Skjøtselsplan for Tingvoll-lia vest, Tingvoll, Møre og Romsdal.

Transkript

1 Vestlandet Skjøtselsplan for Tingvoll-lia vest, Tingvoll, Møre og Romsdal. A. Generell del Slåttemarker er arealer som blir regelmessig slått. Semi-naturlig slåttemark, eller såkalt natureng, er slåttemarker som er formet gjennom rydding og lang tids tradisjonell slått. De er ofte overflateryddet, men ikke oppdyrket og tilsådd i seinere tid, og ikke eller meget lite gjødslet. De blir slått seint i sesongen. Slåttemarkene blir eller ble gjerne høstbeitet og kanskje også vårbeitet. Hvordan slåttemarkene har vært skjøttet varierer noe fra sted til sted og hvor man er i landet. Slåttemark er urte- og grasdominert og oftest meget artsrik. Den kan være åpen eller tresatt. Tresatte slåttemarker med styvingstrær som blir høstet ved lauving er i dag meget sjeldne. Slike såkalte lauvenger ble gjerne beitet om våren, slått en gang seint om sommeren og høstbeitet. I tillegg ble greinene på trærne høstet til lauvfôr med et tidsintervall på 5-8 år. I gammel tid spilte også myr en viktig rolle som slåttearealer (slåttemyr). De fleste jordvannsmyrene i Norge har tidligere vært slått, men myrslåtten opphørte i stor grad alt for lenge siden og forekom bare noen få steder fram til slutten av 1950-årene. Gjengroingen av slåttemyr går imidlertid gjerne langsomt så flere myrer bærer i dag likevel fortsatt preg av denne høstingen. Det er registrert få lauvenger og slåttemyrer som fortsatt er i hevd. De ulike slåttemarkene tilhører våre mest artsrike naturtyper med meget stor betydning også for andre organismer enn karplanter. Rundt 70 prosent av våre dagsommerfugler er for eksempel knyttet til åpen engvegetasjon (særlig urterik slåttemark) og en rekke vadefugler bruker strandenger (slått eller beita) som hekkeområder og rasteplasser ved trekk. I tillegg har slåttemarker stor betydning for mange truete beitemarksopper. Slåttemarker kan ikke erstattes av beitemarker fordi de inneholder vegetasjonstyper og flere arter som ikke opprettholdes av beite. I sammenligning med beitemarker har de høyest artsmangfold per m 2 og også de største bestandene av flere truete engarter. Gjennom historien har de vært, og vil også i framtiden være, viktige levende genbanker. I tillegg er de bærekraftige økosystemer som har vært et nøkkelelement i norsk landbruk i tusener av år. I løpet av 1900-tallet har de imidlertid blitt blant våre mest truete naturtyper. Slåttemarksutforminger på Vestlandet Den store variasjonen i vår slåttemarksvegetasjon i Norge er foreløpig bare delvis kartlagt. I det følgende har vi likevel forsøkt å peke på noen utforminger av slåttemarksvegetasjon som kan sees som karakteriske for landsdelen og dermed gir fylkene på Vestlandet et særskilt forvaltningsansvar. Vi gir også eksempler på noen verdifulle lokaliteter i Møre og Romsdal. I Møre og Romsdal har man en meget god oversikt over fylkets slåttemarker på grunn av at det her nylig er gjort en sammenstilling av kunnskapen om tradisjonelle slåttemarker (Jordal 2007). 178 lokaliteter omtales i rapporten fra dette prosjektet, og slåttemarker er registrert i 29 av fylkets 37 kommuner. Lokalitetene forekommer likevel først og fremst konsentrert innen mindre geografiske områder, og kommunene Stordal (22 lokaliteter, særlig i Nørdredalen), Rauma (28 lokaliteter, særlig i øvre Romsdalen), Tingvoll (19 lokaliteter, særlig i Vågbø-Holmeide) og Sunndal (16, særlig ved fjellgardene) har flest kjente lokaliteter. Frisk fattigeng, ofte med stort artsmangfold, er sannsynligvis den viktigste vegetasjonstypen. 64 rødlistearter er registrert i de registrerte slåttemarkene (13 karplanter, 1 sommerfuglart, 50 sopparter).

