Fig.1. Utstein Kloster, avdelingens merkesak gjennom mange Ar. Klosteret sto ferdig restaurert til Larsok 10. august 1965.

Størrelse: px
Begynne med side:

Download "Fig.1. Utstein Kloster, avdelingens merkesak gjennom mange Ar. Klosteret sto ferdig restaurert til Larsok 10. august 1965."

Transkript

1 Stavanger Museums Årbok, Årg. 97( 1987), s Fig.1. Utstein Kloster, avdelingens merkesak gjennom mange Ar. Klosteret sto ferdig restaurert til Larsok 10. august Arkeologisk museum i Stavanger The resrororion of rhe monosrery ar Utstein war a Ieading issue for rhe locol secrion of the Sociefy for the Prorecrion of Hisrorical Monuments and Sires (SPHbfS). Oddveig Foldøy i<...at opspore og vedlikeholde norske fortidsminder.» Fortidsminneforeningen i Rogaland gjennom 75 år ETABLERING AV FORENINGEN Nasjonalt plan En av de første kuiturvernorganisasjoner i Nord-Europa ble stiftet i 1844 med navnet Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring. Initiativtakere var malere som J. C. Dahl, J. C. Frich og A. Tidemand. Gjennom studier i utlandet var de blitt grepet av tidens romantiske åndsretning, som i reaksjon på 1700-årenes ensidige forstandsdyrkelse s0kte å knytte forbindelsen med middelalderens livsoppfatning og med det folkelige kulturliv. Romantikken i Norge ble sterkt

2 preget av begeistringen for norsk oldtid og norsk middelalder. Landet hadde nylig gjenvunnet status som selvstendig nasjon, og nasjonens identitet var å finne i storhetstiden som lå før hundreårene under dansk styre. En kraftig befolkningsøkning og økonomisk oppgangstid medvirket til en rasering av kulturminner som bare kan sammenliknes med forholdene i vår egen tid. Da malerne innbød til en forening til beskyttelse av våre fortidslevninger fikk de stor oppslutning. Foreningen fikk J. C. Frich som sin farste formann. I løpet av der Idrste året fikk foreningen 500 medlemmer, etter 5 år talte medlemsmassen rundt Formålet med foreningen var «at opspore, undersage og vedligeholde norske fortidslevninger som kan belyse landets kultur- og kunsthistorie, samt gjøre disse gjenstande bekjendte for almenheden ved afbildning og beskrivelse. Foreningen vil derfor. saavidt dens midler tilstrzkker, foranstalte reiser i fedrelandet, udgive verker med det nævnte formaal og lade afholde foredrag og udstillinger. >> Gjennom hele 1800-tallet var foreningen først og fremst opptatt av å sikre forhistoriens og middelalderens minnesmerker, særlig sakral arkitektur som steinkirker, stavkirker og klosterruiner. Ofte ble den eneste utvei til vern å kjspe opp fortidsminnene. og foreningen ble etterhvert en betydelig eiendomsbesitter, med blant annet en rekke stavkirker og middelalderruiner i sitt eie. Ved århundreskiftet utvidet foreningen sitt virkefelt til også å omfatte arki- tektur fra tiden etter reformasjonen. og ikke lenger bare sakrale, men også profane byggverk. Fra starten av bekjentgjorde den sitt arbeid og sine vitenskapelige resultater om kulturminnene i årboken. som har vært og fremdeles er landets fremste antikvariske publikasjon. Fra stiftelsen av har Fortidsminneforeningen i alle år arbeidet for å få staten til å innse sitt ansvar og å få kulturminnevernet til å bli en offentlig forpliktelse. Arbeidet lyktes smått om senn. I 1905 kom den første lov som sikret fornminnene, og i 1912 ble institusjonen Riksantikvaren opprettet. Den skulle være statens faste rådgiver i antikvariske sparsmål. Dermed overtok en sentral myndighet konsulentarbeidet som den private Fortidsminneforeningen allerede lenge hadde utført. Gjennom de vel 140 år foreningen har virket, er det flere ganger skjedd endringer både i vernesyn, arbeidsoppgaver og organisasjon. Vi skal i fortsettelsen av denne framstillingen holde oss til de siste 75 år da foreningen har hatt en lokal avdeling i Rogaland. Lokalt plan Foreningen utvidet stadig sitt arbeid. Flere filiale er^ som de kaltes, ble etablert allerede på 1800-tallet, i Trondheim i 1848 og i Bergen i I løpet av de første ti år av vårt århundre var flere lokalavdelinger etablert og den 5. juni 1912 ble avdelingen for Stavanger Amt opprettet. Selv om riksantikvarembetet da også ble opprettet skulle foreningens

3 INNHOLD John G. Johnsen: Iddisane som kulturhistorisk Lcwis R. Fischcr og Hclgc W. Nordvik: minnebok og forskningsfelt... 5 Salaries at the Sea: Maritime Wagcs in Oddveig Foldøy: «...At opspore og Stavanger vedlikeholde norske fortidsminder.» Fortids- John G. Johnsen og David-Petter Moltu: minneforcningen i Rogaland gjennom 75 ir.. 33 Flaskepostprosjektet sommeren Kolbj~rn Skipnes: Betydningen av ARSBERETNINGER OG REGNSKAP kurtiselbring hos fugler... h3 Stavanger Museum Stale Dyrvik: Bydelar i Stavanger Stiftelsen Breidablikk Martin T. Anfinnsen og Svein Efteland: Dalane Folkemuseum Tjelden - Haemtopus ostralcgus - rugcr på Annonser norske hustak Tegnet + i billedtekst angir eier av bildet

