Reetablering av laks på Sørlandet Årsrapport fra reetableringsprosjektet 2004

Transkript

1 Utredning Reetablering av laks på Sørlandet Årsrapport fra reetableringsprosjektet 2004 Miljøsamarbeid Naturområder og arealbruk Dyr og planter Friluftsliv

2 Reetablering av laks på Sørlandet Årsrapport fra reetableringsprosjektet 2004 Utredning Utgiver: Direktoratet for naturforvaltning Dato: November 2005 Antall sider: 68 Emneord: Laks Genetikk Forsuring Kalking Aluminium Ferskvann Regulering Keywords: Atlantic salmon Genetics Acidification Liming Aluminium Freshwater Flows Bestilling: Direktoratet for naturforvaltning, 7485 Trondheim Telefon: Telefaks: TE 1129 Refereres som: Hesthagen, Trygve, redaktør Reetablering av laks på Sørlandet. Årsrapport fra reetableringsprosjektet DN-utredning Foto forside: Ørnulf Haraldstad Bilde av Haugefossen i Mandalselva Ekstrakt: Laksefiske i Mandalselva er fortsatt godt med et utbytte på 6,6 tonn i I Tovdalselva ble det bare tatt 0,5 tonn dette året. Hovedtyngden av laksen i begge elvene er nå naturlig rekruttert, idet villfisken utgjorde henholdsvis 96 og 94 % av totalen. I Tovdalselva ble det i 2004 lagt ut ca øyerogn av Storelvastammen på strekningen Teinefossen - Herefossfjorden. Gjenfangster basert på smolt fanget våren 2004 viste at hele 81 % (n=47) stammet fra utlagt rogn to år tidligere. I Mandalsvassdraget ble det lagt ut øyerogn av Bjerkreimsstammen i Lågåna og Kosåna (ovenfor anadrom strekning), totalt henholdsvis og stk. Det var høy rognoverlevelse både i Tovdalselva (95 %), Kosåna (98 %) og Lågåna (99 %). I Mandalselva ble det satt igang studier av overlevelse og vekst hos énsomrige laksunger (n=91.000) av Bjerkreimsog Mandalsstammen i Elfiske viste at tettheten av Mandalslaks var betydelig høyere enn av Bjerkreimslaks på alle undersøkte strekninger. Dette kan skyldes en størrelseseffekt da Mandalslaksen var større enn Bjerkreimslaksen ved utsetting. Våren 2004 ble det satt igang studier av smoltutgangen i Tovdalselva, Otra og Nidelva, med fangster på henholdsvis 67, 57 og 10 laksesmolt. Utvandringen skjedde i hovedsak mellom 1. mai og 1. juni. Smolten i disse tre elvene og i Mandalselva hadde såvidt høye gjelle- Al nivå at sjøoverlevelsen kan påvirkes. Smolten i Mandaslelva hadde bedre fysiologisk status enn fisken i Tovdalselva, mens forholdene var dårligt i Otra og Nidelva. Den utsatte smolten i Mandalselva hadde stor dødelighet og betydelig feilvandring. Tapene er spesielt store blant smolt som vandrer gjennom Laudal kraftverk. Av utsatt smolt ut i Mandalselva i perioden , ble 60 % gjenfanget blant voksne individ i denne elva. De restende individene ble i hovedsak tatt i Otra (21 %) og andre elver på Sørlandet (11 %). Telling av gytegroper hos laks (n=435) i Tovdalselva viser at gyting nå foregår i store deler av elva. Abstract: This report gives a summary of the effects and strategies for re-establishing Atlantic salmon in two limed rivers in southernmost Norway, the rivers Tovdalselva and Mandalselva. The liming in these two rivers started in 1996 and 1997, respectively. The salmon stocks in both rivers were virtually extinct by the end of the 1960s. In River Mandalselva, salmon catches amounts to 6.6 tons in The highest catch after liming was recorded in 2001 with 10.6 tons. In River Tovdalselva, the annual catches of salmon have been low so far, with only 0.5 tons in The proportion of natural produced salmon in the rivers Tovdalselva and Mandalselva have increased highly in recent years, reaching 94 and 96 % among adults in 2004, respectively. The upper part of River Tovdalselva have been stocked with eyed eggs in the river bed during the years (n= ), based on brood stock from River Storelva in the same region. In 2004, two tributary streams to River Mandalselva, Lågåna and Kosåna, were also stocked with eyed eggs (n= ), based on brook stock from a nearly river (River Bjerkreimselva). The survival of eyed eggs were large in all three rivers (95-99 %). River Mandalselva have been stocked with about 1,6 million one-summer-old salmon during the period , based on brood stock from River Bjerkreimselva. In 2004, a comparative study using brood stocks from River Mandalselva and River Bjerkreimselva was initiated. Hatchery-reared smolts released in River Mandalselva had a large fraction of strayers (40 %), which were mainly caught in nearby rivers such as Otra (21 %).

3 Forord Agderfylkene hadde opprinnelig sju større lakseførende vassdrag. I løpet av første halvdel av 1900-tallet førte sur nedbør til at laksebestandene i alle disse vassdragene ble utryddet. De siste individene fra de opprinnelige laksestammene på Sørlandet regner en med forsvant rundt Sur nedbør har utryddet laksestammene i minst 18 vassdrag i Sør-Norge, mens 12 stammer regnes som utryddingstruet på grunn av forsuring. I 1996 og 1997 kom det igang kalking i henholdsvis Tovdals- og Mandalsvassdraget. Dette var to av de betydeligste laksevassdraget på Sørlandet før forsuringen startet. Målsettingen med kalkingsprosjektene i de to elvene var å skape en god nok vannkvalitet til at sjølreproduserende laksebestander kunne reetableres. I 1997 opprettet Direktoratet for naturforvaltning (DN) Reetableringsprosjektet, som de leder i samarbeid med fylkesmennene i Vest- Agder og Aust-Agder. Flerbruksplan for Mandalsvassdraget/Agder Energi og forskningsinstitusjonene Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Norsk institutt for vannforskning (NIVA) er også representert i styret. Prosjektet er finansiert av DN, med betydelige bidrag fra Agder Energi. Målsettingen med prosjektet er å gjennomføre en genetisk og veterinærmessig forsvarlig fiskekultivering av vassdragene, samt sikre en vitenskapelig basert kunnskapsoppfølging gjennom ulike FoU-aktiviteter. Denne rapporten gir en oppsummering av resultatene fra Reetableringsprosjektet for Trondheim, november 2005 Yngve Svarte Direktør Artsforvaltningsavdelingen 3

4 4

5 INNHOLD 1 Innledning Utlegging av øyerogn som kultiveringsstategi Utlegging av øyerogn som kultiveringsstrategi for å reetablere laks i Tovdalsvassdraget. Årsrapport for Utlegging av øyerogn av laks i Kosåna og Lågåna i Mandalsvassdraget. Årsrapport for Utsettingsforsøk med ensomrig settefisk av laks i Mandaselva. Årsrapport Innledning Materiale og metoder Resultater Diskusjon Foreløpig konklusjon Forslag til endringer i forsøksopplegget for Litteratur Smoltundersøkelser Smoltkvalitet i Mandalselva, Otra, Tovdalselva og Nidelva våren Undersøkelse av smoltutgangen i Tovdalselva, Otra og Nidelva i 2004 Årsrapport Mandalselva effekter av Laudal kraftverk på overlevelse av utsatt smolt. Framdriftsrapport Bestandene av voksen laks og sjøørret Overvåking av bestandene av voksen laks i Mandalselva og Tovdalselva. Årsrapport Registrering av gyteområder for laks og sjøørret i Tovdalselva i

6 1 Innledning Forsuringen har påført laksebestandene i Sør-Norge store tap. Ut fra utviklingen i fangststatistikken ble trolig laksen i elvene på Sørlandet forsuringsskadet allerede på slutten av 1800-tallet. Det skjedde nemlig en klar nedgang i fangstene etter laks i alle elvene i denne landsdelen før århundreskiftet. Reduksjonene i laksebestandene fortsatte også etter 1900, og på 1920-tallet var utbyttet bare en brøkdel av nivået noen tiår tidligere. Samtidig med den negative utviklingen i laksefangstene tidlig på 1900-tallet, ble det rapportert om omfattende fiskedød i flere elver. Men det skjedde nå et gjennombrudd i forskningen på området, idet surt vatn ble identifisert som årsaken til fiskedøden. I flere klekkerier ble det med hell innstallert kalkingsfiltre for å avsyre vatnet, og dette hindret stor dødelighet på rogn og yngel. Men kalking av lakselver på Sørlandet ble imidlertid ikke satt igang før i 1985, da Audna ble fullkalket. Ytterligere to lakselver ble behandlet på 1980-talet, nemlig Vikedalselva og Soknedalselva i Rogaland. I dag blir 22 lakseførende vassdrag her i landet fullkalket. Tovdals- og Mandalsvassdraget er blant de lakseførende vassdragene på Sørlandet som nå fullkalkes. Her startet kalkingen i henholdsvis 1996 og I 1997 opprettet Direktoratet for naturforvaltning (DN) et forskningsprosjekt med fokus på kalkingen i disse to elvene, som blir kalt Reetableringsprosjektet. Målsettingen med dette prosjektet var å gjennomføre en faglig forsvarlig fiskekultivering i disse vassdragene, samt sikre en vitenskapelig basert kunnskapsoppfølging og forvaltning. Det ble etablert sjølreproduserende laksestammer i både Mandalselva og Tovdalselva allerede året etter kalkingsstart. I 2003 ble det gitt en oppsummering av resultatene fra prosjektet fram til og med 2002 (Haraldstad & Hesthagen, red. 2003). Rapporten beskriver hva som er gjort av kalkings- og kultiveringstiltak, og viser status for reetableringen av laks i første fase av prosjektet. Kultiveringstiltakene omfatter både utlegging av øyerogn og utsetting av ungfisk (0+) og smolt. Rapporten gir også en dokumentasjon av vannkvalitet før og etter kalking, fiskens helsetilstad, genetisk karakterisering, samt utviklingen i tettheten av ungfisk og fangstutbytte av voksen fisk ved sportsfiske før og etter kalking. Utviklingen i laksebestandene i de to elvene har imidlertid vært forskjellig. I Mandalsvassdraget økte laksebestanden raskt etter kalking, både mht gytebestand og tettheten av ungfisk. I 2001 ble det rapportert inn et oppfisket kvantum på hele 10,4 tonn. I Tovdalselva er tettheten av laksunger fortsatt relativt lav, og fangstene av voksen fisk er bare noen hundre kilo. Den omfattende reguleringen av Mandalsvassdraget til kraftformål er ei anna utfordring ved reetableringen av en livskraftig laksebestand i elva. Laudal kraftverk, som er den nederste og nyeste kraftverket, fikk konsesjon i Reguleringen medførte blant anna at vatnet på lakseførende strekning blir tatt inn i en tunnel ved utløpet av Mannflåvann, som resulterte i at ei strekning på 5 km nedenfor inntaket fikk sterkt redusert vannføring. Tilstanden i vassdraget med sterk forsuring og en utryddet laksestamme var viktige årsaker til fastsettelsen av den lave minstevassføringen. NVE har nå satt i gang en prosess med en eventuell revisjon av manøvringsreglementet, mens DN og Agder Energi er i dialog for å vurdere forskningsog FoU-aktiviteter opp mot konsesjonsforpliktelsene. Tovdalsvassdraget er i mindre grad påvirket av vassdragsreguleringer på lakseførende 6

