Samenes Venn. Organ for Norges Samemisjon nr Årgang 87

Transkript

1 Samenes Venn Organ for Norges Samemisjon nr Årgang 87

2 2 Samenes Venn 8 12 Fjellheim bibelskole nektet visum til Russland en liten orientering Ved Jon Amundal Flere la nok merke til, og noen har tatt kontakt med Norges Samemisjon etter at avisen Dagen tidligere i høst kunne fortelle at Fjellheim bibelskole, Tromsø ikke fikk visum til sin planlagte tur til Kolahalvøya høsten Skolen har i mange år hatt en slik tur til områdene der Samemisjonen har sitt virke i Russland, og har tidligere ikke hatt problemer med å få visum. Så er det mange som lurer nå: Er det blitt vanskeligere å drive kristen virksomhet i Russland? Vi har vel i lengre tid vært klar over at en på vanlig turistvisum ikke hadde formell tillatelse til å forkynne Guds ord i Russland. Men mange av de som har vært over på Kolahalvøya, både i regi av Norges Samemisjon og av andre grupper, har av og til forkynt Guds ord i menigheter og i andre mindre grupper. Kanskje har vi vært noe uforsiktige? Til nå har vi ikke opplevd vanskeligheter med å få visum til slike turer. En mulig grunn til at myndighetene reagerte nå kan være at det ble drevet ganske omfattende PR for besøket fra Fjellheim bibelskole. Menigheten gjorde besøket kjent både i forskjellige media og gjennom kontakt med offentlige myndigheter. Det kan være at ansvarlige myndigheter i denne situasjonen følte at det var vanskelig å innvilge visum. Tolken vi ofte bruker i Russland, Svetlana Sedneva, forteller dette angående visumsøknad for møteturer: På vanlig turistvisum kan du ikke forkynne Guds ord stå foran menigheter, forsamlinger. Skal du til Russland for å besøke menigheter og forkynne Guds ord der må du ha et vanlig visum, relatert til religiøse forbindelser. Det er vanligvis ikke vanskelig å få et slikt visum, men det tar tid. Menigheten som vil ha besøk må få en godkjent invitasjon hos immigrasjonsmyndighetene (det kan ta ca 4 uker), og så legger du denne ved din visumsøknad. For å få godkjenning på en visumsøknad må du også regne 4 uker, så til sammen må du regne minst 2 måneder for å få papirene i orden for en slik møtetur. Samemisjonen har til hensikt å rette seg etter disse visumreglene for kommende møteturer. Bønn Tekst : Petter E. Skansen. Det er sagt at bønn er sjelens åndedrett. Og da skjønner vi hvor viktig bønnen er for en kristen. Uten bønn dør Gudslivet ut. Vi vet at den dagen vårt legemlige åndedrett opphører, er det ikke noe liv lenger. Da er vi døde. Vi har mange løfter om bønn i Bibelen, og disse løftene står fast! Be, så skal dere få, sa Jesus. Det betyr ikke at vi skal få alt det vi ber om. Kanskje har Gud et annet svar å gi oss enn det vi forventer. Gjennom bønnen skal vi åpne for Gud slik at han kan få sin vilje med oss. I Fadervår har Jesus lært oss å be slik: La din vilje skje på jorden som i himmelen. Og i Getsemane bad Jesus selv på denne måten: Ikke som jeg vil, bare som du vil. Vår egenvilje har imidlertid vanskelig for å bøye seg for dette. Det er en som har sagt det slik at å be er å slippe Jesus inn i vår nød, slik som en av våre sangforfattere også har formulert det: Fortell ham alt, så er det ei ditt eget. Da har han det i sine hender tatt! For ham er aldri noen ting for meget, som seg ved Kraftens høyre hånd har satt. Og det er sant: Ingen ting er umulig for Jesus! Det er bare den hjelpeløse som kan be, for bønn er et rop om hjelp fra hjertets innerste. Vi kan bare tenke på fariseeren og tolleren som gikk opp i templet for å be. Fariseeren hadde ikke noe bruk for hjelp, mens tolleren ropte til Gud om nåde og tilgivelse, og det fikk han, slik at han gikk hjem rettferdig for Gud, sier Jesus. Kan jeg så be når jeg plages av tvil? spør du kanskje. Jo, du får komme til Jesus også når du tviler, slik det står i sangen: Kom som du er til din Frelser, smittet av vantroens dynn! Blodet som fløt fra han vunder, renser din sjel fra all synd. Og Jesus selv har sagt det slik: Den som kommer til meg, vil jeg ikke støte bort. Må Gud velsigne ditt bønneliv!

3 Samenes Venn nr I dette nr kan du LESE OM: På lederplass Visumnekt for Fjellheim bibelskole 2 Om bønn 2 Basarer i Stavanger krets 6-7 Misjonsmesse i Oslo krets 7 Første jul i fremmed land 8 Juleminner 9 Forsamling ute ved fjorden 10 Nytt fra Lovozero 11 Ellevill englesang 11 La oss gå like til Betlehem 12 Økonomien 13 Nytt frå Sapmi 14 Julehefteselgeren 15 Advent, dikt 16 Forsidefoto: Forsiden er hentet fra et julekort levert av Inspirasjon forlag, Greåker Lys og håp Vi er på vandring gjennom adventstiden, og vi er på vei mot julehelga. Det er mørketid i landet vårt, og det kjennes aller mest i den nordligste del av landet. I denne adventstid tenner vi lys, og vi tenner dem for Jesus. Vi tenner dem i glede for han som kom til jord i tidens fylde som vår frelser og bror. Vi tenner dem for Jesus, han som en dag skal komme igjen i skyen med stor makt, for å gjenreise sitt rike og holde dom over levende og døde. Og så tenner vi lys for Jesus, han som kan gi håp for alle mennesker på jord, både store og små. Det skinte et sterkt lys over Betlehem den natten Jesus ble født. Og lyset flommet fram over Betlehemsmarkene da Guds engel kom med sitt veldige og glade budskap: - «Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for alt folket: I dag er det født dere en Frelser i Davids by. Han er Kristus, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som ligger i en krybbe;» - Og så bølget en veldig symfoni over området. En symfoni med et himmelsk budskap: - «Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag.» - Julenatt ble det sådd et frø i Betlehems karrige jord. Han som lå der i en krybbe, svøpt i kluter, var kalt til å bli verdens frelser. Det lille barnet vokste opp og ble mann. 30 år gammel begynte han sitt virke i Galilea, Judea og andre steder, og han kalte 12 disipler som fulgte Jesus i liv og virke. Jesus ga forkomne mennesker et nytt håp. Han talte et budskap som fikk det til å lyse i øynene til dem han møtte. Men han kunne også tale så krasst at de lærde ville rydde ham av veien. Etter hvert ble det klart at hans vei gikk mot Jerusalem. Det var ingen vei utenom. Han var kalt til å dø på et kors, for å sone alle menneskers synd og brøde. Så døde han der på Golgata kors, for deg og meg og alle menneskers synd. Han ble lagt i en grav, men den 3. dag sto han seierrikt opp av sin grav. Han hadde beseiret døden. Synden var sonet. Det var tent et håp som skal lyse og skinne så lenge verden står. På den bakgrunn kan apostelen Peter si disse sterke og trøsterike ord i 1. Peters brev 1,3: «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny og gitt oss et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde!» Håpet er ditt og mitt, i troen på Jesus. Det er en bombesikker sannhet! Og ingen må få ta fra oss denne sannhet. Håpet må også få skinne for oss på de tunge dager på livets vei. Det må også få skinne for oss i nederlagets time. Jesus har kalt oss til å leve i lys og håp her på jord, og du og jeg er kalt til å bringe andre mennesker inn på den veien som gir lys og håp. Og når du står foran den siste seilas her på jord, vil Fergemannen Jesus hjelpe deg over, vel i havn. Magne Gamlemshaug