4 Indbydelse til dannelse av en Stavangeravdeling av Fortids foreningen. Det.t tur ISIO t, rqspv ta,i*,il IW\.~;~I-.. fnsr nt ~wx;tr* ~ ~ ~ ~ i ~ uvtt ~ I~IICI, ~ ~rcal~et ~ ~ ~ ~ ~ i t i ~ ~ t ~ n ~ ~ irw ~~.IIIIV l~~vw:~~l.~~ 4.r Fa*tti~l.lasrt~t~it~x+~~~. loti. ~ q 4Ia.t 4.r ~.li ~op-lo~e ~. wc ~ ~ ~ ~ I l ~ ~ lwn-ka. L ~ l ~ ~ flor. o I ~ l ~ ~ Iicl~iiiitiil*.r.,i<lrri. red III~<IcT~RI.~-II. 10; ~*l~t~~:t:~ln~?i.r :ai fretelmi. -iti<lii.i :ar Inriid~niiiiili~iii. ;ir,.t>hiri. :irl *,c.(t.1!1ke!u~*~,vib <v k~aliuri~~i~ial~~tt~~. \.vtol~ I \,,:t I:~IWI.Alt IVIICV h.~r Vs~tt~~I.l~~r~~t~i~t~rn~ ),:LI.~IIV:a\aleIittp~~- I K~I-~I.~III.L li*.~gvl~ 082 'VI~OIVIII)~~~, I ale ~i~1.10, :,.,r <?:.:$:t ~vtit~lin<~t ~la~~~tvt 8 Snb:t:~l+i~vne. i 'V,~~>.lwrg og l.:q~~ik. 8 l.ill~lt~u~niv~ u...r. Kun ~I.~Y~~IV:~~I 4.r VIUOII~\~ ut01t 0.1.a:qol:~i~t <~i.p.iti,iw ri.iti.-li, <li.!. Luitiii niiri<l< i. Fair at ~Ixiiiii...ti -:~:tii:iii :x<il<.i~ic Ar.i.<v. ~11.8 I.n~riiii,m.~a\ I.n\r inindst.;fl t,«,llt~rn~,a, it I kr. p. itit,.. lt,prt ~i>..ille*rii iinr -1; F~~i.liil.iiir~titiici.ii. i., iililiililc.\;ia~,l*~r<~it,iii*.y iac Ii:.t lil I,.~x iw~e~nlio>t-:i$~ilit~~~~~~ ;at ii.~~inlniiiiiic ttml tul..l;iy <Ia.i.itl :iilcntq Io*iti~~tkiiiiitei $icli..ir.ii<lr Lii1Iiii.iiiii~Ji-ite~ l~evt~ritx 11t.r Il<.t kati %.i.i.r iiiorv..liil.ti iiiilbiiiu *.!a 111.t.i$riivi.i. tt.*iiyi.i +ti..i.iil.i8i.iialrliii:: til i..iii,,iii I,!r.tir <ap :iii,lo.t. L~illiiriiiiticlri.. >[:<li%-..i ile uln:.otel. - a i i i i i.81,.i.iii:iti :i\nli-liris ril is:, :,l l.. I I : i t i l i e l El it, alt l.*~.l*. -l~i~i*iii.<.nl.a.xii iiai.l<lri.i$ i l i i ct 1.i <:titl.<.i> :i< X/*,w~.it. Ldilr. \iilcrt. iitl>~,<li.ita :ir deii \:ili.v.litilif.,i*. kirkv. 4.n fiilcl\t:rtiiligv,r i<li.r.?.qi.v iiiuli- ri..~iiii.;~ii~~ii :I\ l'l.fsot eiriotiiill via ~tiil~lih iiiuii o clillc rutt l.iii<l. viir.tc 1,,,ai.i<. LIii-~..i-.iiil;~c \'iol<.i... Lorrli;.i..i. +.ti.iiiuk rnla:'.~~~ 1 :.t la.<!~..tt~aln:~rvt i Lirki.i.,.i. I~.D:I stt~4io.r 1, s n,i#jgv~ fl:, 'l4..>lr~rr#,~c$ 8 4. le,,4.i#v 3.Lq,/... t l inte c+! 1HlIc~ xn:&rl#, #tg t ~ ~ t ~ ~ ~IVI'~Z~< t t ~ 01 ~ ~ t ~ ~ i l *# ~ l ~ t ~ ~ ~ t - i i i rii iir!,~<ltii~~,i~.l:tiitrli.aii :>r.ii ILVI t.o.kka. LwLvlici. :ii.iwialrr 11.8.i.l,lri. 1iiI -<i111 -a.lii.,r liil-i Ii:il l~q.l~,~~~oll~.~ -:,x& pie~*tl...t..~l,,twt~p, ~I~~~~LwL.. ti~$~.i~t:or VI W-:O.~.os ale ttnw tu:,~ Iuw t L,i< :v.,it.[ 0.i.!:it,. Lithvl,.. a a \h:<l <o.ii... uiii..sfsi.,iu,q,> bp -~iii. Li~ltul~iiiliil~~i VI 181.,,l,, l.,...l$ <,g Il.,>...all,.,,,~,l,,<l,.!.,.::#.l-a. K,, Yt;,\:,#,-"t.~,alvl,,,< :h> F~~,~,'I.I~~,~,,,I,CV,, *,lolv l,ov x.vr*, I!>,.i :riil 1,;t.t.ut 10i.i.. til svisi uiii l.<iti- kt~lt~~t~o~~t<.ll-~~ I1i.t..r : l;,io.i-~ii i...i.i< :il iii.<la.itigii<ilq. iiiilii~<l~~ li1 ai:~iii.vi.+.a< i:iii.i~i iiiu:$iiccl.- :ir.l~.l:~~:..i<# ri,i.. iiiii11i.~~,~ii.t 40. nt,,.r.. i,ti~r;cit. 1niIi L;<tl it~l.i.~iiiii:i~n sit VI iil ii411ist <il,li>~il~.e til tc:tiiii:.&r iiv.<ll~.iiiinis.r til :isti!<ni.,lot LiiIiii:~irh~.i~lv v.iii 1ii.i Cs.rcli>zo.r liv. $*.r*. <.n.,.rc..:~k :,t <I*iir k : Lor:s8ne ~ iiaii- I I.81," :<s,i* il i,:~.i:iie-t~ Irv:iiii~l..AIII.~C< li-..~d.i 1ii iii si. $31 ilei loli : i ~ I i s. I ~ l i 4 t iiirl ~C~I~,I~I~~IIC,I~ :tv WCIPIIIB~~IL I~saor ltt*ac~:tt~b!ur q1t.11. ~trl.~.iui,~.t x11 I+II ftr1111,~cl. lir. //51r,,1 Fe'f (iqiliri.iii.l i F.orriil.litri.tiingeti~ tlirvkii~.ti) Iiir I<itrt ni liiiiil<,.t Ii.~i.iIt.i~ 1ia:i iiii<t,t. \1.,ii riitiin.alt, <rii :it i:iclolc ~ii. til iiiii1~1~t~~~iie~l~-.\. \l. I{~.iiz:vi.. S:~riiio.iv iiii..lqla.i.l...,.ta II~o:,..~~~~ WJ hl v11 l a l i 1lc i.t~Il~~1.ir,ti.,>i!l. r t n.#< 1!111. S. ;\istad Gust. A. Arrntr E. Berenisen Sigr. Herzesrn I.dufi11 Ilcrnhardl i.<..ii..ri<. r )i'i.,..il P",,..: Y,,...' F..i.i.I..h*l... i,.'.., 11r. A. W. Braeger Iii. Thv. Buch Hans L Falck Ralnrald <iierlou U*,...,>.,..r. K >L.,! i.i.,. I r,.,. V. <irere tiorh. <iulbrand$en Frrdcrik Hansen I'rtl Eli-d li4~lsi,\r.,.. *'. K..i.h'., P!.il Il. B. lsaihrrn. AUE. Jacnbrtn J. S. Kielldnd Thr. l.rirsrn X..\\e)er C. Middelthan li~~.~.,i.~ I IL.' 2..l K..ii..i~ ii.lr-irr H r--r..... t Gror- T. Monsen Lars Oltedal Sven Ofledal Frk. Vilhclminr Opprn. Adull I'rdersen Y.,.cel.r. I<,,l.kii.r Iiirrni..i. hla.trilr..ii. Bernhard Sanrtol Andreas Soiitme lhs. Thii, O. Weiteland.l h. %')Iler. V.il. L. i. &s.,! K,.,..,: I. li.,...,..r '<..~.'?.LU. Fig. 2. Innbydelsen til dannelsen av lokalavdelingen utformet av A. W. Bragger i In 1912 a loca1 section of the SPHMS was founded in Rogaland. Tite above facimile shoius the invitaiion to join the secfion.

5 avdelinger ennå i 50 Gr komme til å fungere som statens distriktsapparat. I Rogaland ble 1912 et merkeår på flere måter for arbcidct mer1 kulturminner, og det kan føres tilbiike til en enkelt mann, konservator A. W. Bragger som i 1909 var blitt tilsatt ved Stavanger Museum. I løpet av de 4 ;irene han virket i Rogaland gjorde han en innsats for Stavangers og Rogalands kulturhistorie som har satt varige spor. Professor Haakon Shetelig i Bergen hadde i 1908 satt fram tanken om en lokal avdeling i Rogaland, men hiin fikk ingen tilslutning på lokalt hold. Frri farste øyeblikk Brcdgger kom til Striviinger tok han opp Sheteligs tanke, uten at noe skjedde. Utålmodig og ivrig som Bragger må ha vært, tok han saken i cgne hender og med tilslutning fra barende krefter i byen utformet han en innbydelse til danning av en lokal avdeling og lot den offentliggjøre i stavanger-avisene 4. mai Det meldte seg umiddelbart så mange interesserte at avdelingen kunne stiftes allerede en uke senere, den 13. mai. Styret ble konstituert på møte den 25. mai med Brøgger som formann og på generalforsamlingen den 5. juni ble lovene for avdelingen vedtatt. Stavanger avdeling av Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring var etablert, med 153 medlemmer, og med en formålsparagraf som uttrykte at målet for avdelingen var å «befordre hovedforeningens formål for Stavanger Amts vedkommende,). Men det skjedde mer på det kulturhistoriske området i Rogaland de årene Brøgger arbeidet ved Stavanger Museum. Rogalands Historielag ble stiftet samme år. i 1912, og Brøgger ble valgt til lagets farste formann. Også for Staviinger Museum skulle Brøggers innsats få varige virkninger. Han fikk dircksjonen ved museet med seg i sitt forslag om å legge hovedvekten av aktiviteten på det arkeologisk-kulturhistoriske området istedet for som tidligere på det naturhistoriske. Kulturhistorisk avdeling ved Stavanger Museum var en frukt av Braggers innsats. selv om det ble realitet først fra , etter at han var flyttet fra Stavanger. Vi kan således betrakte 1912 som det grunnleggende året for det organiserte kulturhistoriske arbeidet i Rogaland. For dette året hadde det vart liten eller ingen virksomhet på lokalplanet. Nå ble det arkeologisk-kulturhistoriske arbeidet viktigst ved museet. et historielag var stiftet og en forening som skulle sikre faste kulturminner i fylket var etablert. DEN EKSKLUSIVE FORENING Navnet Det kan være grunn til å kikke litt nærmere pa Brøggers innbydelse fra Den tilkjennegir viktige oppgaveområder, men den bærer også bud om andre karakteristika ved avdelingen. Den skulle ha sin virksomhet i hele Siket - Stavanger Amt som det het fram til Men allerede i innbydelsen kalles den Stavanger avdeling, mens Historielaget som ble stiftet samme år med samme formann var framsynt nok til allerede i 1912 å bruke Rogaland som geografisk betegnelse. Både den gamle amtsbetegnelsen

