på nettopp dette, ved at kommuner for eksempel leier inn beitedyr for å bedrive kulturlandskapsskjøtsel.

Transkript

1 Innledning I kjølvannet av bruksnedlegging og nedgang i antall beitende dyr endres jordbrukslandskapet. Dette er ikke nødvendigvis et problem, men tempoet i etterkrigstidens bruksnedleggelse og generelle omstrukturering av landbruket er likevel av et sånt omfang at det de siste tiårene har vokst fram en økende bevissthet og bekymring for konsekvensene av disse endringene. En sentral problemstilling det er stor oppmerksomhet rundt, og som ofte blir sett på som en negativ konsekvens, er gjengroing av kulturlandskapet. Uten at man må mene at all gjengroing er noe negativt, ser man at gjengroing reiser en del viktige problemstillinger som tapet av lett mobiliserbare jordbruksarealer, tapet av kulturell identitet og stedstilhørighet, tap av rekreasjonsarealer, og tap av biologisk mangfold. Den økende bevissthet om landskapsendringer reflekteres av storsamfunnets vilje til å bruke tilskudd for å styre endringene og unngå negative konsekvenser. Regionalt Miljøprogram for Landbruket (RMP), og Særskilte Miljømidler (SMIL) er eksempler på slike virkemidler, og tiltak mot gjengroing av kulturlandskapet inngår som en viktig del av disse virkemidlene. Hvilke alternativer har man så egentlig i skjøtsel av kulturlandskap? Mannen med ljåen i stor skala er i slik virksomhet økonomisk urealistisk, og vil stort sett være forbeholdt idealister. Maskinell skjøtsel egner seg på flat mark, men har klare begrensninger. Bratte og kanskje steinete lisider er vanskelige å høste med moderne maskiner og utstyr. Det er da også de brattlendte og kuperte arealene som oftest har gått ut av bruk. Maskinell skjøtsel krever også tilgjengelighet fra vei, noe som er en begrensning mange steder. Gitt begrensningene ved menneskelig og maskinell skjøtsel har det blitt økt fokus på hvordan vi kan benytte beitedyr for å holde kulturlandskapet i hevd. For å sitere tidligere Landbruksminister Lars Sponheim, Vi trenger aktører som kan bidra til å holde kulturlandskapet åpent. Den jobben kan ikke bare gjøres ved å sitte på en traktor og presse rundballer (Bonde og Småbruker, nr 06, 2005). Man skal imidlertid være oppmerksom på at det også er begrensninger ved bruk av beite. Kratt og busker må fjernes manuelt/maskinelt hvis et beite er svært gjengrodd. Kostnader knyttet til inngjerding, transport og overvintring må dekkes. Totalt sett er det sannsynligvis likevel et rimelig landskapsvern. Det gir avkastning i kjøtt og det er økologisk bærekraftig. Det gir et levende kulturlandskap, i vern gjennom bruk, i stedet for et museumslandskap holdt kunstig i hevd. Landbruksmyndighetene har lagt til rette for å stimulere til beite gjennom tilskudd/tiltak rettet mot bønder som holder beitedyr. Generelt oppfordres det til å ha dyr mer på beite og mindre på bås, mens det for eksempel gis ekstra tilskudd til beite i landskapsvernområder, eller på verneverdige naturbeitemarker. Gjennom RMP gis det nå i 17 av 19 fylker ekstra tilskudd for å styrke beitebruket (SLF 2005). I lys av denne utviklingen gjenstår likevel noen utfordringer. Tilskuddsystemet fokuserer på den enkelte beitedyrholder, som kan søke tilskudd om han/hun finner det formålstjenlig. For en del problemstillinger blir dette fokuset noe snevert. Helhetlig og langsiktig skjøtselsplanlegging for arealer som krysser eiendomsog administrative grenser er en av disse