HØYRING - FORSLAG OM Å OPPHEVE KONSESJONSLOVA OG BUPLIKTA - UTTALE FRÅ HJELMELAND KOMMUNE

Transkript

1 Det kongelige landbruks- og matdepartement Dykkar ref.. Vår ref. Arkivkode: Dato: 14/904-25/14/17145 K HØYRING - FORSLAG OM Å OPPHEVE KONSESJONSLOVA OG BUPLIKTA - UTTALE FRÅ HJELMELAND KOMMUNE Forslaget om å oppheva konsesjonslova og å fjerne buplikta har vore til behandling i arealog forvaltningsutvalet, og Hjelmeland kommune sin uttale i saka kjem fram i den vedlagde møteboka sak 098/14. Med helsing Plan og forvaltning Kleppa, Torborg rådgjevar jordbruk Dette dokumentet er elektronisk godkjent og treng ingen signatur Vedlegg: HØYRING - FORSLAG OM Å OPPHEVA KONSESJONSLOVA OG REGLANE OM BUPLIKT I ODELSLOVA Postadr.: Vågen, 4130 Hjelmeland Sentralbord: Telefaks: Bankgiro: Besøksadr Direktenr E-post: postmottak@hjelmeland.kommune.no Org.nr

2 Saksframlegg Saksbehandler Arkiv ArkivsakID Kleppa, Torborg K /904 Saksnr Utvalg Type Dato 098/14 Areal- og forvaltningsutvalet PS HØYRING - FORSLAG OM Å OPPHEVA KONSESJONSLOVA OG REGLANE OM BUPLIKT I ODELSLOVA Vedlegg: pdf pdf HØYRING - FORSLAG OM Å OPPHEVA PRISKONTROLLEN FOR LANDBRUKSEIGEDOMMAR I KONSESJONSLOVA Forslag til vedtak: Hjelmeland kommune er i mot ei oppheving av konsesjonslova. Endring eller oppheving av konsesjonslova som verkemiddel i areal-, landbruks- og busettingspolitikken må etter rådmannens vurdering bygge på at areal- og jordgrunnlaget i landet er ein fellesressurs for alle som bur her, og ikkje berre på den private eigedomsretten og dei private interessene knytt til denne. Konsesjonslova har framleis ein viktig funksjon med å regulera omsetjing av eigdom, for å ivareta viktige samfunnsinteresser. Konsesjonslova gir ei moderat, men viktig avgrensing av den private råderetten over areal og eigedom. Oppheving av konsesjonslova vil føre til høgare prisar på areal og svekke lønsemda i landbruksproduksjonen. Resultatet vil bli lågare produksjon av mat til eit folk i sterk vekst. Vidare vil oppheving av konsesjonslova gjere landbruket mindre viktig som grunnlag for busetting og næringsverksemd i bygdene og som fundament for små lokalsamfunn. Mindre aktiv drift og busetting frå eigarane si side vil gi mindre husdyrhald og meir gjengroing i kulturlandskapet. Oppheving av konsesjonslova kan også føra til at enkelte samlar seg bustad- eller fritidsbustadtomter utan og byggje dei ut, og på den måten hindrar ei effektiv utnytting av dei regulerte byggeområda. Framlegget om oppheving av konsesjonslova, inkludert buplikta og priskontrollen, tar etter rådmannen si vurdering ikkje nok omsyn til dei samfunnsmessige konsekvensane og til at areal er eit fellesgode og ein ressurs som også er viktig for dei som ikkje sjølv er grunneigar. Tilrettelegging for busetting i bygder og for høg matvareproduksjon i landet er viktige samfunnsomsyn som lovgjevinga bør ta opp i seg. I eit land der den private eigedomsretten til grunn står sterkt trengs det lovreglar som også tar vare på andre samfunnsinteresser. Hjelmeland, den

3 Dag Flacké Rådmann Areal- og forvaltningsutvalet - 098/14 AFU - behandling: Astrid Viga Fossaa sette fram følgjande forslag på vegne av Høgre: "Hjelmeland kommune støttar høyringsforslaget om å oppheva konsesjonslova og reglane om buplikt i odelslova." Røysting: Rådmannen sitt forslag: 5 røyster (Hetland, Austigard, Østensen, Helgøy, Soppeland) Høgre sitt forslag: 2 røyster (Fossaa Viga og Bringedal) AFU - vedtak: Hjelmeland kommune er i mot ei oppheving av konsesjonslova. Endring eller oppheving av konsesjonslova som verkemiddel i areal-, landbruks- og