6 og det lange vanskelige navnet ~Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring» beholdt foreningen som eneste offisielle betegnelse helt fram til årene. Først da hovedforeningen i 1982 innførte et ekstra «kortnavn» - Fortidsminneforeningen - fikk den lokale avdeling byttet ut Stavanger avdeling med betegnelsen Rogaland avdeling. Selve navnet må ha vært en medvirkende faktor til det eksklusive preget foreningen har hatt i alle år, på godt og vondt. Medlemmene Innbydelsens under:krivere forsterker det eksklusive inntrykket. De var akademikere og fremstående byborgere, de fleste fra Stavanger, og de fleste var menn med solide titler. Det samme preger medlemslisten fra Av 153 medlemmer var det et par fra Haugesund og enkelte prester fra bygdene, forøvrig var medlemmene menn fra det Øvre sosiale sjikt i Stavanger. Det er interessant i forhold til Historielaget som i hovedsak fikk tilslutning fra lærere og bønder og som samlet atskillig flere medlemmer enn Fortidsminneforeningen maktet. Foreningen har aldri vært en medlemsforening i den forstand at medlemmene har deltatt aktivt. Styret alene har alltid stått for det praktiske arbeidet. Her ligger en av de store utfordringer i tiden som kommer. Medlemstallet har heller aldri vært overveldende. Gjennom 75 år har tallet gått i bølger fra starten i 1912 med 153 medlemmer, et nivå som holdt seg i femseks år. Deretter fulgte nedgang i med- lemstallet fram til 1923 da det var nede i 97, og det holdt seg lavt gjennom 20- og 30-årene. I forbindelse med 100-årsjubileet for hovedforeningen i 1944, ble det satt i gang en større vervekampanje som resulterte i at avdelingen hadde 132 medlemmer dette året. Et nytt bunnivå ble nådd i 1973 med 87 medlemmer, men i løpet av de siste 15 år er dette tallet blitt mer enn tredoblet til nær 300 medlemmer. Medlemsmassen er i dag spredd over hele fylket, men hovedtyngden bor i byene. Halvparten hører hjemme i Stavanger og nabokommunene. Økonomien Medlemskontingenten har alltid bare utgjort en del av grunnlaget for avdelingens arbeid. Kontingenten har vært relativt høy i frivillig foreningssammenheng, og den blir delt mellom hovedstyret og avdelingen med henholdsvis 60 og 40%. Medlemstallet har aldri vært av en slik størrelse at kontingenten har kunnet dekke mer enn avdelingens Lpende kontorutgifter. Fra starten av har det vært vanlig å søke om midler til definerte arbeidsoppgaver som undersøkelser, registreringer, publikasjoner, utstillinger, oppmålinger, fotoarbeid, arkitektarbeid og restaureringer. Rogaland avdeling har hatt god tilgang på offentlige midler bevilget fra Storting, departement, Riksantikvaren, foreningens hovedstyre, Stavanger kommune og Rogaland fylke. I tillegg har det vært foretatt mange større innsamlingsaksjoner. B1.a. ble det i 1917

7 samlet inn kroner til restaurering av middelalderkirken på Avaldsnes. I 20- og 30-årene ble det samlet inn kroner til undersøkelser og restaurering av Bispekapellet og Domkirken og i 50- årene ble det fra privathold gitt ca kroner til restaurering av Utstein Kloster. Blant større private bidragsytere gjennom årene kan vi framheve konsulene Chr. Bjelland, Sigv. Bergesen og H. Isachsen, norskamerikaneren Fr. Schafer, Knut Utstein Kloster, A/S Tou, Dr. Birger Osland og Stavanger Sparekasse. I de siste 15 årene er inntektene gkt ved salg av brosjyrer, prospektkort og informasjonsmateriale som avdelingen og hovedstyret har produsert, samtidig som det blir bevilget midler til større oppgaver fra hovedstyret. Private bidrag er ikke blitt gitt avdelingen etter årene. Ettersom det gjennom og 70- årene er blitt etablert kulturkontorer på alle plan i offentlig styre og stell, er det blitt en mer og mer vanlig oppfatning både fra myndighetene og befolkningen at kulturaktiviteter er et rent offentlig anliggende på en slik måte at folk flest mister opplevelsen av selv å ha ansvar i forhold til slike aktiviteter. På mange vis har det vært en lite gunstig utvikling. Kulturetatene er de lavest bemannede etater, ofte med en til to ansatte. Disse få menneskene kan aldri klare å erstatte det arbeidet som ble og blir utført av ideelle organisasjoner og enkelte ildsjeler. Utviklingen mot en offentlig overtakelse av kulturaktivitetene har også medført at folk er mindre villige enn tidligere til å gi tilskudd til viktige kulturprosjekter. På tross av denne klare tendensen har avdelingen i jubileumsåret arbeidet for å etablere et vernefond. I løpet av året er det kommet inn kroner fra private bidragsytere. Avkastningen av fondsbeløpet skal gå til konkrete restaureringsprosjekt. Arild Haaland fra Bergen var drivende hjelp bak innsamlingsaksjonen, og ga selv et større pengebeløp til fondet. ORGANISASJONEN Som nevnt har Fortidsminneforeningen aldri fungert som en vanlig medlemsorganisasjon. Styret har alltid vært sterkt faglig preget og har alene stått for det løpende arbeid. Arbeidsmåten gjennom de 75 årene kan deles inn i to faser i tid som i stikkords form kan kalles «Museumsperioden» og «På egne ben». Den lukkede foreningen Museumsperioden Etter at arkeologi og kulturhistorie kom til å bli de viktigste arbeidsfeltene ved Stavanger Museum, ble dette fulgt opp gjennom tilsetting av faglig kvalifisert personale. Det ble laget stillingsinstruks for konservator som tilla kulturhistorisk avdeling sekretariatansvaret for den lokale Fortidsminneforeningen. Dette forholdet varte fram til 1968, og ordningen fungerte også på et senere tidspunkt da konservator ved kulturhistorisk avdeling ved Stavanger Museum var formann i avdelingen. Stavanger avdeling var således i vel 50

