Veveriet på 'stranden

Transkript

1 Stavanger Museums Årbok, Årg. 96(1986), s Jan Hendrich Lexow: Veveriet på 'stranden Den rollen slekten Berner har hatt i Stavangers næringsliv er velkjent. I årene var familiefirmaet «Brødrene Berner» den suverent største kapitaleieren i byens flåte, og de tre brødrene Nils, Jacob og Jørgen ble kalt esmåkongene på Stranden*. Den eldste av de fire brødrene, Søren, drev sitt eget rederi og ble en av de ledende redere i byen. I alt fikk disse fire brødrene 46 barn og en stor og innflytelsesrik etterslekt. Historien om Berner-slekten i Stavanger begynner i 1811 da Joachim Berner kjøpte hus på Stranden og startet som forretningsmann. Denne første Berner i byen hadde ikke hellet med seg verken som kjøpmann eller som reder. Det ble hans hustru som skapte det ~konomiske grunnlag for familien. Hun satte i gang med å undervise i veving og å veve for salg. Dette utviklet seg i løpet av kort tid til en liten bedrift hvis historie hittil har vært lite kjent. Joachim Berner var født i Drammen 21. september Hans far Jacob ( ) var organist i Drammen og senere i Tønsberg hvor han også var stadsmusikant. Det eneste Joachim arvet fra sin far var en fiolin. FØr han var 17 var han stadsmusikant i Larvik, og da faren døde var han i en tilsvarende stilling i Tønsberg som sin far. Han var meget musikalsk, og da fedrehjemmet ble opplast dro han ut og forsøkte å leve av musikken. I 1808 kom han til Hå prestegård på Jæren hvor han fikk i oppdrag å undervise presten Seren Michael Kastrups døtre i musikk. Her ble han forlovet med en av døtrene, nemlig Jacobæa, og 19. august 1810 ble de gift på Hå. Joachim og Jacobæa ( ) flyttet til Stavanger i 1812 etter å ha kjøpt hus på Stranden ved en auksjon året før. Joachim tok borgerskap 15. juni 1812 som handelsmann og satte opp en butikk for kolonialkvarer. Han var imidlertid lite anlagt for det praktiske liv. Det gikk ikke særlig godt med butikken og han lyktes heller ikke som reder. I 1815 anskaffet han en liten slupp på 9,5 kommerselester, bygget samme år i Stavanger. Den fikk navnet «Speculationem, men noen vellykket spekulasjon ble ikke forsøket i rederinæringen. Huset med tilhørende hage som Berner kjøpte i 1811 for 2000 rd. på auksjon etter tollkasserer J. F. Buchholm hadde fra 1796 til 1799 tilhørt møllemester Friderich Petersen og før ham skipper Knud Grønnestad. Det er uvisst hvor gammelt huset var, men det kan ikke ha vært bygd før 1768 da dette strøket på Stranden

2 Fig. 1. Jacobæa Berner, fedl Kastrup, Fig. 2. Joachim Berner, Berner. En norsk slekt i 300 Ar. s. 60 -t Berner. En norsk slekt i 300 år. s. 60 Jacobma Rerrler, nke Kastrup, brente. Det var et av de relativt store husene på Stranden, i alt ca. 137 m2. Det lå midtveis mellom Tollboden og Dahlealmenningen og hadde brannummer 597, senere Nedre Strandgate ble huset solgt fra «Brødrene Bernem til hermetikkfabrikant John Braadland. Han rev huset og oppførte den store hermetikkfabrikken som senere ble til «Gartnerhallen* og nå er kontor for et oljefirma. Branntakstene 1837, 1846 og 1868' sammenholdt med Torstrups kartskisser og fotografi fra ca gir detaljert kunnskap om bygningen. Den var 21,5 x 17 alen og 10 alen hoy. Kjelleren i bin- dingsverk utgjorde et sjøhus med en tbmret og to panelte boder. Den ene boden hadde grue. I første etasje var fire tømrete, dels gipsere, dels betrukne rom. Et av disse hadde før 1831 fungert som krambod. Videre var her tømret kjøkken med grue og stekeovn, panelt spiskammer og tømret og gipset gang. I 2. etasje var det 5 tbmrete og 2 panelte rom, dels gipset, dels betrukne, samt en tømret gang. På loftet var mot gaten et panelt kvistvicrelse og to skråkammer. Huset hadde en 3-etasjes og en l-etasjes skorsten og en syv-, en flere-, fire to- og en enetasjes kakkelovn. Her var 21 fag vinduer, 35 derer og 4 trapper.

