KAPITTEL 1 BROOKLYN, NEW YORK SEPTEMBER 1943

Transkript

1 KAPITTEL 1 BROOKLYN, NEW YORK SEPTEMBER 1943 FAREN TIL ESTHER STANSET den dovne duvingen av verandahusken. «Dere,» sa han, «det er noe jeg må fortelle dere alle sammen.» Det var noe mørkt i stemmen hans som fikk det til å prikke i huden til Esther. Han hadde brukt de samme ordene og den samme tonen den gangen han fortalte henne at mamma var i himmelen. «Jeg har tenkt litt» Han gjorde en pause og gned seg i pannen som om han hadde vondt i hodet. Han så så trist ut. Esther skulle ønske hun visste hvordan hun kunne få ham til å smile igjen. De hadde gått til bestemor Shaffers hus for å spise lunsj etter gudstjenesten, og pappa hadde knapt sagt et ord hele ettermiddagen. Men det var ikke uvanlig. Bestemor hadde fylt stillheten med siste nytt om onkel Steve som sloss mot japanerne, og om onkel Joe som snart skulle skipes til Nord- Afrika. Naboen til bestemor, Penny Goodrich, satt sammen med dem på verandaen, og de hadde alle latt seg underholde av Peter, broren til Esther, som løp etter bestemors hund rundt i hagen. Dette hadde vært en hyggelig ettermiddag til nå. Pappa kremtet. «Jeg har eh jeg har tatt en avgjørelse.» Han gjorde en pause igjen, og luften ble aldeles knyst som om brisen tiet for å lytte. Woofer sluttet å bjeffe, og selv trafikken på Brooklyn Boulevard, som bare lå et par kvartaler unna, syntes å stanse opp. «Hva er det, Eddie?» spurte bestemor. «Du ser så alvorlig ut. Er du dårlig?» «Jeg skal verve meg, mamma.» 9

2 «Hva?» «Jeg sa at jeg skal verve meg til krigstjeneste.» Han snakket høyere nå, for bestemor var tunghørt, men Esther så på henne at hun nok hadde fått det med seg første gangen. Esther kjente at hun ble kald og foldet de magre armene stramt over brystet. Hun var tolv år og visste nøyaktig hva det ville si «å verve seg». Hun hørte nyhetssendinger fra krigen på radio hver kveld. Hun så filmavisen de viste på Loews Brooklyn-kinoen før lørdagsmatineen. Å jo. Hun visste godt at det betydde at faren hennes skulle reise langt bort, slik de to onklene hennes hadde gjort, og at han kanskje aldri kom tilbake. Ettermiddagen kjentes ti grader kjøligere, som om solen hadde gått bak en sky. «Men i himmelens navn, Eddie!» ropte bestemor. «Er du gått fra vettet? Du kan ikke la deg innrullere! Tenk på de to barna dine! Hvem skal ta seg av dem?» «Vel det er nettopp det vi må snakke sammen om. Jeg håpet at du ville gjøre det. Du sa at hvis jeg noen gang trengte noe» «Er du gal? Hva i alle dager er det du tenker på? Hvordan i all verden?» «Krigen må jo ta slutt en gang. Jeg kommer tilbake.» Bestemor dyttet ham hardt i skulderen. «Og tenk om du ikke kommer tilbake? Hva da? Tenk om du havner på bunnen av Stillehavet akkurat som sønnen til Millie Barker? Hva da? Vil du at de stakkars barna dine skal bli foreldreløse?» Esther visste hvor ugjenkallelig døden var. Hun visste at hun aldri skulle få se mamma igjen før hun selv døde og kom til himmelen. Hun visste også at det var mange menn som var blitt drept i krigen. Bestemor hadde hengt opp et lite flagg i vinduet sitt med to stjerner på, ett for onkel Joe og ett for onkel Steve, og hun hadde forklart for Esther hvorfor fru Baker rett over gaten nå hadde et flagg i vinduet med en gullstjerne på. Esther hadde mest lyst til å gråte og trygle pappa om ikke å dra, men hun ville ikke gjøre ham sint. Kjærligheten mellom dem kjentes like skjør som et spindelvev, og Esther var aldri helt sikker på om hun hadde oppmerksomheten hans, langt mindre hengivenheten hans. Noen ganger virket det som om pappa ikke var hjemme selv når han var det. Hun bestemte seg for å la bestemor stå for innvendingene. 10

