Kystverkets vegrett m.v. i Vestresand fiskerihavn i kommune 1860 Vestvågøy

Transkript

1 Hovedkontoret TP ADVOKATFIRMA DA Advokatfullmektig Håland/advokat Søyland Postboks 363 Sentrum 4303 Sandnes Deres ref: Vår ref: 2012/ Arkiv nr: 033 Saksbehandler: Ivar Sigbjørn Lindås Dato: Kystverkets vegrett m.v. i Vestresand fiskerihavn i kommune 1860 Vestvågøy Bakgrunn Saken gjelder Kystverkets vegrett i Vestresand fiskerihavn, Vestvågøy kommune. Bakgrunnen for saken er at nåværende grunneier av gnr. 105, bnr. 3 i kommune 1860 Vestvågøy, Jann M. Johansen, representert med advokatfullmektig Ellen Fjælberg Håland i advokatfirmaet TP Advokatfirma DA, mener at Vestresand båtforening ikke er berettiget til å benytte Kystverkets vegrett over nevnte eiendom i forbindelse med kjøring til og fra småbåtanlegget i Vestresand fiskerihavn. Kystverkets vegrett er regulert i grunneiererklæring utstedt 28. april 1977 av daværende grunneier av gnr. 105, bnr. 3, i Vestvågøy kommune, Peter Th. Vagle, og tinglyst 20. august 1981 som dokument nummer 3504/1981. Nåværende grunneier overtok eiendomshjemmelen tilsynelatende gjennom omsetningserverv, tinglyst 4. desember Saken reiser blant annet spørsmål om lovlig bruk av havneanlegget, hvor omfattende Kystverkets vegrett tilknyttet havneanlegget er, i hvilken grad vegretten kan benyttes av andre enn Kystverket selv, og hvem som har vedlikeholdsansvaret for vegen. Vegretten er aksessorisk til statens hovedrettigheter etablering av havneanlegg i Vestresand og vegrettens nærmere innhold må tolkes i lys av omfanget av hovedrettigheten; Vegrettens formål er å dekke det adkomstbehov som lovlig bruk av havneanlegget genererer. For øvrig er det ikke tvilsomt at vegretten som sådan er å anse som en servitutt (skal avbøte mangler ved hovedrettigheten), og at lov av 29. november 1968 um særlege råderettar over framand eigedom (servituttlova) således vil komme til anvendelse i vurderingen av vegrettens nærmere innhold. Vegen har vært forutsatt benyttet som adkomstveg til den aktuelle delen av Vestresand fiskerihavn ved etableringen av grunneiererklæringen. Hovedkontoret - Kystforvaltningsavdelingen Sentral postadresse: Kystverket, postboks 1502, 6025 ÅLESUND Telefon: Telefaks: Bankgiro: Internett: E-post: Org.nr.: post@kystverket.no NO Brev, sakskorrespondanse og e-post bes adressert til Kystverket, ikke til avdeling eller enkeltperson

2 Nærmere om bruken av havneanlegget Slik Kystverket oppfatter grunneiers side, menes derfra at lovlig bruk av havneanlegget er begrenset til fiskeribruk og næringsvirksomhet. Selv om utgangspunktet for etableringen av havneanlegget har vært slik bruk, er det intet som taler for at dette også setter ytre rammer for bruken av havneanlegget. Utgangspunktet for rettighetene til havneanlegget er fastsatt i grunneiererklæringens punkt 6: Det fremkommer klart at rettighetene til anlegget er uinnskrenket og stedsevarende og omfatter også dets senere bruk og utnyttelse. Ordlyden viser i seg selv at Kystverkets rettigheter til bruk av anlegget er svært vide. Dette er da også slått fast i rettspraksis, for eksempel i Ugelvikdommen, LF Ugelviksaken er meget sammenlignbar med hensyn til Vestresand fiskerihavn i vurderingen av Kystverkets rettigheter ved etablering av småbåtanlegg i en fiskerihavn, og tilsvarende vurderinger må også legges til grunn for Vestresand fiskerihavn. I grunneiererklæringen er det i tillegg inntatt en særbestemmelse i punkt 6 som presiserer at det innenfor rammene av den uinnskrenkede og stedsevarende bruksretten også kan etableres privat bebyggelse i moloskråningen. Tillegget gir klare signaler om mulig privat bebyggelse som selvsagt også vil generere vegtrafikk til og fra havneanlegget. Vestresand havneanlegg består av flere moloer og ulike grunnarealer avsatt til forskjellige typer bruk, så vel som veger m.v. I tillegg er det gjennomført flere utdypningsarbeider. Statens rettigheter er etablert på flere eiendommer, som har et varierende sett med grunnrettigheter knyttet til seg. I henhold til historiske kostnadsdata, har staten investert nærmere NOK 39 millioner i Vestresand havneanlegg når dette fremskrives til pengeverdi (til og med prosjekter kostnadsført i 1994). Ca. ¼ av investeringene ble gjort før utstedelsen av den aktuelle grunneiererklæringen, de øvrigere i forbindelse med og etter utstedelsen av den aktuelle grunneiererklæringen. Første grunneiererklæring tilknyttet Vestresand fiskerihavn ble gitt i Statens satsning og investering i havneanlegget har således vært omfattende gjennom nærmere 100 år, nettopp med den hensikt at stedet skulle utvikles med en aktiv havn. Normalt har også investeringene blitt initiert på henstilling fra lokale interesser, noe som antas å gjelde også for Vestresand fiskerihavn. Berørte grunneiere har i den sammenheng avstått eiendom til Statens anlegg og grunnarealer, vel vitende om at hensikten har vært å sikre økt aktivitet og utvikling av stedet gjennom utbygging av offentlig tilgjengelig samferdselsinfrastruktur. At aktiviteten knyttet til denne type havneanlegg kan bli betydelig anses som åpenbart påregnelig. Kystverkets rettigheter til utnyttelse av havneanlegget i Vestresand er altså meget omfattende, både mht. bruksintensitet og bruksbredde. Side 2

