Tusenvis flykter fra volden i Latin-Amerika NYE ÅRSAKER TIL FORDRIVELSE KREVER NYE REGIONALE TILTAK

Transkript

1 Tusenvis flykter fra volden i Latin-Amerika NYE ÅRSAKER TIL FORDRIVELSE KREVER NYE REGIONALE TILTAK TEKST: Marianne Alfsen I 2014 er det ventet at enslige mindreårige latinamerikanere vil krysse grensen til USA. Den massive barneutvandringen har ført til heftig politisk debatt. Barna utgjør imidlertid bare toppen av isfjellet på en stadig økende humanitær krise i regionen. Det siste tiåret har vold i kjølvannet av hovedsakelig narkotikarelatert, organisert kriminalitet og gjengaktivitet drevet tusenvis av mennesker på flukt. Mange av dem krysser aldri en landegrense. I disse dager tar Latin-Amerika og Karibia felles grep for å hjelpe de fordrevne i regionen i tiåret som kommer. Nye årsaker til fordrivelse, som generell vold, naturkatastrofer og store utbyggingsprosjekter, er blant de mest kontroversielle spørsmålene i forhandlingene. KVINNEDRAP I GUATEMALA: Denne 15 år gamle jenta ble drept utenfor hjemmet sitt i Guatemala By. Hun ble skutt femten ganger. Kvinnedrap er en variant av latinamerikansk vold som i stor grad rammer Guatemala, som ligger på topp i regionen når det gjelder kvinnedrap. Kvinnedrap er ikke bare et resultat av partnervold og kjønnsbasert vold, men også av systematisk narkotika- og gjengvold. (Foto: Jon Lowenstein/Noor/Felix Features) 1 0 PERSPEKTIV NR

2 10 år med eskalerende vold og fordrivelse De ventet på meg utenfor skolen. Det var fredag før påske, og jeg var på vei hjem. Gjengmedlemmene sa at hvis jeg dro tilbake til skolen, ville jeg ikke komme hjem i live. Alfonso (17) fra El Salvador er en av mange enslige mindreårige som har flyktet fra hjemlandet til USA de siste årene. Alfonsos historie er blitt så altfor dagligdags i flere latinamerikanske land: MS-18-gjengen kontrollerte skolen og nabolaget hans. De beskyldte Alfonso for å være medlem av den rivaliserende MS-13-gjengen. Gjengen hadde drept to ungdommer jeg gikk på skole med og jeg tenkte at jeg kanskje var nestemann. ( ) Hadde jeg ikke hatt disse problemene, ville jeg ikke kommet hit, sier han til UNHCR, i rapporten Barn på flukt. Den drastiske økningen av enslige mindreårige som tar seg til USA har ført til heftig debatt. I løpet av første halvdel av 2014 rapporterte media jevnlig om barnas vanskelige hverdag. I juni 2014 beskrev President Obama situasjonen som en «humanitær krise». TOPPEN AV ISFJELLET Det som ennå ikke er anerkjent, er at disse barna bare representerer toppen av isfjellet på en dypere og ny humanitær krise i regionen, sier David Cantor, direktør ved Refugee Law Initiative ved GJENGENS MERKE: Et medlem av MS-13 i Honduras, med ansikt og kropp dekket av de karakteristiske gjengtatoveringene. MS-13 har sin opprinnelse i det salvadoranske innvandrermiljøet i Los Angeles på 1970-tallet, og spredte seg til Mellom-Amerika ved hjelp av den amerikanske deportasjonspolitikken for innvandrere med et kriminelt rulleblad. Det er i hovedsak to gjenger i El Salvador, Honduras og Guatemala: Mara Salvatrucha/MS- 13 og Barrio 18/MS-18, som har fusjonert med og til en viss grad fortrengt lokale gjenger. (Foto: Piet den Blanken/Panos/ Felix Features) School of Advanced Study, Universitetet i London. I løpet av de siste ti årene har det vært et skifte fra fordrivelse på grunn av borgerkrig til en ny voldssituasjon i Latin-Amerika, fortsetter Cantor. Han sikter til vold utøvd av gjenger og narkotikakarteller, noen ganger omtalt som «andre voldssituasjoner» et begrep lansert av Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC), og som omfatter sivil uro, opptøyer, statlig undertrykkelse, vold etter valg, gjengvold, demonstrasjoner, osv. Konsekvensene av dette kan være vel så ødeleggende og dødelige som følgene av væpnet konflikt. 58 prosent av de mer enn 400 enslige mindreårige som ble intervjuet i USA av UNHCR oppga vold i hjemlandet som hovedårsaken til at de forlot landet. 