3 Inklusiv et bindingsverks halvtak på den andre siden av Nedre Strandgate med dreierverksted og grisehus utgjorde branntaksten i og 1860-årene 1460 spd. Byens pantebok forteller at Berner stadig måtte ta opp nye lån for å klare sine forpliktelser Iånte han 1000 spd. av den midlertidige «Laane- og Diskonto- Indretning* i Kristiansand, og året etter 400 spd. fra den samme kilden Iånte han 500 spd. av oberst Michael Smith og 175 spd. av Jens Peter Petersen, i spd. av Norges Bank og 200 spd. av J. P. Petersen Iånte han 100 spd. av Niels Johndahl og året etter 200 spd. av sin svigermor Nille Kastrup, f. Prahl. I begynnelsen av 1840-årene fikk han låne 500 spd. av kommunen. I en søknad til kommunen 23. februar Fig. 3. Bernen veveri holdt til i Nedre Strandgate hus fra venstre. ~Brodrenc Bernerw holdt til i 2. hus fra hoyrc. Utsnitt av fotogr~fi fra 1870-Brcne. + Stavanger Muscum. Berner's rexrile martufacrory. the jilrh Itouse from rhe Iefi, tvus siricared Li rlic certrer r>/rtie rowrt, close ro rlic harbour.

4 1839 om økonomisk støtte iinforer Berner: «Ved Uhæld og Mislykke led jeg i Aaret 1831 et Tab, saiiledes, at jeg fra den Tiid ikke har varet istand til at tage Deel i denne Byes Handel, og cndeel af dette Tab blev foraarsaget ved de davzerende Qvarantaine-Indretninger, saavel i Udlandet, som i mit Fodcland Norge. Efter dette Tab begynte min Kone at give Underviisning i Vævekonstcn, og i de første Aar blev kun benyttet 2 a 3 Vrevstole; men Vaevkonsten tilligemed Væveredskabernes Antal og Forbedring steg efter Haanden til meere Fuldkommenhed».2 Berner var flink med sine hender og hadde bygget et lite dreierverksted i hagen. Hans interesse for mekanikk fikk ham til å forsøke seg med oppfinnelsen av perpetuum mobile,.' Men det ble praktiske resultater av hans arbeide med å bygge vevstoler. Etter at Berner i 1831 mitte slutte som handelsmann ble det hans hustru som tok hånd om familiens økonomi. Hun underviste i veving og sørget for en stadig ~kning av antallet vevstoler. Gjennom en annonse i Morgenbladet 19. juli 1834 ble familien kjent med at Gustafva Fredrica Beckvall, født Ekenmark, var kommet til Christiania for å undervise i veving blant annet av damask. Hun solgte også modeller av den damaskvevstolen familien Ekenmark hadde utviklet i Sverige. Berner anskaffet straks en vevstol <<efter hendes Model med Harnisk-Rustning, tilligemed en af hende udgiven Haandbog.» Denne «Handbok i Vavnads-Konsten,, utkom i Stockholm 1834 og ble året etter oversatt til norsk og utgitt av Selskabet for Norges Vel. Den norske utgaven ble trykket i 500 eksemplarer og utstyrt med tegninger av den ekcnmarkske vevstolen besørget av ingen ringere enn arkitekt Chr. H. Grosch, et navn som takket være Tollboden og Valbergtårnet ble velkjent også i Stavanger. Stavanger Museum eier et eksemplar av denne bok med følgende eiernotat: «Denne Bog Tilhorer Mig, Rakkel Larsdatter, med alrette, derfor behøver Ingen med mig om Bogen trrette. Bogen Haver Vel Intet Liv, men hvem den stjaeler, den er en tyv. Skrevet i Stavanger den 1gdC Mai R.L.D.H. I sin søknad 1839 til kommunen anf& rer Berner: <<Uden mundtlig Underviisning faldt det fra Begyndelsen meget vanskelig for min Kone at benytte en saadan Indretning, som forhen