8 år nærmest å betrakte som en del av Stavanger Museum. I en lang periode hørte bide formann og sekretær til museets faste medarbeidere. I 27 år, fra 1931 til 1958 var museets direktør Jan Petersen avdelingens formann, mens konservator ved kulturhistorisk avdeling innehadde stillingen som sekretær. Førstekonservator Jan Hendrich Lexow var knyttet til avdelingens styre i 33 år, hvorav 19 år som sekretær ( ) og 4 år som formann ( ). Arbeidet i foreningen var en del av den vanlige arbeidsdag på museet. Helt fram til 1970 ble både styremøter og årsmøter holdt på Stavanger Museum innenfor arbeidsdagen. Ingen andre enn styremedlemmene selv og eventuelle nye rekrutter til styret deltok på årsmøtene. Det var en selvrekrutterende og lukket iorening. I lepet av 58 år fram til 1970 var det like mange formenn som det har vært de siste 17 Arene. Betegnende er det også at resultatene av undersøkelser som var igangsatt og finansiert gjennom foreningen, ble publisert i museets årbok, oftere enn i Fortidsminneforeningen~ egen årbok. I praksis måtte nødvendigvis museets og foreningens arbeid stadig gripe over i hverandre. Bygningsvernet og museumsvernet benytter forskjellige virkemidler i sitt arbeid, men de har det samme mål. Museene samler inn kulturminner og overtar eiendomsretten til dem, mens foreningen verner kulturminnene på stedet, og søker alltid vern gjennom innpassing til det levende liv. En bygning sikres best ved å brukes. Den uradvendte forening - På egne ben I 1960-årene gjennomgikk kulturminnevernet i Norge en omforming. Fra 1962 av ble de første fylkeskonservatorene tilsatt, og meningen var at de skulle fungere som et statlig distriktsapparat under Fylkesmannen. Et nytt offentlig apparat innen kulturminnevernet var etablert. Arbeidsområdet skulle omfatte både distriktenes ubemannete museer og innen kulturminnevernet distriktsoppgaver for Riksantikvaren. På landsbasis innebar fylkeskonservatorinstitusjonen en kraftig opptrapping av det offentlige engasjement innen kulturminnevernet. Fortidsminneforeningen~ virkeområde skulle dermed være sikret gjennom det offentlige apparatet, og målet for foreningens arbeid - offentlig ansvar for våre kulturminner - være nådd. Forventningene var store i en økonomisk oppgangstid hvor det offentlige påtok seg flere og flere oppgaver, og vekst ble ansett som noe nær en selvfølgelighet. Innen foreningen gjorde forskjellige oppfatninger seg gjeldende. Enkelte mente at den burde nedlegges, andre så ikke fullt så optimistisk på den sterke offentlige veksten, og innså at foreningen fremdeles hadde en rekke oppgaver. Men aktiviteten avtok gjennom årene og det skapte grobunn for misnøye. Representantskapsmøtet i Fredrikstad 1967 markerer et skille. Stavanger avdelings styremedlem Unnleiv Bergsgard sa seg åpent enig i utsagn fra direktøren for Norsk Kulturråd om at foreningen selv

9 holdt på å bli et relikt -en fortidslevning. Foreningen måtte ta opp sin rolle til ny vurdering. Han ble umiddclbiirt utpekt til formann for et omfattende komite- og utredningsarbeid. Bergsgiirdutvalgets omfangsrike innstilling fore15 i Innstillingen gjenspeilte kraftige strømninger i tiden, f~rst og fremst «miljøbølgen», som allerede hadde gitt seg utslag i en rekke lokale aksjoner utenom foreningen, for bevaring av bygningsmiljøer. Den tok sitt utgangspunkt i at uansett veksten i det offentlige apparatet, så ville det være behov for en ideell organisasjon som supplement. korrektiv og pådriver. Innstillingen avfadte lovrevisjoner, nyorganisering og en omlegging til mer holdningsskapende og informerende virksomhet. Men grunntanken om å bygge foreningen om til en bred massebevegelse for miljøvern kan neppe sies å ha blitt realisert. Spørsmålet om en vektfordeling mellom hovedstyret og avdelingene, om foreningen i st$rre grad burde tuftes på sterke avdelinger, ble heller ikke avklart i innstillingen. Til tross for et jevnt tilsig av nye medlemmer, ser det ut til at dr~mmen om en masseorganisasjon forblir uoppnåelig. Foreningen synes å ha vanskelig for å fri seg helt fra preget av eksklusivitet. Det ser ikke ut til at den makter å endre kursen på dette området. Og det må kanskje være slik. Selve saksområdet krever spesialkunnskaper som det ihvertfall lokalt er ytterst begrenset tilgang på. Unnleiv Bergsgard som var knyttet til avdelingsstyret i 24 år, fra 1960 til 1984, fikk sine hovedverv som ordfører i foreningens representantskap og formann i hovedstyret gjennom mange år. Han ble også hedret med Urnesmedaljen, foreningens h$yeste utmerkelse. I Rogaland ble fylkeskonservator tilsatt i 1967, og med bakgrunn i arbeidsoppgavene for Riksantikvaren ble det ansett som rimelig at ansvaret for avdelingens sekretariat gikk over til denne institusjonen, som forøvrig hadde kontortilhold på Stavanger Museum. Det viste seg fort å bli en uholdbar situasjon for fylkeskonservator å arbeide med de samme sakene innen en offentlig institusjon og en frivillig. privat organisasjon på samme tid, og fylkeskonservator frasa seg ansvaret. Det var heller aldri nedfelt i noen instruks eller avtale at fylkeskonservator skulle inneha et slikt verv. I løpet av en periode på 4 år fra 1972 til 1976 innehadde konservator ved kulturhistorisk avdeling formannsvervet, og avdelingen ble igjen knyttet til Stavanger Museum. Men da Hild Sørby overtok formannsvervet ved valget på årsmøtet i 1976 ble både formann og sekretær valgt uten noen form for institusjonstilknytning. Siden har sekretærvervet vært problemet fra år til Ar, fra valg til valg. Stort sett er det nye rekrutter til styret som må ta vervet. To år synes å være det meste en kan avscttc til et sapass byrdefullt arbeid på fritid. Svært mange vernesaker omfatter langvarig og tidkrevende arbeid, og når sekretariatet stadig skal overtas av nybegynnere, savnes både kunnskaper og en høyst tiltrengt kontinuitet i arbeidet.

10 Avdelingen har fortsatt tradisjonen fra tiden da den var knyttet til Stavanger Museum, ved å leggehovedvekt på å-ha et sterkt faglig kvalifisert styre. I dag er det både arkitekter. kunsthistoriker og etnologer i styret. I realitten utgjør styret i Rogaland avdeling det største og bredest faglig sammensatte forum som arbeider innen bygningsvernet i Rogaland. AVDELINGENS VIRKE - PRINSIPPENE FOR ARBEIDET Monumentperioden Det var et meget omfattende arbeidsfelt avdelingen ga seg i kast med ved opprettelsen i Allerede innbydelsen signaliserer hovedoppgavene i de første 50 årene. Naturlig nok kom de største, eldste og mest iøynefallende minnesmerkene til å prege avdelingens arbeid. De eldste kirkene i fylket må ha vært i en elendig forfatning, for anmodning om hjelp kom pb løpende bånd fra første øyeblikk av. Perioden fram til 1960 var preget av arbeidsmessig og økonomisk saerdeles krevende oppgaver. De omfattet langvarige bygningsarkeologiske undersøkelser, dokumentasjon og restaurering av bl. a. Domkirken, Bispekapellet og Utstein Kloster. Også kirkene fra 16- og 1700-tallet på Utsira, Kvitsøy, Jelsa, Sjernarøy og Årdal ble restaurert i et samarbeid mellom Riksantikvaren og avdelingen. Sola kirkeruin var et av de første prosjektene. Det medførte lange diskusjoner om prinsipper for antikvarisk vern. Enkelte ville gjenoppbygge kirken som Fig. 3. Rogaland avdeling bekosiei istandsettelse av flere steinkors i fylket. Bildet viser steinkors pi Gard utenfor Haugesund. + Arkeologisk museum i Slavanpcr. Severul stone crosses in the county huve been resrored ar the expense of the loculsection of the SPtiMS. kopi av den gamle, andre holdt på bevaring av ruinen slik den sto. Det siste ble førstegangsvedtaket fra 1912, men kirkeruinen på Sola har i flere omganger stått på dagsorden i avdelingen, med tanke på forsvarlig vern, men ogsa med tanke på aktivisering av kulturminnet. Siste runde er fra 1984, uten at saken er ført fram til endelig vedtak for handling. Middelalderkirken Avaldsnes på Karmøy var et prosjekt som fort fikk sin Iøs-

