Lauvmark. Arne C. Nilssen og Olle Tenow. stedvis opprettholdt store bestander helt til sommeren 1998.

Transkript

1 Lauvmark Arne C. Nilssen og Olle Tenow Enkelte år opptrer lauvmarken i stort antall og kan gjøre skade på skogen. I denne artikkelen får vi en orientering om leveviset til fjellbjørkemåleren og den lille frostmåleren, de to artene som angriper bjørkeskogen i Nord-Norge. Ide seinere år har lauvmarken herjet i deler av bjørkeskogen i Nord-Norge, men det er ikke første gangen dette skjer. Denne lauvmarken, som enten er larver av fjellbjørkemåler (Epirrita autumnata) eller av liten frostmåler (Operophtera brumata), har gjentatte ganger snauspist bjørkeskogen over store deler av Skandinavia. Fjellbjørkemåleren har oftest masseutbrudd i fjellbjørkeskogen i sentrale strøk av Skandinavia, mens den lille frostmåleren gjerne opptrer i mer kystnære strøk, men de kan også opptre på de samme stedene. Masseangrepene synes å oppstå samtidig for de to artene og kommer igjen med 9-10 års mellomrom. Styrken på angrepene varierer mellom de ulike toppår. I var de seineste masseangrepene i Nord-Norge av fjellbjørkemåleren, men både denne arten og særlig den lille frostmåleren har stedvis opprettholdt store bestander helt til sommeren Enkelte år er angrepene, særlig av fjellbjørkemåleren, så omfattende at bjørka dør over store områder. Dette skjer dersom det blir kraftige angrep i flere år på rad på de samme bjørketrærne. Selv om dette er naturens egne «skader», så betyr slike angrep mye for landskapet, og flere steder kan man finne råtnende trær som står i årtier før nye vokser opp. I Finnmark finnes det slik skadet bjørkeskog fra kraftige angrep i midten av 1960-åra, bl. a. i Stabbursdalen og i et parti like ovenfor Trangdalen noen mil sør for Alta. Det sistnevnte er godt synlig fra bilveien, og mange har kanskje trodd at dette er et gammelt brannfelt. Nå skal likevel ikke slike angrep bare sees på som skadelige, for målerangrepene kan være med på å forynge skog ved at nye trær vokser opp og erstatter de gamle. Litt om artenes biologi Hos begge artene er det eggene som overvintrer, og de klekkes til larver omtrent samtidig som Voksen fjellbjørkemåler. Disse klekker i august og september og kan i lauvmarkår opptre i store mengder. 17

