Samenes Venn. Organ for Norges Samemisjon nr Årgang 81

Transkript

1 Organ for Norges Samemisjon nr Årgang 81

2 Samenes Venn 2

3 Noen smakebiter fra INNHOLDET Samenes Venn På lederplass Håp tuftet på sikker grunn ANDAKTEN finner du denne gang på side 2 ILOVOZERO har mange det ikke greit 4 Hvorfor er det så mye URETTFERDIGHET? 5 EN 60-ÅRSDAG 6 ETTERNØDVENDIG - preken til ettertanke 11 KRETSFORMANNEN PÅ SØRLANDET tar bladet fra munnen 12 DUGNADSTUR TIL FINNMARK er et minne for livet 14 FORSIDEN viser at nå er det klart for gjestebud. Det er Magne Gamlemshaugs 60- årsdag som skal feires. Foto: Trine Lernæs. Ordet håp er mye brukt blant oss mennesker. Unge mennesker håper på at det skal gå dem godt på dere reise gjennom livet, og foreldrene gjør det samme. Når våren kommer, er det mange unge som håper på en god eksamen, og senere håper en å få et arbeid som en kan trives i. Håpet om å finne en god og trivelig livsledsager er også høyst levende i unge år, og en ønsker å danne en familie med friske og sunne barn. De fleste håper på en fin og god livsvei, uten de store motbakker, sykdom og plager. Og når alderens dager kommer, håper en på en lys og god alderdom, og en god avreise fra denne verden. Håpet har stor bærekraft i menneskelivet. Det gir oppdrift i tunge stunder, og kan gi hjelp til å komme seg opp lange og krevende motbakker på livsveien. Men mange av oss kan bli veldig skuffet når håpet slår feil. Livet ble ikke så rosenrødt som en håpte på i ungdommens tid. Og det kunne skje vonde ting på steder og i sammenhenger en minst ventet det. Håpet slo feil, og mismotet banket på døra og ville inn. Som kristne har vi imidlertid del i et håp som er tuftet på sikker grunn. Selv om motgangen kommer, og stormer raser i våre liv, kan ingen ta fra oss det håp vi eier i troen på Jesus. Apostelen Peter sier det så tindrende klart i 1. Pet. 1,3: Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny og gitt oss et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde! Dette er ord som lyder når et lite barn bæres fram til døpefonten og blir innlemmet i Jesu Kristi kirke på jord i dåpens hellige bad. Dette er ord som lyder når et menneske blir båret ut for siste gang. Ordene om det håp vi eier i Jesu oppstandelse fra de døde. Det kristne håp knyttet til Herren Jesus skal få være med å omkranse våre liv. Håpet skal få være med å kaste lys over livet fra vugge til grav. Det er stort og godt å få løfte disse sannheter fram for hverandre. Og det er trosstyrkende fordi vi vet at disse sannheter har sin grunnvoll i Guds gjerning i Kristus Jesus. De er ikke tuftet på noe menneskes tanker, gjerning eller vilje. De er heller ikke tuftet på våre skiftende stemninger og følelser. De er tuftet på de veldige ting Gud gjorde da han reiste Kristus opp fra de døde. Håpet står støtt som fjell. Og fordi det er tuftet på sikker grunn, skal det også bli stående. Det skal bli stående inntil den dagen kommer da Jesus kommer igjen for å dømme levende og døde, og gjøre alle ting nye. På denne troens og håpets plattform er det velgjørende å gå inn i de realiteter som ligger i første del av Rom : Vær glade i håpet! Vi har stor grunn til å glede oss i det håp Herren Jesus har gitt oss. Vi har stor grunn til å takke og prise Herren for denne sterke, trygge og gode plattform for våre liv. Vi må takke og prise Ham som har gitt oss denne bærebjelke som holder i livets kamp og strid. Den skal holde i de tyngste stormer i livet, og bringe oss velberget i havn. Og bjelken i bjelken er Jesus. Han fører deg frelst over fjorden, heilt fram til den himmelske strand. Når døden sin brottsjø du møter, vil Jesus dra båten i land. T. Bjerkrheim. Takk, gode Gud, du som har gitt oss et levende håp i troen på Jesu Kristi oppstandelse fra de døde! Magne Gamlemshaug generalsekretær 3

4 MITT BØNNESVAR Englevakt Guds ord sier: Be, så skal dere få (Matt.7,7). Tror vi det? Min mor som for øvrig levde til hun var 100 år, bodde alene i sitt hus, ganske langt fra naboer, til hun var 94 år. Hun pleide å si: Dere må be om englevakt for meg, for uten englevakt kan jeg ikke bo her alene. Og jeg ba om beskyttelse og vern, helse og trygghet og om englevakt. En vår var min søster og jeg der for å hjelpe henne med vårrengjøringen. Da mens både min søster og jeg så henne, men var for langt borte til å fange henne opp, snublet hun og falt. Forskrekket så vi henne fyke framover. Men så plutselig virket ikke tyngdekraften, og i sakte, sakte kino snudde kroppen hennes på siden, og sakte og forsiktig endte den på gulvet. Hun kom seg fort opp igjen, og selv om vi protesterte, fortsatte hun med arbeidet sitt. I tiden etterpå grunnet jeg mye på det jeg hadde sett. Hva var det som gjorde at tyngdekraften opphørte? Hvorfor skjedde fallet plutselig i sakte kino? Neste gang min søster og meg møttes hjemme hos mor, bemerket jeg den merkelige opplevelsen. Da sa mor: Ja, det er ikke den eneste gangen jeg er blitt tatt imot når jeg har falt. Tatt imot? Var det engler? Var det slik vi ble bønnhørt? Plutselig skjønte jeg sammenhengen, og vi kunne takke for bønnesvar. Vi hadde ikke sett englene, men vi hadde sett handgrepene deres. Engler er meget realistiske og aktive. Er ikke alle engler ånder i Guds tjeneste, som sendes ut til hjelp for dem som skal få frelsen? (Hebr.1,14) Annie Sørensen Det hjelper lite at maten finnes i butikkhyllene når det ikke er noe å kjøpe for. Noen har mat, men kan ikke spise. Andre kan spise, men har ikke mat. Disse linjene er fra en bordbønn som fortsetter slik: Vi har mat og vi kan spise, derfor vil vi Herren prise. Ikke alle kan istemme denne setningen. I Lovozero region finnes det familier som har en gjennomsnittelig inntekt på 26 rubler i måneden pr. person (dvs. 6 kroner og 50 øre) Den 1. januar 2006 er det innbyggere i Lovozero region, av dem er det 580 familier som lever under fattigdomsgrensen og mottar sosialhjelp i form av bostøtte. 356 familier får støtten utbetalt i penger, og 224 familier får det som nedbetaling av husleien. 67 personer som bor alene, får også denne hjelpen. Det gjennomsnittlige beløpet som en person får i bostøtte er, 149 rubler (ca 37 kr) i måneden. Antall innbyggere som mottar hjelpen fra januar i år er 1215 personer 10% av innbyggerne i regionen. Det er Komiteen for arbeid og sosial utvikling i Murmansk oblast som gir denne informasjonen. De fleste av sosialhjelpsmottakerne i Lovozero region er familier med barn. Den gjennomsnittlige inntekten for slike familier er 2800 rubler (ca 700 kr) månedlig. Det er i denne regionen at flesteparten av urfolkene på Kolahalvøya bor, og det er stor avstand mellom de befolkede tettsteder og til større byer. Historisk sett har det her utviklet seg et tradisjonelt levevis, og mange av stedenes innbyggere mangler reelle muligheter til å skaffe seg arbeid og til å bli registrert som arbeidssøkere. Akkurat derfor er det i Lovozero region så mange utsatte innbyggere, og nivået på arbeidsledigheten er 2,1 gang høyere enn ellers i fylket. For eksempel, for ikke lenge siden ble det oppdaget familier med en gjennomsnittlig inntekt på 26 rubler pr. person i måneden. Beboere i de små og fjerntliggende tettstedene er helst opptatt med å fiske, plukke bær, sanke sopp og med reindrift. 4

