NR ÅRGANG INFORMASJONSBLAD FOR ELDRE I STAVANGER

Transkript

1 NR ÅRGANG INFORMASJONSBLAD FOR ELDRE I STAVANGER

2 På redaktørkrakken: Informasjonsblad for eldre i Stavanger Utgitt av: Stavanger kommune Oppvekst og levekår Redaktør: Stein Hugo Kjelby Redaksjonskomité: Inger Lied inger.lied@stavanger.kommune.no Helga Laake hlaake@online.no Halvor Ingebrethsen halvor.ingebrethsen@getmail.no Gerd Borgenvik gebo80@msn.com Stein Hugo Kjelby skjelby@stavanger.kommune.no Redaksjonens adresse: «Mortepumpen» Eiganes og Tasta helse- og sosialdistrikt Sverdrupsgt. 27 Postboks 55, 4001 Stavanger Tlf Bladet kommer ut 4 ganger pr. år og sendes fritt til alle over 67 år i Stavanger kommune Neste nummer kommer ut 5. desember 2008 Stoff må være i redaksjonen 3. november 2008 Forsidebilde: Oltesvik i september Foto: Karin Tønnessen Opplag: eksemplarer Layout: Allservice AS 4017 Stavanger Internett: Publikasjoner Tar du en utfordring? Vel møtt igjen til en ny høst med nye muligheter og utfordringer. Av en flott sommer har vi fått mye god energi og gode opplevelser har forhåpentligvis gitt styrke til det videre arbeidet. Vi må se fremover og gå videre. Den som har begge beina på jorden står stille, sies det. Det vil vi jo ikke! Tilbakemeldingen vi får fra dere lesere gir oss i redaksjonen en god følelse av at Mortepumpen blir lest og godt mottatt. Det gleder at så mye frivillig arbeid blir satt pris på. Faren er imidlertid at en kan gå seg til i faste spor. Det ønsker vi heller ikke. Gledelig er det derfor når vi får innspill fra dere lesere. Vi tenker i denne sammenheng spesielt blant annet på Jørg Hvidings artikkel om «Åpning av sardinboks.» Slike innspill er ønskelig og nødvendig for å gi Mortepumpen den rette balanse. Du sitter inne med mye kunnskap og historie som andre lesere vil ha glede av å bli kjent med. Derfor blir høstens utfordring til deg: Vær med på fortsatt å gi Mortepumpen et variert og interessant innhold. Lykke til! 2

3 BYPROFILEN Marit Hølland Paulsen Tekst og foto: Halvor Ingebrethsen vil gjerne fortsette med det. Blant annet derfor, har vi denne gang kontaktet Marit Hølland Paulsen for å få vite noe mer om hva denne stiftelsen, «PårørendeSenteret» er og står for. Ikke minst når det ved vår henvendelse, nærmest i parentes, blir nevnt at virksomheten har vært aktiv i 10 år. (I det følgende vil vi kun bruke PS i stedet for hele navnet på stiftelsen, av lesepraktiske hensyn.) I disse dager feirer Stiftelsen PårørendeSenteret sitt 10 års jubileum. Mortepumpen synes derfor det passer godt å presentere senteret, stifteren og senterlederen gjennom disse årene, Marit Hølland Paulsen som byprofil. Hun har ledet dette arbeidet i årene Hun er nå gått over i pensjonistenes rekker, men har vært seniorkonsulent de tre siste årene. Hun betegner sin rolle her som «det viktigste hun har gjort i arbeidslivet». I denne spalten streber vi ikke etter å presentere mennesker som til stadighet møter oss gjennom presse og elektroniske medier. Ingen forakt for dem. Men dem blir vi nesten daglig konfrontert med i ulike sammenhenger. Og så har vi så lett for å overse de som gjør en minst like stor innsats for samfunnet, men som i større grad gjør dette i det stille. «De stille i landet!», har vi i tidligere presentasjoner i denne spalten, kalt disse. Vi Hva dette dreier seg om PS er en samarbeidsmodell for avlastning av det offentlige hjelpeapparat og frivillige organisasjoner. Det er et senter som skal være en hjelp til beste for de pårørende som sliter med at personer i en familie har problemer som sterkt forplanter seg til de øvrige familiemedlemmer. Det kan være psykiske forstyrrelser, problemer med alkohol og rusmidler. Det er viktig også å ha et tilbud til de nærmeste om hjelp som er godt og faglig fundert. Det kan være voksne barn, samlivspartnere, ektefeller, foreldre, søsken og andre som har nære relasjoner til den det gjelder, sier Marit Hølland Paulsen innledningsvis. Hvordan det hele begynte PS ble åpnet 19. august 1998 av daværende sosialminister Magnhild Meltveit Kleppa. 3

4 Marit Hølland Paulsen er engasjert når hun forteller om PS. Tilstede var da omkring 50 representanter fra Stavanger kommune, politikere, fagfolk og representanter fra frivillige organisasjoner og andre samarbeidspartnere. Vi fikk dekning også i lokal-tv og gjennom diverse avisjournalister. Den store interesse som ble vist den gang kom nok i stor grad av at dette senteret var det første i sitt slag her i landet. Ser jeg litt tilbake i tid, til 1965, var jeg da ansatt ved Sosialbygg for kvinner i Oslo, som var den første klinikk for kvinnelige rusmisbrukere i Norge. Den gang så vi lite til de pårørende og de fleste pasientene hadde ikke kontakt med sitt gamle nettverk lenger. I 1972 var jeg med og åpnet A-poliklinikken i Stavanger. Der var de pårørende på banen på en helt annen måte. I 1987 begynte vi å a imot pårørende ved Rogaland A-senter uten at rusmisbrukeren selv var pasient der. Vi gjorde den gang flere forsøk for at politikerne skulle ta stilling til hvem som skulle ha ansvaret for de pårørende. Temaet var oppe i Stortingets spørretimer og daværende sosialminister Tove Veierød svarte at det kunne de institusjoner gjøre, som hadde vilje og kapasitet til det. Gjennom en senere Stortingsmelding kom det fram at målsetningen fram mot år 2000 måtte være at de pårørende ikke lenger skulle være en forsømt gruppe. Derfor ble det uhyre viktig å se til at de pårørende, med loven i hånd, kunne henvende seg til en instans som både plikter og, ikke minst, har kompetanse til å gi dem den hjelp de trenger til. På bakgrunn av dette modnet tanken hos meg om et pårørendesenter for pasienter med psykiske lidelser og/eller var rusmisbrukere. Marit Hølland Paulsen forteller videre i denne sammenheng, at det ofte er de pårørende som først opplever at noe er galt, før pasienten selv merker noe. Derfor var man ikke opptatt av å lage et ferdigspikret opplegg til å begynne med. Vi ville først se hvilke konkrete problemstillinger man møtte. Men målgruppen var klar: Samlivspartnere, voksne barn, søsken, foreldre og eventuelt andre med nære relasjoner til pasienten. Det viste seg også at det nettopp var disse grupperinger som oppsøkte senteret. Det trenges heller ingen henvisning fra andre instanser for å få hjelp. Et annet trekk var at det hjelpeapparat som var tilgjengelig tidligere, kun fokuserte på pasienten og at det var denne man skulle ta seg av. Siden har både rusvernet og psykiatrien endret sitt syn på de pårørende, poengterer hun. De pårørende ønsker kunnskap Hva slags behandling er det dere tilbyr de pårørende å være med i? Det er ikke det å delta i behandlingen de pårørende oftest har behov for. Det de ønsker og har behov for er kunnskap om rusproblematikk og psykiske lidelser og hvordan bearbeide det traumatiske ved det å være en pårørende i slike forhold. Pårørende er vår primærklient! Nå er hjelp til rusmiddelbrukeres pårørende blitt en lovpålagt tjeneste gjennom Lov 4

