Handlinger for en bærekraftig utvikling lokalt - anbefalinger til Miljøverndepartementet

Transkript

1 Handlinger for en bærekraftig utvikling lokalt - anbefalinger til Miljøverndepartementet Arbeidsnotat nr

2 Handlinger for en bærekraftig utvikling lokalt - anbefalinger til Miljøverndepartementet Arbeidsnotat nr Innhold 1. Forslag til initiativ fra MD 1.1. Veiledning i implementering av planlovens krav til planstrategier 1.2. Nytt program for bærekraftige små og mellomstore byer 1.3. Stimulering av adferdsendringer for bærekraftig utvikling 1.4. Nasjonalt institutt for best practice 1.5. Videre analyse av erfaringer 2. Suksesskriterier for disse initiativene 2.1. Best practice som metode 2.2. Bærekraft i sin fulle bredde 2.3. Folkeopplysning om kretsløpsforståelse 2.4. Sammenheng mellom nasjonal politikk og lokal handling 2.5. Nasjonalt bærekraftfond for lokale tiltak 3. Idébankens bidrag til myndighetenes initiativ 3.1 Modell for endringsarbeid 3.2 Plassering mellom ulike aktører 3.3 Kapasitetsutvidelse Vedlegg: 1: Grunnlagsnotat om kommunale planstrategier, av Nils Aarsæther og Toril Ringholm 2: Behov for en bred kunnskapsbasert utdyping av erfaringer fra Miljøverndepartementets strategiske satsninger for lokalt miljøvern 3: Behov for en bred kunnskapsbasert utdyping av erfaringer fra MDs tre moduler i Livskraftige kommuner 4: Bærekraftpila strategisk bruk 5: Samspillet mellom best practice og bærekraftig utvikling 6: Brundtland-rapporten 20 år: 10 råd fra Idébanken til statlige myndigheter (april 2007) Stiftelsen Idébanken 2010 Akersgata 34 N-0180 Oslo Tlf

3 Handlinger for en bærekraftig utvikling lokalt - anbefalinger til Miljøverndepartementet Stiftelsen Idébanken har vært involvert som støttespiller for en rekke programmer for bærekraftig utvikling i kommuner og lokalsamfunn. Vi ønsker å systematisere erfaringene fra disse satsningene for å befrukte nye initiativ i årene framover. I den anledning inviterte vi representanter fra utvalgte kommuner til et rådslag i november -09. Miljøverndepartementet støttet dette arrangementet økonomisk, og det har gitt Idébanken muligheten til også å følge opp rådslaget ved å utarbeide dette arbeidsnotatet med anbefalinger til MD om videre innsats for å styrke det lokale bærekraftarbeidet. Anbefalingene bygger på Idébankens samlede erfaringer med stimulering av lokalt bærekraftarbeid de siste to tiårene. Finansdepartementet har i Norge det overordnede ansvaret for bærekraftig utvikling, mens Miljøverndepartementet har et spesielt ansvar for det lokale bærekraftarbeidet, noe som ikke minst kommer til uttrykk i den nye planloven. Arbeidsnotatet er supplert med vedlegg, som blant annet omfatter et innspill fra Nils Aarsæther og Torill Ringholm om kommunale planstrategier som virkemiddel for kommunenes bærekraftarbeid. 1. Forslag til initiativ fra MD 1.1. Veiledning i implementering av planlovens krav til planstrategier Idébanken ser den nye planlovens bestemmelser om kommunale planstrategier som et løfterikt grep for å styrke bærekraftarbeidet i kommunene, og samtidig bidra til bredere folkelig deltakelse i denne innsatsen. De nye mulighetene planloven etablerer har utløst en aktiv oppfølging fra MD og andre involverte aktører. Anbefalinger: Blant annet basert på det vedlagte grunnlagsnotatet fra NORUT (vedlegg 1), vil Stiftelsen Idébanken anbefale følgende tiltak for å styrke oppfølgingen av lovkravet om kommunale planstrategier: 1. Klargjør ambisjonene fra nasjonale myndigheter Regjeringen bør forsterke markeringen overfor kommune-norge om de høye forventninger den har til det nye lovkravet om planstrategier. Samarbeidet mellom de berørte departementene bør profileres høyt. Sammen med relevante veiledninger bør dette inngå i tiltakspakken som skal styrke oppfølgingen i kommunene (jfr forordet til miljøvernminister Erik Solheim i Plan-nytt nr 1/2009). 2. Synliggjør gode eksempler i kommune-norge Bruk ulike anledninger til å framheve kommuner som er ambisiøse i sitt arbeid med kommunale planstrategier, og som byr på eksempler med allmenn overføringsverdi. 3

4 3. Vektlegg koblingen tenke globalt handle lokalt Tydeliggjør sammenhengen mellom FNs UNCED-prosess/Agenda 21 1 og planlovens krav til kommunal mobilisering for bærekraft. 4. Utvikle maler som veiledning for kommunene Lag en mal for dokumentet, samt en mal for involverende prosesser som skal lede fram til gode dokumenter. 5. Utvikle kompetanse Behovet er stort i kommunene for påfyll av kompetanse innen både bærekraftig utvikling og bredt anlagte involveringsprosesser. Det bør tilbys opplæring både før den kommende kommunestyreperioden, men også i de følgende årene. Dette gjelder også administrativt nivå, både innen ledelse og fag. 6. Utfordre de politiske partiene De politiske partiene har en viktig rolle i opplæring og bevisstgjøring av lokale folkevalgte når det gjelder mulighetene i kommunal planstrategi. 7. Styrk opplæringen av de folkevalgte KS bør utfordres til å fornye sitt folkevalgtprogram i lys av planlovens krav om kommunale planstrategier. 8. Tilby rådgivning og prosessveiledning Fylkeskommunene, fylkesmennene og ulike kompetansemiljøer bør bidra med formidling av rådgivning til kommunene. 9. Bestill følgeforskning Forskningsbasert evaluering vil kunne gi viktig kunnskap om erfaringene kommunene gjør, og vil kunne evaluere de første effektene av arbeidet med de kommunale planstrategiene. Dette vil bidra til å kvalifisere tiltak som gjør at aktørene står bedre rustet etter kommunevalget i Vi vil spesielt framheve disse virkemidlene for å synliggjøre kommunenes mulighetsrom i arbeidet med planstrategier: - Nasjonalt veiledningsmateriell, maler for dokument og prosess - Kompetansebygging og rådgivning - Nettverk for erfaringsdeling - Dialog med de politiske partiene i (se punkt 3.2 om Idébankens rolle/plassering). Vi viser ellers til det vedlagte innspillet fra NORUT som redegjør nærmere for potensialene for en bærekraftig samfunnsutvikling i den nye planlovens krav om utvikling av kommunale planstrategier i starten av hver kommunestyreperiode (vedlegg 2). 1 I 1983 opprettet FN Verdenskommisjonen for miljø og utvikling (UNCED), som ble ledet av Norges tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland. I 1987 kom Brundtland-kommisjonens sluttrapport 'Vår felles framtid' (Our Common Future) som mer eller mindre forandret måten vi tenkte omkring miljøspørsmål. Bærekraftig utvikling (Sustainable development) var det nye begrepet i denne rapporten, som betegnet hvordan miljø, økonomi og sosial utvikling var tett knyttet sammen.. I 1992 arrangerte FN en stor konferanse i Rio de Janeiro, Brasil. De fleste av verdens statsledere deltok på dette toppmøtet for å diskutere miljøsaker. Agenda 21 er en omfattende handlingsplan som ble lagt under Rio-konferansen, og skulle være en veiviser til en bærekraftig utvikling i det 21. århundre. Dokumentet fikk tilslutning fra 172 land og er en guide for politisk ledelse så vel som for næringslivet og enkeltmennesker. (Hentet fra FN-sambandet: 4