2 En spesielt verdifull lokalitet er Skutholmen, Fræna, der det finnes ett helhetlig fiskerbondelandskap som skjøttes tradisjonelt og rommer mange gamle kulturlandskapselementer bl.a. mange små 1x2-meters potetåkre i bergskortene. Slåttemarkene blir slått med ljå. Her finnes mange rødlista beitemarkssopp. Stedet er veiløst og nås med robåt som fastlandssamband over et 50 meter bredt sund. Langs Grøvuvassdraget (Sunndal, utvalgt for MR i 2008) og i øvre Romsdalen (Rauma) finnes tørre-friske slåttemarker med flere tørrengsarter som Pilosella-arter og sjeldne sopper. Stordal kommune har kanskje landets største bestander av kvitkurle som i stor grad er knyttet til rester etter slåttemarker. Nordre Sunnmøre er et kjerneområde for solblom. Mer enn blomsterstengler er registrert totalt innen dette området. Dessverre er det nå bare sporadisk hobbyslått igjen her. Generelle råd ved skjøtsel og restaurering av verdifulle slåttemarker Skjøtsel Beste måten å skjøtte ei gammel artsrik eng på, er å følge opp den tradisjonelle driftsforma, uten gjødsel og med sein slått. Det tradisjonelle slåttetidspunktet har variert noe fra sted til sted avhengig av klima og høyde over havet. Derfor er det viktig å finne ut hva som har vært vanlig på den aktuelle lokaliteten eller i nærområdet fra gammelt av. Slått før 10. juli var imidlertid meget sjeldent! En bør benytte lett redskap (ljå, tohjuls slåmaskin eller lettere traktor der det er mulig). Graset bør bakketørkes ev. hesjes før det fjernes. I tillegg til at en får tørt og godt høy, er bakketørkinga viktig for at frøa til engartene både skal få modne ferdig og bli liggende igjen på enga når høyet samles sammen og kjøres vekk. Det er meget viktig at graset ikke bare blir liggende, da det kan bidra til oppgjødsling av enga, samt at det tørre graset hindrer mange småvokste engplanter å komme opp. Enkelte steder har engene i tillegg vært beitet, enten vår eller høst eller begge deler. Bare beiting kan imidlertid ikke erstatte slått, men er det eneste mulighet for skjøtsel i en periode, er storfebeiting det mest skånsomme. De velger ikke ut godbitene slik sauen gjør. Beitepresset må i tilfelle ikke være for stort, og en må vente seg noe manuell etterrydding. Der en har tidligblomstrende arter er det særlig viktig at en unngår vårbeite. Restaurering Når det gjelder restaurering av enger som er i gjengroing og utvidelse av eksisterende slåtteareal er det viktig å ikke sette i gang med mer omfattende restaurering enn det en greier å følge opp med skjøtsel i ettertid. Dersom det er mange delfelt som skal restaureres, kan det være lurt å ta det trinnvis over flere sesonger. Slik blir det mer overkommelig, og en får en følelse med hvor omfattende de ulike tiltaka er, og hva en kan forvente å få gjennomført per sesong. Hogst/grovrydding bør helst gjennomføres på frossen og gjerne bar mark, dette for å unngå skader på undervegetasjonen og er samtidig lettvint for å få så lav stubbe som mulig. Rydding i snø kan være noe mer tungvint, mindre busker og oppslag kan også ryddes på sommeren når det er tørt og mye av biomassen er samlet i bladene. I slåtteenger som ikke har vært tresatt er det ikke noe poeng å sette igjen noe særlig med trær. Gamle styvingstre må imidlertid spares. Et og annet lauvtre med fin og vid krone kan og få stå. All gran/furu og fremmede treslag (som platanlønn) bør fjernes. Etter hogst er det spesielt viktig at alt ryddeavfall, kvist, stubber og lignende blir samla sammen og brent på egna steder, og aller helst frakta ut av området. Dette for å unngå unødig oppgjødsling.