5 ERLAND GRØTBERG Sammen for en rettferdig verden Er det slik Gud er? - Noen som har spørsmål før vi gir oss i dag? Jeg er allerede i gang med å ha på meg yttertøyet. Presten prøver å hysje oss ned, konfirmanttimen er ikke ferdig riktig ennå. - Ingen? Da synger vi til sist en - Jeg lurer på en ting! Jeg ser bort på Thomas. Hvorfor skal han spørre om noe nå? Her gjelder det jo å bli ferdige, komme seg fort ut! - Ja, Thomas, sier presten. - Hvor er Gud når mennesker lider? - Hvor Gud er? Presten blir litt forfjamset. - Ja, vi lærte jo at Gud er allmektig, fortsetter Thomas. Ser han ikke at det er sult og krig og at folk dreper hverandre? Hvor er Gud når sånt skjer? Teodicéproblemet hadde presten kalt det, spørsmålet om hvordan Gud kan være både god og allmektig når det samtidig finnes så mye vondt i verden. Jeg skjønner ikke alt det presten snakket om. Jeg skjønner egentlig heller ikke hvor Gud er når vonde ting skjer. Jeg klarer ikke å godta at verden skal være slik. Hvordan kan Gud godta det? - Jo, som jeg sa Thomas, begynner presten, Gud skapte mennesket med fri vilje. Fri vilje innebærer også frihet til å velge det onde. Gud ønsker ikke det onde, men mennesket vendte seg bort fra - Men hva med naturkatastrofer, de står jo ikke mennesker bak? Anna sitter ved siden av meg. Hun pleier ikke å si så mye i konfirmanttimene. - Og dessuten er det urettferdig at menneskers frie vilje skal gå utover uskyldige mennesker, kom det bakfra. Nå var det flere som begynte å spørre. - Dessuten har jeg lest at Gud ofte godtar mord og drap og er den verste av dem alle! - Hvor har du lest noe sånt? Presten ser seg forvirret rundt, hvor kommer spørsmålet fra? - Hvor jeg har lest det? I Bibelen vel - Ja, sier en annen. Gud drepte jo alle førstefødte barn eller noe slikt i Egypt, bare for å hevne seg på Farao - Bibelen kan ofte virke vanskelig og uforståelig, svarer presten, men Gud har nok en mening bak det hele. - Det kan vel ikke være en mening med at uskyldige barn dør vel? Sånn, der fikk jeg sagt det! Det er det jeg ikke klarer å godta. Urettferdigheten! - Noe så urettferdig, hørte jeg andre si. Det er godt å vite at andre er enig! - Er det slik Gud er? Nå er alle engasjert i diskusjonen. - Er det slik Gud er, vet jeg ikke om jeg vil konfirmeres! Nei, jeg tror ikke tenker jeg. Jeg tror ikke at Gud er slik! Du er den Gud som ser Hagar het hun. Hun var bare en kvinne, og av et fremmed folkeslag. Engang var hun kanskje blitt røvet bort, eller kanskje solgt bort av sin far som trengte penger? Nå var hun en slave, en trellkvinne. Det er et under at vi hører om henne blant Bibelens fortellinger. Hagar er jo bare en ubetydelig bifigur, verdiløs som menneske i datidens øyne. Likevel forteller Bibelen hennes fortelling. Trellkvinnen Hagar som er den første i Bibelen som gir Gud et navn. Gud kommer til henne når hun er i nød, og hun gir Gud et navn: Du er den Gud som ser. Vi møter fortellingen om Hagar midt i en Bibel som iblant kan være så vanskelig og uforståelig å lese. Her er fortellinger som kan være både grusomme og urettferdige, fortellinger om drap og vold, om undertrykkelse og lidelse. Det er fortellinger som vi helst hopper over fordi de kan gi oss et bilde av en ond og grusom Gud, en Gud vi ikke vil tro på. Hvorfor står disse grusomme tekstene der? Hva forteller de oss? Hva vil Gud oss med dem? Du er den Gud som ser, kaller Hagar den guden hun møter i sin nød. Kanskje er det det Gud vil at vi også skal gjøre? Se! Se menneskene midt i det grusomme, midt i lidelsene. Når vi leser om drap, lidelse og undertrykkelse i Bibelen, vet vi at det er mennesker midt i lidelsene. Disse bibelfortellingene er sanne, fordi de også viser oss hvordan mennesker har det i verden i dag. Fortellingene setter ord på den virkeligheten millioner av mennesker opplever hver dag. Fortellingen gir en stemme til ofre som aldri fikk fortalt sin historie i avisene eller på tv. Nå hører vi dem. Bibeltekstene hjelper oss å se dem. Kristendommen handler om mer enn bare å tro på Gud. Det handler også om å tro på våre medmennesker og den virkeligheten de opplever. Bibelen kan hjelpe oss å rette blikket på verden vi lever i, slik at vi kan se menneskene vi lever sammen med. Bibelen handler om livet her og nå. Det er her Bibelen sier at Gud møter oss, i hvert enkelt sårbare menneske. Her møter han oss midt i lidelsene, på korset, i ansiktet til en aidssyk, i øynene til en som er på flukt, blant fangene i konsentrasjonsleiren eller som et helt vanlig menneske på gata utenfor huset ditt. Gud trenger deg. Gud trenger dine spørsmål, din protest. Det er du som må gi bokstavene, ordene og fortellingene i Bibelen mening. Gud trenger deg for å gjøre Bibelens ord til levende ord. Gud trenger deg for å gjøre hans kjærlighet synlig i verden. Fra boka Når så vi deg utgitt av Kirkens Nødhjelp på Verbum forlag. 5