4 4 Samenes Venn 8 12 Rohkos Mátkki alde Jesusiin Čálli: Kjell-Gunnar Klock Ill.: Frode Kalleland Sámás: Rávdná Turi Henriksen Joh. 16, Nisu guhte lea riegádahttimin, váivašuvvá go su áigi lea boahtán. Muhto go mánná lea riegádan, de son ii muitte šat bákčasiiddis ilu dihtii go olmmoš lea riegádan máilbmái. Dii ge lehpet dál morrašis, muhto mun oainnán din fas, ja din váimmut illudit, ii ge oktage sáhte váldit dis ilu eret. Dan beaivvi dii ehpet jeara mus maidege. Duodaid, duodaid, mun cealkkán didjiide: Maid ihkinassii dii átnubehtet Áhcis, dan son addá didjiide mu nammii. Dássážii dii ehpet leat rohkadallan maidege mu nammii. Átnot, de oažžubehtet, vai din illu šattašii ollisin. Mii leat ollen Vuordámušaid adveantasotnabeaivái. Vuordámuš, lea vuordit juoidá. Evangelium čájeha midjiide ahte vuordit lea: 1) Leat mátkki alde dasgo mihttomearri ii leat velá ollašuvvan. Máhttájeaddjit gárte dán vásihit Skilleduorastaga. Dalle eahkedis doalai Jesus earrusártni. Dán sotnabeaivvi evangelium lea dán sártnis váldon. Máhttájeaddjit ledje morrašis dan geažil mii galggai dáhpáhuvvat, ja dalle Jesus sártnui sidjiide nissona birra gii galggai riegádahttit. Ja go mis lea vuordagis juoga ođas ja amas, de mii buohkat diehtit ahte mii eat liiko eallit eahpesihkarvuođas. Máhttájeaddjiide čuzii dát ballu garrasit ja dovdui dego gorudis unohas go Jesus sárdnidii. Jesusa ustibiin lei ija seavdnjadas viesu siste ja iežaset siste sii dovde dan. Vaikko sii eai ipmirdan buot maid Jesusa sárdni sisttisdoalai, de sii almmatge ledje dan ipmirdan ahte sin Hearrá ja Oahpaheaddji lei mátkkis ruoktot Áhčis lusa. Maiddái mis lea dat seammá vásáhus mii máhttájeddjiin lei dan áiggis: 2) Mátkki alde Mii eat leat okto. Jesus vázzá min mielde. Son sártnui duohtavuođain ja luohttámušain go čilgii makkár boahtteáigi lei vuordagis máhttájeddjiin. Boahtte áiggis šaddet leat bákčasat daningo leago guhtege gullan riegádeami birra mii dáhpáhuvvá bákčasiid haga? Mii gullat ahte Jesus jeđđe su ustibiiddis, ii nu ahte jávkada dan mii lea bávččas, muhto nu ahte sii dihtet ahte son ii vajáldahte sin. «Dii ge lehpet morrašis dál. Muhto mun oainnán din fas,» Joh.16,22 Vaikko máhttájeaddjit eai oaidnán su ovttohii maŋŋil bajásčuožžileami, de lei son almmatge sin lahka. Danin mii nai beassat dorvvolašvuođain mannat: 3) Rohkosa geainnu Jesusiin gii «lea boahtán máilbmái». Son ávžžuhii iežas vuosttaš máhttájeddjiid rohkadallat iežas nammii. Ain dálge son dadjá «Dássážii dii ehpet leat rohkadallan maidege mu nammii. Átnot, de oažžubehtet,» Joh.16,24 Mun geahččalan dás govvidit bileahttagovain Jesus-nama. Dat addá munnje gii in leat bassi, beassanvejolašvuođa ja rahpá geainnu bassi Ipmila lusa gii Jesusa áhčči lea. Mii oaidnit ahte leat dušše smávit mánát geat dustet váhnemiin jearrat measta buot maid juo sáhttá. Dán rabasvuođa Jesus ii doala dušše iežan duohken. Son lea Ipmila bárdni ja dáhttu olbmománáiguin juogadit mánnávuoigatvuođa. Danin mii eat dárbbaš viggat vuoiŋŋalašvuhtii mii mis ii leat, ovdalgo beassat álgit rohkadallat. Mii eat maid darbbaš hui stuora oskku ovdalgo lea lohpi rohkadallat. Mis duođai ii oba gáibiduvvo ge vuoiŋŋalaš rahčan ja ovdanbuktin ovdalgo mii beassat rohkadallat. Rohkadallot mii Jesusa nammii dorvvastettiin su lohpádusaide. Dalle mii muitalit Ipmilii iežamet dili, aiddo nu mo dat lea, Jesusa nammii. Jesus lea lohpidan ahte: 4) Mátkki alde mii galgat rohkadallat, vai min illu livččii dievaslaš. Lohpádus lea nanus go Jesusa nammii rohkadallat, vaikko mun in ieš dovdda ilu inge boađe erenoamáš illudovdui rohkádusa bottus. Muitot mii dalle máhttájeddjiid. Dalle go Jesus rávvii sin rohkadallat, ledje sii balus, morrašis, mášohisvuođas dan hárrái mo singuin ja Jesusiin galggai mannat. Ja dat manai ge hejot. Sii báhtaredje, Jesus váldui fáŋgan, ja go son bajásčuožžilii, de sii illá jáhke dat lei duohta. Muhto go sii fas deaivvadedje suinna, de dáhpáhuvai nuppástus. Illu stuorui, ja dat čuovui dan searvevhtii maid Jesus attii Bassi Vuoiŋŋa bokte. Velá dán beaivái leat Jesusa ustibat rohkadallan heađis ja sii leat lávlon máidnunlávlagiid. Nu mii galgat ge dahkat gitta dassážii go Jesus fas boahtá, ja go mii leat ollen mátkki mihttui. Kjell-Gunnar Klock lea leamaš báhppan olu báikkiin Trøndelágas ja dál lea ealáhagas