48 prosent sa at de hadde personlig erfaring med vold begått av gjenger, narkotikakarteller og enkelte statlige aktører. Det de forteller om årsaker til flukten sier noe om den generelle fordrivelsessituasjonen. ØKT VOLDSNIVÅ På og 1990-tallet var Latin-Amerika i ferd med å legge bak seg tiår med militærstyre, borgerkrig og menneskerettighetsbrudd. Men volden avtok bare midlertidig. I senere år har volden økt i flere av landene, denne gangen utført av illegale væpnede grupper, gjenger, organiserte kriminelle, narkotikasmuglere og enkelte statlige aktører spesielt i de tre nordlige triangelstatene; Honduras, El Salvador og Guatemala. Honduras er rangert som verdens mest voldelige land. Der skjer rundt 90 drap per innbyggere i året, den høyeste drapsraten i verden noe som har gitt Honduras kallenavnet «mordhovedstaden». Honduras er tett etterfulgt av El Salvador, mens Guatemala ligger ikke langt bak. Noen områder i disse landene er de reneste krigssoner. En av hovedårsakene til den økte volden i de nordlige triangelstatene er endringer i narkotikasmuglerrutene, i følge en rapport fra Assessment Capacities Project (ACAPS), utgitt i MEXICOS NARKOTIKAKRIG Et svakt rettsvesen, svakt politi, nærhet til verdens største forbrukerøkonomi og oppløsningen av de colombianske narkotikakartellene på 1980-tallet, har over tid gjort Mexico til knutepunktet for et av verdens mest sofistikerte narkotikanettverk. I 2006 lanserte Mexicos tidligere president Felipe Calderón, i samarbeid med USA, en massiv militarisert aksjon mot narkotikakartellene. «Narkotikakrigen» har tatt livet av titusenvis av mennesker i Mexico. Og volden har spredd seg. Ettersom «arbeidsforholdene» i Mexico er blitt tøffere, har meksikanske narkotikakarteller utvidet forretningen til nabolandene, der lokale gjenger i økende grad veves inn i de hemmelige nettverkene. Lokale gjenger har på sin side økt voldsbruken mot lokalbefolkningene. De kontroller hele nabolag med utpressing, trusler, drap og tvangsrekruttering. I senere tid har disse gjengene blitt mer organiserte, kriminelle og brutale. En konsekvens er for eksempel at der gjengene tidligere primært pleide å presse forretningsdrivende for penger, har de i løpet av de siste par årene begynte å kreve penger fra lokale huseiere, forklarer Cantor. USAs deportasjoner av statsborgere fra de nordlige triangelstatene som har kriminelle rulleblad, og den undertrykkende «mano dura» eller «fast hånd» politikken som enkelte land har innført i møte med den økende volden, bidrar også negativt. Svake institusjoner, korrupsjon og mangelfulle rettssystemer forverrer situasjonen ytterligere. EN BØLGE AV FORDRIVELSE Det som ennå ikke er erkjent godt nok er at disse voldelige kriminelle dynamikkene genererer oppsiktsvekkende, og økende, nivåer av fordrivelse, sier Cantor, og legger til: De umiddelbare reflekstiltakene for å stanse barn som kommer til den amerikanske grensen tar ikke inn over seg det store bildet. Derfor er de dømt til å mislykkes. Det ville nesten helt sikkert vært en bedre bruk av penger å hjelpe regjeringer i Mellom-Amerika ved å gi humanitær hjelp til de mange familiene på flukt. For dem er overlevelse i de ressursfattige økonomiene i de nordlige triangelstatene en daglig kamp. Bare et fåtall av de fordrevne krysser faktisk grensen til USA. De fleste er internt fordrevet innad i sitt eget land, eller de flykter over grensen til nærmeste naboland. Antallet mennesker som søker tilflukt i USA blekner i forhold til denne nye virkeligheten i regionen, sier Cantor. ACAPS-rapporten konkluderer med at «statene responderer hverken effektivt eller hensiktsmessig» på behovene til de fordrevne. De er ekstremt sårbare og i praksis forsvarsløse på veien til det de håper er trygghet. De blir truet, ranet, seksuelt misbrukt, kidnappet eller drept av narkotikakarteller og kriminelle gjenger, og til og med av lokale beboere og politi. Ingen beskytter dem. Det verste registrerte tilfellet var torturen av og «VI ER ALLEREDE DØDE» Fabiola (7) og broren Luis (12) venter på å borde «Beistet» i Arriaga sør i Mexico, sammen med foreldrene José Luis og Angelica. De håper at det beryktede godstoget vil frakte dem vekk fra volden de har opplevd i hjemlandet Honduras. Gjengmedlemmer har truet med å drepe oss fire ganger. Den siste gangen kom de på ettermiddagen. Vi reiste morgenen etter, sier José Luis mens de venter ved skinnegangene. Familien brukte tre uker på reisen fra Honduras til Mexico, ved å haike med vennligsinnede fremmede. Jeg tror på at Gud kommer til å hjelpe oss, men om vi dør på veien så skjer det ingenting, fordi vi er allerede døde, sier José Luis. (Tekst: Lisbet Jære, Foto: Alfredo Durante) n n Latin-Amerika bør heve stemmen som en modell for andre deler av verden. FNs høykommissær for flyktninger, ANTÓNIO GUTERRES, februar 2014, under den offisielle lanseringen av den såkalte Cartagena +30-prosessen i Genève drapene på 72 migranter som ble funnet i en massegrav i Mexico i 2010, forteller Christian Visnes, Flyktninghjelpens landdirektør i Colombia. Flyktninghjelpen har jobbet i Latin-Amerika siden 1981, og driver i dag prosjekter som bistår fordrevne colombianere i Colombia, Panama, Venezuela og Ecuador. Flyktninghjelpen driver også et aktivt talsmannsarbeid for å beskytte de som rammes av nye former for vold på hele det amerikanske kontinentet. Det er ekstremt vanskelig å få full oversikt over situasjonen. Fordi denne gruppen mennesker er så sårbar og forsvarsløs, holder mange seg under radaren, sier Visnes, og legger til at en omfattende behovsevaluering er nødvendig for kartlegge situasjonen skikkelig. Det blir hele tiden etablert nye barrierer for å hindre folk i å forlate hjemlan- 1 2 PERSPEKTIV NR

3 dene sine, spesielt i Mexico. Migranter og fordrevne som blir oppdaget av lokale myndigheter, blir summarisk deportert. Mexico har for eksempel inngått en avtale med Honduras, og får kjøre busslaster med deporterte rett over grensen, hvor de blir forlatt ofte etter en tøff reise, hvor de verken har fått ta dopauser eller får tilgang på drikkevann. Til «Coyotene» menneskesmuglerne betaler migrantene og de fordrevne en avgift som inkluderer tre forsøk. Det sier noe om hvor få som faktisk lykkes, fortsetter Visnes, og sier at vi vet enda mindre om dem som ikke krysser noen grense. Den siste studien fra Honduras indikerer at rundt mennesker er internt Barn på flukt I mai 2014 utga UNHCR rapporten «Barn på flukt», basert på intervjuer med 404 enslige mindreårige i El Salvador, Honduras og Guatemala som hadde krysset grensen til USA. Det de forteller om grunnen til at de flyktet sier noe om den generelle fordrivelsessituasjonen. 58 % 58 % av barna oppga vold som hovedårsaken til at de flyktet. 48 % 48 % av barna sa at de personlig hadde opplevd vold fra gjenger, narkotikakarteller og statlige aktører. 90, enslige barn er forventet å krysse grensen til USA i løpet av Hvor mange enslige mindreårige som er internt fordrevet av vold i hjemlandene er det ingen som vet. fordrevne på grunn av generell vold bare i Honduras. EN SOLIDARITETSTRADISJON I disse dager er Latin-Amerika og Karibia i ferd med å stake ut en ny kurs for beskyttelsen av regionens fordrevne for det neste tiåret. Regionen har en lang tradisjon for solidaritet og samarbeid i håndteringen av intern fordrivelse og fordrivelse over landegrenser. For 30 år siden ble Cartagena-erklæringen utviklet av Belize, Colombia, Costa Rica, El Salvador, Guatemala, Honduras, Mexico, Nicaragua, Panama og Venezuela. Cartagena-erklæringen fra 1984, opprinnelig vedtatt av 10 land, er blitt hyllet som en fleksibel, pragmatisk og innovativ tilnærming til beskyttelsesbehov i lys av tvungen fordrivelse og som en modell for andre regioner. Erklæringen var et uttrykk for solidaritet med de fordrevne i Latin-Amerika, sier Jan Egeland, generalsekretær i Flyktninghjelpen. De fleste statene hadde allerede signert Flyktningkonvensjonen av 1951 og den valgfrie tilleggsprotokollen av 1967, men mange følte at de eksisterende internasjonale verktøyene ikke var tilstrekkelige for å håndtere de akutte behovene til dem som var fordrevet gjennom tiår med krig og uro innad i land, så vel som på tvers av landegrenser. UTVIDET DEFINISJON Cartagena-erklæringen anbefalte en utvidet definisjon av flyktningbegrepet til å inkludere mennesker truet av generell vold, utenlandsk aggresjon, interne konflikter, menneskerettighetsbrudd og andre forhold som forstyrrer offentlig ro og orden. I 2004 viste Latin-Amerika på ny vilje til å tilpasse seg endrede humanitære realiteter da ble Mexico-handlingsplanen vedtatt av 20 latinamerikanske regjeringer. De siste ti årene har denne handlingsplanen fungert som et felles strategisk rammeverk for regjeringer, UNHCR, sivilsamfunnet og det internasjonale samfunnet. Gjennom en ikke-bindende regional avtale, som riktig nok er ratifisert og implementert i varierende grad, har mange av målene som skulle forbedre livene til de utallige fordrevne blitt oppfylt, sier Egeland, og legger til: I tillegg er avtalen av mange ansett for å være et av de beste eksemplene på samarbeid, solidaritet og ansvarsfordeling i praksis når det kommer til beskyttelse av flyktninger og internt fordrevne. CARTAGENA +30-PROSESSEN Når Cartagena-erklæringen nå feirer 30 år, er regionen rammet av nye beskyttelsesutfordringer. I hovedsak fordrivelse i kjølvannet av organisert kriminalitet og vold så vel som naturkatastrofer og klimaendringer, og store utbyggingsprosjekter. I tillegg til tvungen fordrivelse både internt og på tvers av landegrenser er det en sterk og økende trend at folk flytter frivillig av økonomiske årsaker eller på grunn av familiegjenforening. En blandet strøm av migranter og folk på flukt påvirker hele regionen. Det er med dette bakteppet at Latin-Amerika er i ferd med å stake ut sin nye kurs. Latin-Amerika bør heve stemmen og være en modell for andre deler av verden, sa FNs høykommissær for flyktninger, António Guterres, i februar 2014, da den såkalte Cartagena +30-prosessen ble offisielt lansert i Genève. Tilretteleggere av prosessen er UNHCR og Gruppen av latinamerikanske og karibiske land (GRULAC). Målet er å vedta en ny erklæring og handlingsplan under et ministermøte i Brasilia, Brasil, den 2. og 3. desember Et rammeverk som inkluderer en felles forståelse av den nåværende fordrivelsessituasjonen, beste praksis og konkrete virkemidler, i tillegg til standarder for beskyttelse og operasjonell respons. Nok en gang har Latin-Amerika og Kan n Regjeringene må identifisere årsakene til fordrivelse i eget land og iverksette tiltak for å løse dem. JAN EGELAND Generalsekretær, Flyktninghjelpen Andre årsaker til fordrivelse NATURKATASTROFER OG KLIMAENDRINGER Grøntområdene til Petionville Golfklubb i Port-au-Prince Haiti ble omgjort til en teltleir for internt fordrevne etter jordskjelvet i 2010, og huset minst mennesker. De siste årene har naturkatastrofer ført til fordrivelse i Latin-Amerika, særlig i Karibia og Mellom-Amerika. Klimarelaterte katastrofer som flom, tørke og storm forventes å øke i både intensitet og antall i årene som kommer. En studie utført av Flyktninghjelpens senter for internt fordrevne (IDMC) i ti land i Mellom-Amerika og Karibia, anslår at naturkatastrofer fordriver så mange som mennesker årlig i hovedsak i Mexico, Guatemala og på Haiti. (Foto: Jeroen Oerlemans/Panos/Felix Features) ribia en mulighet til å bygge videre på sine tradisjoner for solidaritet og samarbeid, og komme sammen for å tette de nåværende hullene i beskyttelsen av fordrevne i regionen, sier Jan Egeland. KONTROVERSIELLE SPØRSMÅL Å finne en felles plattform for årene som kommer har vist seg å være vanskeligere enn tidligere. I krigssituasjoner er fordrivelse en forventet konsekvens. Når vi snakker om vold i sammenheng med organisert kriminalitet derimot, har det vært en utfordring for disse samfunnene å anerkjenne fordrivelse som en humanitær konsekvens, forklarer David Cantor. Fordrivelse i kjølvannet av generell vold er et av de mest kontroversielle spørsmålene når de latinamerikanske og karibiske landene nå går sammen for å skape rammeverket som skal beskytte fordrevne i hele regionen i det kommende tiåret. Slik vold har, historisk sett, blitt regnet som et internt anliggende i Latin-Amerika, og det er betydelig motstand mot å se på det som et felles problem hvis det i det hele tatt blir anerkjent. For eksempel var Honduras lenge det eneste landet i Mellom-Amerika som anerkjente at generell vold fører til intern fordrivelse, mens Guatemala avviste enhver forestilling om det samme, og El Salvador var vage. I opptakten til Brasilforhandlingene så vi at Guatemala og El Salvador anerkjente fordrivelse i forbindelse med generell vold. Det er en gledelig utvikling, sier Christian Visnes. Brasil har på sin side i årevis vært svært mottagelig for flyktninger, men avviser generell vold som en årsak til fordrivelse. Meksikanske myndigheter anerkjenner at vold driver mennesker på flukt i regionen, men avviser at det finnes internt fordrevne i eget land. UTNYTTELSE AV NATURRESSURSER: Barn leker ved oljerørledninger i Amasonas i Ecuador. Utnyttelse av stadig knappere naturressurser kan potensielt forårsake økt fordrivelse i framtiden. For eksempel har Ecuador åpnet for oljeleting i den avsidesliggende nasjonalparken Yasuni i Amasonas, et av områdene med størst biologisk mangfold i verden. Området er også hjem for blant andre urbefolkningsgruppene Waorani og Kichwa, og letevirksomheten har skapt store protester. Leteprosjekter etter olje og gass i den peruanske delen av Amasonas er tilsvarende omstridte. (Foto: Karla Gachet/Panos/Felix Features) BEDRE BESKYTTELSE David Cantor understreker at det er avgjørende at statene anerkjenner behovet for samarbeid om å løse utfordringene som oppstår når mennesker flykter fra generell vold. Cartagena +30 er viktig for å samle landene og håndtere de humanitære behovene til dagens fordrevne, sier Cantor. Han påpeker at uten støtte fra det bredere internasjonale samfunnet generelt, og fra USA og Canada spesielt, «vil situasjonen bli enda mer akutt». Da denne utgaven av Perspektiv gikk i trykken, var utfallet av Brasil-prosessen ennå ikke kjent. Alle landene opplever de nye utfordringene på kroppen, derfor må responsen være koordinert. Statene må utvikle felles løsninger for å tette hullene i beskyttelsen av migranter, flyktninger, internt fordrevne, statsløse og enslige mindreårige. Muligheten er nå. Løsningen er regional, sier Jan Egeland. n 1 4 PERSPEKTIV NR

4 En åpen høringsprosess Sivilsamfunnet har spilt en avgjørende rolle i forberedelsene til Brasil-erklæringen og handlingsplanen. Deres rolle vil være like viktig i tiden som kommer. Statene er ikke involvert i det daglige livet til fordrevne, de ser ikke ansiktene deres. Sivilsamfunnet kjenner virkeligheten de lever i, sier Gabriela Cortina i Servicio Ecuménico para la Dignidad Humana (SEDHU) i Uruguay, som deltok på det sub-regionale MERCOSUR-møtet i Argentina. Statene må anerkjenne de nye årsakene bak fordrivelse i Latin-Amerika. Først når en slik forståelse og konsensus foreligger, kan vi begynner å jobbe med et beskyttelsesrammeverk. Sivilsamfunnet har vært avgjørende for å fremme en slik forståelse, legger Enrique Torrella Raymond til, Flyktninghjelpens landkoordinator i Panama. Han har ledet Flyktninghjelpens tilrettelegging av fire sub-regionale møter innenfor rammeverket av den UNHCR-ledede Cartagena +30-prosessen, der sivilsamfunnet var blant de inviterte. 150 organisasjoner har deltatt. Hvert sub-regionale møte har resultert i et sett anbefalinger til de deltagende regjeringene som et innspill til den videre RÅDSLAGING: Representanter for sivilsamfunnet, internasjonale organisasjoner og ulike lands regjeringer diskuterer dagens prekære behov for beskyttelse av internt fordrevne under et møte i Argentina i debatten om en ny erklæring og handlingsplan i Brasil i desember. Innspillene fra sivilsamfunnet har vært uvurderlige for forståelsen av den nåværende situasjonen, sier Torrella, og legger til at deres rolle vil være vel så viktig i tiden som kommer. Sivilsamfunnet har en viktig rolle å spille, ikke bare for å sørge for at handlingsplanen blir gjennomført, men også for å overvåke hvordan statene omsetter kompromissene de festet til papiret til praktisk politikk, sier Gabriela Cortina. n n Vi utfordrer regjeringene til å bruke de ressursene som finnes i Latin-Amerikas sivilsamfunn. JAN EGELAND Generalsekretær, Flyktninghjelpen Hun tar til orde for å inkludere en formell overvåkningsmekanisme i handlingsplanen, der sivilsamfunn er involvert. Innspillet støttes av UNHCR. Da Perspektiv gikk i trykken, var det endelige utkastet til ny erklæring og handlingsplan ennå ikke klart. Jeg tror at vi vil få et fleksibelt dokument som representerer et felles minste minimum, som vi kan bygge videre på i tiden som kommer. Et dokument som gir legitimitet til nasjonale prosesser, og som presenterer ideer for fremtidig arbeid. Uansett hva partene kommer til enighet om i Brasil, vil den nye erklæringen og handlingsplanen kun få substans gjennom nasjonal implementering, sier Enrique Torrella, og legger til: Det er når partene forlater Brasil at det virkelige arbeidet begynner og der må sivilsamfunnet inkluderes. n n n Det er viktig at alle land slutter seg til den utvidede definisjonen i Cartagena-erklæringen og alle internasjonale avtaler om menneskerettigheter, internasjonal humanitærrett og internasjonal flyktningelovgivning, inkludert konvensjonen om statsløshet. VERA SAMUDIO Jesuit Refugee Services (SJR), Colombia n n Sivilsamfunnet har vært viktig i Cartagena +30-prosessen, fordi det som oftest er disse organisasjonene som er de første til å kartlegge mangler i juridisk eller offentlig politikk som hindrer tilgangen til beskyttelse og integrering. DIANA MARTINEZ Sin Fronteras (IAP), Mexico n n Jeg mener at sivilsamfunnet har en viktig rolle å spille, ikke bare for å sørge for at handlingsplanen blir gjennomført, men også for å overvåke hvordan stater omsetter kompromissene på papiret til praktisk politikk. GABRIELA CORTINA, Servicio Ecuménico para la Dignidad Humana (SEDHU), Uruguay Veien til Brasilia Fire sub-regionale møter har brolagt veien til Brasil-erklæringen og handlingsplanen tilrettelagt av Flyktninghjelpen, innenfor rammen av den UNHCR-ledede Cartagena +30-prosessen. Argentina, mars 2014: MER- COSUR (Søramerikansk økonomisk fellesskap) Ecuador, mai 2014: Andes Nicaragua, juli 2014: Mesoamerika Caymanøyene, september 2014: Karibia Deltakerne har inkludert stater, observatørstater, regionale og internasjonale organisasjoner, i tillegg til 150 organisasjoner fra det sivile samfunn. Alle innspillene er skrevet ned og overrakt de statlige aktørene som møtes i Brasil i desember PERSPEKTIV NR

5 Cartagena-kartet Det er gjort store framskritt siden Cartagena-erklæringen ble vedtatt i Handlingsplanen fra Mexico-møtet i 2004 var sentral, og den kommende erklæringen og handlingsplanen fra Brasil vil bygge videre på disse. Cartagena-erklæringen og handlingsplanen fra Mexico har ført til LAND HAR INKLUDERT CARTAGENA-ERKLÆRINGEN OG DENS FLYKTNINGDEFINISJON I SIN NASJONALE LOVGIVNING: Guatemala, Belize, El Salvador, Honduras, Nicaragua, Colombia, Mexico, Peru, Bolivia, Paraguay, Brasil, Chile, Uruguay og Argentina. 3 LAND HAR ENNÅ TIL GODE Å INNLEMME CARTAGENA- ERKLÆRINGEN OG DENS DEFINISJON I SIN NASJONALE LOVGIVNING, 30 ÅR ETTER: Costa Rica, Panama og Venezuela. Nylig har Grunnlovsdomstolen i Ecuador signalisert at den planlegger å innlemme erklæringen og den regionale definisjon i det nasjonale lovverket. 