6 En 60-årsdag Tekst: Rigmor Hølmo Foto: Fra festen: Trine Lernæs. Gamlere dager: NSMs arkiv. Under arbeidsutvalgsmøtet i Karasjok i juni ble generalsekretæren sendt på gangen. Hadde han gjort noe galt? Magne Gamlemshaug tenkte: Hva er det nå som skal foregå? Det er da ingen ting i sakslista som tilsier at drøftinger skal foregå uten meg? Landsstyrets formann til arbeidsutvalget: Vi har en sak som ikke står på sakslista. Magne blir 60 år den 10. september. Dette bør markeres. Hva gjør vi? Det blir nedsatt en komité bestående av formann Arvid Nilssen, sekretær Randi Rian Solberg og Rigmor Hølmo (altså meg). Sted og dato for markeringen blir av styret bestemt til fredag 8. september i Misjonssalene i Trondheim. Selskapet skal være en overraskelse for jubilanten. Magne blir kalt inn igjen og får beskjed: Skriv i din 7. sans på den 8/9: Opptatt. Magne tenker: Datoen er i nærheten av den 10. Har det noen sammenheng? Ofte er det slik at hvis du vil at ting ikke skal bli gjort, setter du ned en komité. Ting kunne tyde på at denne komiteen ville fungere akkurat slik, for etter styremøtet kom ferien og vi fikk ikke gjort mye med saken. Ferien kom og gikk og vi var ikke tilbake på jobb igjen før i august. Nå måtte noe gjøres. Det begynte å haste med å få ut innbydelser. Hvem skulle inviteres? Randi og Rigmor tok kontakt med Arvid, og det viste seg at mens vi hadde prøvd å få Samemisjonen ut av våre tanker i ferien, hadde han faktisk tenkt litt på den. Han kom med en liste over personer med mer og mindre ansvarsfulle stillinger i egen og andres organisasjoner. Nei, dette holder ikke, sa de andre komitemedlemmene. Vi må ha med grasrota også. Magne kjennetegnes ved å høre til på grasrota. Vi fikk viljen vår. Så da vi trodde vi var ferdig med lista, hadde vi over 160 navn på den. Og helt sikkert var det at vi hadde glemt noen, og kriteriene for å havne på lista var også etter hukommelses- og innfallsmetoden. Vi trodde at familien skulle ha eget selskap for slekt og venner, men da fru Aud fikk greie på hvem vi hadde tenkt å be, ble det klart at også denne kategorien måtte inn på vår liste. Da stod det plutselig 205 navn på den! Ville vi ha plass for alle? Og var det riktig i disse trange tider å arrangere fest som jo ville koste en del? Arbeidsutvalget hadde satt en ramme på rundt kroner. Det var forutsetningen at alle inviterte - også styremedlemmer måtte betale sine reisekostnader og evt. overnatting selv. Randi fikk sendt ut de fleste invitasjonene før vi dro på arbeidermøtet i Norges Samemisjon Alta august. De så slik ut: Etter arbeidermøtet måtte vi begynne å få komiteen litt mer hurtigarbeidende. Hvor mange ville det være plass til i det lokalet vi skulle være? Hadde de bestikk og tallerkener nok? Hva skulle vi ha til mat? Hvor skulle vi skaffe den? Hvilke programposter skulle være med? Rigmor hev seg på telefonen til vaktmesteren i Misjonssalene (lokalene eies av NMS). Han satte i gang med å telle alt de hadde av kopper og kar (så nå er de ferdig med varetellingen der!). Så tegnet han opp mulig bordplassering og antall plasser. Jo, skulle de ha plass til. Husgeråd var det verre med. 123 teskjeer og 130 kaffekopper ville kanskje bli nok, men 65 suppetallerkener, 70 stettglass og 57 skjeer ville nok ikke holde. Da er det greit å ha gode bekjentskaper litt forskjellige steder. Jeg tok en telefon til Salem innbyr til FESTSAMVÆR i anledning generalsekretær Magne Gamlemshaugs 60 års dag Vi feirer fredag kl i Misjonssalene, Sommerveiten 4/6, Trondheim Festtaler: Pastor i Frikirken Thomas Bjerkholt Sang og musikk Festmat Misjonsoffer Hilsener m.m. VELKOMMEN SU innen til Randi Rian Solberg/Rigmor Hølmo Norges Samemisjons hovedkontor tlf e-post: hovedkontoret@samemisjonen.no. PS. Dette er en overraskelse for jubilanten. 6