3 Ryddeavfall som ligger spredd utover vil elles fort føre til dominans av uønska vegetasjon. Oppflising og spredning av flis i området er av samme grunn ikke å anbefale. Gjenstående biomasse vil ta opp noe av næringen som frigjøres fra de døde røttene til trær og busker som har blitt ryddet vekk. Dette gir en gjødselseffekt som lett forårsaker oppvekst av uønska nitrogenkrevende arter (som bringebær og brennesle). Gradvis gjenåpning er derfor best. Gjødslingseffekten sammen med økt lysinnstråling fører gjerne også til en del etterrenning. Det er mest effektivt å slå lauvrenningene i juli, når det er minst energi samla i rotsystemet. Dette faller normalt sammen med slåttetidspunktet. Det kan likevel være nødvendig å rydde lauvrenninger flere ganger utover i første sesongen, og i tillegg året etter. Osp og or sprer seg ved rotskudd, og rydding kan i mange tilfelle føre til utstrakt renning. Disse kan det derfor lønne seg å ringbarke (sokke). Det bør da skjæres et fem cm bredt band rundt treet nedenfor nederste greina. Det er viktig at snittet er så dypt at all barken forsvinner, slik at transporten av næringsstoff helt sikkert er brutt. Det er lettest å ringbarke om våren. Etter tre somre kan de døde trærne fjernes. Stubber må kappes helt ned til bakken, enten i forbindelse med hogsten eller ved etterrydding på barmark. Større stubber vil gå raskere i forråtning om en skiller barken fra veden med et spett eller lignende, og så stapper jord i mellom. Med unntak av osp og or kan en også unngå renninger på denne måten. Dette kan til eksempel være aktuelt i kanter som hindrer lysinnstråling til slåttemarka. Problemarter som bringebær- og rosekratt, brennesle, mjødurt eller liknende går normalt gradvis ut ved slått, men kan være avhengig av slått flere ganger per sesong i begynnelsen med ljå eller krattrydder. Felt med einstape (bregne) bør slås ned med kjepp (ikke skjæres ned). På denne måten fortsetter bregna med å transportere næring fra røttene, og utarmer så rotsystemet sitt. Den bør så fjernes på høsten. For mer utfyllende om skjøtsel, restaurering og hevd, se: Skjøtselsboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker som finnes på DNs hjemmesider:

4 B. Spesiell del: Lokalitet: Tingvoll-lia vest Type: slåtteeng ID Naturbase: BN UTM: , Kommune/fylke: Tingvoll, Møre og Romsdal Gnr/bnr: Areal, nåværende: Mulig areal etter restaurering: 50/6 1,86 daa Tidligere registrert: Registrert i Naturbase Registrert av: Gudrun Hagen Dato for skjøtselsplan: Utformet av: November 2010 Kirstin Flynn, Miljøfaglig Utredning AS Re-registrert i forb. m skj.pl. Registrert av: K. Flynn, U. Hanssen, G. Gaarder, G. Moen, B. Bele, M. Nystad Dato: 8. juli 2010 BELIGGENHET OG NATURGRUNNLAG Lokaliteten ligger på Tingvoll museum i lia på nordsiden av Tingvollvågen. Slåtteenga heller mot sør. Det omliggende området er delvis dekt av blandingsskog, og delvis museumsområder og beitemark. Arealet som tidligere er registrert er nå delt inn i to slåtteenger, og en beitemark slik at arealet på denne lokaliteten nå er 1,86 daa. Berggrunnen består av dorittisk til granittisk gneis eller migmatitt. Innenfor lokaliteten er det to delområder; skråninga på vestsiden av låven ovenfor parkeringsplassen (Tingvoll-lia øst), og enga i vestre del av museumsområdet (Tingvoll-lia vest). Begge kan karakteriseres som frisk, middels baserik, gulaks-engkvein eng med et knippe beitemarkssopp og naturengarter i karplantefloraen. Det er i tillegg funnet flere kravfulle beitemarkssopp og noen kravfulle karplanter som stortveblad og marinøkkel. TIDLIGERE OG NÅVÆRENDE BRUK: Tradisjonell bruk: Trolig var slåtteenga åker fra gammelt av. Senere ble den brukt som slåtteeng fram til gården ble lagt ned i Det ligger et sommerfjøs i utkanten av gården som ble brukt mens dyra var på utmarksbeite, og innmarka ble da slått for vinterfór. Gården har hatt både sau, kyr og hest, men trolig har det variert over tid med forskjellige epoker. Etter at gården ble nedlagt ble både innmark og utmark beita av dyr fra nabogården. Det er mulig at slåtteenga blei gjødsla noe på 50-tallet. I de siste 15 årene har slåtteenga blitt slått med ljå på dugnad i juli. Det hesjes med bruk av én hesje og det etterbeites ikke. Det er ikke slått på oversida av stien gjennom slåtteeng 1 på 3-4 år. Slåtten bør gjenopptas her, og området bak hytta kan med fordel også tas med. Ingen SMIL midler er gitt for beite eller slått så langt. NATURTYPER, UTFORMINGER OG VEGETASJONSTYPER: Området vurderes å ligge på grensa mellom disse to vegetasjonstypene etter Fremstad (1997): G7 Frisk/tørr, middels baserik eng, fortrinnsvis i lavlandet G4 Frisk, fattigeng; engkvein-rødsvingel-gulakseng, a) vanlig utforming NiN: ARTSMANGFOLD: Engfrytle, gulaks, blåklokke, grov nattfiol, prestekrage, legeveronika, aurikkelsveve, stortveblad, storbøåfjør, vanlig marinøkkel (2 forekomster) RØDLISTEARTER: Skifervokssopp (1-2 forekomster), gulfotvokssopp (3 forekomster), rødnende lutvokssopp (trolig 2 forekomster), svartdogget vokssopp (1 forekomst), mørkskjellet vokssopp (1 forekomst), Entoloma velenovskyi (1 forekomst), Entoloma pseudocoelestinum (1 forekomst), melrødskivesopp