5 Kontorene til PS i Waisenhusgt., like ovenfor «Stavangeren» (tidligere Bethania). om sosiale tjenester og i 6-1 heter det at kommunene skal gi råd, veiledning og hjelp til disse. I 1997 kom Stortingsmelding nr. 25 om psykiske lidelser og tjenestetilbud, «åpenhet og helhet» hvor man skulle tro at oppmerksomhet til de pårørendes situasjon var viet stor oppmerksomhet. Men i en ellers omfattende og god stortingsmelding, var det forbausende lite om nettverket. Men i de senere årene har nok de pårørendes situasjon fått stadig mer oppmerksomhet av våre nasjonale politikere. Det loves økte midler og at man er oppmerksom på de pårørendes behov. De pårørendes situasjon settes nok nå i fokus på en ny måte, understreker Hølland Paulsen. Stabil økning av henvendelser til PS Vi får tilgang på en statistikk over hvem og hvor mange som gjør seg bruk av PS. Nedfelt for de første 7 årene hadde ca personer vært i kontakt med senteret og det hadde hatt til sammen ca samtaler. Dette har holdt seg stabilt med en gjennomsnittlig tilgang på ca 260 nye pr. år. Fra første stund har det vesentlig vært kvinnene, og i særdeleshet mødrene, som har vært i flertall, frem til 2004 med da omkring 80%. Det viser også en annen statistikk, f.eks. denne fra 2001, hvor 982 mødre og 200 fedre tok kontakt. I årene som ligger mellom, fram til i dag viser statistikkene for henholdsvis mødre, fedre, samlivspartnere, søsken og andre nære tilknyttet pasienten, en variasjon, men hvor fortsatt mødrene «holder skansen» for engasjement. Avmakt og sorg De pårørende rammes av mange slags følelser. På vegne av en nær pasient er det ofte skyldfølelse, skam, sinne og sorg og hvor foreldre ofte føler seg mislykket i situasjonen. Mødrenes reaksjon er oftest avmakt og sorg. Andre praktiserer kanskje en «ta deg sammen»- tenkning. Er barna i tillegg til rusproblem også kommet i konflikt med loven, er det mange som føler at de har mislykket totalt. Og de er sårbare i møte med hjelpeapparatet. Å være søsken til en psykisk syk/rusmiddelbruker, synes ikke å være lett. Følelsesløs ambivalens, er vanlig. På den ene siden vil de gjerne hjelpe og gi omsorg. På den annen side ønsker de å bli kvitt byrden. Vanskeligheter med å ta seg av sine andre barn, er også et problem som det trengs hjelp til å få råd om, fordi man synes å mangle kapasitet til også disse. De øvrige barna kan ofte føle seg tilsidesatt fordi den syke får all oppmerksomhet. Følgende replikk har falt i et 5

6 slikt tilfelle, fra en av familiens barn: Jeg må visst begynne å ruse meg for at mor og far skal ser meg! Forholdet mellom familiemedlemmene kan ofte bli vanskelig. Forståelsesmodeller, arbeidsmetoder og informasjon PS er et lavterskeltilbud. Vårt mål med samtalene/gruppene er at den enkelte pårørende skal få anledning til å forstå sin egen situasjon bedre og gjøre noe med den. For noen betyr det å være i forkant slik at man unngår å bli sykemeldt eller helt utslitt. For andre er det viktig å komme tilbake til så normale tilstander som mulig, sier Hølland Paulsen. Hun understreker videre at det er viktig å bedre livskvaliteten og PS vil dermed være et forebyggende tiltak. Hun forteller videre at i deres samtaler med de pårørende, gjøres det ofte bruk av forskjellige forståelsesmodeller for å belyse hvilke påkjenninger en kan bli utsatt for, og hvordan en på den måten kan forsøke å bedre situasjonen. Hun forteller om flere typer modeller, men det vil nok bli for langt, og kanskje også litt innviklet å gå inn på disse metodene i en relativt kort samtale, slik som her. Når det gjelder informasjon har det vært gjort, og gjøres fremdeles et vesentlig arbeid med å spre kunnskap om senteret og dets arbeid. Det er laget et eget opplegg som kalles «Ungdom som pårørende» og dette har vært gjennomført for over 500 konfirmanter, eksempelvis. Senteret har også deltatt i undervisning ved Universitetet i Stavanger, på avdeling for sykepleierutdanning, sosionomutdanning, videreutdannelse i rusproblematikk og seminar for prester og diakoner. Senteret har også arrangert halvdagsseminarer for helse- og sosialarbeidere i hele fylket. De ansatte har helt fra starten hatt regelmessig veiledning ved psykolog. Og Familien Paulsens landsted på Refsnes, hvor Mortepumpens samtale fant sted. det har vært til god hjelp og en nødvendig kvalitetssikring. Marit Hølland Paulsen er utdannet psykiatrisk sykepleier og var ved oppstarten i 1998 eneste ansatte i 80% stilling. Senteret ble derfra bygget opp med solid kompetanse og har nå en sosionom som daglig leder i 100% stilling, en klinisk sosionom i 100 stilling, psykiatisk sykepleier i 50%. Hølland Paulsen var leder av senteret fra 1998 til 2004, altså i seks år. Deretter seniorkonsulent i 3 år. De første årene var PS organisert som en vanlig forening med årsmøte som øverste organ hvor medlemmene betalte en årlig kontingent. Denne formen ble det en endring på i 2002 da PS ble en privat stiftelse. En vesentlig del av styrets arbeid har gått med til å arbeide med å få de økonomiske forhold godt tilrettelagt. Det har de lykkes med og vi finner det derfor unødvendig å gå inn på hvordan dette omfattende arbeid er blitt finansiert ved ulike modeller. Vi vil heller konkludere med at arbeidet har vært i, og stadig er i vekst. Vi tror at de pårørendes situasjon er kommet på dagsorden for å bli der. Og vi ønsker å bidra med vår direkte hjelp og støtte. Men også å se til at samfunnets engasjement for de pårørende holdes levende, sier Marit Hølland Paulsen til slutt. 6

