Tovdalsvassdraget. 1 Innledning. 1.1 Områdebeskrivelse. Vannkjemistasjoner Kalkdoserer Laksens vandringsstopp. Koordinator: Mona Weideborg, Aquateam

Transkript

1 Tovdalsvassdraget Koordinator: Mona Weideborg, Aquateam 1 Innledning 1.1 Områdebeskrivelse Vassdragsnr, fylke: 020, Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder Kartreferanse, utløp: , kartblad 1511 II Areal, nedbørfelt: km 2 Spesifikk avrenning: 34,5 l/s/km 2 Middelvannføring: 65 m 3 /s Vassdragsregulering: Uldalsgreina i vest er regulert (Hanefossen kraftverk). Boenfossen er regulert til kraftproduksjon for Boen Bruk. Lakseførende Ca. 35 km, til Herefossfjorden strekning: Kalking Hovedprosjektet med doserere ble satt i gang 24. oktober Ogge (areal 11,6 km 2 ) ble kalket første gang i juli 1996 Tovdalsvassdraget består av to hovedgreiner i øvre del; Tovdalselva og Uldalsgreina. Tovdalselva har sitt utspring i grensetraktene mellom Straume og Setesdal og Fyresdal, og renner ut i havet ved Topdalsfjorden nær Kristiansand (figur 1.1). Vassdraget har en lengde på ca. 12 mil. Tovdalselvas nedbørfelt er relativt smalt ned til Herefossfjorden. Uldalsåna munner ut like ved Tovdalselvas utløp i Herefossfjorden. De to elvene bidrar med henholdsvis 42 og 58 % av vassføringen i vassdraget (Samlet Plan 1984). Uldalsvassdraget består av tre hovedgreiner, Skjeggdalsåna, Hovlandsåna og Ogge-området. Vassdraget (inkludert Ogge) er varig vernet, unntatt Uldalsvassdraget. Tovdalsvassdraget er karakterisert ved et stort spekter av naturtyper, fra nakent fjell-land i nord ( m.o.h) til småkupert Sørlandsnatur i sør. Det vises til rapporten Samlet Plan for Tovdalsvassdraget (Samlet Plan 1984) for en oversikt over vassdragets naturkvaliteter. Vassdraget har i dag stor betydning som rekreasjonsområde for regionen. Vannkjemistasjoner Kalkdoserer Laksens vandringsstopp Figur 1.1. Tovdalsvassdraget med nedbørfelt. 1

2 1.2 Kalkingsstrategi Tovdalsvassdraget er fullkalket fra oktober I tillegg til fem hoveddoserere og dosereren i Kateråsåna, kalkes innsjøene Ogge og Høvringsvatn samt noen mindre innsjøer. Skjellsandkalking skjer også, men årsrapporten skaffer ikke oversikt over dette. Ogge ble kalket i 1996, 1997, 1999, og hvert år siden Høvringsvatn er kalket de sju siste årene. Bakgrunn for kalking: Den opprinnelige laksebestanden i vassdraget er utdødd pga forsuring. Kalkingsplan: Hindar (1991) Biologisk mål: Å sikre tilstrekkelig god vannkvalitet for reproduksjon av laks i elva. Dette vil samtidig sikre livsmiljøet for de fleste andre forsuringsfølsomme vannorganismer. Kalking høyt oppe i vassdraget skal også sikre bestander av innlandsfisk. Vannkvalitetsmål: Vannkvalitetsmålet på lakseførende strekning er ph 6,2 i perioden 15. februar til 30. april, ph 6,4 i perioden 1. mai til 30. juni, og ph 6,0 resten av året. Kalkingsstrategi: Vassdraget kalkes ved en kombinasjon av innsjøkalking (hovedvekt på Ogge og Høvringsvatn) og dosererkalking (fem store doserere + en mindre doserer i Kateråsåna ved Ogge). Tabell 1.1. Kalkforbruk i tonn i Tovdals-vassdraget i perioden 2006 til Reell tonnasje for ulike kalktyper anvendt er omregnet til 100 % kalk. Det ble benyttet kalktype NK3 fram til 2009 og fint kalkstensmel (89% kalk) i Tallene i parentes er antall innsjøer. År Doserer v/ Bås Doserer v/ Skjeggedal Doserer v/ Vatnedal Doserer v/ Skåre Doserer v/ Søre Herefoss Doserer v/ Kateråsåna Sum kalk doserere Innsjøer 592 (6) 528 (3) 533 (4) 439 (2) 472 (2) Sum kalk totalt Dette gir en total kalkmengde for 2010 ved de seks doseringsanleggene på 4130 tonn kalk, noe som er et avtak fra året før. Avtaket skyldes lavere vannføring i elva. Kalkingsdataene er innhentet fra Fylkesmannen i Aust-Agder v/miljøvernavdelingen. 1.3 Kalking i 2010 I 2010 ble to innsjøer (Ogge og Høvringen) kalket med tilsammen 530 tonn kalk (89 % CaCO 3 ). Det ble benyttet litt mindre kalk til innsjøkalking enn året før. Kalk benyttet ved de ulike dosereranleggene i perioden er vist i tabell Nedbør 2010 Meteorologisk stasjon: Herefoss (figur 1.2) Årsnedbør 2010: 965 mm Normalt: 1293 mm % av normalen: 75 % 250 Herefoss normal mm nedbør jan feb mar apr mai jun jul aug sep okt nov des Figur 1.2. Månedlig nedbør i 2010ved meteorologisk stasjon Herefoss. Normal månedsnedbør for perioden er angitt (Meteorologisk institutt, 2011). Det var spesielt lav vannføring vår og sommer med markert flom i august og oktober. 2

3 1.5 Stasjonsoversikt Stasjonsnett for provetaking av vannkjemi, fisk, bunndyr og vannvegetasjon i Tovdalsvassdraget er vist i figur 1.3. Figur 1.3. Lokalisering av ulike prøvetakingsstasjoner, samt plassering av kalkingsdoserere. Bunndyr og vannvegetasjon undersøkes annethvert år. 3