5 FREMMEDE ARTER: (1 forekomst), semsket rødskivesopp (1 forekomst) Det er noe gran i området, et par trær står i kantsonen til enga. Noe av grana er i spredning. STATUS/TILSTANDSBESKRIVELSE: Det er noe firkantperikum i øvre del av slåtteenga som indikerer gjengroing. Det er også noe oppslag av div. løvtre arter i øvre halvdel og i kantsonene til slåtteenga. Dette er uheldig fordi det vil føre til utglisning av feltsjiktet pga. skygge. Slåtteenga er i hovedsak intakt, men har noen områder preget av gjengroing, samt et lite område som er blitt delvis ødelagt av torvtekt. Torv er tatt i en firkant midt på slåtteenga. Dermed er jordstruktur og frøbank fjernet/endret slik at vegetasjons strukturen er endret. Området er noe forsenket i forhold til resten av slåtteenga og det er kommet opp en del blåbærlyng sammen med noen naturengvegetasjonen. I tidligere avgrensninger har slåtteeng 1 omfattet området sør for hytta vest for gårdstunet. Nå er et mindre område bak og rundt hytta også tatt med. Dette område er preget av gjengroing med mye firkantperikum og noe bjørkekratt, men det er fortsatt en del naturengarter her som gulaks, harerug og blåklokke. Dette delområdet er dermed mindre verdifullt enn resten av slåtteenga, men har restaureringspotensial og tas derfor med. Området mellom stien som går igjennom slåtteenga og hytta har ikke blitt slått i senere tid. Det er nå et strølag her og en del kratt som kommer opp (tidlig gjengroingsstadium). I deler av slåtteenga er det også mye mose i bunnsjiktet. KULTURMINNER: I tillegg til gårdsbygningene som ligger rundt slåtteengene, og tømmerhytta på slåtteeng 1, er det en gammel ferdselsvei som går igjennom tunet og slåtteenga mot Liasletta. DEL AV HELHETLIG LANDSKAP: Slåtteengene ligger i nærheten av andre registrerte slåtteenger og naturbeitemarker (Liasletta i vest, og Einlia og Sørgarden i sørøst). Det omliggende området er delvis dekt av blandingsskog, og delvis museumsområder og beitemark. VERDI (EV. REVIDERT VERDISETTING): Tingvoll-lia vest får verdi A svært viktig fordi den har vært hevdet godt, også i senere tid, og har hatt lang kontinuitet i bruken. Den har vært lite gjødslet og har derfor en beitemarkssoppflora med flere kravfulle og rødlistede arter. Det er rødlistede marinøkler her og stortveblad som en relativt kravfull art. MÅL: Hovedmål for lokaliteten: Slåtteengene skal holdes i god hevd med årlig slått og fjerning av høy etter hesjing, og A-verdien på slåtteenga skal opprettholdes ved at populasjoner av rødlistede og kravfulle arter skal beholdes på dagens nivå, eller økes. Slåtteengene skal ligge i et åpent landskap og kantsoner skal ikke skygges ut av trær og kratt. Slåtteengene skal ikke gjødsles. Mål for slåtteeng: - Området nord for hytta bør restaureres ved å fjerne kratt og å begynne med slått. - Området mellom hytta og stien bør restaureres ved å gjenoppta slått. Tilstandsmål arter:

