Biologisk oppfølging av lokale kalkingstiltak Selura i Flekkefjord kommune

Transkript

1 Biologisk oppfølging av lokale kalkingstiltak Selura i Flekkefjord kommune Stavanger, oktober 2005

2 Ambio Miljørådgivning AS Godesetdalen STAVANGER Tel.: Fax.: E-post: Biologisk oppfølging av lokale kalkingstiltak Selura i Flekkefjord kommune Oppdragsgiver: Fylkesmannen i Vest-Agder Forfatter: Ulla P. Ledje og Harald Lura Prosjekt nr.: 10203, Selura Rapport nummer: Antall sider: 30 Distribusjon: Åpen Dato: Prosjektleder: Ulla P. Ledje Arbeid utført av: Harald Lura, Ulla P. Ledje og Ingvill Røsland Stikkord: kalking, forsuring, Selura, Flekkefjord kommune, krypsiv, fisk, planteplankton, dyreplankton Sammendrag: Resultatene fra undersøkelsene i Selura i 2004 og 2005, sett i sammenheng med tidligere undersøkelser, viser at kalkingen stort sett har hatt en positiv effekt og at målsetningen om å få tilbake og opprettholde fiskebestanden i vatnet er nådd. Vannet har i dag tette bestander av aure og røye. Storauren er kommet tilbake, trolig som et resultat av god rekruttering av røye. Småfallen fisk dominerer bestanden, men i følge historiske kilder var dette også tilfelle før forsuringen på alvor ble et problem. Den uvanlige dvergformen av røye ble også påtruffet i vannet, og denne har ikke vært registrert side Kjente gytegrunner som benyttes både av røye og innsjøgytende aure er i bruk, og det ble funnet både rogn og yngel av aure på enkelte av disse. Ingen av de kjente gytegrunnene grodd igjen med krypsiv. Planktonprøvene viste en sammensetning som er typisk for oligotrofe innsjøer, og få forsuringsfølsomme arter ble påvist. Kartleggingen av krypsiv viste at den positive utviklingen med tilbakegang mot en mer normal vekstform og utbredelse har fortsatt siden undersøkelsen i I dag finnes det kun kraftige krypsivbestander i et begrenset område i Nulandsvika, straks øst for innløpet av Nulandsbekken. De tiltak som eierne av campingplassen har gjennomført har vært vellykket, men ressurskrevende. Det har fram til nå ikke vært behov for å repetere tiltakene på områder hvor krypsiv har blitt fjernet. Det ble tatt enkelte prøver av vann- og sedimentkjemi. Omfanget av disse undersøkelsene var svært begrenset, men det ble ikke påvist forhøyede konsentrasjoner av kalk i sedimenter i Nulandsvika. Det ble derimot påvist høye konsentrasjoner av ammonium, et viktig næringsstoff for krypsiv, i sedimenter lengst inn i Nulandsvika. Selv om forsuringssituasjonen er blitt betydelig bedret pga av reduserte utslipp i løpet av de siste 20 årene, gjør det geologiske forutsetningene på Sørvestlandet at behovet for kalking vil vedvære i lang tid framover. På grunn av mange innløp til Selura er båtkalking trolig den beste og mest effektive kalkingsstrategien. For å optimalisere kalkmengdene bør en imidlertid utarbeide dybdekart og gjennomføre en bedre kartlegging av vannkjemiske forhold i vannsøylen. Forsidebilde: Nulandsvika i Selura. 2

3 Forord På oppdrag av Fylkesmannen i Vest-Agder har Ambio miljørådgivning gjennomført oppfølgende undersøkelser av kalkingen i Selura, Flekkefjord kommune. Feltarbeidet ble gjennomført i 2004 og 2005, og i forbindelse med dette har flere personer bidratt både med informasjon og utlån av båt. Vi vil spesielt takke følgende personer: Tom Nuland som har stått for båt i Selura, og som også har bidratt med verdifulle opplysninger om utvikling og bekjemping av krypsiv i Nulandsvika. Tor Nuland som i lang tid har drevet med fiske i vannet, og som var med som kjentmann på befaringen av gyteområdene i Selura. Ragnvald Anderson, som bidro med verdifull informasjon om utviklingen og forekomstene av fiskebestandene i vannet, og Arne Johan Hogstad som stilte båt til disposisjon for undersøkelsene i Botnevatnet. Videre har Hallvard Berget og Edgar Vegge ved Fylkesmannens miljøvernavdeling framskaffet mye av bakgrunnsinformasjonen.

4 INNHOLD 1 INNLEDNING OMRÅDEBESKRIVELSE OG HISTORIKK Vannkvalitet og kalking Fiskebestand Brukerinteresser Krypsiv OPPFØLGENDE UNDERSØKELSER, METODER OG MATERIALE Sedimentprøver Vannkjemi Plankton Prøvefiske Innsjøgytende fisk Krypsiv kartlegging av utbredelse og mudderakkumulering RESULTATER Vann og sedimentprøver Planktonprøver Prøvefiske Innsjøgyting Utbredelse av krypsiv KALKINGSSTRATEGI DISKUSJON OG SAMMENDRAG...21 REFERANSER...23 VEDLEGG 4