var ganske ubekjendt i Norge; men ved gjentagne Forsøg og Opofrelse af Tiid er det bragt saa vidt, at i vores Huus kan nu opsættes hvad Mønster som forlanges i Forhold til en saadan Indretnings Omfang. Uagted flere Familier i denne By med Velvilje have benyttet vores hjemmevirkede Fabricata, og især har her Pastor Lange med sin store Familie bidraget meget til Tøiernes Afsætning; saa har jeg dog erfaret, at man ej med nogle faae Vacvstole og allene ved Konstvævning kan finde Udkomme.,, Berner opplyser videre at om sommeren kan man benytte 10 og om vinteren 7

5 vevstoler. Ved ombygging kan huset gi plass til ytterligere 6, kanskje 10 vevstoler mere. I 1838 ble det ved hans «lille Fabrik-Anlæg» fabrikert 1186 al. forskjellige slags tøyer bestående av damask, dreiel, dynevar, buksetøyer og flere mønstrede tøyer, deriblant 100 al. damask i 7 kvarters bredde. Spesielt fremheves 3 alterkleder med forskjellige inskripsjoner levert til Falnes kirke og theduker til familier i byen. Endelig nevnes 3180 al. toskaftede bomullstøyer, tørklær og lerreter av forskjellig bredde og finhet. dagtet jeg ikke har seet en eeneste af de forskjellige Maskiner og Indretninger som benyttes ved udenlandske Bomulds og Linned Manufacturer, saa har jeg dog ved Forsynets Indskydelse fattet Ideen i Mechanikken saaledes, at naar jeg var forsynet med passende Værktøj, seer mig istand til at fremvise Maskin-Vævstole og fleere Maskiner, som mueligens kuilde blive gavnlige ved den huslige Industrie, hvilket Tiden nærmere vil udviise.» Berner var redd for at «vores Bestræbelser til den huuslige Industries Fremskridt skal komme til at standse af Mangel paa Garn og Afsætning. Det er særdeles tungt for en Familie, som har Lyst og Villie til at virke for at finde Udkomme paa en redelig Maade at være sadt i en saadan Stilling. Jeg beder og anraaber derfor allerunderdanigst og allerærbødigst, at dette mit Andragende maa tages under Overvejelse af Fædrelandets Mænd, og at der maa fomndes mig en Understøttelse i de første 2 a 3 Aar saaledes, at min lille Fabrik ved Udvidelse og Forbedring ikke skal komme til at standse af Mangel paa Bomuldsgarn». Denne søknaden var vedlagt en anbefaling datert 26. februar 1839 fra kapellan A. Lange som utdyper vort kjennskap til Jacobæa Berner: M- - - en Kone, der med ualmindelig fast, fortrolig Fortrøstning om, at den Flittige skal finde Brød, har bevaret Mod og godt Haab, hvor de Fleste vilde have opgivet det. Dette har især givet sig tilkjende efterat Familiens Formuesomstændigheder i de senere Aar vare gangne høiligen tilbage. Hun fattede da den heltemodige Plan ved Vævning at ernære en Familie. Med utrættelig Flid har hun perfectioneret sig selv i Kunsten, med en priisværdig Standhaftighed og Kraft er hun vedbleven, uden Resourcer og under de trangeste Kaar, at arbeide, udvide sin Virksomhed og forbedre Indretningeme, indtil der nu gjennem flere Aar har kunnet faaes hos hende udført ethvert bestilt Arbeide i Kunstvævning, hvori hun tillige har oplært mange unge Fruentimmer saavel fra Byen, som Districterne omkring, endog i en lang Afstand.» Lange opplyser at tross alle vanskeligheter og hindringer har det lyktes å qopholde en Familie, saa at Omstændighedeme idetmindste ikke er bleven sletteren. Og han tilføyer at dette har også hennes mann en del av æren for idet han uten å ha lært noe håndverk og sågodtsom uten verktøy har klart å lage og reparere de mange små redskaper som brukes til vevingen. Berners søknad har tydeligvis ikke ført