4 2 Vannkjemi Forfatter: Mona Weideborg og Milla Juutilainen Aquateam Norsk vannteknologisk senter AS, Postboks 6875 Rodeløkka, 0504 Oslo 2.1 Innledning Datasammenstilling er gjort av Mona Weideborg, Aquateam. Prøvetakere for elvestasjonene har vært Nils Bjelland, Birkeland og Bjørn Wiig, Boen Bruk. Prøvene er tatt som stikkprøver på tilnærmet faste datoer. Ansvarlig for gjennomføring av prøvetakingen i innsjøen har vært Jan Henrik Simonsen. Sammenstilling av ph fra automatisk prøvetaking er gjort av Rolf Høgberget, NIVA. De kjemiske analysene er gjort av Labnett AS. Det ble gjennomført 16 prøvetakingsrunder med ukentlig prøvetaking av st. 7.1 Tovdalselva, Boen Bruk i mai. Prøvetakingen av Ogge ble gjort 6.mai. Det ble ikke tatt prøver sent på høsten på grunn av usikker is. 2.2 Resultater Resultater for 2010 Resultater for den manuelle prøvetakingen tatt i 2010 er vist i vedlegg A. Noen viktige data er også sammenstilt i tabell Vannkjemisk måloppnåelse i 2010 Resultatene fra automatisk ph-overvåkingsstasjon ved Boen (figur 2.1) viser at ph til en hver tid holdt de mål som var satt for lakseførende strekning av elva. Det var ingen tilfeller av betydning der ph sank under målet. 7,00 Kontinuerlig ph NIVA lab. ph 6,50 ph 6,00 5,50 01.jan 03.mar 03.mai 03.jul 02.sep 02.nov Figur 2.1. Data fra automatisk ph-overvåkingsstasjon i målområdet for kalkingsvirksomheten i Tovdalselva. Stasjonen er plassert på Boen. ph-verdier i vannprøver fra elva er også markert. Konsentrasjonen av LAl varierte fra 9 til 37 μg/l. Det ble målt høye verdier om våren (figur 2.2). Figur 1.3. Lokalisering av prøvetakingsstasjoner for vannkjemi i Tovdalsvassdraget. 4

5 Tabell 2.1. Middel-, min- og maksverdier for ph, kalsium (Ca), alkalitet (Alk-E), labilt aluminium (LAl), totalt organisk karbon (TOC) og syrenøytraliserende kapasitet (ANC) i Tovdalsvassdraget i Nr. Stasjon ph Ca Alk-E LAl TOC ANC mg/l μekv/l μg/l mg/l μekv/l 7.1 Boen Bruk Mid 6,4 2, ,0 75 Min 6,0 1, ,6 46 Max 6,8 2, ,6 102 N Herefossfjord, utløp Mid 6,2 1, Min 5,9 1, Max 6,7 2, N Herefossfjord, innløp N Mid 6,4 1, Min 6,0 1,3 4,6 2 Max 6,9 2, N Tveitvatn, utløp Mid 5,5 0, ,0 16 Min 5,2 0, ,2 10 Max 5,9 0, ,9 22 N Uldal Mid 6,5 3, Min 5,6 1, Max 7,3 4, N Skjeggedalsåna, oppstr, doserer Mid 5,2 0, ,9 3 Min 4,5 0, ,7-5 Max 5,8 0, ,3 13 N Ukalket referensestasjon Resultatene fra den ukalkete referansestasjon i Tveitvatn utløp, viste om lag tilsvarende kvalitet som foregående år (figur 2.3). Resultatene fra Skjeggedalsåna oppstrøms doserer, viste også små endringer fra samme periode året før (figur 2.3). Gjennomsnittsverdien for labilt aluminium i 2010 var om lag som året før Kalkede deler av vassdraget På den lakseførende strekningen (representert ved stasjon Boen Bruk) har det vært en generell vannkvalitetsforbedring fra 1990, dvs. før kalking, men bedringen har naturlig nok skutt fart etter kalking (figur 2.5). Verdiene i 2010 ligger på omtrent samme nivå som foregående år. ANC lå godt over 20 μekv/l under hele året (figur 2.2). For de øvrige stasjonene i de kalkede deler av vassdraget var vannkvaliteten i 2010 også omtrent som for 2009 (figur 2.3 og 2.4). Det har skjedd en økning i ph ved Uldal de siste årene, og større fluktuasjoner i ph og lal etter 2008 enn før (figur 2.5). 5

6 ph Lal (μg/l) ANC (μekv/l) 7 6,5 6 5,5 5 4,5 Tveitvatn Boen 4 nov. 09 feb. 10 mai. 10 aug. 10 nov. 10 feb Tveitvatn Boen 20 G/M 0 nov. 09 feb. 10 mai. 10 aug. 10 nov. 10 feb Tveitvatn Boen 0 nov. 09 feb. 10 mai. 10 aug. 10 nov. 10 feb. 11 Figur 2.2. Resultater for ph, labilt aluminium (LAl) og syrenøytraliserende kapasitet (ANC) ved Boen, og Tveitvatn og Skjeggedalsåna oppstrøms kalkdosering i G/M: Grenseverdi god/moderat tilstand iht EUs vannrammedirektiv. ph 8,0 7,0 6,0 5,0 Herefossfj. ut Herefossfj. inn Tveitvatn, ut 4, LAL, μg/l LAL, μg/l Figur 2.4. Øvre figur: Giftig aluminium (LAl) på referanse stasjonen Tveitvatn i østre del, samt Herefossfjorden-inn (tilløpet fra nordøst) og Herefossfjorden- ut). Nedre figur: Giftig aluminium (LAl) på referansestasjonen i Skjeggedal, i Uldalsgreina før samløpet med Rettåna fra Ogge. ph Ca (mg/l) Lal (g/l) Herefossfj. ut Herefossfj. inn Tveitvatn, ut Skjeggedalsåna, oppstr. dos. 7,0 6,5 6,0 5,5 5,0 4, ,5 2,0 1,5 1,0 0,5 0, Uldal ph 7,5 6,5 5,5 Skjeggedalsåna, oppstr. dos.. Uldal Figur 2.5. Utvikling i ph, kalsium og labilt aluminium i perioden før kalking (fram til okt.-96) og i perioden etter kalking ved Boen Bruk. Tidspunkt for kalkingsstart er merket med pil. 4, Figur 2.3. Øvre figur: ph på referansestasjonen Tveitvatn i østre del, samt Herefossfjorden-inn (tilløpet fra nordøst) og Herefossfjorden- ut. Nedre figur: ph på referansestasjonen i Skjeggedal og i Uldalsgreina før samløpet med Rettåna fra Ogge Ogge Resultatet fra målingene i Ogge i 2010 er vist i tabell 2.2. Det ble ikke tatt prøver i desember pga usikker is. ph var noe lavere i 2010 (5,67-5,69) enn i 2009 (5,9-6,3). Det foreligger relativt sparsomt analysemateriale fra Ogge. 6