7 strekning. Imidlertid er Uldalsgreina betydelig regulert med flere magasiner. Denne rapporten gir en oppsummering av resultatene fra Reetableringsprosjektet for Dette omfatter studier av forsterkningstiltak (rognplanting og utsetting av laksunger), smoltundersøkelser (utvandring, overlevelse og helsestatus) og undersøkelser av voksen fisk (opphav og oppvandringsatferd). Det blir også presentert en plan for videre undersøkelser i de to vassdragene. Det er tidligere publisert fem rapporter som presenterer resultatene fra Reetableringsprosjektet så langt (Johnsen, red. 1999, Hesthagen, red. 2001a,b, Haraldstad & Hesthagen, red. 2003, Hesthagen, red. 2005). Litteratur Haraldstad, Ø. & Hesthagen, T. red., Laksen er tilbake i kalkede Sørlandselver. - Reetableringsprosjektet Utredning for DN Johnsen, B.O. red., Reetableringsprosjektet. Årsrapport Utredning for DN Hesthagen, T. red., 2001a. Reetablering av laks på Sørlandet. Årsrapport fra reetableringsprosjektet Utredning for DN Hesthagen, T. red., 2001b. Reetablering av laks på Sørlandet. Årsrapport fra reetableringsprosjektet Utredning for DN Hesthagen, T. red., Reetablering av laks på Sørlandet. Årsrapport fra reetableringsprosjektet Utredning for DN

8 2 Utlegging av øyerogn som kultiveringsstategi 2.1 Utlegging av øyerogn som kultiveringsstrategi for å reetablere laks i Tovdalsvassdraget. Årsrapport for 2004 Forfattere: Bjørn T. Barlaup 1, Sven-Erik Gabrielsen, Helge Skoglund 1, Einar Kleiven 2 og Vidar Moen 3 Medarbeidere: Jim Guttrup 4, Tore Wiers 1, Kristian Hestvåg 5 og Kai Severinsen 6 1 Laboratorium for Ferskvannsøkologi og Innlandsfiske (LFI), Unifob, UiB, Thormøhlensgt. 49, 5006 Bergen. 2 NIVA- Sørlandsavdelingen, Televeien 3, 4890 Grimstad. 3 VESO Trondheim, Tungasletta 2, 7485 Trondheim. 4 Tvedestrand kommune, 4900 Tvedestrand. 5 Finså klekkeri AS, 4534 Marnardal. 6 Topdalsveien 317, 4658 Tveit Sammendrag I regi av Reetableringsprosjektet har det siden 2000 blitt lagt ut øyerogn for å reetablere laks i Tovdalselva. For rognplantingen i 2004 ble det strøket fisk i tidsrommet , som ble lagt ut i kasser med grus og i Vibert bokser ved to tidspunkt, hhv. den og Gjennomsnittlig overlevelse i de undersøkte kassene var ca. 95 %. Det ble registrert en del ekstra dødelighet av yngel i kasser som ble tørrlagt under en periode med svært lav vannstand. Denne episoden skyldes en uheldig kombinasjon av lite tilsig og redusert vannføring fra kraftstasjonen. Episoden kunne medført stranding av en stor andel av kassene og dermed fått svært uheldige konsekvenser for overlevelsen av yngel. Dette ble unngått ved at episoden ble oppdaget slik at rognkassene ble flyttet ut og sikret på dypere vann. Likevel må en regne med økt dødelighet som følge av stranding av en del yngel som allerede hadde forlatt kassene. Erfaringene fra denne episoden i 2004 viser at det er svært viktig med overvåking av vannføringen for å avverge liknende situasjoner i framtiden. Tidspunkt for første næringsopptak hos utlagt yngel i 2004 ble ut i fra temperatur beregnet til perioden Gjennomsnittlig temperatur i elva uka etter første næringsopptak var fra 15,5 17,1 C, og godt over det som anses som nedre kritiske grense for at lakseyngelen skal kunne ta til seg føde. Den høye overlevelsen fram til yngelen forlater kassene og gjenfangstene av ungfisk som stammer fra rognplantingen i perioden viser at rognplantingen har fungert etter hensikten og at metoden gir et viktig bidrag til reetableringen av laksebestanden i Tovdalsvassdraget Bakgrunn og hensikt Etter forslag fra FoU-gruppa for Reetableringsprosjektet ble det høsten 1999 foreslått å undersøke mulighetene for å legge ut øyerogn som en alternativ kultiveringsstrategi i forbindelse med reetableringen av laks i Tovdalsvassdraget. En FoU-gruppe med deltagere fra LFI- Bergen/NIVA/ NINA/VESO-Trondheim vurderte spørsmålet og anbefalte metoden. På denne bakgrunn har det fra våren 2000 årlig blitt utført forsøk med utlegging av øyerogn. Resultatene fra rognplantingene i årene og er rapportert i henholdsvis Barlaup m.fl. (2003) og Barlaup m.fl. (2005). Hensikten med forsøkene har vært å prøve ut ulike metoder (Barlaup & Moen 2001) for å gi anbefalinger om videre bruk av rognplanting for reetablering av laks i Tovdalselva. Det ble lagt vekt på at forsøkene skulle brukes til å gi konkrete retningslinjer for hvordan øyerogna bør legges ut for å sikre et best 8

9 mulig resultat. Her presenteres hovedresultatene fra prosjektet i Metoder Stamfisk og rogn Til utsetting av øyerogn i Tovdalselva ble det brukt lakserogn fra Storelvastammen i Vegårs-vassdraget (Storelva i Holt). Stamfisken produseres på fiskeanlegget på Finså. Etter befruktning ble rogna desinfisert med buffodin, og lagt inn i klekkesylindre for svelling. Det ble plukket død rogn dagen etter innlegging (før 100 timegrader) og deretter hver 14. dag fram til øyerognstadiet. Antallsberegning ble foretatt ved hjelp av tellerenne og Brofeldts skala. Temperaturen i klekkeriet ble logget med en minilogger med et intervall på 2 timer. Før utlegging ble rogna merket med kjemisk kodemerking ved sekvensiell merking for senere visuell deteksjon av kode i otolitt. Utlegging av rogn Rogna ble som i de foregående årene lagt ut i perforerte plastkasser som på forhånd var fylt med grus og plassert på egnede plasser i elva (Barlaup m.fl. 2003). I hver kasse ble det lagt ut om lag 2000 rogn, fordelt på fire egglommer. Kassene ble i 2004 fordelt på 10 ulike stasjoner/lokaliteter i elva. For å kontrollere eggoverlevelsen, ble det i to av kassene på hver stasjon benyttet en Vibert boks med 500 rogn i en av egglommene. I tillegg ble det gravd ned øyerogn i Vibert bokser direkte i grusen. I hver av disse Vibert boksene ble det lagt ut enten 500 eller 1000 øyerogn. I hele perioden har rogna blitt fordelt på ulike stasjoner på strekningen mellom Teinefossen og utløpet av Herefossfjorden. Evaluering av tilslag Overlevelse fram til yngelen forlater grusen ble målt ved å telle opp antall døde rogn og plommesekkyngel funnet igjen i grusen i kassene, i Vibert boksene plassert i kassene og i Vibert boksene plassert i elvegrusen. Dette arbeidet ble gjort medio juni da det var forventet at all yngel hadde kommet opp av grusen. Tidspunktet for når yngelen starter sitt første næringsopptak ble beregnet for hver gruppe ved å bruke stryketidspunkt, temperatur, og ligning 1b fra Crisp (1981; 1988). Denne ligningen beregner utviklingshastigheten til egg og plommesekkyngel ved ulike temperaturer og angir når en kan forvente at 50 % av yngelen har begynt første næringsopptak. Temperaturgrunnlaget er basert på data fra temperaturloggere som fulgte rognen fra stryking og innlegging på klekkeriet, og frem til yngelen hadde forlatt kassene på forsommeren Resultater og diskusjon Rognplanting I 2004 ble det lagt ut ca øyerogn i Tovdalselva (tabell 2.1). Av denne rognen ble fordelt på 227 kasser og ca fordelt i 49 Vibert bokser (tabell 2.2 og 2.3). 9

10 Tabell 2.1. Oversikt over rognmaterialet som ble benyttet for utplanting i Tovdalsvassdraget i Gruppe Antall Strykedato plantet Plantedato nr Totalt Tabell 2.2. Oversikt over antall lokaliteter, antall kasser og antall øyerogn av laks som ble lagt ut i kasser i Tovdalssvassdraget Antall lokaliteter Antall kasser Antall rogn pr. kasse Totalt antall Rogn Tabell 2.3. Utleggsmetode og oversikt over antall Vibert bokser, antall rogn pr. boks og hvor mye øyerogn av laks som totalt ble lagt i Vibert bokser i Tovdalsvassdraget Utleggsmetode Antall Vibert bokser Antall rogn pr. boks Totalt antall rogn Elvegrus eller Kasser Totalt Rognkasser i Tovdal /24 6/24 22/24 24/24 7/8 15/15 10/18 25/30 26/30 27/30 Overlevelse (%) Stasjon nr. Figur 2.1. Estimert overlevelse av utlagt rogn frem til yngelen har forlatt grusen i rognkassene i Tovdalsvassdraget sommeren Hver søyle angir gjennomsnittlig overlevelse på hver stasjon med standard avvik. Tallene over hver kolonne angir hvor mange av kassene som ble sjekket av totalt antall kasser utlagt på stasjonen. 10

11 Eggoverlevelse I uke 25 ble overlevelsen i 175 kasser undersøkt. Den gjennomsnittlige estimerte overlevelsen var 94,8 % (std = 5,3). Overlevelsen på de ulike stasjonene er gitt i figur 2.1. Det ble totalt undersøkt 49 Vibert bokser, som enten lå nedgravd direkte i elvegrusen (7 stk.), eller som var plassert i kasser (42 stk). Den totale gjennomsnittlige eggoverlevelsen i Vibert boksene ble funnet å være 79,8 % (std = 21,1), der overlevelsen for bokser i elvegrusen var 59,6 % (std = 19,3) og i kassene 93,9 % (std = 1,3). Den reduserte dødeligheten registrert på stasjonene 5 og 8 skyldes stranding av kasser og funn av døde plommesekkyngel i kassene. Den lave vannstanden kom som et resultat av redusert vannføring gjennom Hanefossen kraftstasjon, samtidig som det var lite tilsig fra resten av vassdraget. Rognplantingsområdene ble inspisert den , og på dette tidspunktet sto totalt 20 kasser helt tørt mens 109 kasser som sto i fare for å bli tørrlagt ble dratt ut på dypere vann. Det ble funnet en del død yngel i de tørrlagte kassene, men til tross for dette ble det ved opptelling av døde rogn og yngel funnet en gjennomsnittlig overlevelse 82,5 % i de tørrlagte kassene, mot 95,2 % i kassene som ikke ble tørrlagt på de samme stasjonene. Dette kan skyldes at tørrleggingsepisoden kom under eller like i forkant av perioden da yngelen forlater kassene for å starte første næringsopptak. Noe av yngelen kan derfor allerede ha forlatt kassene før tørrlegging, eller forlot kassene under episoden som følge av den synkende vannstanden. I dette stadiet holder som regel yngelen til nær bunnen på de grunne områder i nærheten av kassene. Dette gjør yngelen sårbar for tørrlegging ved slike vannstandsreduksjoner. En må derfor regne med en betydelig økt dødelighet som ikke ble registrert. Episoden kunne imidlertid fått langt større omfang og svært uheldige konsekvenser for overlevelsen av yngel om ikke episoden hadde blitt oppdaget og de resterende kassene sikret på dypere vann. Erfaringene fra denne episoden i 2004 viser at det er svært viktig med overvåking av vannføringen for å avverge liknende situasjoner i framtiden. Tidspunkt for første næringsopptak Stryketidspunktet mellom den først og siste gruppen som ble lagt ut i 2004 varierte med omtrent en måned (tabell 2.4). Utviklingsforløpet for de ulike gruppene fra stryking og frem til øyerogn, klekking og første næringsopptak er vist på figur 2.2 og i tabell 2.4. Tidsforskjellen mellom de ulike gruppene blir redusert etter hvert som utviklingen går mot tidspunktet når yngelen starter sitt første næringsopptak. Når gruppene har nådd dette tidspunktet skiller det bare ti dager mellom den første og den siste gruppen (tabell 2.4). Dette skyldes blant annet at temperaturen i klekkeriet var en del høyere enn i elva etter at de første gruppene ble lagt ut. De gruppene som ble liggende igjen inne på klekkeriet klarte derfor å ta igjen en del av forspranget i utviklingen. Samtidig øker temperaturen i elva kraftig i den siste delen av utviklingen, noe som fører til rask uvikling for alle gruppene etter klekking. Hvis temperaturen ved første næringsopptak er for lav, kan en risikere at lakseyngelen kan få problemer med å ta til seg føde. Trolig bør temperaturen ved første næringsopptak overstige omlag 8 C for å sikre god overleve hos lakseyngelen (Jensen m.fl. 1991). Den gjennomsnittlige vanntemperaturen i uken etter første næringsopptak var fra 15,5 til 17,1 C for de ulike gruppene i 2004, og er dermed godt over den kritiske grensen. 11