7 Vakkert pyntede bord klare for å ta imot gjestene. (Normisjon i Trondheim) som ikke ligger langt unna. Har dere tallerkener og bestikk? Hvor mange? Kan vi få låne? Hjertelig velkommen! Bare kom og tell! Så var det menyen. Det var klart at det måtte bli noe varmt + kaffe/kaker. Så måtte det ikke bli for dyrt, og det måtte være enkelt å lage og servere. Kjøkkenet i Misjonssalene går ikke under betegnelsen storkjøkken. (Det er bare en vanlig komfyr der og det er så vidt damer med litt kjøtt på bena kan smyge seg mellom benkene. Det er rett som det er at endene møtes der!) Å lage maten selv ble derfor droppet ganske fort. Igjen er det godt med bekjentskaper. Min mann hadde jobbet på Fredly folkehøgskole. Drev ikke de med catering? Jo, og de kunne lage mat, men ikke bringe den. Neivel, da ble det for upraktisk. Opp med telefonkatalogen, gule sider, catering. Prima! stod det der. Ja, det er en vernet bedrift og de er sikkert ikke så dyre som de andre. Og vips, så var det klart at de leverer på stedet det vi måtte ønske til en rimelig penge. Og så ble det bestilt SODD. Bergenseren Arvid forstod ikke at det er trøndersk festmat, men han godtok menyen uten å kny. Pastor i Frikirken i Trondheim, Thomas Bjerkholt, ble tidlig hyret til å være festtaler, men han hadde ikke fått beskjed om at dette var hemmelig for Magne. En dag hadde de støtt på hverandre i byen. Thomas begynte å legge ut om hvor festlig det var at han skulle i Magnes bursdag. Men Magne visste jo ingenting, og det hadde heldigvis Thomas forstått ganske raskt, så han hadde rodd seg i land på et vis. Magnes nysgjerrighet var iallfall pirret. Men på et tillyst festsamvær kan vi vel ikke bare ha Thomas Bjerkholt og sodd? Mer program måtte til. Vi hadde telefonmøter med Arvid når Magne ikke var til stede og pønsket ut litt forskjellig. Bl.a. hadde vi i innbydelsen satt at det skulle bli sang og musikk. Hvem skulle stå for det? Man tager hva man haver! Kanskje noen av gjestene kan stille opp? Og så har vi jo King s Street Quartet (eller Quintet alt etter hvor mange som er til stede. King s Street betyr Kongens gate, og henspeiler på adressen til hovedkontoret). Det vil altså si oss på kontoret i Trondheim. Kvartetten bestod ved denne anledningen av Jon Amundal, Thor Henrik With, Randi og meg. Nå er det meget sjelden vi synger flerstemt i kontorsammenheng. Det kan imidlertid inntreffe når vi under andakten på kontoret synger sanger vi ikke kan. Nåvel, vi måtte iallfall øve. Men å finne et tidspunkt hvor alle er til stede, er ikke enkelt. I tillegg måtte ikke Magne vite eller høre noe. En dag alle var til stede, fikk han derfor beskjed om at han måtte avspasere resten av dagen. Det holdt imidlertid ikke med bare én øvelse, derfor var det et par ganger senere vi ga ham beskjed om at nå måtte han passe kontoret, for vi andre skulle ut på byen. Han ante nok at det hadde noe med den forestående dato å gjøre, men at vi dro ned til Misjonssalene og øvde og planla, det visste han ikke. Nå hadde påmeldingsfristen for lengst gått ut. Omtrent 40 hadde ennå ikke avgitt svar, men det lå an til å bli rundt 100 som ville komme. Hva med de resterende 40? Vi foretok en iskald beregning og bestilte mat til 110. Som du så ovenfor, var påmeldingsfristen en uke før arrangementet. Fremdeles var Magne uvitende. Han burde kanskje snart få vite hvor- King s Street Quartet: Rigmor, Randi, Jon og Thor Henrik. 7

8 Det er imponerende hvordan enkelte har ordet i sin makt. Thomas Bjerkholt er en av dem. for han var opptatt den 8.? Vi skrev et pent kort til ham hvor det stod at han ble bedt om å møte opp festkledd og blid (det siste har han naturlig anlegg for) i Misjonssalene kl.17. (Det var altså en time før arrangementet skulle begynne.) Invitasjonen fikk han utlevert da han dro fra arbeid på torsdagen, med streng beskjed om ikke å åpne den før han kom hjem. På hjemmefronten hadde han begynt å undre seg. Han visste at barna og broren skulle komme til bursdagshelga. Men han hadde ikke sett at Aud hadde begynt å ordne seg med mat og baking. Skulle de ikke gjøre noen innkjøp? Magne har nemlig oversikt over innkjøpene der i gården, for Aud har ikke førerkort og det er et stykke bort til butikken, så Magne er iallfall sjåfør når det Skjulte sider ved Magne kom fram under intervjuet med f.v. Einar Hagalid, Magnor Langset og Per Egil Gamlemshaug. Arvid Nilssen forhører dem. handles. Men Aud svarte bare: Det blir nok en råd. Jaha, hemmelighetskremmeri her også! Så kom den 8. september. Magne hadde tatt fri hele dagen, så vi jobbet uforstyrret. Rigmor dro i Salem for å hente kopper og kar. (Det var tungt å lempe 110 tallerkener, skal jeg si dere! Jeg var helt svett! Det skal egentlig ikke så mye til ) Arvid var på plass fra Bergen tidlig på morgenen, så han hjalp til med borddekkingen. Også Trine (Lernæs) på kontoret var for lengst tatt opp som arbeidende komitémedlem. Hun fikk ansvaret for det estetiske. Og etter som timene gikk, ble bordene vakrere og vakrere. Klokka 17 kom Magne, men hva var det han kom til? Her var det jo bare kontorpersonalet å se! Men av de dekkede bord forstod han at mye folk var ventet. Så dukket Arvid fram, og da fikk han hakeslepp. Og etter hvert som klokka nærmet seg 18, dukket den ene overraskelsen opp etter den andre. Er du her? Og du? Og du? Og alle hadde moro av å komme overraskende med sine gratulasjoner. Litt over klokka 18 kunne så de 102 fremmøtte stemme i Store Gud, vi lover deg. Men først hadde landsstyreformann Arvid ønsket alle velkommen. Heldigvis dukket det opp flere sangkrefter enn King s Street Quartet. Først ute var Kari Osen med sin vakre, varme altstemme akkompagnert av husbond Auden. Og før vi kunne gi oss i kast med den trønderske festmaten, måtte Magne stå mens vi sang Hurra for deg som fyller ditt år! Så mye lekmannsbevegelse med hopp og sprett og spring ble det ikke, men ønsket om alle gode ting var like varmt for det. Etter middagen blir man gjerne litt døsig, så for at ikke folk skulle sovne, ble alle kommandert opp. Dette ga dem anledning til å hilse på andre, samtidig som arbeidsgjengen fikk tatt av bordet. Mmm her er det mye godt, og jammen forsvant nesten alt! I den største pakken var det en koffert, og oppi kofferten var det en T-skjorte som kledde Magne godt. 8

