Masha Gessen. Putin. Mannen uten ansikt. Oversatt fra engelsk av Gunnar Nyquist

Transkript

1 Masha Gessen Putin Mannen uten ansikt Oversatt fra engelsk av Gunnar Nyquist

2 1 Den tilfeldige president Tenk deg at du har et land, men ingen til å styre det. Dette var den ubehagelige situasjonen Boris Jeltsin og hans innerste krets trodde de sto overfor i Jeltsin hadde vært svært syk i lang tid. Han hadde hatt flere hjerteinfarkter og vært gjennom en hjerteoperasjon kort tid etter at han ble gjenvalgt i Folk flest mente han drakk for mye en vanlig og lett gjenkjennelig russisk lidelse men noen av hans nærmeste fastholdt at Jeltsins sporadiske anfall av forvirring og fravær skyldtes hans kroniske fysiske lidelser og ikke alkohol. Hva nå enn grunnen kunne være, hadde Jeltsin uttalt seg usammenhengende eller blitt borte under flere statsbesøk og gjort sine tilhengere fortvilet og velgerne skuffet. I 1999 var Jeltsins popularitet helt nede i under ti prosent, og han var bare en skygge av seg selv som politiker. Han benyttet seg fremdeles av de metodene som hadde gjort ham til en storhet, som å foreta uventede politiske utnevnelser og skifte mellom perioder med detaljstyring og med bare å la det skure. Han utnyttet bevisst sin sterke personlighet og anseelse men nå minnet han mest om en blind bokser som fektet med armene, som langet ut mot imaginære mål og bommet på de virkelige. I annen halvdel av sin andre periode foretok Jeltsin flere lett paniske ommøbleringer i administrasjonen. Han sparket en stats- 16

3 minister som hadde sittet i seks år, og erstattet ham med en 36 år gammel ukjent skikkelse, bare for å hente den gamle tilbake et halvt år senere og så skifte ham ut igjen etter tre uker. Jeltsin utpekte den ene etterfølgeren etter den andre, men ble skuffet over dem alle i full offentlighet, noe som satte både den som var gjenstand for Jeltsins misnøye og de som var vitne til episoden, i forlegenhet. Jo mer uforutsigbar presidenten ble, jo flere fiender fikk han og jo mer gjorde fiendene hans felles sak. Ett år før den andre og siste presidentperioden løp ut, befant Jeltsin seg på toppen av en ytterst vaklevoren pyramide. Hans mange mannskapsskifter hadde satt politiske kapasiteter tilsvarende flere generasjoner på sidelinjen. Mange av sjefene for departementer og statlige institusjoner var nå unge middelmådigheter som var blitt suget inn i vakuumet på toppen. Jeltsins betrodde forbundsfeller var nå så få og isolerte at pressen kalte dem «familien». Til dem hørte Jeltsins datter Tatjana, stabssjefen hans Aleksandr Volosjin, den tidligere stabssjefen, økonomen og arkitekten bak privatiseringen Anatolij Tsjubajs og forretningsmannen Boris Berezovskij. Av de fem seks såkalte oligarkene forretningsmenn som var blitt superrike under Jeltsins vinger og hadde lønnet ham ved å regissere valgkampen for å få ham gjenvalgt var Berezovskij den eneste som ble stående fullt og fast ved presidentens side. Jeltsin hadde ikke lov til å stille til valg til en tredje periode og var heller ikke frisk nok til det, og han hadde all grunn til å frykte en ikke vennligsinnet etterfølger. Jeltsin var ikke bare blitt en upopulær president. Han var den første politikeren noen gang som russerne hadde hatt tillit til og skuffelsen de nå følte, var minst like bitter som støtten hadde vært inspirerende. Russerne var oppgitt, traumatisert og skuffet. De hadde forventet håp og enhet på tampen av 1980-tallet. Det kulminerte i august 1991, da folket selv slo tilbake mot juntaen som truet Gor- 17