6 - Artsmangfoldet i slåtteenga skal opprettholdes jf. artslistene over. - Populasjoner av artene i lista over karakterarter skal opprettholdes. - Populasjoner av artene i lista over rødlistearter skal opprettholdes. Mål for bekjempelse av problemarter/gjengroing: - Løvtrekratt på slåtteengene skal ikke forekomme. - Forekomster av firkantperikum skal reduseres. AKTUELLE TILTAK: Aktuelle restaureringstiltak, utover de generelle: Prioritering (år) Kostnad kr/ ant timer Kontroll /dato: Rake for å fjerne mosedekket - Avfallet samles og fjernes fra slåtteenga Våren timer Fjerne gran som står mot tunet - Hogges og kjøres ut på frossen mark Vinteren/ våren 2010/11 8 timer Rydde kratt rundt hytta og i kantsoner - Avfallet samles og fjernes fra slåtteenga Våren timer Aktuelle årlige skjøtselstiltak, utover de generelle: Utføres dato/uke Lett raking av slåtteenga om våren år om annet (f.eks. 3. hvert år) Vår 8 timer Slått med ljå og hesjing - slått helt ut i kantene er viktig Etter 10. Juli 32 timer Fjerning av høyet Når det har fått tørke i mint 2 dager 16 timer UTSTYRSBEHOV: Det er behov for ljå, rive, og hesjer for selve slåtten. Det er gjort en avtale med Bioforsk i Tingvoll om lån av slåmaskin. Til frakt av utstyr, bortkjøring av høy og rydde/hogstavfall er det behov for en jernhest (den vil også komme til nytte for rydding og bortkjøring av høy på Liasletta som ligger litt vest for Tingvoll-lia). OPPFØLGING: Skjøtselsplanen bør evalueres av Fylkesmannen i Møre og Romsdal innen: 2015 Behov for registrering av spesifikke artsgrupper: marinøkler, orkideer og beitemarkssopp bør registreres hvert femte år av kompetent biolog. ANSVAR: Tingvoll Museum v/marianne Nystad

7 KILDER: Direktoratet for naturforvaltning Naturbase dokumentasjon. Biologisk mang-fold. Arealisprosjektet. Internett: Fig. 1. Ortofoto med rød avgrensing av de to slåtteengene på Tingvoll museum. Slåtteeng 1 som ses til vestre er lokaliteten Tingvoll-lia vest. Området avgrenset i blått er det nord for hytta som bør ryddes for kratt og slås. Området mellom hytta og stien til Liasletta hvor slått bør gjenopptas er avgrenset i gult.