12 Utvikling (%) nov. Beregnet utvikling av rogn og plommesekkyngel nov. 12. des. 26. des. 9. jan. 23. jan. 6. feb. 20. feb. 5. mar. 19. mar. 2. apr. 16. apr. 30. apr. 14. mai. 28. mai Temperatur ( 0 C) Figur 2.2. Utviklingsforløpet til rogn fra stamfisk strøket ved fem ulike stryketidspunkt og lagt ut i Tovdalselva vinteren Utviklingsforløpet er beregnet ut i fra temperaturen (stiplet linje) i Finså klekkeri frem til utlegging og deretter elvetemperaturen i Tovdalselva. Begynnelsen av hver kurve angir stryketidspunktet, og slutten av kurven (ved 100 % utvikling) angir når 50 % av yngelen forventes å starte første næringsopptak. Tabell 2.4. Beregnet tidspunkt for når 50 % av rogn fra stamfisk strøket ved fem ulike stryketidspunkt nådde øyerognstadiet, klekket og startet sitt første næringsopptak i Tovdalselva i Beregningene er basert på temperaturen i Finså klekkeri, elvetemperaturen, og gjennomsnittlig elvetemperatur en uke etter første næringsopptak. Stryke- Dato Tidspunkt for øyerognstadiet Tidspunkt for Klekking Tidspunkt for første næringsopptak Gjennomsnittlig temperatur uka etter første næringsopptak ( C) , , , , ,1 12

13 Tabell 2.5. Antall lakserogn lagt ut årlig i Tovdalsvassdraget fra oppstarten i 2000 til og med 2004, med gjenfangster av merket ungfisk som stammer fra de ulike årsklassene, samt fangster av umerket ungfisk som stammer fra naturlig reproduksjon av laks i vassdraget. År Antall rogn plantet Gjenfangst merket laks totalt Umerket laks Totalt Andel merket laks i innsamlet materiale (%) , , * 253* 27,9* ** 8** 20,0** ** ** ** Sum: ,8 * I 2002 ble det rapportert underestimering av andelen en-somrig merket fisk (se Moen 2003). **Materialet samlet inn i 2004 er basert på innsamlet smolt. Gjenfangster av 2003-årsklassen baseres derfor så langt bare på analyse av en-somrige laks og er følgelig lavt. Det er så langt ikke analysert ungfisk som kan stamme fra plantingen i Gjenfangst av ungfisk som stammer fra rognplanting For å få et mål på tilslaget av rognplantingen har det vært samlet inn ungfisk av laks på strekningene hvor det er foretatt rognplanting. Dette materialet har vært supplert med ungfisk samlet inn av NINA i forbindelse med den nasjonale overvåkingen av ungfisk fra stasjonene 1-9 oppstrøms Flaksvatnet. I 2004 ble materialet basert på smolt innfanget under smoltutvandringen. Samtlige fisk samlet inn er blitt analysert av VESO for eventuell deteksjon av otolittmerke. En oversikt over andelen merket ungfisk funnet for den enkelt årsklasse er gitt i tabell 2.5. Gjenfangstene i 2004 er basert på smolt fanget i en smoltruse i utløpet av Tovdalselva. Av 58 undersøkte smolt som ble fanget her våren 2004, stammet 47 stk (81 %) fra rognplantingen. Samtlige av disse var toårige smolt og stammet fra plantingen av om lag rogn i Konklusjon Resultatene viser at det er høy overlevelse fra utleggingstidspunktet og fram til yngelen forlater kassene (> 90%). Resultatene viser også at ungfisk som stammer fra rognplantingen er godt representert i bestanden på strekningen fra Flaksvatnet og opp til Herefossfjorden, dvs. strekningen hvor rognplantingen utføres. Ved analyser av smolt tatt ved utløpet av vassdraget i 2004 utgjorde smolt som stammer fra rognplantingen hele 81% av materialet. Samlet viser disse resultatene at rognplantingen fungerer etter hensikten og gir et vesentlig bidrag til reetableringen av laks i Tovdalsvassdraget. Erfaringen fra episoden med stranding av kasser i 2004 viser at det er svært viktig med overvåking av vannføringen for å avverge liknende situasjoner i framtiden Litteratur Barlaup B.T., J. Guttrup, K. Hestvåg, K. Hindar, E. Kleiven, F. Kroglund, V.Moen & T. Næss Utlegging av øyerogn som kultiveringsstrategi for å reetablere laks i Tovdalsvassdraget resultater fra prosjektet i 2000 og S i: Haraldstad, Ø. & Hesthagen, T., red., Laksen er tilbake i kalkede Sørlandselver - Reetableringsprosjektet DNutredning Barlaup, B.T., H. Skoglund, E. Kleiven, & V.Moen Utlegging av øyerogn som kultiveringsstrategi for å reetablere laks i 13

14 Tovdalsvassdraget. Resultater fra prosjektet i 200 og S. 12 i: Hesthagen, T. red.: Reetablering av laks på Sørlandet. Årsrapport fra reetableringsprosjektet DN-Utredning Barlaup, B.T. & V. Moen Planting of salmonid eggs for stock enhancement a review of the most commonly used methods. - Nordic J. Fresh. Res. 75: Crisp, D.T A desk study of the relationship between temperature and hatching time for eggs of five species of salmonid fishes. - Freshwater Biology 11: Crisp, D.T Prediction, from temperature, of eyeing, hatching and swim up times for salmonid embryos. - Freshwater Biology 19: Jensen, A. J., Johnsen, B. O. & Heggberget, T. G Initial feeding time of salmon, Salmo salar, alevins compared to river flow and water temperature in Norwegian streams. -Environmental Biology of Fishes 30: Utlegging av øyerogn av laks i Kosåna og Lågåna i Mandalsvassdraget. Årsrapport for 2004 Forfattere: Bjørn T. Barlaup 1, Sven-Erik Gabrielsen 1, Helge Skoglund 1, Tore Wiers 1 og Vidar Moen 2 Medarbeidere: Jim Guttrup 3 og Kristian Hestvåg 4 1 Laboratorium for Ferskvannsøkologi og Innlandsfiske (LFI)-UNIFOB, Allegt. 47, 5007 Bergen. 2 VESO Trondheim, Tungasletta 2, 7485 Trondheim. 3 Tvedestrand kommune, 4900 Tvedestrand. 4 Finså klekkeri AS, 4534 Marnardal Sammendrag I regi av Reetableringsprosjektet ble det våren 2004 lagt ut øyerogn fra Bjerkreimstammen i Kosåna og Lågåna, som er to sidevassdrag til Mandalselva. I Kosåna ble det lagt ut øyerogn fordelt på åtte stasjoner ovenfor anadrom strekning, mens det i Lågåna ble lagt ut øyerogn fordelt på tre stasjoner på anadrom strekning. Sammenlignet med rognplantingen i 2003 (totalt rogn), ble det plantet færre rogn i Lågåna men flere rogn i Kosåna våren Grunnen til dette er at yngelen fra rognplantingen møter sterk konkurranse fra naturlig rekruttert fisk i Lågåna, noe som kan redusere tilslaget på rognplantingen i denne lokaliteten. Rogna ble lagt ned i kasser med grus der hver kasse hadde fire egglommer á 500 rogn. I noen av kassene ble det lagt ned en Vibert boks fylt med 500 rogn som erstatning for en egglomme, for bedre kontroll med eggoverlevelsen. Det ble også gravd 22 Vibert bokser direkte ned i elvegrusen. Gjennomsnittlig overlevelse i kassene fra utlegging og frem til yngelen kom opp av grusen var høy, med 98,0 % (std = 2,2) i Kosåna og 99,3 % (std = 1,0) i Lågåna. Overlevelsen i Vibert boksene som erstattet en egglomme i utvalgte kasser var 97,3 % (std = 4,1) i Kosåna og 99,6 % (std = 0,3) i Lågåna. Tilsvarende tall for Vibert boksene som ble gravd direkte ned i elvegrusen var 76,9 % i Kosåna (std = 33,6) og 96,6 % (std = 5,1) i Lågåna. Basert på resultatene og erfaringene fra feltarbeidet i årene 2003 og 2004, synes rognplanting å være en hensiktsmessig kultiveringsmetode i de to lokalitetene. Imidlertid må det tas hensyn til at tilslaget for plantingen i Lågåna vil bli noe redusert grunnet konkurranse med naturlig rekruttert laks Bakgrunn og hensikt Utsetting av laks fra Bjerkreimsstammen inngår som en del av kultiveringsarbeidet for å reetablere en laksestamme i Mandalsvassdraget. Basert på positive 14

15 erfaringer med rognplanting i Tovdalsvassdraget ble det besluttet også å benytte rognplanting for å sette ut Bjerkreimslaks i Mandalsvassdraget. På dette grunnlaget ble det for første gang benyttet rognplanting i Mandalsvassdraget våren 2003 (Barlaup m.fl. 2005). Undersøkelsene presentert i denne årsrapporten har hatt som hensikt å evaluere rognplanting våren 2004 for å vurdere om dette er en egnet kultiveringsmetode ved overføring av Bjerkreimslaks til Mandalselva Metoder Stamfisk og rogn Til utlegging av øyerogn i Kosåna og Lågåna våren 2003 og 2004, ble det brukt lakserogn fra Bjerkreimstammen (Bjerkreimselva i Rogaland). Rogna var produsert på fiskeanlegget på Ims. Før utlegging ble all rogn kjemisk merket av Veterinærmedisinsk oppdragssenter (VESO). Merket avsettes i øresteinen (otolitten) og gjør det senere mulig å identifisere fisk som stammer fra rognplantingen. Utlegging av rogn Rogna ble som i 2003 lagt ut i perforerte plastkasser som på forhånd var fylt med grus og plassert på egnede plasser i elva. I hver kasse ble lagt ut 2000 rogn, fordelt på fire egglommer (à 500 rogn). I to av kassene på hver stasjon ble det i stedet for en av egglommene lagt ut 500 rogn i en Vibert boks. Evaluering av tilslag Overlevelse frem til yngelen kommer opp av grusen ble målt ved å telle antall gjenværende døde rognkorn og plommesekkyngel i et utvalg av kassene. Dette ble gjort i juni Opptaket av kassene ble utført når det var forventet at all yngelen hadde forlatt kassene. Alle Vibert boksene ble undersøkt så langt dette var mulig. Tidspunktet for når yngelen fra de ulike gruppene startet første næringsopptak ble beregnet ved å bruke stryketidspunkt for den enkelte gruppe, temperatur og ligning 1b fra Crisp (1981; 1988). Denne ligningen beregner utviklingshastigheten til egg og plommesekkyngel ved ulike temperaturer og angir når en kan forvente at 50 % av yngelen har begynt første næringsopptak. Temperaturdata er basert på logging av vanntemperatur fra stryketidspunkt fram til forventet første næringsopptak på forsommeren Resultater og diskusjon Rognplanting Det ble totalt lagt ut ca øyerogn av laks den Tilsammen øyerogn ble fordelt i 114 kasser, mens det i tillegg ble lagt ut øyerogn i 22 Vibert bokser (tabell 2.6 og 2.7). Kassene og Vibert boksene ble fordelt i de to sideelvene (tabell 2.6 og 2.7). I Kosåna ble kassene fordelt på åtte stasjoner, med 10 kasser på syv av stasjonene og 15 kasser på en stasjon. Alle Vibert boksene ble plassert på en stasjon. Alle stasjonene lå i forbindelse med innløp eller utløp av mindre vann/store kulper, som var forbundet med korte elvestrekninger. Alle stasjonene er tidligere vurderte som gode oppvekstområder for laks og ga god rognoverlevelse ved plantingen i I Lågåna ble kassene lagt ut på totalt tre stasjoner, med ni kasser på øverste stasjon og 10 kasser på hhv. midtre og nederste stasjon. Vibert boksene ble lagt ut på den nederste stasjonen. De to øverste stasjonene var lokalisert i områder som var preget av kulp og strykpartier, mens den nederste stasjonen var lokalisert i områder med roligere og jevn strøm. 15