5 1.2. Nytt program for bærekraftige små og mellomstore byer MD har i de siste tiårene initiert flere satsninger for miljø og bærekraftig utvikling i kommunene: - MIK-reformen la vekt på utvikling av faglig kompetanse i kommuneorganisasjonen - LA21-programmet utfordret kommunene til å involvere næringsliv og sivilsamfunn i det lokale bærekraftarbeidet - Livskraftige kommuner har jobbet med å integrere bærekrafthensyn i kommunenes plan- og styringssystemer. Disse satsningene på henholdsvis fag, politikk og ledelse har ført med seg ulike arbeidsformer, og har vært rettet mot ulike aktører. Vi vil anbefale at MD framover utnytter erfaringene fra disse programmene gjennom en mer integrert satsning på å styrke kommunenes arbeid for bærekraft. Framtidens byer samler nå de større byene, og vi vil anbefale at MD tar initiativ til et program for de små og mellomstore byene. Vi har registrert interesse fra flere av disse for deltakelse i et nettverk som tilbyr erfaringsdeling og stimulering. Under et rådslag hos Stiftelsen Idébanken i november -09 la miljøvernleder Gunnar Godø i Ålesund kommune vekt på at et mulig nytt kommuneprogram må ta utgangspunkt i hele bredden av bærekraftutfordringene, og poengterte at løsning av for eksempel klimautfordringene krever en bærekraftig utvikling. Siden bærekraftig utvikling utfordrer alle sektorer, anbefaler vi at MD samarbeider med flere departementer om en slik satsning. (jfr Overordnet virksomhetsplan for miljøforvaltningen år 2010 : For å nå de nasjonale og internasjonale miljømålene, må miljøpolitikken i større grad bli en del av andre departementers prioriteringer. MDs rolle som pådriver i dette arbeidet skal prioriteres høyere. ) Under det samme rådslaget presenterte flere kommuner eksempler på at lokalt bærekraftarbeid har stimulert et mer langsiktig tidsperspektiv i lokalpolitikken, blant annet gjennom dialoger mellom forvaltningen og borgerne. Tone Tellevik Dahl, bystyremedlem i Oslo, la vekt på Bydel Sagenes positive erfaringer med kreative metoder for å stimulere til bredere deltakelse i lokalsamfunnets jakt på en bærekraftig utvikling. Erfaringer fra tidligere programmer tilsier at satsningen bør gis en romslig tidsramme, forslagsvis 6-7 år. Dels er det viktig å bruke tid i en første fase med forankring av arbeidet, formulering av felles utfordringer og mål, samt utvikling av enighet om arbeidsformer og verktøy i programmet. Dernest er det nødvendig med en tilstrekkelig tidshorisont til å effektuere handlingsmuligheter på tvers av sektorer og aktører. Til sist er det nødvendig å sette av tid og ressurser til grundig oppsummering av erfaringer og resultater sammen med kommunene og de andre involverte aktørene. Oppsummeringene må ha som tydelig siktemål at læringen skal benyttes aktivt videre både for de som deltok og for andre kommuner og aktører. Anbefalinger: Vi vil anbefale at MD tar initiativ til et program for de små og mellomstore byene. Programmet bør ta utgangspunkt i hele bredden av bærekraftutfordringene for å fremme et mer langsiktig tidsperspektiv i lokalpolitikken. Programmet bør gis en romslig tidshorisont, i tråd med de langsiktige og brede utfordringene kommunene skal håndterere Stimulering av adferdsendringer for bærekraftig utvikling Betydningen av et bredt folkelig engasjement i bærekraftarbeidet har to demokratiske hovedgrunner. Et ovenfraperspektiv tilsier at en ambisiøs bærekraftpolitikk trenger folkelig forankring og oppslutning for ikke å bli en døgnflue. Kunnskaper og forståelse for valg som 5

6 balanserer kortsiktige hensyn med langsiktige, krever at folk engasjeres som ansvarlige borgere og ikke bare som forbrukere. Et nedenfraperspektiv tilsier også en folkelig mobilisering fordi endringer blir til gjennom sosial og teknisk innovasjon skapt av enkeltmennesker eller grupper av mennesker. Folkelig handling både supplerer politisk styring og skaper forutsetninger for styring. Idébanken anbefaler at arbeid med folkelig mobilisering innrettes mot å inspirere til nye handlinger og handlingsmønstre, og bygging av kunnskap og kompetanse gjennom disse. Det er en kjent observasjon at nye handlinger gjerne fører til nye holdninger, som igjen kan inspirere til nye handlinger og nye handlingsmønstre i tråd med de første. I den anledning vil vi vise til en artikkel av Arne Simonsen, tidligere direktør i Statens informasjonstjeneste: Hvorfor virker ikke holdningskampanjer eller gjør de det? ( Artikkelen påpeker at holdningsendringer utløses av endringer i adferd mer enn omvendt. Derfor slår den et slag for initiativ som legger til rette for endringer i adferd. Artikkelen framhever at individene er forankret i ulike fellesskap og at handlingsendringer forutsetter tiltak rettet inn mot relasjoner vi lever i. Simonsen vektlegger altså at budskap og handling må forankres, og tar til orde for mer dialogorienterte og byggende arbeidsmåter, gjerne supplert i etterkant av massive mediekampanjer: Tre trinn For å få dette til må du først velge ut og skolere lokale medinformatører. Dette arbeidet må starte minst ett år før du har tenkt å sette kampanjen ut i livet. Det kan blant annet bestå i utstrakt reisevirksomhet rundt omkring i landet for å aktivisere lokale lag og organisasjoner. Det kan dreie seg om å invitere landsdekkende organisasjoner til konferanser for å få dem til å være aktive medspillere og bruke sine lokallag. Det kan dreie seg om å knytte til seg et nett av kontakter i hver kommune og sørge for at de får grundig veiledning om kampanjeopplegget og hva de selv skal gjøre lokalt, o.l. Neste trinn er å lage ideer til lokale tiltak i samråd med disse lokale medinformatørene. Det tredje trinnet er å tilrettelegge og gjennomføre medieinformasjon, annonser, brosjyrer, plakater, video, radio-/tv-innslag, Internett osv. Hvis du har lykkes med dette, vil kampanjestarten med annonser og medieinnslag samtidig være signalet til at alle dine lokale medinformatører går ut og setter i verk lokale tiltak i eget nærmiljø. Da skulle sjansene for å kunne lykkes være til stede. I dette perspektivet passer bruk av best practice (se definering av begrepet i punkt 2.1) i kommunikasjonsarbeidet meget godt. Miljødebatten har de siste årene dreiet seg mye om klima og energi. Dette er svært sentrale bærekraftspørsmål, men myndigheter og frivillige organisasjoner bør være varsomme med å legge så stor vekt på disse at andre viktige temaer nedprioriteres. I noen tilfeller er det også slik at klimatiltak kommer i konflikt med andre hensyn knyttet til en bærekraftig utvikling. Vi vil derfor anbefale at MD i sitt kommunikasjonsarbeid med befolkningen bygger på en bred bærekraftforståelse, og framhever temaer som naturmangfold, kamp mot miljøgifter og bærekraftig produksjon og forbruk. Erfaringer fra arbeidet med LA21 i Norge viser at folkelige organisasjoner og bevegelser med andre utgangspunkt enn miljø og bærekraft kan være gode støttespillere i mobiliseringsarbeidet. Organisasjoner som Norges Bygdekvinnelag, Kvinne- og familieforbundet og Norges Velforbund har mange medlemmer og en godt utbygd struktur med lokale lag over hele landet. 6

