Huset på den andre siden

Transkript

1 Huset på den andre siden

2 HELEN OYEYEMI Tidligere utgitt på Gyldendal: Ikaros-jenta, 2005

3 Helen Oyeyemi Huset på den andre siden Oversatt fra engelsk av Mona Lange

4 Originaltittel: The Opposite House Copyright Helen Oyeyemi 2007 The moral rights of the author has been asserted Norsk utgave Gyldendal Norsk Forlag AS Første gang utgitt av Bloomsbury Publishing Plc, London 2007 Printed in Slovakia Trykk/innbinding: Tlaciarne BB s.r.o., Slovakia 2008 Sats: Type-it AS, Trondheim 2007 Papir: Ensolux Cream 90 g (1,6) Boken er satt med 11/13 p. Sabon Omslagsfoto: Robert Polidori Photography Omslagsdesign: Rodrigo Corral Oversetter Mona Lange er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN

5 Til Jason Tsang (hvis det fins slå kloa i det)

6 There s been a Death, in the Opposite House, As lately as Today I know it, by the numb look Such Houses have alway Emily Dickinson

7 1 telling it slant Noen ganger blir et barn med kloke øyne født. Det vil alltid være mennesker som kaller dette barnet en gammel sjel. Det er nok til å få Gud til å le. Ta for eksempel Yemaya Saramagua, som bor i etellerannetstedhuset. Et etellerannetstedhus er et skjørt tårn av slitt murstein og sedertre med taket oppe i trærne. Rundt det hersker en stillhet, den gale sorten stillhet i en skog når fuglene er redde. Etellerannetstedhuset er fire etasjer høyt. Loftet er en vennlig labyrint av forbudte rom, skinnende av blanke speil som står støttet opp mot vegger og vinduskarmer. I tredje etasje, rom på rom på rom, noen så små, bleke og rene at de ikke er mer enn innfall, sukkerbiter av ettertanke stablet bak døråpninger. Nederst ligger en kjeller med steinsøyler. Edderkopper trekker sine klebrige vever i sikksakk over stolene. Kjellerens bakre vegg har to dører. Den ene døren fører Yemaya rett ut i London og det ujevne suset fra en storby etter mørkets frembrudd. Den andre døren åpner seg mot en munter hilsen av stripete flagg og matlukt fra den fillete spøkefuglen Lagos alltid fører denne døren til et sted hvor det er høylys dag. Kayodene bor i fjerde etasje, i tre store rom behengt på kryss og tvers med melankolske hoppetau av gas. Hele dagen og hele natten mumler de, bare til hverandre, og bare på yoruba. Den minste av Kayodene er en gutt med 7

8 øyne som sølvmynter. Til hår har han en gjennomsiktig kalott av fjon. Han er så gammel at han går omkring på tå, med sprukne hæler som tviler på om de kan bære vekten av ham uten å knuses. Den andre Kayoden sover nesten bestandig. Flettene hennes er tvunnet sammen til en dunete liten krone. Fra armlenene på en gyngestol ved det borteste vinduet streker den sovende kvinnen opp drømmene sine på velinpapir. Kayode lar arket skli ned fra fanget og møte gulvet når hver tegning er ferdig; skikkelsene i drømmene hennes er kledd i hekselys. Den tredje Kayoden er høy og firskåren, med stort, bustete hår; i silhuett ligner han en kjøttøks med rundt hode. Øynene, svarte, glitrende skiver, vekker uro med et blikk. Da Yemaya, eller Aya, kom til etellerannetstedhuset, kom også den medtatte kisten full av treperler og klær. Flasken med vaniljeessens lå mykt inntullet i midten. Og Kayodene var der allerede. De hadde ropt til hverandre, med skarpe tunger, Kayode, Kayode, Kayode, fra rom til rom. Men da Aya slo seg ned, flyktet de opp og flokket seg på rommene sine. Skulle du komme inn gjennom døren til etellerannetstedhuset, ville du gå inn i luften som fødes i Ayas gryter, den fortettede aromaen av jams og stekebananer ristet i palmeolje, skallet stivt av salt og chili. Lukten henger igjen i det grove, blå gulvteppet, driver over hullene i hjørnet der skoene står. Lukten snor og gnir seg mot håret og huden. Du snur deg, men forstyrrer bare bevegelsen i denne hellige røyken før den legger seg rundt deg igjen. På søndager lager Aya et festmåltid til fire og bærer brett på brett opp til Kayodene, tallerkener med berg av gul ris og bønner, svinekjøtt som er stekt langsomt på spidd, og escabeche. Kayodene snakker ikke til henne; Kayodene spiser ikke, men Aya tenker ikke på at det må kastes. 8