3 «Det kommer ikke til å skje meg noe, mamma. Jeg skal være i hæren, på land.» «Tror du ikke soldatene dør i hæren også? På land?» «Hør her, jeg håpet at Esther og Peter kunne bo her hos deg til jeg kommer tilbake.» Bestemor stirret på pappa med munnen på vidt gap, som om hun skulle til å ta en bit av noe. Esther forsøkte å forestille seg hvordan det ville være å bo her, og fikk vondt i magen ved tanken. Bestemor hadde så mange regler, som: «ikke la døren stå åpen, ellers kommer hunden seg ut», og «ikke bråk, for da forstyrrer dere naboene», og «ikke rør tingene mine» ting som lå stablet overalt. Esther hadde ingenting imot å komme på besøk på søndagene, men hver gang hun og pappa og Peter gikk på bussen hjem til andre siden av byen, kjentes det alltid som om hun hadde holdt pusten i tre timer. «Hvordan skal de kunne bo her?» spurte bestemor pappa. «Hva med skolen? Har du tenkt på det? De må bytte skole hvis de skal bo hos meg. Dessuten har jeg ikke plass til dem her i huset.» «Hva mener du med at du ikke har plass? Du og pappa har hatt tre gutter her.» Men Esther hadde alltid lurt på hvordan pappa og de to onklene hennes hadde fått plass. Bestemor tok vare på ting som de aller fleste kastet stabel på stabel med skrap som gjorde det nesten umulig å bevege seg fra rom til rom. «Det var mange år siden, Eddie. Køyesengene deres er borte for lengst, og jeg bruker det rommet til mine egne saker nå. Jeg vet ikke engang hvor jeg skal begynne for å rydde alt ut. Og hva skal jeg gjøre med alt sammen?» «Du kan jo alltids flytte inn i leiligheten vår.» «Hva med hunden min? Og fuglen min? Det er ikke tillatt med husdyr der dere bor. Dessuten er det for mange trapper i leiligheten deres» «Mamma, hør her» «Nei, det er du som skal høre. Jeg er veldig glad i Esther og Peter, det vet du» Bestemor slengte kommentaren i retning av Esther. Den startet som et lovende baseballslag, men stanset i svevet og landet død på bakken. «I himmelens navn, Eddie, jeg er for gammel til å ta meg av barn! Tenke seg til, hjelpe dem med leksene og bekymre meg for meslinger og vannkopper Det blir for mye! Å passe på dem natt og dag blir rett og slett for 11

