge karrierevei, at dette er en bransje som verken satser på kunnskap, kompetanse eller kvalitet, og hvor lønningene med all sannsynlighet vil stå stille eller gå ned. Det nytter lite å oppfordre ungdom til å satse på bransjen, så lenge bransjen ikke er villig til å satse på ungdom. Slik det er i dag, kunne man like godt satt opp store skilt utenfor byggeplassene, der de ba folk om å holde seg unna bli heller advokat, proff eller prest! Svært mye praktisk arbeid har den egenskapen at det ikke legges merke til når det er gjort selv om det blir svært synlig når det ikke er gjort, eller ikke er blitt gjort skikkelig. En fasade som smuldrer opp, en lekkasje som fører vannet på ville veier, et liggesår som ikke renses skikkelig, sykehus som ikke rengjøres ordentlig, eller mangelfullt vedlikehold av infrastrukturen samfunnet er avhengig av: Kort fortalt, arbeid som får samfunnet til å gå rundt. Arbeid vi nok kan anerkjenne fordi det er hardt, men som ofte omtales som om det verken er utfordrende eller en del av det sagnomsuste kunnskapssamfunnet. Arbeid det burde knytte seg mye stolthet og prestisje til, og som rent faktisk bygger landet, men som vi i stigende grad må hente inn folk utenfra for å få gjort. Jeg tror de færreste av oss ønsker å leve i et slikt samfunn. Likevel er det akkurat dit vi er på vei.

10 I flere europeiske land, som i Tyskland og Storbritannia, har vi de siste årene sett hvor galt og hvor fort en slik utvikling kan gå. Høsten 2016 ble verden også minnet om hvor ille det står til med vanlige lønnsmottakere i USA, et land som for noen tiår siden hadde sterke fagforeninger, et omfordelende skattesystem og en relativt jevn fordeling av rikdommene. I dag sliter mange amerikanske arbeiderfamilier med å leve av lønna si, selv om de har både to og tre jobber, og mindre enn sju prosent av arbeidstakerne i privat sektor er fagorganisert. Ingenting av dette skyldes naturkrefter utenfor menneskelig