5 1 INNLEDNING Selura i Flekkefjord kommune har vært jevnlig båtkalket siden Kalking har hatt som formål å bedre forholden for fisk. I tillegg vil kalking også bedre forholdene for andre forsuringsfølsomme dyr og planter. Tiltaket har ført til at bestanden av aure og røye har tatt seg opp, og det er nå mye fisk i vatnet. Storauren som ble borte utover på 1970-tallet ble igjen registrert i 1991 (Andersen & Vøllestad 1996). I tillegg har forsuringsfølsomme planter som trolig forsvant under den verste forsuringsperioden etablert seg på nytt i innsjøen (Brandrud 2000). Det er ikke gjort undersøkelser av annen faunaen, men det er sannsynlig at forsuringsfølsomme invertebrater også har reetablert seg i vatnet. En uønsket sideeffekt av kalkingsvirksomheten har vært en kraftig tilgroing av krypsiv. I begynnelsen på 90-tallet var det store, sammenhengende overflatematter på grunnområder. Dette har også medført akkumulering av mudder på bunnen i områdene med krypsiv (Brandrud 2000). I enkelte områder i vannet som i Nulandsvika, har krypsivvegetasjonen redusert områdets bruksverdi. Dette er spesielt uheldig i forhold til badeområdet og vannsportsenteret knyttet til campingplassen. Det har blitt gjennomført tiltak for å redusere problemet i Nulandsvika gjennom fysisk fjerning av krypsiv og mudder, samt utlegging av skjellsand både for å fjerne krypsiv på deler av arealet og for å hindre retablering av ny krypsivvegetasjon. Skjellsanden ble lagt ut i I perioden etter 1991 har det blitt observert en generell tilbakegang av krypsiv i alle deler av Selura, også der det ikke har blitt gjennomført tiltak, men tilbakegangen i Nulandsvika var ikke så markert som i resten av vatnet. Tilbakegangen startet med at vitaliteten til krypsivet først ble redusert uten at arealdekningen endret seg. Deretter visnet mye av krypsivet slik at arealdekningen også generelt avtok (Brandrud 2000). Med bakgrunn i kalkingshistorien og den biologiske utviklingen i Selura vurdert i forhold til rekreasjon- og næringsinteressene i vatnet satte Fylkesmannen i Vest-Agder derfor i gang en biologisk oppfølging av Selura i Målsetningen med undersøkelsen var både å beskrive status, særlig med tanke på fisk og krypsiv, men også å vurdere framtidig kalkings-/avsyrningsstrategi og behovet for tiltak i forhold til brukerinteressene. Det ble utført noen parallelle undersøkelser i et ukalket vann for å vurdere resultatene i forhold til en referanse. Undersøkelsene skulle ha spesielt fokus på sedimentering av kalk, krypsiv/-mudderproblematikk, storaure og rekreasjon og næringsinteresser. 2 OMRÅDEBESKRIVELSE OG HISTORIKK 2.1 Vannkvalitet og kalking Selura har et vannareal på 6 km 2 og et nedbørfelt på ca. 45 km 2. Gjennomsnittlig avrenning i nedbørfeltet er ca. 48 l/s/km 2. Innsjøen, har i likhet med mange andre innsjøer på Sørvestlandet vært preget av forsuring. I 1974 ble ph målt til 5,03. I følge Andersen (1982) lå ph innenfor et intervall mellom 4,7-5,2 i begynnelsen på 80-tallet. Ledningsevnen i samme periode lå mellom 4-5 ms/m. Det foreligger lite informasjon om innholdet av labilt aluminium før kalkingen, men målinger utført i 1984 (Andersen & Vøllestad 1996) viste konsentrasjoner mellom µg/l. Selura har blitt kalket i større målestokk siden 1985 (Andersen & Vøllestad 1996). Det har blitt benyttet mellom 75 og 155 tonn kalk årlig. De 6 første årene ble kalken kun spredd ved Nulandsvika og to andre bukter nord i vatnet. Mengdene som da ble benyttet varierte fra tonn. Deretter har kalkingen i hovedsak foregått i hovedbassenget, langs den østre stranden og i områdene rundt Storøya. Siden begynnelsen på 90-tallet har en unngått å spre kalk på grunne områder. Spredning av kalk i Nulandsvika ble imidlertid ikke helt avsluttet før i andre halvdel av 90-tallet (T. Nuland, pers. medd.). Kalkmengdene som er brukt siden 1991 varierer mellom tonn, og ph ligger i dag mellom 6,0 og 6,3. I tillegg til båtkalking av Selura kalkes også Netlandsvatnet, som drenerer til Nulandsbekken, med båt. Videre legges det ut skjellsand i flere av innløpsbekkene. 5

6 En sammenstilling av målte vannkjemiverdier i ukalkede innsjøer i Vest-Agder (Bang 2004) viser at den generelle forsuringsutviklingen i fylket har vært positiv. En sammenstilling av ph-målinger utført i 1983 sammenlignet med resultater fra 2003 (og i enkelte tifeller fra 2001) viser at ph har økt, og median i 2003 er 5,52. Situasjonen er best i sydøstre deler av fylket. I Flekkefjord kommune viser sammenstillingen at ph har steget med 0,2-1,2 enheter, med en medianverdi for 11 undersøkte lokaliteter på 0,4. Median ph-verdi lå i 2003 på 5,1 basert på undersøkelser på 19 lokaliteter. Det finnes få opplysninger om vannkvalitet i ukalkede innløpsbekker til Selura, men en måling fra Netlandsvatnet som renner ut i Nulandsbekken ga et resultat på 5,2 i september 2001 (Bang 2004). 2.2 Fiskebestand I Selura finnes det tre fiskearter; aure, røye og ål. I tillegg finnes det fiskespisende storaure i vannet. Det er også fanget stor fiskespisende røye. Oppvandring av aure og røye til vannet forhindres av en foss. Det er utført flere fiskebiologiske undersøkelser i Selura, både før og etter kalking. I det følgende sammenfattes resultater fra vurderinger og undersøkelser som er gjort fra (Andersen 1982, Andersen, Muniz & Skurdal 1984, Vøllestad & Andersen 1985 og Andersen & Vøllestad 1996). Forsuringen førte til at både røye og aure bestandene begynte å gå tilbake i begynnelsen av 60-tallet, og i begynnelsen på 70-tallet var forsuringseffekten på fiskebestandene tydelig. Storauren, også kallet lugg, forsvant da helt fra vannet (Andersen Vøllestad 1996). Før forsuringen på alvor ble et problem i Selura hadde vannet en tett bestand av røye og aure. Undersøkelser fra 1976 viste en svært tett røyebestand, maksimal lengde på røyen ble da målt til 21 cm. I 1982 hadde maksimal lengde økt til 31 cm, og over 57% av bestanden var over 21 cm lang. Dette mønsteret gjenspeilet seg i aldersfordelingen, på grunn av svekket rekruttering var over 40% av røyen over 10 år mens tilsvarende tall registrert i 1976 var 4%. Maksimumsalderen hadde i samme periode økt fra 12 til 16 år (Andersen, Muniz & Skurdal 1984). Auren i Selura gyter både i tilløpsbekken og på grunner i innsjøen. Den viktigste gyteplassen er Nulandsbekken, som renner inn i Selura sør i Nulandsvika. Før kalkingen startet var både innsjøgytende og bekkegytende aure påvirket av forsuring. Også her ble det registrert en økt gjennomsnittlig lengde på fisken fra 1978 til Denne effekten forsvant noen år etter kalking. Aldersfordelingen forandret seg også med endret vannkvalitet. Data fra 1939 viste at aure i aldersklassene 3, 4 og 5 år dominerte dominerte 2- åringer aurebestanden, men andelen eldre fisk var økt i forhold til hadde i eldre aldersgrupper utgått, og 3-åringer dominerte. Etter kalkingen var det fortsatt 3 åringer som dominerte, og bestandstettheten hadde økt betraktelig siden Dette var mest tydelig i hovedbassenget. I Nulandsvika resulterte fiskeundersøkelsene ikke i større fangster etter kalkingen (Andersen & Vøllestad 1996). Storauren ble igjen registrert i Selura i Dette sammenfaller godt med at røyebestanden hadde tatt seg opp, og igjen var karakterisert av en tett bestand med småfallen fisk som storauren kan predatere på. Fiskespisende aure finner en nå i aldersgruppene 4 og 5 år (Andersen & Vøllestad 1996). 2.3 Brukerinteresser Friluftsliv og turisme Selura er viktig både for lokalt friluftsliv og turisme. Egenes camping, som ble etablert allerede på 30-tallet, ligger på Eikenes som avgrenser Nulandsvika i nord (se fig. 2.1). Anlegget har plass til ca. 180 vogner/telt, og tilbyr i tillegg leiligheter og hytter til utleie. De store sandavsetningene som lå på Eikenes har også sørget for fine naturlige sandstrender både nord og sør for Eikenes. I tillegg til bading er fisking, roing og padling populære aktiviteter med utgangspunkt i campingplassen. I 2002 var det offisiell oppstart av kabelbanen for vannski og wakeboard. Den ligger i den østre delen av Nulandsvika. Dette var den første banen i sitt slag i Norge. Videre ligger det en rekke hytter og fritidsboliger både rundt Selura og på øyene i vatnet. 6