16 Tabell 2.6. Oversikt over antall stasjoner, antall kasser og hvor mye øyerogn av laks som ble lagt ut i Kosåna og Lågåna i Mandalsvassdraget Lokalitet Antall stasjoner Antall kasser Antall rogn Totalt antall rogn pr. kasse Kosåna Lågåna Totalt Tabell 2.7. Oversikt over antall Vibert bokser, antall rogn pr. boks og hvor mye øyerogn av laks som ble lagt ut i Kosåna og Lågåna i Mandalsvassdraget den Lokalitet Antall Vibert bokser Antall rogn Totalt antall rogn pr. boks Kosåna Kosåna Kosåna Lågåna Lågåna Totalt Eggoverlevelse i kasser I uke 23 ble overlevelsen i 44 kasser fra Kosåna og 24 kasser fra Lågåna undersøkt. Den gjennomsnittlige estimerte overlevelsen i alle kassene for begge lokalitetene var 98,8 % (std=2,0), hvor overlevelsen i Kosåna og Lågåna var henholdsvis 98,0 % (std=2,2) og 99,3 (std=1,0). Overlevelsen på de enkelte stasjonene er gitt i figur 2.3. Tilsvarende høy eggoverlevelse ble funnet ved undersøkelsene våren 2003, med totalt 94,9 % (std = 2,6) for begge lokalitetene (Barlaup m.fl 2005). Det ble, som i 2003, observert veldig få døde egg i de kassene som ble tømt uten at overlevelsen ble estimert. Det synes derfor som om overlevelsen var tilsvarende høy i alle kassene. Samlet viser resultatene at overlevelsen fra utlegging og frem til yngelen forlater kassene var svært god på alle stasjonene. Eggoverlevelse i Vibert bokser Det ble totalt undersøkt 12 Vibert bokser i kassene fra Kosåna og fire Vibert bokser i kassene fra Lågåna. Den gjennomsnittlige eggoverlevelsen i Vibert boksene som ble plassert i kassene på begge lokalitetene var 97,9 % (std = 3,6), med 97,3% (std = 4,1) i Kosåna og i 99,6 % (std = 0,3) i Lågåna. Eggoverlevelsen for Vibert boksene som ble gravd direkte ned i elvegrusen på begge lokalitetene, ble funnet å være 84,1 % (std = 28,3), der overlevelsen i Kosåna var 76,9 % (std = 33,6) og i Lågåna 96,6 % (std = 5,1). Totalt sett var eggoverlevelsen i Vibert boksene høy, spesielt for boksene som ble plassert i kasser. Den noe lavere eggoverlevelsen funnet i boksene som ble gravd direkte ned i elvegrusen, skyldes i hovedsak den reduserte overlevelsen som ble registrert i Kosåna hvor den laveste eggoverlevelsen ble funnet i boksene med mest rogn (figur 2.4). 16

17 100 8/15 6/10 Rognkasser i Kosåna 5/10 5/10 5/10 5/10 5/10 5/ /9 Rognkasser i Lågåna 8/10 8/10 Overlevelse (%) Overlevelse (%) Stasjon nr Stasjon nr. Figur 2.3. Estimert overlevelse av utlagt rogn frem til yngelen har forlatt grusen i rognkassene i Kosåna og Lågåna våren Hver søyle angir gjennomsnittlig overlevelse på hver stasjon med standard avvik. Tallene over hver kolonne angir hvor mange av kassene som ble kontrollert av totalt antall kasser utlagt på stasjonen. Overlevelse (%) Viber bokser i Kosåna Antall egg Figur 2.4. Registrert eggoverlevelse i forhold til antallet egg lagt inn i Vibert boksene som ble gravd direkte ned i elvegrusen i Kosåna våren Tall over søylene angir antallet bokser undersøkt. 3 Tabell 2.8. Beregnet tidspunkt for når 50 % av yngelen nådde øyerognstadiet, klekket og startet sitt første næringsopptak i Kosåna og Lågåna (i parentes) i Mandalselva 2004, basert på temperaturen på Ims klekkeri og elvetemperaturen, og gjennomsnittlig vanntemperatur i elva en uke etter første næringsopptak. Lokalitet Strykedato Tidspunkt for øyerognstadiet Tidspunkt For klekking Tidspunkt for første næringsopptak Gjennomsnittlig temperatur uka etter første næringsopptak Kosåna ,7 C Lågåna ,4 C 17

18 Beregnet utvikling av rogn og plommesekkyngel Utvikling (%) Temperatur ( 0 C) 12. nov. 26. nov. 10. des. 24. des. 7. jan. 21. jan. 4. feb. 18. feb. 3. mar. 17. mar. 31. mar. 14. apr. 28. apr. 12. mai. Figur 2.5. Utvikling fra stryking til yngelens første næringsopptak for rogn lagt ut i Mandalsvassdraget i Beregningene er basert på vanntemperaturen i Ims klekkeri frem til utlegging og deretter elvetemperaturen. Begynnelsen av hver kurve angir stryketidspunktet, og slutten av kurven (ved 100 % utvikling) angir når 50 % av yngelen forventes å starte første næringsopptak. Stiplet linje viser utviklingsforløpet til rogna og temperaturen i Kosåna, mens heltrukken linje viser tilsvarende data for Lågåna. Utviklingsforløp for rogna og tidspunkt for første næringsopptak Rogn plantet i Kosåna og Lågåna ble strøket Utviklingsforløpet for rogna fra stryking og fram til øyerogn, klekking og første næringsopptak er vist i figur 2.5. Siden Lågåna hadde en noe kaldere vanntemperatur sammenlignet med Kosåna, kom yngelen noe senere opp av grusen i Lågåna (tabell 2.8). Temperaturen uken etter første næringsopptak viser et langt varmere miljø for lakseyngelen i Kosåna enn i Lågåna, og sannsynlig også langt bedre vekstbetingelser. Hvis temperaturen ved første næringsopptak er for lav, kan en risikere at lakseyngelen ikke klarer å ta til seg føde. For å sikre god overlevelse bør elvetemperaturen være om lag lag 8 C eller høyere når lakseyngelen kommer ut av grusen og begynner næringsopptaket (Jensen m.fl. 1991). Den gjennomsnittlige vanntemperaturen i uken etter første næringsopptak var 12,7 C i Kosåna og 9,4 C i Lågåna, og var derfor gunstig med tanke på temperaturkravet til yngelen Samlet vurdering Resultatene fra 2004 viser høy overlevelsen fra rogna ble lagt ut til yngelen forlot grusen i både Kosåna og Lågåna. Tilsvarende resultater ble funnet ved undersøkelsene i de samme lokalitetene i 2003 (Barlaup m.fl. 2005). Rognplantingen synes derfor som en hensiktsmessig kultiveringsmetode for reetablering av laks i de to lokalitetene. Imidlertid må det tas hensyn til at tilslaget for plantingen i Lågåna vil bli noe redusert grunnet konkurranse med naturlig rekruttert laks Litteratur Barlaup, B.T., Gabrielsen, S-E., Skoglund, H., Moen, V. og Wiers, T Utlegging av øyerogn i Kosåna og Lågåna i Mandalsvassdraget våren 2003 beskrivelse og evaluering av tiltaket. - S. 20 i: Hesthagen, T. Redaktør: Reetablering av laks på Sørlandet. Årsrapport fra reetableringsprosjektet DN- Utredning

19 3 Utsettingsforsøk med ensomrig settefisk av laks i Mandaselva. Årsrapport 2004 Bjørn Ove Johnsen Norsk institutt for naturforskning-trondheim Utgitt som NINA-Minirapport 107: Johnsen, B.O. & Larsen, B.M Innledning Prosjektets formål er å sammenligne overlevelse og tilvekst hos settefisk av laks av Mandal- og Bjerkreim-stammen utsatt på ulike delstrekninger i Mandalselva. Tidligere utsettingsforsøk med en-somrig settefisk i Mandalselva har gitt svært varierende gjenfangster. For å sikre et best mulig materiale er det derfor lagt opp til flere kontroller av hver utsetting. Kontrollfiske blir gjennomført ved hjelp av elektrisk fiske samme høst og ett år etter utsetting og ved fangst av utvandrende smolt i smoltfelle både som to årig og tre årig inivid. Flere kontroller vil også kunne gi opplysninger om utvikling over tid. De første kontrollene ble gjennomført i 2004, og resultatene gjengis i denne årsrapporten. 3.2 Materiale og metoder Settefisken ble oppdrettet ved settefiskanlegget på Finså med utgangspunkt i rogn av villfisk fra Mandalselva og rogn av stamfisk av Bjerkreim-stammen (første generasjons avkom fra villfisk) fra NINA Forskningsstasjon, Ims. Rogna fra Ims ble overført til Finså som øyerogn. Laksehunnene av Mandal-stammen hadde varierende rognstørrelse mellom egg pr. liter, med et gjennomsnitt på egg pr. liter. Det foreligger ikke data om rognstørrelsen hos hver enkelt laksehunn av Bjerkreim-stammen. Det ble brukt 112 hunner av jevn størrelse og det var trolig liten variasjon i eggstørrelsen (Jon Backer pers. medd.). Gjennomsnittet var 4800 egg pr. liter. Som vanlig i fiskeanlegg varierte fiskestørrelsen fra kar til kar. Dette har som regel sammenheng med varierende tetthet, som igjen kan ha sammenheng med varierende dødelighet. Totalt for hele materialet hadde Bjerkreim-stammen en gjennomsnittslengde på 52,8 mm med en variasjon mellom 31 og 68 mm. Mandalstammen var større, og hadde en gjennomsnittslengde på 58,2 mm med en variasjon mellom 34 og 76 mm (tabell 3.1). På grunn av en misforståelse ble tre av de 13 karene med Bjerkreimsfisk ikke lengdemålt. Vi har dermed ikke oversikt over lengdefordelingen hos fisken i disse karene. Under hele oppvekstperioden var Bjerkreimstammen gjennomgående mindre enn Mandal-stammen idet rognstørrelsen i utgangspunktet var mindre, den klekte en uke senere og den hadde dårligere tilvekst i anlegget (Kristian Hestvåg pers. medd.). For å skille de to gruppene ble settefisken merket ved klipping av fettfinne pluss en bukfinne (henholdsvis venstre og høyre), og før utsetting ble det foretatt lengdemåling av tilfeldig utvalgte settefisk fra hvert kar i anlegget. Tabell 3.1 Antall lengdemålt, gjennomsnittslengde (mm) og min. maks lengde ved utsetting hos en-somrig settefisk av Bjerkreim- og Mandal-stammen i Stamme Antall lengdemålt Gjennomsnittslengde Min. maks. lengde Bjerkreim , Mandal ,