7 Tabell 2.2. Primærdata for vannkjemi for innsjøen Ogge Stasjon Dato Dyp ph Ca Alk Alk-E m mg/l mmol/l μekv/l Ogge ,67 1,39 0,02 0 Ogge ,67 1,41 0,02 0 Ogge ,69 1,45 0,022 0 Ogge ,68 1,46 0, Anadrom fisk Forfattere: Svein Jakob Saltveit, Åge Brabrand, Trond Bremnes, Henning Pavels LFI, Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Postboks 1172 Blindern, 0318 Oslo 3.1 Innledning På slutten av 1960-tallet forsvant laksen fra Tovdalsvassdraget (Sivertsen 1989). Laks ble igjen fanget i vassdraget helt i begynnelsen på tallet, etter å ha vært borte i over 20 år. Voksen laks fanges altså før kalkingen av vassdraget tok til. Den lakseførende strekningen opp til Herefossfjorden ble undersøkt i 1981 (Saltveit 1984). Det ble da ikke påvist laksunger i hovedvassdraget, men et lite antall ørretunger ble påvist i elva. Flest ørret, i til dels store mengder, ble forøvrig funnet i sidebekker helt nederst i vassdraget. Overvåking av ungfisk av laks og ørret på lakseførende del av Tovdalselva ble startet i 1995 i forbindelse med planlagt kalking (Larsen 1998). Senere er det gjennomført årlige fiskeundersøkelser på faste stasjoner. Kalkingen kom i gang i De første observasjonene av laksunger ble gjort i Det har vært en gradvis økning i utbredelsen; først opp til Flakksvatn, og deretter opp til Herefossfjorden i 2002 (Larsen et al. 2006), dvs. hele strekningen som regnes som lakseførende. Reetableringen av laksunger i Tovdalselva har imidlertid gått sakte. Tovdalselva inngår i Reetableringsprosjektet, og det er blant annet gjennomført egne undersøkelser for å vurdere resultatet av utsettingen av lakseyngel i 1997 (Hindar & Johnsen 1999) og årlige utlegginger av øyerogn fra 2000 (bl.a. Barlaup m.fl. 2005). Det legges ut merket lakserogn fordelt på flere områder mellom Herefossfjorden og Teinefossen hvert år fra og med 2000 (Barlaup m.fl. 2005). Det ble lagt ut umerkede øyerogn i Figur 3.1. Kart over Tovdalselva med lokaliteter for innsamling av fisk avmerket. Det ble fisket med elektrisk fiskeapparat på 14 stasjoner på lakseførende del av elva sent i oktober 2010 (figur 3.1). 7

8 3.2 Resultater Ungfisk Til sammen ble det fanget 262 laksunger og 97 ørretunger (tabell 3.1). Antallet av begge arter er noe lavere enn i Laksunger ble ikke påvist på alle stasjoner, mens det ikke ble fanget ørret på fire stasjoner. Trepigget stingsild ble funnet i et lite antall på fire av stasjonene. Laks Den totale tettheten av årsunger ble beregnet til 14 fisk pr. 100 m 2 (figur 3.2), som er det samme som i Tettheten av eldre laksunger, 1+ og 2+, var imidlertid noe lavere enn året før, 9 fisk pr. 100 m 2. For 0+ er tettheten i 2009 og 2010 en halvering i forhold til Tettheten av eldre var en nedgang i forhold til 2009, da det var en betydelig økning i tetthet av eldre laksunger i forhold til foregående år. De høyeste tetthetene av årsunger ble funnet på stasjon 7 og 12 (tabell 3.1). Stasjon 2 hadde de høyeste tetthetene av eldre laksunger, men den var også relativt høy på 6, 8 og 9. Årsunger ble ikke funnet på stasjon 1, 3 og 4, mens det var eldre laksunger på alle stasjoner (tabell 3.1). Ørret Den totale tettheten av både årsunger og eldre ørretunger ble beregnet til 4 fisk pr. 100 m 2 (figur 3.2). For 0+ er dette en nedgang i forhold til tidligere år, og den laveste tettheten som er beregnet siden Tettheten av eldre er en økning i forhold til 2009 og på nivå med flere tidligere år. Høyeste tetthet av årsunger ble beregnet på stasjon 3, 4 og 10, der det ble funnet mer enn 15 fisk pr. 100 m 2 (tabell 3.1). Årsunger ble bare påvist på halvparten av stasjonene. Det ble bare funnet eldre ørretunger på seks av lokalitetene, de fleste på stasjon1 og Fangststatistikk Tovdalselva var på 1800-tallet en god lakseelv, med betydelige fangster av anadrom fisk. På tallet gikk fangstene ned til under 1 tonn og på slutten av 1960-tallet forsvant elvas egen laksestamme. Det ble ikke oppgitt fangster av anadrom fisk igjen før i 1993 (figur 3.3). Fangstene var imidlertid ubetydelige fram til 2000, selv om elva da var kalket. Smålaks med hele oppvekstfasen i Tovdalselva kom tilbake i løpet av 2000 eller 2001 (Larsen et al. 2006), noe som vises ved en mindre fangstøkning disse årene (figur 3.3). Laksen har imidlertid hatt problemer med å forsere Boenfossen ved vannføringer høyere enn 5-10 m 3 /s (Lamberg Tabell 3.1. Antall fisk av ulike arter fanget og beregnet bestandstetthet av laks og ørret i Tovdalsvassdraget i oktober Stasjon Areal i m 2 Antall fisk Laks N/100m 2 Ørret N/100m 2 Laks Ørret St.sild Ål 0+ eldre 0+ eldre Totalt ± 2 9 ± 0,3 4 ± 0,5 4 ± 0,2 Gj.sn. 14 ± 8 9 ± 5 5 ± 4 4 ± 4 8

9 Antall pr.100 m 2 Antall pr.100 m LAKS ØRRET 0+ Eldre 0+ Eldre fangsten i perioden. I 2009 ble det tatt 53 kg sjøørrret, som er en nedgang i forhold til Selv om gjenutsatt fisk inkluderes, 29 kg, er likevel fangsten av sjøørret i 2010 den laveste siden det ble fanget 323 kg laks i 2010 som ble satt tilbake i elv. I 2009 var tallet 87 kg. Lavere fangster i 2010 kan skyldes innkortning av fiskesesongen og lite vann. Mye laks går opp Boenfossen. I laksetrappa ble det registrert 793 laks i 2007, 1182 i 2008 og 720 i 2009 (Dag Matzow, pers. medd.). I 2010 valgte til sammen 807 fisk å gå opp laksetrappen (Jim Guttrup, pers. medd). Fordelingen mellom laks og ørret er ikke kjent. I tillegg har det utvilsomt gått en betydelig mengde laks opp i selve fossen ved lavere vannføringer. Vekt i kg Laks Ørret Laks-gjenutsatt Ørret-gjenutsatt Figur 3.3. Fangst av laks- og sjøørret i Tovdalselva i perioden 1990 til Figuren viser også fangst gjenutsatt i elva i 2009 og Figur 3.2. Beregnet tetthet av laks- og ørretunger i Tovdalselva i perioden 1995 til Data fra før 2006 fra Larsen et al. (2006). Pil angir tidspunkt for oppstart av kalking. 2003; 2004). Heller ikke ved vannføringer mindre enn 1 m 3 /s var det mulig å forsere fossen. Høsten 2003 ble det åpnet en fisketrapp i Boenfossen som gjør at oppvandringen av laks og sjøørret vil foregå mer uavhengig av vannføringen (Larsen et al. 2006). Det var en liten fangstøkning i 2004 (481 kg laks), mens det var en signifikant fangstøkning i 2005 og ytterligere i 2006, da det ble tatt 1650 kg laks, den hittil høyste fangsten etter kalking (figur 3.3). Fangstene av laks i 2005 til 2010 er de høyeste på mer enn 50 år. Fangsten av laks i 2010, 910 kg, er imidlertid den laveste i denne perioden. Det fanges generelt svært lite sjøørret i elva (figur 3.3), og fangsten i 2010 er et lavmål med bare 10 kg. I 2006 ble det tatt 94 kg, som er den desidert høyeste 3.3 Diskusjon Sammenliknet med flere av de andre elvene er ikke tettheten av laksunger som tidligere er beregnet i Tovdalselva høy, spesielt gjelder det tettheten av eldre laksunger. For 2009 og 2010 gjelder dette også tettheten av 0+. Generelt sett må tettheten av eldre laksunger karakteriseres som lav, men det har funnet sted en gradvis økning i tetthet av eldre laksunger siden 2006, da den var på et lavmål. Tettheten av eldre laksunger i 2009 og 2010 er blant de høyeste, og det er bare i 2003 den har vært høyere. Det er ingen enkel og direkte sammenheng mellom tetthet av årsunger og eldre laksunger påfølgende år. Når det i Tovdalselva er snakk om samvariasjon mellom 0+ og eldre fisk, så kan det skyldes abiotiske faktorer som virker inn på både 0+ og eldre unger samtidig, som f.eks. vannkvalitet, eller forhold under selve elektrofiske som ulik vannføring og vanndekket areal ulike år. De svært lave tetthetene som ble beregnet både for laks- og ørretunger i 2006 hadde for eksempel trolig sin forklaring i høy og stigende 9