9 Og så er det så lurt med denne lille kofferten som du kan bruke i stedet for bæreposer: Du kan tre den over hanken på den store når du er ute og reiser. På denne fine dagen var det all grunn til å stemme i en frydesang, og det gjorde vi skjønt den var om frelsen full og fri. Nå måtte også Kongekvartetten i ilden. Tanken var at det skulle bli fire-stemt iallfall noen steder, og det ble det! Så var det på tide å høre hva Thomas Bjerkholt hadde snekret sammen til festtale. Min hukommelse er dårlig, men det var en veldig god tale. Han trakk selvfølgelig fram hvordan han kjente Magne og berømmet ham for trofasthet både i tjenesten og mot Ordet. I innbydelsen hadde vi skrevet at det skulle være misjonsoffer. Det hadde vi tenkt kunne være i stedet for gaver til jubilanten. Han sa forresten selv da dagen nærmet seg og han skjønte vi pønsket på noe: Hvis dere har tenkt på noen gaver, ønsker jeg at det skal gå til Kola. Nå var tiden kommet for å sende rundt kollektkurvene, og de fyltes opp. Glad kunne vi konstatere at misjonsgaven ble på rundt kr. iberegnet pengegaver som kom over bank og direkte til jubilanten. Kjenner alle Magne? For å få et nærmere bekjentskap ble tre av gjestene intervjuet. Det var broren Per Egil som fortalte fra barneårene, fetteren Magnor Langset fra studietid og tidlig manndom, mens tidligere landsstyreformann Einar Hagalid tok for seg generalsekretæren. Ikke alle episoder som kom fram i intervjuet, var allment kjent. Thor Henrik hadde satt sammen en billedserie om Magne. Den viste at forandrings skygge har faret også over ham. Bl.a. hadde han hårskillen på den andre si- Kroningen gjorde vi unna på 50-årsdagen. I yngre år mener vi bestemt at han må ha imitert Elvis. Dette er sikkert fra et Geilomøte, for han har strikkejakken på. Det er slitsomt å være generalsekretær! 9

10 den i barndommen. Etter dette smakte det med kaffe og kaker, men tiden var knapp, så programmet gikk ufortrødent videre. Det ble ikke så mange gaveoverrekkelser, men vi hadde ordnet med gavebord i tilfelle det skulle dukke opp noe. Og det gjorde det jo. Jeg synes å huske at han sa etterpå at han hadde fått et titalls bøker og en mengde blomsterhilsener. Men det vi skal dvele litt ved her, er gaven fra oss på kontoret og Samemisjonen. Der var det høytidelig overrekkelse. Først var det en stooor pakke fra organisasjonen. Den inneholdt en koffert. Selvfølgelig har en reisende generalsekretær koffert fra før, men den er så tung at bare tomkofferten opptar halvparten av tillatt flyvekt. Nå fikk han en fjærlett utgave. Men oppi kofferten var det også noe. Det var en T-skjorte med teksten Med på rette staden og det passer jo veldig godt på den snille mannen. Magne er mannen med plastposen. Mens andre løper rundt med stresskoffert, lunker Magne av gårde med bærepose gjerne en oppi den andre fra Rema (Her kunne vi nok hentet noen sponsorkroner!) En koffert opptar jo den samme plassen uansett, mens en bærepose og antall bæreposer - formes etter innholdet. Og har du ikke bruk for den, kan den rulles sammen og puttes i lomma. Genial oppfinnelse, spør du meg! Men bæreposer er uverdig en generalsekretær, derfor blir han mobbet på arbeidsplassen for dette. (Sak for Bondevik!) Nå må det bli slutt på bæreposene! Heretter må det bli mer stil over generalen! Vi på kontoret spleiset derfor på en liten koffert som matchet den store. Nå gjenstår å se om bæreposens tid er ute. (I parentes må gjøres oppmerksom på at undertegnede også er flittig bruker av bæreposer. Etter denne hendelsen tør jeg ikke bruke dem åpenlyst lenger, men har gått til anskaffelse av et sort bærenett. Oppi det har jeg noen bæreposer, i tilfelle ) Mange kunne nok tenkt seg å komme med hilsener til jubilanten, og ordet ble gitt fritt. Men Randi, som ledet møtet på det tidspunktet, var meget striks på talertiden, så det var ikke så mange som grep ordet. Men både Alf K. Tellefsen, Fridtjof Fredriksen og Thor Henrik With rakk å komme med gode ord. Programposten 20 spørsmål i radio, og etter hvert også på TV, er populær. Nå skulle familien Gamlemshaug få prøve seg som panel. De var ikke like rappkjeftet som i NRK, men etter litt hjelp kom de da fram til løsningen, som var Sunnmøring. Familien Gamlemshaug er en syngende familie. Til mor Auds 60- årsdag hadde de sunget inn en CD, og ryktet vil ha det til at det samme skulle skje til denne 60-årsdagen. Iallfall fikk vi høre de fem barna synge to sanger meget vakkert, og det etter bare et kvarters sangøvelse like før opptreden. Ellers er de jo spredd over hele landet. Mot slutten av festen fikk Magne tonen hvor vi ba ham synge en sang på samisk. Det tok han på strak arm. Samtidig benyttet han anledningen til å fortelle hvor fin fest vi hadde laget for ham. Han var meget takknemlig. Randi rundet av kvelden med en meget vakker framføring av et dikt av Gudrun Fagerli om Ordet og kallet, hvorpå vi ba Herrens bønn og Thor Henrik nedba Herrens velsignelse over oss. Så håper jeg at du som ikke fikk noen innbydelse eller som ikke kunne delta, nå har fornemmet litt av festlighetene. Hele familien som panel i 20 spørsmål. Arvid er programleder. Videre ser du eldstesønn Arnfinn Elias, mor Aud, far sjøl, barn nr.2 Solveig Maria, svigersønn André, minstejenta Randi Olaug, barn nr.3 Ann Kristin, og den sist ankomne, men ikke lenger minst: Ole Gunnar. 10