20 For å unngå store variasjoner i størrelsen hos settefisken mellom utsettingslokaliteter og for å unngå overvekt av en familiegruppe på en utsettingslokalitet og av en annen familiegruppe på en annen utsettingslokalitet, ble alle familiegrupper innen hver stamme blandet. Bjerkreimstammen ble blandet på rognstadiet, mens Mandal-stammen ble holdt i familiegrupper i settefiskanlegget og blandet før utsetting slik at alle familiegrupper var representert på alle utsettingslokalitetene. De to gruppene av settefisk ble blandet i fiskeanlegget og transportert til utsettingslokalitetene i plastposer med fisk i hver. Ved utsetting ble posene fordelt utover hele utsettingslokaliteten eller som i Rolandsbekken på tre mindre områder henholdsvis nederst, midt på og øverst på utsettingslokaliteten. Utsetting fant sted i perioden juli For å styrke materialet og undersøke eventuell variasjon under ulike forhold ble det valgt til sammen fem utsettingslokaliteter i Mandalsvassdraget. Lokalitetene varierer i størrelse fra bekk (Roland) til stor elv (Bjelland) og har varierende fiskebestander fra kun ørret (Roland) til både laks og ørret (alle lokaliteter unntatt Roland) og med varierende tettheter av villfisk: 1) Roland: Rolandsbekken som ligger oppstrøms lakseførende strekning i Kosåna. 2) Kosåna: En 350 m lang strekning i lakseførende del som har nedre grense ca. 150 m oppstrøms Kosånas utløp i Mandalselva og øvre grense ved utløpet av Kvisla. 3) Bjelland: Regulert elvestrekning i Mandalselva mellom Grasholmen og Bjelland kraftverk. 4) Terskel: Minstevannføringsstrekningen i Mandalselva mellom Skåleneset og Terskel 10. Regulert elvestrekning med minstevannføring. 5) Kleveland: Minstevannføringsstrekningen i Mandalselva mellom Terskel 1 og Klevelandsbrua, øvre del. Regulert elvestrekning med minstevannføring. Utsettingstettheten på de ulike strekningene varierte mellom 47 pr. 100 m² (Terskel) og 141 pr. 100 m² (Kosåna) (tabell 3.2) Tabell 3.2. Navn, lengde, gjennomsnittsbredde, areal, antall utsatt og utsettingstetthet for strekninger hvor det ble satt ut en-somrig settefisk av Bjerkreim- og Mandal-stammen i juli Strekning Lengde (m) Gj.sn.bredde (m) Areal (m²) Antall utsatt Utsettingstetthet (pr. 100 m²) Roland , Kosåna , Bjelland , Terskel , Kleveland ,

21 På strekning Bjelland ble det satt ut settefisk av Bjerkreim-stammen og av Mandal-stammen (45:55), til sammen individ. På de øvrige strekningene ble det satt ut likt antall av hver stamme (50:50), dvs at det på strekning Roland ble satt ut 1500 settefisk av hver stamme (tabell 3.2). Det første kontrollfisket med elektrisk fiskeapparat ble gjennomført i august 2004 (ca. en måned etter utsetting som en del av den ordinære effektkontrollen av kalkingstiltaket i Mandalselva). Det ble fisket på en stasjon på strekning Kosåna, på en stasjon på strekning Bjelland og på en stasjon på strekning Terskel. Det ble imidlertid fanget en merket fisk av Mandalstamme også på en av de andre stasjonene i overvåkingsprogrammet like ovenfor strekning Terskel som også er tatt med her. I august ble det fanget til sammen 59 settefisk, 12 av Bjerkreim-stamme, 45 av Mandal-stamme og to med usikker bakgrunn (tabell 3.3). På grunn av vanskelige vannføringsforhold måtte kontrollfisket, som skulle gjennomføres i september avbrytes, og bare tre stasjoner på strekning Terskel ble undersøkt. Det ble fanget til sammen 77 settefisk, 27 av Bjerkreim-stamme og 50 av Mandal-stamme (tabell 3.3). Det planlagte kontrollfisket som skulle omfatte flere stasjoner på alle strekningene ble gjennomført i første halvdel av november. Det ble da fisket på seks stasjoner på strekning Roland, på seks stasjoner i Kosåna, på fire stasjoner på strekning Bjelland, på fem stasjoner på strekning Terskel og på fem stasjoner på strekning Kleveland. Det ble fanget til sammen 213 settefisk, 68 av Bjerkreimstamme og 145 av Mandal-stamme (tabell 3.3). I løpet av sommeren 2004 ble det fanget til sammen 349 settefisk på de fem utsettingsstrekningene, 107 av Bjerkreimstamme og 240 av Mandal-stamme og to med usikker bakgrunn (tabell 3.3). Tettheten av fisk ble beregnet etter Zippin (1958) og Bohlin m.fl. (1989). Tabell 3.3. Tidspunkt for kontrollfiske, antall stasjoner (areal) og antall laksunger (andelsprosent) fanget av Bjerkreim- og Mandal-stamme på de ulike strekninger i Tidspunkt for kontrollfiske Strekning Antall stasjoner Antall fanget (%) (areal, m²) Bjerkreim Mandal 8. august Kosåna 1 (150) 3 (33) 6 (67) 8. august Bjelland 1 (105) 8 (26) 23 (74) 7. august Terskel 1 (120) 1 (6) 16 (94) Sum august 3 (375) 12 (21) 45 (79) 14. september Terskel 3 (308) 27 (35) 50 (65) Sum 14. september 3 (308) 27 (35) 50 (65) november Roland 6 (1156) 8 (19) 34 (81) Kosåna 6 (614) 10 (20) 40 (80) Bjelland 4 (477) 5 (31) 11 (69) Terskel 5 (505) 21 (41) 30 (59) Kleveland 5 (397) 24 (35) 30 (65) Sum november 26 (3.149) 68 (32) 145 (68) Totalt 107 (31) 240 (69) 21

22 3.3 Resultater Tetthet av villfisk og tidligere utsatt fisk I gruppen eldre laksunger i tabell 3.4 og figur 3.1 inngår hovedsakelig ett- og toårig vilifisk, men på strekningene Bjelland og Kleveland ble det i tillegg også funnet fettfinnemerket fisk som var satt ut i 2003 (eller tidligere år). På strekning Bjelland var bare en av de eldre laksungene merket (3 % av alle individer som ble fanget), men på strekning Kleveland var i alt 21 individer merket (38 % av antall eldre laksunger som ble fanget). På strekning Roland ble det bare funnet ørretunger (årsyngel og eldre). På de øvrige strekningene ble det funnet både laksunger og ørretunger (både årsyngel og eldre). De høyeste tetthetene av laksunger (både 0+ og eldre) ble funnet på de to strekningene Terskel og Kleveland i minstevannføringsløpet (tabell 3.4). Tetthetene av årsyngel og eldre ørretunger var lav på alle strekningene (tabell 3.4, figur 3.1) Tetthet av settefisk Ved kontrollfisket på utsettingsstrekningene i november ble de høyeste tetthetene av settefisk funnet på strekningene Terskel og Kleveland på minstevannføringsstrekningen, mens de laveste tetthetene av settefisk ble registrert på strekningene Bjelland og Roland (tabell 3.5). De høyeste tetthetene av vill årsyngel av laks ble også funnet på strekningene Terskel og Kleveland, men den laveste tettheten av vill laksyngel (unntatt i Rolandsbekken hvor det ikke fantes ville laksunger) ble funnet i Kosåna (tabell 3.4, figur 3.2). Både Bjerkreim-stammen og Mandal-stammen ble funnet i høyest tetthet på strekningene Terskel og Kleveland og i lavest tetthet på strekningene Bjelland og Roland. I Kosåna var tettheten av Mandalstammen nesten på samme nivå som på strekningene Terskel og Kleveland, mens tettheten av Bjerkreim-stammen i Kosåna var vesentlig lavere enn på strekningene Terskel og Kleveland (tabell 3.5, figur 3.2). På strekningene Roland og Kosåna var tettheten av Mandal-stamme henholdsvis fire og en halv og fire ganger så høy som tettheten av Bjerkreim-stamme. På strekningen Bjelland var tettheten av Mandal-stamme omtrent det dobbelte av Bjerkreim-stammen og på strekningene Terskel og Kleveland var det (på grunn av store usikkerheter i estimatene) ikke mulig å påvise forskjeller i tetthetene av de to stammene (tabell 3.5, figur 3.2). Tabell 3.4. Gjennomsnittlig tetthet pr. 100 m 2 (± 95 konfidensintervall) av villfisk (årsyngel (alder: 0+) og eldre fiskunger (alder: 1+) av laks og ørret på de ulike strekningene ved kontrollfisket i november I gruppen eldre laksunger inngår også laksunger som ble satt ut i vassdraget i 2003 (eller tidligere år). Strekning Laks Ørret Roland 0 0 5,1 (± 0,1) 3,4 (± 0,2) Kosåna 3,2 (± 0,4) 9,1 (± 0,7) 1,9 (± 0,4) 0,8 (± 0,0) Bjelland 5,4 (± 0,8) 6,3 (± 0,1) 5,2 (± 0,1) 1,3 (± 0,1) Terskel 18,3 (± 2,7) 19,4 (± 2,5) 4,9 (± 0,5) 1,9 (± 2,1) Kleveland 11,2 (± 6,9) 14,5 (± 0,8) 1,9 (± 1,7) 3,0 (± 0,7) 22

23 Antall fisk pr. 100 m² Laksyngel (0+) Eldre laksunger Ørretyngel (0+) Eldre ørretunger 10 0 Roland Kosåna Bjelland Terskel Kleveland Strekning Figur 3.1. Gjennomsnittlig tetthet pr. 100 m 2 i november 2004 av all laksyngel (villfisk + settefisk alder: 0+) og alle eldre laksunger (villfisk + settefisk alder: 1+), ørretyngel og eldre ørretunger på de ulike strekninger i Mandalselva der det ble satt ut laksyngel av Mandal- og Bjerkreimstamme i juli Tabell 3.5. Gjennomsnittlig tetthet pr. 100 m 2 (± 95 konfidensintervall) av Bjerkreim-stamme og av Mandal-stamme på de ulike strekningene ved kontrollfisket i november Strekning Bjerkreim Mandal Sum Bjerkreim og Mandal Roland 0,8 (± 0,4) 3,6 (± 1,2) 4,9 (± 2,2) Kosåna 1,7 (± 0,3) 6,9 (± 0,7) 8,6 (± 0,8) Bjelland 1,2 (± 0,7) 2,8 (± 1,6) 4,9 (± 4,4) Terskel 5,3 (± 2,5) 9,9 (± 9,2) 14,6 (±7,2) Kleveland 9,8 (± 9,6) 8,2 (± 1,4) 16,4 (± 4,1) 23

24 40 Antall laksyngel pr. 100 m² Laks Villfisk Laks Bjerkreim-stamme Laks Mandal-stamme 5 0 Roland Kosåna Bjelland Terskel Kleveland Strekning Figur 3.2. Tetthet av laksyngel (0+) pr. 100 m² fordelt på vill laksyngel og utsatt laksyngel av Mandal- og Bjerkreim-stamme på de ulike strekninger i Mandalselva i november Tabell 3.6. Antall fanget (n), gjennomsnittslengde (L) i mm og standardavvik (sd) hos settefisk av Bjerkreim-stamme og av Mandal-stamme ved kontrollfisket i august og september Strekning/tidspunkt Bjerkreim Mandal n L Sd N L sd Kosåna / august 3 59,7 7,4 6 59,0 6,9 Bjelland / august 8 55,3 4, ,3 7,0 Terskel / august ,8 6,2 Terskel / september 27 62,3 5, ,8 6, Størrelse og vekst hos settefisk Ved kontrollfisket i august ble det fanget få individer av Bjerkreim-stammen, men gjennomsnittslengdene var større enn utsettingslengden på strekningene Kosåna og Bjelland. Det ble fanget vesentlig flere individer av Mandal-stammen og på strekning Bjelland var gjennomsnittslengden (56,3 mm) mindre enn gjennomsnittslengden ved utsetting (58,2 mm). Her ble det også registrert bare en millimeter forskjell i gjennomsnittslengde mellom de to stammene (tabell 3.6). På strekningen Terskel i september ble det fanget 27 og 50 individer av henholdsvis Bjerkreim- og Mandal-stamme, og Mandalstamme hadde størst gjennomsnittslengde (tabell 3.6). Ved kontrollfisket i november fant vi den største settefisken på strekning Roland og den minste settefisken på strekning Kosåna (dette gjaldt begge stammer) (tabell 3.7). Disse to strekningene skilte seg klart ut, mens det var små forskjeller i størrelse mellom de øvrige strekningene. 24