7 Figur 2.1. Egenes camping i Selura. Campingen ligger på bunn av et tidligerere sandtak. (bilde fra Fiske Garnfiske på Storegrunnen, en grunne hvor både røye og innsjøgytende aure gyter, om høsten har foregått i mange år. Regler for fisket finnes i utskiftningsforretningen fra Nuland gård fra 1903 (Andersen 1982). Av reglene framgår det at fisket senhøstes er strengt regulert, noe som tyder på at det hadde stor betydning for grunneierne. Også i dag fiskes det årvisst etter aure på de to kjente gytegrunnene; Storegrunna og Smiegrunna. Det foregår imidlertid ikke kommersielt fiske i vatnet, men det faktum at storauren er tilbake gjør fritidsfisket ekstra attraktivt. Vannkraft Det produseres vannkraft på fallet fra Stemholen, som ligger vest for E39 straks nord for Drangeid. Tidligere sørget en terskel for at vannnivået i Selura lå ca. 0,5 m over vannnivået i Stemholen, men denne terskelen er nå fjernet, og Stemholen er i praksis en vik i Selura. Tapping av vann for drift av kraftverket fører til at Selura kan være senket ca 1,5 m under tillatt flomvannivå i tørre perioden på sommeren. I perioder med stor nedbør er det ikke uvanlig at vannivået i vannet stiger over tillatt flomvannivå. Lavvannstand for Selura er ikke fastsatt. Reguleringseffektene blir særlig merkbare i den langgrunne områdene, som for eksempel deler av Nulandsvika. 2.4 Krypsiv Krypsiv (Juncus supinus=bulbosus) er en vanlig forekommende plante i kystnære områder så langt opp som til Vesterålen. Planten er variabel, og forkommer både på fuktig, mager jord og i næringsfattige innsjøer og elver. På bølgepåvirkede strender er planten liten, sjelden høyere enn 10 cm, men i rolige deler av innsjøen og stilleflytende elver kan den danne trådtunne, men rikt forgreinede undervannskudd som kan gi opphav til tett sammenfiltrede bestander. Plantene kan da bli inntil 3 m lange, og kraftig tilgroing kan skape problemer for bading, båttraffik og fiske (Hindar et al. 2003). Krypsiv trives meget godt i svakt strømmende vann, men vokser og i innsjøer og elver med strømhastigheter helt opp mot 50 cm/s. Røttene må ha feste i substrat som sand/grus eller finere mudder. Der krypsiv har etablert seg har det ofte vist seg at den kan modifisere substratet på voksestedet ved at den filtrerer og sørger for sedimentasjon av organisk materiale, spesielt in innsjøer og stilleflytende partier i elver (Hindar et al. 2003). Spesielt har problemvekst av krypsiv blitt assosiert med kraftregulering (endring i hydrologi/islegging) og kalking (tilførsel av kalk til sedimentoverflaten/endret næringstilgang) (Hindar et al. 2003). Uønsket, kraftig vekst av krypsiv er observert i en rekke kalkede vann i Vest-Agder og Rogaland (Brandrud 1995), spesielt på 90-tallet hvor bestandene dannet store overflatedekkende såter. Årsakssammenhengen er ikke helt klarlagt, men det synes å være en kombinasjon av klima (milde nedbørrike vintrer), kalking og ustabil og variabel vannkvalitet i de første årene etter kalking (Johansen 2005). Roelofs et al. (1994) mente også å påvise at endringer i 7

8 porevannskjemien i sedimenter i kalkede vann var en viktig årsak til kraftig framvekst av krypsiv. Endringen i vannkvaliteten i vannsøylen var av mindre betydning. Høye konsentrasjoner av CO 2 i porevannet i sedimentene ble påvist i kalkede vann, men ikke i sure referansesjøer. CO 2 -konsentrasjonene i vannsøylen viste derimot, og som forventet, motsatt mønster. Omkring 1990 skjedde det en meget kraftig framvekst og tilgroing av krypsiv i Selura, og da spesielt i Nulandsvika hvor planten dekket store arealer (Brandrud 2000). Også i Svinevika og Eidsvika, de to vikene som ligger ved Drangseid, var det massive overflatematter. Fra 1993 ble det registrert en markert reduksjon i vitaliteten av krypsivet, både i Nulandsvika, Eidsvika og Svinevika. Arealdekningen var imidlertid relativt upåvirket. I den senere delen av 90-tallet var det klar tilbakegang av krypsivbestandene i Eidsvika og Svinevika, men overflatemattene i Nulandsvika klarte seg betydelig bedre (Brandrud 2000). Badeplassene i Nulandsvika var kraftig tilgrodd, og akkumulering av store mengder bløtt mudder i bestandene medførte en sikkerhetsrisiko for de badende ved campingplassene. Mudderet hadde samme karakter som kvikksand, og kunne danne 0,5-1 meter tykke lag. Badeplassene ble gradvis ubrukelige til tross for dugnadsinnsatser for å holde vegetasjonen borte, og i 1997 så eieren av campingplassen seg nødt til å iverksette omfattende tiltak. Det ble lagt ut 200 billass (1830 m 3 ) skjellsand i Nulandsvika fra Eikenes til Nuland. Krypsiv og mudder ble skrap ut mot større dyp før skjellsanden ble lagt på. Det ble lagt ut skjellsand helt ut til 1,5 m dybde, dvs i et område på m ut fra stranden (Brandrud 2000). Det ble gjort oppfølgende undersøkelser i 1997 og Krypsiven har ikke reetablert seg på skjellsandbunn. Derimot etableres det algfiltmatter på skjellsanden, men disse lar seg lett fjerne med mekanisk omrøring av substratet (T. Nuland, pers. medd.). Det har fram til nå ikke vært problem med krypsiv i de områder hvor det er lagt ut skjellsand, og det er heller ikke lagt ut ny sand i disse områdene (T. Nuland, pers. medd.). I forbindelse med etableringen av vannskibanen i Nulandsvika ble det meste av de store gjenværende krypsivbestandene utenfor badestranden fjernet. Over 7000 m 3 med mudder og slam ble pumpet opp. T. Nuland (pers. medd.) estimerer at det gjenstår ca m 3 med mudder for å fjerne det siste gjenstående store bestandene lengst sør i Nulandsvika. I tillegg til at en ved bruk av skjellsand igjen fikk etablert fine badestrender, bidrar skjellsanden til å nøytralisere surt vann. I 2003 ble deg gjennomført oppfølgende undersøkelser av krypsivbestander i av kalkede og ukalkede vann (Johansen 2005). De ble da registrert spredte, nyere såter helt sør i Nulandsvika, men ingen overflatematter. Bestandene var vitale med god vekst av årsskudd som viste at forholdene for vekst fortsatt var gode i dette området. Store deler av viken er imidlertid preget avtiltakene for å fjerne plantene. I Eidsvika var det til dels store mengder med inaktivt dødt krypsivmateriale på bunne der hvor det tidligere var bestander i overflaten. I Svinevika var det bare små rosettplanter hvor enkelte hadde dannet årsskudd på grunt vann. De ble funnet få rester av gamle bestander, men også her var det gjort tiltak i form av anleggelse av badeplass. Johansen (2005) konkluderte like fullt med at det syntes å være en klar nedgang i forekomstene av frisk og vital krypsiv i Selura. 3 OPPFØLGENDE UNDERSØKELSER, Undersøkelsene i inkluderte vann- og sedimentkjemi, prøvefiske og kartlegging av innsjøgyting, kartlegging av utbredelse av krypsiv samt analyser av dyre- og planteplanktonsammensetningen. Det ble utført noen parallelle undersøkelser av vann- og sedimentkjemi samt kartlegging av krypsivutbredelse i Botnevatnet, som er et ukalket vann som inngår i SFTs utvalg av ukalkede referansevann. Kartet i figur 3.1 viser Selura og Botnevatnet. Formålet med vann- og sedimentundersøkelsene var å undersøke om sedimenter i grunnområder er anriket med kalk. l tillegg ble det tatt prøver for å vurdere eventuelle forskjeller i konsentrasjoner av næringssalter i og utenfor områder med krypsiv i kalket og ukalket miljø. Utbredelse og vekstform av krypsiv i Botnevatnet og Selura ble kartlagt, og i Selura ble det også gjort enkle målinger av mudderansamling i krypsivbestandene. 8