9 Aya flommer over av ache, eller kraft. På engelsk, uten aksenten, beskriver ache en smerte som går gjennom marg og bein. Men ellers er ache blod flyktende og tilbakevendende rød, utstoppelig bevegelse. Ache er, ache er er er, beslektet med frykt et frynsete opphold nær slutten på en tråd hvor veven betyr for mye til å rakne. Nød som bærer deg over vann på bare nakne føtter. Ache er energi, skade, det er konstant, og alltid i Ayas bevissthet. Hun er født slik med denne kraften, halvgal, men snakker ikke om det.

10 Etternavnet hans skal være farens navn. Mellomnavnet skal være bestefarens navn. Fornavnet skal være et navn for ham selv, men uten at han vet det, lever alle fedrene før bestefaren i dette navnet. Dette er noe en mor har makt til å gjøre mot sønnen sin. Uansett kommer jeg til å bli en forferdelig mor; sønnen min har slått alarm. Han dytter desperat magen min fra seg. På mandag våkner jeg og veksler mellom å kaste opp og hikste etter pusten i nesten en time; med vann fra kranen skyller jeg bort mer mat enn jeg kan ha spist. Jeg er redd for å åpne munnen og smake luft. Luft smaker som fett, luft får magen til å velte seg til den spyr ut enda mer. Jeg samler beina under meg på det lukkede dosetet og støtter hodet mot vasken så badet holder meg. På et eller annet tidspunkt kommer Aaron og binder opp håret mitt i en høy knute, skyller ansiktet mitt forsiktig med varmt vann. Av en eller annen grunn sjekker han det hvite i øynene. Så slår han armene rundt meg og klemmer meg, klemmer meg. Han går vekk da jeg mumler «gå vekk» og kaster opp over skulderen hans. På tirsdag kjøper jeg en graviditetstest, og krymper meg ved synet av to blå ruter; de forteller meg at sønnen min kommer. Han kommer, ja, på grunn av min inkonsekvente, slumsete holdning til det å ta piller, som kjeder meg. Han kommer, sønnen min, fra dårlig husket prat om «sikre perioder» i seksualopplysningstimene på den katolske skolen. Kirken vil ikke at «sikre perioder» skal funke, selvsagt vil den ikke det. Babyer hurra, og så videre. Min sønn. Jeg vet ikke engang hvor jeg fikk ideen om ham fra. Jeg diskuterte ham med Mami da jeg var fem, og fordi det var mange år til jeg ville få mens, lo hun og snakket 10

11 meg etter munnen, foreslo navn, til det virket som om jeg glemte det. Jeg glemte det ikke, jeg sa bare ikke noe mer om det. Jeg skjønte fort at folk ville tro jeg var sprø hvis jeg virket for sikker på at jeg skulle få en sønn. Men jeg bare visste det. Jeg spolte fort forbi prosessen med å få en sønn. (Jeg hadde vage forestillinger om å bli nødt til å gjøre noe drastisk og blodig en dag, stikke ut det ene øyet mitt, eller slå hull i pannen) men isteden fikk jeg bare gutten min, varm, levende, som gikk ved siden av meg, hentet krefter fra meg. Han var full av latter og han ville at jeg skulle være glad, og derfor var jeg det. Broren min, Tomás, ble født da jeg var ni, og jeg elsket ham fra første stund, nysgjerrig og helt og holdent i fantasien, med en slik kjærlighet som ikke berører, av frykt for å gjøre skade. Fordi han var en stille unge og ga foreldrene mine mindre nattevåk enn jeg hadde gjort, passet jeg på at ikke Tomás døde av krybbedød mens foreldrene mine sov. Det hendte at Tomás så meg. Jeg lurer på hva han så et stort ansikt som dukket opp over ham med munnen åpen for å suge, lyskasterøyne rettet mot pusten hans. Jeg lurer på om det virket som om jeg var kommet for å drepe ham. Babyer er ikke tillitsfulle. Tomás klynket til meg de første gangene jeg kom inn til ham om natten, men etter det stirret han bare tilbake på meg, eller sov. Tomás var på ingen måte sønnen min. Han utpekte seg til Papis sønn; jeg tror den virkelige grunnen til at Tomás lærte å gå, var at han alltid måtte vite hvor Papi var. Vi har bilder av Tomás som stabber besluttsomt etter Papi mens Papi saktner farten og ser seg henført tilbake på denne lille skjønnheten som legger en fast hånd på baksiden av kneet hans og samler buksestoffet til en tutt mellom fingrene, 11