4 batsjovs styre. Russerne satte sin lit til Boris Jeltsin, den eneste russiske lederen noensinne som var valgt ved frie valg. Som takk fikk det russiske folk hyperinflasjon som slukte sparepengene deres i løpet av få måneder, byråkrater og forretningsmenn som stjal fra det offentlige og fra hverandre uten å legge skjul på det, og økonomiske og sosiale forskjeller i et omfang de aldri før hadde sett. Men det verste var at mange, trolig flertallet, av russerne mistet troen på fremtiden og dermed også den fellesskapsfølelsen som hadde båret dem frem gjennom og første del av årene. Jeltsin-administrasjonen gjorde den store feil ikke å ta russernes frykt og smerte på alvor. I løpet av 1990-årene trakk Jeltsin seg stadig mer tilbake til en ugjennomtrengelig og tungt bevoktet tilværelse med svarte limousiner og lukkede møter han som hadde vært en ekte folkets mann og tatt bussen og stått oppå stridsvogner, alt etter hva situasjonen krevde. Hans første statsminister, den dyktige unge økonomen Jegor Gajdar, som ble selve symbolet på de økonomiske reformene etter sovjettiden, gjorde det klart for alle og enhver at han anså folket for å være for dumme til å delta i diskusjoner om reformene. Russerne ble i realiteten sviktet av sine ledere i en vond og vanskelig tid, og søkte trøst i nostalgien ikke så mye i kommunistisk ideologi, som hadde brukt opp det som var av inspirasjonskraft flere tiår tidligere, men i en lengsel etter Russlands gamle status som supermakt. I 1999 var det en tydelig aggressiv stemning som rådet, og den var mye av grunnen til at Jeltsin og «familien» med rette følte seg skremt. Sårede følelser og aggresjon har en tendens til å gjøre folk blinde. Følgelig så russerne i stor grad bort fra det som faktisk var oppnådd gjennom Jeltsins tiår. De mange, mange feilgrepene til tross hadde Russland lyktes med å privatisere store deler av næringslivet og de største privatiserte selskapene var blitt endevendt og 18

5 blitt konkurransedyktige. Til tross for økende forskjeller hadde et stort flertall av russerne fått en bedre hverdag. Tallet på privatbiler ble fordoblet, og antall russere som reiste på ferie til utlandet, ble nesten tredoblet fra 1993 til I august 1998 greide ikke Russland å betale avdragene på statsgjelden, og dette førte til en kortvarig og kraftig inflasjonsøkning, men siden den gang hadde det vært økonomisk vekst. Det var blomstringstid for massemediene. På uhyggelig kort tid hadde russerne lært seg å lage avanserte og flotte TV-produksjoner. Det dukket opp et utall av nye trykte medier og flere spirende elektroniske publikasjoner. Mange, men langt fra alle av landets infrastrukturproblemer ble gjort noe med. Intercity-togene gikk igjen når de skulle, posttjenestene fungerte, tallet på husholdninger med fasttelefon økte. Ett russisk selskap, en mobilnettleverandør som ble etablert i 1992, ble tatt opp til notering på New Yorkbørsen og gjorde det veldig bra. Likevel var det som om de styrende var helt ute av stand til å overbevise befolkningen om at tingene faktisk var bedre enn de hadde vært bare få år tidligere, og i hvert fall bedre enn for ti år tilbake. Følelsen av uvisshet som folk hadde hatt helt siden Sovjetunionen forsvant under føttene deres, var så sterk at selv det minste tap ble tatt som en bekreftelse på undergangsfølelsen, mens enhver gevinst ble forvandlet til frykt for nye tap. Jeltsin hadde bare den folkelige stilen sin å falle tilbake på. Han kunne ikke kritisere eller endre på forventningene, han kunne ikke lede landet på vei mot nye idealer og en ny retorikk. Han kunne bare prøve å gi folket det de ville ha. Og det de ville ha, var så visst ikke Jeltsin. Mange millioner russere holdt ham personlig ansvarlig for hvert eneste nederlag de hadde gått på de siste ti årene, for håp som var brutt og drømmer som var knust til og med for sin tapte ungdom, så det ut til og de hatet ham dypt og inderlig. Den som skulle lede landet etter 19