7 PÅ VANDRING Tekst og foto: Elisabeth Larsson Sommaren er tid for stevner av ulike slag, og blant dei er det årlege pilegrimsstevne i Røldal, som fann stad den fyrste helga i juli. Det er ein gamal kyrkjeleg tradisjon å gå krossveg. Pilegrimane har nytta dei same stigane i hundrevis av år. Ofte var dei sjuke og vart støda av medvandrarar, og nokon kraup siste bolken på sine knær, med trestykke surra rundt knæa. Desse trestykke er å finne på museum i Bergen. Det var om å gjera å nå fram til det helsebringande krusifikset i Røldalskyrkja. Ein pilegrim er ein vandringsmann. Han eller ho har ein veg å gå, ein von og ei velsigning i tankane. Frå gamalt av var pilegrimsvegen ein kongeveg. Her rei dei frå aust mot vest i naturskjønne parti. Dei stigane som vart valde, hadde ulendt terreng: bratte fjellsider, steinete vegar, myrer der ein måtte hoppe frå stein til stein, men og flate sletter med utsyn til alle kantar. Det var andre året på rad at eg var pilegrim. Eg gjekk siste etappen over Røldalsfjellet. Me vart kjørde til Hølen Camping, der me slo fylgje med dei som kom frå Setesdal, og flokken frå Fister-øyane og Suldal. Me var ca. 70 i aldre til øve 80 år. (Og Elisabeth Larsson var den eldste av alle. Red. anm.) Alle hadde same ynskje og mål: over fjellet til Røldalskyrkja. Vegen minte om ein geitesti, men geitene Undrer meg på Ved Ny Steinstokk bru. 7

8 Pilgrimsprest Arne Nataas ved ein av stasjonane. møtte vi ikkje. Dei var sende til fjells. Geiter er sosiale dyr. Hadde med snakka til dei, ville med hatt dei med oss like inn i kyrkja. På fjellet fekk med oppleva våren på ny. Stigane var kransa av dei finaste blomar. Fargane var klåre her kor det var kaldt om natta. Det var storkenebb, marihånd, marikåpe, fjellfiol, duftorkidé, skogstjerne, tettegras, tiriltunge og den sjeldne bergfrue. Nokre bann seg ein blomekrans av desse vakre blomane. Jau, fjellheimen var mektig. Tidlegare i vinter hadde det vore over 5 meter snø, og ennå såg vi snø i skara. Elvar og fossar velta utfor stup med øredøvande dur. Elvevatnet rann klårt som krystall og fann veg mot Røldalsvatnet i dalbotnen. Vi rusla gjenom fjellriket og trakk inn den friske fjellufta med alle dei fine fargane frå fjellfloraen festa på netthinna. Men for oss pilegrimar var det noko meir Pilegrimspresten Arne Nataas hadde i lag med komitéen lagt inn 14 stasjonar undervegs. Det var tekstlesing og bøner og «Hen over jord et pilgrimstog så stille skrider frem.» 8

9 ein høveleg salme for kvar stopp. Me fekk fylgja Jesus på vegen mot krossen i tankane våre. I stille gjekk me vidare med takk i hjarte og sinn for Guds kjærleik og omsut for vandringsmannen. Siste halvtimen av pilegrimsvegen fekk vi sjå ned på kyrkja. Den låg der og venta på oss. Der inne skulle me ha midnattsmesse. Mykje bygdefolk tok imot oss og var glade over at me var komne vel i mål. Pilegrimsturen har gjeve meg rike tankar: kor tidleg startar me egentlig vandringa vår som pilegrimer? Den byrjar ved døypefonten og varer livet ut. «Me er døypte til å vera Kristi krossmenn her på jord,» syng me. Livsvegen vår er tilliks med pilegrimsvegen full av spanande parti. Det gjeld å trø varsamt og halde augo åpne for mulige farer: skjulte hol, rullande steiner og glatte berg. Undervegs treng me næring for å leva. Pilegrimen har vannflaske i sekken. Som naturen treng vatn for å leva, treng me menneske mat for både kropp og sjel. «Av bekken drikker han ved vegen og lyfter gla hovudet,» står det i Salmenes bok. Ein dag tek vandringa vår slutt, og da er det trygt å veta at det er ein stad som ventar oss der framme. Deg Fader, Son og Ande rik ver evig lov og pris! Du lét oss sjå ein åpen port inn til ditt paradis. Der evig lovsong fyller alt nær Herren Sebaot Rådgivningskontoret for pensjonister Trenger du hjelp til følgende problemer: fylle ut skjemaer, søknader, selvangivelsen m.m. råd i arvespørsmål eller skrive testamente overføre eiendom (hus eller hytte) til barna finne frem til rett person eller kontor som kan løse problemet for deg hvor du skal henvende deg vedrørende pensjonen din behov for en samtale om noe som plager deg andre problemer? Da er det mulig at Rådgivningskontoret for pensjonister kan hjelpe deg. Kontoret har åpent alle dager fra mandag til fredag mellom og 12.00, men stengt de dagene/ukene som grunnskolen har ferie. Rådgivningskontoret drives av Fellesutvalget for pensjonistforeninger i Stavanger. Rådgivningen er gratis og er et tilbud til alle pensjonister. Vår adresse er Kongsgaten 43, inngang fra Parken. Ring gjerne og bestill time på telefon

10 Kafeen på Eldres Hus er blitt et av de mest populære møtestedene for eldre i Stavanger sentrum. Men visste du at du her også kan få kjøpe byens beste og rimeligste middag? På onsdag kan du få kjøttkaker med erterstuing, på torsdag suppe med rundstykker, og på lørdag risengrynsgrøt. Men hvis du på mandag vil ha lettsaltet torsk med gulrot, smeltet smør og poteter, må du legge inn en bestilling på forhånd! Av Helga Laake Det synes faktisk nå som de fleste av byens voksne innbyggere endelig er blitt klar over at det finnes både hyggelige og nyttige tilbud i Eldres Hus i Stavanger. Det er nemlig flere og flere pensjonister yngre som eldre som nå daglig besøker huset og benytter seg av de forskjellige aktivitetene som finnes der. Datakursene er for eksempel veldig populære, Rådgivningskontoret likeså, og ikke minst får den hyggelige kafeen i huset svært så god omtale av både tilfeldig besøkende som faste gjester. Og denne gang er det nettopp kafeen jeg vil rette oppmerksomheten mot. Ikke bare fordi den holder til i et hus som med sin alder og mangslungne historie gir den en særegen atmosfære (man bør ta en ekstra titt på både vegger og tak når man trer inn i disse stuene), men også fordi den har en meny (mat-tilbud) som det ikke finnes maken til i hele byen. I hvert fall ikke når det gjelder pris. Og dette gjelder både for selve kafeens tilbud (tirsdag, torsdag, fredag og lørdag), som drives av Eldrerådet i kommunen, og for middagstilbudet som står på menyen mandag og onsdag, og som drives av Norsk Folkehjelp. For hva sier du til en herlig hjemmelaget middag til sølle kroner 60. pr. porsjon? Et sikkert tegn på at folk trives et sted, er at de kommer igjen og igjen. Og Gudrun Gordon, mor til Leif, startet det hele. 10

