Den første strek. Abstraksjoner

Transkript

1 Oljemaleri Salsutstilling Galleri EogE Oktober 2013

2 Mye kan utrettes av få ingredienser. Kunstneren skaper det flotteste maleri av tre grunnfarger. La oss glede oss over kunsten, men enda mer over livet. For det er livet som inspirerer til kunsten. Margot Sandsmark Den første strek «Det var en gang...» Det var en gang kunstnere ikke fantes. Kunsten derimot har alltid vært. Fenomentet «kunstner,» det er visst noe som oppsto etter renessansen en gang. Før det, i middelalderen, da folk var et eneste stort «vi», drev en handverk etter strenge prinsipper og regler. Idealene var definert av filosofer og matematikere. Metodene gikk fra mester til svenn. Da Leonardo da Vinci skulle søke arbeid hos en av de mange fyrstene som skulle ha en hoffmaler i staben, ramser han opp sin CV. Det var ikke måte på hva han mestret. Matematikk, anatomi, teknikk, botanikk, ingenering m.m. Nederst i søknaden skriver han, fritt sitert: - Og så kan jeg tegne. Det finnes de som ikke kan gå forbi et piano uten at de må fingre med det. Det vil si, spille et vakkert eller mindre vakkert musikkstykke. Jeg har den samme trang når jeg ser et hvitt papir og tilfeldigsvis har et tegneredskap for hånden. Snart vandrer blyanten over arket i en slags uforpliktende lek. Unyttig? Barnslig? Bortkastet? Jeg tror ikke det. Altfor mange har mistet evnen til å leke. Høytidelig skrider vi til verket med ett forsøk og null i tabbekvote. Får vi ikke dette til med en gang har jeg mislykkes. Ser vi på barnets optimisme og ukuelige utholdenhet når det skal lære seg nye ferdigheter, så er det ikke i tvil om at «den utlærte» har ennå mye å lære av barnets tro på at en skal få det til en gang. Hva som gikk gjennom sjelen til de første hulemalere vet ingen. Vi tror verdenskunstens første mesterverker hadde religiøse og magiske funksjoner, men det er vår teori. Og teorien er i høyeste grad plausibel. Oldtidsmennesket og det som er igjen av naturfolk er «Det religiøse mennesket» framfor noen. Og det moderne mennesket prøver så godt det kan å kvitte seg med mytene, men når det endelig har gjort reint bord og kjenner på tomheten blar de diskret opp i horoskopene for å se hva stjernene kan trøste en med. Og vi henger fortsatt opp bilder. En del av dem har fortsatt religiøse funksjoner, en god del politiske og ideologiske, andre har som hensikt å øke omsetningen og forbruket. Reklamen, ja nettopp. Og noen er der blott til lyst og som gode påminninger. Går vi inn i «vanlige folks» stuer finner vi de forventede motiv som betyr svært mye for nettopp disse menneskene. Folk. Og hvem er ikke folk? De fleste kan ikke dosere verken om «Det gyldne snitt» eller komplementærfargenes dynamikk, men de vet hva de vil ha. La oss ikke forrakte «den enkle» mann og kvinne. De som har «elg i solnedgang» og «hytta ved tjernet» på veggen? Joda, analysene kan bli vel grunne noen ganger, men hvorfor er det mer høyverdig med sirkler og fargemønstre? Abstraksjoner Den som har prøvd seg på det figurative bildet og tatt det på alvor, oppdager snart at det er nettopp abstrakter alt dreier seg om. Og abstrahistene er på sitt beste når de øser av naturens abstrakte mønster. Det er veldig vanskelig å finne på noe som ikke har rot i det konkrete. Hva er godt, hva er rett, hva er sant? I steden spør vi slike spørsmål som, hva er moderne, hva er populært, hva selger? Jeg har en tenksom nabo som skriver dikt. En stillfaren type som både har masse kunnskap, men og mye klokskap. Han er ingen stridens mann, men når han tar ordet, for ikke si, skriver de ned, blir de forvandlet til perlerader. Bak ordene som er krydret med livsalvor og livsglede trenger smaken av humor fram som i dette diktet «Eg las» Eg las eit modernistisk dikt eit langt geisp og storma ut att i ingenting og datt mellom det eg ikkje såg og det eg ikkje høyrde 2 3