6 Jeltsin, uansett hvem det var, ville enkelt kunne gjøre seg populær ved å straffeforfølge Jeltsin. Det den skrantende presidenten fryktet mest av alt, var at det politiske partiet Otetsjestvo Vsia Rossija (Fedrelandet Hele Russland. Navnet er en kombinasjon av to navn og høres like uelegant ut på russisk som på engelsk og norsk), ledet av en tidligere statsminister og flere borgermestere og guvernører, skulle komme til makten og hevne seg på Jeltsin og «familien» og at han ville måtte tilbringe sine siste dager i fengsel. Det var her Vladimir Putin kom inn i bildet. Slik Berezovskij forteller historien, lette «familien» høyt og lavt etter en arvtager. De store kontrastene er et kjennetegn ved denne historien. En ørliten gruppe mennesker, beleiret og isolert, lette etter en til å overta verdens største land målt i areal, med alle dets kjernefysiske stridshoder og hele dets tragiske historie og det eneste som syntes å være mindre enn gruppen av kandidater, var listen over kvalifikasjoner som krevdes. Alle med en viss politisk kapital og ambisjoner alle med en personlighet som passet til embetet hadde for lengst forlatt Jeltsin. Kandidatene var alle enkle menn i grå dress. Ifølge Berezovskij var Putin hans protesjé. Slik Berezovskij fortalte det da jeg besøkte ham i villaen hans utenfor London jeg holdt løftet om å glemme den nøyaktige adressen traff han Putin for første gang i 1990, da han ville utvide forretningsvirksomheten sin til Leningrad, nå St. Petersburg. Berezovskij var opprinnelig akademiker som senere ble bilforhandler. Firmaet solgte Lada merkenavnet russerne ga en halvdårlig bil som var laget etter modell av en for lengst utdatert Fiat. Han importerte også europeiske biler og etablerte verksteder for å reparere det han solgte. Putin var den gang stedfortreder for St. Petersburgs borgermester Anatolij Sobtsjak, og hjalp Berezovskij med å få åpnet et verksted i byen. Putin hadde takket nei til smøring, og det var nok til 20

7 at Berezovskij husket ham. «Han var den første byråkraten som ikke tok imot bestikkelser,» forsikret Berezovskij. «Ærlig talt, det gjorde sterkt inntrykk på meg.» Berezovskij gjorde det til en vane å «stikke innom» Putins kontor når han var i St. Petersburg. Å dømme etter Berezovskijs hektiske væremåte var dette sannsynligvis lynvisitter der oligarken stormet inn, snakket som en foss og stormet ut igjen, kanskje uten å registrere noe særlig av vertens reaksjoner. Da jeg snakket med Berezovskij, hadde han vanskelig for å huske noe som helst av hva Putin sa den gangen. «Men jeg oppfattet ham som en slags alliert,» sa han. Han ble også imponert over at Putin, som ble forfremmet til viseborgermester i St. Petersburg da Sobtsjak ble borgermester, takket nei til en stilling under den nye borgermesteren da Sobtsjak ikke ble gjenvalgt. Da Putin i 1996 flyttet til Moskva og en administrativ stilling i Kreml, begynte de to å omgås oftere, på den eksklusive klubben Berezovskij holdt seg med i sentrum av byen. Berezovskij hadde benyttet seg av sine gode forbindelser og fått satt opp innkjøring forbudt-skilt i begge ender av kvartalet, slik at denne delen av gaten i praksis var hans. (Beboere i husene på den andre siden av gaten måtte nå bryte trafikkreglene hvis de ville kjøre helt hjem.) Men tidlig i 1999 var Berezovskij blitt en forfulgt mann i likhet med resten av «familien», men i enda større grad. Han var den eneste av dem som virkelig verdsatte sin posisjon i Moskvasosieteten. Han var havnet i en fortvilet konflikt med tidligere statsminister Jevgenij Primakov, som sto i spissen for anti-jeltsinalliansen. Berezovskij var på defensiven og var blitt noe av en paria. «Det var min kone Lenas fødselsdag,» fortalte han. «Vi bestemte oss for ikke å invitere en masse mennesker, for vi ville ikke at noen skulle få et dårlig forhold til Primakov. Så det var bare venner. Så kommer sikkerhetsfolkene og sier at Putin er ven- 21