4 mye for meg! La noen andre slåss mot nazistene. Du er trettitre år gammel, mann. Du har et ansvar her hjemme.» Esther kikket opp på pappa for å se om argumentene til bestemor hadde noen innvirkning, men uttrykket hun så i ansiktet hans, fikk det til å gå kaldt igjennom henne igjen. Leppene hans var blitt hvite, og det virket som om han holdt pusten. Bestemor hadde nok også merket det. «Hva er det? Hva er i veien?» spurte hun. «Det er for sent. Jeg er allerede innrullert.» «Du hva!» Bestemor eksploderte som en ristet brusflaske, og hun ga pappa en lusing, som om han skulle vært en guttunge. «Er du ikke riktig navlet? Det er det mest uansvarlige idiotiske» «Hør på meg, mamma. Jeg kan ikke fortsette slik situasjonen er nå. Det kan jeg bare ikke.» Stemmen hans var like kald som et brett med isbiter rett fra fryseren. «Det er for mange minner om henne. For mange ting som aldri blir det samme igjen. Rachel er overalt i den leiligheten og allikevel er hun ikke der.» «Så skaff deg en annen leilighet, da! Du trenger ikke nødvendigvis kaste deg inn i krigen hvis det er forandring du er ute etter. Begynn på nytt et annet sted. New York er en stor by, vet du. Det finnes nok av andre leiligheter til utleie i Brooklyn. Barna dine trenger deg.» Pappa gned seg over øret der bestemor hadde fiket til ham. «Jeg er ikke til noen nytte for dem, mamma. Jeg er ikke engang noen brukbar far, og jeg er udugelig som mor.» Esther forsøkte å si noe, men brystet hennes gjorde like vondt som den gangen hun falt ned fra klatrestativet på skolen. Hun klarte ikke å trekke pusten. Hun ville så gjerne si ham at han var en god far. Han laget mat og hørte på baseballkamper på radio sammen med dem om kvelden. Han smurte matpakker til skolen hver dag og hjalp dem å øve til orddiktat og tok dem med til kirken på søndagene. Det var altfor stille i huset, og han sang aldri eller spilte piano slik mamma alltid hadde gjort. Og han fortalte aldri godnatthistorier om personene i Bibelen heller. De spiste ofte suppe på boks i stedet for kjøtt og poteter, men for Esther spilte det ingen rolle. Hun ville bare at pappa skulle være sammen med dem i leiligheten deres, ikke reise sin vei og overlate dem til bestemor. 12

5 Hun la hånden på armen hans og lette etter noe å si, men da han snudde seg mot henne, og hun så tårene i øynene hans, fikk hun ikke frem et ord. Hva om hun sa noe feil så han begynte å gråte om natten slik han hadde gjort rett etter at mamma døde? Esther tenkte på den forferdelige hjelpeløsheten som lammet henne hver gang hun hørte at pappa gråt, spesielt når hun ikke greide å stanse sine egne tårer, og det ikke fantes noen i hele verden som kunne trøste noen av dem. Pappa hadde forsøkt så godt han kunne å trøste henne, men omfavnelsene hans var korte og anstrengte, som om han var redd for at Esther skulle gå i knas om han klemte henne for hardt. Han var lang og tynn, og de trælete hendene hans var flekkete av olje etter lange dager på bilverkstedet. Mamma hadde vært myk og varm, og hun pleide å holde rundt Esther lenge, lenge. «Ikke gjør det, Eddie. Vær så snill,» tryglet bestemor. «Tenk på barna dine. Gå tilbake i morgen og si til hæren at du har ombestemt deg.» «Det kan jeg ikke. Det er for seint.» Han sa det så stille at Esther tenkte at hun hadde innbilt seg det. Bestemor kunne da ikke ha hørt ham nå. Men så kremtet han og sa med høyere stemme: «Jeg har allerede sagt opp jobben. Jeg drar på rekruttrening om to uker.» Ordene ga Esther den samme tomme, svevende følelsen som hun hadde hatt da mamma døde, som om hun var en vektløs lodott eller et løvetannfrø og ikke lenger var bundet til jorden. Hva kom til å skje med henne nå? Hvordan skulle hun klare å la være å sveve av gårde ved det minste vindpust? «I himmelens navn, Eddie! To uker? Hvordan kunne du gjøre noe så dumt?» Peter måtte ha hørt bestemor rope. Han hadde løpt rundt og rundt med Woofer i hagen, men nå stanset han plutselig og skyndte seg bort til verandaen. Han var tre år yngre enn Esther og tynn som en strek og slett ikke som de fleste robuste gutter på hans alder. Han hadde det samme, kastanjebrune håret som mamma hadde hatt. Esther trengte bare å kaste et blikk på Peter for å huske hvordan mamma hadde sett ut. Han snublet opp verandatrappen, rød i kinnene, svett i håret, mens han kikket fra den ene til den andre. «Hva er det som har skjedd?» Pappa hørte ham ikke. «Jeg er nødt til å gjøre dette, mamma. Skjønner du ikke det?» 13