problemstillingene. En annen problemstilling er hvem som skal skjøtte verdifulle kulturlandskap på nedlagte gårdsbruk. For å møte disse utfordringene er det naturlig å tenke seg at storsamfunnet ved for eksempel landbruksforvaltningen i kommuner og fylker må spille en mer aktiv rolle i hvor og hvordan beitedyr skal brukes i kulturlandskapsskjøtsel. Man begynner nå også å se eksempler på nettopp dette, ved at kommuner for eksempel leier inn beitedyr for å bedrive kulturlandskapsskjøtsel. Oslo kommune gjorde sommeren 2005 dette ved DNT-hytta Øvresaga i Østmarka, og ved småbruket Sørli (Aftenposten, 6. Juni, 2005). Begrunnelser som nevnes er svekket artsmangfold uten kuenes tilstedeværelse og at det er billigere å leie inn kuer enn å leie inn folk til å slå gresset med maskiner. Artikkelen peker også på at slik praksis er langt mer vanlig i Sverige og Danmark. De involverte private aktørene ved Sørli-prosjektet planlegger å utvide driften og etablere et beitedyrentreprenør-selskap sammen med bønder fra Lørenskog og Enebakk. De vil da basere sin drift på utleie av dyr, og derved utnytte en nisje i noe de ser som et framvoksende marked. Dette er viktige og veldig interessante tiltak, men det er likevel kun enkeltforekomster. Å få til en mer systematisk tilnærming på tvers av kommunenorge er et spørsmål om politisk vilje, men også et spørsmål om å ha tilstrekkelig kunnskap og verktøy. I St.meld. nr 25 ( ) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand spesifiseres at kommunene skal spille en viktigere miljøvernpolitisk

2 rolle enn hva som tidligere var tilfelle i en mer sentralisert maktstruktur, med en gradvis overføring av oppgaver og myndighet til kommunene i periodene Kommunene, og landbruks- og miljøforvaltningene heri, er derfor sannsynligvis det forvaltningsnivået som både praktisk og politisk sett er det mest egnede til å ta en aktiv rolle i hvor og hvordan beitedyr skal brukes for å bekjempe gjengroing av viktige kulturlandskap. Noen kommuner har nok både de nødvendige ressurser og kompetansen til dette. Andre kommuner har ikke det, selv om den politiske viljen er til stede. Men nasjonale aktører som Norsk institutt for jord- og skogskartlegging (NIJOS) har også et særlig ansvar for å tilrettelegge verktøy og kartdata for kommunene, slik at de skal kunne utføre sine oppgaver. I tråd med dette har NIJOS utviklet et kartprodukt for beitepotensiale, som retter seg mot landbruksforvaltningen i kommune/fylke. Kartet leveres som papirkart i A0-format, som gjennom et eller flere kartblad vil være heldekkende for kommunen. Kartet visualiserer forekomst og antall av ulike beitedyr, arealressurser, eiendomsgrenser, relevante verneområder og kulturminner. Kartet skal være et verktøy for forvaltningen, og legge til rette for en mer målrettet og organisert bruk av beitedyr, gjennom initiativ ovenfor beitelag og enkeltbønder. Kartet sammenstiller data fra flere aktører innen landbruket, og benytter også mulighetene i den nye sammenstilte nettportalen Landbrukets Informasjons Base (LIB), som on-the-fly knytter sammen ulike landbruksrelaterte databaser. Dette produktet er av interesse og til nytte for flere, som tilnærmingsmåte til problemstillingen bruk av beitdyr for å hindre gjengroing av kulturlanskapet. I tillegg ønsker vi ved vårt kart å rette fokus mot de mulighetene forvaltningen har til å påvirke utviklingen av nye hjelpemidler i møtet med stadig nye utfordringer i deres