11 Leif Gordon, Kari Gordon og Gerd Lentz. Tre mette herrer. det gjør gjestene på kafeen i Eldres Hus, både de som i ensomhet inntar sin frokost og leser sin morgenavis og de som kommer to og to eller gruppevis. Slik sett er kafeen et ypperlig sted både for den som liker å drikke sin kaffe i fred og ro og den som liker å være sammen med andre. Og den som ikke minst sørger for at folk føler seg velkommen både når de kommer og når de går(velkommen igjen!!), er husets daglige leder Brit Bjørkli og hennes lille stab av ansatte og frivillige. Kitty Janzon, Stavangers grand old lady i eldremiljøet i byen, er naturlig nok en selvskreven dame her også. Middagsgjestene som kommer på mandagen og onsdagen er kanskje blant de hyppigste gjengangerne. På mandagen serveres nemlig avkokt lettsaltet torsk med gulerøtter, smør og poteter, og på onsdagen byens beste kjøttkaker med saus, og god gammeldags erterstuing. Og dette kjære lesere, dette kan jeg bekrefte er mat som tilfredsstiller den mest kresne gane. Den mest kresne gane i dette tilfellet er nemlig min egen! Særlig når det gjelder fisken. Jeg har nemlig alltid spist verdens beste fisk. De første 20 årene av mitt liv fikk jeg den servert fra min mors kjøkken, og i de seneste 50, fra mitt eget! Men da jeg hadde fortært min første munnfull av dette kjøkkenets avkokte lettsaltede delikatesse, måtte jeg innrømme at jeg hadde møtt min overmann på det området i hvert fall. Det smakte bentfrem nydelig! Og mesteren bak dette er ingen ringere enn Leif R. Gordon (67), kjent og kjær blant alle medlemmene i Stavangeravdelingen av Norsk Folkehjelp, og staben hans. Staben er for det første kona Kari (58) som ble en del av Gordons liv og virke i 1994, og for det andre like uerstattelig Gerd Lentz (71) også mangeårig medlem av Norsk Folkehjelp, og som har vært Leif og Karis faste medhjelper på kjøkkenet siden Ingen av dem er utdannet i kokkefaget (Leif er opprinnelig forskalingssnekker!), og ingen av dem gjør dette for å tjene penger ( selv om dagens pensjoner kunne friste til det!) Dette er nemlig frivillig arbeid fra ende til annen, drevet i regi av Stavangeravdelingen av Norsk Folkehjelp. Norsk Folkehjelp er som de fleste sikkert vet, fagbevegelsens humanitære hjelpe- 11

12 Brit Bjørkli. organisasjon. Den har i dag medlemmer organisert i lokale lag over hele landet. Selv om en vesentlig del av lokal-lagenes arbeid omfatter førstehjelp, fjellredningsog katastrofeberedskap, er Norsk Folkehjelp også engasjert i drift av flyktningemottak og frivillighetssentraler. De driver også aktivt med antirasistisk arbeid og minerydding(!), samt et stort og uegennyttig arbeid for eldre og funksjonshemmede. Det er på denne bakgrunn at den såkalte Eldrestova med middagsservering 3 ganger i uka kom i stand for 30 år siden. For den gang var det også et stort behov blant mange enslige ikke minst blant eldre enslige menn; å få tilgang til god, billig og næringsrik middag 3 ganger i uka. I de første årene holdt Eldrestova hus i det gamle Matsalget på kaien. Det gode menneske bak grytene den gang var Gudrun Gordon. Hun holdt det gående både som sjef på kjøkkenet helt til vinteren 2004 det vil si til hun fylte 84 år. Da overtok Kari kona til Leif G. ledelsen av kjøkkenet, og Leif som allerede var leder for hele Stavangeravdelingen tok ansvaret for grytene. Eldrestova hadde imidlertid på det tidspunkt for lengst flyttet sin virksomhet til Kitty Janzon. de gamle kontorene til Losse- og lasteforeningen like ved. Og da kommunen bestemte seg for å selge også dette huset (2007), måtte man nok en gang finne seg nye lokaler. Heldigvis var Eldres Hus på det tidspunkt etablert i byen, slik at valget ble relativt enkelt. Jeg sier relativt, for på den ene side passet dette middagstilbudet som hånd i hanske til det kafé tilbudet kommunen allerede hadde etablert i Eldres Hus. På den annen side er det en kjensgjerning at det kjøkkenet som Leif G. og staben hans nå må klare seg med, ikke er beregnet for tilberedning av store middager. Han innrømmer derfor at det er ikke bare bare å lage full middag til de ca. 30 (mer eller mindre) faste gjestene som kommer og spiser der 2 ganger i uka. Men det går. Og når det gjelder gjestenes begeistring og takknemlighet, er den til å ta og føle på. Jeg var nemlig til stede i kafeen onsdag den 25. juni da Leif, Kari og Gerd serverte den siste middagen før de tok sin vel fortjente sommerferie. Som vanlig var det fullt hus, og som vanlig var det mye snakk og latter. Jøss, tenkte jeg, her koser folk seg! Og da de var ferdige og tok farvel, ble 12

13 det sagt så mange gode ord og gitt så mange klemmer som takk for den gode maten, at halvparten kunne vært nok selv om de delte på det alle tre! Og de måtte love å være på plass når sommerferien var over, for lenger enn de avtalte ferieukene kunne de ikke unnvære de gode middagene Leif er mesteren for! Nå er det kanskje mange som tror at da kjøkkenet var ryddet og døra til Eldres Hus lukket forsvarlig bak dem, så hengav disse 3 gode menneskene seg utelukkende til sommer, fritid og late dager. Men da tar man feil. Allerede dagen etter skulle de nemlig inn til Fjordsyn feriesenter på Judaberg og forberede sommerens store weekend for 23 gjester d.v.s. de samme gjestene som er faste middagsgjester på Eldres Hus! Middagsservering i Eldres Hus er med andre ord ikke det eneste frivillige tiltaket Leif Gordon og staben hans har ansvar for. For på programmet deres står for eksempel stor søndagsmiddag 2 ganger i året, 17. Mai-fest (kveldsarrangement), høstbasar, kosekveld hver 3. fredag i måneden, damegruppe hver 3. mandag i måneden, stort julebord i slutten av november og like før jul Syng Julen inn med julegrøt. Og alt dette kjære lesere er frivillig arbeid, og alt foregår i kafeen i Eldres Hus! ***** I forbindelse med at jeg skulle skrive denne artikkelen tok jeg kontakt med tre mette og tilfredse menn som nettopp hadde fortært hver sin store porsjon kjøttkaker, de ropte til meg; skriv i Mortepumpen at kjøttkakene var græveligt gode i dag og! Jeg pratet også med noen trivelige damer som var på veg ut etter å ha tilbrakt en time og vel så det på kafeen. Jeg spurte dem hva de likte best ved kafeen på Eldres Hus. ALT, sa de og lo, interiøret, maten, atmosfæren, betjeningen, kort sagt alt! Så kjære leser. Hvis du enda ikke har besøkt kafeen på Eldres Hus, så ta deg en tur du også da vel. Men husk; vil du ha lettsaltet torsk med gulrot, smeltet smør og poteter på mandag, må du bestille bord et par dager i forvegen! VI TILBYR: Brukerstyrte hjemmehjelpstjenester Tid til din disposisjon Allsidighet og fleksibilitet Punktlighet og nøyaktighet En person å forholde seg til Vi etablerte hjemmetjenesten HaaTO i september 2005 som et supplement til den offentlige hjemmehjelpen. Vi er det personlige og private alternativet. KONTAKT OSS: METTE THOMASSEN TLF SISSEL HAARR TLF BESØK VÅR HJEMMESIDE: 13