3 og kom ikkje opp att og kom opp att med storttåa i handa og hjartekula kula under stjernene gav ein god dag i anatomien adjektiva fekk bakoversveis æva vart oppdelt med kjøtøks det siste mord smaka av avispapir og krokodillene gret under senga. Det naturlige Hva er sant? Hva er naturlig? Her sliter vi, det postmoderne mennesket. Dette mennesket som kun har seg selv som målestokk. Postmodernismens farvel til «vi» og dens knefall for «meg». Den ensomme individualisme som mener at absolutter ikke finnes og at alt er definert av våre ord. Det vi sier, slik er det. Men vi kan jo si ting annerledes og da er det slik. Sannheten må alltid settes i hermetegn, ingen seriøs, oppegående person kan si noe annet enn «sannheten» for den er hele tiden i fri flyt i forhold til ordene vi setter på den. Postmodernismen krever å få lov til å dekonstruere alt slik at også «det naturlige» må settes mellom «-». For hva er naturlig? Det postmoderne mennesket verken kan eller vil svare på det spørsmålet fordi i bunnen ligger dette dogmet: Alt kan omdefineres! Og vi sukker: «Alt flyter.» Nå er ikke dette noen ny erkjennelse. En eller annen filosof sa det for lenge siden. Også den gang, i oldtidsmenneskets dager, var dette en pine, det ensomme mennesket i maktenes vold. Alt flyter, og jeg med. The big bang Det er så mykje eg ikkje skjønar, som no dette med universet - som skal vere resultat av ein overhendig eksplosjon - Etter eksplosjonen vart det sommarkveldar og solnedgangar og palmer på Hawaii, og driftene og instinkta kom på plass, og alle kompassa viste kursen, og ideane føddest i hjernar som brått vart sinnrike, - og mikroksomos og makrokosmos omfamna kvarandre etter smellen. Kvifor får dei det ikkje til lenger? Våre dagars atomeksplosjonar spreier berre død. Ofselege flaumar tek med seg husa til havs og undergrev vegar og jarnbanelinjer. Stormane gjer heller ikkje nemnande godt: Dei blæs ned store skogar og får båtar til å søkke. Eg prøvde meg med eit privat bang i går då glasbollen på øvste hylla på kjøkenet brått datt ned på frukostbordet. Etterpå grov eg blasbrot ut or fiskepuddingen og geitosten - Majonesen klistra seg på veggen, og den italienske salaten hamna i tøflene mine. Den fine bollen og seks tallerkar vart knuste. Kvar gong eg lagaer ein big bang, blir det berre kaos. Likevel erkjenner vi og det motsatte. Alt er underlig lovmessig. Noe er fast, noe er urokkelig. Noe overlever meg! På denne utstillinga har jeg en del havbilder. Jeg kan gå en hel dag langs vindjamrende strender og observere bølgene. Dette elementet som nettopp har vært symbol på dødskreftene, kaosmaktene og mørket. Her kan vi med rette si at «alt flyter», inntil vi får øye på nettopp lovmessighetene. Ikke én bølge gjør som den vil. De drives fram av været, ruller og kaster seg mellom klipper og berg. At de briljante hjerner ennå ikke har greidd å lage gode formler for turbulens og strømninger gjør at vi må slutte oss til diktet første verselinjer - «Det er så mykje eg ikkje skjønar, som no dette med universet -» Og godt er nettopp det, så blir det aldri kjedelig å male bølgene. Jeg forstår noe av bølgens natur, hvordan den reiser seg mot land, mørkner i toppen, gjennomlyses i motlyset, fråder skum som er grått i gråvær og blått i sol. Vel jeg snakker nå om alle de skjønne skyggetonene en finner i det hvite skummet, skyggefargen som er så sensitiv på alt som er hvitt. For det skummer jo så hvitt, gjør det ikke? Svaret er: Se om igjen, hvilken farge ser du egentlig? Kanskje det viktigste spørsmål en må stille før en kommer til det nivå som heter «kunstnerisk frihet». Kunstnerisk frihet Dette herlige sesam sesam når oppgaven blir for stor. Dette alibi for krevende handverk. Dette juks når den autentiske observasjon ikke lenger har min troskap. Kanskje jeg er litt streng nå, for la oss nå nevne en av mesterne som virkelig var stor og som tok seg store friheter, Rembrandt van Rijn. Han levde i barokken da menneskene ennå ikke var dupert av opplysningstidens intellektuelle overmot og forrakt for det dødelge stoff som heter legemet. Barokken med sine svulmende, konkrete kroppslighet. Det var en hard tid, kanskje den strengeste justis Europa har hatt var nå. Jeg vet ikke om noen som er på Rembrandts nivå. Skal vi sammnelikne med noen i musikkens verden måtte det være Bach som og levde i barokken. Tenk på vår egen Petter Dass. Frodig, jordnær, barsk. Jeg vil ikke tilbake dit, men en av de store levde da. Rembrandt kunne sine ting, og jo sikrere han ble, jo friere ble han. Studerer en verkene hans virker det så sabla enkelt, så herlig teknisk avslappet og kunstnersik fullendt. Dagens publikum, i alle fall halvparten av dem, er veldig opptatt av det fotografiske. Som om det er selve kriteriet. Men Rembrandt var lenge før fotografiet. Han malte i den tid da det nettopp var et kunsterisk ideal å få ting til å likne, kjenne stoffet, høre lyden. Det var den gang handverkeren fortsatt hadde god tid, selv om livet var kort og brutalt. Rembrandt har malt bilder som er helt «feil». Likevel er de så riktige. Kunstnerisk frihet er forebeholdt de som kan sitt kunsteriske handverk. Før det må en gå trinnene. En må trene opp øyet og ikke minst stole på det en ser. En må forstå hvordan det henger sammen med positiv og negativ form, evne å tegne ned formen på skygger og lysflekker. Ikke la seg lure av «det alle vet», men male det en virkelig ser og stole på at det holder. For hva hjelper det å ha funnet det skjønneste motiv i verden, men etter en stund å tvinge sine begrensede skjemaer inn i bildet. Og ikke trenger en beklage seg at det ikke ble noe vakkert bilde da en begynte å krangle med det øyet så. Re-spectare Respekt. «Se om igjen». En kan trygt sette opp staffeliet foran samme landskapet, bare en har respekt for motivet. Det vil si - ønsker å se det på nytt. Denne forståelsen av begrepet «respekt» fordyper vår relasjon til våre medmennesker. Vi har jo så lett for å «lese opp og vedta» hvordan andre er. Men respekten krever at vi begynner med blanke ark og fargestifter, for kanskje jeg ikke har sett alt? Kanskje det første inntrykket ikke er fullstendig nok. Skulle vi svare på den utfordringen må svaret bli: Helt sikkert ikke! Hvilket ville du valgt? La oss si at du fikk fritt valg blant all verdens kunst. Du kunne hekte ned det bildet du aller helst ville ha på stueveggen? Hvilket ville du valgt? 4 5