8 tet om ti minutter. Jeg spurte hva som var skjedd. Han sa at han bare ville ønske Lena til lykke med dagen. Så kom han med en blomsterbukett. Og jeg sa: Volodja, hvorfor gjør du dette? Du har nok problemer som det er. Gjør du det demonstrativt? Og han svarte at ja, jeg gjør det demonstrativt. Det var slik han befestet vårt vennskap. Det begynte med at han ikke ville ta imot bestikkelser. Så at han ikke ville svikte Sobtsjak. Og nå denne episoden, som gjorde at jeg ble sikker på at han var en bra og ærlig mann. En KGB-mann, ja vel, men like fullt en mann.» Det gikk rett til hjertet på Berezovskij. Berezovskij var av samme støpning som andre av de første russiske gründerne etter sovjetsystemets fall. Som dem var han meget intelligent, velutdannet og en som elsket å ta sjanser. Som de fleste av dem var han jøde, noe som hadde gjort at han ble holdt utenfor helt siden han var barn. Som dem hadde han voldsomme ambisjoner og masser av energi. Han hadde en doktorgrad i matematikk og hadde begynt for seg selv med import og eksport av biler og med bilservice. Ved å bruke kreditter som motmiddel mot hyperinflasjonen hadde han i praksis svindlet Russlands største bilprodusent for flere millioner dollar. Tidlig på 1990-tallet begynte han også med bankvirksomhet, men fortsatte i bilbransjen, kjøpte seg inn i et stort oljeselskap og, aller viktigst, tok kontroll over den russiske TV-stasjonen Kanal 1, landets mest sette TV-kanal som ga ham tilgang til 98 prosent av russiske hjem. I likhet med andre oligarker investerte Berezovskij i Jeltsins valgkamp da Jeltsin stilte til gjenvalg i Men til forskjell fra dem snakket han seg til en serie politiske utnevnelser. Han reiste på kryss og tvers i landet, inngikk politiske avtaler, forhandlet om fred i Tsjetsjenia og stortrivdes i rampelyset. Han dyrket et image som grå eminense, mens han riktignok overdrev sin egen innflytelse og sikkert bare trodde på halvparten av det han selv sa eller lot som om han mente. Et par generasjoner utenlandske kor- 22

9 respondenter i Moskva trodde at Berezovskij var landets skjulte makthaver. * Ingen er lettere å manipulere enn den som overdriver sin egen innflytelse. Da «familien» lette etter Russlands neste leder, ble det holdt en serie møter mellom Berezovskij og Putin. Putin var nå blitt sjef for Russlands hemmelige politi. Jeltsin hadde kvittet seg med toppsjefer i alle etater, og det flere ganger, og FSB den føderale sikkerhetstjenesten, KGBs etterfølger var intet unntak. Skal vi tro Berezovskij, var det han som nevnte Putin for Valentin Jumasjev, Jeltsins stabssjef. «Jeg sa: Vi har Putin, han var jo tidligere i de hemmelige tjenester, ikke sant? Valija svarte: Men han har en nokså lav grad. Og jeg sa: Hør her, det er en revolusjon på gang og alt er kaos» Som beskrivelse av beslutningsprosessen ved utnevnelsen av sjefen for en atommakts viktigste sikkerhetstjeneste høres denne samtalen så absurd ut at jeg er tilbøyelig til å feste lit til den. Det er riktig at Putin hadde en lav grad. Han hadde fått avskjed fra tjenesten som oberstløytnant, og var automatisk blitt forfremmet til oberst mens han var i reservestyrken. Han hevdet senere at han ble tilbudt generals grad da han tok over FSB, og at han takket nei til det. «Det trengs ingen general til å kommandere oberstene,» lød hans kones forklaring. «Det trengs en som er kapabel til å gjøre det.» Enten han var kapabel eller ikke, følte Putin seg usikker i sjefsjobben i FSB. Han begynte snart å utnevne folk han kjente fra Leningrad KGB til toppstillinger i den føderale tjenesten. Samtidig følte han seg ikke trygg selv på sitt eget kontor. Når han hadde møter med Berezovskij, pleide de å snakke sammen inne i en ubrukt heissjakt bak Putins kontor. Det var det eneste stedet 23