5 Andakt Underveis sammen med Jesus Ved Kjell-Gunnar Klock Ill.: Frode Kalleland Samenes Venn nr Joh. 16, Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere. På den dagen skal dere ikke ha mer å spørre meg om. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ber Far om noe, skal han gi dere det i mitt navn. Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen. Vi er kommet til Forventningens adventssøndag. Forventning, er for + vente. Evangeliet viser oss at å vente er: 1) Å være på vei for målet er ennå ikke nådd. Dette fikk disiplene erfare Skjærtorsdag. Da om kvelden holdt Jesus sin store avskjedstale. Evangelieordene for søndagen er fra denne talen. Da disiplene var urolige for det som lå foran, talte Jesus til dem om kvinnen som skulle føde Og når vi står foran noe nytt og ukjent, vet vi alle at det er ikke godt å leve med usikkerhet. Det fikk disiplene kjenne på kroppen da Jesus talte. Vennene til Jesus hadde nattemørke både utenfor huset og inne i egne kropper. For om de ikke forsto alt Jesus sa i denne talen, hadde de oppfattet at deres Herre og Mester var på vei hjem til Faderen. Både disiplene den gang og vi i dag gjør samme erfaring: 2) Å være på vei Vi er ikke alene. Jesus går med. Han var nøktern og realistisk da han beskrev hvordan fremtiden ville bli for disiplene. Den ville romme smerte for hvem har vel hørt om fødsel uten smerte? Vi kan merke oss at Jesus trøster sine venner, ikke ved å ta bort det som smerter, men ved å få dem til å forstå at han ikke har glemt dem. «Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen,» Joh.16,22 Selv om disiplene ikke så ham konstant etter oppstandelsen, var han likevel nær dem. Derfor kan vi òg trygt gå: 3) Bønnens vei sammen med Jesus som «er kommet til verden». Han oppmuntret sine første disiplers til å be i hans navn. Fortsatt sier han «Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få,» Joh.16,24 Jeg våger å bruke bildet av en inngangsbillett om Jesu-navnet. Det gir meg som ikke er hellig, inngang og adgang til den hellige Gud, han som er Jesu far. Vi ser at det er ingen andre enn små unger som har frimodighet til å be foreldrene om nær sagt hva som helst. Denne åpenhet beholder ikke Jesus for seg selv. Han er Guds sønn og er villig til å dele barnekår og barnerett med oss menneskebarn. Derfor behøver vi ikke å arbeide for å få en åndelighet vi mangler, før vi kan begynne å be. Heller ikke trenger vi å få en så stor tro som mulig før vi får lov til å be. Det skal rett og slett ikke være noen form for åndelig gymnastikk eller noen åndelig prestasjon for å kunne be. La oss be i Jesu navn og i tillit til hans løfter. Da sier vi til Gud hvordan vi har det, akkurat som det er nå, i Jesu navn. Og Jesus har lovet at: 4) På veien - skal vi be, så vår glede kan være fullkommen. Dette gjelder når vi ber i Jesu navn, selv når jeg verken føler glede eller blir spesielt glad i bønnestunda. La oss da huske på disiplene. Den gang Jesus oppmuntret dem til å be, var de engstelige, lei seg og urolige for hvordan det skulle gå med dem selv og Jesus. Og det gikk jo ille. De flyktet, Jesus ble tatt til fange, og da han oppsto, hadde de vanskelig for å tro at det var sant. Men da han møtte dem, skjedde forandringen. Gleden vokste frem, og den fortsatte i det fellesskap Jesus ga dem gjennom Den hellige ånd. Like til i dag har Jesu venner bedt i nød og de har sunget lovsanger. Det får vi fortsette med helt til Jesus kommer igjen, og vi er ved veiens ende. Kjell-Gunnar Klock har vært prest flere steder i Trøndelag og er nå pensjonist

6 6 Samenes Venn 8 12 En tidsreise til to basarer i oktober 2012 Tekst og foto: Lisbeth Ravna Strømsnes Vil du være med på en tidsreise? Du reiser uten billett, uten bagasje, men litt fantasi er ikke dumt. Første stoppested er Vigrestad Misjonshus, 26. oktober Folk kommer inn dørene. Noen har gevinster med. Vi finner sitteplass, og ser oss litt rundt. Mange fine gevinster er stilt ut på podiet. Blinker det ikke i noe på en av de første radene? Ragnhild Høien ønsker oss velkommen. Hun er formann i Vigrestad Samemisjonsforening, som med god hjelp får holde enda en basar. Vi får be sammen med Lina Sandell: O Jesus, åpne du mitt øye, så jeg kan se hvor rik jeg er! Jeg har en Fader i det høye, som faderomhu for meg bær. En trompet følger sangen. Det var den det blinket i. Trompeten lar høre fra seg med friske toner flere ganger i løpet av kvelden, sammen med et trekkspill og resten av Egersund Musikklag. Noen av tekstene er bønner, noen uttrykker himmellengsel, og andre uttrykker takk og glede for syndstilgivelse og frelse. Kretssekretær Odd Eivind Høyvik forteller om Lyset. I Jeriko fikk to blinde se dette lyset da de møtte Jesus. Han hørte bønnen deres. Han gjorde dem friske, og han frelste dem. Matt. 20,34. Gud ser, og han svarer på bønn, om ikke slik vi ønsker. Lyset er nærmere beskrevet i Jes. 60, I Rom. 8,34 leser vi at Kristus går i forbønn for oss. Nå hører vi mer sang fra musikklaget, blir med på bordverset de hjelper oss med. En liten forfriskning kan passe nå. På bordet står is og hermetisk frukt, og noe å drikke. Har du ikke kjøpt lodd, kan du gjøre det nå, både i basarbøker og "på årene". Trekningen går radig unna, og mange hjelpere er i sving. Samuel og Sunniva leverer ut gevinstene. Vigrestad Samemisjonsforening er avhengige av dette hjelpekorpset for å få basaren i havn. Tusen takk! Etter basaren gikk det kr til misjonen, og foreningen takker loddkjøpere og andre som gjorde denne summen mulig. Før vi reiser videre, svinger vi innom kjøkkenet og smører ei brødskive eller to. Det kan smake godt nå. Husk drikke! Vi letter snart med Hegrestad forsamlingshus som mål. På turen får vi øye på bilen til formannen i Vigrestad Samemisjonsforening. Hun er på tur til en liten plass utenfor tettstedet for å selge lodd. En Kretssekretæren mener det øker med gevinster fra år til år. dag eller to senere, eller rettere tidligere, ser vi henne igjen, der hun sitter på butikken på Vigrestad og selger lodd. Vi stopper ikke, men reiser videre i ca. to uker til. Vi lander på plassen foran Hegrestad forsamlingshus 3. oktober 2012, like før klokka sju om kvelden. Det er plass bakerst i salen. Foran oss er det opptatt. En liten stund lar vi blikket vandre, og ser på gevinstene. Noe er strikket, heklet eller vevet. Noe er spiselig, noe drikkelig. Noe til nytte, noe til pynt. Her er hardt og mykt, til hud og hår. Laget eller kjøpt, og gitt med kjærlighet og omtanke. Sollaug Gjengedal ønsker velkommen til bygdefolk og tilrei- Egersund musikklag kom seg fram på det første glatte føret i høst Omgitt av varme masker fra basaren på Hegrestad Foto: Bård Strømsnes.

7 Samenes Venn nr sende. Varhaug Musikklag synger om kjente og kjære ord i Bibelen, og om hvor stort det er å være frelst. De synger om å ha funnet livet i Gud, om himlens klokker som kaller, og til slutt vil de synge en sang om nåden. Alfred Salte er fritidsforkynner, og i kveld ble han sendt til Hegrestad for Samemisjonen. Han kommer med ei oppfordring hentet fra Salme 34,9: "Smak og se at Herren er god, salig er den som søker tilflukt hos ham." Han minner oss om da Jesus gikk på vannet, og da en guttunge delte nistepakken sin med flere tusen mennesker. De fikk smake at Herren er god. Det fikk Maria, som satte seg ned og hørte på Jesus. Det fikk Naaman og, da han omsider dukket 7 ganger i Jordan. Na'aman står det om i 2. Kongebok 5. Loddsalg, drøs og mat i pausen. Trekningen kommer etterpå, og gevinster finner eiere. Noen går hjem med flere gevinster, noen vinner ikke. Alle er like blide. Sollaug ønsker vel hjem misjonskroner fant veien til Samemisjonen etter basaren. Med gode hjelpere i ryggen tenker hun allerede på neste basar. Vi finner tidsmaskinen vår, og taster inn 13. nov Men hva er det som skjer? Vi raser avgårde, flere måneder bakover i tid. Så stopper maskinen. Det er vanskelig å se hvor vi er, for det er mørkt rundt oss. Vi aner omrisset av et hus, og med ett ser vi tvers gjennom taket. I stua sitter ei dame med et stort strikketøy i fanget. Breie striper i kvitt og rosa. Det ligner da virkelig på det rillestrikka pleddet jeg vant på Hegrestad? Så er det som om maskinen oppdager at vi vil tilbake til nåtida. Eit lite rykk, og vi lander på loftet i eget hus. Takk for at du ble med på turen! Oppmuntrende Misjonsmesse Tekst og foto:bøye Vigdal Stedet var i år Rokke Bedehus hvor vi og har vært flere ganger tidligere, og dagen var 20. oktober. Som vanlig er det spennende med slike dager, vil folket komme og hvordan vil det økonomiske resultatet bli. Været var ikke det beste, men det hindret ikke misjonsvennene fra å møte opp så da vi hadde en enkel åpning kl var mange allerede på plass, og etter hvert var det rundt 70 som var der. Åresalget gjekk unna og mange fikk fine og nyttige gevinster med seg hjem. Innimellom fikk vi en fin møtestund med sang av Pella Musikkforening og en solid andakt av Roger Skauge. På forhånd var mange loddbøker sendt ut til de forskjellige foreninger og kontakter i kretsen, og flere lodd ble solgt rundt bordene der alle gevinstene var stilt ut. Gratis kaffe og mat kunne alle kose seg med innimellom. Spennende er det alltid når det skal trekkes på hovedlotteriet. Det gjekk greit unna og gevinstene ble spredt til mange forskjellige rundt om i den store kretsen vår. (i teorien hele østlandet) Til slutt ble det trekking på kaker og blomster, som var en egen bok. Mange var det som fikk en god kake med seg til kaffen, eller en fin blomster til å pynte opp med. Vi fikk avslutte med felles bønn og velsignelsen etter en fin og oppmuntrende dag sammen med trofaste misjonsvenner. Opptellingen i etterkant viste at brutto inntekt ble over 62000,- kroner, noe vi er veldig godt fornøyd med. Stor takk til alle som på forskjellig vis var med! ALL ÆRE TIL GUD. Pella Musikkforening. Loddsalg-gevinstbordet.