forvaltningshverdag. Prosjektgruppe og målsetning Kartproduktet er resultat av et samarbeidsprosjekt mellom NIJOS og kommunene Sarpsborg, Rakkestad og Eidsberg, gjennomført i første halvår Kommunene grenser til et lengre og sammenhengende løp av Glommavassdraget. Problemstillingen var bruk av beitearealer, og muligheten for å få til et interkommunalt samarbeid. Det ble dannet en prosjektgruppe hvor NIJOS inngikk som faginstitusjon. Målet var å utvikle et interkommunalt beitekartprodukt. Prosjektgruppens konkrete målsetninger for beitekart-verktøyet var: Å visualisere forekomst og antall av beitedyr på landbrukseiendommene, og å sammenstille dette med kartdata om arealressurser, eiendomsgrenser, relevante verneområder og kulturminner. Ved å se helhetlig på et områdes beiteressurser, å kunne: 1...ta initiativ ovenfor de enkelte dyreeierne, eller beitelag, for å kunne iverksette/opprettholde beiteskjøtsel på: eksisterende beitearealer jordbruksarealer ut av drift viktige kulturlandskapsområder 2...iverksette skjøtselsplaner for større sammenhengende områder, på tvers av kommunegrenser og eiendomsgrenser. 3...lokalisere arealer som kan fungere som fellesbeiter på tvers av kommunegrensene. 4...oppnå en mer kvalitativ beiting, både for dyr og beiteareal. Dette gjøres gjennom å ta initiativ til rullering av type beitedyr mellom beitearealer. Det var naturlig å knytte kartet opp mot føringer i RMP for Østfold, ved å sette fokus på områdene hvor det vil bli gitt ekstra tilskudd for å stimulere til beite. Disse tilskuddene er viktige virkemidler for å nå målesettingen om en mer helhetlig bruk av beitedyr. Kartproduktet Kartproduktet sammenstiller data fra ulike aktører tilknyttet landbruket. Det skal også vise sammenhengende arealer, på tvers av landbrukseiendommer og kommunegrenser. Hovedkartproduktet er kartblad i A0-format, i målestokk omkring 1: (se kart 1). Kartleggingsområdet i samarbeidsprosjektet strekker seg over to kartblad fra nordvestre hjørne av Eidsberg kommune, gjennom Rakkestad og til Sarpsfossen i Sarpsborg. Nord-sør utgjør dette en strekning på ca 30 km. Vest-øst favner kartleggingsområdet ca 6 km øst for det nord-sørgående Glommavassdraget. Kartbladene settes sammen for presentasjon. Det lages også et bikartprodukt i A1-format, i målestokk 1:5 000 (se kart 2). Dette produseres for spesielt interessante områder. I samarbeidsprosjektet ble det laget et slikt A1-

3 kartblad for et strekk av Rakkestadelva. Kartleggingsområdet er ca 3,5 km i utstrekning vest-øst, og 2,5 km nord-sør. Det ligger noe mer data på dette produktet, mens den største forskjellen ligger i at Ortofoto her erstatter Digitalt markslagskart (DMK) som grunnlag. Datalagene i kartprodukt I det følgende gis en nærmere redegjørelse av de ulike datalagene i beitekartproduktet. Avsnittene tilsvarer disse oppsummerte spørsmålsstillingene: 1. Hvor ligger gårdene som har beitedyr? Hvilke beitedyr er det, og hvor mange er de? 2. Hvordan er landbrukseiendomstrukturen? Hva er matrikkel-numrene og hvor går grensene? 3. Hvor er dagens beitearealer? 4. Hvordan er ellers arealtilstanden? 5. Hvor er det relevante verneverdige områder, så som kartlagte viktige kulturlandskapsområder? 6. Hvor er det viktige kulturminner, som gamle ferdselsveier, gravrøyser og verneverdige bygninger? 