2 bjørka spretter. Larvene begynner straks å spise på de nyutsprungne bladene. Er de tallrike nok, kan de snauspise trærne. Navnet måler har de fått på grunn av larvenes måte å bevege seg på. De bøyer seg i en bue slik at det ser ut som de måler seg fram. Selv om begge artene i Nord-Norge utvilsomt er mest knyttet til bjørk, kan de også spise på blad fra andre treslag (i sørligere strøk er den lille frostmåleren et skadeinsekt på forskjellige frukttrær). Blir de så tallrike at det blir mangel på mat fordi de har spist opp alle bladene, kommer de ned på bakken og kan snauspise lyng og urteplanter. En sterkt målerangrepet skog vil på avstand ha et brun-fiolett skjær, og områdene sees lett fra fly og kan til og med registreres med satellitt-bilder. Kommer man inn i en slik skog mens angrepene ennå pågår, vil man se at det 18 yrer og kryr av larver overalt i det som er igjen av bladverk. Står man stille og lytter, kan man til og med høre hvordan larvene jafser i seg! Litt seinere, når bladene er oppspist, havner larvene på bakken der de spiser på annen vegetasjon. På stier og groper i terrenget kan larvene hope seg opp i store, myldrende ansamlinger. Å observere slike masseforekomster er en selsom naturopplevelse som både virker utrolig og litt nifs. Larvene til fjellbjørkemåleren er lett å skille fra frostmålerlarvene når en vet hva en skal se etter. Frostmålerlarven har oftest grønnsvart kropp med lyse striper og nærmest svart hode. De spinner sammen ett eller flere blad til et skjul som de oppholder seg i store deler av døgnet. Man kan derfor avsløre hvilken art som har vært på ferde lenge etter at larvene har forlatt treet. Fjellbjørkemålerlarvene derimot, lever fritt på bladenes ytterside, og av utseende er de lysegrønne både på kropp og hode Fjellbjørkemåleren samles gjerne rundt utelys, og de flyr opp når man kjører bil i høstmørket. Etter paringen legger hunnene egg. Egg av fjellbjørkemåler. Det er eggene som overvintrer. Eggene tåler ned til -30 C grader før de fryser i hjel. På steder der det blir kaldere enn dette, vil bjørka derfor ikke bli angrepet av målerlarver. og virker noe «feitere» enn frostmålerlarven. Begge artene kan noen steder opptre på samme tre. Mot slutten av juli er larvene fullvoksne og søker ned mot bakken, der de forpupper seg i jorda. I puppen skjer forvandlingen til den voksne sommerfuglen. Fjellbjørkemålerens pupper klekkes, og de voksne sommerfuglene flyr fra slutten av august og utover i september, mens den lille frostmåleren klekkes bortimot en måned seinere. Navnet frostmåler har den fått fordi den gjerne, men ikke nødvendigvis, opptrer etter de første frostnettene om høsten. Som voksne sommerfugler er begge artene gråhvite av farge. Hannene samler seg rundt Foto: Rune Axelsson

3 utelys i høstmørket, og kjører man bil i et område med mye målere, kan det være som å kjøre i snøvær! Det er på denne tida de parer seg og legger egg. Hos fjellbjørkemåleren kan begge kjønn fly, mens hunnen hos frostmåleren har reduserte vinger og er derfor uten evne til å fly. Eggene legges på skuddene eller under lav-flak på bjørkekvistene. De er opptil 1 mm lange og grønne som nylagte. Deretter blir de oransje. En fjellbjørkemåler-hunn kan legge opptil 240 egg, frostmåleren 300 egg. Det er bare eggene som overvintrer, og det er påvist at fjellbjørkemåler-eggene tåler ned til ca. -36 C midtvinters før de fryser i hjel. Dette er tilstrekkelig til at eggene overlever de fleste stedene i fjellbjørke-skogen, men ikke i de aller kaldeste områdene. Den lille frostmåleren tåler noe mindre vinterkulde, og dette forklarer trolig at utbredelsen er begrenset til områder med mindre streng vinterkulde, f. eks. i kyststrøk. Hvorfor klekker disse målerne så seint? hvorfor de gjør det så seint i sesongen. Frostmåleren opptrer så seint at den kan bli overrasket av permanent snø, slik at mesteparten av bestanden dør før de får formert seg. Hvorfor har frostmåleren en slik risikabel strategi, og hvorfor klekker den ikke tidligere mens det ennå er litt igjen av sommeren? Frostmåleren har fått navnet fordi det ble sagt at den måtte ha ei eller flere frostnetter før den ville klekke. Nylige undersøkelser har Øverst: Liten frostmåler, hanner. Frostmålerne klekkes ca. en måned seinere enn fjellbjørkemåleren, dvs. fra ca. 20. september og utover i oktober. imidlertid vist at kuldegrader slett ikke er nødvendig, men den klekkes så seint rett og slett fordi puppestadiet har så lang varighet. Temperaturen har også liten betydning for Fjellbjørkemåleren klekkes fra slutten av august og utover september, mens den lille frostmåleren klekkes ca. en måned seinere. Vi ser disse målerne (feilaktig ofte kalt «nattsvermere») når de samler seg rundt utelysene i høstmørket. Det er nå de skal pare seg og legge egg, men man kan spørre seg Nederst: Liten frostmåler, hunn. Hunnene har reduserte vinger og kan ikke fly. Man kan finne dem krypende på trestammer o. l. 19

