En vurdering av virkelighetsbeskrivelsen i NOU 1999:34 Nytt millennium - nytt arbeidsliv

Transkript

1 Arvid Fennefoss Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi Upublisert notat En vurdering av virkelighetsbeskrivelsen i NOU 1999:34 Nytt millennium - nytt arbeidsliv 1. Innledning Formålet med dette notatet er å gi en vurdering av den virkelighetsbeskrivelsen som fremgår av NOU 1999:34. Det fokuseres primært på de trekk ved beskrivelsen som er problematiske. Parallelt pekes det også på hva som ville kreves for å gi en alternativ virkelighetsbeskrivelse. Jeg velger først å se på de hovedtrekkene som synes mest problematiske i punkt 2 og 3, deretter utdypes disse i de følgende punktene. 2. Mandat - oppfølging Et hovedproblem er forholdet mellom mandatet og den retning beskrivelsen tar. Ordet fleksibilitet er her det problematiske. I mandatet sies det klart at man skal beskrive den type fleksibilitet som både fremtidens nærings- og arbeidsliv trenger og som samtidig vil 1

2 være i arbeidstakernes interesse (s 10, punkt 1 i mandatet). Utvalget stadfester i sin tolkning av mandatet at denne typen "vinn-vinn" - fleksibilitet skal ligge til grunn for å peke ut prioriterte områder som ivaretar både fleksibilitet og verdiskaping og samtidig ivaretar trygghet og godt arbeidsmiljø (s. 11). Men problemet er som følger: Når man beskriver både typene fleksibilitet og utbredelsen av disse er det ikke forsøkt å gi noen systematisk vurdering av om dette er av typen "vinn-vinn". På mange måter fungerer "fleksibilitet" som et allment imperativ i beskrivelsen, selv om det trekkes inn mulige negative konsekvenser deretter. 3. Fleksibilitet for hvem? Både politisk og innen faglitteraturen er teoriene om fleksibilitet svært omstridt. Dette gjelder både selve begrepsbruken/ det analytiske perspektivet og i hvilken grad en kan finne empirisk dekning for utbredelsen av ulike typer fleksibilitet. Dette gjenspeiles i liten grad i beskrivelsen. Man velger på en nærmest nøytral måte å dele inn i 4 former for fleksibilitet (s.30-31), men sier ikke noe om striden om begrepene. Og nettopp på dette punktet er det at problemet i forhold til mandatet melder seg. For gitt dette burde man hatt som forutsetning at det finnes ulike typer fleksibilitet avhengig av ulike aktørinteresser. Dette kan enkelt fremstilles med følgende figur: 2

3 Figur 1: Typer fleksibilitet. Fleksibelt for bedrift? Fleksibelt for arbeidstakere? ja nei ja 1 2 nei 3 4 Ved at man betrakter spørsmålet om fleksibilitet som aktøravhengig i utgangspunktet, både som analytisk og som politisk størrelse, er mye vunnet. Det muliggjør både at man kan operere med ulike typer fleksibilitet på et teoretisk og politisk plan, og dessuten kan spørre om de typer fleksibilitet som er utbredt i ulike land er av den ene eller annen type. Poenget i forhold til mandatet er at det ikke er forsøkt gjort noen slik inndeling. Dermed blir det også utydelig hva som beskrives. Noen forfattere mener at svært mye av det som er den reelt eksisterende fleksibiliteten er kommet på bekostning av arbeidstakerne, altså er av typen 2. Andre mener at en har oversett at det ved såkalt fleksibilitet oppstår nye former for rigiditet (typen 4), og at selve begrepet er basert på en for enkel motsetning mellom "det nye" og "det gamle". Atter andre mener at "fleksibilitet" strengt tatt er en omskriving av liberalisering og deregulering som krav, og at det nye ved fleksibiliteten strengt tatt ligger i retorikken - ordene og språket som brukes for å vinne frem. Det siste har også ledet noen 3