14 Siste etappe av reisen i Hunan Tekst og foto: Gerd Borgenvik KVINNENE I OMA FUNG. Etter å ha tatt en hjertelig avskjed med vår venn Chen Yun De, gikk reisen videre til OMA FUNG, der kvinnene i menigheten innstendig hadde bedt om besøk. De møtte oss på kirkebakken og hadde barna sine med. Der stod de på rekke og rad i sin fineste stas og sang for oss da vi kom. Etterpå gikk vi inn i kirken. Den var ganske ny og lå midt i et travelt industristrøk. Kirken var bygd på dugnad, og mye av arbeidet hadde disse fattige arbeiderkvinnene stått for. Steinleggingen foran kirken og muren rundt var deres verk, og steinen hadde de fraktet på ryggen i store kurver. Det var ingen tvil om at de levde og åndet for kirken sin. «Alt det vi selv ikke trenger, gir vi til kirken,» sa de. Og ble noen i menigheten syke, stilte de opp og stelte for hverandre. For dem var det en selvfølge og ikke noe forsøk på å framheve seg selv. Tankene gikk uvilkårlig til den første menigheten som vi hører om i Apostlenes gjerninger: «Alle som var blitt troende, holdt sammen og hadde alt felles.» Før vi dro videre ble vi traktert med te og lykkekaker. I hver kake var det bakt inn en lapp med et ord om velsignelse og gode ønsker for gjestene. Ved Jane Yaos hjelp fikk jeg sagt dem hvor lei jeg var fordi jeg ikke snakket språket deres, men at jeg var glad for det kristne fellesskapet som visker ut grenser og forener oss i den samme tro. Barna i Oma Fung. Ved inngangen til sykehuset i Taohwalun møter vi denne statuen av mor og barn. 14

15 TAOHWALUN eller FERSKENBLOM- STERHØYDEN er et navn som lyder kjent og kjært i mange misjonsvenners ører. Men om de gamle misjonærene hadde vendt tilbake, ville de neppe ha kjent seg igjen, for her har det skjedd store forandringer. Her lå misjonsstasjonen, omgitt av lærerskole, middelskole, blindeskole, sykehus og skole for de norske barna. Nå er det de kinesiske myndighetene som styrer virksomheten på Taohwalun. Misjonærboligen er omgjort til museum. I første etasje er det samlinger av kalligrafi og malerkunst, og på veggene i andre etasje henger bilder av elever som har utmerket seg på et eller annet vis. En kulturminister, en undervisningsminister, noen kunstnere og ikke mindre enn seks generaler. Jane Yao siterte et ordtak som sier at «uten ledere fra Hunan, ville ikke Kina hatt noe militærvesen.» Det er sterke mennesker med sterke meninger som kommer fra Hunan. Ikke bare Mao Tse Tung, men også andre kjente menn som var med i «den lange marsjen.» Det gamle misjonssykehuset er nå et stort fylkessykehus med 1100 ansatte og over 600 senger, og det vokser stadig. Direktøren for sykehuset viste oss rundt, og han unnlot ikke å understreke at det var norsk misjon som hadde startet det hele. At norsk misjon får ros av kinesiske myndigheter, er i sannhet nye toner! Vi var også innom det som nå kalles No.1 Middle School, med over 1000 elever fra 16 år og oppover. Engelskundervisningen har høy prioritet. Alle er ivrige etter å skaffe seg språkkunnskaper siden Kina har åpnet grensene mot omverdenen. Vi var innom i en av klassene. Der satt 60 elever stuet sammen to og to på smale benker, men disiplinen var upåklagelig. I øverste etasje fant vi skolens stolthet, et moderne språklaboratorium og to saler med computere. SHAOSHAN. Selvsagt kunne vi ikke forlate Hunan uten å ha vært innom Mao s fødested. Selv har jeg alltid levd i den tro at Mao kom fra små kår, men barndomshjemmet var langt større enn det jeg hadde forestilt meg. Det bestod av tre store fløyer som huset både folk og fe. Gården var åpen for besøkende, og på veggene hang portretter av Mao selv, hans foreldre og de to brødrene, som begge ble Her kunne den som ville, bli fotografert sammen med Mao. I samtale med to studenter utenfor universitetet i Changsha. 15

16 drept i krig mot Chang Kai Chek og nasjonalisthæren. Der det tidligere var en isolert landsbygd, har det vokst fram en hel landsby, der folk livnærer seg av turisme og av å selge Mao-souvenirer. Middagen inntok vi på en Mao-restaurant før vi gikk til Maos «ørnerede». Hit var det Mao skulle trekke seg tilbake i tilfelle det gikk galt med kulturrevolusjonen. Vi måtte famle oss fram gjennom trange, mørklagte ganger for å komme til det innerste rommet i den bombesikre betongkolossen. Ved siden av lå det et hus med store rom, beregnet til bruk i fredelige tider. Det sies at det var her Mao satt og klekket ut planene for kulturrevolusjonen i Ingen visste om dette stedet før etter Maos fall, da det ble åpnet for publikum. Lenger opp i åssiden var det bygget opp noen kunstige fjell, og her var det anledning til å la seg fotografere sammen med en Mao i helfigur, for den som måtte ønske det. Været var kaldt og surt, og jeg krympet meg ved tanken på hvordan det måtte være her på vinterstid. Blåfrosne og nysende reddet vi oss inn i bilen og satte kursen for Changsha og Xianjang hotell. Det var som å komme hjem! Med Dragonair tilbake til Hong Kong. SISTE DAG I HUNAN tilbrakte vi som vanlige turister med shopping av billige sko, klær og kinesiske silkebroderier. Prisene var langt lavere enn i Hong Kong, og det var fristende å kvitte seg med de siste yuan. Midt på dagen spiste vi et siste måltid med våre venner fra Christian Counsil, som insisterte på at vi ikke kunne forlate Changsha før vi hadde besøkt det gamle universitetet, grunnlagt i år 976, før slaget på Stiklestad. Det var fire universiteter i Kina på den tiden, og to av dem lå i Hunan. Bygningene var godt bevart og lå i nydelige omgivelser, i utkanten av byen. I Visdomshallen ble jeg tilsnakket av en fint antrukket eldre herre, mens jeg stod og beundret den gamle kalligrafien på veggene. Han gjorde tegn til at jeg skulle følge etter ham, og da jeg trodde at det var noe spesielt han ville vise meg, fulgte jeg villig med. Da det bar bortover en smal gang, ble jeg litt usikker og stanset. Vel, tenkte jeg. Det var lyse dagen og folk i nærheten, så jeg fortsatte. Han stanset omsider foran en dør med tegnet for LADlES kvinner! Deretter bukket han høflig, snudde seg og forsvant. Jeg lar dette stå som et eksempel på kinesernes omtanke og hjelpsomhet, en erfaring vi alle satt igjen med etter reisen. Det var en trett, men takknemlig gjeng som gikk om bord i flyet til Hong Kong den kvelden. Å få oppleve dette veldige landet på grasrotplan, se hvordan folk lever og arbeider, spise kinesisk mat, bli kjent med kinesiske skikker og bli møtt med samme vennlighet og gjestfrihet over alt hvor vi kom, det hadde i sannhet vært både interessant og berikende. 16