25 Gjennomsnittslengden til laksyngel av Mandal-stamme var større enn Bjerkreimstamme på alle strekningene i november 2004 (tabell 3.7 og figur 3.3). Yngel av Mandal-stammen var klart større enn Bjerkreim-stammen på strekning Roland (11 mm), mens det var mindre forskjeller (4-5 mm) mellom stammene på strekningene Kosåna og Kleveland. På strekningene Bjelland og Terskel var forskjellene små (1-3 mm). Tabell 3.7. Antall fanget (n), gjennomsnittslengde (L) i mm og standardavvik (sd) hos settefisk av Bjerkreim-stamme og av Mandal-stamme på de ulike strekningene ved kontrollfisket i november Strekning Bjerkreim-stamme Mandal-stamme n L Sd n L Sd Roland 8 79,0 7, ,2 9,6 Kosåna 10 58,8 5, ,5 3,7 Bjelland 5 63,6 7, ,3 6,1 Terskel 21 65,4 5, ,1 5,9 Kleveland 24 64,5 7, ,9 8, Lengde, mm Laks Mandal-stamme Laks Bjerkreim-stamme Laks villfisk Roland Kosåna Bjelland Terskel Kleveland Strekning Figur 3.3. Gjennomsnittslengden til vill laksyngel (0+) og utsatt laksyngel av Mandal- og Bjerkreim-stamme på de ulike strekninger i Mandalselva i november

26 3.4 Diskusjon For å kunne måle eventuelle forskjeller i overlevelse og tilvekst mellom laksestammer, er det viktig å redusere betydningen av andre faktorer som kan være viktige. Variasjon mellom familiegrupper innenfor en stamme er en slik faktor og det er tidligere vist at variasjon mellom familier innen en stamme kan være betydelig (Skilbrei m.fl. 1998). De ulike familiegruppene innen Bjerkreim-stammen ble blandet på rognstadiet mens Mandalstammen ble holdt atskilt i familiegrupper under oppforingen i fiskeanlegget. Ved utsetting ble det sørget for at alle familiegruppene av Mandal-stammen var representert på alle utsettingsområdene. Vi antar derfor at en eventuell effekt av ulik fordeling av familiegrupper er minimalisert mest mulig for begge stammene. Settefiskens størrelse ved utsetting er en annen faktor som kan ha betydning. Det er tidligere vist ved sammenlignende undersøkelser av laksesmolt at størrelse har betydning for gjenfangsten/overlevelsen (Skilbrei m.fl.1998). Vi kjenner ikke til undersøkelser av størrelsens betydning for overlevelsen hos settefisk av laks, men det er gjort forsøk med settefisk av ørret. Fire størrelsesgrupper en-somrig settefisk ble satt ut i en regulert og en uregulert innsjø. Fisken var sortert etter lengde før utsetting i fire atskilte størrelsesgrupper. Det ene året var de fire gruppene henholdsvis 57-59, og mm. Det andre året var fisken i alle gruppene 3 mm lengre. Utsettingen det første året ga best gjenfangst av den største fisken og lavest gjenfangst av den minste fisken i begge innsjøene. Utsettingen det andre året ga like gjenfangster av alle gruppene i begge innsjøene. Resultatene tyder på at settefiskens størrelse kan ha betydning for gjenfangsten, men at den ikke behøver å ha det (Johnsen 2001). Disse resultatene med laksesmolt og settefisk av ørret satt ut i innsjø, har ikke direkte overføringsverdi til laks som settes ut i elv. Vi må derfor konstatere at vi ikke vet om størrelsen har betydning for overlevelsen hos settefisk av laks, men vi antar at den kan ha det siden størrelse er kjent som et konkurransefortrinn hos fisk i mange situasjoner. Det er svært vanskelig å unngå størrelsesforskjeller ved oppdrett av forskjellige stammer, spesielt når rognstørrelsen var så vidt forskjellig som i dette tilfellet. I tillegg vil tettheten av settefisk i det enkelte karet påvirke størrelsen. Det viste seg da også at Mandalstammen var gjennomgående større enn Bjerkreim-stammen. Gjennomsnittlig for hele materialet var Mandal-stammen 5,4 mm større enn Bjerkreim-stammen. Det er imidlertid en viss usikkerhet knyttet til gjennomsnittslengden for Bjerkreimstammen da det ikke ble gjennomført lengdemåling av settefisk fra tre av karene. Det kan også ha skjedd at utvalget av settefisk har blitt skjevt mellom utsettingslokaliteter slik at den faktiske gjennomsnittslengden på den enkelte utsettingslokalitet ikke samsvarer med gjennomsnittslengden for hele materialet. Dette kan for eksempel ha skjedd på strekning Bjelland hvor gjennomsnittslengden for 23 settefisk av Mandal-stammen som ble fanget i august var mindre (56,3 mm) enn lengden ved utsetting (58,2 mm) for hele materialet av Mandal-stammen. Forskjeller i overlevelse og tilvekst kan også være en direkte eller indirekte effekt av genetiske forskjeller mellom de to laksestammene. Generelt er det forholdsvis små genetiske forskjeller mellom laksebestander på Sørvestlandet og Sørøstlandet. Bjerkreim-stammen hører til den vestlige grenen og er mest lik laksestammene i Figgjo og Håelva. Hvorvidt laksen Mandalselva eller de andre utdødde bestandene på Sørlandet representerte den vestlige eller østlige grenen, eller en egen gruppe, kan vi ikke si noe om (Hindar & Balstad 2003). Det var forskjeller i rognstørrelse og klekketidspunkt mellom Bjerkreim-stammen 26

27 og Mandal-stammen. Bjerkreim-stammen hadde minst rogn når man ser på gjennomsnittstørrelsen, men variasjonen var sannsynligvis større hos Mandal-stammen. Forskjellene i klekketidspunkt mellom de to stammene i 2004 (Bjerkreim-stammen klekte senere enn Mandal-stammen) kan skyldes ulike temperaturer i de to anleggene Ims og Finså fram til øyerognstadiet. Men det kan være reelle forskjeller mellom de to stammene. Forskjeller i gytetidspunkt og dermed klekketidspunkt om våren er en lokal tilpasning til temperaturforholdene i det enkelte vassdrag (Heggberget 1988). Stryking av villfisk fra Bjerkreimselva til klekkeriet på Vikeså starter i slutten av oktober og foregår til slutten av november, eller uti desember (Tengesdal 2000). Stryking av den nyetablerte Mandalstammen foregår vanligvis fra slutten av oktober til midten av november (Kristian Hestvåg pers. medd.). Dette kan tyde på at Bjerkreim-stammen har et noe senere gytetidspunkt enn Mandal-stammen og det kan være en ulempe for Bjerkreim-stammen hvis det fører til at den klekker senere om våren og dermed bruker lengre tid på å oppnå en konkurransedyktig størrelse enn Mandal-stammen. De høyeste tetthetene av ville laksunger ble funnet på strekningene Terskel og Kleveland. Dette kan tyde på at det var bedre oppvekstbetingelser på disse strekningene enn på strekningene Bjelland og Kosåna, eller at det har vært utilstrekkelig gyting av villfisk på de to sistnevnte strekningene. Strekningene Terskel og Kleveland ligger på minstevannføringsstrekningen hvor vannføringen kommer ned i 1 m³/s om vinteren. Men vannføringen ligger jevnt på dette nivået. Strekning Bjelland er derimot utsatt for til dels sterke vannstandsvariasjoner, spesielt under episoder med driftsstans i kraftstasjonen. Det er derfor grunn til å tro at fisken kan være utsatt for stranding på denne strekningen. I Kosåna kan det være svært lav vintervannføring, men siden vassdraget er uregulert er strekningen ikke utsatt for raske vannstandsvariasjoner. Kosåna ligger imidlertid øverst i lakseførende del og en relativt liten andel av laksen vandrer så langt opp. Lave tettheter av villfisk kan derfor skyldes lite gytefisk. De høyeste tetthetene av settefisk ble funnet på strekningene Terskel og Kleveland og dette var også de to strekningene som hadde de høyeste tetthetene av ville laksunger. Dette kan tyde på at det var bedre oppvekstbetingelser på disse strekningene enn på de øvrige. Det betyr også at strekningen ikke var fylt opp med villfisk og at konkurransen fra eldre villfisk ikke var hard. Den høyeste tettheten av settefisk ble funnet på strekningen Kleveland med 16,4 pr. 100 m². Dette var i november om lag fire måneder etter utsetting og vi har ingen tilsvarende data å sammenligne med fra tidligere år. Men en utsetting med samme utsettingstetthet i 1999 på samme strekning resulterte i en tetthet av settefisk på 44,6 pr. 100 m² en måned etter utsetting og 9,6 pr. 100 m² ett år etter utsetting (Johnsen 2003). Det kan dermed se ut som om overlevelsen til den settefisken som ble satt ut på denne strekningen i 2004 var av samme størrelsesorden som overlevelsen hos den settefisken som ble satt ut på samme strekning i På strekning Bjelland har vi tidligere funnet 7,5-24,4 settefisk pr. 100 m² en måned etter utsetting ( ) og 0,9-3,9 settefisk pr. 100 m² ett år etter utsetting. Den observerte tettheten på 4,9 settefisk pr. 100 m² som ble funnet i 2004 om lag fire måneder etter utsetting, indikerer en overlevelse av tilsvarende størrelse eller muligens noe lavere. Det var imidlertid svært høy vannføring da elfisket ble gjennomført og dette kan ha hatt betydning for den relativt lave tettheten. Men det kan også, som tidligere nevnt, ha sammenheng med at strekningen er utsatt for til dels store vannstandsvariasjoner med fare for stranding av fiskunger. Rolandsbekken har ingen naturlig laksebestand, og det var en tynn ørretbestand der. På slike lokaliteter blir det normalt 27

28 meget god overlevelse ved første gangs utsetting av laksunger. Vi fant imidlertid lav tetthet av laksunger av begge stammer på denne bekken. Dette kan skyldes at vannkvaliteten på strekningen er på grensen av det som er gunstig for laksunger. Den 10. juni 2004 ble ph målt til 5,89 på lav vannføring og den 15. september ble ph målt til 4,70 på høy vannføring. Forholdet mellom de to stammene med hensyn til tetthet varierte mellom de ulike strekningene fra lik tetthet av begge grupper på strekningene Terskel og Kleveland, til dobbelt så høy tetthet av Mandal-stammen som av Bjerkreim-stammen på strekning Bjelland og videre til omtrent fire ganger så høy tetthet av Mandal-stammen som av Bjerkreim-stammen på strekningene Roland og Kosåna. Det er mulig at det var så vidt gode levevilkår på strekningene Terskel og Kleveland at det kan forklare at begge stammene synes å ha overlevd like godt. Det kan også tenkes at forsuringssituasjonen på strekningen Roland kan ha forsterket konkurranseforholdet mellom de to stammene. Settefiskens tilvekst var klart best på strekning Roland og det gjaldt begge stammene. Dette indikerer meget gode oppvekstbetingelser på denne strekningen, men forsuringsepisoder i løpet av året kan ha medvirket til at tettheten av begge stammene var lav. Tetthetsforholdet mellom stammene tyder på at Mandal-stammen hadde greid seg langt bedre enn Bjerkreim-stammen på denne strekningen. Lavest tilvekst hos laksunger ble funnet på strekning Kosåna og dette gjaldt begge stammene. Her var også tetthetsforholdet mellom stammene tilnærmet lik tetthetsforholdet på strekningen Roland. Det var svært høy utsettingstetthet i Kosåna og dette kan forklare den relativt lave tilveksten. På de øvrige tre strekningene var vekstforskjellene mellom strekninger og stammer små. 3.5 Foreløpig konklusjon De fem utsettingsstrekningene var forskjellige med hensyn til vannmiljø og forekomst og tetthet av villfisk. Lengdemåling i fiskeanlegget viste at settefisken av Bjerkreim-stammen hadde lavere gjennomsnittslengde enn settefisken av Mandal-stammen. Det kan imidlertid ha vært avvik mellom disse lengdene og gjennomsnittslengden hos de grupper som faktisk ble satt ut på de ulike strekninger. Størst tetthet av settefisk ble funnet på de to strekningene som også hadde høyest tetthet av villfisk. Best tilvekst hos settefisk av begge stammer ble funnet på den strekningen som ikke hadde bestand av ville laksunger. På to av strekningene ble det funnet tilnærmet like tettheter av de to stammene. På de øvrige strekningene ble det funnet klart flest settefisk av Mandal-stammen. Dette kan ha sammenheng med at Mandalstammen gjennomgående var større ved utsetting, men det kan også skyldes at Mandal-stammen var bedre tilpasset forholdene på disse strekningene. 3.6 Forslag til endringer i forsøksopplegget for 2005 Etter en sesongs undersøkelser kan resultatene tyde på at størrelse ved utsetting kan ha hatt avgjørende betydning. Det bør derfor legges vekt på å eliminere størrelsesfaktoren mest mulig ved neste utsetting. Vi behøver større sikkerhet med hensyn til settefiskens størrelsesfordeling. Fisk fra alle kar må lengdemåles og det bør lengdemåles et større antall fra hvert kar ( individ). Når fisken holdes atskilt i familiegrupper i anlegget reduseres mulighetene for en best mulig utjevning av størrelsesforskjeller mellom stammene. Familiegruppene av Mandal-stammen bør derfor blandes på et tidlig tidspunkt slik at 28