11 Den 24. september var redaktøren i Hommelvik kirke. Den var fullsatt av årets konfirmanter og jubilerende 50-årskonfirmanter. Sokneprest Dagfinn Slungård holdt så god en preken at jeg spurte om å få gjengi den her i bladet. Ett er nødvendig Vi har det fryktelig travelt, det er så mye vi skal rekke, mye vi har lyst til å være med på, og mye vi må få med oss. Det gjelder om å gjøre sine valg, prioritere rett, for å få tid til alt sammen. Noe er bare tidsfordriv, fritidssysler, noe er viktig og noe er helt nødvendig. Det er helt nødvendig å kjempe seg opp av dyna, helt nødvendig å komme seg på jobb eller skole og gjøre en hel del (ganske) nødvendige ting som er forventet av oss, og det er helt nødvendig å følge opp det en har av aktiviteter og forpliktelser for at alt skal gå sin helt nødvendige gang. Vi trener, vi øver, vi gjør lekser, vi forbereder oss. Det er helt nødvendig hvis vi skal henge med. Sånn går det. Dag etter dag. Livet er proppfullt av helt nødvendige ting fra morgen til kveld. Det blir et travelt liv. Et aktivt liv, et interessant liv, det er så mye som skjer. Vi fryder oss over framgang og forbedringer, det går bra på skolen, vi gjør en god jobb, vi liker å ha mye å gjøre, vi liker å ha mye folk rundt oss, vi er sammen med venner, vi tar godt imot gjester som kommer innom. Vi liker musikkskolen, og sangkoret og skolekorpset. Vi har godt av å gå på trening, enten det er fotball eller håndball, friidrett eller langrenn. Stadig møter vi nye utfordringer og lar oss lokke av nye tilbud og aktiviteter. Ikke minst gjelder det 9.-klassingene som er her i kirka i dag. Ja, konfirmantåret er også et tilbud mellom alle andre. Det forventes av oss at vi får med oss det meste av konfirmantaktiviteter og helst uten at vi forsømmer noe av det andre vi er med på. Så kommer vi til kirken en søndags morgen, har kommet oss opp av dyna til og med på hviledagen. Det er helt nødvendig, det er obligatorisk, har presten sagt. Hvis ikke, blir du ikke konfirmert. Vi siger ned i kirkebenken og det blir stilt rundt oss et øyeblikk, ingen sier noe, vi hører på orgelmusikken, synger med på en salme, prøver å være med på Fadervår og følger med på prekenen. Men det er uvant for oss å sitte stille en hel time om gangen, en gang i uka. Idag får vi høre om en som kommer på besøk til travle mennesker og snur opp ned på prioriteringene. Midt i alt det viktige og nødvendige kommer Jesus på besøk. Vi vet hva som forventes når det kommer noen på besøk. Vi vil helst vite det på forhånd så vi får vasket og ryddet i det verste rotet. Ikke konfirmantene kanskje, de har litt enklere forhold til den slags, men foreldrene og 50-årskonfirmantene. Helst skulle vi ha kjøpt inn litt ekstra og bakt boller eller ei eplekake. Vi liker ikke uventet besøk, vi tør i hvert fall ikke selv gå på uventet besøk, kanskje vi kommer ubeleilig? Men Jesus har ikke ringt på forhånd. Huff, vi har ikke ventet noe besøk i dag, og så med hele disippelflokken da, alle tolv er med. Det passer egentlig dårlig, vi har det så travelt. Han bare kommer og slår seg ned i sofaen. Han klapper rolig på den ledige plassen ved siden av seg, og oppfordrer meg på sin forsiktige måte til å sette meg ned litt. Kan jeg gjøre det eller må jeg straks inn på kjøkkenet og sette på kaffen og vaffeljernet? Når han kommer på besøk, han som konger og profeter har lengtet etter å møte, da Forts. s

12 Kretsformannen på Tekst og foto: Dagfinn Nese Sørlandet har ordet Omsorg. Godt humør. Gode kommentarer. Visjonære ideer. Dette er ord som vil høre hjemme i en beskrivelse av Peder Asbjørn Pedersen. 58-åringen fra Flekkerøy er kretsformann i Sørlandet krets. Til daglig deler han - - Skagerak not og trålbøteri er det mye som skal gjøres. Likevel har Peder Asbjørn et stort engasjement i det frivillige kristne arbeid. Ofte sammen med kona Gerda. Har du alltid vært kristen? - Jeg vokste opp i et kristent hjem og regnet meg som kristen opp gjennom oppveksten. Men så kom en periode i ungdomstiden der jeg ville leve mitt eget liv, selv om jeg ikke akkurat hadde noen motstand mot kristendommen. Bibelen opplevde jeg som en lukket bok. Da jeg var 23 år, opplevde vi vekkelse på øya (lokal forkortelse for Flekkerøy). Daniel Bakken stod hele 13 uker her ute. I nombrudd. Og det har holdt? - Ja, Jesus er den som holder fast. Og det er ikke på grunn av, men på tross av meg. Hva betyr engasjementet i Guds rike for deg og ditt eget kristenliv? - Jeg er noe makelig anlagt. Men oppgavene driver meg inn i Bibelen og i bønn for arbeidet. Det gir veldig mye å se at noe begynner å fungere, noe som sprer lys og varme og som også får frem det beste i folk. Tjeneste gir meg stor velsignelse! Peder og kona Gerda understreker hvor viktig tjenesten er for å bli bevart som en kristen. De tror denne viktige siden er altfor svakt fremme i dag. - Vi har også et stort ansvar som forvaltere av evangeliet, også når det gjelder den diakonale dimensjonen! legger de til. Du er leder både innen næringsliv - Å være med å skape noe som en kan se begynner å fungere, er veldig givende, også innenfor næringslivet. Men å få være med å lede mennesker til Jesus, er det største jeg har fått oppleve utenom min egen frelse! Å peke på Jesus gjennom tale og vitnesbyrd, er veldig verdifullt for meg! Hvorfor er du så engasjert i Samemisjonen? - Det startet etter en tur til Finnmark med Flekkerøyguttene. Da jeg møtte folket der oppe, ble jeg glad og engasjert i dem. Samemisjonen står sterkt på øya, så engasjementet er blitt vedlikeholdt. Ofte ser jeg at du og Gerda arbeider sammen i misjonsarbeidet. Er det viktig for dere å arbeide sammen for beidet? - For oss er det en stor felles glede i å dele engasjementet for det kristne arbeidet, enten det er å gå på møte sammen eller å gjøre en felles innsats i en sak. Det er godt å kunne dele det som er viktigst i livet og å kunne samtale om det! At vi har felles tro og mål, har beriket både ekteskapet og hjemmet. - Mange saker er jo viktige, men å ha det godt med Jesus er det aller viktigste! 12