7 Disse engasjerte seg betydelig sterkere i LA21-arbeidet enn de klassiske miljøorganisasjonene, som i økende grad har blitt profesjonelle fagmiljøer på nasjonalt plan. Vi vil anbefale at MD inviterer slike folkelige organisasjoner og bevegelser som partnere i bærekraftarbeidet framover, herunder regionale fora for natur og friluftsliv. En viktig effekt vil kunne bli en styrking av sivilsamfunnets rolle gjennom et slikt samarbeid. Det er i seg selv en viktig byggestein i den grunnmuren av bærekraftkunnskap vi må bygge framover. Anbefalinger: Stiftelsen Idébanken vil foreslå at MD gjerne sammen med underliggende direktorater og andre departementer legger økt vekt på mobilisering av befolkningen for å bygge plattformer for en langsiktig bærekraftpolitikk. Idébanken vil anbefale at MD innretter arbeidet med folkelig mobilisering mot å inspirere til nye handlinger og handlingsmønstre, og bygging av kunnskap og kompetanse gjennom disse. Handlinger fører gjerne til nye holdninger, som igjen kan inspirere til nye handlinger og nye handlingsmønstre i tråd med de første. Budskap og handling bør forankres gjennom et samarbeid med større aktører i sivilsamfunnet, blant annet gjennom dialogorienterte og byggende arbeidsmåter gjerne supplert med mediekampanjer i etterkant. Dette bør skje i samspill med de andre forslagene i dette notatet Nasjonalt institutt for en framtidsrettet best practice Best practice (se definering av begrepet i punkt 2.1) er et stikkord for endringsstrategier på stadig flere samfunnsområder internasjonalt. Også på bærekraftfeltet er gode eksempler et hyppig brukt verktøy for å bygge kompetanse og å skape utvikling. MD bør stimulere til et mer systematisk arbeid med kartlegging og bruk av best practice for en bærekraftig utvikling. Utvalgte funksjoner for et institutt for best practice : Oppdatert kompetanse om gode eksempler på bærekraftig praksis i lokalsamfunn, både i Norden og utenfor Leverandør av nordiske erfaringer med best practice til miljøer internasjonalt Lett tilgjengelighet for det norske publikum til denne kompetansen: web-presentasjoner, nyhetsbrev, publikasjoner, foredrag/kurs/konferanser, utstillinger, bibliotek/arkiv Tilrettelegging av møteplasser for kommuner, grupper og lokalsamfunn som er motivert for ambisiøse tiltak Medietjeneste for synliggjøring av bærekraftig praksis på lokalsamfunnsnivå, og de potensialene denne praksisen utgjør for nasjonal politikk Noen aktuelle støttefunksjoner Idébanken kan gå inn i framover: Hukommelse for erfaringer med programmene Livskraftige kommuner og Grønne energikommuner, som avsluttes i 2010 Leverandør av ideer og mulighetsrom for de nordiske bærekraftkonferansene (den 4. arrangeres i Åbo i jan/febr 2011) Evaluering og oppsummering av lokalt bærekraftarbeid i Norge siden Rio-konferansen i Til nytte for en norsk/nordisk tilbakemelding til Rio +20 i Refleksjonene kan også danne grunnlag for videre strategier for bærekraftig utvikling. Bidragsyter og driftspartner i ulike offentlige satsninger knyttet til bærekraftig utvikling, f.eks. i et krafttak med å skape en bredere folkelig og forvaltningsmessig forankring av vern om naturmangfoldet i Norge Utviklingspartner gjennom kartlegging av materiale om sosiale og økologiske forsøk som kan inspirere til kommende politikkutvikling og offentlige satsninger 7

8 Disse funksjonene utfyller rollene til andre kompetansemiljøer innen lokalt bærekraftarbeid - som for eksempel Vestlandsforsking, SUM, Cicero, KS og Distriktssenteret (kompetansesenter for distriktsutvikling som finansieres av KRD). Anbefalinger: Styrket bruk av best practice for en bærekraftig utvikling vil gi viktige bidrag til statlige myndigheters økte ambisjonsnivå for å trekke befolkningen aktivt med. Som et virkemiddel bør MD i samarbeid med andre myndigheter aktivt bidra til etablering av et nasjonalt institutt for best practice Videre analyse av erfaringer Det er behov for en kunnskapsbasert drøfting av lokale erfaringer og resultater av nasjonale initiativ for bærekraftig utvikling i kommuner og lokalsamfunn. Idébanken bidrar gjerne med å identifisere ulike kompetansemiljøer som kan bidra i en videre analyse av dette feltet. (Et av mange eksempler er programmet Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor, et samarbeid mellom Institutt for samfunnsforskning og Rokkansenteret/UiB.) Disse analysene vil kunne være nyttige bidrag til beslutningsgrunnlaget for framtidige satsninger fra statlige myndigheter. 2. Suksesskriterier for disse initiativene Stiftelsen Idébanken vil anbefale at statlige myndigheter vektlegger de følgende fem suksesskriteriene som knytter seg til våre forslag beskrevet over: 2.1. Best practice som metode Gode eksempler på hva? Gode eksempler i forståelsen til Stiftelsen Idébanken knytter seg til tiltak som søker å fremme en bærekraftig utvikling. Her kan det være nyttig å vise til nettleksikonet Wikipedias definisjon av bærekraft : Bærekraft (engelsk: sustainability) er et begrep som brukes for å karakterisere økonomiske, sosiale, institusjonelle og miljømessige sider ved menneskelige samfunn. Begrepet ble første gang brukt i Brundtlandrapporten i 1987, der bærekraftig utvikling (sustainable development) defineres som «en utvikling som imøtekommer behovene til dagens generasjon uten å redusere mulighetene for kommende generasjoner til å dekke sine behov». Termen bærekraftig utvikling ble senere brukt i FNs program Agenda 21 under Riokonferansen i Under det sosiale toppmøtet i 1995 ble bærekraftig utvikling definert som «rammene for våre anstrengelser for å oppnå en høyere livskvalitet for alle mennesker», der «økonomisk utvikling, sosial utvikling og miljøvern samvirker og forsterker hverandre gjensidig.» Selv om innholdet i bærekraftbegrepet har vært gjenstand for debatt og uenighet, inneholder de fleste charter og handlingsprogram som omhandler bærekraft visse felles prinsipper: - varsomhet ved risiko, usikkerhet og irreversible prosesser - sikker evaluering av naturverdier og bevaring av natur - samordning av miljømessige, sosiale og økonomiske mål i planlegging og handling - folkelig deltakelse i beslutningsprosesser 8