9 Selura ble prøvefisket med bunn- og flytegarn, og det ble samtidig tatt dyre- og planktonprøver for analyse av artssammensetningen. Kjente områder med innsjøgyting ble undersøkt, både med tanke på å se om disse fortsatt ble brukt og for å se om krypsivbegroing eventuelt var et problem her. Botnevatnet X X Figur 3.1. Kart som viser Selura og Botnevatnet 4 METODER OG MATERIALE 4.1 Sedimentprøver Det ble tatt sedimentprøver ved hjelp av en vanlig kjerneprøvetaker. For analyse av kalsium i sediment ble det tatt prøver på 2 og 4 m dyp i Selura og referansevatnet Botnevatnet. I Selura ble det tatt flere parallelle prøver (5) på hvert dyp, og disse ble slått sammen til en prøve. Årsaken til dette var å fange opp en eventuell variasjon som skyldes ujevn spredning av kalk. I det ukalkede Botnevatnet ble det kun tatt én prøve pr. dyp. Det antas her at kalsiuminnholdet i sedimentet vil være mer homogent fordelt siden det ikke tilføres kalsium via kalking. Kun den øverste centimeteren av sedimentsøylen ble tatt ut for analyse. Det ble også tatt prøver for analyse av fosfat og ammonium i porevannet i sedimentet. Det ble da tatt ut egne sedimentprøver på 2 m dyp i og utenfor områder med krypsiv i Selura. I dette tilfellet ble det tatt ut en prøve i hvert prøvepunkt. I Botnevatnet ble det bare tatt en prøve fra sedimenter utenom krypsivforekomster. 4.2 Vannkjemi Det ble tatt vannprøver med Ruttnerhenter, ca. 0,5 m over bunn på de samme stedene der det ble tatt ut sedimentprøver for kalsium- og næringssaltanalyser. Alle analyser av vann og sediment ble utført av M-lab i Stavanger. M-lab er akkrediterte for samtlige aktuelle analyser unntatt analyse av kalsiuminnhold i sediment. Her ble det benyttet analyse som er i henhold til standard prosedyre (NS4770). 9

10 4.3 Plankton Dyreplankton Prøvene ble tatt med planktonhåv med maskevidde på 100 µm og diameter på 30 cm. Det ble tatt ett vertikalt håvtrekk i pelagialsonen og ett horisontalt håvtrekk i littoralsonen i hovedbassenget og i Nulandsvika (se fig. 4.1). For innsamling av prøve i littoralsonen ble planktonhåven trukket etter båten i ca. 30 m. De horisontale håvtrekket i hovedbassenget ble trukket fra 30 m dyp og opp til overflaten, mens tilsvarende dyp i Nulandsvika var 25 m. De innsamlede prøvene ble konservert med Lugols løsning i felt, for senere bestemmelse under lupe og lysmikroskop. Planteplankton Planteplanktonprøvene ble tatt ut fra en samleprøve (0-2 m) i pelagialen på samme stasjoner som dyreplanktonprøvene. Cirka 100 ml ble tatt ut, og konservert med Lugols løsning i felt. På laboratorium ble 20 ml av hver prøve satt til sedimentering i 24 timer i tellekammer (Utermøhl kammer). Prøven ble deretter artsbestemt og målt for biomasseberegninger i omvendt mikroskop. 4.4 Prøvefiske Det ble utført en fiskeundersøkelse der det ble benytte 9 bunngarn og 2 flytegarn (se fig. 4.1). Bunngarna bli satt i tre lenker som dekket dybdeintervallet 0-50 m. Dybdeforholdene variert mellom de tre stasjonen. Flytegarna ble satt på en stasjon og fisket i dybdeintervallet mellom 0-5 og 5-10 m. Garnene som ble benyttet var av fleromfarsgarn (også kalt oversiktsgarn eller Nordiske prøvegarn), og sammensatt av følgende maskevidder: Tabell 4.1. Sammensetning av prøvefiskegarn. Maskestørrelsene er oppgitt i mm, målt langs tråden fra knute til knute. Bunngarn og flytegarn 43 19,5 6, , , All fisk ble veid, lengdemålt og artsbestemt. Det ble tatt skjellprøver av aure for alders- og vekstanalyser. All fisk ble åpnet for vurdering av kjøttfarge, grovbestemmelse av mageinnhold og bestemmelse av kjønn og gytestadium. Det ble tatt otolitter av røye, men pga begrensede prosjektmidler ble ikke røyen aldersbestemt. Materialet er imidlertid arkivert for mulig senere bruk. 4.5 Innsjøgytende fisk En del av aurebestanden og all røya i Selura benytter visse grunnområder i innsjøen som gyteplass (Andersen 1982). Noen av gyteplassene ligger så grunt at krypsiv kan utnytte områdene og derfor potensielt ødelegge eller påvirke gyteplassene og dermed også påvirke gytingen negativt. Det er spesielt to steder som er velkjente gyteplasser for aure. Dette er Storegrunnen nord-øst for Eikeneset der auren og røya gyter på 4-5 m dyp og Smiegrunnen i ved Nuland der auren gyter på 1,5-2,5 m dyp (Andersen 1982, Rangvald Andersen og Tor Nuland, pers. medd.). Gytegrunnene er vist i figur

11 Storegrunnen Vik ved Eikenes Bunngarn Flytegarn Plankton, pelagial Smiegrunnen Plankton, littoral Gytegrunner Figur 4.1. Stasjoner for planktontrekk og prøvefiske i Selura oktober Når fisken gyter på bunnen renskes substratet og gytegropene kan observeres som lyse flekker. Etter hvert som flere fisk benytter større gyteområder renskes hele gyteområdet ved at fisken gyter på stadig flere steder, også der andre fisk har gytt tidligere (Andersen 1982). Det er derfor mulig å påvise at gyteområdene har blitt benyttet lenge etter at gytingen er gjennomført. Gyteplassene ble undersøkt Formålet var å undersøke om gyteplassene hadde blitt benyttet høsten/ vinteren 2004, og om det var krypsiv på gyteplassen som eventuelt kunne påvirke gytingen. Det ble benyttet båt og vannkikkert til undersøkelsen. Sikten og lysforholdene gjorde at det ikke kunne gjøres observasjoner på Storegrunnen. Det var god sikt ned til 2-3 m. På den grunneste delen av gyteplassen ved Nuland der det kunne 11