12 ikke som en hindring, men som en påminnelse. «Tomás, Tomás, T-gutt,» sa Papi spøkefullt til ham da, men broren min svarte ikke på slikt. De trodde Tomás kanskje var autistisk, men han var ikke det. Han var bare alvorlig. Allerede da. Iblant kaller Papi og Chabella Tomás «London-barnet». Men før Tomás, da Papi, Chabella og jeg bodde i Hamburg, pleide jeg å gå i søvne. Jeg la meg samtidig med alle andre, sovnet, sjanglet rundt i huset og våknet til lyden av tidlige sykkelklokker og lav susing i hjul over brolegning. Jeg våknet der jeg hadde falt utkjørt over ende sammenkrøllet til en ball under kjøkkenbordet, med den lange nattkjolen trukket enda lenger ned og tullet rundt de numne føttene mine. Mami benyttet anledningen til å spørre om vi hadde rotter, hun tror at om natten er et hus rottenes kongerike. Jeg var ikke i stand til å se rotter. Men da jeg begynte å sove normalt, husket jeg at det hadde vært to tause jenter der når jeg gikk i søvne. De lot meg aldri gå ut, lot meg aldri trekke fra slåene Chabella trakk for så omhyggelig hver kveld. Jentene holdt meg tilbake med sine små, utydelige skikkelser, med klemmene sine, smilene sine, duften sin; vi lekte gjemsel, men de var alltid lette å finne, for de luktet som Chabella. De var helt uten hår, med glatte, mørkebrune hoder og fine trekk, øyenhuler som digre kobberinnfatninger for de frosne, ravgule øynene. De så meg, og pupillene utvidet seg som om det nettopp var blitt mørkt, som om jeg var formørkningen deres. Ofte var jentene våte til skinnet, selv når det ikke regnet ute. Jeg snakket med dem om sønnen min. Jeg har glemt hvem som fortalte hvem hva. Men jeg sa aldri noe til Mami om dem hun ville ha sendt meg til en åndemaner 12

13 eller noe. Hun sier ustanselig at da jeg skulle bli født, var jeg ikke lett å overtale. Hun hadde hatt to spontanaborter, tidlig i hvert svangerskap. Jeg følte meg anklaget da hun fortalte om abortene. Jeg sa: «Det er ikke min skyld.» Chabella trakk på skuldrene. Jeg vet ikke hvor lenge sønnen min har vært der, men jeg har drevet og spist søppelmat. Nå trenger gutten frø og frisk frukt og fet fisk og folinsyre og omsorg og greier. Så jeg blir urolig da Chabella, Mami, kommer med en plastbøtte full av ananas og halvmodne mangoer og umoden papaya. Jeg vil ikke si noe til Chabella, men jeg tror hun vet noe, og jeg setter meg så langt fra henne jeg kan for at hun ikke skal lukte meg. Chabella spør hvordan det står til med Aaron, som hun er glad i og kaller sin moquenquen, sin pikin, sitt hjertebarn. Om Aaron sier Chabella: «Så pen! Og gudskjelov vet han det ikke!» Aaron vet at en av Mamis yndlingssangere er Melanie Safka. Han bryr seg mer om Woodstock-sang enn Papi eller jeg eller Tomás gjør; han har sans for det at sangen aldri beveger seg utover en slags samtale, hvordan musikken forsvinner ut gjennom en bakdør av perkusjon, med et klagerop som er ment å få et dempet sukk til svar. I likhet med Mami, som lyttet før hun visste hva ordene betydde, vet han akkurat når stigningen i stemmen vil komme, og puster ut ah når den kommer. Til Chabella glemmer Aaron aldri å mumle: «Dere er vakre mennesker. Du ligner på en venn av meg. Jeg er redd vi aldri kommer til å møtes igjen» Chabella sier: «Du, da.» Hun smiler som en sol som har falt ned. Han svarer: «Ikke la det gå til hodet på deg.» Men denne gangen bare sitter Chabella der og ser på meg og drukner sju spiseskjeer søtningsmiddel i melketeen 13