9 - bevaring av biologisk mangfold - rettferdighet mellom generasjoner - globalt perspektiv - forpliktelse til bruk av beste praksis (best practice) - intet tap av humankapital eller naturkapital - kontinuerlig forbedring - behov for god planlegging (good governance). Eksemplene er ofte tverrsektorielle Brundtland-rapporten Vår felles framtid påpekte allerede i 1987 de globale utfordringene krever innsats på tvers av sektorer, og at sektorielle skillelinjer utgjør en viktig trussel mot utvikling av bærekraftig praksis. De gode eksemplene beskriver en levd virkelighet med handlinger som ofte går på tvers av sektorer og aktørgrupper. Slik kan de gode eksemplene være et strategisk virkemiddel for å stimulere til dialoger og utviklingsarbeid på tvers av fag, sektorer og aktører. Både kunnskapsbygging og resultater Best practice representerer som regel forsøk på å bevege noe i riktig retning. Tiltakene utgjør ikke nødvendigvis svar på utfordringene, men skritt på veien mot noe bedre. Slik er de gode eksemplene glimrende verktøy for å bygge kunnskaper om muligheter og hindringer. Samtidig gir best practice ofte noen målbare virkninger i retning av oppsatte mål. De kan derfor utgjøre handlinger som er mål i seg selv. Prøving og feiling er rasjonelt når svarene ikke finnes! Idébanken gjentar ofte at ingen har gjort flere mislykkede forsøk på å finne opp glødelampa enn Thomas Alva Edison. Fail, fail again, fail better! Dette er et annet munnhell som beskriver rollen til best practice i arbeidet for en bærekraftig utvikling en framtid som ingen foreløpig kjenner Bærekraft i sin fulle bredde Bærekraftig utvikling rommer langsiktige utfordringer som krever brede tilnærminger både tematisk, aktørmessig og på andre måter. I den seinere tid har utfordringene knyttet til energi og klima båret mye av diskusjonen om miljø og bærekraft. Dette må imidlertid ikke fortrenge andre viktige temaer og bærekrafthensyn. Samtidig må vi sikre at det ikke settes i verk tiltak som er bra for klimakampen, men dårlige for naturmangfold, langsiktig arealforvaltning eller andre sentrale bærekrafthensyn. For å ta tak i noen av drivkreftene i samfunnsutviklingen, vil vi anbefale at statlige myndigheter setter ut i livet en ny offensiv for bærekraftig produksjon og forbruk. Den kan samtidig handle om innovasjon og samfunnsutvikling, og bidra i debatten om hva Norge skal leve av etter oljen. Det bør videre satse på flere tematiske angrepspunkter til bærekraft enn energi og klima, som f.eks.: - Naturmangfold og arealforvaltning - Sammenhenger mellom klima og naturmangfold - Miljøgifter og alternative løsninger - Grønn økonomi - Livskvalitet, lykke og verdidiskusjon - Demokratisk deltakelse 9

10 Lørenskog og Oslo er to norske kommuner som har undertegnet Earth Charter, et charter om verdier og prinsipper for en varig framtid. Charteret kan være et interessant virkemiddel til å fremme diskusjoner om verdivalg knyttet til en bærekraftig utvikling i sin fulle bredde Folkeopplysning om kretsløpsforståelse Idébanken har gjennom sitt formidlingsarbeid de siste 20 årene observert en svekket naturfaglig kretsløpsforståelse og ydmykhet for naturen. Kunnskap om økologi og etisk refleksjon basert på denne er avgjørende premisser for forståelsen av de økologiske hensyn som må tas for å møte: - klimautfordringene - spredningen av farlig avfall - tapet av naturmangfold Folkeopplysningen og undervisningen i skoleverket bør derfor styrkes innen økologi og kretsløpsforståelse Sammenheng mellom nasjonal politikk og lokal handling Gjør som jeg sier ikke som jeg gjør! Utsagnet er uttrykk for en holdning i oppdragelse som gjerne latterliggjøres. Sannheten er imidlertid at voksne i stor utstrekning i praksis lever etter denne regelen. Spriket mellom ideelle handlinger og de handlinger som faktisk utføres, skaper et inntrykk av at de ideelle handlinger kanskje ikke var så viktige likevel. Dette kan også tjene som et bilde på forholdet mellom myndigheter og innbyggere. Korrespondanse mellom nasjonal politikk og lokal handling er nødvendig for å skape tillit til at lokalt engasjement betyr noe, og at invitasjonen til ulike aktører er alvorlig ment. Tydelige og uttalte mål nasjonalt kan gi inspirasjon til synlige skritt lokalt. Programmer for bærekraftig utvikling lokalt bør legge vekt på å systematisere erfaringer med slike sammenhenger. Nasjonale myndigheter bør videre søke å supplere sin oppfølging av lovpålagte oppgaver med tiltak som kan støtte opp om lokal handling initiert nedenfra Nasjonalt bærekraftfond for lokale tiltak Mange norske foregangskommuner har erfaringer med å fremme engasjement og nytenkning for bærekraftig produksjon og forbruk. Tilsvarende erfaringer har også framkommet i studier av virkningen av det grønne fond i Danmark. Se Læssøe, Jeppe (2001): "Evaluering af Grøn Guide ordningen ", Rapport, 248 sider, Den Grønne Fond, c/o Miljøstyrelsen, Vi anbefaler å følge rådet fra ordførerne i Foregangskommunene om å etablere et nasjonalt bærekraftfond som kan fremme lokale og regionale initiativ på tvers av vante skillelinjer mellom aktører og sektorer. Et slikt på tvers-fond vil kunne komplettere ulike klimafond med støtte til lokale/regionale partnerskapsdrevne tiltak. Her kan det være snakk om tiltak som ellers faller mellom flere stoler fordi de favner flere bærekrafttemaer samtidig. Det kan også favne forebyggende tiltak i forhold til vern om naturmangfold, og tiltak som direkte vektlegger den folkelige deltakelsen og næringslivsengasjement i bærekraftarbeidet. På denne måten kan et slikt fond samtidig bli et viktig virkemiddel for å styrke sivilsamfunnets rolle i utviklingsarbeidet. 10