1. Beitedyr Data om hvilke gårder som har beitedyr, hvilke dyr det er, og antall dyr hentes fra Landbruksforvaltningens informasjonsbase (LIB). Fra LIB hentes også koordinat på driftsenteret og gårds- og bruksnummer. Supplerende koordinatfesting gjøres ved kobling mot gårds- og bruksnummer i Landbruksregisteret. Koordinatene brukes for å stedfeste gårdene på kartet, symbolisert ved blå trekant (se kart 1). Data om beitedyr i uttaket fra LIB hentes fra produksjons- og tilskuddsregisteret hos Statens landbruksforvaltning (SLF), og er basert på søknad om tilskudd til dyrehold, noe nesten alle bønder som har beitedyr søker om. Søknadsomgangen det ble tatt uttrekk for i prosjektet var juli For beitedyrkartet er data aggregert til fem hovedgrupperinger beitedyr : SAU KJØTTFE MELKEKYR HEST GEIT Beitedyr visualiseres i et fast mønster rundt den blå trekanten som symboliserer driftsenteret. Kartografisk benyttes små GIF-ikoner. For å indikere antallet innen hver dyregruppe skaleres symbolene slik at symbolene reflekterer antall dyr ved å variere i størrelse, fra 4 pkt ved minste antall til 12 pkt ved største antall. Plasseringen av symbolene relativt til driftsenteret (blå trekant) forblir alltid den samme. Diskusjon Symbolbruken for dyr er intuitiv. Dette valget er her grunnet i viktigheten av å kunne få et samlet inntrykk av dyreholdet over et større område, samt å kunne se informasjonen i sammenheng med de andre kartlagene. Mistes denne overordnede lesbarheten mister kartet også mye av sin funksjon. Man kan ikke gjennom LIB-dataene vite hvor dyrene tilhørende en gård faktisk beiter. Det kan være slik at de aldri beiter i sin hjemkommune, men kjøres til sommerbeite på en fjellseter utenfor kommunen. I begrepet beitepotensiale inngår derfor også dette momentet, i potensialet som ligger i antall hjemmehørende beitedyr. Det er også beitende dyr som ikke ligger i LIB. Dette dreier seg primært om hester ved ridesentre, som ikke inngår i landbruksproduksjonen, og som det ikke søkes støtte for. Disse kommer ikke med på beitekartet. 2. Landbrukseiendomsstruktur Eiendomsgrenser og hovednummeret for landbrukseiendommene hentes ut i to steg. Først ved uttak av alle grunneiendommer fra Digitalt eiendomskartverk (DEK), så ved bruk av grunneiendomstabellen i Landbruksregisteret (LREG), som angir hvilke grunneiendommer (ved gårds- og bruksnummer) som inngår i de forskjellige landbrukseiendommene. Ofte inngår flere gårds- og bruksnummer i en landbrukseiendom. Eiendomsgrensene og hovednummer visualiseres på kartet, og synliggjør eiendomsforhold til dyr, beitearealer, arealressurser, samt andre kartlagte objekter. Landbrukseiendommer består ofte av flere ikke-sammenhengende arealer. Der dette er tilfelle gjentas hovednummeret. 3. & 4. Beitearealer & annen arealtilstand All informasjon om arealtilstand, deriblant, beitearealer, hentes fra Digitalt markslagskart (DMK). DMK er Norges primære datakilde for markslag/arealtilstand, og er praktisk talt heldekkende for landbruksområder i Norge. DMK angir arealtilstand, som ikke er det samme som arealbruk. Innmarksbeite defineres