29 alle familiegrupper er representert i alle kar. Når man har merket, talt og lengdemålt fisk velger man kar med fisk av Bjerkreimstammen og Mandal-stammen med omtrent samme lengdefordeling for utsetting på samme lokalitet. Det vil da ikke bli nøyaktig likt antall av hver gruppe, men problemet med ulik størrelse for stammene vil være tatt hensyn til på best mulig måte. 3.7 Litteratur - Bohlin, T., Hamrin, S., Heggberget, T.G., Rasmussen, G. & Saltveit, S.J Electrofishing - theory and practice with special emphasis on salmonids. Hydrobiologia 173: Fjellheim, A. & Johnsen, B.O Experiences from stocking salmonid fry and fingerlings in Norway. - Nordic Journal of Freshwater Research 75: Hansen, L.P. & Johnsen, B.O Mandalselva effekter av Laudal kraftverk på overlevelse av utsatt smolt. S i: Haraldstad, Ø. & Hesthagen, T. (red.) Laksen er tilbake i kalkede sørlandselver Reetableringsprosjektet DN- Utredning Heggberget, T.G Time of spawning in Norwegian Atlantic salmon (Salmo salar). Paper III I: Reproduction in Atlantic salmon (Salmo salar). Aspects of spawning, incubation, early life history and population structure. A summary of studies in Norwegian streams. Direktoratet for naturforvaltning, Fish Research Division: Heggberget, T.G Population structure and migration system of Atlantic salmon (Salmo salar) in the River Alta, North Norway. - A summary of the studies I: Brannon, E. & Jonsson, B. (red.). Proceedings of the Salmonid migration and distribution symposium, Juni , Trondheim. - Hindar, K. & Balstad, T Genetiske studier av reetablering av laks i Mandalselva og Tovdalselva. S i: Haraldstad, Ø. & Hesthagen, T (red.) Laksen er tilbake i kalkede sørlandselver Reetableringsprosjektet DN - Utredning Hvidsten, N.A., Heggberget, T.G. & Hansen, L.P Homing and straying of hatchery-reared Atlantic salmon, Salmo salar L., released in three rivers in Norway. - Aquaculture and Fisheries Management 25 (Supplement 2): Hvidsten, N.A., Kroglund, F., Holst, J.C. & Johnsen, B.O Undersøkelser av smoltøkologi i Mandalselva. - NINA Oppdragsmelding 730: Johnsen, B.O Settefisken - greier seg. - Jakt - Fiske - Friluftsliv nr. 10: Johnsen, B.O Utsetting av en-somrig settefisk i innsjø: Er utsettingsstedet viktig og gir stor settefisk bedre gjenfangst enn små settefisk? - NINAs strategiske intituttprogrammer Virkninger av fysiske naturinngrep - systemøkologisk innretting. Sluttrapport. NINA Temahefte 16: Johnsen, B.O Utsetting av ensomrige laksunger i Mandalselva og Tovdalselva: Overlevelse, vekst og spredning. S i: Haraldstad, Ø. & Hesthagen, T (red.) Laksen er tilbake i kalkede sørlandselver - Reetableringsprosjektet DN- Utredning Johnsen, B.O. & Ugedal, O Feeding by hatchery- and pond-reared brown trout, Salmo trutta L., fingerlings released in a lake and in a small stream. - Aquaculture and Fisheries Management 21: Skilbrei, O., Johnsen, B.O., Heggberget, T.G., Krokan, P.S., Aarset, B., Sagen, T. & Holm, M Havbeite med laks. Årsrapport. - Norges Forskningsråd: 72 s. - Tengesdal, P Bjerkreimselva. Bjerkreim elveeigarlag 50 år, Bjerkreim elveeigarlag: 103s. - Zippin, C The removal method of population estimation - Journal of Wildlife Management 22:

30 4 Smoltundersøkelser 4.1 Smoltkvalitet i Mandalselva, Otra, Tovdalselva og Nidelva våren 2004 Frode Kroglund Norsk institutt for vannforskning Sørlandsavdelingen Innledning Tovdalselva og Mandalselva har vært kalket siden henholdsvis 1996 og Smoltkvaliteten har vært fulgt årlig siden da. I starten ble undersøkelsene utført på anleggsprodusert smolt eksponert i bur, supplert med analyser av villfanget smolt. I de senere årene er kun utvandrende smolt fanget i fangstfeller analysert. Årets undersøkelse er supplert med fangster av utvandrende smolt i de ukalka vassdragene Otra og Nidelva. Smoltkvaliteten i Otra er tidligere analysert i forbindelse med overvåkingen av vassdraget. Det er ikke tidligere utført smoltundersøkelser i Nidelva. Det ble målt meget høye gjelle-al på død gytelaks i et sidevassdrag til Nidelva i Begge vassdragene er aktuelle å behandle mot sur nedbør. Årets undersøkelse gir således en bakgrunnsverdi med hensyn til vannkvalitet og fiskestatus Metode Våren 2004 ble det i perioden mai til juni tatt gjelle- og blodprøver av utvandrende smolt fanget i feller i Mandalselva (v/hesså), Otra, Tovdalselva og Nidelva. Etter fangst ble fisken omplassert til oppbevaringsbur fram til prøvetaking. Prøvetakingsfrekvens fremkommer i figur 1. Prøvetakingsprotokoll er lik den benyttet alle tidligere år Resultat og diskusjon Gjelle-Al konsentrasjonen varierte gjennom sesongen og mellom elvene (figur 4.1). Den høyeste konsentrasjonen ble målt i Nidelva i midten av mai. Nivået i Mandalselva var gjennomgående 40 µg Al/g tv eller lavere, mens nivået i Otra avtok gjennom sesongen, fra omkring 60 til omkring 20 µg Al/g tv. I Tovdalselva var nivået mer stabilt omkring 50 µg Al/g tv. Samlet for alle tre elvene var de ulike blodfysiologiske parametrene relatert til gjelle-al og til hverandre (figur 4.2). Sammenhengen til gjelle-al tyder på at vannkvaliteten er en av årsakene til responsene. Fisk i Mandalselva og ved klekkeriet hadde gjennomgående bedre fysiologisk status enn fisk fra de andre elvene (tabell 4.1). Dårligst fysiologisk status ble målt i Nidelva, Otra og Tovdalselva i midten av mai. Svekket status begrunnes ut fra redusert blod-ione innhold, samt økt glukose. 30

31 Mandalselva Finså klekkeri Nidelva Otra Tovdalselva Gjelle-Al, ug/g tv mai 15.mai 22.mai 29.mai 05.jun 12.jun 19.jun 26.jun Prøvedato Figur 4.1. Gjelle-Al (med sd) målt i Mandalselva (blå), Finså klekkeri (kryss), Nidelva (rød), Otra (oransje) og Tovdalselva (grønn) målt på smolt fanget i fangstfeller plassert i de respektive elvene i perioden mai til juni Tabell 4.1. Gjennomsnittlige verdier (± sd) for et utvalg fysiologiske parametere hos smolt fra Mandalselva, Otra, Tovdalselva og Nidelva, målt i perioden mai til juni Elv Prøve- Gjelle-Al Na Cl Glukose Hct Angap dato µg/g mmol/l mmol/l mg/dl %PCV mmol/l Hesså Mandalselva ,0±8,3 138,5±6,7 129,5±8,8 153,1±53,1 31,3±3,3 10,3±3,9 Finså Mandalselva ,4±5,0 145,7±4,2 128,8±1,7 103,6±55,1 35,0±8,6 18,1±1,9 Nidelva ,1±20,0 129,8±9,0 114,3±10,6 359,1±47,6 40,3±6,7 14,2±0,8 Nidelva ,4±9,2 156,0±5,6 129,7±6,7 123,6±53,6 34,0±9,5 27,4±1,7 Otra ,2±34,3 133,3±13,7 112,5±20,5 249,4±138,2 35,7±7,1 22,1±10,2 Otra ,6±19,8 147,3±11,1 131,3±6,4 231,5±77,3 36,3±6,5 13,4±0,0 Tovdalselva ,8±14,7 135,0±11,3 117,7±11,9 218,2±100,4 41,0±8,4 17,4±3,3 31

32 Plasma-glukose, mm y = 0,17x + 0,8 R 2 = 0, Gjelle-Al, ug/g tv Plasma-Na, mm y = -0,33x R 2 = 0, Gjelle-Al, ug/g tv Plasma-glukose, mm y = -0,41x + 68 R 2 = 0,71 Plasma-Cl, mm y = 0,82 x + 11 R 2 = 0, Plasma-Na, mm Plasma-Na, mm Figur 4.2. Sammenhenger mellom gjelle-al og plasma-glukose, plasma-na og plasma-klorid og mellom plasma-na og plasma glukose, samlet for smolt fra Mandalselva, Tovdalselva, Otra og Nidelva våren Smoltens respons på Al i vann avhenger av dose og eksponeringsvarighet. Verdier lavere enn 20 µg Al/g tv er her betraktet som nivå som sannsynligvis har lav til ingen påvirkning av saltvannstoleranse, dvs. vil ikke redusere sjøoverlevelsen. Basert på eksponeringsforsøk utført ved Ims, innebærer gjelle-al konsentrasjoner i området µg Al/g tv en reduksjon i sjøoverlevelse på fra 30 til 50 % (Kroglund og Finstad, upublisert). Høyere konsentrasjoner enn dette vil påvirke fiskens fysiologiske status i ferskvann. Denne fysiologiske ubalansen kan resultere i redusert vekst, svekket immunforsvar og tiltagende dødelighet. Ved en vedvarende belastning vil en rekke av de analyserte parametrene normaliseres som følge av at ulike kompensatoriske mekanismer iverksettes. Disse har til formål å reetablere normal kroppsfysiologi for derved å øke overlevelsen, men vil samtidig gå på bekostning av egenskaper som vekst. Normal blodfysiologisk tilstand er således ikke ensbetydende med at fisken er frisk eller upåvirket. Det ble ikke målt gjelle-al verdier i noen av elvene som var tilstrekkelig høye til at de assosieres med dødelighet i ferskvann. Nivåene på metall akkumuleringen var på nivå hvor effekter på vekst kan forventes i Otra, Nidelva og Tovdalselva. Vekst påvirkes også av tetthet, næringstilgang og temperatur. Det trenger således ikke være noen enkelt sammenhenger mellom fiskens størrelse og vannkjemi. 32