11 3. Idébankens bidrag til myndighetenes initiativ Stiftelsen Idébanken har siden midt på 1990-tallet levert kompetanse til nytte for satsninger i regi av statlige og lokale myndigheter. Miljøverndepartementet dro f.eks. nytte av Idébankens erfaringer med Lokal Agenda 21 i andre land (særlig Sverige og Danmark) da dette arbeidet skulle implementeres også i Norge. På tilsvarende måte har Idébankens kartleggingsarbeid gitt innhold til arbeidet i Miljøfyrtårn-konseptet og undervisning av lærerstudenter i bærekraftig forbruk. Idébankens nytteverdi i slike sammenhenger bygger på at stiftelsen har hatt anledning til å drive med kartlegging av erfaringer i inn- og utland, til dels uavhengig av krav om umiddelbar nytteverdi. Vi har kartlagt aktiviteter som kan yte viktige bidrag til nyskaping når tida og omstendighetene er modne. Idébankens langsiktige nytteverdi er altså avhengig av tid og ressurser til ubundet kartlegging av tiltak i og utenfor Norge. Samtidig ønsker Idébanken å formidle sine funn gjennom løpende bistand til myndigheter, næringsliv og sivilsamfunn. Idébanken er derfor i sin natur mer et frittstående institutt enn et konsulentbyrå. 3.1 Modell for endringsarbeid Stiftelsen Idébanken har i mer enn 20 år bygget kompetanse innen tre hovedfelt i virksomheten: o best practice o bærekraftig utvikling o metoder for kreative dialoger og bred deltakelse Til sammen utgjør feltene en strategi for forandring: Begrepet bærekraftig utvikling er en visjon, og fra denne kan man gjerne via kreative metoder invitere ulike grupper til å utlede best practice som konkretiserer hva visjonen kan innebære. Men vi kan også arbeide i motsatt rekkefølge, og ta utgangspunkt i mangfoldet av best practice. Via kreative metoder kan vi involvere ulike grupper i en diskusjon om i hvilken grad denne praksisen peker i retning av visjonen om en bærekraftig utvikling. MD benyttet samspillet mellom disse tre virksomhetsfeltene som strategi i arbeidet innen Livskraftige kommuner, og Idébanken leverte i den anledning kompetanse til programmets rådgivere innenfor de tre feltene. (jfr vedlegg 3) Anbefaling: MD bør styrke kompetansen om endringsarbeid basert på samvirket mellom disse arbeidsformene. MD bør samtidig legge økt vekt på samspillet mellom disse arbeidsformene overfor både lokal forvaltning og i mobiliseringen av folkelig deltakelse i bærekraftarbeidet. 3.2 Plassering mellom ulike aktører Idébankens database med best practice inneholder en rekke gode eksempler på resultater som er oppnådd når ulike aktører har samarbeidet på tvers av sektorer og/eller aktørgrupper. Bærekraftig utvikling utfordrer til nye løsninger på tvers av kortsiktige sektorinteresser, og det er nødvendig å føre sammen mennesker og grupper på tvers av daglige skillelinjer. Idébanken tilstreber i sin arbeidsform å bringe sammen folk på tvers av kategorier. LA21- tilnærmingen styrket denne profilen, der vi arbeidet med både forvaltning, næringsliv og sivilsamfunn.. Denne posisjonen åpner for en nyttig brobyggerrolle, som ikke minst kan benyttes i de initiativene vi har anbefalt for MD i dette notatet. For eksempel vil arbeidet med å fremme 11

12 en bred bærekrafttilnærming i arbeidet med kommunale planstrategier forutsette en lokalpolitisk involvering, som Nils Aarsæther påpeker at Idébanken bør bidra til å fremme. Anbefaling: MD tilrettelegger for Idébankens rolle som nettverksbygger og leverandør av best practice mellom ulike aktører, programmer og tematiske satsninger. 3.3 Kapasitetsutvidelse Stiftelsen Idébanken har ambisjoner om å trappe opp arbeidet med kartleggingen av best practice ikke minst utenlands for å tilføre impulser fra innovativt arbeid i Europa og i Sør- og Nord-Amerika. Idébanken ser også mange muligheter i et mer systematisk formidlingsarbeid av eksemplene inn mot norske målgrupper. I oppdrag vi har hatt for organisasjoner i Baltikum har vi registrert utstrakt interesse for nordiske bærekrafteksempler. Vi vil se på mulighetene innenfor EØS-samarbeidet for formidling til de nyere EU-landene. Som en del av arbeidet bør det også legges økt vekt på analyse av erfaringer, slik at disse kan komme mer til nytte for både myndigheter og andre aktører (se også pkt 1.4). Anbefaling: Vi vil derfor se nærmere på mulighetene for en reetablering av virksomheten gjennom omdanning til et nasjonalt institutt for best practice. Som et ledd i dette er det naturlig å se på potensialet for en bredere forankring av virksomheten, og vi inviterer MD til å delta i et slikt arbeid med å bygge en mer langsiktig strategi for et tverrfaglig redskap for lokal bærekraft. 12

13 Vedlegg 1 Kommunen som bærekraftig samfunnsutvikler Grunnlagsnotat om kommunale planstrategier Nils Aarsæther Professor, Inst. for sosiologi, statsvitenskap og samfunnsplanlegging Universitetet i Tromsø Toril Ringholm Førsteaman. (eng.), Inst for sosiologi, statsvitenskap og samfunnsplanlegging Universitetet i Tromsø Bakgrunnsnotat levert til stiftelsen Idebanken Tromsø 17. desember 2009 Den 1. juli 2009 ble ny Plan- og bygningslov gjort gjeldende. Det skjedde uten stor oppmerksomhet, til tross for at loven griper sterkt inn i kommunal virksomhet. Etter Loven må de folkevalgte utforme en overordna kommunal planstrategi, og i denne angi retning for virksomhet og arealbruk i hele kommunesamfunnet. I en tid der kjøp og sal g av klimakvoter blir drøfta, er det befriende å se at den nye planloven pålegger lokalnivået et tydelig ansvar for vår felles framtid. 13

14 1. FORHOLDET BÆREKRAFT / LOKALDEMOKRATI HVA INNEBÆRER KRAVET OM KOMMUNAL PLANSTRATEGI? LÆRDOM FRA POLITISK SOSIOLOGI: HVORDAN SAMLE TRE LOKALE AKTØRFELT? HVORDAN SIKRES GJENNOMFØRING AV KOMMUNALE PLANSTRATEGIER I 430 KOMMUNER? Slik kan det se ut; mal for selve dokumentet Slik kan det gjøres; mal for prosess Utvikle kompetanse i kommunene De politiske partienes rolle De folkevalgte viktige aktører Rådgivning og prosessveiledning Forskningsbasert evaluering FORSLAG TIL TIDSPLAN 26 Referanse 27 14