10 Tovdalselva stasjon 6. Foto S. J. Saltveit vannføring og perioder med kraftig regn som ga blakket vann og vanskelig sikt da undersøkelsen ble gjennomført (Saltveit et al. 2007). En sammenlikning av tettheter mellom år er vanskelig i større elver, fordi resultatene fra undersøkelsen vil referere seg til en begrenset del av elva nær land. Ulik vannføring mellom år vil medføre at det areal som undersøkes ikke er det samme fra år til år. En medvirkende faktor til de årlige variasjonene i fisketetthet som dokumenteres i Tovdalselva kan derfor være slike forhold, der lav vannføring gir høyere tettheter, mens høy vannføring kan gi lavere tettheter pr. arealenhet, og derved et inntrykk av at det er mye eller lite fisk i elva. De hittil høyeste tetthetene av årsunger ble beregnet i 2005, da årsunger for første gang ble funnet på samtlige lokaliteter. Tettheten av 0+ i 2009 og 2010 er en betydelig reduksjon i forhold til 2007 og 2008, og den er blant de laveste som er beregnet i vassdraget. Siden undersøkelsene startet er det bare i 2006 og årene før 2002 at det beregnes lavere tettheter av 0+. I 2006 ble årsunger funnet på 10 stasjoner, mens 0+ i 2007 og 2008 var til stede på 13 stasjoner. I 2009 og 2010 var det 0+ på henholdvis 11 og 10 stasjoner. Disse ligger i elvas øverste del, der de fleste andre stasjonene med 0+ hadde lave tettheter. To av stasjonene her har substrat av fin grus og sand, mens tre har stor stein og høy vannhastighet. Årsaken til lave 0+ tettheter her kan derfor ha sin forklaring i at habitatet er mindre egnet. Sett i forhold til de senere år, må tettheten av 0+ som er beregnet i 2010 angis som lite tilfredsstillende. Dårlig vannkvalitet eller episoder i løpet av sommeren og høsten er ikke årsak. Basert på resultatene fra bunndyrundersøkelsene må anadrom del av Tovdalsvassdraget betegnes som lite eller ikke forsuringsskadet (se kap. 4 Bunndyr). Verdi 1 for Indeks 1 og Indeks 2 beregnes både om våren og høsten. Det ble funnet flere arter følsomme døgnfluer og vanlig damsnegl (Radix balthica). En mulig årsak til de lave tetthetene av 0+ i 2010 kan være flom. I flere av elvene på Sørlandet ble det i den første uken i oktober målt vannføringer som tilsvarer XX års flom. Flommer ble trukket fram som forklaring på lave 0+ tettheter i Sokndalselva og Bjerkreimselva i Rogaland i 2009 (Saltveit et al. 2010a,b). Fangstene av laks i 2008 var i begge elvene blant de høyeste. Dersom fangst brukes som mål på antall gytefisk i 2008, kunne ikke den lave tettheten av 0+ her i 2009 skyldes rekrutteringsvikt som følge av for få gytefisk, men en annen faktor som primært berørte årsunger. Dårlig vannkvalitet var her trolig ikke årsak, siden tettheten av eldre fisk i begge elvene var tilfredsstillende. En forklaring som derfor ble trukket fram var de ekstremt høye vannføringene i løpet av sommeren og høsten. Ved flom søker laksunger ned i substratet. Årsunger oppholder seg på områder der substratet er ustabilt og under 10

11 ekstreme flommer kan dette gi økt dødelighet på 0+, eller at disse forflytter seg til mer stabile områder. Undersøkelsen i Tovdal i 2010 ble foretatt etter flommen første uke i oktober. De lave tetthetene av 0+ i 2009 i Sokndalselva og Bjerkreim førte ikke til reduksjon i tetthet av eldre fisk i 2010 (se egen rapport i 2011). Med bakgrunn i dette, er det derfor ikke sannsynlig at lave 0+ tettheter i 2010 vil gi redusert tetthet av eldre laksunger i Tovdal i Tettheten av eldre laksunger i 2010 var 9 fisk pr. 100 m 2. Dette er den tredje høyeste tettheten som er beregnet siden undersøkelsene startet. Bare 2003 og 2009 hadde høyere tetthet, henholdvis 14 og 12 fisk pr. 100 m 2 (Larsen et al. 2006). Reetableringen av laksunger har tatt lang tid i Tovdalselva, og tettheten av laksunger har også vært lavere enn forventet etter kalking (Larsen et al. 2006). I 2001, fem år etter kalkingsstart høsten 1996, var det fortsatt bare 6 individer 0+ pr. 100 m 2 i gjennomsnitt i elva. I 2002 skjedde det en endring, og den positive utviklingen ble forsterket fram til 2005, da den gjennomsnittlige tettheten av årsunger var 35 individ pr. 100 m 2. Det ble fanget ettårige laksunger for første gang i 1998, og som forventet i de områdene der det ble påvist 0+ året før (Larsen et al. 2006). Først i 2001 ble det funnet eldre laksunger ovenfor Flakksvatn. Den gjennomsnittlige tettheten av eldre laksunger var lav, og så sent som i 2002 var det fortsatt bare om lag ett individ pr. 100 m 2 i gjennomsnitt for elva. I 2003 var det imidlertid en markert økning i tettheten av eldre laksunger (ca.14 ind. pr. 100 m 2 i gjennomsnitt). Etter en uventet nedgang i 2004 var det en svak oppgang i tettheten av eldre laksunger i 2005, da gjennomsnittlig tetthet var ca. 7 individer pr. 100 m 2 (Larsen et al. 2006), som er den samme som i 2007 og I forbindelse med Reetableringsprosjektet er det lagt ut merket lakserogn fordelt på flere områder mellom Herefossfjorden og Teinefossen hvert år fra 2000 (Barlaup et al. 2005). Funn av umerket årsyngel i 2000 og 2001 viste imidlertid at det også var naturlig rekruttering av laks på denne strekningen. Laksyngel som stammet fra rognplantingen har hatt en andel på % i , med med en synkende tendens i perioden (Barlaup et al. 2005). Dette kan indikere at den naturlige rekrutteringen hos laks har økt i samme periode. Ørret Det har vært en jevnt høy forekomst av ørretunger i Tovdalselva de ti første årene etter at undersøkelsene startet i 1995 (Larsen et al. 2006). Ørret har sannsynligvis ikke vært helt borte fra vassdraget. På strekningen opp til Herefossfjorden ble det i 1981 funnet ørret (Saltveit 1984), og spesielt enkelte bekker i nedre del hadde da høye tett heter. I selve elva har det imidlertid vært en økning i antall ørret unger sammenlignet med begynnelsen av tallet (Saltveit 1984). Tettheten av årsunger økte de første årene etter kalking, men viser nå en sterkt nedadgående tendens. Tettheten har etter 2005 vært på et lavere nivå enn før kalking. Den hittil laveste tettheten av 0+ ble beregnet i 2006 og 2009, men tettheten i 2010 er lavere. Reduksjonen i tetthet er dramatisk. Tettheten av eldre ørretunger vært relativt stabil i perioden, og variert i gjennomsnitt mellom 2 (2002) og 7 (2003) individer pr. 100 m 2. Det er tidligere konkludert med at reduksjonen i 0+ ikke nødvendigvis indikerte krise i rekrutteringen (Saltveit et al. 2007) siden tettheten av eldre ørretunger fremdeles var rimelig høy. De lave tetthetene av eldre ørret i 2009 tydet på dårligere rekruttering, men tettheten av eldre i 2010 var på nivå med flere av de tidligere år. Tidligere var det høyere tettheter av ørretunger på stasjonene med nær tilknytning Herefoss fjorden og Flakksvatn enn ellers i elva. Relativt høye tettheter av 0+ ørret i Tovdalselva sammenlignet med de andre kalkete elvene kunne derfor ha sin naturlige forklaring ved at dette kan være rekrutter av innlandsørret. I 2010 var høyere tettheter av 0+ ørretunger tilfelle for lokalitetene rett nedenfor Herefossfjorden og utløp Flaksvatn, for eldre utløp Herefossfjorden. 11