3 en styrkning av de juridiske og operasjonelle rammeverkene for beskyttelse av fordrevne i regionen Mexico ,000 Guatemala ,000 Honduras ,000 Colombia ,700,000 Peru ,000 Belize Ecuador Oransje = flyktninger (etter opprinnelsesland) Blå = internt fordrevne Kilde: IDMC og UNHCR (statistikk per 1 januar 2014) Enkelte land i Latin-Amerika og Karibia anerkjenner ikke forekomsten av intern fordrivelse, og det finnes dermed ikke offisiell statistikk. Cuba 8,555 El Salvador 20,919 Nicaragua Costa Rica Panama Brasil Haiti 43,832 Venezuela 9,548 Flere land har innført migrasjonsprogrammer, inkludert: Argentina: Det nasjonale programmet for migrantdokumentasjon gir oppholdstillatelse til migranter fra medlemsland i MERCOSUR eller assosierte land dersom de var bosatt i Argentina før 17. april Brasil: Migrasjonsreguleringer rettet mot bolivianere og argentinere. Venezuela: Misión Identidad (2004), rettet mot regulering av landets utlendingspolitikk. Ecuador: Utvidet registrering (2009), et program som gir flyktningstatus til nesten colombianere. Panamá: Ulike program rettet mot colombianske flyktninger. Colombia: Ofrenes Lov (2011), den mest ambisiøse erstatningsloven for fordrevne i Colombias historie. Guatemala: Ofre for menneskehandel har, etter loven, rett til å søke om flyktningstatus. Flere land har anerkjent at det finnes migranter som ikke kvalifiserer som flyktninger, men som er sårbare og har behov for beskyttelse. Argentina, Brasil, Chile, Costa Rica, Honduras, Mexico og Panama har innført humanitært visum for denne gruppen, basert på kriterier som slektskap, sykdom og humanitære behov. felles, regionale strategier for varige løsninger Nesten alle landene har utviklet strategier for å styrke beskyttelsen av fordrevne i urbane strøk (gjennom Solidaritetsby-bestemmelsen i handlingsplanen) og i de sentrale grenseområdene (Solidaritetsgrensene) som styrker hjelpen til og lokal integrering av fordrevne. en styrkning av de Nasjonale flyktningkommisjonene (CONA- REs) Nesten alle landene i regionen har innført nasjonale mekanismer for bestemmelse av flyktningstatus LAND HAR VEDTATT MEXICO-HANDLINGS- PLANEN: Guatemala, Belize, El Salvador, Honduras, Nicaragua, Colombia, Mexico, Peru, Bolivia, Paraguay, Brasil, Chile, Uruguay Argentina, Costa Rica, Panama, Venezuela, Ecuador, Haiti, og Den dominikanske republikk. Bolivia en styrkning av regionale og nasjonale beskyttelsesnettverk I gjennomføringen og oppfølgingen av handlingsplanen, er ulike beskyttelsesnettverk for asylsøkere, flyktninger og internt fordrevne, samt nasjonale institusjoner, internasjonale organisasjoner og sivilsamfunnet blitt knyttet tettere sammen. Illustrasjoner: Freepik.com 1 8 PERSPEKTIV NR

6 Ny fordrivelse i colombia Stadig flere av dem som er blitt fordrevet fra landsbygda til urbane strøk i Colombia blir nå fordrevet på ny i og mellom byer i kjølvannet av generell vold. Colombia topper fremdeles listen over tvungen fordrivelse på det amerikanske kontinentet. I løpet av det siste tiåret har fokuset i den regionale diskursen om fordrivelse vært på colombianernes situasjon, sier Christian Visnes, Flyktninghjelpens landdirektør i Colombia. Minst 6,1 millioner mennesker er fordrevet. 5,7 million av disse, eller omtrent 12 prosent av befolkningen, er internt fordrevet. Kun Syria har flere internt fordrevne. Minoriteter, urbefolkningen og afro-colombianere er hardest rammet. Som oftest forflytter de seg fra landsbygda til urbane strøk. Ingen av Colombias internt fordrevne bor i leire. Flesteparten bor i urbane slumområder, noe som gjør det vanskelig å finne dem og gi effektiv hjelp. FRED I SIKTE? Etter femti år med væpnet konflikt er Colombia nærmere fred enn noen gang. Fredsforhandlinger mellom FARC-geriljaen og den colombianske regjeringen begynte i desember Måneder med forhandlinger har resultert i en rekke foreløpige avtaler, men en fullverdig fredsavtale gjenstår. Å komme fram til en fredsavtale, som både oppfyller internasjonale forpliktelser og får folkets legitimitet, vil bli utfordrende men optimismen råder. FORDRIVELSE ETTER FREDEN? Vi applauderer den colombianske regjeringens forsøk på å komme fram til en fredsavtale med FARC, men de må også anerkjenne at det finnes væpnede grupper i Colombia som vil fortsette å utgjøre en alvorlig trussel mot sivilbefolkningen også etter at en fredsavtale er signert og FARC demobiliserer, advarer Christian Visnes. Han mener at Colombia opplever en lignende situasjon som Mexico med fordrivelse i kjølvannet av statens kamp mot narkotikakarteller og gjenger. Denne trenden kan