4 Jeg har av og til stillt spørsmålet og folk får problemer med å svare. Jeg sliter selv med å gi godt svar på det. Da jeg vandret gjennom Louvre sine lange korridorer og ble overmett av storslagen kunst, fallt jeg til ro i et lite rom. Vi hadde konsumert mengder av inntrykk, vi hadde sett de største av de største og ennå hadde vi ikke sett halvparten. Og hvilket rom var det? Rembrandt selvfølgelig. Det var som å få noe med saltsmak etter mengder med søtsaker og pompøse retter. Jeg kan ikke forklare hvorfor. Hvorfor gripes vi av noe, mens andre ting er intetsigende? Jeg vet ikke, men vet at det er dette som er kriteriet - om jeg blir grepet. Og jeg gripes ofte av skjønnheten i det skapte. Hvilen i å være i et rom der en slipper maset om å være effektiv, maset om å prioritere og omorganisere. Men pass dere skoger, se opp bekker og blomster, økonomene vil ha tak i dere, få ut profitt og fortjeneste og jage etter det de kaller utvikling. Det er lenge siden gran og furu var gode nok i seg selv, slik de var tenkt. I dag strever genteknikerne for å knekke livskodene, i morgen klager vi over at «alt flyter». Ordene og Ordet. Det er en krevende øvelse å kalle seg naturalist. Ikke det at en trenger å kalle seg noe som helst, men skal vi nå en gang gi hjernen vår muligheten for å tenke og ressonere logisk må vi ha ord på fenomener og forestillinger. Igjen er det postmodernismen som holder taumen, ideen om at det er våre ord som skaper liv. Og dette er radikalt sant. Med mine ord kan jeg sende folk til himmels eller i fornedrelse. Mine ord kan skape håp eller mismot. I gammel navnetradisjon var betydningen av navnet særs viktig, det du ble kallet, det skulle være din livsoppgave. «Du skal hete..., fordi du skal...» Så står jeg ved havet og vet at dette har ikke noe menneske funnet på. Jeg vet at om vi skulle dekonstruere «havet», vil dønningene rulle ustanselig, på tross av våre ord. Denne kjempen på jord som romler mot strendene om så ingen lenger har navn på det. For vel er våre ord mektige, men ikke så mektige som det første Ord som ble uttalt av Den som er større enn mennesket. «Han talte, og det sto der!» Slik starter den judeo-kristne fortelling om opphavet til vår væren. Denne fortelling påstår, i motsetning til postmodernismen, at noe er slik det er. Splittelsen Men la meg ikke miste tråden, det var naturalisme jeg skulle si noe om. Naturalisme er ikke lik forografi. Fotografiet er viktig hjelpemiddel og jeg liker ikke male etter andre foto enn de jeg selv har tatt. Ikke fordi jeg mener de andres foto er dårligere enn mine, men det er viktig for meg at de bilder jeg maler, de har jeg sett, vært i, kjent luktene, hørt lydene. Jeg er altså ganske avhengig av at jeg er tilstede kroppslig. Når høvet byr seg, det vil si når vær og føre er optimalt, kan jeg stå ute og dyrke det sagnomsuste friluftsmaleriet. Stikkord: Autentitet. Vår venstre hjernehalvdel har «så god greie på hvordan ting henger i hop.» Den har i høyeste grad fasiten på boks. Venstre hjernehalvdel må ha navn på ting, plassere foretstillinger i skjemaer og lage seg symboler. Det er slik venstrehjernen er, den er logisk, den er påståelig og til tider arrogant overfor sin søster høyrehjernen. Nå har vi jo begge disse søskna i vårt hode og de fyller hver sin rolle. Problemet oppstår når de ikke lenger samhandler, men ser på hverandre som fiender. For hvordan er høyrehjernen. Den er intuitiv, den er språkløs og symbolløs. Men den evner å se tingene på virkelig, den ser formene, men har ikke navn på noen av dem. Den ser sirkler, men må ha hjelp av venstrehjernen som kan fortelle at en slik form kalles