6 «Nei. Det gjør jeg overhodet ikke. Hvordan kan du gjøre dette mot barna dine? Etter alt de har vært igjennom? Er du gått fra vettet?» «Nei men det er kanskje nettopp det jeg gjør hvis jeg blir værende her stort lenger.» «Ja vel, jeg har sagt mitt.» Bestemor kjempet seg opp av gyngestolen og marsjerte inn i huset. Hun slamret verandadøren etter seg noe Esther og Peter alltid fikk kjeft for å gjøre. Stolen gynget fortsatt, og Esther lente seg over pappa for å stanse den. Fru Mendel i leiligheten under dem hadde alltid sagt at det betydde ulykke når en tom stol gynget og var det noe de ikke trengte mer av akkurat nå, så var det ulykke. Igjen la en uhyggelig stillhet seg over hagen. Plutselig brøt Penny Goodrich tausheten. Hun var bestemors nærmeste nabo. «Eddie?» «Ja?» «Jeg kan passe på dem for deg.» Esther hadde helt glemt at Penny var der. Alle hadde glemt henne. Men det var slik Penny var så stille og ubetydelig at du kunne stirre rett på henne uten å registrere at hun var der. Esther ante ikke hvorfor hun alltid dukket opp hos bestemor på søndagsettermiddagene når de var på besøk. Hun var vel bare en nysgjerrig nabo som ikke hadde noe eget liv, og som så på andres liv slik man ser på en film. Penny var yngre enn pappa, men hun så ut som om hun var gammel nok til å gifte seg. Pappa sa at hun hadde bodd hos foreldrene sine i den andre halvdelen av bestemors tomannsbolig helt siden pappa var guttunge og Penny var baby. Herr og fru Goodrich måtte ha vært svært gamle da de fikk henne nesten som Sara og Abraham i Bibelen for nå var de utgamle, til og med eldre enn bestemor. De viste seg nesten aldri ute på verandaen bak huset, og de brukte aldri sin halvdel av den lille hagen. Pappa sa han pleide å erte Penny da de var små, for hun var en pest og en plage. Nå snudde han seg og så på henne, som om han også hadde glemt at hun var der. «Hva var det du sa, Penny?» «Jeg kan passe barna for deg. Jeg mener, jeg skulle ønske du ikke måtte dra ut i krigen fordi det er så farlig og alt det der, men jeg kan bo i leiligheten 14

7 sammen med dem så de slipper å bytte skole.» Pappa stirret forbløffet på henne, men svarte ikke. «Jeg vet at jeg aldri har vært en mor på ordentlig eller noe slikt,» fortsatte Penny, «men jeg kan lage mat og ta meg av et hus og alt det der.» «Hva med jobben din? Hvor er det du jobber igjen?» «Jeg selger billetter på bussterminalen.» Hun pekte med tommelen over skulderen. «Men du kan sikkert hjelpe meg å finne ut hvordan jeg kan komme meg dit fra leiligheten deres hver dag? Hvilken buss jeg skal ta og slikt?» «Trenger ikke foreldrene dine deg her?» «Å, de klarer seg uten meg,» sa hun og viftet med hånden. «Mor klager alltid på at jeg går henne på nervene. Dessuten kan jeg stikke innom dem etter jobb og i helgene. De greier seg fint.» Esther skjønte hvilken retning samtalen var i ferd med å ta, og hun likte det ikke i det hele tatt. Hun måtte protestere og få satt en stopper for denne galskapen før det endte med at Penny bodde i leiligheten deres mens pappa var langt borte. Penny var grei nok. Hun hadde alltid med seg godteri og tyggegummi til henne og Peter. Men det var noe ved henne som irriterte Esther. I lomma kunne hun kjenne den rød-og-hvitstripete peppermyntedropsen Penny hadde gitt henne i dag. Esther hadde takket nei, men Penny hadde dyttet godteriet ned i hånden hennes likevel og sagt: «Bare ta den, du. Faren din har sikkert ikke noe imot det.» Bestemor sa alltid at hver gang hun prøvde å gi noe tilbake for å bli skuls, gjorde Penny dobbelt så mye for henne neste gang. «Hvis du sier at du liker skoene hennes,» hadde bestemor sagt en gang, «vil Penny ta dem av seg der og da, plante dem i hendene dine og ikke ta nei for et svar.» Esther kunne aldri tenke seg klærne til Penny. Hun kledde seg som en gammel kone i posete husmorkjoler og mønstrete forklær og sko med tykke såler. «Jeg kan fortsatt hente dagligvarer til foreldrene mine hver uke,» sa Penny, «og gjøre all vaskingen når jeg er her og barna kan besøke bestemoren.» «Det høres ut som en masse arbeid for deg,» sa pappa. «Å, det er greit. Det kan være ganske ensomt for meg noen ganger, skjønner du. Det ville være hyggelig å gjøre noe annet til en forandring.» «Jeg begriper bare ikke hvorfor mamma ikke vil hjelpe meg.» «Kanskje det er fordi brødrene dine allerede er i krigen, og du er alt hun 15