8 Figur 2 Området hvor det har vært torvtekt med mye firkant perikum og blåbærlyng. Sett mot øst fra UTM ,

9 Figur 3 slåtteenga med hytta i bakgrunnen, og stien til Liasletta er synlig foran den. Sett mot nord fra UTM ,

10 OPPDATERT NATURBASEBESKRIVELSE OG KILDER Lokalitetsnavn: Tingvoll-lia vest Naturtype: Slåttemark (D01) Utforming: Frisk/tørr middels baserik eng (D0107) Vegetasjonstyper: Området vurderes å ligge på grensa mellom disse to vegetasjonstypene: G7 Frisk/tørr, middels baserik eng, fortrinnsvis i lavlandet G4 Frisk, fattigeng; engkvein-rødsvingel-gulakseng, a) vanlig utforming Innledning: Lokaliteten er undersøkt på nytt i forbindelse med utarbeidelse av skjøtselsplan. Feltregistreringer ble gjort 8.juli 2010 av G. Gaarder, U. Hanssen og K. M. Flynn, og innlegging i naturbase ble gjort 30. November 2010 av K. M. Flynn. Tidligere registreringar er gjort av Gudrun Hagen og Geir Gaarder i henholdsvis 1999 og Beliggenhet og naturgrunnlag: Lokaliteten ligger på Tingvoll museum i lia på nordsiden av Tingvollvågen. Slåtteenga heller mot sør og ligger i nærheten av andre registrerte slåtteenger og naturbeitemarker (Liasletta i vest, og Einlia og Sørgarden i sørøst). Det omliggende området er delvis dekt av blandingsskog, og delvis museumsområder og beitemark. Arealet som tidligere er registrert er nå delt inn i to slåtteenger og en beitemark. Berggrunnen består av diorittisk til granittisk gneis eller migmatitt. Det er noe firkantperikum i øvre del av slåtteenga som indikerer gjengroing. Det er også noe oppslag av diverse løvtre-arter i øvre halvdel og i kantsonene til slåtteenga. Dette er uheldig fordi det vil føre til utglisning av feltsjiktet pga. skygge. Slåtteenga er i hovedsak intakt, men har noen områder preget av gjengroing, samt et lite område som er blitt delvis ødelagt av torvtekt. Torv er tatt i en firkant midt på slåtteenga. Dermed er jordstruktur og frøbank fjernet/endret slik at artssammensetning er endret. Området er noe forsenket i forhold til resten av slåtteenga og det er kommet opp en del blåbærlyng sammen med noen naturengvegetasjon (hårsveve, blåfjær, ryllik, engfrytle, gulaks, engkvein) I tidligere avgrensninger har slåtteeng 1 omfattet området sør for hytta vest for gårdstunet. Nå er et mindre område bak og rundt hytta også tatt med. Dette område er preget av gjengroing med mye firkantperikum, en del einstape og noe bjørkekratt, men det er fortsatt en del naturengarter her som gulaks, harerug og blåklokke. Dette delområdet er dermed mindre verdifullt enn resten av slåtteenga, men har restaureringspotensial og tas derfor med. Området mellom stien som går igjennom slåtteenga og hytta har ikke blitt slått i senere tid. Det er nå et strølag her og en del kratt som kommer opp (tidlig gjengroingsstadium). I deler av slåtteenga er det også mye mose i bunnsjiktet. Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Innenfor lokaliteten er det to delområder; skråninga på vestsiden av låven ovenfor parkeringsplassen (slåttemark 2), og enga i vestre del av museumsområdet (slåttemark 1). Begge kan karakteriseres som frisk, middels baserik, gulaks-engkvein eng med et knippe naturengarter i karplantefloraen. Det er i tillegg funnet flere kravfulle beitemarkssopp og noen kravfulle karplanter som stortveblad og marinøkkel. Slåtteenga er karakterisert som middels tungt drevet. Artsmangfold: Engfrytle, harerug, gulaks, blåklokke, storblåfjør, tepperot, grov nattfiol, prestekrage, legeveronika, aurikkelsveve, stortveblad, gullris, blåknapp, tveskjeggveronika, smalkjempe,