13 - dette arbeidet? - Når en blir med i for mye, kan det bli en stressfaktor, selv om det i utgangspunktet er inspirerende, sier Peder. - Vi må ikke engasjere oss så mye at det blir en uheldig belastning for familien. - En kan ikke være så mye ute at en ikke får preket for sine egne. lite havstykke mellom Flekkerøy og Gerdas hjemland. Gerda er nemlig fra Hirtshals i Danmark. Nå har vi anledningen Hva vet danskene om samene??? Gerda kan fortelle at hun hadde hørt om at det var et samiske folk nord i Norge. - Jeg visste også at de drev med rein og hadde spesielle drakter. samisk jente som hette Laila. Den var interessant. Ellers hadde vi besøk av en dansk misjonær som hadde reist i Finnmark. Han viste lysbilder fra reisen. Med mye å gjøre følger også beho- Gerda og Peder når de virkelig kjenner at de rekreerer? - Vi har kjøpt oss sommerhus ved sjøen nede i Danmark, forteller de. - Når jeg kjenner vindkast fulle av sand, som sandblåser meg på stranda der nede, kjenner jeg virkelig at skuldrene senker seg. Også det å kjøre rundt til familien der nede og ellers familien i Norge, er verdifull rekreasjon for oss. Er det noe innenfor Bibelens ord som Peder tenker seg om og kommer med - Det å bli funnet i ham som det står i Filipperne 3, er blitt en viktig sak for meg. Selv om vi har frelsesvisshet, er det godt å se frelsen igjen og igjen! Det er det som Jesus har gjort, som holder. Alt vi trenger, er lagt inn i evangeliet om ham. Og det er evangeliet selv som skaper frukten og veksten i kristenlivet. Som medlem av Flekkerøyguttene har du flere ganger vært i Finnmark. Har du en morsom episode du vil dele derfra? - En gang vi var der oppe, hadde jeg lenge kjempet med tvil og anfektelse. En dag vi hadde møte i Karasjok, tok to halvgale typer kofferten min og hev den på elva. Jeg så etter om jeg kunne se den, men den var forsvunnet. Elvebunnen var noe rødlig. Dette talte plutselig til meg. Kofferten var et bilde på meg, full av skitne klær som den var. Nå var den skjult. Evangeliet brøt klart frem i anfektelsen jeg var i. Peder siterer Kol.2.14: Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset. - Jeg fikk se at min synd var tatt bort fra Guds åsyn, selv om jeg for egen del kan plages av synden. Opplevelsen i seg selv var ikke det viktige, men at den fikk peke på bibelordet! Det var det jeg satt igjen med. Peder understreker at en ikke kan leve på opplevelser i kristenlivet. - Det kan føre oss ut i en opplevelsestrelldom, så vi må bygge på Guds Ord, sier han. - var du en av initiativtakerne. Fortell om ideen som i år innbrakte kroner til Samemisjonen. - Jeg la frem ideen for kretsstyret. Hvis folk kan spise seg mette selv, og vite at de ved det gjør det mulig for andre å bli mette, må vel det være unikt, ler Peder. - Vi visste jo at det var et stort behov for suppekjøkken på Kola. Mange ble tent for å være med å hjelpe inn i den situasjonen. Peder understreker at dette ikke er noe enmannsforetak. - Her snakker vi om mange ildsjeler som gjør en kjempeinnsats. Vi har til og med en forbeder som ber om godt vær til Skalldyrtreffet. alle lesere til å gjøre det samme! - med Samemisjonsvenner fra Stavanger krets til Skalldyrtreffet. Det var veldig hyggelig. Til neste år vil vi invitere hovedkontoret i Samemisjonen, smiler Peder. - fortalte meg om sin reaksjon da ideen - Kan dette gå??? var tanken jeg satt med. Jeg tenkte at jeg må bare tie stille og la dem få prøve, ler Alf Kristian. - Kretsstyret bestemte seg for å være med på gjennomføringen. Da Skalldyrtreffet gikk av stabelen første gang, ble vi fullstendig overveldet av folkemengden. Vi mistet nesten kontrollen. Matkøen steg til over 50 meter. I etterkant kan vi le av det, men der og da gikk det over hodene på oss, forteller Alf Kristian med et smil. hører med til Samemisjonens misjonsvenner? - Jeg vil hilse med det beste ordet for min del, Salme 73.26: Om enn mitt kjød og mitt hjerte svikter, så er Gud mitt hjertes klippe og min del for evig. Av dette kan en vite at om en lever eller dør, så hører en Herren til. Tenk, Herren er alltid min del og jeg hans! VIKTIG MELDING SE PÅ TV!! Mandag 23. oktober vil det på NRK 1 sendes et program om Kolasekretær Sigfred Giskegjerde og hans arbeid. Programmet heter FAKTOR, og sendes kl

14 Entusiastisk og Tekst: Dagfinn Nese Foto: Astrid Tellefsen verdibasert Finnmarkstur Torsdag den 15. juni trosset en fin flokk med misjonsvenner de 250 milene fra Kristiansand til Karasjok. Det var ikke for å flate ut på en strand ved 70 grader nord, og slikke sol langs elvebredden på Karasjohka. Nei, det var for å legge igjen noe av seg selv. Nemlig en solid dugnadsinnsats for Samemisjonen. Arbeidet som ble utført var variert, for alle aldre og innenfor de fleste fagområder. Vi kan nevne skifting av hustak, lakking av gymsal, nedvask av bygninger, gardinvask, elektrisk arbeid, nedgraving av strømkabel osv. Gjennom min tid i Samemisjonen har jeg lagt merke til at misjonsvenner som har vært i Finnmark, har fått en ekstra gnist i sitt Samemisjonsengasjement. Det kunne derfor være interessant å møte en av dem som var med på dugnadsturen og som var i Finnmark for første gang. Etter noen kilometer bak rattet er jeg fremme på Flekkerøya, hvor Vivian Johansen bor. Som pensjonist flyttet hun tilbake til øya hvor hun vokste opp. Hvorfor valgte du å bli med på denne turen? - Jeg ble spurt av en venninne. Jeg tenkte over det og sa ja. Vi skulle også ha med hjelpesending til Kola og det fenget meg. Det er ikke bare jobbing på en dugnadstur. Hva mer skjedde? Vivian begynner fra starten og forteller om en lang bussreise, som visstnok ble krydret med mange fine opplevelser. - Vi rastet på rasteplasser langs veien. Der tilberedte vi medbrakt mat. Etter som det var om å gjøre å komme raskt frem, fikk vi ikke sett oss så mye om utover det som møtte oss langs veien. Vi kom frem til Karasjok relativt På vei opp til radiomasten. tidlig på lørdagen. Der stod vi fremfor en fin og høytidelig fest. Alf Kristian Tellefsen skulle nemlig få Kongens fortjenestemedalje for sin innsats. Vi var med på å servere de ca.130 gjestene, med en samisk spesialitet kalt bidos. Det var mange som kom med hilsener til Alf Kristian. Disse ble tolket. Han fortjente virkelig medaljen! sier Vivian. - På søndagen var vi med på gudstjeneste i Karasjok. Men allerede før vi gikk dit, hadde vi vært med på å forberede middag til alle som kom på gudstjenesten. Det er tydelig at gudstjenesten har gjort inntrykk på Vivian. Hun skildrer mange inntrykk. De samiske koftene. Salmesang på tre språk. Ja, at det hele gikk på tre språk, synes Vivian var en interessant opplevelse. - Det var så fint å se at da ble alle inkludert! - Ellers opplevde vi et veldig fint fellesskap i arbeidet vi gjorde! Vi fikk gjennom jobbingen en naturlig og god kontakt med lokalbefolkningen, noe som gav oss et godt innblikk og forståelse av livet i Karasjok. Det var noe av det som gjorde turen til en spesiell tur. Vivian er tydelig glad i naturen. Naturopplevelsene turen gav, kommer som perler på snor! - En kveld drog vi mot et utsiktspunkt mellom Karasjok og Lakselv. Midnattssolen brøt gjennom en skybanke og dannet et nydelig fargespill. Det var virkelig et flott syn! sier hun med et oppstemt mimrende blikk. Hva har turen til Finnmark gjort med ditt engasjement for Samemisjonen? - Ja! Jeg så at det var behov for en dugnadsgjeng. Turen har også gitt meg mer forståelse for denne landsdelen. Store avstander. Ulike språk. Vivian forteller videre engasjert om radioarbeidet hun fikk se. - Møtet med ekteparet Krutvik, hvor mannen Jan Ove er ny redaktør for radioen, var virkelig en fin opplevelse. De var så unge og entusiastiske! Radioarbeidet må virkelig 14