8 har igjen. Hun er nok redd for å miste dere alle tre, og det kan hun vel ikke bebreides for.» «Jeg blir kanskje ikke engang sendt ut i kamp. Hæren trenger mekanikere for å holde jeepene i gang. De har sagt at jeg kanskje blir opplært i å reparere stridsvogner. Jeg skulle gjerne prøve meg på fly også.» «Det ville vært fint. Og da ville du være utenfor fare også, ikke sant?» «Det er bare det at jeg trenger å komme meg bort, Penny. Det er for mange minner overalt og jeg klarer det ikke stort lenger. Hvorfor kan ikke mamma forstå det?» «Stakkars Eddie. Jeg forstår deg. Det må være vanskelig for deg.» Penny la hånden sin på hans. Han kikket forbløffet ned på den, og så opp på henne. Hun minnet Esther om bestemors cocker spaniel med de store, triste øynene og hodet på skakke. «Kan du virkelig gjøre det?» spurte pappa. «Kan du flytte inn og ta deg av barna mens jeg er borte?» «Selvfølgelig kan jeg det. Jeg hjelper deg med glede.» Esther betraktet ham mens han tygde på tilbudet. Hun fikk lyst til å dytte albuen i siden på ham og si: Hei! Hva med meg? Hvorfor spør du ikke hva jeg mener? Men så kjente hun noe tungt legge seg over brystet igjen, og hun fikk nesten ikke puste. «Pappa?» sa hun stille. «Det blir kanskje ikke for så lang tid,» fortsatte han. «Jeg er sikker på at mamma ombestemmer seg og lar barna flytte inn når hun først blir vant til tanken.» «Pappa?» sa Esther, høyere denne gangen. «Og jeg er sikker på at du kan hjelpe mamma når hun måtte ha behov for det, ikke sant? Når hun for eksempel trenger en pause?» «Det er klart. Vi skal nok klare oss. Bare vent og se.» Panikken strammet seg om ribbena til Esther. Denne planen kom faktisk til å bli gjennomført, og hun visste ikke hvordan hun skulle få stoppet det. Hun ville ikke at pappa skulle dra og hun ville absolutt ikke at den kjedelige Penny Goodrich skulle flytte inn til dem og ta mammas plass. «Pappa!» «Ja, vesla?» Han svarte fraværende, blikket var vendt ut mot den lille hagen og ikke på henne. Han tok hånden hennes i sin og strøk den med tommelen, men hun visste at han egentlig ikke hørte. Det var som om han 16

9 allerede var om bord på et skip sammen med onkel Joe og onkel Steve og seilte uendelig langt bort. Esther nølte med å komme med det hun hadde på hjertet, redd for at hvis hun virkelig sa det hun hadde lyst å si, ville kanskje pappa bli sint og slippe hånden hennes. Og hun ville ikke gjøre noe som førte til at han slapp taket. «Ingenting,» mumlet hun. For det var nemlig det hun hadde gjort feil med mamma. Esther hadde sluppet hånden hennes og tenkt at hun var for stor til å gå rundt og leie på noen. Og nå skulle hun aldri mer få holde mammas hånd igjen.