11 ning takket være lokale ildsjeler. Allerede i 1917 var det blitt samlet inn kroner. Det ble utlyst arkiiektkonkurranse for restaureringsarbeidene, som ble fulgt opp gjennom konkrete arbeider for kirkens istandsetting. Årdal gamle kirke fra 16(#)-tallet var også en av de kirker hvor det umiddel- Fig. J. Sjemaroy kirke p& Eik. De fleste kirkcne fra 1600-tallet ble restaurert i samarbeid mellom Riksantikvaren og Rogaland avdeling av Fortidsminneforeningen. Sjernaroy kirke v;ir ferdig restaurert 1956 under ledelse av arkitekt Valdemiir Hansteen. Foto: Oddveig Foldoy The church ai Eik. Sjernuroy. One of the sei~eral churches during from the 17rh cenrury wliich has heett resiored in co-operaiiori beriveen rite Itispecrorafr of Ancienr Monumenis t~titl 1li.sloric hirildinp and rite local secrion of irhc SPtIhlS. bart ble satt igang arbeider i foreningens regi. Kirken sto ferdig restaurert i etter et arbeid som ble ledet av avdelingens styremedlem, stadsarkitekt Erling Nielsen. Fra de første årene ble også mindre oppgaver utført ved Finnøy, Sokndal og Klepp kirker. Og i de følgende %r kom henvendelser vedrørende middelalderkirkene på Orre i Klepp, Ogna, Talgje og Sørbø pii Rennesøy, den middelalderske kirkeruinen på Kvitsøy, Sola kirkeruin, kirkene fra 1600-tallet pb Sjernarøy, Kvitsøy, Utsira og Jelsa, Vanse kirke på Lista og Høyland kirke i Sandnes. Alle disse kirkcne ble i tur og orden prosjekter som ble tatt opp i avdelingen. Det ble foretatt grundige dokumentasjonsarbeider. og gjennomgripende restaureringer ble utført dels ved midler som avdelingsstyret selv fikk samlet inn fra offentlige og private instanser. Materialet fra disse prosjektene utgjør idag et omfattende arkiv over en rekke av fylkets kirker. Mange av prosjektene ble gjennomført under ledelse av avdelingens egne styremedlemmer. B1.a. var arkitekten Valdemar Hansteen, styremedlem fra 1932 til 1960, ansvarlig for restaurering av et anseelig antall kirker fra middelalder og renessanse i Rogaland. Domkirken var et stadig tilbakevendende tema i de første 50 årene. Under ledelse av avdelingens styre i samarbeid med Riksantikvaren ble det utfart gjennomgripende reparasjoner, restaureringer og nyinstalleringer innvendig og

12 utvendig, fra hovedskjelett til minste detalj. Arbeidet strakte seg så å si uten avbrudd fra 1912 og fram til 1960-årene, med stadig utvidete undersøkelser i sammenheng med restaureringsarbeidene. Den første store sak som avdelingen selv reiste var oppfølging av restaureringen av Bispekapellet i Stavanger, som var påbegynt Det ble igangsatt bygningsarkeologiske undersøkelser som dannet grunnlaget for arkitektkonkurransen for restaurering. Denne ble utlyst i 1919 og vunnet av arkitektfirmaet Bjercke og Eliassen i Oslo. Kapellet sto ferdig restaurert til gjenopprettelsen av bispesetet i Stavanger i juni Ved siden av arbeidet med Domkirken og Bispekapellet var innsatsen for sikring av Utstein Kloster avdelingens store merkesak. I 1926 ble avdelingen representert i en nemnd som ble opprettet for å sikre klosteret, og avdelingen bevilget midler til nemndas arbeid. I 1934 begynte konservator Harald Hals 11 en bygningsarkeologisk undersøkelse av klosteret, og fra 1937 ble dette arbeidet fulgt opp av arkitekt Gerhard Fischer. I 1950 oppnevnte avdelingsstyret en komite med redaktør Schanche Jonassen som formann for innsamling av midler til klosterets istandsettelse. Dessuten ble det oppnevnt en byggekomite for restaureringen med avdelingssjef Anders Bærheim som formann. Arbeidet etter arkitekt Fischers planer kunne dermed begynne for alvor. Avdelingen var i ansvarlig for opprettelsen av Stiftelsen Utstein Kloster, og i 1953 ledet avdelingens sekretær, førstekonservator Jan Hendrich Lexow rivingen av østfløyens treverk. De bygningsarkeologiske funnene supplert med arkivs- tudier resulterte i en avhandling om klosteret etter reformasjonen, som ble publisert i Stavanger Museums årbok Restaureringen av Utstein Kloster ble i hovedsak fullført til gjenåpningen den 10. august Det var i alt gått med ca 2.2 millioner kroner, hvorav halvparten var bevilget av staten. ca 25% av Stavanger kommune, mens de resterende 25% ble skaffet tilveie av Rogaland fylke, kommuner i fylket og ved private bidrag. Hva angår kulturminner fra nyere tid - etter engasjerte ikke avdelingen seg i konkrete restaureringer bortsett fra Kongsgård skole i Stavanger brøt det ut brann i Kongsgård og loftsetasjen ble totalt ødelagt. Ved gjenoppbyggingen ble bygningen gitt sitt eksteripr fra 1850-årene, mens interiøret ble modernisert til nye kontorer. Ved samme anledning ble trebygningen oppmålt av arkitekt V. Hansteen. Aktivitet i forbindelse med nyere tids minner ble i hovedsak cn veiledningstjeneste. Avdelingen ble bedt om å tilkjennegi sin mening om det utvalg av bygninger som Riksantikvaren pekte ut til fredning i 20-årene, og sluttet seg til denne uten kommentarer. Styret drev ikke noen aktiv virksomhet overfor de fredete bygningene. annct enn rådgiving når det ble bedt om. Det viste seg også at en bygning som Hå gamle prestegård, som ble fredet i 20-årene. fikk forfalle i en slik

13 Fig. 5. Kongsgjrd i Stavanger ble restaurert etter brannen i 1942 under ledelse av styret i avdelingen. Prospektkort utgitt av avdelingen i Tegning: Ole Nesvig Kongsgdrd in Sratat.onger. Hesrored under rhe munugt.mt.nr of rhe local secrion of the SPHAfS. grad at avdelingen allerede i 1940-årene ba om at fredningsklausulen skulle bli opphevet. At bygningen ble reddet på en så vellykket måte for fil år tilbake skyldes andre ildsjelers innsats. Senere ble det fra avdelingen foreslått enkelte bygninger fredet, og avdelingen tok allerede i 1960-årene opp tanken om fredning au gamle steinbruer. Farst i disse dager er vegbruene kommet opp som offisiell fredningssak i Miljaverndepartementet. Av de ca 2000 bygningene som er fredet ved lov i Norge, finner vi 27 i Rogaland. fordelt med K i Stavanger, 5 i Sand- nes, 3 i Egersund, 4 i Sokndal og 1 i henholdsvis Time, Nedstrand og Sola. Det er alle stilrene, herskapelige hus, eller fortidige boliger til kjente personer. Garborgheimen er det eneste jærhus som er fredet av den mest typiske eller særpregete hustype som finnes i Rogaland. Karakteristisk for den fredete bygningsmasse er også at fredningen bare omfatter viningshus og ikke hele anlegg der våningshuset var en del av en helhet. Avdelingen var likevel ikke uengasjert i bygninger fra nyere tid. Det ble fra starten av satt i gang omfattende registreringer og fotograferinger i fylket. Allerede i

14 Fig. 6. Terland bru. De gamle steinbruene har gjentatte ganger vært pi styrets dagsorden. Fiere av de gamle bruene er na under behandling med tanke pa fredning. + Arkeologisk museum i Stavanger. The srone bridge ar Terland. The locall secrion of the SPHhtS har raken the iniriariv ro proiecr several ojrhe old srone bridges ga avdelingen ut «By og Bygd i Stavanger Amt» med tekst av arkitekt Jens Z. M. Kielland og bilder av fotografen A. B. Wilse. Boka er basert på en del av det materialet som ble innhentet ved avdelingens registreringer av fylkets kirker og kulturhistorisk interessante byggverk. Det gir også fram av styreprotokollene at det var planer om å gi ut flere tilsvarende bøker. Selv om dette ikke ble fulgt opp, si har interessen klart vært til stede. Antikvariske oppmålinger har fra starten av og fram til i dag utgjort et viktig og omfattende arbeid i avdelingen. Gjen- nom de nesten årlige oppmålingsoppgavene er det i løpet av 75 Sr gradvis bygget opp en dokumentasjon av Rogalands bygningshistorie som vil vrere av stor verdi for kommende generasjoner. Mange av de bygninger som er målt opp er for lengst revet, men tegningene eksisterer og gir fremdeles god informasjon. Det som først og fremst preget avdelingens virke de første årene var likevel de mange konkrete og omfattende restaureringssakene. I samarbeid med Riksantikvaren tok avdelingens styre initiativet til og sto for gjennomfø-