15 1. Forholdet bærekraft / lokaldemokrati Bakgrunnen for dette notatet er et ønske om å finne bedre virkemidler enn de en rår over i dag for å omdanne hele samfunnet i bærekraftig retning, noe som er aktualisert gjennom det sterke fokuset på klimaendring og den internasjonale debatten som preges av klimakonferansen i København i desember Vårt utgangspunkt er at kommunen som institusjon må kunne utnyttes bedre enn i dag, for å skape et bærekraftig samfunn. Kommunene i Norge representerer en helt unik mulighet for folkelig mobilisering og for å nå ut i alle deler av landet. Vi opererer i dag med 430 kommuner der de folkevalgte henter sitt mandat fra velgerne, og skal stå til ansvar for dem ved neste korsvei, som er lokalvalget i Vårt ønske og vårt perspektiv er å framheve den politiske siden ved den kommunale virksomhet, anskueliggjort gjennom det forpliktende forholdet mellom velger, representant, administrasjon og den tjenesteytende virksomheten i form av utdanning, omsorg, tekniske tjenester og kultur på den ene siden, og kommunens omfattende ansvar for hele kommunesamfunnets utvikling på den andre siden. Uansett hva en måtte mene om hvem som har makten når det kommer til stykket og der det er populært å hevde at det kommunen foretar seg, dels er styrt av statlige direktiv, og dels av den kommunale administrasjonen - så gjenstår det faktum at det er de folkevalgte i kommunestyret som sitter med ansvaret for kommunenes produksjon av vedtak og tjenester. Og i tillegg må de folkevalgte tåle å vurderes også for de strategiske valg kommunen fatter når det gjelder den generelle, lokale samfunnsutviklinga, med dens konsekvenser for miljø og klima. Og folk flest er med på dette: Deltakelsen ved lokalvalg i Norge er i internasjonal sammenheng høy, og den gikk faktisk opp ved kommunevalget i En langvarig trend, som kommentatorer ikke nølte med å karakterisere som et krisetegn for det lokale demokratiet, ble brutt i Over 2.2 millioner nordmenn og nordkvinner gav sin stemme i 2007, tilsvarende 61,2 % av de stemmeberettigede. Økningen fra 2003 var på 2.2 prosentpoeng. Ikke så stor endring, men et trendbrudd bør man legge stor vekt på. Valgundersøkelsen som tok for seg de saker velgerne la vekt på ved dette valget viser også en viktig endring: Mens interessen for miljø ble vektlagt som viktigste sak for 2% av velgerne i 1999, og av 1% av velgerne i 2003, så var denne interessen steget til 7% ved siste valg (Bjørklund 2009:26). Sju prosent er i seg sjøl ikke en prosentsats å skryte av, men endringa fra 2 til 7 prosent er betydelig, og faktisk er den registrert som den største endringa i prosentpoeng på noe politikkområde mellom valgene i 2003 og i Det er en interessant vekselvirkning mellom interesse for lokalpolitikk, og interesse for miljø- og bærekraft-problematikk. Dersom det er slik at økt interesse for miljø går sammen med økt valgdeltakelse, er dette noe å bygge videre på, både for de som primært er opptatt av miljø og bærekraft, og for de som primært er opptatt av det lokale demokratiet. Sammenhengen er imidlertid mer enn tilfeldig: Bærekraft- og klimaproblematikken berører i videste forstand våre felles interesser. Samtidig understrekes forbindelsen til kommunesystemet ved at våre felles interesser artikuleres gjennom deltakelse i de overgripende politiske institusjoner, som kommune og stat. For statens del vil imidlertid nesten hele befolkninga være avhengige av et lite antall tillitsvalgte (165 Stortingsrepresentanter og deres umiddelbare nettverk og forbindelser). Men for kommunenes del vil ikke bare en langt større andel, ca , være tildelt tillitsverv, om vi inkluderer bydelsutvalgene. Utover disse vil det nettverk og de kontakter som spinnes fange opp en betydelig del av landets innbyggere. Et økt fokus på 15

16 bærekraft, miljø og klima vil da ha sjansen til å gjennomsyre ikke bare deltakerne i de formelle posisjonene, men også den delen av det brede publikum som er i berøring med de tillitsvalgtes gjerninger. Dette betyr igjen at det gjennom det lokalpolitiske systemet med dets forgreininger kan skapes en alternativ kanal til massemedia når det gjelder miljøkunnskap, evne til analyse av lokal miljøtilstand, og ikke minst, å vurdere ulike former for innsatser for å forbedre denne. Effektene kan bli betydelige: (1) Ringvirkningene for det miljøpolitiske området vil kunne bli store og positive om lokalpolitikken blir en sentral arena for å artikulere et folkelig miljøengasjement. (2) Samtidig vil interessen for hva som skjer i våre lokalpolitiske fora sannsynligvis kunne øke tilsvarende, med ringvirkninger i form av et sterkere engasjement også på andre viktige politikkområder i lokalsamfunnet altså en styrking av det lokale demokratiet på bred basis. (3) Og sluttresultatet av disse synergiprosessene vil kunne avleses i en langt større bevissthet om miljøkonsekvenser ved de valg som gjøres også utenfor det rene miljøfeltet, som i skole, barnehage, eldreomsorg, arealdisponering, transport og på kulturfeltet. Det resonnementet som er presentert her, refererer til en enkelt, historisk, observasjon av et sammenfall mellom økt valgdeltakelse og en økt vektlegging av miljøspørsmål, ved kommunevalget i Sammenhengen kan altså være av typen der-og-da, men gjennom vårt resonnement knyttet til begrepet fellesinteresser ser vi en mer bestandig forbindelseslinje mellom bærekraft/miljø-problematikken og lokalpolitikkens vesen. Det kan selvsagt leveres mange eksempler på at lokalpolitiske vedtak bryter med et langsiktig miljø- og bærekraft-standpunkt. Videre kan det vises til at store deler av miljølovgivningen har manglet den lokalpolitiske forankringen som har preget store deler av reformarbeidet innen de klassiske velferdssektorene. Det sterke vitenskapelige grunnlaget for miljøpolitikken har på flere områder skapt en barriere mellom lovgivning og folkelige oppfatninger av hva som står på spill. Likevel vil vi framheve det mulighetsrommet som i dag åpner seg for å forene et lokalpolitisk engasjement og et engasjement for bærekraft, klima og miljø-spørsmål. Og vi vil, i tråd med solide tradisjoner innen samfunnsforskning, være på leting etter institusjonell understøtting av det vi ser som en produktiv kopling mellom miljø og lokalpolitikk. Det er i dette arbeidet at vi har funnet den reviderte Plan- og bygningsloven (Pbl) sine formuleringer om kommunale planstrategier spesielt interessant. 2. Hva innebærer kravet om kommunal planstrategi? I motsetning til tidligere miljøpolitiske grep som involverer det lokalpolitiske nivået, som MIK-reformen og Lokal Agenda 21 på 1990-tallet, er Planlovens krav om kommunal planstrategi svært så tydelig på hva som skal gjøres, og på fastsetting av et tidspunktet når arbeidet skal startes og når det skal være fullført. Her dreier det seg ikke bare om å sette noe gang, når det måtte passe, eller å mobilisere for noe som en håper skal kunne føre til et resultat. I Pbl slås det fast at arbeidet med kommunale planstrategier skal starte umiddelbart etter konstituering av nytt kommunestyre, og strategien skal være vedtatt senest ett år etter. Samtidig er det tydelig at formuleringene om kommunal planstrategi viderefører det fokuset som ble introdusert gjennom Miljøvern i kommunene (MIK) og Lokal Agenda 21 (LA21). MIK-arven ser vi i ønsket om ei kommunal forankring av miljøpolitikk i 16