4 forfattere til å fremheve at "fleksibilisering" langt på vei primært må forstås som et gigantisk forsøk på å endre ansattes holdninger og verdier. I forhold til alle disse påpekningene er beskrivelsen i NOU 1999:34 nokså mangelfull. Det er ikke gjort noe forsøk på å beskrive den historisk-politiske bakgrunnen for fremveksten av fleksibilisering på 1980-tallet. Det er heller ikke gjort noen vurdering av retninger som er hhv. positive og negative til fleksibilitetsteorier. Videre: moteordene fra fleksibiliseringsvokabularet presenteres svært nøytralt (f.eks. i boksene i kapittel 3). Tankemåten presentert i figur 1 bør etter mitt syn ligge til grunn for å beskrive og analysere fleksibilisering. Styrken ved denne er at man allerede som et utgangspunkt kan punktere et abstrakt allmenbegrep som samtidig (og nettopp i kraft av at det er et almenbegrep) fungerer som honnørord. Ved tankemåten i figuren fremheves det at spørsmålet om noe medfører fleksibilisering må differensieres i forhold til de ulike aktører som inngår i arbeidsrelasjoner, og ikke minst at det er et empirisk spørsmål hvilke av de nevnte typer fleksibilitet som har fått størst utbredelse. Figuren uttrykker imidlertid en forenkling. Den kan utvides til også å omfatte flere aktørrelasjoner. F. eks. er det klart at et viktig spørsmål er knyttet til hva som er fleksibelt for den enkelte lønnstaker (som individ) og hva som er fleksibelt for f.eks. en klubb, et annet for forholdet mellom forbund og hovedorganisasjoner. Man bør ut fra en realistisk forståelse av fleksibilisering som fenomen med 4

5 andre ord både betrakte det som et aktørrelatert begrep samtidig som det finnes en rekke aktørrelasjoner som må tas med i betraktningen for å vurdere ønskverdigheten av konkrete forslag. Under dette punktet har hovedformålet vært å fremheve at beskrivelsen generelt hviler på et vagt og allment begrep fleksibilisering og at dette resultere i et hovedbilde av fleksibilisering som et generelt imperativ. Et korrigerende bilde måtte starte med tenkemåten presentert i figur 1 som alternativ, og vurdere både den fleksibilisering som har funnet sted og ulike forslag innenfor en slik ramme. 4. Trender og eliter Et hovedproblem ved beskrivelsen (spesielt i kapittel 3) er også følgende. Man opererer nokså konsekvent med en beskrivelse av hvordan moderne bedrifter og arbeidstakere vil kreve mer smidighet, og nye organisasjonsformer. Det gis også en del data for slike endringer, som skal bygge opp under argumentasjonen for et slikt behov. Men for det første er det ikke noe nært forhold mellom det dataene tilsier og at disse tilsier et behov for det som postuleres. For det andre: langt på vei beskrives en trend som i beste fall vil være sentral for en arbeidstakerelite som et mønster for alle. Dette er en generell synd i mye samfunnsforskning. Man overdriver hvor utbredt et fenomen er på det empiriske plan, og på det normative plan settes "det nye" opp som en modell for alle, som en vag føring vi alle bør underlegges. Også problemene ved "det nye" er langt på 5

6 vei beskrevet ut fra elitegruppers ståsted, enten det gjelder grensene mellom arbeidstid og fritid, eller at jobben er så interessant at den blir invaderende. I avsnittet 3.9 i kapittel 3 postuleres en type individualisering som sentral. Men denne er hverken godt begrunnet, langt mindre er omfanget av den beskrevet. Utrykket "Generasjon X" som anvendes kan vanskelig sies å være annet enn løsprat. Men det som er verre: Individualiseringen fungerer i teksten som en begrunnelse for at flere og flere sider ved arbeidsforholdet kan gå fra å være partsbasert til å bli deregulert (et forhold mellom individet og arbeidsgiveren). På dette punkt ville det kreves en korrigerende beskrivelse som er edruelig når det gjelder omfanget av de nye, og som samtidig er politisk-normativt reflektert på at det er i ferd med å bli en elitefokusering når en siler ut de lønnstakere som skal være modell for alle andre. Dette er jo også ytterst problematisk når det gjelder lovregulering. Det er klart at en fagbevegelse og et fagforbund langt på vei både bør og må tenke lovregler og reguleringsformer i forhold til enten normalarbeidstakeren eller til og med i forhold til svakt posisjonerte grupper i arbeidsmarkedet. Det er symptomatisk at et begrep som 2/3- samfunnet ikke er med i beskrivelsen, og generelt beskrivelser som fremhever trekk som "det nye tjenesteproletariatet", McDonaldisering av samfunnet o.l. som viktige trekk ved utviklingen. At en elite kan tjene på fleksibilisering er ikke hverken oppsiktsvekkende eller noe nytt. Det viktige i denne sammenheng er om de skal brukes som grunnlag for regulering, og ha en så fremtredende plass i bildene av "det nye" arbeidslivet. 6