15 Fig. 7. Antikvarisk oppmiiling liv hiindelssted~t Bjergsted i Jelsa. Oppmiilingen klargjør at bygningen har gjennomghtt mange stadier mcd utbygginger i Iopet av flere hundre hr. Sunrey of Bjt-rgs~ed ai Jelsa. 46

16 ringen av omfattende og viktige verneprosjekt, både gjennom innsamling av midler og utføring av det konkrete arbeidet. Arbeidsfeltet var sikring av middelalderminner og de eldste trekirkene. Arbeidet ble med andre ord konsentrert om kulturminner som enten er automatisk fredet ved norsk lov, eller som departementet har vedtatt fredet, og som følgelig var statens ansvar. At Stavanger avdeling gjennom de første 50 år i så stor grad konsentrerte sin innsats i Rogaland p% de lovhjemlete kulturminnene kan umiddelbart synes som en fortsettelse av hovedforeningens vernepolitikk på 1800-tallet. Denne satset bare på førhistoriske minner og monumentalbygg fra middelalderen, og løste etterhvert ut sterke motreaksjoner blant kunsthistorikere og arkitekter som så fortidsminnebegrepet i et langt videre tidsperspektiv. I sin jubileumstale til hovedforeningens 100-års dag i 1944 summerte Stavanger avdelings formann, Jan Petersen opp den utviklingen som hadde skjedd i vernesynet, og uttrykte i kraftige ordelag sin forakt for et begrenset tidsperspektiv på fortidsminnene. Bakgrunnen for engasjementet i fylkets middelalderminner synes heller å finnes i at det særlig var disse minnene som sto for fall i Rogaland, etter århundrer uten pleie. Samtidig var mesteparten a; det vi i dag ser som viktige kulturminner fremdeles i full bruk, og ble jevnlig vedlikeholdt uten større ødeleggende endringer. En annen bakgrunn kan også ligge i det nære samarbeid som kom istand mellom Riksantikvaren og avdelingen som begge ble etablert samme år. Riksantikvarens viktigste arbeidsområde gjaldt fredete fortidsminner fra middelalder og nyere tid. En siste bakgrunn ligger vel også i det faktum at Brøgger som startet foreningen og staket ut den farste kursen og senere Jan Petersen som var foreningens formann i 27 år, var begge arkeologer av fag, med omfattende kunnskaper innenfor fornminnefeltet. Men monumentene illustrerer bare en liten del av norsk kulturhistorie, og det samme må sies om nyere tids minner som er fredet ved lov. De utgjør bare en liten brøkdel av vår kulturminnebestand. En av de største vernesakene i landssammenheng ble da ogs% gjennomført uten bruk av kulturminneloven, nemlig vernet av bydelen Gamle Stavanger. Denne saken ble innledet året etter at Stavanger avdeling etablerte Stiftelsen Utstein Kloster, og restaureringsarbeidene der for alvor var satt igang. FRA FREDNING TIL VERN Overgangstid På bakgrunn av all innsats og arbeid med de monumentale kulturminnene, er det kanskje forståelig at styret i avdelingen ikke umiddelbart samlet seg om tanken på vern av det gamle Straenstrøket i Stavanger, slumområde som det dengang var. Det må ha vært ulikt syn blant styrets

17 Fig. 8.1 vernearbeidet med Gamle Stavanger var Rogaland avdeling ansvarlig for dokumentasjonsarbeidet. Foto: Alf Brueland + Byantikvaren i Stavanger. In rhe resrorarion of -Old Stavanger* - Gamle Slavanger - the localsecrion of the SPHMS w m responsibielor the documeniarion.

18 medlemmer i denne saken, for to av styremedlemmene, Valdemar Hansteen og Jan Hendrich Lexow gikk umiddelbart etter henvendelsen fra Einar Heden inn i et samarbeid med Heden for å støtte saken. På gjentatt oppfordring fra arkitekt Einar Heden besluttet styret i møte den å ta Gamle Stavanger opp som egen sak, og å utføre det omfattende dokumentasjonsarbeidet som krevdes for å fremme saken for bystyret. Det ble vedtatt å. foreta oppmåling av hvert enkelt hus og av gateløp og landskap innen det gjeldende området. Deretter skulle konservator Lexow. arkitekt Heden og byggmester Paul Hertervig undersøke hver enkelt bygnings antikvariske verdi og bygningsmessige tilstand med tanke på et grunnlag for økonomisk vurdering av planens gjennomførbarhet. På basis av innberetningen som ble gjort i løpet av 1954, sendte avdelingen sitt forslag til behandling i bystyret. Planen ble vedtatt med knapt flertall i desember år senere ble samme prosess gjentatt ved en utvidelse av området med 60 hus. Denne gang var det kommunen selv, ved reguleringssjefen som tok initiativet til utvidelsen, mens avdelingen bekostet arbeidet med oppmåling av de 60 bygningene. Endelig, på 70-tallet ble det til nok en utvidelse til nåværende omfang på ca 170 hus, i skjønn enighet og forst4else mellom kommune, eiere og antikvarer. Sikringen av bydelen på Straen var et helt nytt saksfelt for avdelingen, og banebrytende på landsbasis. Bygninger var blitt vernet tidligere uten fredning - vanligvis ved at de ble oppkjøpt eller tilegnet på annet vis og flyttet til friluftsmuseer. Denne tanken var heller ikke ukjent i Rogaland. Rogaland Folkemuseum ble i 1930-årene etablert på vestsiden av Mosvatnet med to bygninger fra Suldal. Det var også planer om et gammelt stavangerstrøk på nordvestsiden mot Madlaveien. Tanken om Rogaland Folkemuseum på Mostun i Stavanger ble forlatt rundt Bygningene fra Suldal tålte ikke kystklimaet og ble flyttet tilbake til hjemstedet. Fortidsminneforeningen hadde også gått mot tanken da den kom fram i 30-årene, avdelinger) har alltid holdt fast ved at bygninger skulle vernes på «rot» der de hørte hjemme, i sitt opphavelige miljø. Og slik ble også løsningen for vern av et gammelt stavangermiljø. Det var første gang et helt sentralt bymiljø ble satt under sikring og pleie. Men sikring av hele miljø skulle bli til viktige fremtidige vernesaker rundt om i hele landet. Einar Heden ble hedret med foreningens Urnesmedalje for sitt arbeid med Gamle Stavanger. Arbeidet gjennom og 1960-årene var fortsatt preget av restaureringen av Domkirken og Utstein Kloster. Merknader om dette går igjen fra møtereferat til møtereferat i styreprotokollene, ved siden av reparering og restaurering av de eldste trekirkene i fylket. Gamle Stavanger nevnes sjelden, og fikk ingen umiddelbare følger for avdelingens virke, selv om miljøtanken ga seg uttrykk gjennom befaringer, uttalelser og rådgiving angå- 4. Stavanger Mwum 49