10 i bygningen der Putin mente at samtalene ikke ville bli avlyttet. I denne nakne og dystre sjakten møttes Putin og Berezovskij nesten daglig og snakket om Berezovskijs konflikt med tidligere statsminister Primakov og etter hvert om muligheten for at Putin kunne bli russisk president. Den potensielle kandidaten var skeptisk til å begynne med, minnes Berezovskij, men han var villig til å lytte. En gang de var der, kom Putin uforvarende til å låse døren mellom sjakten og korridoren utenfor kontoret hans, og de to var innesperret i heissjakten. Putin måtte hamre på veggen for at noen skulle høre dem og hjelpe dem ut. Det endte med at Berezovskij, som var overbevist om at han representerte Russland, prøvde å friste Putin. I juli 1999 fløy Berezovskij til Biarritz i Frankrike der Putin var på ferie. «Jeg ringte ham på forhånd,» minnes Berezovskij. «Jeg sa at jeg ville komme og diskutere et viktig spørsmål. Han var på ferie med sin kone og to døtre, som ennå var ganske små på den tiden, og bodde i en heller beskjeden ferieleilighet. Det var en mellomting mellom en leiegård og et appartementshotell. Et lite kjøkken, ett eller to soverom. Virkelig meget beskjedent.» På denne tiden var russiske millionærer, som Putin utvilsomt også var, blitt vant med ferieopphold i store villaer på Côte d Azur. Det var derfor Berezovskij ble så overrasket over Putins ferieleilighet. «Vi snakket sammen en hel dag. Til slutt sa han: All right, la oss prøve. Men du forstår at Boris Nikolajevitsj [Jeltsin] må være den som sier det til meg.» Dette minner om en gammel shtetl-vits. En ekteskapsfikser oppsøker en gammel skredder for å høre om hans mellomste datter kan tenkes å ville gifte seg med arvingen til Rothschild-imperiet. Skredderen kommer med flere innvendinger: Han kan ikke gifte bort sin mellomste datter før den eldste har funnet en mann, han vil ikke at datteren skal flytte så langt hjemmefra, han er ikke sikker på at Rothschild-familien er så fromme som datterens mann må 24

11 være. Ekteskapsfikseren motsier ham på punkt etter punkt. Det er jo tross alt snakk om arvingen til Rothschild-formuen. Til slutt gir den gamle skredderen etter. «Utmerket,» sier ekteskapsfikseren. «Nå gjenstår det bare å snakke med Rothschild-ene.» Berezovskij beroliget Putin. «Volodja, hva er det du tror? Det var han som sendte meg hit for å være sikker på at det ikke var noen misforståelse, for at det ikke skulle skje at han sa det til deg og du svarte, som du mange ganger har svart meg, at du ikke ønsker dette,» sa Berezovskij. «Putin samtykket. Jeg returnerte til Moskva og fortalte Jumasjev om samtalen. Og kort tid etter jeg husker ikke nøyaktig hvor mange dager reiste Putin tilbake til Moskva og møtte Boris Nikolajevitsj. Og Boris Nikolajevitsjs reaksjon var noe blandet. Jeg husker i hvert fall én ting han sa til meg: Han virker OK, men han er litt liten.» Jeltsins datter Tatjana Jumasjeva husker historien litt annerledes. Hun forteller at Jeltsins nye stabssjef Volosjin hadde en intens diskusjon med en tidligere stabssjef, Tsjubajs. De var enige om at Putin var et godt valg som Jeltsins etterfølger, men Tsjubajs trodde ikke nasjonalforsamlingen ville godkjenne Putin som statsminister. Mens de begge la frem sitt syn på saken for Jeltsin, fløy Berezovskij til Biarritz for å lufte spørsmålet fordi han ville at Putin og resten av landet skulle tro at det var han som var kongemaker. Men i likhet med de andre involverte i valget av ny president minnes Tatjana Jumasjeva den frykten de følte når det gjaldt den politiske situasjonen og landets fremtid. «Tsjubajs trodde at Dumaen ikke ville godkjenne Putin. Det ville bli tre avstemninger, og så ville nasjonalforsamlingen bli oppløst. Kommunistene i allianse med [tidligere statsminister] Primakov og [Moskvas borgermester Jurij] Luzjkov ville få klart flertall i neste valg, muligens til og med konstitusjonelt flertall. Og da ville landet være på vei mot katastrofen, og det kunne gå så langt som til borgerkrig. Det 25