12 vades ut ble det tatt noen stikkprøver fra gytegropene ved hjelp av bunnprøvehov. Gytesubstrat og egg/yngel ble fanget i hoven ved å sparke forsiktig med foten i gytegropene og føre hoven inn mot vannstrømmen. Tor Nuland, som har svært god kunnskap om innsjøgytingen, var med som kjentmann for å påvise eksakt lokalisering av gyteplassene. Han viste også et mindre gyteområde i vika nord for Eikeneset vest for Storegrunnen. Tor Nuland fisker årvisst etter aure på både Storegrunnene og Smiegrunnen. Han kunne derfor gi informasjon fra tidligere år om fiskens bruk av gyteplassene, fisket på disse lokalitetene, samt forekomster av krypsiv. 4.6 Krypsiv kartlegging av utbredelse og mudderakkumulering Områder med krypsivbestander bli registrert fra båt ved hjelp av vannkikkert, beskrevet og tegnet inn på kart. Kartleggingen ble utført I Selura omfattet undersøkelsen strandnære områder i Nulandsvika og badeplassen på nordsiden av Egenes camping samt hele den vestre delen av vannet (se fig 4.2). I Botnevatnet omfattet kartleggingen hele den ytre delen. Den indre, østre viken ble ikke undersøkt i september 2005, men det ble ikke registrert store krypsivforekomster her ved sediment- og vannkjemiprøvetakingene i oktober Mudderakkumulering ble målt ved at en målepinne ble stukket gjennom sedimentene til en nådde grus/steinbunn. Tykkelsen på mudderlaget ble avlest vha av vannkikkert. Figur 4.2. Områdene vest for linjen ble undersøkt for utbredelse av krypsiv 12

13 5 RESULTATER 5.1 Vann og sedimentprøver Tabell 5.1 viser resultatene fra analyser av kalsium i sediment og forsuringsparametere målt i vannprøve tatt 0,5 m over bunn på samme prøvetakingspunkt. Det ble ikke registrert forhøyede kalsiumverdier i de prøver som ble tatt i Nulandsvika i oktober 2004 i forhold til det som ble registrert i Botnevatnet. Relatert til SFTs tilstandsklasser for vannkvalitet lå ph i Nulandsvika i klasse II god vannkvalitet, men alkalitet lå i tilstandsklasse III - mindre god vannkvalitet. I Botnevatnet ble det målt en ph-verdi på 5,2, noe som tilsvarer tilstandsklasse IV dårlig vannkvalitet. CO 2 -konsentrasjonene ble beregnet fra tabell (Enell 1980). For ph-verdier under 6 foreligger det ikke beregningstabeller, men CO 2 -konsentrasjoner i vann øker med synkende ph. Tabell 5.1. Kalsium i sediment og forsuringsparametere målt i vannprøve tatt 0,5 m over bunn på samme stasjoner, Parameter Nulandsvika (Selura) Botnevatnet Dyp 2 m 4 m 2 m 4 m Ca (mg/kg) ph 6,3 6,3 5,2 Alkalitet (mmol/l) 0,030 0,030 <0,02 Konduktivitet (ms/m) 4,5 4,4 3,7 Beregnet CO2 (mmol/l) 2,1 2,1 >3,4 Flaske knuste på lab Det ble tatt vann- og sedimentprøver I og utenfor krypsivbestander I Nulandsvika og Botnevatnet. Prøvene ble tatt på 2 m dyp. Sedimentene i krypsivbestanden i Botnevatnet var alt for hardt for sedimentprøvetaking. Her vokste plantene på et eksponert strandområde med sand og grusbunn. Resultatene er presentert i tabell 5.2. Tabell 5.2. Resultater fra analyser av porevann og vann i og utenfor krypsivbestander i Selura og Botnevatnet, Vannfase Parameter Nulandsvika, Selura Botnevatnet I krypsiv Utenfor krypsiv I krypsiv Utenfor krypsiv Porevann i PO4-P (µg/l) For hardt 22 sediment NH4-N (µg/l) sediment 680 Tot-P (µg/l) Vannfasen Tot-N (µg/l) PH 6,3 6,3 5,6 5,2 Alkalitet (mmol/l) 0,030 0,030 <0,02 <0,02 Konduktivitet (ms/m) 4,4 4,4 3,7 3,7 Resultatene fra prøvene som ble tatt utenfor krypsivbestand i Botnevatnet ble tatt i den indre delen. Det ble det målt uventet høye konsentrasjoner av total-fosfor og total-nitrogen (tilstandsklasse meget dårlig resp. mindre god). Vatnet er omgitt av fjell og skog, og det finnes ingen åpenbare forurensningsklider som kan forklare de høye fosforkonsentrasjonene. Forurensning av prøven kan derfor ikke utelukkes. Laveste ammoniumskonsentrasjoner (NH 4 -N) ble registrert i porevannet i krypsivbestander i Nulandsvika. Utenfor disse bestandene var konsentrasjonen meget høy. Vekstforsøk har vist at krypsiv foretrekker ammonium som nitrogenkilde isteden for nitrat, og at spesielt kombinasjon av høye ammoniumsverdier og CO 2 -konsentrasjoner i vannfasen har gitt kraftig vekst av krypsiv (Hindar et al ). Alle prosesser som bidrar til høyt ammoniumsnivå i vannfasen vil måtte regnes å kunne bidra til å stimulere vekst av krypsiv. Fosfor derimot har til nå ikke vært antatt å være en begrensende faktor i forhold til problemvekst (Hindar et al. 2003). Økt nedbrytning, for eksempel ved redusert forsuring kan frigjøre nitrogen, også i form av ammonium. På bakgrunn av det svært begrensede prøveantallet som ligger til grunn for prøvetakingene vil en kun kunne spekulere i hva som kan være årsaken til de høye ammoniumskonsentrasjonene i området utenfor krypsivbestandene i Nulandsvika. Prøvene her ble tatt helt i nærheten av krypsivsåtene, i områder hvor det har vært mye krypsiv, og det kan ikke utelukkes at nedbrytning av krypsiv her hat frigjort mye ammonium. I tillegg kommer Nulandsbekken inn i Nulandsvika i 13