8 8 Samenes Venn 8 12 Første jul i fremmed land Ragnhild og Kai Aastorp bodde i Finnmark (Lakselv) fra 1964 og i 17 år framover. Mange av disse årene var de arbeidere i Norges Samemisjon. De sto ellers bl.a for oppbyggingen av Karalaks Ungdomssenter. Kai døde i Ragnhild ga i 2009 ut boka Fire liv, og vi gjengir her litt fra denne boken og noen utfyllende kommentarer av forfatteren. Boka kan bestilles hos Ragnhild Aastorp Walle, tlf eller mail: raghwa@online.no. Klasse 1a Da vi kom til Lakselv i 1964, var det i tillegg til kirkene, Finnemisjonen med sitt bedehus i Indre Billefjord, den Frie Evangeliske Forsamling i Børselv med gamlehjemmet, og et lite bedehus ved siden av Banak hotell. Så var det den læstadianske forsamling med sine møter i kirkebrakka i Ildskog. Det var lensmannsfrua, Ingeborg Sivertsen, som gjennom sitt barneog søndagsskolearbeid hadde fått Finnemisjonen til å kjøpe det gamle Helsehuset i Lakselv for en ungdomsarbeider, tjeneste Porsanger. Vi ble godt mottatt i Lakselv, folk var interesserte i hva vi sto for, og kom nærmest og så på oss. Det meste av tiden i Lakselv ble vi kalt misjonskristne. Lakselv kirke var nettopp innviet av biskop Norderval. Og vi så for oss et godt, gjensidig samarbeid med soknepresten. Dessverre ble det ikke slik. Men feltpresten og Soldatlaget samt Den Samisk Folkehøgskole i Karasjok, kristne lærere og andre frivillige, gjorde vårt arbeid til det store arbeid det ble. Mange er det som i årenes løp har fortalt oss: Hva skulle vi ha gjort uten arbeidet i Peisestua og på Karalaks? Jeg hadde mottatt min 1. klasse og 5. klasse. Det var skole bare annenhver dag. Rektor var Oliver Skallebø. Han var også klokker i kirken. Vi hadde blitt ønsket velkommen av alle i bygda. Det gode livet i nord hadde begynt etter utallige gode velkomstvisitter. En kjær venninne, Anne Marie Aronsen i Gjøkenes ville så gjerne lære meg å spinne på en arvet rokk jeg hadde. Det var vanskelig. Jeg husker den første julaften som det var i dag. Ribba mi var i hus, tomtebrygget ferdig, men ikke Kais gave, Setesdals-kofta med broderi. Gudstjeneste på julaften tror jeg ikke var vanlig (bare på 1. juledag). Kai skulle være med feltpresten til Skoganvarre kapell. Han skulle være klokker og forsanger, tror det var uten orgel. Kai hadde ikke så godt gehør, så ved senere gudstjenester i Børselv, ble både han og den nye feltpresten ikke godkjent av soknepresten. Spent ventet jeg på ribba. Jeg hadde aldri før kokt surkål eller stekt ribbe. Heller ikke pyntet til jul. Det var også en stor skuffelse med furutre (og ikke gran), men senere har jeg syntes at furutrærne er de fineste. Middagen ble en fiasko. Fra fatet og tallerkene spratt ribbebitene ned på golvet, harde og tørre. Anne Marie Aronsen, læremester i spinning. Julebordet pyntet. Vårsol 2012.

9 Samenes Venn nr De fleste barna i Lakselv fikk gå på juletrefest. Nå skulle vi i søndagsskolen arrangere en stor fest med foreldre på skoleinternatet. Kai og jeg hadde hovedansvaret som ledere. Her skulle kokes kakao og kaffe, bakes boller og pakkes poser. En helt alminnelig juletrefest, slik vi var vant til det fra vår barndom. Det skulle gjøres så rimelig som mulig. Vi kjøpte inn den billigste kaffen, Liberia kaffe. Vi ble sittende igjen med 2 kg. Udrikkelig. Vi var også uheldige, kakaoen kokte over. Siden det var juleferie, skulle vi gjøre skikkelig rent dagen etter. Jeg hadde glemt å spise denne dagen, og da festen var slutt og det meste i orden, sank vi ned i dype stoler hos Reidun og Henry for kveldsmat (gode venner). Vil dokker ha et glass hjemmebrygg? Så deilig. Dette var også som jeg var vant til. Det ble to glass på tom mage. Ikke visste jeg at dette ikke var som mors tomtebrygg. Jeg ble full. Jeg som aldri hadde drukket, verken før eller senere. Kai måtte nærmest bære meg hjem og i seng. Så pinlig, men det var jo bare vi fire som visste om dette. Verre var det at fru Elvenes (prestefrua) hadde fått nyss om kakaokokingen, og at det ble satt ut rykter om at vi hadde griset til på skoleinternatet. Men julefesten med over 100 barn og mange voksne, var vellykket. Dagen etter ble det gjort grundig rent etter oss. Internathusmor var storfornøyd. Noen små juleminner Ved Oddbjørg Karlsaune Mine første juleminner er fra Åfjord prestegård, der far var forpakter, og vi bodde til jeg var 9 år. Første juledag var det gudstjeneste i kirka, og da kom de med hest og slede fra de forskjellige dalene i bygda, fra Norddalen, Stordalen og Sørdalen. Hestene ble satt inn i Dalastallene eller utafor. De ble bundet, og fikk et dekke over ryggen, og en sekk med høy å ete av mens folket var i kirka. Mange kom inn til oss i Bårstua og skiftet av de tykke kjøre- klean, og gikk til kirka. De som hadde barn som skulle døpes, kom inn med de små. De skifta på dem, og hadde på de fine dåpskjolene. I kirka var det fullt med folk og høytid når orglet stemte i med Fra fjord og fjære, fra fjell og dypen dal Så flytta vi til Storfjellet, fars heimgård. Denne gården var uten vei, og vi måtte bo på Stjern når vi gikk på skolen. Fra Storfjellet til Stjern er det ca 12 km. Vi begynte tidlig å øve på julesangene, og jeg kan huske forventningen og forberedelsene til juletrefesten i skolestua. Heime i Storfjellet hadde vi jo bakt litt ekstra, og laget både sylte og ribbe til jul. Det var jo ikke så mange julegaver. Men julebudskapet var stort. Julaften kom bestemor og bestefar opp i stua til oss, og det var høytid når bestefar leste Bønn for julekvelden, og vi sang: Herre Jesus, Davids sønn, jeg vil deg med bot og bønn gjerne nu berede sted i min sjel og hjerte med osv. Julefeiringa var enkel, men budskapet var stort. I dag blir det så alt for mye styr og ståk og mas. Men også i dag kan vi få ta imot Julegjesten i hjertene våre. Enda et juleminne Borte ved Langvatnet (ca ei halv mil fra Storfjellet) bodde Marie Klemetsen, ei bitte lita samekone. Jeg husker et år, da var Marie alene i stua si. Vi hadde ventet at hun skulle komme en dag før jul for å få i litt melk og rømme til jul, men hun kom ikke. Første juledag pakket jeg litt forskjellig julemat i ryggsekken, tok på meg skia og skulle se om henne. Jeg var jo litt spent: Kanskje hun var blitt dårlig? Kom fram over den siste haugen, da så jeg det røk fra pipa i den lille stua. Stua var nesten nedsnødd. Jeg kakka på døra, og hun kom og åpna. Jeg ønska: God Jul! men fikk ikke noe svar på det. Forsto at hun hadde det travelt med ett eller annet. (Dette var et av krigsårene, og det var lite å få av parafin bl.a). Så sa hun: Jeg satt i mørket i går kveld, måtte spare på oljen til i kveld. Jeg forsto hun hadde tatt feil av dagene, trodde det var julaften i kveld Sa så forsiktig jeg kunne, var redd for å såre henne: Marie, det var julaften i går, i dag er det første juledag. Hun ble litt forfjamset: Nei, ka e det du sei? Men jeg trøstet henne og hun skulle holde jul i kveld, og da skulle lampa få lyse hele natta! Da ble det høytid og både sang og bønn i stua hennes! Jeg har så mange gode minner om Marie. Hun var gudfryktig og klok, jeg lærte mye av henne.