17 TRO OG TANKE STORESØSTER Jeg har det så klart for meg, blikket hennes, da jeg forlot henne i går. Hun er der fremdeles, storesøsteren vår. Bak et stadig blassere, glassaktig slør, når blikket hennes mitt. Bare sekunder klarer hun å holde øynene åpne og blikket fokusert. Likevel vil det bli værende i meg for alltid. Jeg ser det forundrede og tillitsfulle i øynene til en nyfødt. Jeg ser det varme og kloke i øynene til et menneske som har levd godt og lenge. Jeg ser utrop som «ikke gå fra meg», «jeg må forlate deg nå», «er så sliten, orker ikke mer, mister grepet,» men samtidig: «Jeg holder fast, vil ikke forlate dere, jeg er her enda en stund.» Jeg ser sorg, men også kjærlighet. «Jeg kommer tilbake lørdag,» sier jeg. Da trekkes den ene munnviken opp til et forsiktig smil, og storesøsteren vår er der, med hele seg. Klart og til stede et ørlite, men likevel evig øyeblikk, før hun utmattet lar øynene gli igjen. Så må jeg forlate henne. Kanskje er hun der når jeg kommer tilbake, kanskje ikke. Etterskrift: Storesøster sovnet fredfullt inn på Hospice Lovisenberg med alle sine nærmeste rundt seg. I det vakre kapellet står den aronittiske velsignelse skrevet langsmed det ovale taket: «Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!» I dette kapellet avla storesøster sin siste bekjennelse: «Her er jeg omgitt av velsignelse. Nå trenger jeg ikke anstrenge meg mer.» Så vond og samtidig så god kan døden være. LILLESØSTER 17

18 Åpning av sardinboks Av Jørg Hviding «Alle» vet at ostehøvelen og bindersen er norske oppfinnelser og er kry av det. Men «ingen» vet at den såkalte «RING- ÅPNINGEN», som er på alle Colabokser, ølbokser m.v. også er en norsk oppfinnelse. Den er til og med er oppfunnet i Stavanger. Det vil du få bekreftet om du tar deg en tur til HERMETIKK- MUSEET hvor de vil kunne vise deg et eksemplar. «Ringåpningen» er i dag kommet i alminnelig bruk over hele verden og har fått langt større betydning enn både ostehøvelen og bindersen. Derfor er det nå på tide å fortelle at den allerede ble oppfunnet i 1913 for åpning av sardinboks. Oppfinnerne var med stor sannsynlighet mekaniker Johan Thorkildsen og stansearbeider Thoralf Thorsen. Stavanger var da under full utvikling til å bli Norges Sardinby og byens oppfinnere konkurrerte om å finne på alle slags finurligheter som kunne gjøre sardinfremstillingen mer rasjonell. I perioden fra 1880 til 1915 ble det innvilget 316 patenter. Hele 202 av disse patentene ble innvilget til borgere av Stavanger. Grunnen til at «Ringåpningen» ikke Dagens sardinboks med «Ringåpning». 18

19 Sardinboks med «Nøkkelåpningen». fikk suksess allerede den gangen må nok skyldes at boksene da ble laget av forholdsvis tykt blikk og derfor var vanskelig å åpne. Det var derfor den kjente «Nøkkelåpningen» som slo igjennom og var i bruk i rundt 80 år før man gikk Opprinnelig «Ringåpning» «Bjellandshempen» over til aluminium som boksmateriale og «Ringåpningen» ble tatt i bruk over hele verden. Patenter har begrenset «levetid» (20 år) og Thorkildsens og Thorsens åpningspatent er derfor foreldet for mange år siden. Om så ikke hadde vært tilfelle, ville den vært en «gullgruve» for deres etterkommere. Jeg synes det «lukter» sterkt av sensasjon av at «RINGÅPNINGEN» som i dag brukes for alle slags bokser over hele verden, allerede ble oppfunnet for bortimot 100 år siden av 2 av Stavanger s «Petter Smarter» under byens sardinperiode. Dette fikk jeg lyst å fortelle. 19

20 Nå er vi i gang igjen! Det gleder oss å kunne fortelle at Rådgivningskontoret for pensjonister også i høst kan tilby våre brukere svært kvalifiserte rådgivere. Av Helga Laake Selv om vi beklager sterkt at Finn Otterbech fra høsten av ikke lenger er med i rådgivergruppa vår han og kona har nemlig flyttet til Arendal kan jeg med stor glede fortelle at vi i vår fikk med oss to nye rådgivere, nemlig Nic. Berven og Olav Frafjord. Nic. Berven vil ta plassen etter Finn O., mens Olav Frafjord vil få den alltid travle oppgave å være vikar. Vi har det nemlig slik på rådgivningskontoret, at når en av oss såkalt faste rådgivere skal reise bort en dag eller flere uker kanskje så har vi alltid en vikar som kan erstatte vedkommende. Og har vi ikke en vikar som kan stille opp, ja, så er det en av oss faste som tar en ekstra dag eller to. Helt frivillig! Det er ingen som tvinges eller er forpliktet til å gjøre en ekstra innsats på kontoret. Frivillig arbeid må nemlig gjøres med lyst og glede! Slik holdes motivasjonen oppe, en forutsetning for at kontoret alltid er bemannet. Den faste staben på rådgivningskontoret i høst vil dermed bestå av følgende personer: Helga Laake (mandag), Nic. Berven (tirsdag), Petter Wolden (onsdag), Magnus Emil Pedersen (torsdag), Olav T. Laake (fredag). Vikarer er Arne Reitan, Olav Frafjord og Tormod Vaaland. Sistnevnte har sagt seg villig til å la seg tilkalle som vikar, dersom det skulle bli nødvendig! Rådgivningskontoret ikke et advokatkontor For første gang i Rådgivningskontorets historie har vi denne høsten ikke mindre enn tre tidligere praktiserende advokater som vil kunne bistå våre brukere med råd Helga Laake Nic. Berven Petter Wolden 20