7 Et annet viktig forhold er at det ville være nærliggende med en korrigerende beskrivelse av forholdet mellom individualisering og kollektive avtaler med differensierte innhold. Dette er ikke tenkt inn i beskrivelsen. Man kunne like godt postulert behovet for kollektive avtaler som var mer differensierte, men det gjøres ikke. Dermed forveksles to prinsipielt forskjellige fenomen, samtidig som det antatte behovet for individualisering fungerer som en vag føring i teksten. 5. Partsforhold Et hovedproblem i beskrivelsen er en følge av at spørsmålet om partsforhold og hvilket nivå avtaler inngås ikke er beskrevet som en et viktig aspekt ved selve fleksibiliseringsproblematikken. Utvalget har riktignok et eget kapittel om reguleringssystemet i arbeidslivet (kapittel 5), og der presenteres argumenter for og mot avtaler på ulike nivåer. Men det ville vært viktig å si noe om fleksibilisering som sådan i forhold til dette aspektet. Det er nærliggende å hevde at fleksibilisering langt på vei kan forstås som et spørsmål om hvem som bør være aktørene i en arbeidslivsrelasjon. På det teoretiske plan har flere forfattere fremhevet at både desentralisering (f.eks. fra forbund til klubb) og deregulering (fra kollektiv til individuell avtale) er viktig i fleksibiliseringskonseptet. Et eksempel er knyttet til finansiell fleksibilitet. Dette er nokså omskrevet og fornorsket i utredningen ( s. 31, om lønnsfleksibilitet). Det opprinnelige, og vanlige, var å fremheve at lønningene skulle reflektere tilbud og etterspørsel på arbeidsmarkedet. Det betyr også at om det skal innfris må 7

8 lønnsdannelsen både desentraliseres og evt. (noen komponenter) dereguleres. Ved ikke å fremheve dette som et aspekt ved fleksibilisering, blir beskrivelsen problematisk på flere måter. For det første: Det sies ikke mye om nettopp hvordan betingelsene for det som innholdsmessig er å betrakte som fleksibilitet, er desentralisering og/eller deregulering på aktørnivå. For det andre: det underkommuniseres at desentralisering og deregulering er en integrert del av fleksibiliseringsprogrammet. I NHOs "Nye driftsformer og tariffpolitikk" (1995) kommer dette eksemplarisk frem som arbeidsgiverpolitikk. Samtidig har nok nettopp NHO opplevd at fleksibilisering hverken er så lett å få til uten å ha makt til å endre partsforholdene, og delvis også at det kan være ugunstig gitt de forhold med det norske lønnssystemet som man tjener på. Poenget her er at en korrigerende beskrivelse måtte være langt mer systematisk med hensyn til å drøfte ønskverdigheten/nødvendigheten av desentralisering og deregulering. Nå kommer det mer inn i beskrivelsen ved at det nokså usystematisk antydes flere steder at enten deregulering eller desentralisering (bl.a. ved unntaksbestemmelser) kan være ønskelig. I denne sammenheng har jeg primært villet understreke at dette må koples til beskrivelsen av fleksibilisering, og ikke bare ses som en ekstern rammebetingelse. Dernest: en korrigerende beskrivelse bør også fokusere på det problematiske ved begge disse fenomenene. Men denne siste påpekingen går mer på utvalgets forslag (punkt10.9) der det foreslås at en i oppfølgingen skal se mer på reguleringsnivå. I realiteten er dette kjernen i fleksibiliseringsspørsmålet, så det er noe merkverdig at det først kommer med full tyngde i dette punktet. 8

9 6. Det norske systemet En del av beskrivelsen som krever noen kommentarer er det som går på det norske systemet. Det belegges i liten grad at dette ikke, på sin måte, er fleksibelt. Flere av de trekkene som fremheves som krav til fleksibilitet eksisterte forut for fleksibiliseringsbølgen, andre er uavhengig av den. Generelt synes jeg det er en mangel ved beskrivelsen at det ikke gis noe bilde av den norske modellens hovedtrekk. Det finnes f.eks. flere trekk ved denne modellen som er gunstige i forhold til konkurranseevne, men som ikke er av typen fleksibilisering. Samtidig har den sine rigiditeter som både kan og bør beskrives uavhengig av fleksibilitetskrav. 7. Avrundende kommentar Hovedproblemet med utredningen er etter min vurdering at det kritiske stoffet ikke er kommet med i selve beskrivelsen av "det nye", men kun i tilleggskommentarer (og selvsagt i dissenser). Jeg har underveis i notatet pekt på hvor det bør komme inn korrigerende virkelighetsbeskrivelser. Samtidig har det også vært viktig å fremheve at en mer dekkende beskrivelse må bygge på en forståelse av fleksibilitet der dette er et aktørrelatert begrep, og også integrere betydningen av partsrelasjoner i selve fleksibiliseringsforståelsen. 9

10 Hvor langt dette bør lede til alternative beskrivelser er et spørsmål om prioriteringer. Men kjernen i en alternativ forståelse bør uansett meisles ut (som et analytisk og politisk redskap, gjerne i en pedagogisk og politiserte kortform) og legges til grunn for konkrete forslag og respons på forslag. 10