17 planarbeidet. På samme måte finner vi spor av LA21-arven, med forankringa av bærekraft-tenking i hele lokalsamfunnet, ikke bare i den kommunale virksomheten. Det spesielt nyskapende og dynamiske ved kravet om kommunal planstrategi er faktisk de tidsangivelsene som er nedfelt i loves form. Det er slått fast at utarbeiding av kommunal planstrategi skal starte umiddelbart etter kommunevalget, første gang i Dermed blir det opp til de nye folkevalgte, gjenvalgte så vel som nykommere, å formulere strategiske valg av retning for utviklinga av eget kommunesamfunn. Men planstrategien skal inneholde mer enn politiske viljeserklæringer. Nå blir de folkevalgte konkret utfordra til å vise sammenhengen mellom ønsket lokal samfunnsutvikling og bruken av kommunen sine areal. Det er altså ikke snakk om uforpliktende visjoner eller vedtak om prosentvise utslippsreduksjoner det står om: I den grad en formulerer visjoner, skal disse være jordet ved å vise hvor og hvordan de skal virkeliggjøres, med konkrete referanser til framtidige investeringer og arealpolitikk. Oppgaven kan synes stor, og skal en ta den på planfaglig alvor, vil det være komplett umulig å gjennomføre den i løpet av ett år. Dette på bakgrunn av potensielt nye politiske signaler, som kan ha framkommet gjennom en ny politisk flertallskonstellasjon i kommunestyret. En detaljering i det planstrategiske arbeidet, med angivelse av kommunale investeringer og arealbruk i kommunesamfunnet kan nødvendigvis ikke foreligge utviklet og behandlet med den tidsfristen som i lovs form er fastlagt. Men dermed må det følgelig være lovgivers intensjon enten å forstå kravet om kommunal planstrategi som (1) en avgrenset planbyråkratisk oppgave der det dreier seg om å ordne og tydeliggjøre rekkefølgen av foreslåtte delplaner, eller (2) en overordnet politisk prosess, med diskusjon om valg av utviklingsretning for kommunesamfunnet, i et bærekraftperspektiv. Vi velger å tolke lovgivers intensjon i retning av det siste alternativet basert på formuleringen om at den kommunale planstrategien bør omfatte en drøfting av kommunens strategiske valg knyttet til samfunnsutvikling (Pbl 10-1). Å drøfte kommunenes strategiske valg er definitivt en politisk oppgave, og retninga bestemmes som kjent av hva et flertall av folkevalgte, med utgangspunkt i sine programmer, har fått mandat av velgerne til å styre etter. Og når første omgang med planstrategi i praksis skal være vedtatt i oktober 2012, peker alt i retning av at den kommunale planstrategien blir et viktig policy-dokument. Det må nødvendigvis bli et vedtak og et dokument som skal legge premissene for både kommunens virksomhet i egen regi, og for hva som skal skje av utvikling på arealene i kommunesamfunnet. Det skal ikke mye fantasi til for å se at vi står overfor en liten revolusjon i det lokale demokratiet, og i det lokale arbeidet for å sikre velferd og ei bærekraftig utvikling i kommunesamfunnet. For ikke bare skal de folkevalgte på banen for vise hvordan ønsket retning utmyntes i virksomhet og arealbruk, i loven gis det også sterke oppfordringer til kommunene om å engasjere hele befolkningen i debatt om framtidsretning for eget kommunesamfunn. Og like viktig: Den strategiske drøftinga av mål og planbaserte virkemidler skal rammes inn av et bærekraft-perspektiv. 3. Lærdom fra politisk sosiologi: Hvordan samle tre lokale aktørfelt? 17

18 Ved at innføringa av kommunal planstrategi er utforma med ambisjoner om både planfaglighet, kommunalpolitisk aktivitet og et bredt folkelig engasjement, uttrykkes det en svært ambisiøs forventing om at arbeidet med planstrategi må kunne være overgripende, bygge på, eller skape sammenheng mellom tre lokale aktørfelt: For det første, kommunen som plankompetent organisasjon, med fagpersonale som opererer i tett samspill med heltids folkevalgt(e) og som samhandler tett med nabokommuner og med fylkesnivået. For det andre, et bredere sjikt av lokale folkevalgte, som har sine forgreninger ut mot sine respektive politiske partilag, partimedlemmer og som oftest har nære relasjoner til ledere i frivillige organisasjoner For det tredje, det aktørfeltet som består av engasjerte innbyggere i lokalsamfunnet / sivilsamfunnet, som deltar i og omkring bygde/bydelsorgan, på uformelle møteplasser og i frivillige organisasjoner (miljøorganisasjoner, idrettslag, menigheter, fagbevegelse, næringsorganisasjoner, sangkor osv.). Disse tre aktørfeltene har i utgangspunktet vanskelig for å samarbeide, men det betyr ikke at det nødvendigvis er et konfliktfylt forhold mellom dem. Det kan være opparbeidet tillit mellom grasrota, det bredere ledersjiktet, og kommunetoppene, uten at denne tilliten er basert på daglig kontakt eller tett samarbeid. Bak denne tilliten kan det ligge en felles oppfatning av hva utfordringene består i, gjerne formidla som en fortelling om stedet, byen eller distriktet. Likevel er det ofte slik at reformer tiltak og reformer lykkes gjerne best når de har en klar adressat, det vil i praksis si at en får i tale ei bestemt av disse gruppene. Språkføringa er gjerne litt ulik mellom toppadministratorer og heltidspolitikere, mellom de som drar lasset i partiorganisasjonsene, og blant de engasjerte på grasrotnivå. Vi mennesker er innretta slik at vi helst diskuterer våre saker med de som vi deler verdensoppfatning med. En bakbenkpolitiker kan få mer ut av å kommunisere med en politisk konkurrent på same nivå, enn med folk i den politiske eller i den administrative ledelsen. Administratorer og fagpersonale finner hverandre lett i argumentasjon basert på felles fagterminologi. Folk ute i lokalsamfunnet er gjerne samstemte i sine oppfatninger, på tvers av organisasjons- og partigrenser. Ikke sjelden er de samstemte i at de opplever et halvkorrupt pampevelde i rådhuset Denne litt dystre beskrivinga av de sosiale rammene for det lokale demokratiet bør vi være realistiske nok til å innse eksistensen av. Men selvsagt kan vi ikke godta tingenes tilstand. Vi vet at under bestemte arrangementer vil folk i administrasjonen, i den politiske ledelsen, ute i partia, i organisasjonene og bak kjøkkengardinene være i stand til å snakke sammen og å samhandle. Kanskje er det den vidunderlige egenskapen som forskere kaller sosial kapital som har oppstått her og der, altså resultatet av at folk har en grunnleggende tillit til andre folk, og dermed evner å møte felles problem gjennom kreative løsninger, ved bruk av nettverk og mobilisering av svært forskjellige typer lokale ressurser. Når det lokale nivå har ei rik beholdning av sosial kapital, skyldes det i høy grad folk sine erfaringer i det frivillige organisasjonssamfunnet, men også de ressursene som ligger i nærhet til lokaldemokratiske organer, slike som vi har svært mange av her i landet). Det store spørsmålet, sett fra et politisk-sosiologisk ståsted, er om kommunal planstrategi kan utformes nettopp som en arena for å spille ut og fram den sosiale kapitalen i kommunesamfunnet. Det betyr kort og godt at en i arbeidet med kommunal 18