14 dette området, og her ligger også et par hus. Lave konsentrasjoner av ammonium i krypsivbestandene kan indikere at stoffet er tatt opp i plantene. Det ble registrert lavere ammoniumskonsentrasjoner i krypsivområdene i Nulandsvika enn i området uten krypsiv i Botnevatnet, noe som evt. kan tolkes som om at opptaket av ammonium i de store krypsivbetandene er markert. 5.2 Planktonprøver Planktonprøvene ble tatt i forbindelse med prøvefisket den 6. oktober 2004, og gjenspeiler med dette kun situasjonen på sen høst. Det foreligger ingen opplysninger om planktonsamfunnene fra andre prøvetakinger, verken før eller etter kalkingen startet. Dyreplankton Det ble tatt prøver i pelagial og littoral i selve hovedbassenget i Selura og i Nulandsvika. Vannlopper (Cladocera) er forsøkt bestemt så langt som mulig, mens Copepodene kun er skillet i de to hovedgruppene Calanoida og Cyclopoida. Hjuldyr (Rotatorier) er bestemt så langt som mulig, men denne gruppene tåler ikke konservering like bra som de øvrige og det er derfor sannsynlig at noen grupper er oversett. Bosmina longispina og Holopedium gibberum er vanlige og ofte dominerende vannloppe-arter (Cladocerer) i sure innsjøer i Skandinavia. Daphnier er minst tolerante til lav ph, og deretter følger Cyclopoide Copepoder. Ved prøvetakingstidspunktet i Selura var Bosmina longispina og Ceriodaphnia reticulate de vanligst forekommende Cladocerene. Holopedieum gibberum ble kun registrert med få eksemplar i prøvene fra Nulandsvika. De ble ikke registrert noen Daphnier i prøvene, men den planktoniske rovformen Leptodora kindti, som er en ph-følsom art, ble registrert i pelagialen både i hovedbassenget og i Nulandsvika. Calanoida copepoder dominerte over de cyclopoida i alle prøver, men et fåtall Cyclopoida copepoder ble registrert i littoralprøven. Keratella cochlearis, Collotheca sp. og Conchilius sp. var de vanligst hjuldyrene, og ble registrert i til dels store mengder i begge bassengene. Dette er grupper som er vanlige i oligotrofe innsjøer. Tabell 5.3 viser en sammenstilling av antall taxa og individer i de ulike prøvene. Vedlegg 1 inneholder en artsoversikt. Tabell5.2. Totalt antall dyreplankton (taxa og individer) i Selura, Selura (hovebassenget) Littoral Pelagial (30 m) (0-30 m) Totalt antall arter/grupper Cladocerer 7 5 Antall individer Cladocerer Antall individer Cladocerer og Copepoder TOTAL Antall arter/grupper Antall individer 15 > Nulandsvika Littoral Pelagial (30 m) (0-25 m) > > > Som det framgår av tabellen er artsantallet i de forskjellige prøvene likt, mens individtettheten varierer. I pelagialprøven i Nulandsvika ble det registrert over 1300 Bosmina longispina, og det er disse som bidrar til individtettheten i den prøven. De dominerende hjuldyrene forekom i enkelte prøver i store mengder. Generelt sett er diversiteten lav, og antall arter/grupper av Cladocerer var i alle prøver ved prøvetakingstidspunktet. Bortsett fra Leptodora kindti ble ingen forsuringsfølsomme arter registrert. Det store beitetrykket, framfor alt fra røye kan imidlertid være en årsak til at litt større krepsdyr som Daphnia ikke ble påtruffet. Predasjonstrykket på disse er stort. Artsammensetningen er typisk for oligotrofa innsjøer. 14

15 Planteplankton Tabell 5.4 viser total biomasse fordelt på gruppe og antall taxa registrert i hovedbassenget og i Nulandsvika. En fullstendig artsliste finnes i vedlegg 2. Biomasseverdien er typisk for en oligotrof innsjø, hvor gjennomsnittlige verdier basert på undersøkelser av 100 norske innsjøer er oppgitt å ligge mellom mm 3 /l (maks volum mm 3 /l) (Brettum 1989). Tabell 5.4. Total biomasse og antall taxa, planteplanktonprøve (0-2 m) i Selura, Hovedbassenget Nulandsvika Gruppe Biomasse Antall individer Biomasse Antall individer (mm 3 /l) (mm 3 /l) Cyanophyceae (blågrønnalger) 0,001 (0,3 %) 415 0,001 (0,3 %) 735 Cryptophyceae (svelgflagellater) 0,070 (21 %) 66 0,019 (5 %) 39 Chrysophyceae (gullalger) 0,066 (20 %) 497 0,025 (6 %) 274 Bacillariophyceae (kiselalger) 0,095 (29 %) 194 0,149 (38 %) 273 Dinophyceae (fureflagellater) 0,079 (24 %) 154 0,138 (35 %) 96 Euglenophyceae 0,004 (1 %) 5 0,029 (7 %) 20 Chlorophyceae (grønnalger) 0,018 (5 %) 376 0,028 (7 %) 357 SUM 0, , Antall taxa Blågrønnalgene var dominert av Merismopedia sp. (tenuissima) som, i motsetning til de andre fleste blågrønnalger, er en god indikator på næringsfattige, oligotrofe vannmasser (Brettum 1989). Blant gullalgene dominerte en annen art som indikerer oligotrofe forhold, Dinobryon suecicum. Fureflagellatene var dominert av arten Peridinium umbonatum, som er en art som er vanlig i svært sure lokaliteter (Lindstrøm et al. 2004). Cyclotella sp. dominerte blant kiselalgene. Flere Cyclotella arter er vurdert å være følsomme overfor forsuring (Lindstrøm et al. 2004). Det ble ikke registrert noen grønnalger som er vurdert å være mindre følsomme for forsuring. Det er litt forskjell i hvilke grupper som dominerer biomassesammensetningen i hovedbassenget og i Nulandsvika. Stor prosentvis andel gullalger er i de fleste tilfeller en god indikator på næringsfattige, oligotrofe vannmasser. Andelen av denne gruppen var noe mindre i Nulandsvika, men sammensetningen i øvrig her indikerer ikke mer næringsrike forhold sammenlignet med i hovedbassenget. Da planteplanktonsammensetningen varierer over året, vil én prøve heller ikke være tilstrekklig for å vurdere eventuelle forskjeller i vannkvalitet. Artssammensetningen i oktober viser imidlertid generelt av Selura har et planteplanktonsamfunn som er dominert av arter og grupper som er tolerante overfor forsuring og som indikerer oligotrofe forhold. Figur 5.1 illustrerer biomassefordelingen på de to prøvetakingspunktene. Hovedbassenget, biomasse planteplankton (mm3/l) Cyanophyceae (blågrønnalger) Cryptophyceae Chrysophyceae (gullalger) Bacillariophyceae (kiselalger) Dinophyceae (fureflagellater) Euglenophyceae Chlorophyceae (grønnalger) Nulandsvika, biomasse planteplankton (mm3/l) Cyanophyceae (blågrønnalger) Cryptophyceae Chrysophyceae (gullalger) Bacillariophyceae (kiselalger) Dinophyceae (fureflagellater) Euglenophyceae Chlorophyceae (grønnalger) Figur 5.1. Biomassefordeling på forskjellige planteplanktongrupper i Selura,

16 5.3 Prøvefiske Prøvefisket ble utført natt mellom 6. og 7. oktober, Det ble satt 3 bunngarn i en lenke i Nulandsvika, og 2 flytegarn samt 6 bunngarn fordelt på 2 lenker i hovedbassenget i Selura. Total fangst var 31 røye og 19 aurer. Tabell 5.5 sammenfatter resultatene fra prøvefisket. Det er skilt mellom fangst på bunngarn og flytegarn. Fordelingen av fangsten på garna er vist i tabell 5.6. Tabell 5.5. Sammenstilling av resultatene fra prøvefisket, 6-7/10-04 Type garn Art Antall Gjennomsnittlig vekt (g) Fangst på Gjennomsnittlig kondisjonsfaktor Aure , bunngarn Røye ,77 74 Fangst på Aure 1 (0,83) 55 flytegarn Røye ,76 40 Vekt største eks (g) Fangsten besto utelukkende av småfallen fisk, og kondisjonsfaktoren var lav. Største fisk som ble tatt var en aure på 24,2 cm som veide 137 gram. Tabell 5.6. Fangst pr. garn. Bunngarna er satt i lenker på tre garn, hvor lenke a er nærmest land og lenke c lengst ut. Nulandsvika Selura (hovedbassenget) Art Bunngarn 1 (0-23 m) Bunngarn 2 (0-27 m) Bunngarn 3 (0-50 m) Flytegarn a b c a b c a b c 0-5 m 5-10m Aure Røye Mesteparten av fangsten ble tatt på bunngarna som ble satt i Nulandsvaika. Hele 79% av auren og 58% av røyen ble tatt her. Figur 5.2 viser lengdefordeling for aure og røye tatt på bunn- og flytegarn. Auren som ble tatt på flytegarn er ikke vist på diagram, men denne fisken var 18,8 cm lang og veide 55 gram Lengdefordeling Selura - Bunngarn - Aure Antall aure som inngår i grunnlaget for diagram = Lengdefordeling Selura - Bunngarn - Røye Antall aure som inngår i grunnlaget for diagram = 27 prosent prosent lengde, mm lengde, mm Lengdefordeling Selura - Flytegarn - Røye Antall aure som inngår i grunnlaget for diagram = 4 4 prosent lengde, mm Figur 5.2. Lengdefordeling, aure og røye tatt på bunn og flytegarn i Selura