15 Grøftegraving til strømkabel. være en framsynt måte å nå ut til folket på, sier Vivian engasjert. Vil du beskrive Karasjok slik du opplevde bygda? - Karasjok var helt annerledes en jeg forestilte meg! Furuskogen, den behagelige temperaturen og gjenkjennelige butikker, gjorde at det i grunnen like gjerne kunne vært et sted på Sørlandet. Jeg ble imponert over den fine kirka og sametinget. De var virkelig noen fine bygninger. Kan du anbefale en slik tur til andre? - Ja! Med naturopplevelser, hyggelige mennesker, innblikk i samisk kultur og en følelse av å ha gjort en nyttig jobb, var det virkelig en spesiell opplevelse. En opplevelse for livet! Sven Sundset som var reiseleder, krydret turen med spennende kunnskap om samisk kultur og historie og Samemisjonens virke opp gjennom årene. Virkelig interessant! Det er tydelig at en dugnadstur gir spesielle verdier i forhold til en vanlig tur! Kanskje det vil være noe for deg når anledningen byr seg??? St.Hans-feiring på DSF. Samenes Venn Ansvarlig redaktør: Generalsekretær Magne Gamlemshaug Redaktør: Rigmor Hølmo ADRESSE: Samenes Venn Norges Samemisjon Kongens gt. 14 B 7011 Trondheim Tlf Fax: e-post: hovedkontoret@samemisjonen.no Web: ABONNEMENT: 11 nr. pr. år Ordinær årspris: kr. 250,- Til utlandet: kr. 300,- For kontingent: Konto nr.: For offer og gaver til misjonsarbeidet (også skattefrie): Konto nr.: Norges Samemisjon er en uavhengig organisasjon med samme bekjennelsesgrunn som Den norske kirke. Samemisjonens mål er: På bibelsk og evangelisk-luthersk grunn å utføre indremisjonsarbeid blant den samiske befolkning. Siden 1993 har Samemisjonen også startet opp arbeid blant samer på Kolahalvøya. Samemisjonen ser det som en oppgave å støtte samisk språk og kulturarv. Støttevirksomheten omfatter 7 kretser. Landsstyrets formann: Arvid Nilssen Hillerenvn Mathopen Tlf Trykk: Wennbergs Trykkeri AS 15

16 B-PostAbonnement Forts. fra s. 11 går Marta på kjøkkenet, mens Maria setter seg ned og hører på ham. Vi er som Marta, livet vårt er fylt av strev og uro. Marta, Marta, du gjør deg strev og uro med mange ting, men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del og den skal ikke tas fra henne. Det er ikke sikkert alle rundt meg synes det virker fornuftig å prioritere ei stille stund med Jesus på en travel hverdag, eller en tur til kirka på en kostbar familiefridag. Hvordan skulle det gå hvis alle satte seg ned for å høre på Jesus? Det stilles krav til oss fra alle hold. Vi må fylle våre forpliktelser og ikke kaste bort tiden, og slett ikke overlate arbeidet og oppgavene til andre. Det er uansvarlig. Hverdagen er full av nødvendigheter. Tilsynelatende nødvendige ting. Helt til det plutselig skjer noe. Et møte med noen eller noe. Et møte med Jesus, for eksempel. Et møte som roer pusten, gjør rytmen jevnere, blikket klarere og prioriteringene tøffere. Etter et sånt møte kan jeg gå med hevet hode og lettere hjerte inn i alle nødvendighetene og nekte dem å ta styringen over livet mitt. For han som har skapt meg, som elsker meg og som har gode planer for meg, har hvisket meg i øret at det eneste nødvendige faktisk er å høre til hos ham. Så kan resten av nødvendighetene vente litt akkurat nå. Vi er heldig, vi er begunstiget som får besøk av Jesus. Ikke alle er så heldige, mange har aldri møtt ham. Han er i grunnen ingen sjelden gjest hos oss. Det finnes en bibel i hvert et hjem, det er gudstjeneste stadig vekk. Og det er ikke bare i kirka vi treffer ham, nei, han møter oss midt i den travle hverdagen, og ønsker å bringe fred inn i vår uro. Han sier ikke at det er uviktig det vi holder på med til hverdags, men han vil gi oss fred midt i all uro og vår bekymring. Han vet at vårt strev ikke er unødvendig, mange mennesker har bekymring og uro de ikke har valgt selv, og heller ikke kan velge bort. Da er det enda mer om å gjøre at vi tar Jesus med oss inn i hverdagen. Når han kommer inn i et hus, hilser han det med fred. Det gjorde han bestandig. Fred være med dette hjem, sa Jesus hver gang han kom på besøk. Hver gang Jesus møter oss til gudstjeneste, hilser han oss med fred: Nåde være med dere, og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Vi skal ikke velge enten Marta eller Maria som forbilde, vi trenger dem begge. Vi har det travelt, vi er med på mye, vi har mange forpliktelser og vi har noen bekymringer. Vi glemmer dem ikke om vi sitter i kirka heller, men tar dem med oss og legger dem fram for Gud. Midt gjennom livet vårt som en rød tråd, går Guds fred. Fred midt i all uro, glede midt i all bekymring, trøst i sorgen, håp i en skakkjørt verden, nåde for syndere, og nytt liv for alle som tar i mot ham. Han går med oss hver dag så lenge verden står. Han gir oss ikke opp så lett. Han er der også når vi glemmer ham. Han har vært der i 50 år og han er med videre. Han venter på at vi skal skjønne hva som virkelig er nødvendig - og faktisk gjøre det. Gi rom og tid til det ene nødvendige. Det viktigste. Å høre på hva Gud har å si oss, hva han vil med livet mitt, og framtida mi.