19 ende bygninger og miljø i Skudeneshavn og i Sogndalstrand. Avdelingens konkrete arbeid med restaureringer ebbet ut ettersom arbeidene med kirkene ble avsluttet. Sørbø kirke på RennesØy var den siste kirken som ble restaurert i foreningens regi. Varamedlemmet til styret. arkitekt Thomas Spence, var ansvarlig for arbeidet i Interessen for våre bymiljø økte i årene framover i takt med stadig mer brutal nybygging innenfor sårbare tette sentrumsmiljc~er. Hele det gamle bysenteret sto i fare. Dette var bakgrunnen for at avdelingen i 1972 fremmet forslag for bystyret om oppretting av en byantikvarstilling for Stavanger. I 1974 ble det vedtatt at stillingen skulle opprettes. og Einar Heden ble tilsatt som Stavangers første byantikvar. Fra fortidsminnesmerker ril kulturminner Siste del av 1960-årene og 1970-tallet var trolig de mest motsetningsfylte årene i vernearbeidet. Økende forståelse for kulturminnevernet gikk parallelt med optimistiske og store byggeprosjekt i det aktive og nyrike oljefylket. Ønskene om å bygge stort og høyt ble tilfredsstilt langs hele linjen fra Kannik til Gamle Stavanger, hvor solsiden mot sørvest ble tettet igjen, og en helt ny «skyline» oppstod. Reguleringsbestemmelsene for Stavanger sentrum ble vedtatt i 1974 for «å sikre det bestående sentrums særegne og verdifulle miljø-, og året etter gjorde bystyret prinsippvedtak om å gå bort fra sane- ringsplanene på østre og vestre platå. Verneinteressene fikk økende medhold, men måtte samtidig se mange slag tapt. Selv styret i avdelingen ble alvorlig splittet på en sak - institusjonsbygningen «Frøkenstiftelsen» fra 1876, på hjørnet av L$kkeveien og Eiganesveien. Bygningen ble revet i 1977 uten at tomten ble gjenoppbygget før SAS-hotellet sto ferdig ti år senere. Et annet eksempel på de vansker foreningen møtte gir det fredete Monsenhuset i Tananger: en stor og anvendelig klassisistisk bygning i naturskjønne omgivelser. Avdelingen arbeidet i lange tider for å finne brukere til bygningen. Først i 1979 kom det til en løsning som gjorde det mulig å sette igang restaureringsarbeider. Bygningen sto ferdig til innflytting i 1980, etter 20 års arbeid i avdelingen. Strukturendringer i samfunnet hadde ført med seg at en rekke ulike bygningstyper knyttet til jordbruk, fiske og industri mistet sin funksjon og etter få år tok til å forfalle. samtidig førte etterkrigstidens velstandsutvikling og bygningsindustriens mer og mer effektive markedsføringsapparat til en endringstakt av tidligere ukjent format. Det antikvariske vernearbeid ble stilt overfor helt nye og ukjente problemstillinger. Skulle hele vår synlige historie og bakgrunn slettes gjennom et par generasjoners utfoldelse? Monumentene var det ingen som stilte spørsmål ved lenger, de var blitt en selvfølgelighet. Kulturminnevernet sto foran helt nye oppgaver.

20 Fig. 9. Frøkenstiftelsen i Stavanger. Et av de tapte slag, hvor ogsi styret ble splittet i synet på verneverdi. Foto: Alf Brueland + Byantikvaren i Stavanger Frqkemtiftelsen in Stavanger. Utover 1960-årene begynte etnologene, en ny faggruppe, å gjøre seg gjeldende innen det kulturhistoriske miljøet i landet. Deres studiefelt var den folkelige kultur i by og bygd. De stilte spørsmålstegn ved de kriterier som tradisjonelt ble lagt til grunn for status som verneverdig. Bildet av v%r fortid ville bli helt skjevt om man bare søkte sikring av det eldste, det sjeldne og det vakre. Alle tider, alle næringsgrener og viktige samfunnsinstitusjoner, alle folkegrupper og sosiale lag måtte ha krav på vern av fysiske minner etter sin virksomhet. Helhetlige minner og sammenhengende miljø var viktigere enn enkelte utvalgte minner. Det var like viktig å verne om uthus og hele tun, industri og næringsbygg som bolighus. Begrepet kulturminner kom etterhvert til å erstatte betegnelsen fortidsminnes-

Kulturminneforvaltningens og planarbeidets historie på Røros

Kulturminneforvaltningens og planarbeidets historie på Røros NIKU Rapport 10 Kulturminneforvaltningens og planarbeidets historie på Røros "Kulturarv og verdiskaping. Økonomiske virkninger av kulturarven på Røros" Arbeidspakke 1 Sidsel Andersen og Jon Brænne Norsk

Detaljer

Hvordan hensynet til små og åpne båter best kan ivaretas.

Hvordan hensynet til små og åpne båter best kan ivaretas. Hvordan hensynet til små og åpne båter best kan ivaretas. En utredning av Forbundet KYSTEN i forbindelse med arbeidet med nasjonal verneplan for fartøyer. Oslo 2009 Innhold Forord...3 Kort sammendrag av

Detaljer

Hvordan hensynet til små og åpne båter best kan ivaretas.

Hvordan hensynet til små og åpne båter best kan ivaretas. Hvordan hensynet til små og åpne båter best kan ivaretas. En utredning av Forbundet KYSTEN i forbindelse med arbeidet med nasjonal verneplan for fartøyer. Oslo 2009 Innhold Forord... 3 Kort sammendrag

Detaljer

va vi vil bevare og hvem som gjør det

va vi vil bevare og hvem som gjør det H va vi vil bevare og hvem som gjør det Hvis vi bokstavelig talt skal bevare «alle spor etter menneskers virksomhet», står vi overfor en uoverkommelig oppgave. Vi må gjøre en utvelgelse. Det viktige er

Detaljer

Kommunedelplan for kulturminner 2010-2025. STAVANGER KOMMUNE Kultur og byutvikling

Kommunedelplan for kulturminner 2010-2025. STAVANGER KOMMUNE Kultur og byutvikling Kommunedelplan for kulturminner 2010-2025 STAVANGER KOMMUNE Kultur og byutvikling 1 Foto forside: Trehus, Blåsenborg. Skråtårn, Jåttåvågen. Detalj, Stavanger domkirke. T.v.: Interiør, Breidablikk. Neste

Detaljer

Trygve Gulbrandsen og Guro Ødegård Frivillige organisasjoner i en ny tid. Utfordringer og endringsprosesser

Trygve Gulbrandsen og Guro Ødegård Frivillige organisasjoner i en ny tid. Utfordringer og endringsprosesser Trygve Gulbrandsen og Guro Ødegård Frivillige organisasjoner i en ny tid Utfordringer og endringsprosesser Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor Oslo/Bergen 2011 Senter for forskning

Detaljer

Reaktiviseringsprosessen veien tilbake til arbeidslivet

Reaktiviseringsprosessen veien tilbake til arbeidslivet FoU rapport nr. 2/2005 Reaktiviseringsprosessen veien tilbake til arbeidslivet Gro Kvåle, Torunn S. Olsen og Nina Jentoft Tittel: Reaktiviseringsprosessen veien tilbake til arbeidslivet Forfattere: Gro

Detaljer

Barentssamarbeidet hva nå? - en kortfattet evaluering som tar for seg utfordringer og videre veivalg

Barentssamarbeidet hva nå? - en kortfattet evaluering som tar for seg utfordringer og videre veivalg Barentssamarbeidet hva nå? - en kortfattet evaluering som tar for seg utfordringer og videre veivalg Evalueringsrapport av Barentssamarbeidet utført av Erling Fløtten på oppdrag fra Utenriksdepartementet

Detaljer

Thorbjørn Hansen. Boligsamvirkets rolle i den sosiale boligpolitikken

Thorbjørn Hansen. Boligsamvirkets rolle i den sosiale boligpolitikken Thorbjørn Hansen Boligsamvirkets rolle i den sosiale boligpolitikken 319 Prosjektrapport 2002 BYGGFORSK Norges byggforskningsinstitutt Thorbjørn Hansen Boligsamvirkets rolle i den sosiale boligpolitikken

Detaljer

HÅNDBOK FOR LOKAL REGISTRERING

HÅNDBOK FOR LOKAL REGISTRERING KULTURMINNER I KOMMUNEN HÅNDBOK FOR LOKAL REGISTRERING Riksantikvaren er direktorat for kulturminneforvaltning og er faglig rådgiver for Miljøverndepartementet i utviklingen av den statlige kulturminnepolitikken.