6 frem idet han tre år senere, i 1842, søker Finansdepartementet om enten å få ettergitt den tollen han har betalt i løpet av de tre siste år for det ufargete bomullsgarn som han har måttet importere eller også å bli tilstått tollfrihet i tre år fra 1. juli Søknaden bie begrunnet med at han hadde hatt store utgifter til lokale og til anskaffelse av vevredskaper. Dette hadde medført at anlegget ikke hadde svart til forventningene. men tvert imot hadde påført ham gjeld. Han opplyser at i 1835 hadde veveriet fremstilt 2500 alen bomullsvarer ved hjelp av 6 arbeidere mens produksjonen i 1841 hadde vært 8798 alen av forskjellige slags tøyer ved hjelp av 8 arbeidere.' Den vesentlige grunn til at den stigende produksjon ikke hadde skaffet familien det ønskede utbytte mente Berner lå i at prisene på hjemmevirkete tøyer var blitt trykket ved innførsel av utenlandske manufakturvarer, dels i at innførselstollen på ublekte bomullsvarer var blitt nedsatt. Hertil kom at han hadde måttet kjøpe bomullsgarnet i meget små parter hos byens kj~pmenn, hvilket fordyret varene. Årsaken til Berner-familiens vanskeligheter var imidlertid en annen og helt fundamental, nemlig at veveriet på Stranden var et hdndveveri. Det var derfor umulig for familien å konkurrere med de maskinvevde bomullsvarer fra utlan- det. Departementet fremhevet i sin innstilling til Kongen at man i de senere år hadde tilstått fabrikker tollfrihet for råstoffer på åremål når fabrikkene kunne antas å ha samfunnsmessig betydning. Dette fant man ikke var tilfelle ved Berners bedrift. Søknaden kunne derfor ikke anbefales innvilget selv om søkeren hadde fremmet husfliden og dette arbeid i og for seg hadde krav på anerkjennelse. 14. september 1842 ble saken avgjort etter innstillingen. Berner-familien fortsatte likevel vevningen, men det er uvisst hvor lenge. Berner hadde i 1830 gitt tilsagn om å bidra til en subskripsjon til fordel for byens lærde- og borgerskole med 8 spd. i 3 år. 17. desember 1841 foreslo byfogden bidraget nedsatt til ialt 8 spd. «efter omstendighet er ne^^ 12. desember året etter vedtok formannskapet å belaste bykassen de 24 spd. som Berner hadde tegnet seg for «i Betragtning af hans senere tilbagesatte Kaar, hvorunder Familien med roesværdig Vindskibelighed arbeider for nødtørftig Udkomme, i en almeennyttig Retning og Virksomhed, der fortjener og nyder Anerkjendelse.w6 Den kunnskap vi ellers har om Berners veveri innskrenker seg til fire innlegg i byens aviser, første gang 5. januar 1838 i Stavanger Adresseavis. Her forteller han at han i løpet av de siste tre år, dels ved erfaring og dels ved innsikt, har gjort seg kjent med forskjellige vevstolers mekanikk og konstruksjon. Forbedringer har bidratt til å lette arbeidet med produksjon av forskjellige slags tøyer, og de kan derfor selges <<til temmelig billig Priis». For å oppnå bestillinger argumenterer han med «hvor gavnlig at sactte saa mange Mennesker i Virksomhed, og hvor ædelt at bidrage til en Families Levevein.