busettingspolitikken må etter rådmannens vurdering bygge på at areal- og jordgrunnlaget i landet er ein fellesressurs for alle som bur her, og ikkje berre på den private eigedomsretten og dei private interessene knytt til denne. Konsesjonslova har framleis ein viktig funksjon med å regulera omsetjing av eigdom, for å ivareta viktige samfunnsinteresser. Konsesjonslova gir ei moderat, men viktig avgrensing av den private råderetten over areal og eigedom. Oppheving av konsesjonslova vil føre til høgare prisar på areal og svekke lønsemda i landbruksproduksjonen. Resultatet vil bli lågare produksjon av mat til eit folk i sterk vekst. Vidare vil oppheving av konsesjonslova gjere landbruket mindre viktig som grunnlag for busetting og næringsverksemd i bygdene og som fundament for små lokalsamfunn. Mindre aktiv drift og busetting frå eigarane si side vil gi mindre husdyrhald og meir gjengroing i kulturlandskapet. Oppheving av konsesjonslova kan også føra til at enkelte samlar seg bustad- eller fritidsbustadtomter utan og byggje dei ut, og på den måten hindrar ei effektiv utnytting av dei regulerte byggeområda. Framlegget om oppheving av konsesjonslova, inkludert buplikta og priskontrollen, tar etter rådmannen si vurdering ikkje nok omsyn til dei samfunnsmessige konsekvensane og til at areal er eit fellesgode og ein ressurs som også er viktig for dei som ikkje sjølv er grunneigar. Tilrettelegging for busetting i bygder og for høg matvareproduksjon i landet er viktige samfunnsomsyn som lovgjevinga bør ta opp i seg. I eit land der den private eigedomsretten til grunn står sterkt trengs det lovreglar som også tar vare på andre samfunnsinteresser. Saksopplysninger: Samandrag

4 Landbruks- og matdepartementet har sendt ut på høyring forslag om å oppheva konsesjonslova. Dei føreslår følgjeleg også å fjerna reglane i odelslova om buplikt. Rådmannen tilrår ein uttale om at kommunen er i mot å oppheva konsesjonslova fordi det er viktig å ta vare på arealressursane som ein fellesressurs for samfunnet. Fakta Landbruks- og matdepartementet har sendt ut på høyring forslag om å oppheva konsesjonslova. Dei føreslår følgjeleg også å fjerna reglane i odelslova om buplikt. Dei føreslår oppheving av konsesjonslova utan at den blir erstatta av andre lovar eller forskrifter. Dei skriv i sitt høyringsbrev at dette vil styrka den private eigedomsretten, og vil letta omsetjinga av eigedom. Konsesjonslova gjeld for omsetjing og erverv av alle typar eigedom. Den gjeld også for erverv av ulike typar rettar, t.d. langsiktige avtalar om leigerett. Konsesjon betyr eit offentleg løyve. Det betyr at ein får løyve til å kjøpa seg ein eigedom eller ein rettighet. Vidare er det gjort unntak frå hovudregelen som gjer at dei fleste erverv kan skje utan at ein må søkje konsesjon. Til dømes kan ein overta bebygde eigedommar under 100 dekar, eller med mindre enn 25 dekar fulldyrka jord, utan å søkje konsesjon. Det vil i praksis seia dei aller fleste bustadeigedommar og mindre landbrukseigedommar. Ubebygde tomter til bustad eller fritidsbustad kan også ervervast utan konsesjon. Om ein overtek frå nokon i nær familie kan ein også overta eigedommar som er større enn 100 dekar utan konsesjon. For ein del av unntaksreglane er det sette vilkår for konsesjonfridomen. Til dømes er vilkåret for å overta ei bustadtomt eller tomt til fritidsbustad at denne blir bygd på innan 5 år. For større landbrukseigedommar er vilkåret for konsesjonsfridommen at ein buset seg på eigedommen. For andre typar ubebygde eigedommar er vilkåret at ein ikkje føretek