12 4 Bunndyr Forfatter: S. J.Saltveit, T. Bremnes og John Brittain, LFI 4.1 Innledning Undersøkelser av bunndyr i Tovdalsvassdraget fra høsten 1995 til ut 2000 er foretatt i regi av programmet Effekter av kalking på biologisk mangfold, mens undersøkelsene i regi av Effektkontroll av kalking er utført årlig siden våren 2001 (se Halvorsen 2006). Fram til 2006 ble undersøkelsene gjennomført årlig, mens det nå foretas innsamlinger annet hvert år. Stasjonene for innsamling av bunndyr i 2010 var i de samme som er benyttet tidligere (se figur 4.1), til sammen 17 lokaliteter og disse er beskrevet i tabell 4.1 i Halvorsen (2006). Prøvene ble tatt 26. mai og 17. og 18. november. For en mer utfyllende metodikkbeskrivelse henvises til foran i rapporten. Forsuringsnivået er beregnet ut fra en forsuringsindekser basert på tilstedeværelse eller fravær av mer eller mindre sensitive arter av bunndyr. Forsuringsindeks 1 og 2 er beregnet etter Klassifisering av miljøtilstand i vann (Veileder 01:2009). Verdien 1 for Forsuringsindeks 1 antyder et bunndyrsamfunn som ikke er forsuringsskadet, mens verdien 0 her betyr et samfunn som er sterkt skadet. Når det er arter som er lite tolerante tilstede, benyttes Forsuringsindeks 2 beregnet fra formelen 0,5 + D/S. D = antall individer av forsuringsfølsomme døgnfluer (på en lokalitet), S = antall individer forsuringstolerante steinfluer (på en lokalitet). Maksimumsverdien for indeksen blir satt til 1, som indikerer liten eller ingen forsuring. Laveste verdi, 0,5, oppnås når det ikke finnes forsuringsømfintlige døgnfluer (Kroglund et al. 1994). 4.3 Resultat og diskusjon Skjeggedalsåna (St. 1, 2 og 9) På den ukalkede stasjon 1 ble de moderat følsomme artene Isoperla grammatica og Oecetis testacea påvist i et lite antall i 2010 (tabell 4.1). Døgnfluen Leptophlebia marginata, funnet om høsten, regnes som relativt tolerant ovenfor surt vann. Den moderat tolerante steinfluen I. grammatica ble også påvist på den kalkede? St. 2 i tillegg til St. 1 høsten I mai ble det ikke funnet moderat tolerante steinfluer eller vårfluer. Stasjon 1 og 2 hadde et relativt lavt individantall, knott var vanlig om høsten, da var også forsuringstolerante steinfluer fra slekten Amphinemura vanlige, spesielt A. borealis. På stasjon 2 kan det skyldes substratforholdene; små stein, sand og grus. På stasjon 9 ble den forsuringsfølsomme døgnfluen Baetis rhodani funnet både i mai og november, flest individer i november (tabell 4.1 og 4.2). I mai og november ble det i tillegg funnet ertemuslinger. Arter av følsomme steinfluer og vårfluer, Isoperla grammatica, Hydropsyche-artene og Ithytrichia lamellaris ble funnet vår og høst, mens vårfluen Oecetis testacea ble påvist i november (tabell 4.1 og 4.2). Figur 4.1. Kart over Tovdalsvassdraget med lokaliteter for bunndyr avmerket. 12

13 Tabell 4.1. Antall individer av ulike arter av bunndyr i sparkeprøver fra ulike lokaliteter i Tovdalsvassdraget i mai Tovdal mai 2010 St.1 St.2 St.3 St.4 St.5 St.6 St.9 St.10 St.11 St.12 St.13 St.14 St.15 St.16 St.17 St.18 St.19 GASTROPODA *** Radix balthica LAMMELIBRANCA * Pisidium spp ODONATA Libellulidae ubest Zygoptera ubest EPHEMEROPTERA *** Baëtis rhodani *** Baëtis sp. (små) *** Caenis luctuosa *** Centroptilum luteolum Kageronia fuscogrisea Leptophlebia marginata Leptophlebia vespertina PLECOPTERA Amphinemura borealis Amphinemura standfussi Amphinemura sulcicollis ** Diura nanseni (små) ** Isoperla grammatica Leuctra fusca (små) Nemoura cinerea Siphonoperla burmeisteri Ubestemte, meget små TRICHOPTERA Halesus digitatus ** Hydropsyche pellucidula ** Hydropsyche siltalai ** Hydropsyche sp. (små) Hydroptila sp Hydroptilidae ubestemte (1. inst) ** Ithytrichia lamellaris ** Lepidostoma hirtum Leptoceridae ubestemte Neureclipsis bimaculata ** Oecetis sp Oxyrthira sp. (pupper) Plectrocnemia conspersa Polycentropodidae ubest (små) Polycentropus flavomaculatus Rhyacophila nubila MEGALOPTERA Sialis lutaria COLEOPTERA Elmis aenea (larver) Hydrophilidae ubest (larver) Gyrinidae ubestemte