21 Magnus Emil Pedersen Olav T. Laake Arne Reitan og veiledning. Men Rådgivningkontoret er likevel ikke et advokatkontor! Vi driver m.a.o. ikke i konkurranse med byens praktiserende advokater. Rådgivningskontoret for pensjonister er hva det alltid har vært; et kontor for folk som trenger noen å snakke med, enten det gjelder problemer som har oppstått på hjemmefronten, i naboskapet, i forholdet til det offentlige, eller i andre forbindelser eller steder der man ferdes og samhandler med mennesker. Som eksempel, kan jeg nevne spørsmål som gjelder ens private økonomi; pensjonen, forsikringen eller selvangivelsen. Men ikke sjelden dreier det seg om arv og testamente, eller overføring av eiendom. Skal man, eller skal man ikke overføre hytta til barna nå? Er det kanskje lurt å vente litt? Slike spørsmål kan det være godt å få drøfte med noen utenfor familien, og særlig med noen som utelukkende ønsker å hjelpe vedkommende til å finne ut hva hun eller han vil! Vi tar ikke betaling for våre tjenester. Olav Frafjord Hvorfor driver vi på med dette? Vi får alltid spørsmål om hvorfor vi gjør dette; driver på med frivillig arbeid. Det er i og for seg et enkelt spørsmål, men jeg tror at dersom alle skulle svare på dette, ville man få et mangslungent svar. Men jeg tror samtlige er enige om følgende: det er kjekt å kunne være til nytte, og det er kjekt å få bruke våre kunnskaper og erfaring kort sagt måtte skjerpe oss litt! Og sist men ikke minst, er det kjekt å arbeide for et godt formål sammen med andre mennesker. Informasjon: Rådgivningskontoret holder til i sokkeletasjen i Eldres Hus, Kongsgaten 43. Vi har åpent hver dag fra klokken til Vi liker best at du ringer og gjør en avtale med oss. Da vil du som regel få time hos den personen vi mener er den som i ditt tilfelle kan gi den beste hjelp. Telefonnummeret er: Se ellers vår annonse i Mortepumpen side 9. Velkommen skal du være. 21

22 Små minner fra oppveksten i Stavanger i årene Tekst: Halvor Ingebrethsen Mortepumpen har fått innsyn i en kombinert dag- og minnebok, nedtegnet av Stavangermannen Henry Havin, ( ) hvor han minnes ulike sider ved livet i Stavanger fra årsskiftet I korte artikler vil Mortepumpen i hvert nummer gi et lite tilbakeblikk på hendelser og sedvane i byen fra begynnelsen av forrige århundre. Havin var magister i psykologi og tilknyttet Statens filmkontroll, lærer og sensor ved Universitetet i Oslo blant meget, meget annet. Vi fortsetter lesningen og mimringen fra dagliglivet i Stavanger fra 1905 til 1920 årene. Denne gangen skal vi ta for oss en del av de aktiviteter som var daglige på denne tid, og da faller det naturlig å se på hvilke fritidsaktiviteter den oppvoksende slekt beskjeftiget seg med. Ballspill og andre «leker» Også den gang var det fritidsaktiviteter etter skolegang og helligdager. Sett under dagens synsvinkel, absolutt mer fredelig og enkelt. Men likevel aktiviteter som var med å ivareta lekens betydning for både gutter og jenter. Selvsagt hadde guttene sine aktiviteter, og jentene sine. Men noe var de selvsagt sammen om, også den gang. Ulike former for ballspill var utbredt. Det gjeveste var vel det som ble betegnet som «langball» eller «brentball», forteller Havin. Når ballen var slått, gjaldt det i det ene tilfellet å springe ballbanen rundt og nå til mål før ballen var kastet tilbake. Et annet var «stikkball», hvor det gjaldt å treffe den med ballen som sprang banen rundt før man nådde målet. Den som ble truffet var «ute». Et annet ballspill ble kalt «somål», fortsetter Havin sin beskrivelse. Da la guttene luene sine i rad og rekke langs husveggen. Så trillet de ballen mot luene fra en avstand på etpar-tre meter. Så gjaldt det å løpe unna mens den som fikk ballen i sin lue, måtte forsøke å treffe en av de nærmeste guttene. Kiksekuler var en annen populær lek som ble utført med marmorkuler, forteller Havin videre. Vi forsøker oss på en kortfattet forklaring: Noen hvite kuler i stor utgave og noen grå i mindre utgave ble kalt «mablis» fra det engelske «marbles». Spillet fungerte slik: Guttene grov gjerne et hull i bakken. 22

23 Dette hullet ble kalt for «busserallå». Og så gjaldt det å knipse mabliskulen ned i hullet fra en viss avstand. Hvis man ikke fikk treff, ble avstanden fra der hvor kulen stoppet og til hullet, målt med håndgrep. Kanskje var dette spillet opprinnelsen til golf-spillet som i vår egen tid har tatt helt av. Slik var det også den gang med mablis, som ble praktisert både i gaten hjemme og i skolegården under friminuttene. Jentene derimot var mer interessert i å «munke». En «munk» var lette metallgjenstander som lignet på grå, doble enkeltblomster i en syrinklase. Spillet forgikk på en flat stenhelle. Så droppet de marmorkulen på stenhellen slik at den spratt opp i luften. Så gjaldt det, mens kulen var i luften, å snappe så mange «munker» med samme hånden før kulen igjen nådde stenhellen. Singleband var nok helst en «guttegreie». Det var i utgangspunktet en smal metallring på ca. 1 2 meters diameter. Denne ble «pisket» fremover på veien med en kort stokk eller skjøvet av gårde ved hjelp av en metallstreng festet til ringen med en rommelig løkke. Det fortelles mange historier om singleband og hvordan guttene lekte seg med å forestille dem som kjøretøy. En gutt var en gang så opptatt av at han kjørte tur ved hjelp av singlebandet, at da bandet plutselig kjørte på en stabbestein og fikk en kraftig bulk og gjorde bandet ubrukelig, utbrøt han: «Søren og. Nå må eg gå hjem.» Ellers var «sulletoppen», en sopplignende snurrebass som ble smeiset med en piske av lær, uhyrlig populært. En skolisse eller en tykk hyssing, kunne også brukes i nødsfall. Men det var en betingelse for sulletoppens rotasjoner at vei-underlaget var fast og jevnt Så langt denne gangen. I neste nummer skal vi ta for oss spesielle begivenheter som vakte oppmerksomhet i gaten når gutter og jenter hadde gjort ferdig skolegangen. Det ble alltid stille i gaten når Svelas praktfulle likvogn med to hvite hester viste seg, med bedemann i sid, svart frakk og flosshatt viste seg. Men vi skal også ta med oss inntrykk fra mer gledelige begivenheter i Stavanger, slik Havin opplevde f.eks. 17. mai med barne- og «borgertog». Vel møtt til fortsatt mimring i neste nummer. PÅRØRENDESKOLEN 2008 Et undervisningstilbud over 5 torsdager for deg/dere som har omsorg for en med demenssykdom. Starter torsdag 25. september, kl på Skipper Worse Ågesentunet Informasjon og påmelding: tlf E-post: rogva@nasjonalforeningen.no 23