nettopp en sirkel. Jeg skrev at venstrehjernen ofte opptrer arrogant. Den legger seg opp i den direkte observasjon, vil tvinge sine omgivelser til å anta sitt eget perspektiv som ofte er veldig matematisk. Den holder seg til fakta, bom basta. Alle vet at fjell og berg er grå. Høyrehjerne vet ikke noe slikt, den ser bare en vakker blåne i vest og maler den blå. Den ser en intrikat skyggeform og tegner den slik. Når høyrehjernen står på en veg og ser at den smalner vekk i det fjerne, tegner hun den slik, mens venstrehjernen kan dosere nøyaktig om at parallelle linjer hele tiden er like parallelle, men på grunn av perspektiv og posisjon ser det ut som de smalner. Det er altså ingen ønskesituasjon verken for den kreative eller den rigide å bli lobotomert. Det er meningen at det stramt dogmatiske skal kommunisere med det spirituelle. I gamle dager var dette en enhet. For en kunstner var det like selvfølgelig å være skolert i matematikk og anatomi som i tegnemetodene. Naturalisme Så hva er det en søker som naturalist? Jeg bruker altså fotoet til fulle. Og selvsagt er det farlige saker dersom denne blir sjefen. For meningen med dette hjelpemidlet er å forstå naturen bedre. Spesielt vann i bevegelse er komplisert å male godt. Og nå trenger vi både venstre og høyre hjernehalvdel for å lykkes i å formidle det naturlig bilde. Forstå hvordan tekstur og flater samspiller, hvordan reflekser arter seg i ulike plan, forstå de semitransperente virkningene mellom bunn og overflate. Dette trenger ikke gå på bekostning av spontaniteten og den frie, djerve flyten. Har en staret en bevegelse så må denne løpe fritt ut, selv om den ikke er nøyaktig etter fotoet, men den er likevel på naturens premisser. En søker hele tiden objektenes «sanne jeg». En kjenner anatomien så godt at en vet hva neste bevegelse blir. Og denne «neste bevegelse» er det som må stemme. Ofte må en flytte på et tre eller vri på et hus, men en er trofast mot den lokalitet en er i, en går ikke på akkord med autentieten og finner på noe. Det slår meg gang på gang - naturen er mye mer oppfinnsom enn meg. For min del blir det alltid dårligere resultat når jeg forlater den direkte observasjon og tror jeg skal gjøre bildet mer sinnrikt enn naturen selv. Sannheten er at mine indre skjemaer og bilder vil alltid komme til kort i møte med stadig nye kombinasjoner av lys- og skyggeformer, fargevirkninger og indviders og objekters særpreg. Monet og kompani Claude Monet malte så det vibrerte i fargene. Kraftige strøk rett på, direkte observert uten mer om og men. «Impression» var tidens løsen og det ser så lekende lett ut. Men de gjorde noe vanskelig. De satte rene farger opp mot hverandre og etter hvert begynte fargene å virke sammen. Det er det som er så vanskelig med farger, de virker på hverandre og virkningen åpenbares først når alle er på plass. Det er her den urutinerte faller gjennom. For når fargene er på plass får vi èn farge. Et slags raster, et spetteri som blander seg inne i øyet. Strøkene er virvlet på og vi skal prøve å kopiere en slik mester og støter på et grunnleggende problem: De spontane strøk blir ikke lenger spontane når jeg pietetsfullt skal gjøre en nøyaktig kopi av dem. En er faktisk mye nærmere en «ekte Monet» når en godtar at hans strøk og mitt strøk ble ikke helt likt, men begge er malt med fart, fylde og djervskap. For når en står foran den levende naturen er en mye nærmere det naturlige når strøkene faller på lerretet slik bladene faller til jorden, enn om en nøyaktig plasserer dem med fotografisk presisjon. Kort sagt - det er bare å rigge staffeliet og øse av kilder som aldri går tomme. 6 7