7 I de siste tre år er ved veveriet produsert ca alen forskjellige tøyer. I det neste innlegget 21. desember samme år forteller han at vevstolene er blitt utstyrt med fløyskytler. Han håper å kunne produsere årlig fra 8 til alen toskaftede bomullstøyer. For å kunne nytte madam Beckwalls harnisk-innretning har han i de siste fire år drevet med mange forsøk for å kunne forbedre vevstolene. I de siste 4 h 5 år har 30 elever fått undervisning og Øvelse i veving. Berner tilbyr seg å undervise en mann fra hvert av de 5 prestegjeld på Jæren om hvorledes man kan bygge om de gamle vevstolene slik at de kan brukes med den fløyskyttel han hadde uteksperimentert. Tilbudet er stilt til formannskapene på Jæren, men om disse har reagert på annonsen er uvisst. I en annonse 3. januar 1840 forteller Berner at det denne vinteren har vært brukt tre rom i huset «ved mit Industri- Anlæg». Han har dessuten innredet et rom hvor der er plass til ytterligere 7 h 8 vevstoler slik at hans hustru ved påsketider kan ta inn flere elever. Det siste kjente innlegget fra Berner er innrykket 2. januar 1845 i Stavanger Amtstidende. Det ble referert i Morgenbladet 12. januar. Her opplyses at produksjonen i 1844 ialt var alen forskjellige slags tøyer av bomull, ull og lin. Til å veve ca alen ullstoff har for det meste fattige i distriktet spunnet garnet, men for å etterlikne noen av de vakre utenlandske stoffene mangler man finspunnet ullgarn. Ved slutten av året er tatt inn 4 nye elever slik at i 1845 vil 17 vevstoler vxre i drift. For å vise fremskrittet i bomullsvevingen i byen forteller han at importen av bomullsgarn har øket fra ca. 960 pund i 1835 til ca pund i Når det gjelder undervisning i damaskveving fikk familien Berner i 1840 konkurranse fra et uventet hold. Grunnlaget for damaskvevingen på Stranden var som nevnt anskaffelsen av 0ut1fat tfftt 5orn11(l~Ifnino OC 6tIBabtt lot 8?@r@tU ' i I p. o. 4olft.!.l Fig. 4. Gustafva F. Beckvalls håndbok. Facsinlilr shoivirig the jirsr page oj Giurriva F. Beckvall's handbook of weuvirig.

8 Fig. 5. Arkitekt Chr. Grosch' tegning av den ckenmarkskc vcvstolcn. + Beckvall: Haandbog i Vacvc-Konstcn. Fig. 2 og 5. Drasvirig by architect Chr. Grosclr slio~vi~ig ilte lootti co~rstrirctcd by tirc Sicpedkli fa111ily Eket~mark.

