Til Folkehelsealliansens møte med statssekretær Ragnhild Mathisen, 3.mai 2012

Transkript

1 Roar Blom Til Folkehelsealliansens møte med statssekretær Ragnhild Mathisen, 3.mai 2012 Helsefremmende og forebyggende arbeid også en del av Samhandlingsreformen Innledning / takk Også jeg vil innlede med å få takke statssekretær Ragnhild Mathisen for at hun prioriterer denne dag sammen med Folkehelsealliansen Nordland. Dette gir oss mye inspirasjon for vårt videre arbeid. Så håper jeg vi også er i stand til å gi deg noe inspirasjon som kan tas med tilbake til ditt, Helsedepartementets og regjeringens videre arbeid. Takk også for ditt innledningsforedrag der du på en meget god måte trekker viktige linjer mellom utfordringer og de nye reformer og lover som skal understøtte arbeidet for bedre folkehelse.. Folkehelseloven et solid grunnlag (men heller ikke noe mer!!) At folkehelseloven er et solid grunnlag eller kan bli et solid grunnlag for kommuner og fylkeskommuner i deres folkehelsearbeid er jeg så absolutt enig i. Loven ønsker vi derfor velkommen. Et stort og godt arbeid som jeg vet du har vært sterkt delaktig i. Så tror jeg vi samtidig ikke må slå oss til ro etter at dette grunnlaget er lagt. Tvert i mot det er nå vi må skjerpe samarbeid, strategier og tiltak slik at lovens formål følges opp. For dette skjer ikke av seg selv selv om loven er på plass. Kommunal støtte nødvendig

2 Vi ser med bekymring på at noen fylkeskommuner har kuttet sin grunnstøtte til kommunene som ble gitt i tiden før loven ble vedtatt. Begrunnelsen har vært at nå er dette arbeidet lovfestet i kommunene. Da trengs ikke lenger fylkeskommunal støtte til arbeidet. Dette blir etter vår mening å snu utfordringene på hodet. Kommunene trenger nå mer enn noen gang veiledning og støtte for å få dette nye kommunale lovpålagte arbeidsområdet opp å stå. Kommunene trenger kompetansebygging, de trenger også nettverk og alliansebygging og så trenger de et nødvendig ressursgrunnlag, en ressursinvestering i arbeidet som vil kunne omsettes i resultater og gevinster etter hvert. Og da må det først og fremst bli snakk om å bruke eksisterende ressurser kommunale stillinger og kommunale budsjetter på en ny og offensiv måte. Sunn mat i barnehager er kanskje ikke så mye dyrere enn usunn mat og noe mer utetid behøver vel heller ikke koste så mye mer. Har vi råd til nye firefelts veger inn mot byene, må vi også samtidig kunne disponere nødvendige andeler av samferdselsbudsjettet til aktiv transport gåing og sykling. Men slik omprioritering av tilgjengelige budsjettrammer går nå en gang heller ikke av seg selv heller ikke i staten. Men det ville hjulpet særdeles godt på den kommunale og fylkeskommunale budsjettviljen hvis også staten viste evne og vilje til slike folkehelserelaterte omprioriteringer. Når valgløftet fra 2005 om sunn mat, frukt og grønt, i skolen ikke er fulgt opp etter 7 år i posisjon og når bevilgningene til sykkelsatsing uteblir og målet i sykkelstrategien foreslås flyttet ut i tid, er ikke dette den motivasjon og den drahjelp lokal- og regionalnivået trenger. Så ser vi en ting i vårt samarbeid med kommunene. Hvor vanvittig viktig navet i arbeidet - folkehelsekoordinatoren er. De kommuner som får denne hele stillingen på plass og aller helst som del av rådmannens stab, de lykkes i sitt tverretatlige folkehelsearbeid i tråd med intensjonene i ny folkehelselov. Rana er et godt eksempel på dette. I de kommuner som har ei delstilling, helt ned i 20%, gjerne plassert i helseavdeling eller ei annen avdeling kombinert til helt andre oppgaver, her skjer det lite. Så er det fortsatt kommuner som ikke har midler til stillingsressurs i det