5 8 9 Nr 1. Snøvinter. Olje på lerret x120 cm.

6 Nr. 2. Forløsning. Olje på lerret x 60 cm. Medan vi enno ser Blåøygde son eller dotter: Til lykke med at du lever og kan storme ut i dagen, få famnen full, late tyrste auge drikke inn skyslør og fjerne kimingar, den kalde isbreglansen og fruktblomars milde lys. For det er seint, og skyminga ventar bak synsranda. Nr. 3. Spor i snø. Olje på lerret x 65 cm. Lysblenk i ei båre, og lynsnare svalevenger i stup langs husveggen. Vent med sovinga, gå ut og sjå endå ein gong: Moreld i mørkret, fjellhimlar som mjuknar langsamt inn i sommarnatta, åsar som sovande born. Vi veit ikkje kor lenge

7 12 13 Nr. 4. Ytterste pynt. Olje på lerret x 80 cm (Litt beksåret i over- og underkant)

8 Nr. 5. Bølge på grunna. Olje på lerret x 60 cm. Nr. 6. Jagende sjø. Olje på lerret x 60 cm

9 Nr. 7. Blå refleks. Olje på lerret x 60 cm. Nr. 8. Dønning og skimmer. Olje på lerret x 70 cm

10 Nr. 9. Skum i blått hav. Olje på lerret x 85 cm. Nr. 10. Veret frisknar på. Olje på lerret x 70 cm

11 Du som rår Du, Gud som rår over stjerneherar og som styrer planet-banene, du rår også over skodda som heng sid over skarpeteigen min ein seinhaustdag når dei nedfalne gule lauvblada alt har byrja å rotne på undersida Nr.11. Kvit sand. Olje på lerret x 60 cm

12 På sommarenga Sevje, sevje, bjørkeblad einebusk og rogn på rad. Vingle, vingle ospelauv, ringle, ringle bjøllesau! Spele, spele sommarvind stryk meg over hals og kinn. Spel ein draum med perler i, her på sommarenga mi! Nr. 12. Langt inne i ein dal. Olje på lerret x 60 cm

13 Nr. 13. Tang,. Olje på lerretsplate x 41 cm. Nr. 14. Høstdag ved naust. Olje på lerret x 55 cm

14 Nr. 15. Lauvetsprett. Olje på lerret x 60 cm. Nr. 16. Blå stein. Olje på lerret x 54 cm

15 Eg trur på det usynlege Eg trur på det usynlege, på tanken som vandrar milevide øydemarker og når fram - eg trur på hjarta, på den mest umerkande undring som opnar auge mot lyset, på dei usynlege strenger mellom menneske og menneske, på lengten, på saknet, på kreftene som held alt saman. Gud, eg trur. Eg er eit tomt bekkefar i sommarturken og eg ventar på regn. Nr. 17. Skjønnheten. Olje på lerret x 60 cm

16 Nr. 18. Sol, vann og stein. Olje på lerret x 55 cm. Nr. 19. Rød stein. Olje på lerret x 50 cm

17 Bygda mi Bygda mi ligg i morgonskuggen medan dagen blir gjort ferdig i den store smia, på Guds ambolt, austenfor skyene ein stad. Nr. 20. Morgen over Lodalskåpa. Olje på lerret x 40 cm