11 finnskjegg, rødsvingel, engkvein, småmarimjelle, engsyre, vanlig marinøkkel (2 forekomster), skifervokssopp (1-2 forekomster), gulfotvokssopp (3 forekomster), rødnende lutvokssopp (trolig 2 forekomster), svartdogget vokssopp (1 forekomst), mørkskjellet vokssopp (1 forekomst), Entoloma velenovskyi (1 forekomst), Entoloma pseudocoelestinum (1 forekomst), melrødskivesopp (1 forekomst), semsket rødskivesopp (1 forekomst), gul småkøllesopp, blåstilket rødskivesopp, Entoloma exile, vorterødskivesopp, silkerødskivesopp, kantarellvokssopp, skjør vokssopp, gul vokssopp, mønjevokssopp, kjeglevokssopp, limvokssopp, brunfnokket vokssopp, liten vokssopp, seig vokssopp, lutvokssopp, engvokssopp, grønn vokssopp, skarlagenvokssopp, honningvokssopp, mørkskjellet vokssopp, krittvokssopp og elfenbenshette. Bruk, tilstand og påvirkning: Tradisjonell bruk: Trolig var slåtteenga åker fra gammelt av. Senere ble den brukt som slåtteeng fram til gården ble lagt ned i Det ligger et sommerfjøs i utkanten av gården som ble brukt mens dyra var på utmarksbeite, og innmarka ble da slått for vinterfór. Gården har hatt både sau, kyr og hest, men trolig har det variert over tid med forskjellige epoker. Etter at gården ble nedlagt i 1953, opphørte slåtten i en periode og både innmark og utmark ble beita av dyr fra nabogården. Det er mulig at slåtteenga ble gjødsla noe på 50-tallet. I de siste 15 årene har slåtteenga blitt slått med ljå på dugnad i juli. Det hesjes med bruk av én hesje og det etterbeites ikke. Det er ikke slått på oversida av stien gjennom slåtteeng 1 på 3-4 år. Slåtten bør gjenopptas her, og området bak hytta kan med fordel også tas med. Ingen SMIL midler er gitt for beite eller slått så langt. Fremmede arter: Det er noe gran i området, et par trær står i kantsonen til enga. Noe av grana er i spredning. Del av helhetlig landskap: Slåtteenga ligger i nærheten av andre registrerte slåtteenger og naturbeitemarker (Liasletta i vest, og Einlia og Sørgarden i sørøst). Det omliggende området er delvis dekt av blandingsskog, og delvis museumsområder og beitemark. Verdisetting: Slåtteenga får verdi A svært viktig fordi den har vært hevdet godt, også i senere tid, og har hatt lang kontinuitet i bruken. Den har vært lite gjødslet og har derfor en beitemarkssoppflora med flere kravfulle og rødlistede arter. Det er marinøkler og stortveblad her som er relativt kravfulle arter. Hensyn/skjøtsel: Slåtten må opprettholdes for å bevare naturkvalitetene på slåtteenga. Enga bør rakes for å fjerne mosedekket. Noe rydding i kantsoner der det er kratt og trær som skygger for enga. Einstape bør bekjempes ved knekking av stilken under bladene med en kjepp. KILDER: Kilder overført fra tidligere naturbaseregistrering: Navn Årstall Tittel Link Kildetype Austad, I Gaarder, G Jordal, J. B Tingvoll bygdemuseum: økomuseum og rekreasjonsområde - forslag til landskaps- og arealbruksplan. Sogn- og Fjordane distriktshøgskule, Skrifter 1988: s. Biologisk verdifulle kulturlandskap i Tingvoll kommune. Miljøfaglig utredning, rapport Sopp i natubeitemarker i Norge. En kunnskapsstatus over utbredelse, økologi, indikatorverdi og trusler i et europeisk perspektiv, og en generell omtale av sopp i kulturlandkskapet. Utredning for DN. Nr s. Litteratur Litteratur Litteratur Jordal, J. B. & 1995 Biologiske undersøkelser i kulturlandskapet i Møre Litteratur

12 Gaarder, G. og Romsdal i Beitemarkssopp og planter i naturenger og naturbeitemarker. Fylkesmannen i Møre og Romsdal, Landbruksavd. Rapport s. Jordal, J. B. & Gaarder, G Biologiske undersøkingar i kulturlandskapet i Møre og Romsdal i Fylkesmannen i Møre og Romsdal, Landbruksavd. Rapport nr s. Litteratur Jordal, J. B. & Sivertsen, S Soppfloraen i noen ugjødsla beitemarker i Møre og Romsdal. Fylkesmannen i Møre og Romsdal, Miljøvernavdelinga, rapport nr s. ISBN Litteratur Jordal, J.B. & Gaarder, G Biologisk mangfold på økologisk drevne bruk. Beitemarksopp og planter. Norsk senter for økologisk landbruk (NORSØK), Tingvoll. 44s. Litteratur

13 OPPDATERT ARTSLISTE (per 2010): Engfrytle, harerug, gulaks, blåklokke, storblåfjør, tepperot, rødkløver, grov nattfiol, prestekrage, legeveronika, aurikkelsveve, stortveblad, hvitbladtistel, grasstjerneblom, einstape, vanlig marinøkkel. Sopp: gul småkøllesopp, blåstilket rødskivesopp, Entoloma exile, semsket rødskivesopp, vorterødskivesopp, melrødskivesopp, Entoloma pseudocoelestinum, silkerødskivesopp, Entoloma velenovskyi, kantarellvokssopp, skjør vokssopp, gul vokssopp, mønjevokssopp, kjeglevokssopp, gulfotvokssopp, limvokssopp, brunfnokket vokssopp, rødnende lutvokssopp, liten vokssopp, skifervokssopp, seig vokssopp, lutvokssopp, svartdugget vokssopp, engvokssopp, grønn vokssopp, skarlagenvokssopp, honningvokssopp, mørkskjellet vokssopp, krittvokssopp og elfenbenshette.