14 Tovdal mai 2010 St.1 St.2 St.3 St.4 St.5 St.6 St.9 St.10 St.11 St.12 St.13 St.14 St.15 St.16 St.17 St.18 St.19 NEMATODA OLIGOCHAETA HYDRACARINA DIPTERA CHIRONOMIDAE CERATOPOGONIDAE SIMULIIDAE EMPIDIDAE EPHYDRIDAE TABANIDAE TIPULIDAE Salmo trutta (0+) Indeks 1 0,50 0,00 0,00 0,50 1,00 1,00 1,00 1,00 1,00 0,50 0,50 1,00 0,50 1,00 0,50 1,00 0,00 Indeks2 0,50 0,00 0,00 0,50 0,60 1,00 0,58 0,56 0,55 0,50 0,50 0,70 0,50 0,83 0,50 0,56 0,00 14

15 Tabell 4.2. Antall individer av ulike arter av bunndyr i sparkeprøver fra ulike lokaliteter i Tovdalsvassdraget i september Tovdal høst 2010 St.1 St.2 St.3 St.4 St.5 St.6 St.9 St.10 St.11 St.12 St.13 St.14 St.15 St.16 St.17 St.18 St.19 GASTROPODA Radix balthica LAMMELIBRANCA Pisidium spp CRUSTACEA Eurycercus lamellatus Ostracoda ubest EPHEMEROPTERA Baëtis rhodani Caenis luctuosa Centroptilum luteolum Kageronia fuscogrisea Leptophlebia marginata Leptophlebia vespertina Nigrobaëtis niger PLECOPTERA Amphinemura borealis (små) Amphinemura sulcicollis Brachyptera risi Isoperla grammatica Leuctra fusca Leuctra hippopus (små) Leuctra nigra Nemoura cinerea Protonemura meyeri Siphonoperla burmeisteri Taeniopteryx nebulosa TRICHOPTERA Cyrnus trimaculatus Hydropsyche pellucidula Hydropsyche siltalai Hydropsyche sp. (små) Hydroptila sp Ithytrichia lamellaris Lepidostoma hirtum Leptoceridae ubestemte Limnephilidae ubest Mystacides azurea Neureclipsis bimaculata Oecetis sp Oxyrthira sp Plectrocnemia conspersa Polycentropodidae ubest (små) Polycentropus irroratus Polycentropus flavomaculatus Rhyacophila nubila

16 Tovdal høst 2010 St.1 St.2 St.3 St.4 St.5 St.6 St.9 St.10 St.11 St.12 St.13 St.14 St.15 St.16 St.17 St.18 St.19 COLEOPTERA Hydrophilidae (larver) Gyrinidae ubestemte MEGALOPTERA Sialis lutaria HETEROPTERA Aphelocheirus aestivalis Corixidae ubest ODONATA Libellulidae ubestemte Zygoptera ubest NEMATODA OLIGOCHAETA HYDRACARINA COLLEMBOLA DIPTERA CHIRONOMIDAE CERATOPOGONIDAE SIMULIIDAE EMPIDIDAE LIMONIDAE Eloeophila sp Pilaria sp TIPULIDAE TABANIDAE Salmo trutta (1+) Salmo sp. (egg) Indeks 1 0,50 0,50 0,00 1,00 1,00 1,00 1,00 1,00 1,00 0,50 0,50 1,00 0,50 1,00 1,00 1,00 0,00 Indeks2 0,50 0,50 0,00 0,67 0,60 1,00 0,77 0,57 0,52 0,50 0,50 0,61 0,50 1,00 0,57 0,53 0,00 16

17 Indeks 1 verdi var 0,5 både vår og høst på st. 1 og antydet et moderat forsuringsskadet samfunn. Det var kun tilstedeværelsen av få individer av den moderat følsomme steinfluen I. grammatica som trakk indeksen opp. Denne indeksen indikerte også et sterkt forsuringsskadet samfunn på stasjon 2 om våren, mens funn av få individer av Isoperla grammatica og vårfluen Hydropsyche pellucidula om høsten ga status moderat forsuret. Dette til tross for at lokaliteten er kalket. Indeks 2 viser et moderat forsuringsskadet samfunn på St. 9 både vår og høst. Denne stasjonen har Indeks 1 verdi 1 og verdien av Indeks 2 var 0,58 om våren og 0,77 om høsten. Tilsvarende i 2008 var 0,57 både vår og høst, mens det i 2006 var 0,6 om våren og 0,52 på høsten, altså ingen store endringer i Resultatet på stasjon 2 var det samme som i 2008, men dårligere enn i 2005 og i I 2005 hadde denne lokaliteten Indeksverdi 2 verdi 0,68 på høsten. Substrat forholdene er imidlertid ustabile på lokaliteten og dette kan være årsak til fravær av Baetis rhodani Vatnedalselva (St. 12 og 13) Det ble ikke påvist døgnfluer på stasjon 12 og 13 i mai, mens døgnfluen Leptophlebia marginata ble funnet på begge lokalitetene om høsten. Denne regnes som tolerant ovenfor surt vann og er funnet på lokaliteter med ph (tabell 4.1). Stasjon 12 er ukalket. Til sammen ble det funnet henholdsvis åtte og ni arter steinfluer på disse stasjonene. De fleste regnes som forsuringstolerante, men noen få individer av den moderat tolerante arten I. grammatica ble funnet på begge stasjonene. Dette gir verdien 0,5 for Indeks 1 for begge, og viste liten endring fra Det var ingen moderat tolerante vårfluer i prøvene verken vår eller høst. Dette var tilfelle i 2006, noe som gir en indikasjon på bedre forhold da enn i 2008 og Begge lokalitetene må regnes som sterkt til moderat forsuringsskadet. Kalkingen har ikke fungert slik at en forsuringsfølsom fauna har kunnet etablere seg (Halvorsen 2006). Tovdalselva stasjon 18. Foto S. J. Saltveit 17