3 Nærmere om vegretten Vegretten reguleres blant annet nærmere i grunneiererklæringens punkt 3: Av bestemmelsen i grunneiererklæringen fremkommer klart at vegretten er gitt for å sikre nødvendig adkomst mellom havneanleggets grunnarealer og anlegg, og nærmeste offentlige veg. I dette ligger at det skal kunne etableres kjørevei til både moloanlegg, kaier, privat bebyggelse m.v., men også til andre grunnarealer tilknyttet havneanlegget. Det ville ikke gi mening om denne vegretten var forbeholdt Kystverkets egen bruk i forbindelse med vedlikehold m.v., slik det hevdes fra grunneiers side, og det er intet i grunneiererklæringen som tilsier en slik tolkning. Uten nødvendig vegadkomst for brukerne av havnen mister naturligvis et havneanlegg, bygget for betydelige offentlige midler, svært mye av sin hensikt. For øvrig kan bemerkes at det i tillegg til den generelle vegretten i grunneiererklæringens punkt 3, helt særskilt er avstått rettigheter til veger m.m. i forbindelse med utbygging og vedlikehold av havna, jf. grunneiererklæringens punkt 1. Grunneiers side synes å være av den oppfatning at Kystverket ikke uten videre kan bemyndige en båtforening, eller enkeltbrukerne i båtforeningen til å bruke vegen. Oppfatningen må bero på en misforståelse. Ordlyden i grunneiererklæringen gjelder en mer formell overføring av forvaltningen av bruksretten, tilsvarende den rett Kystverket i denne type saker ofte gir kommunene for å forvalte vegretten for seg. Ut fra formålet med vegretten kan bruken av ordet bemyndige ikke tolkes snevert sett i forhold til den enkelte bruker av vegen, slik at en generell avgjørelse fra Kystverkets (eller kommunens) side om at havnas brukere kan benytte vegen er tilstrekkelig. Vegretten er som nevnt en servitutt. Etter servituttlovas 2 skal verken rettighetshaveren eller eieren bruke sin rådighet over eiendommen slik at det er urimelig eller unødvendig til skade eller ulempe for den andre part. Videre sies at det i vurderingen av hva som er urimelig skal legges vekt på hva som er formålet med retten, og hva som er i samsvar med tiden og forholdene ellers. I vurderingen av om servitutten blir lovlig utnyttet, må det således foretas en avveining mellom rettighetshavers bruk, sett hen hva som var formålet med retten og hva utviklingen har medført mht. endring av bruken, og hva som måtte være til kvalifisert skade eller ulempe for grunneier tatt i betraktning hva som er påregnelig bruk. Formålet med retten er et sentralt moment i vurderingen av om utnyttelsen av servitutten er i samsvar med loven. Som redegjort for tidligere, er formålet med retten å dekke de adkomstbehov en lovlig bruk av havneanlegget genererer. Kystverkets bruksrettigheter i havna er både omfattende mht. bruksintensitet (mengde bruk) og bruksbredde (type bruk). At bilbruken generelt har øket siden slutten av 1970-tallet er en kjensgjerning, og medfører at også aktuell grunneier må finne seg i en generell trafikkøkning på vegen. At typen av bruk i stor grad har gått over fra fiskeri/næring til fritidsbruk m.v., ligger klart innenfor Kystverkets rettigheter. Kystverket kan heller ikke se at vegbrukens karakter kan være særlig annerledes med fritidsbåtbruk, enn hva som ville vært tilfelle i en aktiv fiskerihavn med boligbebyggelse, næringsvirksomhet etc. Side 3