4 utviklingshastigheten, selv om C gir noe raskere utvikling enn både lavere og høyere temperaturer. Nede i Europa bruker de enda lenger tid i puppestadiet, og der kan arten klekke helt opp mot juletider. På engelsk kalles arten «Winter Moth» og på tysk «Kleiner Frostspanner». I Nord-Norge klekkes den fra ca. 20. september til 20. oktober. Hvorfor akkurat dette tidsvinduet? Antakelig skyldes det to faktorer som virker mot hverandre. Den ene faktoren er predasjon av fugler. Det er kjent at mange av småfuglene, som tidligere på sommeren har forsynt seg av larvene, også tar de voksne målerne når de flagrer rundt eller sitter på trestammer. Og mesteparten av disse insekt-etende fuglene er trekkfugler, som stort sett er helt forsvunnet fra våre områder i midten av september. Ved å klekke fra 20. september og utover vil de altså unngå å bli spist av insektspesialistene blant fuglene. Men det er også farlig å klekke så seint, for da kan snø og kaldt vær ta knekken på dem. Nå varierer tidspunktet for det første snøfall mye fra år til år, men det er sjelden at snøen legger seg før ca. 10. oktober. I alle fall, klekketidspunktet er kanskje ikke så ufornuftig likevel. Hvorfor får vi syklisk variasjon i bestandsstørrelsen? Som nevnt opptrer målerne med masseutbrudd med 9-10 års mellomrom. Dette er parallelt til smågnagernes 20 Larve av liten frostmåler (øverst) og fjellbjørkemåler (nederst). Frostmåleren opptrer ved kysten og kystnære strøk, mens fjellbjørkemåleren også finnes i indre strøk med strengere vinterkulde. Noen steder kan de opptre sammen.

5 «En grøn bladorm, en målerlarve, vandrer efter enderne langsefter en gren, vandrer ustanselig, som om den ikke kan hvile. Den ser næsten ingenting skjønt den har øine, ofte står den ret opad og føler i luften efter noget å støte mot; den ser ut som en stubb grøn tråd som syr en søm med langsomme sting bortefter grenen. Til kvælds er den kanske kommet dit hvor den skal hen.» Fra Knut Hamsun, Pan (1894), kapittel 6. masseforekomster hvert 3-4 år, og det har vært spekulert på årsakene til disse sykliske variasjonene. Når det gjelder målerne, er det flere faktorer som spiller inn, bl. a. værforhold, konkurranse med andre arter, predasjon (særlig av fugler) og parasittisme, men den mest spennende forklaringen har med selve bjørka å gjøre. Denne hypotesen kan forenklet forklares slik: Under et masseangrep begynner bjørka å produsere stoffer som gjør bladene usmakelige eller giftige, slik at målerne påvirkes negativt på forskjellige måter (bl. a. økt dødelighet, mindre vekt). Denne såkalte induserte langtidsresistensen (som forøvrig likner mye på den immuniteten som dyr og mennesker får etter visse sykdommer) har en varighet på minst 4 år. Det betyr at etter et storangrep vil bestanden være svært liten i 4-5 år, og i disse årene kan det være nesten umulig å finne slike Fjellbjørkemåler-angrepet ved Suolovuopmi i Når larvene er så tallrike som her, spiser de raskt bort alt løvverket av bjørka. målerlarver. Men den induserte resistensen i bjørka forsvinner etter hvert, og bestanden kan begynne å bygge seg opp igjen. I de første par åra skjer det sakte fordi utgangsbestanden er så lav, men etter 4-5 år med vekst vil bestanden igjen være på topp. Vi får derfor en forklaring på 9-10-årssyklusene. Likevel, andre faktorer kan modifisere regulariteten og styrken på hvert masse-angrep. Avvik skjer altså, og et aktuelt eksempel på det er at flere bjørkeskoger i ytre strøk har hatt temmelig kraftige angrep av frostmåleren i alle år fra 1994 og fram til Kommer krasjet i bestanden i 1999? Masseangrep på Finnmarksvidda i 1993 og 1994 I 1993 og 1994 ble det observert masseangrep av fjellbjørkemåler i Kautokeino kommune. Dette var overraskende, for i de sentrale delene av Finnmarksvidda har det aldri vært registrert slike angrep før, i hvert fall ikke ifølge rapporter om målerangrep de siste 100 år. Dette skyldes at vinterkulden her er for streng til at eggene overlever, det vil si under -36 C, som er en absolutt nedre grense for hva eggene tåler. Og som kjent, i Kautokeino kommune blir det ofte slike temperaturer nesten hver vinter. 21