bruksendring i strid med plan. Konsesjonslova skal som føremålsparagrafen seier, regulera og kontrollera omsetjing av eigedom, for å ivareta ulike samfunnsinteresser. Hovudtanken bak konsesjonslova, både den førre lova som kom i 1974 og den nye lova frå 2003, har vore å finne ei balanse mellom den private eigedomsretten til areal og det behovet samfunnet har for å sikre andre arealinteresser enn dei eigaren sjølv står for. «Din eigedom er min utsikt, ditt fjell er mitt turområde, din åker gir mjøl til mitt brød». Arealgrunnlaget er privat eigedom på eine sida, men det er og eit felles ressursgrunnlag for alle som bur i landet. Også dei som ikkje sjølv eig jord og grunn har legitime interesser i korleis arealgrunnlaget for samfunnet blir forvalta. Derfor har Stortinget gitt lovreglar som avgrensar den private eigedomsretten og stiller krav til dei som skal vere eigarar av så sentrale delar av det felles ressursgrunnlaget som jord og areal er. Departementet meiner at konsesjonsreglane er ein for stor inngripen i den private eigedomsretten, og at det ikkje er behov for denne reguleringa. Dei skriv at den enkelte bonde skal gis større råderett over eigen eigedom, og at reglane i konsesjonslova kan vera vera eit hinder for ei effektiv omsetjing av konsesjonspliktige landbrukseigedommar. Regjeringa meiner at konsesjonslova kan svekka rekrutteringa til næringa og mulighetene for effektiv og rasjonell landbruksdrift. Rådmannen viser elles til høyringsnotatet for vidare grunngjeving av forslaget. Lovar, føresegner, rundskriv Gjeldande konsesjonslov blei vedtatt 28. november i Føremålet med lova er jf. 1: «Loven har til formål å regulere og kontrollere omsetningen av fast eiendom for å oppnå et effektivt

5 vern om landbrukets produksjonsarealer og slike eier- og bruksforhold som er mest gagnlige for samfunnet, bl.a. for å tilgodese: 1. framtidige generasjoners behov. 2. landbruksnæringen. 3. behovet for utbyggingsgrunn. 4. hensynet til miljøet, allmenne naturverninteresser og friluftsinteresser. 5. hensynet til bosettingen.» Lova har vore bygd på at areal var ein knapphetsressurs som det var viktig å bruka og fordela på ein samfunnsmessig forsvarleg måte. Økonomiske konsekvensar For kommunen vil ei oppheving av konsesjonslova bety noko redusert arbeidsmengd i forhold til saksbehandling. Gjeldande planar, retningsliner og vedtak Landbruks- og matdepartemtet har tidlegare sendt på høyring eit forslag om å oppheva 9, 1. ledd, nr. 1, priskontrollen på landbrukseigedommar. Dette forslaget er ikkje behandla i Stortinget fordi Regjeringa nå like godt føreslår å fjerne heile lova. Hjelmeland kommune har gitt følgjande uttale til forslag om fjerning om priskontrollen: AFU-009/14 Vedtak: Hjelmeland kommune ønskjer at ein skal behalda priskontrollen på landbrukseigedommar, fordi det gagnar landbruksnæringa ved å leggja til rette for dei som ønskjer å driva landbruk. Å oppheva priskontrollen vil først og fremst leggja til retta for dei som ønskjer å selja, og for dei som ønskjer å investera/spekulera i eigedom for anna føremål enn landbruksproduksjon. Innkomne uttalar Administrasjonen har diverre ikkje hatt høve til å drøfta denne saka i støtte- og referansegruppa for landbruket. Ein viser elles til Landbruks- og matdepartementet sine nett-sider som gjeld høyring av dette forslaget. Høyringsuttalar frå kommunar og andre høyringspartar blir tilgjengelege her etter kvart som dei kjem inn. Vurdering og konklusjon I høyringsnotatet frå departementet blir legg stor vekt på konsesjonslova si regulering av omsetjing av