4 Det er ikke kjent hvor stort omfanget av båtforeningens bruk av vegen rent faktisk er, og hvor stor den samlede belastningen på vegen derved blir. Det kan imidlertid ikke ses at dagens samlede bruk overskrider det som må være påregnelig for grunneier, sett hen til de forutsetninger som ligger til grunn for rettigheten og de formål rettigheten skal dekke. Det er for øvrig grunn til å anta at trafikkbildet på denne veien ville vært klart mer omfattende/belastende for grunneier dersom anlegget i dag hadde vært en aktiv fiskerihavn, eksempelvis med daglig tungtransport, i tillegg til all annen trafikk til og fra havnen og dens brukere, beboere i privat bebyggelse og næringsdrivende. I Vestresand fiskerihavn har fiskeri- og annen næringsvirksomhet blitt av et mindre omfang enn forventet. At grunneier over en periode dermed har hatt en tilfeldig fordel med mindre trafikk på vegen over sin eiendom enn påregnelig, kan ikke redusere innholdet i statens vegrett, og derved hva som er påregnelig for grunneier for fremtiden. Det er ikke tilstrekkelig at bruken av vegen er til skade eller ulempe for grunneieren for at bruken er ulovlig. Bruken må være urimelig til skade eller ulempe, sett hen til det som må anses være påregnelig bruk for grunneieren. Altså må bruken være noe langt mer enn den påregnelige bruken. Det synes klart at vegen går relativt tett inn på huset til grunneieren, og at utnyttelsen av veien således subjektivt sett kan oppleves som en ulempe. Imidlertid er det fra opprinnelig grunneier avgitt grunn til veg for offentlig bruk og til et offentlig havneanlegg (selv om selve vegen er privat), hvilket også binder nåværende grunneier. Målestokken blir derved hva som objektivt fremstår som urimelig bruk utover det som må anses som påregnelig bruk av veien i dagens situasjon. Ut fra det som er gjennomgått tidligere kan Kystverket ikke se at det foreligger urimelig bruk her. På bakgrunn av ovennevnte gjennomgang konkluderer Kystverket med at båtforeningens bruk av vegen til Vestresand havneanlegg ligger klart innenfor rammene av den vegrett Kystverket har på gjeldende eiendom. Vedlikeholdsansvaret for vegen etter veglova Grunneiers side problematiserer at vegen er privat og dårlig vedlikeholdt, og trekker inn utfordringer knyttet til veglova, og da særlig 54 om vedlikeholdsansvar m.v. Kystverket går ikke dypt inn i denne problematikken, utover å konstatere at Kystverket med utgangspunkt i grunneiererklæringen og de bestemmelser som følger av veglova, har et visst ansvar knyttet til vedlikeholdsbehovet, jf. blant annet veglovens 54 og 55. Kystverket kan imidlertid ikke se at den delen av vegvedlikeholdet som ligger på Kystverket, ikke skulle kunne utføres av andre (også båtforeningen) etter nærmere avtale med Kystverket, jf. grunneiererklæringens punkt 3. Kystverket har da også tatt ansvar for vedlikeholdet gjennom å anmode Vestvågøy kommune om utførelse av vedlikehold i brev av og svarbrev av med orientering om vedtak om vedlikeholdserklæring fra Vestvågøy kommune av Det er beklagelig dersom Vestvågøy kommune ikke har oppfylt sine forpliktelser fullt ut i henhold til sitt vedtak. Kystverket har vært i dialog med Vestvågøy kommune vedrørende dette og dette vil bli fulgt opp videre fra Kystverkets side. Side 4

5 I Vestresand er det derved kommunen som har ansvaret for det faktiske vegvedlikeholdet, i det minste opp mot Kystverket. Denne arbeidsfordelingen mellom Kystverket om Vestvågøy kommune ligger klart innenfor rammene av Kystverkets fullmakter etter grunneiererklæringens punkt 3. I det tilfellet vegen faktisk også utnyttes til bruk som ikke er tilknyttet havnevirksomheten, og som er tillatt av Kystverket (og grunneierne), bør reglene om ansvarsfordelingen for vedlikeholdet og kostnader som følger av blant annet veglovens 54 og 55 etterleves. Dette medfører at grunneierne må ta sin del av vedlikeholdsansvaret. Kystverket ser imidlertid ikke at dette er aktuelt på det nåværende tidspunkt. Grunneiers side mener veien over ismoloen ikke tåler trafikken fra båtforeningen, uten at dette er dokumentert. Kystverket har ansvaret for ismoloen og følger opp denne i sitt løpende arbeid med forvaltning av Vestresand fiskerihavn. Vestvågøy kommune har ansvaret for vegvedlikeholdet, jf. foranstående. Kystverket har ikke faglig grunnlag for å anta at ikke vegen skal tåle denne trafikken. Voldgift I det tilfelle det skulle komme til søksmål, er det staten ved Samferdselsdepartementet som vil være rett saksøkt. Kystverket antar at staten vil samtykke til at saken føres for de ordinære domstoler, evt. jordskifteretten. Konklusjon Kystverket står fast på at båtforeningens bruk av den angjeldende veg ligger innenfor de rettigheter staten har på den aktuelle eiendommen. Kystverket finner at oppsetting av bom på vegen fra grunneiers side, slik det skisseres, vil være brudd på de plikter grunneier har som følge av grunneiererklæringen. Med hilsen Sven Martin Tønnessen avdelingsdirektør Ivar Sigbjørn Lindås seniorrådgiver Dokumentet er elektronisk godkjent Side 5