6 Vinterkulden setter altså en grense for utbredelsen av masseangrep selv for fjellbjørkemåleren. Men som enkelteksemplarer kan arten finnes gjennom årene også på Finnmarksvidda. En liten andel av eggene har da overvintret på plantedeler som dekkes av snøen og har på den måten vært beskyttet mot den verste kulden. De første fjellbjørkemålerangrepene i 1993 ble påvist i et parti ved Mieron. I tillegg var fjellbjørkemåler-larver vanlig å finne langs hele veien fra Suolovuopmi til Kautokeino. I 1994 var det dessuten sterke angrep nær Suolovuopmi. I 1995 var det derimot ingen larver å se, og skogen stod igjen grønn. Hva hadde skjedd? 22 Milde vintre førte til masseangrep? Vintrene var uvanlig milde over store deler av Europa, og selv på Øverst: Fjellbjørkemåler-angrepet ved Suolovuopmi i Når målerlarvene har snauspist bjørka, kan de fortsatt være sultne. De kryper da ned på bakken og kan spise på mange andre slags planter. Noen ganger samles de i enorme mengder i groper i terrenget. Nederst: Masse-angrep av fjellbjørkemåler ved Graddis på grensen mellom Nordland og Sverige i Vi ser det brunfiolette bandet med nedbeitet skog opp mot skoggrensen.

7 Finnmarksvidda var kulden mindre streng enn normalt. Dette har medført at bestanden av fjellbjørkemålere kunne øke og spre seg innover i områder der det aldri har vært påvist angrep. Eggene ble altså ikke drept av vinterkulden, som er det normale her. Vintrene og var mer normale med skikkelig lave temperaturer, og bestanden ble brått slått ut, først ved Mieron, deretter ved Suolovuopmi. Ikke en larve var å se på strekningen Suolovuopmi Kautokeino. Nå er det jo vanlig at masseangrepene opphører av seg selv etter slike toppår, men hadde vinteren vært like mild som de foregående, ville angrepene kunne ha fortsatt og spredt seg videre, i hvert fall til sommeren Den normalt strenge vinterkulden i Kautokeino-området er altså «nyttig» på den måten at den hindrer slike masseangrep. Det er ting som tyder på at de milde vintrene i begynnelsen av 1990-åra også hadde en innvirkning på andre insekt-arter i landsdelen. Frostmåleren f. eks., opptrådte flere mil lenger inn i dalførene enn det som har vært vanlig, og det har vært oppsiktsvekkende masseforekomster flere steder i Nord-Norge av andre insekt-arter som normalt er relativt sjeldne. Dersom spådommene om drivhuseffekten skulle slå til, vil en av virkningene være mildere vintre. En slik endring av klimaet vil ventelig medføre visse endringer i de faktorene som regulerer bestandsstørrelsene for en rekke insektarter. Dersom det gjelder insekter som kan gjøre skade på vegetasjonen, vil dette medføre at landskapet, f. eks. skoggrensene, kan bli endret. l Forfatterne: Arne C. Nilssen, førstekonservator/ førsteamanuensis ved Tromsø Museum, Universitetsmuseet, med insekter som spesialfelt. E-post:arnecπimv.uit.no Olle Tenow, professor ved Lantbrukshögskolan, Uppsala, Sverige, en av nordens fremste spesialister på målere og andre skadedyr i bjørkeskogen. Av og til dør skogen som følge av fjellbjørkemåler-angrep. Her ser vi resultatet fra angrepene i midten av 1960-årene, nær Trangdalen sør for Alta. 23