24 Mennesker jeg har møtt 3 Tekst og foto: Halvor Ingebrethsen Kinamisjonæren Asbjørn Aavik Allerede lenge før min bror fikk Asbjørn Aavik til svigerfar, og på den måten brakte oss inn i et familieforhold, hadde jeg lært ham å kjenne som en helt spesiell mann. Som ganske liten fulgte jeg mor og far til møter i «Salem» i Stavanger, hvor Aavik ofte hadde møter med forkynnelse og historier fra tiden i Kina. Selv om jeg bare var i tiårsalderen, følte jeg at det var noe helt spesielt med det han fortalte. Alt ble så levende, og dermed var det spennende å være med på møtene. Jeg fikk også høre av mor og far at Aavik også skrev bøker om det han opplevde i Kina. Kanskje var det nettopp dette som gjorde det så spesielt å lytte til ham. Jeg husker særlig en gang, og det var da jeg oppdaget hva som var spesielt med ham når han fortalte. Alt ble så levende at jeg så for meg situasjonene han beskrev. En kveld fortalte han om fem menn. Hva disse hadde gjort eller skulle gjøre, husker jeg faktisk ikke. Bare at det var spennende. Da historien var til ende, avsluttet Aavik med følgende replikk: «Så gikk de da videre, opp bakken de to og de tre» Hva vår så spesielt ved nettopp det? Jo, ved den måten å si det på, så jeg dem for meg. Ikke fem personer som gikk oppover en bakke. Nei, de to og de tre, altså: To gikk først deretter kom de øvrige tre. Det var bildet jeg så, og som Aavik så mesterlig formidlet synsinntrykket av. Siden ble han for meg en stor forfatter. Vi fikk etter dette mange gode stunder og opplevelser med ham. For meg står han som den altoverskyggende, helt spesielle misjonæren, som ofret hele livet i tjeneste for det kallet han hadde fått til å forkynne evangeliet for kineserne. Tenk bare: Åtte år alene i Kina under krigstiden, da krigsårene kom i tillegg til den ordinære perioden. Han kom hjem og møtte sin yngste datter, som da var åtte år. De to hadde aldri sett hverandre. Ikke rart at hun etter noen dager spurte sin mor: «Mamma, skal ikke denne mannen reise snart?» Og da Kina ble stengt for misjonsarbeid, fortsatte både han og kona Ragna sin tjeneste på Taiwan. Etter hennes død og som enkemann dro han rett som det var tilbake til Taiwan for å holde seg orientert om arbeidet. Helt for egen regning og i egen interesse. En gang visste kun den eldste datteren hvor faren var, da de fire andre søstrene «etterlyste» ham. «Han er bare en tur på Taiwan,» fikk de til svar. Jeg husker også første gang han fortalte om underet som skjedde da Maos røde 24

25 gitt oss av en kristen familie. «De røde», som soldatene ble kalt, hadde ikke gjort dem noe vondt, men hadde skaffet seg mat i sitt stormløp mot muren, i full retrett. Soldatene hadde spurt dem om det fantes to murer i Kina, for de kunne fortelle at det måtte være to. For på den ytterste muren, hvor soldatene angrep, sto det høye, lyse skikkelser tett i tett langs brystvernet. De hadde veldige sverd, og et sterkt lys lå over dem. Hæren ble lammet av skrekk og våpnene deres ble blytunge å bære. Alt dette skjedde mens vi knelte i bønn og overga oss til Gud. Herren reiste en ekstra mur omkring oss, usynlig for oss og for alle i byen. Kun synlig for hæren som sto oss etter livet. Asbjørn Aavik. hær var på jakt etter utlendingene. Hva de opplevde, er vanskelig for oss å fatte, vi som lever i en annen kultur. La meg avslutte med å gjengi det Aavik selv forteller da de opplevde «Engler på murene», slik han selv gjengir beretningen i boken Himmelens østre port: Stormløpet tok til. Mitraljøsene knitrer, større slagvåpen dundrer og eksploderer. Vi overgir oss på nytt til Gud og kryper inntil veggene. Skytingen blir etter hvert det rene inferno. Men plutselig kommer en av portvaktene inn og forteller det helt ufattelige, at angriperne plutselig flyktet i full panikk. Senere fikk vi forklaringen, Asbjørn Aavik brukte én aftenbønn gjennom alle sine nitti år. Det var bønnen «Når jeg legger meg til hvile, tretten engler om meg står». Og selv legger han til: «Jo visst er det engler mange flere enn tretten.» Illustrasjon fra Helge Haugeruds omslagsdesign til boken: Himmelens østre port. 25

26 TUR TIL DANMARK SOMMEREN 2008 Bergeland Bydelssenter dro på tur til Danmark 2. juni med 34 deltakere og 3 ansatte fra bydelssenteret. Vi ble hentet med buss mandag formiddag, fra Bergeland, i nydelig vær. Color Line s nye ferje «Super Speed», ventet på oss i Kristiansand. Under overfarten koste vi oss i buffé-resturanten, med deilig mat og drikke. Bussen plukket oss opp på kaien i Hirtshals og vi kjørte til Ebeltoft Park Hotell. Det var sent på kveld da vi kom frem, så det var bare å installere seg på rommene og gå til ro. Tirsdag 3. juni Etter en god natts søvn og god frokost, hadde vi sightseeing i Ebeltoft, med lokal guide. Etter lunsj besøkte vi fregatten «Jylland», der vi også fikk omvisning. Vi klatret i smale trapper, fra øverste dekk til bunn i båten. Vår egen Kong Haakon, hadde i sin ungdom vært gast om bord i «Jylland». Resten av dagen hadde vi til egen disposisjon. Deilig middag om kvelden og kaffe på terrassen i nydelig vær. Onsdag 4. juni Neste dag kjørte vi til Århus, der vi besøkte «den Gamle by», som er et interessant levende museum. Vi fikk et godt inntrykk av hvordan menneskene levde og arbeidet der før. Etter omvisningen hadde vi lunsj i «Simansens hage», et koselig sted som lå ved torget. Så dro vi videre med bussen til en småbåthavn, hvor vi på bryggen ble servert et glass med noe godt i. Været var bra og noen ble fristet til en dukkert i havet og de påstår at det var varmt og herlig. Deretter snudde bussen nesa hjemover til hotellet og en god middag. 26

27 Torsdag 5. juni Torsdagen opprant med samme fine været og etter frokost dro vi til «Clausholm slott» fra 1300-tallet. Slottet hadde stått urørt i mange hundre år, men var nå nyrestaurert. Vi hadde italiensk lunsjbuffé i slottskafeen og en tur rundt i en flott blomsterhage. Vi besøkte også en gårdsbutikk, hvor vi ble servert kaffe i hagen. Så var det hjem til avskjedsmiddag på hotellet vårt, med frisk underholdning av Gunn Mari og Margunn. Kvelden ble avsluttet med kaffe og kringle på terrassen og Gunn Mari var nesten ustoppelig med sine vitser. Så var det tid for å pakke kofferten for hjemreisen. Fredag 6. juni Etter frokost forlot vi hotellet vårt i Ebeltoft og kjørte til Hirtshals. Der ventet «Super Speed» for å frakte oss hjem. Igjen var buffé-restauranten oppholdssted for turen, men vi måtte selvfølgelig også ha en tur i tax-free butikken. Været var nydelig, sjøen rolig og vi kom til Kristiansand ca. kl Deretter kjørte busssen oss til Bergeland Bydelssenter, hvor vi ankom i 20-tiden. Vår hjerteligste takk for nok en koselig tur til Danmark, går til en hyggelig sjåfør fra Hagabuss, og til personalet ved Bydelssenteret. Inger og Adele 27