10 10 Samenes Venn 8 12 Forsamling ute i fjorden! Ved Jan Helge Jensen, Kvænangen Så var det søndag igjen. Etter en lang og strevsom uke var det endelig helg. Alt av daglige gjøremål var lagt bort, hviledagen skulle holdes hellig. Selv den obligatoriske dagligdagse leken som vi barn utfoldet oss i på hverdager, skulle være avdempet fikk vi beskjed om. Hele stemningen bar preg av ro og respekt for det som stod i skriften om hviledagen. Om noen skulle foreta seg noe utenom det som hadde vært vanlig på en søndag, fikk de det gjaldt klar beskjed om at slik skulle det ikke være. Tro og tradisjon gjennom generasjoner tilsa at ingen var vant til slikt. Vi befinner oss i en liten, men da en livskraftig bygd ut i havgapet lengst ut i Kvænangen på midten av seksti tallet. Her bodde det mennesker med sterk tilknytning til naturen og hele det fantastiske skaperverket. En blanding av hardt arbeid og en sterk tro på Gud ga alle en mening med slitet og den til tider harde hverdagen. Gudstroen var sterk og streng, og uansett hva som skjedde mente folk at Gud hadde nok en mening med det. Salmesangen kunne høres lang vei gjennom de dårlig isolerte veggene nede i huset ved havna. Lover Herren han er nær, når vi synger når vi beder. Den kunne høres ofte. Selv om ikke forsamlingen var samstemt i sin utførelse i salmen, så var ikke det så viktig. Uansett sang alle sammen, det var alle vant til. Det var forsamling nede i havna denne søndagen også, som alle søndager ellers. Hele bygda var samlet nede i huset. Alt av plass og sittemuligheter ble stilt til rådighet, men selv da var det noen av oss unger som måtte stå mot veggen gjennom hele den lange ettermiddagen. Det kunne være en slitsom manøver, Illustrasjonsfoto. men ømheten i føtter og rygg ble etter hvert dempet ned gjennom den stemningen vi som barn følte i forsamlingen. Som liten husker jeg godt den alvorlige litt tunge stemningen som preget alle voksne. En stemning som bar preg av uforbeholden respekt for Gud og alt som ble sagt. Og ordene var alvorlige og skremmende. Ikke bare for de voksne, men kanskje mest for oss mindre, som ikke helt kunne forstå betydningen og meningen av alt det som ble sagt. Ord som tro, død og dom virket skremmende på meg og gjorde at en blanding av frykt og usikkerhet snek seg inn der jeg stod stramt mot veggen og så gravalvorlige ansikter gjennom tobakksrøyken. Likevel fant jeg alltid ut at vi hadde med en god Gud å gjøre, en Gud som alltid var med oss og bare ville oss vel. Ja, Herren kunne føles veldig nær for en liten gutt i en sådan stund. Den siste salmen var sunget og man hørte at forsamlingen ble mer urolig. De aller fleste ruslet ut av huset, noen hostet. Det skulle endelig bli godt med frisk luft. Men det gjaldt ikke for alle. Noen foretrakk å blande den friske luften med tobakksrøyk før den ble innåndet. Vi kunne igjen høre at det ble pratet om fiske, været og om det som skulle bli gjort i uka som kom om Gud ville det slik. Inne på kjøkkenet raslet det fra poser. Kopper og glass ble satt på bordet og en deilig duft av nykokt kaffe kunne merkes langt utenfor husets vegger. Nå ble det snart mat. Det beste som kan settes på en brødskive ble lagt frem for her skulle ingen hjem med tom mage. Og det var nesten bare hjemmelagde produkter som ble satt frem. Kjøttrull, geitost, laks og smør og vi yngste fikk melka servert fra et melkespann på kjøkkenbenken. Praten og stemningen endret karakter. Luften fyltes av munterhet og til tider latter. Man samlet seg i klikker og en hverdagslig stemning satte preg på forsamlingen. Så ble det hele plutselig avbutt av noen som ba om at det skal synges en salme. Raskt kom alle på plass, selv om noen av oss yngste hadde det litt tungt for å sette seg igjen. Flere og flere grep tak i tonen i salmen og til slutt var alle med i koret. Mange flere synges og ettermiddagen har for lengst gått inn i kvelden da det hele avsluttes. Så ble det tatt farvel med hverandre. Det ble grått en tår og det ble ønsket Guds fred. Mamma og jeg gikk langsomt hjemover. Vi var begge fylt med det vi hadde opplevd fra forsamlingen. Det var så godt å ha vært der var vi enige om. Vi skulle dit også neste søndag.