18 Elva andar Elva andar så roleg i kalde netter under småkviskrande stjerner. Ho femner dei små grendene med armar av æve og stille ettertanke. I bråvarme sommardagar andar ho ord om svale netter og fred der ho glid sin veg under lauvhenget mot ein fjern os. Kanskje rivst du sund i skumande fossar ein annan stad, men her er du livsens ro og glitter i våte årar når den morgonvake fiskaren legg ut frå stranda og det sit ein fugl på steinen med vengene falda, urørleg - Her er du kvile, og andar med kraftige lunger. Nr. 21. Turkis refleks. Olje på lerret x 60 cm. Når dagen er slutt er du framleis, er du der, talar di stille som før mot dirrande vegger omkring mitt nattmørke hus

19 Nr. 22. Sommer som svinner. Olje på lerret x 70 cm. Dikta er henta fra diktsamlinga: I morgon skal vi møtast av Vidar Bergset Eige forlag Stryn

20 Magne V. Kristiansen er fødd i Vestfold i Han vokste opp på Nøtterøy og har siden 1987 bodd i Stryn kommune med familie. Av utdanning er han lærer med bl.a. forming, biologi, informatikk og spes.ped. Han har jobba flere år både i grunnskulen og i voksenopplæring for psykisk utviklingshemma. I 1993 søkte han delvis permisjon fra lærerjobb og starta å bygge opp kunstvirksomheten Galleri Ad Fontes. Galleriet har lokale i Coop-marknaden på Fjelli i Stryn kommune. Han har ingen formell kunstutdanning, men har etter hvert fått lang erfaring i ulike maleteknikker som olje, akvarell, akryl m.m. Magne V. Kristiansen uttrykker seg i ein klassisk, figurativ stil. Han har primært fokus på det tradisjonelle oljemaleri med hovedvekt på landskapsmotivet. Har illustrert og skrevet «Den gong ei reise var ei reise», Selja Forlag AS. Illustrasjon av preketekster. Strektegninger for fargelegging tilrettelagt for barn under gudstenesta. Illustrasjonsoppdrag for Kirkens Nødhjelp. «All verdens flagg» Utforming av bok, brosjyrer for Kirkens Nødhjelp Omslag og bokillustrasjoner «Elle Melle» av Solveig Sindre. Omslag og illustrasjon av novellesamling, diktsamling og andaktsbok av Vidar Bergset Design av messehaklar til Randabygda, Nordsida og Oppstryn sokn Design av lysglobe Nordsida kyrkje Fast illustratør i Kyrkjeklokka Oljemaleri frontvegg Betania Stryn 2 Dekorasjon av 80m i Stryn sentralsymjehall 4 større oljemaleri til hotell Alexandra Lodalskåpa og Bødalssetra, oljemaleri, gave fra Stryn kommune til HKH Dronning Sonja Segestad, oljemaleri, gave fra Stryn kommune til miljøvernminister Børge Brenne Ulike logooppdrag, grafisk design og brosjyrer. Plakater, infotavler til Jostedalsbreen Nasjonalparksenter, Melkevoll Bretun, Kjenndalen, Nordfjord Panorama, Kulturløypa på Ulvedal. Infotavler for Stryn Energi og Innvik Kraftverk Illustrasjonsoppdrag til arkitektfirma a-vista Stryn. Utforming av huskataologar. Offentlege utstillingar, kollektivt og separat. Medlem av Stryn Kunstlag og Kristne Kunstneres Forening. Driver kurs i tegning og maling. Oppdrag for «Den kulturelle skulesekken» Deltatt i styringsgruppe for merkevarebygging og profilering av Nordfjord Panorama. Leder Ståle Almenning Vært aktiv medspiller i Nordsida Næringsstove. Magne. V. Kristiansen Bergset 6795 BLAKSÆTER Tlf: Mob: E-post: post@adfontes.no Hjemmeside:

21 Alt i innramming, glas og paspatour E-post: sfjellk@gmail.com Tlf: Mob: Alle måleria av Magne V. Kristiansen på denne utstillinga er innramma hos Fjellkårstad Rammeverkstad Katalogen er printa hos Eurofoto, Japan Photo Holding Norge AS Reed Senter, 6827 Breim Layout: Ad Fontes Kunst og Illustrasjon Bergset, 6795 BLAKSÆTER 40