3 hele tatt, bl.a. begrunnet med usikkerhet rundt kostnadene tilknyttet økt pasientansvar. Så langt ser vi dessverre svært lite til de 5,6 mrd. - overført fra spesialisthelsetjenesten i det kommunale folkehelsearbeid. (Ranas talleksempel) Dersom vi hadde vært klar og sterk nok i oppfølgingen av Samhandlingsreformens intensjoner om mer helsefremmende og forebyggende arbeid, i oppfølgingen av folkehelselovens kommunale helhetsansvar og i støtten til kommunene som vårt desidert viktigste operative nivå i folkehelsearbeidet, ja så hadde vi greid å få ei 100% folkehelse-koordinatorstilling inn i alle våre kommuner, store som små. For nå er det distrikts-norge og de små kommuner som igjen blir taperne. Når Nordland fylkeskommune gir i årlig grunnstøtte til alle kommuner, store som små, forutsatt politisk vedtatt og underskrevet samarbeidsavtale med oss og forutsatt opprettet koordinatorfunksjon, er det de små kommuner som sliter med å finne tilsvarende kommunale beløp. De små kommuner med dårligst ressursgrunnlag, dårligst utdannet befolkning, aldrende befolkning og dårligst helse. Det er de som mer enn noen andre hadde trengt dette løftet i helhetlig helsefremmende arbeid. Kunne vi greid dette som et nasjonalt løft? Med støtte til en slik stilling i hver kommune hadde stat og fylke virkelig hatt det grunnlaget på plass som ville vært et glimrende utgangspunkt for å få det ønskede samarbeidet om helsefremmende og forebyggende arbeid mellom stat, fylkeskommune og regionalt nivå og kommunenivået. Nasjonale og regionale programmer og prosjekter ville på en helt annen måte kunne blitt implementert i kommunene i alle kommunene. I en tidligere fase i diskusjonene rundt Samhandlingsreformen var det snakk om 2000 nye fastleger for å dekke opp det økte kommunale behov for helsetjenestetilbud. Legeforeningen har jo aldri vært beskjeden i så måte. Men jeg vil nå fortsatt hevde at det er ikke mangelen på leger som gjør oss syke. For folkehelsa samlet sett ville jeg tro sikringen av koordinatorstillingene ville vært et vel så godt virkemiddel i folkehelsearbeidet som det å øke antallet leger i kommunene. Jeg vet at KS er sterk motstander av øremerkede statlige midler inn i kommuner og fylkeskomm. Av og til må kanskje staten skjære gjennom, slik det ble gjort med eldremilliarden for noen år siden og slik det ble gjort med opptrappingsplanen for psykisk helse. Hvis ikke øremerking er veien å gå, kan vi godt forvalte statlige folkehelsemidler på samme