11 Samenes Venn nr Hilsen fra Lovozero Ved Lydia Malejeva Kjære brødre og søstre! Ferien er over, men jeg skulle med glede ha utvidet sommerferien. Sommeren i år var kald og regnfull på Kolahalvøya, blant annet i Lovozero. Det er bra at vi hadde anledning til å reise utenfor Murmansk region, til varme, sol og mulighet for bading. Høsten har heller ikke gitt oss varme, og i går falt den første snøen. Men vi er glade for å være tilbake på arbeidet. I slutten av august reiste vi som er vanlig til Alta på arbeidermøtet.. Tiden i Alta var fantastisk. For det første møte med kolleger som vi ikke har sett på lenge, for det andre deltakelse i bibeltimer og felles bønn, og for det tredje bare hvile. Mange takk til alle som organiserte turen. September er en av de mest spennende månedene på kontoret i Lovozero. Jeg, Lydia Malejeva, og Natalie Djuzhilova samlet søknadsskjema for stipend fra studenter fra lavinntektsfamilier. I år ble vi kontaktet av 86 studenter fra Lovozero, Revda, Murmansk, Apatity, Olenegorsk, Krasnoshchelye og Kanevki. Grunnen til at de søker hjelp er finansielle problemer i familier og at de må betale for studieplassen. For studentene er hjelpen fra dette prosjektet svært presserende og nødvendig. I fjor ble det uteksaminert 10 studenter fra Lovozero, 4 studenter fra Revda som fikk diplomer. På vegne av dem og deres familier overbringes takk for ditt bidrag til utdanning og kompetanse. Det har også blitt rekruttert en ny gruppe som mottar hjelp i prosjektet "Nabohjelp", det er 40 lavinntektsfamilier. Familier som trenger hjelp reduseres ikke, men antallet fattige vokser heller. Dette skyldes bl.a høyere priser på mat og medisiner. Tariffen øker også for kommunale utgifter og elektrisitet. Den 16. oktober begynte arbeidet med suppekjøkken i landsbyen Revda på kafeen "Polus". Takket være deres støtte kan 90 mennesker, hovedsakelig barn fra fattige og vanskeligstilte familier, få gratis måltider. Suppekjøkkenet kan, med mindre det kommer en prisøkning, vare til slutten av mai I slutten av oktober fikk 15 familier i Lovozero motta gratis matpakker. I løpet av september og oktober ble det gitt enkelthjelp til innbyggere i Lovozero og Revda til 16 personer for begravelse, kjøp av medisiner og produkter. De formidler en stor takk for deres godhet, omsorg og kjærlighet til dem. Må Gud gi, god helse, lang levetid og velvære! Sangen min Ved Hedwig Thyve Nystad Ellevill englelovsang av Kristin Sollie Schøien Jeg syns tittelen på sangen legger an tonen: ellevill englelovsang. For det er noe litt ellevilt der. Jeg har likt sangen fra første gang jeg hørte den for mange år siden. Vi får julebudskapet presentert fra en annen vinkel: fra englekorets side. Englene fremstilles veldig menneskelig, og får meg til å tenke på en flokk uregjerlige barn. Koret sang så høyt og villt at lederen måtte tilkalle to ledere til for å holde styr på dem Møtet mellom englene og menneskene er realistisk fremstilt: Menneskene ble veldig redde for lyden fra englenes lovsangskor selv om kjeruben prøvde å finne en spinkel solist til oppdraget. Det var nok ikke hverdagskost å møte et helt englekor på den tiden heller. Men hovedbudskapet og grunnen til at kjeruben trengte den lille solisten, er det store, at koret: følger den hellige Gud til jord! Vi kommer for å fortelle dere at det er skjedd et under her nede, for der, i stallen, er Gud! 1. Kjeruben så på sitt englekor: En spinkel solist skulle jeg gjerne hatt, for ikke å skremme folk på jord når vi følger den hellige dit i natt. Valget falt på en unnselig en. Koret tok tonen og den var ren. Så fløy de stille avsted: Omkved Gloria in excelsis Deo, ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden i blant de menneskene som har funnet nåde hos Gud. 2. Den lille solisten ble modig nå, den hadde så mye å juble om. Den sang så det ble pinlig å høre på, men til slutt brøt jubelen løs, de kom og sang slik om Guds herlighet at det måtte kalles to kjeruber ned for å holde orden på dem! Omkved 3. Menneskene ble veldig redde for lyden fra englenes lovsangskor. Hysj, sa kjeruben, vær ikke redde, vi følger den hellige Gud til jord! Vi kommer for å fortelle dere at det er skjedd et under her nede, for der, i stallen, er Gud! Omkved

12 12 Samenes Venn 8 12 La oss gå like til Betlehem Av Julie Albertsen (Fra Samenes Venn 1951) Hyrdene på Betlehems marker julenatt fikk det første budskap om at Messias var født. Der lå eller satt de i fårehegnet i sine hverdagsklær, skitne og fillete kanskje. Og himmelens renhet lyste om dem. Ikke underlig at de ble redde. Hvor ynkelige synes ikke våre slitte vinterklær i vårsolens lys. Og her var himmelens renhet, snehvite bud fra det høye. Men budskapet lød: Eder er i dag en Frelser født. I Betlehem skal dere finne ham, et lite barn, liggende i en krybbe. Da lyset forsvant ble de enige om å gå for å finne barnet. Kanskje noen av dem sa: Da må vi gå hjem først for å bytte klær og pynte oss litt. Slik som vi ser ut nå, kan vi ikke gå som gjester til Messias. Men nei, slikt hadde de ikke tid til. La oss gå like til Betlehem, sa den ene. Ja, ja, vi må skynde oss av sted, sa de alle. Et barn svøpt, liggende i en krybbe. I deres eget miljø. I en stall kunne de gå inn slik de var. Og så kom de. Og så fikk de se ham. Og så knelte de ned og tilbad. Deretter lovet de Gud. * Denne forunderlige natt sto en vismann og betraktet stjernehimmelen, slik som han så ofte hadde gjort. Han hadde sine utregninger og tegn som han trodde på. For en vidunderlig stille og vakker natt! Alle stjernebilder trådte tydelig fram. Han kjente dem alle og speidet etter noe nytt. Om en stjerne skulle slokne eller en ny tennes. Og se der! En ny stjerne, en stor, skjønn stjernesol med en vidunderlig glans! Febrilsk leter han blant sine bokruller, hvor han har sine egne og sine forgjengeres opptegnelser. Se der! En konge, en stor konge skal fødes i Vesterland. De andre stjernetyderne blir vekket av sin dype søvn for å se. Ja, dette var forunderlig. Her er det noe vidunderlig som har skjedd. Natt etter natt satt de oppe og betraktet dette nye himmellegeme. Og de ble enige om å dra av sted. Kanskje kunne de finne denne kongesønnen som var født. Kostbare i forhold til deres kår og stand. Og de drar. Stjernen flytter seg litt om senn og viser veg. Men vegen er lang. Den går gjennom ørkener og klippeegner. På hvert bebodd sted spør de etter den kongen som var født. Men ingen kjenner til noe slikt. De nærmer seg Jødeland. Stjernen er der, rett over deres hoder nesten. Bare enda litt mere vestover. Der ser de hovedstaden. Der må kongepalasset være. Nå er de sikkert kommet fram. Og så ser de ikke lenger etter stjernen. Hadde de gjort det, så ville den nok vist dem vegen helt fram til kongebarnet. Da kunne de likesom hyrdene gått like til Betlehem. De var fine nok, selv om de var støvet etter reisen. Kanskje var mange barneliv blitt spart i Betlehem om disse vismennene hadde gått like til Betlehem. Men de gikk vegen om kongeborgen. Og der var ikke den kongesønnen de søkte. I kongeborgen var Herodes og hans rådgivere straks på det rene med at her gjaldt det Messias. Og de undersøker i skriftene og finner at han skulle fødes i Betlehem. Vismennene drar videre. Men de er ikke så glade som før. Det var en åndelig atmosfære i Jerusalem som ikke var god. Det var ingen glad forventning der, ingen fryd over den store begivenhet. Og så var stjernen blitt borte for dem. De hadde jo glemt å se etter den da de var i kongeborgen. Men da de kom ut på landevegen mot Betlehem, fikk de se den igjen. Og da ble de over all måte glade. Jublende dro de videre, og snart var de framme. Det var gått en lang tid, kanskje et år eller mere, siden hyrdene kom og tilba det nyfødte barnet. Stallen var ikke lenger barnets hjem. Byen hadde bare sine vanlige innbyggere, og det var plass i et hus for den lille familien. Og nå får de stort besøk. Denne gangen var det ikke fattigfolk. De hadde kostbare gaver med. Men de var ydmyke tilbedere. De knelte ned for det lille barnet og tilba. Lang var reisen. Men de fant fram. Lykkelige lå de der og så de inn i det rene ansiktet, og merket den åndsmakt som strømmet mot dem fra dette barn. Nei, denne hadde intet med kong Herodes å gjøre. Bare én ting angret de på, de vise mennene. At de gikk vegen om kongeborgen. De skulle ikke ha mistet stjernen av syne, men gått like til Betlehem, slik som hyrdene gjorde den første julenatt. * Men historien gjentar seg. Og dette ble så alvorlig for meg. Enfoldige sjeler hører ordet om frelsen. De tar imot og er frelst. De kommer som de er. For Frelseren steg jo så dypt ned, helt inn i deres miljø. Tolleres og synderes venn. Da var det vanskeligere for de vise og forstandige. Selv de ulærte disiplene til Jesus var for vise av og til. Jesus måtte minne dem om at de måtte bli så enkle i sin tro som et lite barn. I stedet går mange seg vill i en labyrint av tanker om hvordan det skal gå til å bli frelst, slik som Nikodemus. Da minner Jesus om slangen på stangen i ørkenen. Slik skal Menneskesønnen opphøyes. Og de som ser på ham, blir frelst. Men hvordan, spør enda noen. Akkurat som vismennene fulgte stjernen. Denne stjerne lys og mild som kan aldri lede vill er hans guddomsord, det klare som han lot oss åpenbare til å lyse for vår fot.