9 en vevstol etter den ekenmarkske modell og Gustafva Beckvalls håndbok i vevkunsten. Familien Ekenmarks vevbøker står helt sentralt når det gjelder kjennskapet til damaskveving i Sverige og Norge. Familien besto av brødrene Johan Erik (178&1833) og Gustaf ( ) og hans hustru Maria Christina Trolle ( ) samt søstrene Lovisa Maria (f. 1795) og Gustafva Fredrica (f. 1800) gift Beckvall. Disse fem har enkeltvis eller sammen gitt ut vevbøker, og om alle vet vi at de har holdt ambulerende vevkurs i Sverige og ~or~e.' Stavanger Adresseavis 14. februar 1840 melder at blant tilreisende er «Jomfruene Sophie og Lovise Marie Ekenmark fra Stockholm». Samme dag rykker Lovisa Maria inn en lang annonse om at hun 20. februar begynner undervisning i veving. Hun lover at et i vevkunsten ganske ukyndig fruentimmer i løpet av 9-10 uker skal få lære alt fra den første behandling av garnet til å sette opp og veve kunstveving. Etter den alminnelige metode ville det fordres flere hundre skaft og trøer og snorer i tusentall. Nå kan man veve dreiel med bare 5 trøer, 10 trøesnorer og bare 6 harniskskaft. Dette gjør at de mønstre som hittil har vært ansett som de vanskeligste, f. eks. franske roser, ridderstjerner, kløvermønstre osv. nå blir de enkleste man noensinde kan veve. Med denne vevemåten kan man på dreiel, damask, bomullsvevnader og dobbelte gulvmatter frembringe navn, deviser og blomster etc. uten å omknytte eller omskafte veven. Prisen for kurset var 12 spd. Undervis- ningslokalet er i underste etasje i privatlærer B. J. Michaelsens hus i Nedre Strandgate der hun bor. 27. mars og 22. mai rykker hun inn nye annonser hvor det meldes at hun 2. juni vil starte et nytt 12 ukers kurs hvis et tilstrekkelig antall elever melder seg. Det er ikke utenkelig at den situasjon som her oppsto med to samtidige undervisningstilbud i samme gate om den samme spesialiteten har ført til at byens forretningsmenn ble oppmerksom på at det var en mulig fremtid i utvikling av kjennskapet til tekstilfabrikasjon. Iallfall tok kjøpmann Chr. Johnsen, som var medlem av byens fattigkommisjon, initiativet i 1844 til dannelse av et aksjeselskap for innenlandsk industri. Hensikten var å opphjelpe husfliden i Stavanger ved å skaffe gifte fruer, enker og eldre sysselsetting ved spinning og veving for derved å tilvirke ublekete og blekete bomulls- og linlerreter. På sikt var hensikten mere utstrakt fabrikkvirksomhet.* Om dannelsen av aksjeselskapet førte til at initiativet ble fulgt opp er uvisst. Vi vet heller ikke med sikkerhet hvor lenge Berners veveri var i gang. Så snart de fire sønnene kom i virksomhet var iallfall familiens økonomiske bekymringer slutt. Alle fire tok borgerskap som skippere og senere ble de handelsborgere. Den eldste, Søren ( ), ble skipper 1833 og handelsborger Han begynte å kjøpe skip allerede 1839, og ved sin død hadde han ialt disponert 19 skip. Sammen med sine brødre drev han handel med korn og sild. I 1848 skilte de lag, og Søren opparbeidet sin forretning

10 til en av byens betydeligste. Han oppførte en uvanlig stor privatbolig på hj~rnet av Valbjerggaten og Nedre Holmegate, det senere Grand Hotel som brente i fredsdagene 1945, og på Storhaug hadde han landsted. Han kom til å eie en rekke sjøhus i byen, Haugesund og landdistriktene.' Jacob Sarin ( ) var først kontorist på byfogdens kontor, men gikk senere til sjøs og ble skipper Nils Brostrup ( ) begynte på latinskolen, men tok isteden handelseksamen og gikk til sjøs og ble skipper 1844 etter å ha drevet undervisning i navigasjon om vinteren sammen med sin bror Jørgen. Denne yngste av brødrene, Jørgen Ambrosius ( ), ble skipper 1848." De tre yngste brødrene gikk i 1851 sammen om å stifte rederiet «Brødrene Bernerp som hurtig utviklet seg til å bli et av de ledende rederier i byen. Inntil 1876 disponerte firmaet ialt 16 skip. De tre brudrene ble kalt «småkongene på Stranden». Firmaet kjøpte eiendommen brannr. 