Detaljer

SJEKKPOSTEN. Klar tale fra forsvarsministeren TIDSSKRIFT FOR FN-VETERANENES LANDSFORBUND. NR 4/2007 SIDE 4-5

SJEKKPOSTEN. Klar tale fra forsvarsministeren TIDSSKRIFT FOR FN-VETERANENES LANDSFORBUND. NR 4/2007 SIDE 4-5 SJEKKPOSTEN TIDSSKRIFT FOR FN-VETERANENES LANDSFORBUND. NR 4/2007 Klar tale fra forsvarsministeren SIDE 4-5 SIDE 4-5 SJEKKPOSTEN TIDSSKRIFT FOR FN-VETERANENES LANDSFORBUND. NR 5/2007 Nr. 4-2007 ISSN: 1503-3309

Detaljer

Norsk konkurransepolitikk: Noen historiske perspektiver

Norsk konkurransepolitikk: Noen historiske perspektiver Norsk konkurransepolitikk: Noen historiske perspektiver 1/2009 Norsk konkurransepolitikk: Noen historiske perspektiver 2 Forord I mai 2009 er det fem år siden Norge fikk en revidert konkurranselov. Det

Detaljer

Organisasjonshåndboka. En håndbok for å starte og drive en medlemsorganisasjon

Organisasjonshåndboka. En håndbok for å starte og drive en medlemsorganisasjon En håndbok for å starte og drive en medlemsorganisasjon Frivillighet Norge 2. utgave, 2013 Layout: Byrå Burugla Trykk: Grøset Opplag: 500 Denne håndboka er aktuell for deg som er med i en frivillig organisasjon,

Detaljer

Likes, jus og etikk i sosiale medier

Likes, jus og etikk i sosiale medier Likes, jus og etikk i sosiale medier LIKES, JUS OG ETIKK i sosiale medier Forord side 03 Hvor mange «likes» for at sjefen er en dust? side 04 Administrerende direktør Anne-Kari Bratten, Spekter Sosial

Detaljer

ÅVÆRE I SAMME BÅT... Likemannsarbeid i funksjonshemmedes organisasjoner

ÅVÆRE I SAMME BÅT... Likemannsarbeid i funksjonshemmedes organisasjoner ÅVÆRE I SAMME BÅT... Likemannsarbeid i funksjonshemmedes organisasjoner Tekst: Bennedichte C. R. Olsen og Marit O. Grefberg Illustrasjoner: Eldbjørg Ribe Formgivning: Statens trykning Sats og trykk: Melsom

Detaljer

Regionalisering; bare en politisk trend euer ogsa et nyttig verktoy for bestemmelse av organisasjonsstruktur?

Regionalisering; bare en politisk trend euer ogsa et nyttig verktoy for bestemmelse av organisasjonsstruktur? Regionalisering; bare en politisk trend euer ogsa et nyttig verktoy for bestemmelse av organisasjonsstruktur? En stodie av regionaliseringen i Stiftelsen Norsk Luftambulanse Forfatter: 0yvind Hagen Karlsen

Detaljer

Ann Siri Hegseth Garberg LEDELSE AV FRIVILLIGE I MUSEER EN HÅNDBOK

Ann Siri Hegseth Garberg LEDELSE AV FRIVILLIGE I MUSEER EN HÅNDBOK Ann Siri Hegseth Garberg LEDELSE AV FRIVILLIGE I MUSEER EN HÅNDBOK Museene i Sør-Trøndelag 2014/Sverresborg Trøndelag Folkemuseum ISBN-10 82-90348-44-4 ISBN-13 978-82-90348-44-6 EAN 9788290348446 FOTO

Detaljer

Arbeid med etikk. Melhus kommune

Arbeid med etikk. Melhus kommune Arbeid med etikk Melhus kommune Januar 2008 Forord Denne forvaltningsrevisjonen er gjennomført på oppdrag av Melhus kommunes kontrollutvalg i perioden oktober 2007 - januar 2008. Undersøkelsen er utført

Detaljer

Hvorfor blir lærlingordningen annerledes i kommunene enn i privat sektor? Sentrale utfordringer for kommunesektoren i arbeidet med fagopplæring

Hvorfor blir lærlingordningen annerledes i kommunene enn i privat sektor? Sentrale utfordringer for kommunesektoren i arbeidet med fagopplæring Hvorfor blir lærlingordningen annerledes i kommunene enn i privat sektor? Sentrale utfordringer for kommunesektoren i arbeidet med fagopplæring Håkon Høst, Asgeir Skålholt, Rune Borgan Reiling og Cay Gjerustad

Detaljer

RAPPORT. Organisasjonsgjennomgang. Hvordan kan fremtidens næringsarbeid og næringsutvikling organiseres i Eigersund kommune? EN DØR INN!

RAPPORT. Organisasjonsgjennomgang. Hvordan kan fremtidens næringsarbeid og næringsutvikling organiseres i Eigersund kommune? EN DØR INN! RAPPORT Organisasjonsgjennomgang Hvordan kan fremtidens næringsarbeid og næringsutvikling organiseres i Eigersund kommune? EN DØR INN! Eigersund kommune 24.09.12 1 INNLEDNING OG BAKGRUNN 4 1.1 MANDAT 4

Detaljer

Skolen er fra Mars, elevene er fra Venus. OMOD-rapport 2010 Utgitt med støtte fra Kunnskapsdepartementet og Oslo Kommune

Skolen er fra Mars, elevene er fra Venus. OMOD-rapport 2010 Utgitt med støtte fra Kunnskapsdepartementet og Oslo Kommune Skolen er fra Mars, elevene er fra Venus UTDANNING I ET MULTIETNISK SAMFUNN OMOD-rapport 2010 Utgitt med støtte fra Kunnskapsdepartementet og Oslo Kommune Skolen er fra Mars, elevene er fra Venus UTDANNING

Detaljer

«Hadde det ikke vært for Jobben, hadde jeg vært drita før kl. 10.00.»

«Hadde det ikke vært for Jobben, hadde jeg vært drita før kl. 10.00.» «Hadde det ikke vært for Jobben, hadde jeg vært drita før kl. 10.00.» Jobben - Frelsesarmeens arbeidstreningstilbud for rusmiddelavhengige Utarbeidet av FAFO ved Hanne Bogen. Fafo-notat 2007:20 Fafo 2007

Detaljer

Ikke mine, ikke dine, men VÅRE pasienter:

Ikke mine, ikke dine, men VÅRE pasienter: Ikke mine, ikke dine, men VÅRE pasienter: eksempler på samarbeid mellom kommune og DPS for mennesker med psykiske lidelser og omfattende behov for tjenester K. Michael Thomsen Online-versjon (pdf) Det

Detaljer

Fra hjem til hjem. Forberedelser og gjennomføring av flytting fra foreldrehjem til eget hjem for mennesker med utviklingshemming

Fra hjem til hjem. Forberedelser og gjennomføring av flytting fra foreldrehjem til eget hjem for mennesker med utviklingshemming Fra hjem til hjem Forberedelser og gjennomføring av flytting fra foreldrehjem til eget hjem for mennesker med utviklingshemming Forfattere: Pedagog Wenche Fjeld Sykehuset Innlandet, Habiliteringstjenesten

Detaljer

Ullensaker i 10 historier

Ullensaker i 10 historier Ullensaker i 10 historier Kulturminner i Ullensaker Forord Kulturminner er fortellingen om Ullensaker ullensaker Ullensaker har en variert historie som vi i dag finner igjen i de bevarte sporene etter

Detaljer

Vinmonopolet mellom avholdsbevegelse og måtehold *

Vinmonopolet mellom avholdsbevegelse og måtehold * ØYVIND HORVERAK Vinmonopolet mellom avholdsbevegelse og måtehold * Artikkelen gir først en oversikt over utviklingen av omsetningsmåten for vin og brennevin fra Norge fikk sitt første kommunale brennevinssamlag

Detaljer

Den magiske brøken. Cecilie Wright Lund. Perspektiver på kvinnelige og mannlige dramatikeres roller i teateroffentligheten.

Den magiske brøken. Cecilie Wright Lund. Perspektiver på kvinnelige og mannlige dramatikeres roller i teateroffentligheten. Cecilie Wright Lund September 2002 Den magiske brøken Perspektiver på kvinnelige og mannlige dramatikeres roller i teateroffentligheten. Cecilie Wright Lund f. 1954, cand. philol (litteraturvitenskap),

Detaljer

Den femte nattevakt. Prosjektrapport i aar 4912 eksperter i team, våren 2008, bærekraftig arkitektur for alle

Den femte nattevakt. Prosjektrapport i aar 4912 eksperter i team, våren 2008, bærekraftig arkitektur for alle Den femte nattevakt Prosjektrapport i aar 4912 eksperter i team, våren 2008, bærekraftig arkitektur for alle Elin Kristina Tangen - Caroline Therese Tjernås - Bjarne Josefsen - Tormod Haugen Steinbakken

Detaljer

Ledelse. NSF vil ha med lederne. nr. 1-2013 årgang 1. nsfs faggruppe for ledere

Ledelse. NSF vil ha med lederne. nr. 1-2013 årgang 1. nsfs faggruppe for ledere I DETTE NUMMERET: Resept på god ledelse Ahus-direktøren Hvordan gi feedback Look to Denmark Ledelse nr. 1-2013 årgang 1 nsfs faggruppe for ledere NSF vil ha med lederne Ledelse LEDELSE blir utgitt av Landsgruppa

Detaljer