13 Samenes Venn nr Hvordan går det med økonomien? Ved Jon Amundal Det er et spørsmål vi ofte møter hos tror ikke det vil bli noen vesentlig Vi ser det av giroer som kommer mange Fast av våre givertjeneste støttespillere. De bedring i tallene når en kommer til inn. Men kanskje leser du dette fleste vet jo at misjonens økonomi slutten av året som gjerne vil være fast giver til ikke er god, og slik er spørsmålet Samemisjonens arbeid. Du kan fylle naturlig. Nå Nå Da kan kan landsstyret du du bli bli fast fast var giver giver samlet til til Norges Norges Hva kan Samemisjon. Samemisjon. jeg / du gjøre? ut og sende inn skjemaet nedenfor, i midten Gaven Gaven av går går november til til vårt vårt arbeid arbeid kunne i Norge Norge Først og og kan på på vi Kola. Kola. be for Norges (eller du kan gi på giroer du får.) økonomiansvarlig Dersom Dersom du du oppgir oppgir Trine Lernæs ditt ditt personnummer personnummer Samemisjon. Det kan kan er du du det få få viktigste: skattefradrag skattefradrag Og for for Gud gavene gavene makter du du å gir gir dere til til all sin legge fra regnskapsrapport pr. 31. arbeidet i organisasjonen fylles med gave i rikt mål, Norges Norges Samemisjon. Samemisjon. oktober, og tallene her viste et åndelig innhold. så dere alltid og under alle underskudd Ved Ved å på bruke bruke ca 1,8 AvtaleGiro AvtaleGiro mill. Det trekkes trekkes Så kan beløpet beløpet vi gi av vår direkte direkte tid, våre fra fra krefter din din konto. konto. forhold Da Da reduseres reduseres har nok av våre våre alt, jo ganske administrasjonskostnader, administrasjonskostnader, stort underskudd for en og og mer mer våre av av penger pengene pengene til misjonsarbeidet. kan kan gå gå direkte direkte til til ja, prosjektene. prosjektene. har overflod til all god liten Du Du organisasjon. kan kan selv selv velge velge Samtidig beløp, beløp, må og og Vi om om vet du du at ønsker ønsker vi har å mange gi gi per per trofaste måned måned eller eller gjerning per per kvartal. kvartal. (2. Kor. 9, Du Du 8) kan kan vi si også også at tallene krysse krysse var av av noe hvilken hvilken bedre enn dag dag støttespillere, i måneden måneden du du som ønsker ønsker både ber å bli bli for trukket. trukket. og det budsjett landsstyret har lagt til gir regelmessig til Samemisjonens grunn for Økonomiansvarlig arbeid. KORT OM SAMEMISJONEN KORT OM SAMEMISJONEN Formålet for Norges Samemisjon er å utføre indremisjonsarbeid blant den samiske befolkning. Formålet for Norges Samemisjon kan også er krysse utføre av hvilken indremisjonsarbeid dag i måneden oppgave du ønsker støtte å bli trukket. samisk språk og kristen HEIM kulturarv. Vestre blant Kanalkai den samiske befolkning. TROND- Fast Samemisjonen givertjeneste ser det også som sin oppgave å støtte samisk språk og kristen kulturarv. Samemisjonen ser det også som sin Nå kan Samemisjonen du bli fast giver står til Norges i et evangelisk, Samemisjon. Hovedkontor: diakonalt og kulturelt arbeid blant samene Samemisjonen står et evangelisk, diakonalt og kulturelt arbeid blant samene Tlf i Norge og på Kola. Norge og på Kola. Hovedkontor: KORT OM SAMEMISJONEN e-post: hovedkontoret@samemisjonen. Gaven NORGES går til vårt SAMEMISJON arbeid i Norge og på NORGES SAMEMISJON Formålet for Norges Samemisjon er å no Kola. Vestre Kanalkai TRONDHEIM Dersom Vestre du oppgir Kanalkai ditt 20 personnummer 7010 TRONDHEIM utføre indremisjonsarbeid blant den Tlf kan du Tlf. få samiske befolkning. Samemisjonen ser Bankgiro e post: skattefradrag hovedkontoret@samemisjonen.no for gavene du gir til e post: Norges Samemisjon. hovedkontoret@samemisjonen.no det også som sin oppgave å støtte samisk språk og kristen kulturarv. PS! Vi anbefaler at du setter maksimums Ved å Bankgiro bruke AvtaleGiro trekkes beløpet Samemisjonen står i et evangelisk, diakonalt og kulturelt arbeid blant samene i ned, for å ta høyde for eventuelle fremti- beløpsgrense til kr. 500,- per trekkmå- direkte Bankgiro fra din konto Da reduseres våre administrasjonskostnader, og mer av PS! Vi anbefaler at du setter maksimums beløpsgrense Norge og på til Kola. kr. 500,- per trekkmåned, for å ta høyde dige for prisjusteringer. eventuelle fremtidige Du vil uansett aldri pengene PS! kan Vi anbefaler gå direkte at du til setter prosjektene. prisjusteringer. Du vil uansett maksimums aldri bli trukket beløpsgrense Hovedkontor: for mer enn til det kr. faktiske 500,- per fakturabeløpet. trekkmåned, for å ta høyde bli trukket for eventuelle for mer fremtidige enn det faktiske fakturabeløpet. Du kan prisjusteringer. selv velge Du beløp, vil uansett og om aldri du bli ønsker å gi per måned eller per kvartal. Du trukket for mer enn det faktiske fakturabeløpet. NORGES SAMEMISJON automatisk betaling av faste regninger automatisk betaling av faste regninger JA TAKK! Jeg ønsker å betale med Beløpsgrense per trekkmåned: Hvis maks. beløp ikke fylles JA TAKK! Jeg ønsker betale med Beløpsgrense inn, vil beløpsgrensen per trekkmåned: bli satt til kr. 500,- Hvis per maks. trekkmåned beløp ikke fylles AvtaleGiro Giro tilsendt i posten inn, vil beløpsgrensen bli satt til kr. 500,- per trekkmåned AvtaleGiro Giro tilsendt posten Mottaker Mottakers konto Beløpsgrense per trekkmåned Mottaker Mottakers konto Beløpsgrense per trekkmåned Norges Samemisjon Kr.... Norges Samemisjon Kr.... Jeg ønsker å betale: den 15. i hver måned den 20. i hver måned (kryss av for ønsket dato) Jeg ønsker betale: den 15. hver måned den 20. hver måned (kryss av for ønsket dato) Jeg ønsker å betale: Kr 200,- Annet beløp Kr.. Jeg ønsker betale: Kr 200,- Annet beløp Kr.. Jeg ønsker ikke å motta varsel Jeg ønsker ikke motta varsel Belast mitt konto nr. i forkant av betalingen Belast mitt konto nr. forkant av betalingen KID-nr. KID-nr. (KID-nummeret fylles ut av Norges Samemisjon) (KID-nummeret fylles ut av Norges Samemisjon) Navn:... Navn:... Adresse:.. Adresse:.. Post nr/sted: Post nr/sted: Sted/dato: Sted/dato: Underskrift: Underskrift: Klipp ut og send til: Norges Samemisjon, Vestre Kanalkai 20, 7010 Trondheim Klipp ut og send til: Norges Samemisjon, Vestre Kanalkai 20, 7010 Trondheim