landbrukseigedommar. Forslaget om å oppheva konsesjonslova er så og seia utelukkande grunngjeve i behovet for å deregulera og avbyråkratisera. Omsynet til den private eigedomsretten er særs viktig. Viktigare enn behovet for å ta vare på arealressursane som eit felles samfunnsgode. Det er dessutan lagt lite vekt på at konsesjonslova også regulerar omsetjinga av andre typar eigedommar enn landbrukseigedommar. Unntaksreglane gjer at dei fleste konsesjonssøknadane dreiar seg om landbrukseigedommar. Vidare blir det vist til at det blir behandla relativt få saker, og at

6 dei fleste får konsesjon. Utfrå dette argumenterar departementet med at det heller ikkje er behov for konsesjonslova. Då har ein i stor grad oversett at det er knytta vilkår til dei unntaksreglane som gir fritak frå plikta til å søkje konsesjon. Buplikt er eit slikt vilkår. Dei aller fleste innordnar seg reglane i lova, utan at dette medfører plikt til å søkje konsesjon. Dette gjeld også i forhold til andre typar eigedom enn landbrukseigedommar. Til dømes medfører vilkåret om bygging på tomta innan 5 år, at ein person ikkje kjøper fleire tomter i eit attraktivt byggeområde for å sleppa å ha naboar tett innpå seg og/eller for å ha tomt til barn og barnebarn i framtida. Dette vilkåret medvirkar til at regulerte område blir ferdig utbygd innan rimeleg tid, og at ein får ei god utnytting av dei areala kommunen har sett av til føremålet og har brukt ressursar på å regulera. Det er vanskeleg å sjå korleis plan- og bygningslova kan erstatta denne reguleringa. I ein kommune som Hjelmeland der ein har både ein marknad for heilårsbustadar og ein marknad for fritidsbustadar, med ulikt prisnivå, men av og til på dei same areala, er dette ein særs relevant problemstilling. Likeeins veit ein dei fleste innrettar seg etter vilkåret om buplikt. Å halde oppe busetting i distrikt og bygder har vore eit sjølvstendig mål i norsk politikk i etterkrigstida. Ein aktiv landbruks- og arealpolitikk har vore ein viktig strategi i dette arbeidet, og denne delen av busettingspolitikken har vore vellukka.forsking har vist at 86% av dei som overtek landbrukseigedom med lovbestemt buplikt buset seg på eigedommen, og dei aller fleste blir buande etter at bupliktsperioden er over. Vidare viser forsking, ikkje særleg overraskande, at det blir investert meir på dei eigedommane der folk bur. Gjennom landbrukspolitiske verkemiddel er dei mest arbeidskrevjande produksjonane, husdyrhald og mjølkeproduksjon, stort sett lokalisert til distriktsområde, medan dei sentrale og bynære områda har dei mindre arbeidskrevjande produksjonane som korn og potet. Denne såkalla «kanaliseringspolitikken» har gitt stor sysselsettingseffekt av landbruksproduksjonen på små distriktsgardar og dermed høg busettingseffekt. Tar vi bort buplikta vil det bli meir vanleg at gardsbruk i distrikta blir kjøpte til fritidsføremål eller haldne i slekta utan busetting og busettingseffekten av landbruket vil bli redusert. Utan busetting på garden vil dyrehaldet falle bort og gjengroinga av kulturlandskapet skyte fart. Busetting som grunnlaget for små samfunn blir svekka. Oppheving av konsesjonslova vil føre til at det blir fri omsetting av landbrukseigedomar, til den prisen som partane blir samde om og utan at den som tar over landbrukseigedom må busetje seg på eigedomen. Konsekvensane av ei slik lovendring vil vere at dei samfunnsomsyna som låg bak innføring av desse reglane blir svekka og at den einskilde eigaren sin frie råderett over fellesressursen areal blir styrka. Det viktigaste omsynet bak dei landbruks- og arealpolitiske