14 min. Og hun kritiserer håret mitt, som av en eller annen uforklarlig grunn har begynt å lekke olje under båndene og spennene jeg holder det oppe med. Jeg har så stort hår at Chabella måtte ha dobbelt så lang tid som hun trengte til sitt eget, for å sette seg ned og ta fatt på mitt. I Chabellas hender virket håret mitt høyt, tykt og gåtefullt; fingrene hennes gikk seg vill i det når hun lette etter skiller hun hadde laget noen sekunder før. Jeg vet at det har noe å gjøre med mine venninner fra søvngjengertiden at jeg har alt dette håret. Og det var håret mitt som sa fra på mandag kveld om at noe i kroppen min var annerledes. Da jeg delte det opp og grep noen hårstrå ved roten for å surre dem med bomullstråd, sa håret: Nei. Det løsnet i suppeskjekrøller i hendene mine. Håret mitt har aldri opplevd at noe kom mellom det og organismen før. Mami har aldri latt meg få håret rettet ut lukten av kjemikaliene gjør henne syk, og selv om det antagelig er sant, er det også politisk. Chabella blir syk av sukker også, hun tåler ikke engang synet av det. Det har å gjøre med det året Castro forlangte at kubanere skulle høste ti millioner tonn sukkerrør for å betale ned Cubas gjeld til Russland. Papis minner fra den tiden er flyktige fordi de er lyse Papi visste like lite om sukkerrørsdyrking som Chabella, men han tok det med godt humør og prøvde å fylle kvoten, plystret og flyttet kokablader rundt i munnen med tungen mens han arbeidet. Chabella er mye yngre enn ham, så hun var ikke med ut på åkrene. Men hun har historier fra tantene sine som slet blant bladene og skar seg på de spisse stumpene etter dårlig høstede rør. Sukker får Chabella til å gråte. Fordi Chabella bare baker med søtningsmiddel, klager Papi av og til over at cucuruchoene hennes har en annen konsis- 14

15 tens enn dem moren hans bakte. Men han klager ikke for høyt eller iherdig. Chabella har vist meg hvordan jeg kan slåss mot hvem som helst, mann eller kvinne, mens jeg sitter helt stille. Det dreier seg om arten av tårer, ikke mengden; den lydløse skakingen, som om vannet kommer fra et dypt sted fôret med stein. Når Mami blir syk, gråter hun på den måten, og trusselen om det var nok til å holde meg unna midler til å rette ut håret. Chabella prøvde å lære meg Gelassenheit lengselen etter å gi seg over og synke sammen i hellig galskap lenge før jeg hadde lest noe av Hans Denck. Jeg drakk Gelassenheit inn i litervis ved kjøkkenbordet, hvor jeg satt på Mamis fang og så på mens hun formet rispapir til yndige blomster med kronbladene holdt sammen av fin honning. Blomstene var skip bygget for å seile ingensteds når de ble tent på, ga de fra seg en bitter duft og bar de ørsmå bønnene som sto skrevet på kronbladene, bare så langt som til kanten av glassbollen før de døde. Mami leste opp brev for meg; de var fra venninner hun hadde vokst opp sammen med, venninner som hadde spredt seg til Granma, Camagüey og Holguín. Det var brev fra kusinene i Villa Clara og Pinar del Río, fotografier og noen linjer fra søsteren i Matanzas, som minnet henne på hvor glad hun kunne være som bodde i utlandet, hvor heldig hun var, querida, elskede, som ikke konstant måtte prøve krefter med la lucha, denne kampen for å overleve! Tonen var ikke misunnelig, bare vennlig. Andre brev fortalte om folk som giftet seg eller ble født, folk som rømte med kjærester til Santiago de Cuba og ble tatt og lekset opp for og fikk familiens velsignelse. Folk vant gatekonkurranser om hvem som kokte den beste ropa vieja, folk snøt ulykkelige turister. Mens Mami fremførte sin fremmede klagesang for meg, trykket hun ned midten av hver 15