14 14 Samenes Venn 8 12 Nytt fra Sapmi Synnøve Brevik, Slemmestad, den første generalsekretæren i samisk kirkeråd, ble hedret med H. M. Kongens fortjenestemedalje i sølv ved 20-årsjubileet for Samisk kirkeråd. Jubileumsmarkeringen og utdelingen av medaljen fant sted i Tromsø i november. Synnøve Brevik var den første generalsekretæren i Samisk kirkeråd og hadde stillingen i 14 år. Jeg synes det var veldig fortjent at hun fikk medaljen. Hun var den første generalsekretæren i samisk kirkeråd, og hun har gjort en formidabel innsats. Hun har vært en brobygger. Hun har fremmet samisk kultur, ikke bare i Norge, men i hele verden. Jeg synes hun har gjort en enestående innsats, og det synes også Kongen, sa ordfører Rune Kjølstad i Røyken kommune som sto for utdelingen. (Nrk Sapmi) Mikal Urheim, Musken (Tysfjord) fikk nylig tildelt H. M. Kongens fortjenstemedalje i sølv under en tilstelning på Arran lulesamiske senter. Mikal Urheim (født 17.mai 1932) har i mer enn femti år, og i ulike roller og sammenhenger, arbeidet for å fremme nasjonale og lokalpolitiske saker av stor samfunnsmessig betydning, særlig for det samiske folk, og lulesamene spesielt. Det er ikke for sterkt å si at Mikal Urheims livsverk er et betydelig stykke pionerarbeid i samisk samfunnsliv i Norge. Urheim vokste opp i Musken, og allerede som barn opplevde han det sterke trykket mot det samiske fra det norske majoritetssamfunnet. Dette ble forsterket i krigsårene bl.a. som følge av familiens aktive deltakelse i den såkalte grenselosvirksomheten. Mangelen på anerkjennelse av de samiske grenselosenes innsats var lenge et av flere motiver for hans livslange innsats for rettferdighet og samers likeverd. Som representant for den lulesamiske befolkningen i Norge, selv en minoritet innenfor den samiske urfolksminoriteten, har han i avgjørende år spilt en nøkkelrolle i samisk nasjonal sammenheng. I 1969, ved stiftelsen av Norske Samers Riksforbund, lanserte han ideen om et offisielt organ for folkeviljen i samiske saker. "Av samer, for samer, ved samer", var parolen. Han foreslo også en egen lov om samespørsmål. Tjue år senere ble prinsippene for hans tenkning virkeliggjort ved opprettelsen av Sametinget i Norge. Mikal Urheim hadde plass i samerettsutvalget. Gjennom dette utvalget har Mikal Urheim bidratt sterkt til utviklingen av Grunnlovens 110A, Sameloven og Sametinget. Urheim har helt til i dag latt seg engasjere til bl.a å holde kurs i samiks m.m. Ordførerne i Tysfjord og Hamarøy og direktøren ved Arran var blant initiativtakerne til medaljen. (Avisa Salten) Jon Ole Andersen, Karasjok ble nylig tildelt Norsk kulturarvs ærespris for 2012 Prisen gis til aktører som har vist evne og vilje til å yte aktiv innsats for å ta vare på, aktualisere og formidle den norske kulturarven. Vi legger stor vekt på Jon Ole Andersens store innsats for den samiske sløyden og kunsthåndverket, der han spesielt har vektlagt det tradisjonelle, sier direktør Simen Bjørgen i Norsk Kulturarv. Andersen har bygd en skinnbåt basert på helleristninger, og båtens ferd ned Tanaelva ble dokumentert av NRK. Andersen har siden 80-tallet jobbet med dokumentasjon og opplæring av gammebygging, og har bygd både dette og andre samiske byggverk ved hotellet i Karasjok. Jon Ole Andersen er født i 1932 i Horbmá i Tana. Andersen har vært duodjiutøver og kunstner på heltid de siste årene. Utdelinga fant sted under Sametingets plenumsmøte i Karasjok 29. november. (Nrk Sapmi) Samisk kvinneforum ble nylig hedret med Nordisk samisk likestillingspris Prisen kan gis til enkeltpersoner, grupper, bedrifter, organisasjoner, lag, skoler eller andre offentlige etater som engasjerer seg i slikt arbeid, eller har gjennomført tiltak som har styrket og fremmet likestilling i praksis. Med prisen ønsker Samisk parlamentarisk råd å stimulere til økt innsats i arbeidet med likestilling og likeverd mellom menn og kvinner på tvers av landegrensene i samiske samfunn. Leder i Samisk Parlamentarisk Råd, Egil Olli, sparte ikke på hederlig omtale av Samisk Kvinneforum, i forbindelse med prisoverrekkelsen som fant sted i Tromsø. Dette betyr enormt mye for oss det å få en slik anerkjennelse fra det samfunnet vi jobber for og innad, det samiske samfunnet. Og euro kommer meget godt med. For vi har store ambisjoner i Samisk Kvinneforum, men lite penger. Det sa et svært takknemlig Samisk Kvinneforum-medlem, Laila Somby Sandvik til NRK umiddelbart etter å ha mottatt prisen. (Nrk Sapmi) Lulesamisk barne-tv Jon Isak Lyngman Gælok har oversatt og tilrettelagt en animasjonsserie om bjørnen, Biri Biernna, til lulesamisk. Dette er den første animasjonsfilmen som NRK Sápmi har gjort på lulesamisk. NRK Sápmi har som mål å lage i alle fall fem barnetv-programmer på lulesamisk. Og vi tror animasjon er det som på trekker lulesamiske barn til TVskjermen for å se samisk barnetv, sier redaksjonssjef i Mánáid-TV, Norleif Krokmo. Serien passer først og fremst for de minste barna, men Gælok oppfordrer også voksne til å se. (Nrk Sapmi) Sterk bok om konflikten reindrift og jordbruk i Rørostraktene Sverre Fjellheim, Røros skriver i sin historiske bok Gåebrien sijte en sameby i Røsostraktene bl.a dette: - Bøndene krevde så stor erstatning fra sørsamene for beitearealer at reineiere levde i fattigdom. Fjellheim har interessert seg for sørsamisk historie over tretti år. I sin nye bok forteller han blant annet om hva som skjedde da stadig flere bønder slo seg ned i Riasten-området i Sør-Trøndelag på 1800-tallet. Utgangspunktet for boka er en kiste som han overtok da han bodde på Snåsa. Jeg fikk ikke fred da jeg forsto hva kisten inneholdt - spennende dokumenter fra en periode som kanskje var den vanskeligste og mest dramatiske for reindrifta i distriktet. Ja, kanskje i samisk historie rent generelt, sier han. Samene i området ble jaget eller tvunget til å forlate området. De ble bl.a dømt til å betale store erstatninger På begynnelsen av 1800-tallet var det 12 reindriftsfamilier i området - på slutten bare én, forteller Fjellheim. Fjellheim håper at boken hans kaster lys over sørsamenes historie. (Nrk Sapmi)