19 planstrategi må tenke inn bidrag fra alle de tre styringsnivåene som lokalpolitikken kan sorteres i. Men det er ikke noe som skjer av seg selv. Der det er skepsis og avstand mellom den lokale grasrota og rådhuset kan selv det mest velmente initiativ strande. I tider med saldering av kommunale budsjetter er ikke rådmannen eller ordføreren de mest populære figurene lokalt. Hvor realistisk er det å få folk i å tenke framtids- og miljøretta handling sammen med ledere som bare vil skjære ned? Etter vårt syn har kommunal planstrategi i seg elementer som gjør at nettopp dette tiltaket kan bli en arena som både bygger på den sosiale kapitalen, og som bygger den. For det er slik med sosial kapital at ved å konsumerer den, blir den større. Ett tilfelle av vellykka samarbeid kan nok tidvis slite ut folk, men mer sannsynlig er det at det åpner for et nytt tilfelle av samarbeid, som det da blir mindre arbeidskrevende å få i stand enn første gang en prøvde. Hvorfor kan vi ha slike forventninger til kommunal planstrategi-tiltaket? Jo, fordi slik den er framstilt i Pbl med det klare formålet å både mobilisere planfaglig kompetanse, lokalpolitisk styringsvilje, og kunnskapen og engasjement hos folk flest i lokalsamfunnet. Men dette er ikke det viktigste, vel så viktig er det at nettopp dette tiltaket er gitt et tydelig startpunkt og en vedtaksfrist, nemlig ett år etter oppstart. Og at kommunal planstrategi spiller opp mot noe som stadig flere er opptatt av, nemlig den globale klimasituasjonen og hvordan en lokalt kan bidra til ei bærekraftig utvikling gjennom reduserte utslipp av klimagasser. På den andre sida skal det ikke stor fantasi til å spå at kommunale planstrategier vil bli et mislykka tiltak. Om ingen spesielle forberedelser blir satt i verk, med betydelig tyngde og i god tid, vil vi med stor sannsynlighet oppleve (nok en gang) at lite eller intet skjer. I så fall risikerer en at manglende oppslutning om tiltaket vil slå tilbake mot Planlovtenkinga, og kanskje blir etterkvart kommunale planstrategier tatt ut av loven. Dette er noe en kan risikere dersom bare et lite antall kommuner kan vise til vedtatt planstrategi i oktober Men innføringa av kommunal planstrategi vil heller ikke være vellykka dersom kommunene utformer planstrategien som et planteknisk styringsredskap, ved å begrense det til å omfatte prioritering og tidsrekkefølgen på planarbeid på enkeltsatsinger og areal, der en kan henvise til de mål og visjoner som foreligger i en allerede vedtatt kommuneplan. Med en slik forståelse av kommunal planstrategi kan den gjennomføres nærmest som en intern administrativ oppgave, uten ambisjoner om å oppfylle kravet om bred folkelig medvirkning. Ustyrt med planfaglig terminologi vil det trolig framkomme få merknader i høringsfasen, og planstrategien kan vedtas i formannskap og kommunestyre uten at noen av de folkevalgte egentlig trenger å ta ordet under behandlinga. Ut fra et realistisk perspektiv på kommune-norge og på forholdet mellom stat, kommune og befolkning er det dessverre mye som tilsier at Kommunal planstrategi er et risikofylt prosjekt. Desto større grunn er det til å treffe tiltak og forberedelser som kan øke sjansen for at vi før årsskiftet 2012/2013 kan betrakte og feire! eksempler på første generasjons kommunale planstrategier det vil si at alle landets kommuner faktisk har gjennomført denne viktige politiske øvelsen. Hvilke tiltak og forberedelser som kan gjøres for å sikre et slikt resultat er tema for neste avsnitt. 19

20 4. Hvordan sikres gjennomføring av kommunale planstrategier i 430 kommuner? Det er gode grunner til å ta på alvor motivasjonen bak kommunale planstrategier, og se tiltaket som et velkomment virkemiddel til å heve interessen for planstyrt utvikling mot et bærekraftig (lokal)samfunn, blant et bredere sjikt av aktive politikare, organisasjonsfolk, skoleelever og lokalsamfunnet sine ildsjeler. Ved å opparbeide støtte for denne ideen ute i de 430 kommunene, i Kommunenes Sentralforbund, blant de som er organisert i Forum for kommunale planleggere, i MD, i KRD, på høyere læresteder som driv planleggerutdanning, og i norske planforskingsmiljø, så bør det tas noen grep godt i forkant av valget i september 2011, og starten på dette må være i Vi spesifiserer i det følgende 7 aktuelle innsatsområder: 4.1 Slik kan det se ut; mal for selve dokumentet Det er avgjørende viktig å kommunisere at målet med planstrategien er å vedta et kortfatta, praktisk orientert og pedagogisk tilrettelagt dokument. Og til vil være til stor hjelp for alle ikke-så-kreative at det forligger en mal for hva en kommunal planstrategi bør inneholde. Dersom det kommuniseres at dette dokumentet ikke skal være omfattende helst i et omfang av for eksempel 15 sider, og definitivt ikke 200 sider! vil det ikke bare være til hjelp, men også kunne motivere nølende kommuner til innsats. Et kortfattet dokument vil også være en håndsutrekking til demokratiet, og en forutsetning for at det kan skapes en levende debatt i lokalsamfunnet, ikke bare under utformingen av dokumentet, men også i den (månedslange) høringsrunden før endelig kommunalt vedtak. Vågå kommune har på dette området vært pionerkommune i mer enn en forstand: Kommunen har allerede vedtatt kommunal planstrategi i 2009, nettopp i en tilgjengelig form og med et begrensa omfang. Med forord og innholdsliste er den på 15 sider. Innholdslista til Vågå kommune deler dokumentet i - hva er en planstrategi - utviklingstrekk og viktige utfordringer for kommunen - mål for planarbeidet - om planarbeidet og medvirkning - kommunal planstrategi planprogram for arealdelen til kommuneplanen Inndelinga og overskriftene som er brukt i Vågå kan kommuniseres til andre kommuner, men en kan også velge å utvikle en mal som mer tydelig enn i Vågå viser de politiske begrunnelsene for valg av retning og satsinger. Vågå-dokumentet er utarbeidet av administrasjonssjefen, og er slik sett ikke framstilt som et resultat av en bredere prosess som involverer det politiske nivå og borgerne. Men omfanget er mønstergyldig, og viser at en innenfor formatet på 15 sider dels kan foreta en oversiktspreget beskrivelse av utfordringer, mens en dels må nøye seg med å referere til andre kommunale dokumenter. På den innholdsmessige siden er det opplagt et behov for at kommunene må inviteres til systematisk å vurdere de miljø- og klimamessige sidene ved de tiltak som ligger inne i 20