600, i dag Nedre Strandgate 41, og tok bygningene her i bruk både som bolig og rederikontor. Så lenge moren levde «var det som om hun ogsaa holdt firmaets mange maritime traade i sine hænder*. Lykken hadde nå snudd seg for familien og det ble et slag- ord når noe gikk godt: <<Ja, de e' Bernerlukka.»" Jacobæa Berner skildres som en meget forstandig kvinne, karaktersterk og samtidig kjzerlighetsfull og dypt religiøs. Initiativet til opprettelse av veveriet gikk ut fra henne, og hun sørget for sønnenes grundige utdannelse. Det heter seg at de samtaler som barn, barnebarn og andre hadde med henne var blant de rikeste stunder i deres liv.'' Hun hadde Iært 5 veve av sin mor Nille Brostine Dorothea Prahl som igjen hadde Iært kunsten av sin mor Mette Jensdatter Godtzen. Joachim Berner kalte gjerne veveriet på Stranden for fabrikk, men som Finansdepartementet påpekte, dreiet det seg om husflid. Det er symptomatisk at veveriet aldri nevnes i amtmennenes 5- årsberetninger. Produksjonen ved John Haugvaldstads kledefabrik blir derimot omtalt til tross for at maskinene også der ble drevet manuelt og produksjonen var mye mindre enn ~erners.'~ PA mange måter likner Jacobrea Berners skjebne en annen og mere kjent veverske fra Stavanger, nemlig Frida Hansens. Også hun reddet familiens økonomi ved å sette seg til veven da mannen ikke lenger klarte seg som forretningsmann. NOTER 1 Branntakstprotokollene i Statsarkivet, Stavanger. 2 Stavanger bystyres forhandlinger, ,Stvgr. 1919, s C. Henriksen: Stavanger i svundne dage. Stvgr. 1908, s Sigurd Grieg: Norsk tekstil, b. 1, Oslo 1948, s. 254 i. 5 Stavanger bystyres forhandlinger , s Stavanger bystyres forhandlinger, , s. 365.

11 7 Astrid Bugge og Signe Haugstoga: Damaskveving p6 bondeghrden. Oslo 1968, s Stavanger Amtstidende og Adresseavis M. L. Michaelsen: Stavanger sj~fartshistorie. Stvgr. 1927, s Berner. En norsk slekt i 300 Ar. Oslo 1984, passim. 11 C. Henriksen op. cit Bemer. En norsk slekt i 300 år, s Amtsmennenes 5-årsberetninger , s. 192 og Grieg, op. cit. s Summary The rextile manufacrory ar =Srrandena in Sravanger. The music master Joachim Berner ( ) was married 1810 ar Hd, Jaren, ro Jacobaa Kastrup ). She wui rhe daughrer of vicar Soren Michael Kastrup. In 1811 Berner boughr an old house close to rhe harbour in Sravanger in a part of the town cdled esrranden-. The years after he obrained the freedom of the town, bur soon ran into financial problem. He opened a buiness dealing in groceries and also dealr in shipping. From I831 and onwards his wife itad to support the family by weaving. At the same rime she saw ro rhar her four sons gor rrained as seamen. In 1834 Berner procured a loom consriucred by the family Ekenmark in Sweden. The conrtructionr of rhe loom was known ihrough the family's own publicatioris. By way of rhis loom ir was possible to produce differenr kind of texriles and in parricular damask. Gradually several of the swedish made loom were installed in Berner's house at esrranden*. The number of loom increased and so did the producrion. In 1845 the factory hud 17 loom in operarion. The years before the production reached a total of ,6 yards of different kind of texriles conristing of cotton, w001 and flax. We do not know for how long the manufactory srayed in business. bur the production was hardly of any greai imporrance from aboui I850 when rhesons esrabliched themelves as shipowners. Aurhor's address: Stavanger Museum Musegr. 16 N-4000 Stavanger