17 Det ble fanget aure i lengdeintervallene 9-24 cm. Røyefangsten lå stort sett innenfor de samme lengde- intervallene men fordelingen var mindre spredd. Figur 5.3. viser aldersfordeling og tilbakeberegnet tilvekst for aure tatt på bunngarn. Ungfisk i aldersgruppen 2+ og 3+ dominerte fangsten. Auren som ble tatt på bunngarn ble alderbestemt til 3+. Basert på skjellanalysene viser at auren har en god tilvekst de første tre årene, med en tendens til avtakende vekst med økende alder. Tilveksten ved fire års alder er imidlertid beregnet på grunnlag av tre fisk. prosent Aldersfordeling Selura - Bunngarn - Aure Antall aure som inngår i grunnlaget for diagram alder, år lengde, mm Vekstkurve Selura - Bunngarn - Aure 400 Antall aure som inngår i grunnlaget for kurve = alder, år Figur 5.3. Aldersfordeling og tilbakeberegnet vekst for aure tatt på bunngarn i Selura, Figur 5.4 viser mageinnhold (bestemt i felt) for aure og røye. Røyen hadde utelukkende spist dyreplankton, mens mageinnholdet hos auren var relativt jevnt fordelt mellom bunndyr og dyreplankton. Plankton 48 % Volumfordeling - mageinnhold Aure Bunndyr 52 % Bunndyr Plankton Luftinnsekter Fisk Annet Volumfordeling - mageinnhold Røye Plankton 100 % Bunndyr Plankton Luftinnsekter Fisk Annet Figur 5.4. Mageinnhold, aure og røye tatt i Selura Kjønnsfordeling og kjøttfarge på fangsten framgår av tabell 5.7. Blant røyen, som er planktivor, var en større andel lyserød i kjøttfargen sammenlignet med auren. 61% av røyefangsten var gytemoden fisk, mens tilsvarende tall for aure var 42%. Hunnfisk dominerte aurefangsten, mens hannfisk utgjorde 71% av røyefangsten. Røye tatt på flytegarn viste samme mønster som røye tatt på bunngarn. Tabell 5.7. Kjøttfarge, kjønn og gytestadium uttrykt som prosentvis andel av fangsten Kjøttfarge Kjønn Gytestadium Art Hvit Lyserød Hunnfisk Hannfisk Gjellfisk Gytefisk Aure Røye

18 Innvollsparasitter (rundorm) var vanlig forekommende, spesielt hos røyen hvor dette ble registrert i hele 65% av fangsten. Tilsvarende tall for auren var 26%. Resultatene fra prøvefisket tyder på at Selura igjen har en tett bestand av både aure og røye i forhold til næringstilgangen i vannet. Småfallen ungfisk med lav kondisjonsfaktor dominerte fangsten. Etter at vannet ble kalket tok både aure- og røyebestanden seg rask opp, og rekrutteringsforholdene er gode. Den store bestanden av småfallen røye er trolig grunnlaget for at storauren igjen er registrert i Selura (Andersen 1996). Alle rådata fra prøvefisket er gjengitt i vedlegg 3. Det har tidligere vært vist at dvergrøye forekommer i Selura. Dette er en uvanlig fenotyp. Som sist ble registrert i 1986 (Andersen 1996, Hindar et al. 1986). Et par røyer som ble tatt på bunngarn hadde et avvikende utseende (se fig.5.5). Bildet ble sendt til Ragnvald Andersen som bekreftet at individet på bildet er av den typen som ble sendt til genetisk analyse i 1986 (Hindar et al. 1986). Figur 5.5. Dvergform av røye, tatt på bunngarn i Selura, Innsjøgyting Det ble påvist spredt gyting på 2-2,5 m dyp i vika nord for Eikeneset (figur 5.6). Det var ikke et sammenhengende gyteområde, men det lå gytegroper spredt omkring der fisken helt tydelig hadde rensket substratet høsten Det ble ikke observert krypsiv som kan ha hindret gytingen her høsten På dette området hadde det imidlertid vært store forekomster av krypsiv for noen år tilbake, og dette har trolig hindret fisken i å bruke området. Området må regnes som en liten gyteplass, men likevel så viktig at lokaliteten ble benyttet som kastplass for not i gytetiden før i tiden. Gyteplassen på Storegrunnen kunne ikke undersøkes i april på grunn av siktforholdene. Denne gyteplassen ligger imidlertid på 4-5m dypt og det gjør at krypsiv i liten grad vil etablere seg her. Gyteplassen er også preget av stein med områder a grus mellom steinene (Andersen 1982). I følge Tor Nuland har det aldri vært krypsiv på denne gyteplassen som har vært til hinder for gytingen eller fisket.. Det har blitt fisket årvisst på denne lokaliteten i gytetiden, men innstasen har variert mellom år. Gyteplassen på Smiegrunnen (figur 5.6) ble benyttet av mange fisk høsten Det ble i følge Tor Nuland fisket ca 1300 aure med ruse på denne lokaliteten i november og desember. Gytesubstratet hadde også tydelig blitt rensket av fisk. Arealet med egnet gytesubstrat på grunnen er relativt avgrenset, og ble under befaringen vurdert til å være mindre enn 20 m 2. Under prøvetakingen med hov ble det funnet 8 døde og 5 levende rogn, samt en yngel som hadde brukt opp størstedelen av plommesekken (figur 5.7). Det ble ikke oservert krypsiv på den delen 18

19 av bunnen som har gytesubstrat. Krypsiv hindrer derfor ikke gytingen på denne grunnen. I følge Tor Nuland har det ikke vært krypsiv på selve gyteområdet verken før eller etter kalkingen startet, men området rundt gyteplassen har i en periode vært dominert av tette krypsivforekomster. Det har blitt fisket årvisst på gytegrunnen, men fangstinnsatsen har variert mellom år. Figur 5.6. Gyteplasser for fisk i søndre del av Selura Figur 5.7. Lokalisering av gyteplass for fisk på Smiegrunnen ved Nuland (venstre bilde) og 8 hvite dødrogn, en yngel og 5 levende rogn funnet på denne gyteplassen (høyre bild e). 19

20 5.5 Utbredelse av krypsiv Befaringen i Selura og Botnevatnet ble utført Kart som illustrerer utbredelsen er lagt ved i vedlegg 4. Botnevatnet Undervannsvegetasjonen i Botnevatnet er typisk for næringsfattige innsjøer, med stor utbredelse av botnegras og brasmegras på grunnere områder. Krypsiv forekom som et vanlig innslag i områder med passende substrat, og som regel i form av rosettplanter. På et begrenset område på 3-5 m dyp ble det registrert store krypsivbestander med en høyde på 3-4 m. Selura Store krypsivbestander ble registrert på et mindre område vest for innløpet av Nulandsbekken i Nulandsvika. I tilegg ble det observert enkelte kraftige bestander på badestranden som ligger på nordsiden av campingen. I Eidsvika var det også enkelte større bestander. I øvrig dominerte kortskuddvegetasjonen, på mange områder med spredt innslag av mindre krypsivplanter. Det ble ikke, som i 2003, observert store mengder dødt krypsivmateriale. Kartleggingen indikerer at den positive utvikling mot en mer normal krypsivutbredelse og vekstform har fortsatt siden Mudderakkumulering ble i Nulandsvika målt til 1,2-1,4 m inne i krypsivsåtene. 6 KALKINGSSTRATEGI På grunn av de store problemer som aggressiv krypsivvekst har forårsaket i Selura, og da spesielt i Nulandsvika, har det vært stilt spørsmål om Selura har vært overkalket og om gjeldende kalkingsstrategi er den beste for innsjøen. Vannet båtkalkes, og ved kalkingen unngår en å spre kalk i grunne områder med potensial for krypsivvekst. Størsteparten av kalken blir spredt i den dype østre delen av vannet. Netlandsvatnet, som drenerer til Nulandsbekken via Skogevatnet, båtkalkes også. Mengdene med kalk som er spredt har variert, men i de siste årene har det blitt spredt 100 resp. 9 tonn NK3-kalk i Selura og Netlandsvatnet. Videre blir det lagt ut 5-15 tonn skjellsand i Stemtjønn og en del tilløpsbekker (Fylkesmannen i Vest-Agder 2005). Selura er den eneste innsjøen i Vest-Agder som har en storaurestamme, og en av de viktigste målsetningene med kalkingen er å sikre overlevelsen av denne i tillegg til å opprettholde gode levekår for aure, røye og annet biologisk mangfold. Kalkingen har så langt ført til at storauren igjen er tilbake i vannet, trolig som et resultat av at kalkingen gitt gode rekrutteringsforhold for røye som nå opptrer med en tett og småfallen bestand. Den uønskede bieffekten i form av aggressiv krypsivvekst ser på langt nær ut å være et problem av forbigående karakter. Selv om det i mindre områder i Nulandsvika fortsatt finnes levedyktige bestander av storvokst krypsiv har de tiltak som der er satt i verk vært effektive. Det har til nå ikke vært behov for å gjenta behandlingen i områder hvor det har vært gjennomført tiltak. Selv om forsuringsutviklingen har snudd, og det i løpet av de siste 20 årene er registrert en merkbar økning i ph i mange ukalkede vann, også på Sørvestlandet, er denne landsdelen til stor grad fortsatt kraftig påvirket at forsuring. Median ph-verdi i 19 ukalkede vann i Flekkefjord kommune i 2003 lå på 5,1. Dette er langt under de ph-mål som Fylkesmannen Vest-Agder (2005) antyder for å opprettholde det biologiske mangfoldet. I kalkingsplan for Vest-Agder er følgende mål angitt: Sikre et biologisk mangfold: ph 6,0-6,4 Sikre reproduksjon av laks i elver: ph 6,0-6,4 Sikre reproduksjon av aure m.m: ph 5,8-6,0 20

21 For rene fiskelokaliteter med aure kan det være tilstrekkelig med ph 5,5-5,8 før neste kalking. Dette er også kalkingsmål i enkelte lokaliteter der en kalker for stedegne bestander, men der øvrig biologisk mangfold ikke primært er målorganismer. Med denne målsetningen vil ikke avsluttet kalking av Selura være et alternativ. Andre kalkingsstrategier enn den som gjelder kan være endring i kalkmengder, terrengkalking eller avsyrning ved bruk av silikat som alternativ til kalk. Bruk av flytende silikat har vist seg å være et effektivt middel for å avgifte skadelige aluminiumsformer i surt vann. Silikat er dyrere enn kalk, men anleggene er enkle å styre og er derfor spesielt godt egnet i vassdrag som kun har kortere perioder med dårlig vannkvalitet (Fylkesmannen i Vest-Agder 2005). I Selura, som er en stor innsjø med mage små innløp forefaller denne metoden å være lite kostnadssparende. Terrengkalking er en metode som har gitt gode vannkjemiske resultater, men som kan ha negative effekter på følsomme vegetasjonstyper. Også her synes metoden å være best egent til større elver, hvor lavereliggende områder langs elvestrekninger kan kalkes opp. Terrengkalking i Selura vil kreve at store arealer ble kalket, da det er mange innløp til innsjøen. Enge (2002) har på vegne av Fylkesmannen i Vest-Agder gjort en gjennomgang av kalkingsstrategi og kalkingsmengder for lokale innsjøkalkingsprosjekter i fylket, og Selura og Netlandsvatnet inngikk i disse vurderingene. Simuleringer basert på tilførte kalkmengder resulterte systematisk i dårligere vannkvalitet enn det som er observert i Selura. Målte verdier for alkalitet og kalsium ligger betydelig over resultatene fra simuleringene. Enge konskluderte med at det bør foretas en ny gjennomgang av en rekke grunnlagsdta for innsjøen. Mer omfattende vannkjemiske prøver (flere dyp) og utarbeidelse av et fullstendig dybdekart som kan legges til grunn for beregning av vannvolum og dermed kalkbehovet er blant de ting som ble spesielt poengtert. Selura bør fortsatt kalkes, og båtkalking på dypere områder ser ut å være en strategi som gir ønskede resultater. For å optimalisere kalkmengder og unngå at vannet tilføres unødvendig mye kalk i forhold til de målsetninger en har med kaklingen av innsjøen, bør de anbefalinger som er gitt av Enge (2002) tas til følge. Bedre grunnlagsdata vil gi gode forutsetninger for å simulere rett kalkdosering i vannet. 7 DISKUSJON OG SAMMENDRAG Resultatene fra undersøkelsene i Selura i 2004 og 2005, sett i sammenheng med tidligere undersøkelser, viser at kalkingen stort sett har hatt en positiv effekt og at målsetningen om å få tilbake og opprettholde fiskebestanden i vannet er nådd. Vannet har i dag tette bestander av aure og røye. Storauren er kommet tilbake, trolig som er resultat av god rekruttering av røye. Småfallen fisk dominerer bestandene, men i følge historiske kilder var dette også tilfellet før forsuringen på alvor ble et problem. Det ble også funnet dvergrøye i vannet, og denne har ikke vært registrert siden Kjente gytegrunner som benyttes både av røye og innsjøgytende aure er i bruk, og det ble funnet rogn og yngel av aure på enkelte av disse. Ingen av de kjente plassene er igjengrodd av krypsiv. Planktonprøvene viste en sammensetning som er typisk for oligotrofe innsjøer, og få forsuringsfølsomme arter ble påvist. Funn av en forsuringsfølsom dyreplanktonart tyder imidlertid på at det kan være fiskebestanden, og ikke vannkvaliteten, som bestemmer artssammensetningen av dyreplanktonet. Dyreplanktonsamfunnet er trolig sterkt påvirket av den tette røyebestanden, slik at større Cladocerer blir beitet ned av røyen. Kartlegging av krypsiv viste at den positive utviklingen, med tilbakegang mot en mer normal vekstform og utbredelse, har fortsatt siden undersøkelsen i I dag finnes det kun kraftige bestander i et begrenset område i Nulandsvika, straks vest for innløpet av Nulandsbekken. De tiltak som eierne av campingplassen har 21