18 4.3.3 Kleplandsåna / Hovlandsåna (St. 10, 11 og 18) Hovlandsgreina har fått endret strategi for kalking etter 2002 (Halvorsen 2006). Dosereren i Kleplandsåna ble i oktober 2002 flyttet fra rett nedenfor St. 10 til rett nedstrøms St. 18, og Høvringsvatnet som ligger ovenfor stasjon 10 ble fullkalket tidlig høsten Det vil si at alle stasjonene nå må regnes som kalket. Indeks 1 og 2 viste et moderat forsuringsskadet bunndyrsamfunn i 2010, og den forsuringsfølsomme døgnfluen Baëtis rhodani ble funnet i lite antall på alle tre stasjonene både vår og høst. Indeks 2 verdiene lå både vår og høst på alle stasjonene i overkant av 0,50, og viste et lite antall B. rhodani i forhold til et høyt antall forsuringstolerante steinfluer. På alle tre stasjonene ble det funnet et betydelig antall moderat forsuringsfølsomme arter, på stasjon 11 var vårfluer fra slekten Hydropsyche vanlige, mens steinfluen I. grammatica og vårfluene Oecetis sp. og Lepidostoma hirtum var også godt etablert. Disse resultatene antyder en bedring og stabilisering av forholdene fra 2008 og 2006, spesielt på stasjon 18 da det ikke ble funnet forsuringsfølsomme arter om høsten i Ertemuslinger ble påvist i antall på stasjon 10, noe som kan være en utløpseffekt fra Høvringsvatn. (tabell 4.1og 4.2) Tovdalselva (St. 3, 4, 15, 5, 6 og 16) Det ble ikke funnet individer av følsomme arter på den ukalkede St. 3 i Tovdalselva (tabell 4.1) og lokaliteten må fremdeles karakteriseres som sterkt forsuringsskadet. Dette var samme resultat som i 2008, bortsett fra at det da ble påvist noen få individer av den moderat følsomme steinfluen Isoperla sp. om høsten. På St. 4 rett nedenfor kalkdosereren på Bås ble det om våren ikke funnet følsomme arter bortsett fra få små individer av steinfluen Diura nanseni. Om høsten ble den følsomme døgnfluen Centroptilum luteolum påvist sammen med et lite antall moderat følsomme vårfluer som Ithytrichia lamellaris, Lepidostoma hirtum og Oecetis sp. Moderat følsomme arter i lite antall har vært registrert på lokaliteten siden 2001 (Halvorsen 2006), og individer av de moderat følsomme steinfluene Isoperla sp. og Diura nanseni ble påvist her henholdsvis våren og høsten 2006 (Saltveit og Bremnes 2007). Antall individer var da relativt høyt og lokaliteten ble karakterisert som moderat forsuret. Resultatene i 2008 indikerte en viss forverring av vannkvaliteten, og det har vært en svak bedring i 2010, mest på grunn av et enkelteksemplar av døgnfluen C. luteolum. Hovedinntrykket er at det ikke er noen markert bedring selv om elva her er kalket. Som i 2005 (se Halvorsen 2006), 2006 (Saltveit og Bremnes 2007) og 2008 (Saltveit et al. 2009) ble det bare funnet noen få individer av moderat følsomme steinfluer og vårfluer på St. 15 om våren i Om høsten var antallet moderat følsomme steinfluer og særlig vårfluer som I. lamellaris og H. siltalai ganske høyt sammenlignet med tidligere. Det ble imidlertid ikke påvist følsomme døgnfluer, og St. 15 hadde fortsatt et moderat forsuringsskadet bunndyrsamfunn. Den forsuringsfølsomme døgnfluen Baetis rhodani ble funnet på stasjon 5 både om våren og høsten, og om høsten ble den følsomme døgnfluen Nigrobaëtis niger påvist (tabell 4.1og 4.2). Et stort antall av den forsuringstolerante steinfluen Amphinemura borealis ga den relativt lave Indeks 2 verdien 0,60 både vår og høst. Imidlertid viste et stort antall moderat følsomme bunndyr at bunndyrsamfunnet må betegnes som lite forsuringsskadet. Sammenlignet med 2008 var det en viss bedring om våren, mens forholdene var de samme om høsten. I 2006 var forholdene langt bedre om våren enn nå, mens forholdene om høsten i 2006 var det samme som i Stasjon 6 nedenfor Herefossfjorden har verdi 1 for Indeks 1 og Indeks 2 både om våren og høsten. Det ble funnet flere arter følsomme døgnfluer, om våren også vanlig damsnegl (Radix balthica). Dette sammen med flere arter moderat følsomme vårfluer (tabell 4.1og 4.2) viste at lokaliteten ikke var forsuringsskadet. Dette var samme resultat som i 2008, mens Indeks 2 verdien på våren i 2006 var 0,5, fordi det ikke ble påvist B. rhodani i prøven. Resultatene indikerer at bedringen i vannkvalitet siden 2006 har holdt seg. På stasjon 16 ble det funnet vanlig damsnegl (Radix balthica) og Indeks 1 verdiene var 1 både vår og høst. R. balthica ble registrert her første gang i 2005 (Halvorsen 2006), og har vært tilstede siden. Om våren var Indeks 2 verdien 0,83 pga. ganske mange individer av den tolerante steinfluen A. borealis. Indeks 2 verdien var 1 om høsten. Stasjon 16 må betegnes som lite eller ikke forsuringsskadet, og forholdene var bedre i 2010 enn i 2008 som hadde Indeks 2 verdi henholdsvis 0,60 og 0,53 vår og høst. I 2006 var vårverdien den samme som i 2008, mens høstverdien var 0,94. Stasjon 16 hadde en 18

19 svak forverring fra 2006 til 2008, for så å ha blitt betydelig bedre i Rettåna og Dikeelva (St. 14 og 17) Baetis rhodani ble funnet på stasjon 14 i Rettåna både om våren og høsten (tabell 4.1og 4.2). Det var flere moderat følsomme vårfluearter til stede både vår og høst, om høsten også steinfluen I. grammatica. Rettåna ble derfor karakterisert som lite forsuringsskadet i 2008, selv om Indeks 2 verdiene var noe lave. Tilstanden var uforandret i 2010 sammenlignet med 2008 (Saltveit et al. 2009). I 2005 var karakteristikken et moderat skadet bunndyrsamfunn på grunnlag av vårprøvene og et uskadet samfunn om høsten (Halvorsen 2006). På stasjon 17 i Dikeelva ble døgnfluen B. rhodani ikke funnet på våren. Tilstedeværelse av moderat følsomme vårfluer og steinfluen I. grammatica gjorde at bunndyrsamfunnet på stasjon 17 ble karakterisert som moderat forsuringsskadet i mai Fravær av B. rhodani på våren kan skyldes en episode i løpet av vinteren eller under snøsmeltingen. Om høsten ble det funnet B. rhodani, men individan tallet var lavt i forhold til et langt høyere individantall for suringstolerante steinfluer (tabell 4.1). Dette ga derfor lav Indeks 2 verdi på 0,53. Tilstedeværelsen av flere moderat følsomme vårfluer, spesielt Hydropsyche siltalai, viste imidlertid at stasjon 17 om høsten framsto som lite forsuringsskadet. I 2008 ble det funnet B. rhodani både vår og høst, og selv om Indeks 2 verdiene var relativt lave, henholdsvis 0,62 og 0,82 vår og høst, ble stasjonen da karakterisert som lite forsuringsskadet Katteråsåna (St. 19) Stasjon 19 ligger like ovenfor kalkdosereren i Katteråsåna, en bekk som renner ut i Rettåna. Det ble ikke funnet følsomme eller moderat følsomme arter i Katteråsåna i 2010 (tabell 4.1). Indeksene viser en sterkt forsuringsskadet lokalitet. Dette er samme resultat som tidligere (Halvorsen 2006). På høsten i 2008 ble det imidlertid påvist noen individer av den forsuringsfølsomme døgnfluen B. rhodani, noe som ga en indeks 2 verdi lik 0,66. Det er kort vei fra kalket til ukalket elv og nymfene funnet høsten 2008 ovenfor dosereren kan være fra egg lagt av voksne klekket i den nedenforliggende kalkete delen. Fravær av Baëtis i 2010 viser at det ikke er etablert noen bestand, og stasjon 19 må karakteriseres som sterkt forsuret. Indeks 2 Indeks 1 Indeks 2 1 0,75 0,5 0,25 Ukalkete lokaliteter ,75 0,5 Kalkete Forsuringtilstand Høst Vår 0,25 Vår Høst ,75 0,5 0,25 Kalkete Vår Høst Figur 4.2. Gjennomsnittsverdier for forsuringsindeks 1 og 2 i Tovdalsvassdraget fra 1995 til Indeks 1 for de ukalkete lokalitetene og kalkete lokalitetene og indeks 2 for de kalkete lokalitetene. Kalkingen startet etter at høstprøvene var tatt i Indeks 2 for de ukalkede lokalitetene er ikke vist da denne sjelden har verdi over laveste verdi som er 0,5. For de kalkete lokalitetene viste indeksene en positiv utvikling i vannkvalitet fram til 2005, spesielt om høsten (figur 4.1). Denne positive utviklingen har nå stagnert. Indeks 1 verdiene har nå, 2008 og 2010, stabilisert seg rundt 0,75 både vår og høst. Indeks 2 verdiene for de kalkete lokalitetene er lavere både i 2008 og 2010 enn på mange år, spesielt gjelder det om høsten. Det skyldes fravær eller liten tetthet av B. rhodani og andre forsurings følsomme døgnfluer på flere av de kalkete lokalitene. For noen stasjoner må fraværet tilskrives substratforholdene, som stasjon 2 og 4, mens fravær på stasjon 15 kan skyldes koloniseringsproblem. For stasjon 10 kan fravær av B. rhodani skyldes episoder med surt vann eller at kalkingen av Kleplandsåna ikke fungerer optimalt. De høyeste vårverdien for Indeks 2 for de kalkete lokalitetene ble beregnet i 2004, mens de høyeste 19