12 best tenkelige scenariet var et nykommunistisk regime, lett tilpasset mer moderne forhold, men industrien ville blitt nasjonalisert igjen, grensene ville blitt stengt, og mange massemedier ville fått kroken på døren.» «Situasjonen var nær katastrofal,» lyder Berezovskijs beskrivelse. «Vi hadde mistet tid, og vi hadde mistet den posisjonelle fordelen. Primakov og Luzjkov drev mobilisering over hele landet. Omtrent femti guvernører [av i alt 89] hadde allerede sluttet seg til den politiske bevegelsen deres. Og Primakov var et monster som ønsket å reversere alt som var oppnådd i disse årene.» Men hvis «familien» mente at stillingen var desperat, hvorfor betraktet de Putin som sin redningsmann? Ifølge Tsjubajs var han en ideell kandidat. Berezovskij mente åpenbart at han var en glimrende kandidat. Men hvem trodde de Putin var, og hvorfor mente de han var kvalifisert til å styre landet? * Det kanskje mest bisarre ved måten Putin kom til makten på, er at folkene som løftet ham frem og opp på tronen, ikke visste noe særlig mer om ham enn folk flest. Berezovskij fortalte meg at han aldri betraktet Putin som en venn og ikke syntes han var interessant som person en sterk uttalelse til å være en som er så entusiastisk at han pleier å suge til seg enhver med intellektuelle ambisjoner og holde på dem med ren menneskelig magnetisme. Det faktum at Berezovskij ikke fant Putin interessant nok til å ville ha ham med i sin innerste krets, tyder på at han ikke så tegn til nysgjerrighet hos ham. Men da han vurderte Putin som etterfølger til Jeltsin, synes han å ha ment at nettopp de egenskapene som sørget for avstand dem imellom, gjorde Putin til en ideell kandidat. Putin, som syntes å være blottet for personlighet og egeninteresse, ville være både formbar og disiplinert. Berezovskij kunne ikke ha tatt mer feil. 26

13 Når det gjelder Tsjubajs, hadde han kjent Putin en kort periode da Putin arbeidet som økonomisk rådgiver for borgermester Sobtsjak i St. Petersburg og Putin nettopp var blitt utnevnt til viseborgermester. Han husket Putin slik han var det første året han arbeidet for Sobtsjak. Det var en tid med store spenninger, og Putin var sjeldent energisk og nysgjerrig, en som alltid stilte spørsmål. Tsjubajs forlot St. Petersburg i november 1991 for å overta en ministerpost i Moskva, og hans førsteinntrykk av Putin hadde ikke endret seg. Og hva visste Boris Jeltsin selv om sin kommende etterfølger? Han visste at dette var en av de få mennene som var forblitt lojal mot ham. Han visste at Putin tilhørte en annen generasjon. Til forskjell fra Jeltsin, hans fiende Primakov og dennes hær av guvernører hadde ikke Putin kommet seg opp og frem ved å gå gradene i Kommunistpartiet, og hadde følgelig ikke måttet skifte side da Sovjetunionen gikk i oppløsning. Han virket annerledes. Alle av den gamle garde var fyldige menn med furer i ansiktet. Putin derimot var slank, ikke spesielt høy og hadde på dette tidspunkt gjort det til en vane å gå med dress av pent europeisk snitt. Han så mye mer ut som det nye Russland, som Jeltsin hadde lovt det russiske folk ti år tidligere. Jeltsin visste også, eller trodde han visste, at Putin ikke ville tillate at Jeltsin ble straffeforfulgt etter sin avgang. Og hvis Jeltsin ennå hadde et snev av sin en gang så gode politiske teft, visste han at russerne ville like denne mannen de skulle arve, og som skulle arve dem. Alle kunne tillegge denne grå, ordinære mannen det de ønsket å se i ham. 9. august 1999 utnevnte Boris Jeltsin Vladimir Putin til Russlands statsminister. En uke senere ble utnevnelsen godkjent av et stort flertall i Dumaen. Han viste seg å være akkurat så lett å like, eller i hvert fall like lite klanderverdig, som Jeltsin intuitivt hadde ment. 27