4 måte som statlige midler til regional næringsutvikling forvaltes av fylkeskommunene som regionale utviklingsmidler. Her har vi ca. 200 mill. kr. pr. år til slikt formål rundt om i fylket. Nå har jeg lovt både meg selv og andre at dette møtet med statssekretæren ikke kun skulle bli et mas om mer penger. Det skal det ikke bli. Men vi kommer ikke utenom at på lik linje med å investere i næringsutvikling, samferdsel og utdanning, så koster det også å investere i bedre helse. For at de ulike sektorer skal ta det ønskede sektoransvar for helsefremmende arbeid, som sektorene ofte ikke oppfatter som et primæransvar, ja så tror jeg det må til et klart vedtak eller et vitnesbyrd fra egen ledelse om at sektorene må og skal ta et utvidet folkehelseansvar. Denne sentrale ledelsen må være kommunestyret i kommunene, fylkestinget hos oss og storting og regjering på statlig nivå. Vi savner vel egentlig dette vitnesbyrd fra staten. I folkehelseloven er det kommuner og fylkeskommuner som er gitt det tverrsektorielle folkehelseansvar. Tilsvarende paragraf for statens virksomheter finner vi ikke. Bør ikke dette vitnesbyrd nå bekreftes gjennom ei egen St. meld om folkehelsearbeidet eller en egen opptrappingsplan for det statlige folkehelsearbeid. Nå får vi i stedet en tverrdepartemental folkehelsestrategi presentert i løpet av året. Vi forventer at dette ikke blir bare en opplisting av pågående tiltak men en reell strategi for statlig opptrapping. Nå tror jeg egentlig ikke maset om penger fra folkehelsearbeidet i Norge er det pengemas som plager Helsedept. mest. Legefor., helseforetakene, pasientorg o.a. pasientrelaterte organisasjoner vil jeg tro utgjør et betydelig større økonomisk trykk ovenfor dep. og regjering. Problemet er vel heller at folkehelsearbeidet i Norge mangler den eller de sterke organisasjoner som kan vær med å balansere nettopp helseforetakenes, legeforeningens og pasientorganisasjonenes stadige mas om økt ressursgrunnlag. Og de får det. Dobling hvert 7.år for spesialisthelsetjenestens budsjett. I dette spillet om penger der folkehelsearbeidet står nærmest på bar bakke organisatorisk, blir det ekstra viktig å ha politikere som taler allmennhetens og de uorganiserte sin sak folkehelsesak. Men burde vi ikke også, tilsvarende den alliansemodell vi har bygd i Nordland på fylkesnivå, tilstrebe en tilsvarende sterk og

5 bred nasjonal folkehelseallianse som kunne blitt en premissleverandør for bedre balanse inn i statlige helseprioriteringer. Til slutt vil jeg si litt om det behovet vi nå har for å bli mer strukturert og målrettet også i folkehelsearbeidet. I vårt samarbeid med kommunene, i vår samarbeidserklæring som ligger til grunn for folkehelsealliansen, og også i vår deltakelse i IA-arbeidet i arbeidslivet, operer vi med helsefremmende institusjoner som begrep, h.fr. barnehager, h.fr. skoler, h.fr. arbeidsplasser. Vi må så absolutt heller ikke glømme de helsefr. eldreinstitusjoner. Vi har i samarbeidserklæringen til f.h.alliansen et mål om at 80% av barnehagene, skolene og arbeidsplassene i fylket skal tilfredsstille kriteriene for slike helsefremmende institusjoner. Prosjektet Et Friskere Nord-Norge har tilsvarende mål. Også flere av våre kommuner, bl.a. Rana, har vedtatt at alle barnehager og skoler skal være helsefremmende. Hva betyr så dette? Mange spør med rette. Så langt har vi ikke greid å presentere et sett med kriterier for slike institusjoner som på en forståelig og overkommelig måte kan legges til grunn for eiere og drivere av disse institusjoner. Dette sett med kriterier trenger vi nå. For å bli troverdig i vårt innsalg. For å kunne evaluere status pr. i dag og for å kunne vurdere framgang i arbeidet og resultatoppnåelse. Gjennom en slik struktur i arbeidet vil vi kunne bli konkrete, både i innhold og i målsettinger, og vi vil kunne følge utviklingen på viktige områder. Jo da, det vil bli utfordringer å bli enige om et slikt kriteriesett, men denne diskusjonen må vi ta. Vi har utfordret andre fylkeskommuner, fylkesmenn, Utdann.dir. og Helsedir. med i ei arbeidsgruppe for å utarbeide slike kriteriesett for skoler og barnehager i første omgang. Også for å få et nasjonalt felles kriteriesett rundt disse utfordringer. Vi håper HOD vil støtte oss i dette arbeidet. Dette tema ønsker vi å diskutere videre med statssekretæren i hennes program etter lunch. Folkehelsearbeid som del av nordområdesatsingen?? (Hvis tid) Takk så langt!