4 for eksempel som innmarksareal (jordbruksareal) som kan nyttast som beite, men som ikkje kan haustast maskinelt. Minst 50 % av arealet skal vere dekt av grasartar. Man vet derfor ikke om det faktisk beites på et innmarksbeite. På den annen side er ikke en ren arealbruksklassifisering nødvendigvis en bedre tilnærming. Et århundrelangt beitekulturlandskap vil fortsatt være et verdifullt beitekulturlandskap, selv om beite opphørte et par år forut. Etter flere års gjengroing vil imidlertid tilstanden endre seg, til for eksempel løvskog. Klassifiseringen av DMK for beitekartproduktet vises i tegnforklaringen i kart 1. Jordbruksareal er inndelt i hovedkategoriene fulldyrket jord, overflatedyrket jord og beite. Foruten å fremheve beitearealer i rødt er fulldyrket restjord fremhevd med rød kant. Dette er fulldyrket jord med en helningsgrad på mer enn 1:3, og således tungdrevet for maskinell drift. Erfaringsmessig er disse arealene særlig i faresonen for nedleggelse. Markslagsbasen er under ajourføring. Det er ikke hensiktsmessig å lage beitekartverktøyet for en kommune uten noenlunde oppdatert DMK. Bikartproduktet i målestokk 1:5 000 viser kun DMK-arealene beite og fulldyrket restjord. Ortofoto i sanne farger ligger her i bakgrunn (se kart 3). Ortofoto brukes ikke i hovedkartproduktet med målestokk ca 1: Relevante verneverdige områder Gjennom RMP vil verdifulle kulturlandskapsområder kunne få ekstra stimulering-tilbeite -tilskudd. RMP gjør en prioritering mellom slike områder. De prioriterte arealene vil bli vist på kartene 6. Kulturminner En annen tilskuddsordning i RMP er støtte til skjøtsel av kulturminner. Dette er videre begrenset til å kun gjelde automatisk fredete kulturminner (eldre enn 1537). Kartlagte automatisk fredete kulturminner ligger i Riksantikvarens database for kulturminner, ASKELADDEN, som er tilgjengelig gjennom nettportal. Disse dataene visualiseres i kartet, og kan være både områder (fangtsanlegg, veianlegg, gravfelt, m.m.) og punkter (gravrøys, bautastein, m.m.). Tilskuddsordningen er ikke direkte beiterelatert, men i stedet rettet mot generell skjøtsel. I en planleggingssituasjon, hvor forvaltningen skal se på tiltak for opprettholdelse/oppretting av beiteskjøtsel, og gjøre en prioritering mellom arealer, kan forekomst av kulturminner være en viktig faktor. Å åpne opp en gammel ferdselsåre, eller å gi tilgang til en gravrøys, kan gi tiltaket økt verdi. Når det gjelder bygninger inneholder SEFRAK-basen informasjon om bygninger eldre enn år 1900 (for Nord-Norge eldre enn 1945). Grunnet deres verdi som kulturminne merkes disse bygningene i bikartproduktet (se kart 2). For å unngå å redusere lesbarhet merkes de ikke i hovedkartproduktet. Eksempel på bruk Kart 3 viser en praktisk problemstilling hvor beiteressurskartet kan benyttes. Landbrukseiendommen med hovednr */226/8 har ingen beitedyr tilhørende foretaket. Den har derimot et større areal definert som 1. Viktig naturtype NaturBeitemark. Lokalt viktig (C ) 2. RMP-prioritert verdifullt kulturlandskapsområde 3. DMK-klassifisert fulldyrka restjord Man ser ut fra kartet at landbrukseiendommen ikke har tilhørende beitedyr, mens den har verdifullt og beiterelatert kulturlandskap. Andre eiendommer i nærheten har beitedyr, og det bør undersøkes om noen av disse kan utnytte beiterssursene på 226/8. Veien videre Beitepotensialkartet utviklet for de tre Østfoldkommunene er en prototype på et beiteverktøy for kommuneforvaltningen. Det er et siktemål å tilby et slikt produkt for alle kommuner som ønsker det. Foreløpig er kartet et analogt produkt. På sikt er det imidlertid mulig å utvikle produktet til en internettbasert tjeneste. Henvisninger Artikkel i Aftenposten, 6. Juni, 2005 Artikkel i Bonde og Småbruker, nr 06, SLF Statens landbruksforvaltning, rapport 09/2005. MIRAP: Rapportering og resultatmåling for miljøprogram i jordbruket St.meld. nr 25 ( ). Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand