Okhaldhunga Times November 2013

Transkript

1 Okhaldhunga Times November 2013 Kjære venner Her er det festival-tid. Nå har vi nettopp vært gjennom hinduenes største årlige fest, Dashain. Det er en stor familie-begivenhet, alle som kan reiser tilbake til den landsbyen de kommer fra, og feirer med venner og familie flere dager til ende. Som en årlig familie-feiring kan det minne litt om jul i Norge, med selskaper, leker, mat og drikke. Det betyr også at denne måneden har bygningsarbeiderne her vært hjemme på ferie, så lite har skjedd på byggefronten. Dashain er en feiring av Det Godes seier over Det Onde. Gudekongen Rama levde med sin dronning Sita i India for lenge siden. Men så ble Sita røvet av den onde demonen Ramana, og bortført til hans rike på Sri Lanka. Rama gikk i forbund med apeguden Hanuman, og en enorm forenet hær av aper og mennesker invaderte Sri Lanka og nedkjempet Ramana etter en lang krig. Så ble Sita bragt tilbake til sin husbond. Historien om dette heter «Ramayana», og er en av de to store episke fortellingene i hinduismen. De fortelles i familiene hvert år under Dashain, og utgjør to av hindu-religionens pilarer. Til feiring hører det kjøttmat. I dag er det dagen for bøffelkjøtt, i morgen er det geitene som skal til pers. Her er naboene våre i ferd med å dele en bøffel. Den slaktes rituelt. Det skal gjøres med kun ett slag av en «kukri», en nepali-kniv, over nakken. Så får alle sin bit. Kalendere (julegavetips?) I våres lagde vi jo Okhaldhunga-kalendre for 2014, med mange fine bilder herfra. Vi tok dem med oss til Norge i sommer. De ble en suksess, og ble beklagelig fort utsolgt. Normisjon tok tak i dette, og har nå trykket opp ytterligere kopier! De selges for hundre kroner stykket, og kan bestilles fra: Hilde Flaten, Medie- og markedssjef i Normisjon: Flaten@normisjon.no

2 Kropp og sjel Det er søndag, og vi har nettopp kommet hjem fra kirka. I dag prekte vi begge to, sammen. Det er sjelden vi preker her. Nepaleserne gjør det best selv. Men under gudstjenesten forrige søndag sa presten at «Vi mennesker er jo både sjel og kropp. Men her i kirka snakker vi nesten bare om sjela, og altfor lite om kroppen. Det må vi gjøre noe med. Erik og Kristin, kan ikke dere lage et innlegg til gudstjenesten neste søndag, om kropp og om helse? Så tar vi det i stedet for preken den søndagen?». Det er en av de fineste utfordringene vi har fått, og det er jo helt sant som han sier. Andre religioner kan snu menneskene bort fra kroppen, og til en «åndelig» verden. Det ser vi ofte rundt oss her. Kristendommen går motsatt vei. Den viser at sjel og kropp er en enhet. Den snur oss ut mot en virkelig, fysisk verden i lyst og nød, og sender oss ut i dit. Det er derfor det gjør godt å høre til på et sted hvor kirke og sykehus har så sterke tradisjon for å arbeide sammen. Gudstjenesten forberedes. Pastoren vår spiller tromme mens folk tar plass på gulvet, og presenninger er spent opp utenfor så folk kan sitte på tepper der også. Det er for liten plass inne, og nybygget er ikke ferdig ennå. Bisnu gir ikke opp håpet. Hun kom til Okhaldhunga fra et nabofylke. Mange hadde anbefalt henne å gå hit for å få et levende barn. Hun er 35 år og har tidligere mistet seks barn, alle i slutten av svangerskapet. Den første mannen forlot henne fordi hun ikke kunne gi ham levende barn. Nå har hun fått en ny ung mann, bare 22 år, men full av omsorg for henne. Han har tatt henne med hit. Sammen håper de på å få med seg et levende barn hjem. De kom allerede da hun var 6 måneder gravid. Hun hadde høyt blodtrykk, men etter noen dagers behandling normaliserte det seg, og hun kunne flytte til Ventehjemmet. Men så steg blodtrykket igjen, og hun hovent opp, så nå blir hun fulgt nøye opp på sykehuset. Nå gjelder det å redde barnet mens det ennå er i live, samtidig som barnet må få tid til å bli modent nok til å kunne puste selv. Nå er barnet 34 uker, så ved neste krise vil vi forløse henne. Vi håper og ber sammen med henne, og forteller i neste nummer hvordan det går.

3 I løpet av den siste måneden er det kommet to til fra nabofylket i nord, men de kom ikke i tide: Den ene kom fra sykehuset i nord der det ikke var noen doktor da hun fikk svangerskapsforgiftning. Bevisstløs og med kramper ble hun fraktet to dager hit. Det døde barnet ble tatt ut med vakuum, men mor overlevde. Den andre bor også langt mot nord, og begynte å blø ved termin. Mannen hyret bærere og la i vei. Etter fire dager kom de fram, men da hadde livmoren sprukket og barnet var dødt. Det ble øyeblikkelig operasjon da de nådde fram. Det døde barnet ble fjernet fra bukhulen, livmoren lot seg heldigvis sy sammen, og mor overlevde. Nå ligger de her begge to, uten barn, men lever selv som ved et under. Slanger Vi har hatt hyggelig besøk av to norske medisinerstudenter, Astrid og Anne Marte fra Trondheim, her i en måned nå. Da de kom spurte en av dem om vi ser mye slangebitt her. Jeg beroliget med at «neida, bare helt unntaksvis». Men så har altså disse «unntakene» kommet på løpende bånd denne måneden. Her er regntiden forlenget med minst en måned i år, kanskje derfor det er så mange av dem. En av jentene møtte en sint slange på vei til sykehuset, og minst tre pasienter har vært innlagt med slangebitt. En soldat fra militærforlegningen her ble bitt i fingeren. Han hadde med slangen som hadde bitt ham, på et glass. Her med gult lokk på nattbordet. Slik så slangen ut (de drepte den før de tok den med!) Vi sendte bildet til David Bergsaker, med sikkerhet Norges største ekspert på nepalske slanger. Han forteller: «Dette er en Mountain Pit Viper (Trimereserus monticola). Den har et varmefølsomt organ på hodet som virker som et infrarødt syn, og som gjør slangen i stand til å "se" varmblodige dyr/mennesker i stummende mørke! De ligger ofte stille i ly av sin kamuflasjefarge, så de kan lett tråkkes på. Derfor særlig lurt å trampe hardt i bakken når man går i mørket slik at slangen kan kjenne vibrasjonen i bakken og kanskje gjemme seg før personen kommer.» Så nå går vi og tramper så godt vi kan på vei opp og ned til sykehuset, særlig natterstid. David ga oss også detaljert beskrivelse av effekten av denne slangens gift, og tips om behandling. Heldigvis viste det seg også denne gangen å ha vært et «tørt bitt», altså uten gift. Så pasienten reiste hjem etter kort tid, helt frisk. Og vi kan mer til nesten gang.

4 Sandesh familie går fornøyde hjem. Sandesh har cerebral parese og er sterkt tilbakestående. Han ble født hjemme, og fødselen var vanskelig. Morens første barn hadde dødd under fødselen, også den skjedde hjemme. De kommer fra nabofylket i øst. Nå ville de så gjerne få et friskt barn, og var blitt anbefalt å gå hit. De kom tidlig, 45 dager før termin. Så bodde de på Ventehjemmet i halvannen måned, og nyttet tiden godt. Sandesh fikk opplæring og fikk pottetrening. Han lærte å sitte og å krabbe, og han trente masse på å gå. Han var en stor oppmuntring for oss alle med sitt store smil som han hilste oss med. Stor var gleden da mor fødte en frisk liten jente! Sandesh fikk sin søster i armen og ville ikke slippe henne av syne. To dager etter fødselen legger de i vei hjem i regnvær. Bil først, deretter en dagsmarsj hjem. Tøff barselkvinne og en lykkelig familie vender hjem. Gode kolleger Det er travle tider på sykehuset, og uten gode kolleger ville det ikke gått. I det siste har det blitt lettere å rekruttere leger hit, heldigvis. Nå har vi en fin gruppe, her er de i det vi nettopp har gjort ferdig første post på dagens program, som er å gå visitt og så ordne med utskriving for alle som er har blitt friske nok til at de kan reise hjem.

5 En blid gjeng å bli kjent med. Fra venstre er dette: Dr. Ashish er yngstemann på laget, nylig ferdig med turnus og i sin første jobb. Han kom hit fordi han ønsket å jobbe på et misjonssykehus i utkanten, og skal være her i to år. Dr. Yam og Dr. Prodeep har begge vært leger i fem år, og er her som siste etappe i sin spesialutdannelse for å bli distriktssykehus-leger. De blir her i et halvt år. Dr. Shiva er den mest erfarne, og har vært lege i ti år. Han er ferdig spesialist som distriktssykehus-lege, og blir her i minst ett år framover. Ventehjemmet på lufta FM-radioen på besøk på Ventehjemmet. Både gravide og deres menn ble spurt ut om alt de hadde lært, - og det var ikke lite! De var så takknemlig for at et slikt sted finnes. Det gir dem en mulighet til å føde på et sikkert sted selv om de bor så langt oppe i fjellet. De var også så begeistret for nye vennskap de fikk på tvers av kaster og geografi. Nå er det så mange flere menn som følger sine koner og mange som tar del i fødselen, noe som er veldig nytt i Nepal. Andre steder må mannen holde seg på gangen. Vi håper at tiden de har sammen på ventehjemmet og under fødselen kan styrke familielivet.

6 Gjennomlysningsapparat («C-arm») Det er kvinners jobb å hente vann. Hun gikk med vanndunken på en bratt sti, gled og falt ned et stup. De bor vanskelig til, i nabodistriktet Sollu Khumbu, der selveste Mt. Everest ligger. Det tok henne og mannen fem dager å gå hit til Okhaldhunga sykehus, for sykehuset i deres eget distrikt har ingen fast legebemanning nå. Røntgenbildet viste et brudd i albue-benet, og at «radiushodet» var helt ute av ledd. Armen blir stiv og ubrukelig resten av livet hvis ikke det settes riktig på plass. Ved hjelp av gjennomlysningsapparatet vi fikk i våres fra den svenske operasjonsavdelingen kan vi nå se «på TV» hvordan bruddet ser ut mens vi drar og bender på armen. Da vi så på skjermen at bruddet sto i akseptabel stilling, gipset vi det. Dette gir god behandling for pasienten, og det er nyttig erfaring for de unge legene under spesialutdannelse som er hos oss. Om en måned kan gipsen fjernes, og da har hun igjen en arm hun kan arbeide med for å forsørge seg og familien. Mens vi venter, - fylles det opp! Det er festivaltid i Nepal og normalt har de ikke tid til å være syke, men i år har ikke pasientene tatt fri! Det har knapt vært en dag med mindre enn 50 innlagte. Dagen etter høytidsdagene var det 190 pasienter som kom til poliklinikken. Samtidig er det mange ansatte som ønsker noen fridager i festival-tiden, så de få som var igjen fikk nok å gjøre!

7 Denne dagen var det 15 pasienter innlagt bare i Training Hall! Og en pasient lå og fikk intravenøs væske på en ventebenk utenfor. Gleden over ikke å ha kreft blir en frisk av Bahadur kommer fra nabofylket i sør. Der hadde han oppsøkt alle helseposter, sykehus og apotek i tre måneder. Han kunne ikke svelge, og klarte ikke å spise, så han mistet mange kilo. Han var sikker på at han hadde kreft. Tilslutt reiste han i tre dager opp hit, for til Kathmandu hadde han ikke råd til å reise. Han ble fulgt av sitt barnebarn. Han var i elendig stand og kreftdiagnosen nærmest lyste av ham. Halsen var stygg, men etter en full hestekur med antibiotika, så ble mannen helt frisk! Han fikk vite at det var ikke kreft, og han spiste begjærlig. Penger hadde han jo ikke, så ikke mindre glad ble han da regningen hans ble betalt fra Pasientstøttefondet. Slike ansikter er det stas å sende hjem! Hilsen Kristin og Erik Støtt gjerne fondet for utbygging av Okhaldhunga Sykehus. Da brukes Normisjons kontonummer: Overføringen må merkes: Nytt sykehus i Okhaldhunga. Prosjektnummer: Følg også med arbeidet i Normisjon på: normisjon.no