verkemidla er omsynet til å styrke matproduksjonen i eit land med låg eigenproduksjon av mat i høve til behovet. Folketalet i landet veks og det er trong for å auke produksjonen for å sikre at folket kan produsere den maten som trengs også om den internasjonale handelen med mat skulle endre seg. Røynslene frå norsk historie seier oss at ein situasjon med sjølveigande bønder med tilfredsstillande økonomiske rammevilkår er det beste grunnlaget for høg matproduksjon. I dag kan landbrukseigedom bare kjøpast av den som vil busette seg på eigedomen for å drive den sjølv, altså vil bli sjølveigande bonde. Om konsesjonslova med buplikta og priskontrollen blir oppheva kan landbrukseigedom kjøpast til høgare prisar av kjøparar som helst vil vere eigarar utan sjølv å drive jorda. Meir av arealet for jordbruksproduksjon vil truleg bli leigd jord. Vidare vil prisene på landbrukseigedom bli høgare og det vil svekke lønsemda i landbruket og med det interessa for å produsere mat.

7 Landbruket har sjølv peika på at at ei friare omsetjing av landbrukseigedommar først og fremst tilgodeser dei som er på veg ut av næringa, og at det ikkje tilgodeser dei som skal inn i næringa. I Rogaland er det aller meste av jordbruksjorda i drift. Så også i Hjelmeland. Rett nok er ein del av jorda leigejord. Ut i frå dei signala ein får frå både grunneigarane og bøndene er det mange andre omsyn enn konsesjonsregelverket som gjer at leigejorda ikkje blir seld. Ut frå erfaringane i vår kommune trur ikkje rådmannen at konsesjonslova er eit stort hinder for rekruttering til næringa, eller at priskontroll og buplikt står i vegen for ei effektivisering av næringa. Aller viktigast er gode rammevilkår for å landbruksproduksjonane, evnen og viljen til å betala for produktive landbruksareal følgjer med innteningsevna i landbruket. Konklusjon: Endring eller oppheving av konsesjonslova som verkemiddel i areal-, landbruks- og busettingspolitikken må etter rådmannens vurdering bygge på at areal- og jordgrunnlaget i landet er ein fellesressurs for alle som bur her, og ikkje berre på den private eigedomsretten og dei private interessene knytt til denne. Konsesjonslova har framleis ein viktig funksjon med å regulera omsetjing av eigdom, for å ivareta viktige samfunnsinteresser. Konsesjonslova gir ei moderat, men viktig avgrensing av den private råderetten over areal og eigedom. Oppheving av konsesjonslova vil føre til høgare prisar på areal og svekke lønsemda i landbruksproduksjonen. Resultatet vil bli lågare produksjon av mat til eit folk i sterk vekst. Vidare vil oppheving av konsesjonslova gjere landbruket mindre viktig som grunnlag for busetting og næringsverksemd i bygdene og som fundament for små lokalsamfunn. Mindre aktiv drift og busetting frå eigarane si side vil gi mindre husdyrhald og meir gjengroing i kulturlandskapet. Oppheving av konsesjonslova kan også føra til at enkelte samlar seg bustad- eller fritidsbustadtomter utan og byggje dei ut, og på den måten hindrar ei effektiv utnytting av byggeområda. Framlegget om oppheving av konsesjonslova, inkludert buplikta og priskontrollen, tar etter rådmannen si vurdering ikkje nok omsyn til dei samfunnsmessige konsekvensane og til at areal er eit fellesgode og ein ressurs som også er viktig for dei som ikkje sjølv er grunneigar. Tilrettelegging for busetting i bygder og for høg matvareproduksjon i landet er viktige samfunnsomsyn som lovgjevinga bør ta opp i seg. I eit land der den private eigedomsretten til grunn står sterkt trengs det lovreglar som også tar vare på andre samfunnsinteresser.