20 høstverdiene ble beregnet i 2005, som er den høyeste som er blitt observert siden kalkingen startet (Halvorsen 2006). Indeksene viser at de ukalkete lokalitetene fremdeles er sterkt forsuringsskadet, men etter et fall i indeksverdier etter 2002, er det nå en gradvis økning. Fremdeles mangler flere ukalkete lokaliteter moderat forsuringstolerante arter, og ingen har fast bestand av B. rhodani. De kalkede delene av elva har en bunnfauna som er moderat til ikke forsuringsskadet, men det synes altså som om den positive utviklingen i vannkvalitet har stagnert. Kalkingen har for eksempel ikke fungert slik at en forsuringsfølsom fauna har kunnet etablere seg i Kleplandsåna og ikke før nå i Vatnedalsgreina, og også i Skjeggedalsåna og Tovdalsgreina er det dårlig effekt av kalking (se også Halvorsen 2006). 5 Vannvegetasjon Forfattere: Makrovegetasjon: Asbjørn Lie 1 Begroing: Øivind Løvstad 2 1 Agder naturmuseum og botaniske hage, Postboks 1887 Gimlemoen, 4686 Kristiansand 2 Limnoconsult, Ole Messelts vei 34A, 0676 Oslo 5.1 Innledning Lokalitetene for undersøkelse av vannvegetasjonen er stedfestet ved hjelp av UTM-koordinater (ED50) i undersøkelsen i 2004, uten kartfesting eller beskrivelse av lokalitet. Dette medfører at plasseringen av feltene som ble undersøkt i 2006, 2008 og 2010 kan avvike noe fra tidligere undersøkelser. For 2010 ble samme områdene undersøkt som i 2006 og I 2006 var det en tørr forsommer med en regnfull ettersommer. Undersøkelsen i 2006 ble gjennomført i tidsrommet september. For 2008 var nedbørsforholdene enda mer ekstreme med en svært tørr forsommer med tørke, og rekordstore nedbørsmengder på ettersommeren. Forholdene i 2010 likner mer et normalår, og forholdene var gode for å undersøke makrovegetasjonen i Undersøkelsen i 2008 ble gjennomført i tidsrommet september. Undersøkelsen i 2010 ble gjennomført 16. og 17. september. Stasjonsoversikt (se figur 1.3 for lokalisering av stasjonene): Skjeggedalsåna: SKØ oppstrøms doserer hvor åna deler seg i to løp, ca 10m bredt elveløp, strømparti med kålråbistein (ML489,134). Kartblad: 1512 I Åmli kommune SKM ca. 200m nedstrøms doserer, 10-12m brei å, stilleflytende parti med fin grus og sand, mye kalkrester fra doserer (ML491,131). Kartblad: 1512 I Åmli kommune SKN ca 1 km syd for doserer, ved bro med traktorvei fra Skjeggedalsgårdene, grus sandbunn oppstøms og nedstøms bro (ML492,126). Kartblad: 1512 I Åmli kommune Åpål ÅPÅ strykparti i 25-30m bredt elveparti med rullestein (ML586,106). Kartblad: 1512 II Åmli kommune Austadkilen ved Bås (nedstrøms doserer) AUS1 (ML602,070) strykparti med rullestein og svaberg nedstrøms AUS2, østsida av elva, AUS2 (ML602,072) stille parti ved innløp til Øykil, grusbanker og mudderbunn. Kartblad: 1512 II Åmli kommune Gauslå nord; GAU1 (MK644,934) i strykstrekning (ved stor gammel forbygning). Kartblad: 1512 II Birkenes kommune. GAU2 (MK644,934) stilleflytende parti nedstrøms og i bakevje. Lokalitetene GAU1 og GAU2 går over i hverandre. Kartblad: 1512 II. Birkenes kommune. Herefossfjorden, HER (MK616,830). Bukt i fjorden ved avkjørsel mot Engebu, sandstrand og mudderbunn på litt dypere vann. Kartblad: 1511 I Birkenes kommune Sundtjørnfossane; SUN strykparti med rullestein ca 20-30m brei elv før stilleflytende elveparti (MK600,779). Kartblad: 1511 I Birkenes kommune Mollestad bru, nedstrøms Flaksvann MOL. Utløp av Flaksvann oppstøms bro over elva, flere elveløp (MK529,651). Kartblad: 1511 I Birkenes kommune Finnslandsvatn FIN (MK477,797) Langs bredd av tjern sør i tjernet ut til markant nes. Kartblad: 1511 I Birkenes kommune. Mårvann (MK474,793). Nordøstenden av Mårvann, grunne partier med sandbunn som går over i mudderbunn. Kartblad: 1511 I Birkenes kommune. Hommerdal(MK624,068), slilleflytende elveparti med grus og sandbunn lett tilgjengelig fra vei mot elvebredd, traktorvei i vann over elvepartiet. Kartblad: 1512 II. Åmli kommune. 20