dessverre forsterkes i et Colombia etter krigen, fortsetter Visnes. Vi ser det samme skiftet i Colombia som vi har sett lengre nord på kontinentet; vol- NARKOTIKA AVLER VOLD: En soldat vokter over nesten fire tonn kokain på en militær luftbase i Tumaco. Narkotikaen ble beslaglagt fra et FARC-laboratorium i mars (Foto: Guillermo Legaria/AFP Photo/NTB Scanpix) dens natur har endret seg, nå med større vekt på kriminalitet enn på den væpnede konflikten, sammenlignet med det vi har sett i tidligere år, bekrefter David Cantor, direktør ved Refugee Law Initiative ved School of Advanced Study, Universitetet i London. FARC og andre nyetablerte illegale væpnede gruppers deltagelse i narkotikaindustrien er en ny og sentral årsak til fordrivelse. Og narkotikaindustrien har posisjonert seg sterkere de siste årene. Vi ser for eksempel at meksikanske narkotikakarteller nå også opererer fra Colombia, med mål om å kontrollere hvert ledd i kjeden, sier Cantor. FLO OG FJÆRE Et symptom på denne utviklingen er det faktum at stadig flere mennesker, som opprinnelig var fordrevet på grunn av borgerkrig, nå blir tvunget på flukt igjen ettersom det er narkotikarelatert vold begått av illegale væpnede grupper som i hovedsak truer deres liv og helse. Det er liten tvil om at vold og fordrivelse knyttet til organiserte kriminelle grupper som opererer Colombia vil fortsette, selv om konflikten mellom regjeringen og FARC kommer til en forhandlet slutt, i hvert fall på kort og mellomlang sikt, sier David Cantor. Han påpeker at organiserte kriminelle grupper er mindre stabile enn geriljaen, som er formet gjennom femti år med borgerkrig. De tilpasser seg konstant nye omstendigheter. Derfor er det vanskelig å forutsi hvordan det hele vil utspille seg, sier Cantor, og understreker at de raske endringene kan forværre situasjonen i mye raskere tempo enn i dag. Derfor er det så viktig å anerkjenne dynamikken i dagens situasjon, samt skape nye verktøy for å håndtere de humanitære behovene til mennesker på flukt. n JENTE PÅ FLUKT IGJEN ESAUDS UMULIGE VALG Da hun var syv år gammel, i 2008, måtte María Nallelli flykte med familien fra den colombianske landsbygda til storbyen Tumaco. I 2013 tok en illegal væpnet gruppe kontroll over nabolaget deres i Tumaco. De trakk opp usynlige grenser og innførte sitt eget terrorvelde. Innbyggerne ble utsatt for portforbud, utpressing og vold. Mot slutten av året ble Marías bestevenninne, Alejandra, skutt og drept foran øynene hennes. De lekte i gaten på kveldstid, i strid med ordrene fra de kriminelle. I frykt for Marías sikkerhet, flyktet familien til et annet nabolag, hvor hun endelig kunne begynne på skolen igjen, fem år etter at hun først flyktet. María deltar i Flyktninghjelpens utdanningsprogram i Tumaco. (Foto: Sergio Mejía/NRC) n n Det gjør vondt når jeg tenker på den gale mannen med pistol som drepte venninnen min, bare fordi vi lekte i gaten på kvelden. MARÍA NALLELLI, 13, Colombia 17 år gamle Esaud Cadena bor i den colombianske byen Tumaco, en by herjet av vold i kjølvannet av illegale væpnede grupper og narkotikasmugling. I august 2013 utstedte gruppen som kontrollerte nabolaget hans et ultimatum til gutter i området, i alderen 9 18: Bli en av oss, forlat Tumaco eller bli drept. Med hjelp fra slektninger og lærere flyktet Esaud til hovedstaden Bogota. Kort tid etter ble to av vennene hans drept av bander som hadde tatt kontroll over nabolaget. I Bogota bodde Esaud i et midlertidig mottak for internt fordrevne. Det var vanskelig å få endene til å møtes, og mot slutten av 2013 bestemte han seg for å reise tilbake til Tumaco. På det tidspunktet var de illegale væpnede gruppene mindre aktive, selv om en skyteepisode i nærheten av skolen hans i januar 2014 satte en støkk i alle nok en gang. Esaud, som deltar i et utdanningsprogram i regi av Flyktninghjelpen i Tumaco, forlater nå sjelden huset etter skolen. (Foto: Sergio Mejía /NRC) n n Truslene gikk fra ord til handling, og vi fryktet for våre liv. ESAUD CADENA, 17, Colombia 2 0 PERSPEKTIV NR