33 4.1.4 Konklusjon All fisk som ble prøvetatt hadde gjelle-al konsentrasjoner som var forhøyde i forhold til bakgrunnsnivåer fra vassdrag uten Albelastning. Økningen var ikke på nivå som forventes å påføre fisken ubotelig skade i ferskvann. Fiskens helsestatus antyder at vannkvaliteten var noe dårligere i Tovdalselva enn i Mandalselva. Vannkvaliteten i mai var dårligst i Otra og Nidelva. Til tross for disse forskjellene var det tilnærmet god vannkvalitet i alle elvene i juni. Ettersom gjelle-al nivåene generelt var høyere i mai enn i juni, kan resultatet tyde på at sannsynlig sjøoverlevelse til utvandrende smolt i mai vil være dårligere enn hos smolt som vandret ut i juni. Samtidig må fisken vandre innenfor smoltvinduet. Tidspunktet for smoltvinduet i sørlandselver må fastsettes da dette har betydning for tiltaksstrategien. Det kan være økologisk riktig at fisken vandrer så sent som i Otra, men det kan også være et tegn på forsinket smoltifisering og kan således være en effekt av vannkvalitet. Dersom smolten vandrer utenfor smoltvinduet forventes redusert sjøoverlevelse også av den grunn. 4.2 Undersøkelse av smoltutgangen i Tovdalselva, Otra og Nidelva i Årsrapport 2004 Bjørn T. Barlaup 1, Einar Kleiven 2 og Vidar Moen 3 Medarbeidere: Jon Løyland, Kjetil Lønn, Jim Guttrup, Kai Severinsen og Bjørn Jørgensen 1 LFI-UNIFOB, Universitetet i Bergen. 2 NIVA-Sørlandsavdelingen. 3 VESO- Trondheim Bakgrunn og hensikt I regi av Reetableringsprosjektet ble det våren 2004 gjort undersøkelser av smoltutgangen i Tovdalselva, Otra og Nidelva. Undersøkelsene i Tovdalselva og Otra ble finansiert av Reetableringsprosjektet, mens undersøkelsen i Nidelva i hovedsak ble finansiert av Agder Energi. Hensikten med undersøkelsene var å få et mål på når smolten forlater elvene, smoltens lengde- og alderssammensetning og smoltens fysiologiske status. Basert på erfaringer med smoltfangst i Vossovassdraget ble det benyttet en smoltruse for å fange smolt i Tovdalselva og Otra, og en River-fishlift i Nidelva (Barlaup m.fl. 2004). Et viktig spørsmål var å finne ut om disse fangstredskapene også var egnet til å fange smolt i de utvalgte sørlandselvene. Årsrapporten inneholder i tillegg til nevnte undersøkelser resultatene av fysiologiske målinger av smolt i Mandalselva Metoder I Tovdalselva og Otra ble det satt ut en smoltruse for å fange smolt. Smoltrusen er en modifisert utgave av en storruse som er et fangstredskap som normalt benyttes til fangst av aure og røye i innsjøer (figur 4.3). For å fange smolt i elv er storrusa ombygd, bl.a. ved å endre innfallsvinklene og redusere maskevidda i deler av rusa. Smoltrusene er produsert og driftet av firmaet Innfisk As fra Evje. I både Tovdalselva og Otra ble smoltrusene plassert i nedre del av anadrom strekning. 33

34 Figur 4.3. Smoltrusen er en modifisert utgave av storrusa som benyttes for innlandsfiske. Skisse av storruse fra ruseprodusenten Innfisk As fra Evje. I Nidelva ble det benyttet en såkalt Riverfishlift for å fange utvandrende smolt. River-fishlift er en fangstinnretning som er utviklet av Havforskningsinstituttet (Holst & McDonald 2000). Fella er en elvetrål, hvor smolten etter å ha gått gjennom åpningen blir sluset gjennom en hals til et fangstkammer. Smoltfella ble satt ut ved Helle, rett nedstrøms samløpet mellom minstevannsføringsløpet og utløpstunnelen fra kraftverket. Laks- og sjøauresmolt som gikk i smoltfellene ble kontrollert daglig. Innfanget smolt ble overført til et akvarium eller en stamp for artsidentifisering før den ble frosset ned i poser. Et utvalg av smolten ble senere undersøkt for bestemmelse av lengde og alder. Alderen ble bestemt ved analyse av otolitter. Et utvalg av smolten ble overført fra smoltfellene til oppbevaringskammer før prøvetaking av gjeller for gjelle-aluminium og blod for tolkning av fiskens fysiologiske status (Kap.4.1). I Tovdalselva ble det i tillegg undersøkt om laksesmolten hadde et fargemerke i otolitten (øresteinen) for å bestemme hvor stor andel av smolten som stammet fra rognplantingen i vassdraget Resultater og diskusjon Tovdalselva Smoltfangster og smoltens alders- og lengdefordeling I Tovdalselva ble smoltrusa plassert på det brakkvannspåvirkede området nedstrøms Boenfossen. Rusa ble satt ut den og tatt opp den I denne perioden ble det totalt fanget 67 laks og 59 aure. Dette viser at smoltruse er en egnet fangstredskap for fangst av utvandrende smolt i Tovdalselva. De fleste laksesmoltene ble fanget i perioden fra rusa ble satt ut den til den , mens de fleste auresmoltene ble tatt i perioden fra til (figur 4.4). Det begrensede antallet smolt som ble samlet inn og det at rusa ikke ble satt ut før den , gjør materialet lite egnet til å beskrive tidsforløpet for smoltutgangen i Tovdalselva. Fra slutten av mai, dvs. fra , ble fangbarheten redusert grunnet store mengder brenn- og glassmaneter i smoltrusa, og fisket ble derfor avsluttet den Til tross for den reduserte fangbarheten på slutten av fangstperioden, gir fangstforløpet en indikasjon på at det meste av laksesmolten hadde forlatt 34

35 Tovdalselva mot slutten av mai. I tillegg til fangsten av laks- og auresmolt, ble det under fisket registrert 8 sjøaurer (voksne), 13 ål, 23 flyndrer (trolig skrubbe) og en havniøye. Disse ble satt tilbake i elva. Blant de 63 aldersbestemte laksene tatt i smoltrusa i Tovdalselva i 2004, ble to individ vurdert til å være lakseparr som ikke skulle vandre ut. De resterende 61 laksesmoltene hadde en gjennomsnittlig lengde på 13,1 cm (std=1,1) og samtlige var toåringer, med unntak av en treåring. For et utvalg av 25 aldersbestemte aurer fra rusefangstene var gjennomsnittlig lengde og alder henholdsvis 15,4 cm (std = 2,4) og 2,4 år (std = 0,78). Alders-og lengdefordelingene er gitt i henholdsvis figur 4.5 og Laks N = 65 Aure N = 59 Antall Dato Figur 4.4. Antall laks og sjøauresmolt tatt i smoltrusa i Tovdalselva i Rusa ble satt ut den I tillegg ble det tatt to lakseparr, og disse er ikke tatt med i figuren. 35

36 Antall Laks N = 63 Aure N = Aldersgruppe Figur 4.5. Aldersfordeling for laks- og sjøauresmolt tatt i smoltrusa i Tovdalselva i De to ettårige individene var lakseparr. 12 Laks; N = 67 Aure; N = Antall Lengde (cm) Figur 4.6. Lengdefordeling for laks- og sjøauresmolt tatt i smoltrusa i Tovdalselva i Blant laks er fisk under 10 cm trolig parr. 36

37 Innslag av smolt som stammet fra utplanting av rogn I regi av Reetableringsprosjektet har det siden 2000 blitt lagt ut øyerogn som en alternativ kultiveringsstrategi for å reetablere laks i Tovdalselva. Til utsetting av øyerogn i Tovdalselva er det brukt lakserogn fra Storelvastammen i Vegårsvassdraget (Storelva i Holt). Stamfisken produseres på Finså klekkeri. Etter en gjennomgang av ulike metoder for utlegging av rogn (Barlaup & Moen 2001), og metodeutprøving, er det benyttet en metode hvor rogna blir lagt ut i kasser fylt med grus. Fra og med 2001 er det utført rognplanting i stor skala, med utlegging av fra til rogn årlig (tabell 4.2). I hele perioden har rogna blitt fordelt på ulike stasjoner på strekningen mellom Teinefossen og utløpet av Herefossfjorden. Tabell 4.2. Antall lakserogn lagt ut årlig i Tovdalsvassdraget fra oppstarten i 2000 til og med År Antall rogn plantet Totalt Før utlegging er rogna merket med kjemisk kodemerking for senere visuell deteksjon av merke i otolitt (ørestein). Denne merkingen gjør det mulig å identifisere smolt som stammer fra rognplantingen i Tovdalsvassdraget. Følgelig ble otolittene til smolten som ble tatt i smoltrusa våren 2004 analysert for fargemerke. Resultatene viste at av 58 smolt analysert, hadde hele 47 individ fargemerket otolitt, dvs. at 81% av smolten som ble undersøkt stammet fra rognplantingen. Selv om antallet undersøkt er begrenset, gir dette en klar indikasjon på at rognplantingen har fungert etter hensikten og at metoden gir et viktig bidrag til reetableringen av laksebestanden i Tovdalsvassdraget. Samtlige smolt med fargemerke var toårig, og stammet dermed fra utleggingen av lakserogn vinteren 2002 (tabell 4.2). Otra I Otra ble smoltrusa satt ut på nedre del av anadrom strekning ved Skråstad den og tatt opp den I denne perioden ble det tatt 57 laks og 97 aure (figur 4.7). Som i Tovdalselva viser disse resultatene at smoltrusa er en egnet redskap for fangst av utvandrende smolt også i Otra. Det meste av laksesmolten ble tatt i første del av fangstperioden, dvs. 79% ble tatt i perioden til Fangstene av auresmolt var fordelt over et noe lenger tidspunkt da 60% av auresmolten ble tatt i perioden For både aure og laks var det en markert nedgang i fangstene utover i juni. Selv om materialet er begrenset, tyder disse resultatene på at det meste av smolten hadde vandret ut av Otra innen utgangen av mai. De relativt høye fangstene de første dagene etter at rusa ble satt ut, tyder på at en betydelig mengde smolt vandret ut før den Fangbarheten ble i perioder redusert grunnet mye driv av bl.a. krypsiv som tettet til rusa. Dette har trolig bidratt betydelig til den observerte variasjonen i fangstene. I tillegg til fangsten av laks- og auresmolt, ble det under fisket registrert 24 ål, en voksen laks (ca. 58 cm) og en voksen sjøaure i fangstene. Disse ble satt tilbake i elva. 37

38 15 Fangster i smoltrusa i Otra Laks N = 57 Aure N = Antall Dato Figur 4.7. Fangster i smoltrusa ved Skråstad i Otra i perioden til Aldersfordeling, smoltruse Otra Aure; N = 34 Laks, n=10 Antall fisk Fiskealder (år) Figur 4.8. Aldersfordeling av laks og aure tatt i smoltrusa i Otra i perioden til

39 12 10 Lengdefordeling, smoltruse i Otra Aure; N = 49. Laks, n=10 Antall fisk Fiskelengde (cm) Figur 4.9. Lengdefordeling av laks og aure tatt i smoltrusa i Otra i perioden til Totalt ble 10 laksesmolt og 36 auresmolt aldersbestemt. Det lave antallet laksesmolt som ble aldersbestemt skyldes uhell under oppbevaringen av materialet. Av de 10 laksene var det 9 toårige smolt og en ettåring parr. Den gjennomsnittlige lengden for den toårige laksesmolten var 13,0 cm (std = 2,3). Blant de 34 aldersbestemte aurene dominerte toåringene, som utgjorde 70% av materialet (figur 4.8). Den toårige auren hadde en gjennomsnittlig lengde på 14,7 cm (std = 1,2, N = 24), mens den gjennomsnittlige lengden for treårig aure var 18,0 cm (std = 0,9, N = 4) (figur 4.9). Nidelva I Nidelva ble smoltfella satt ut den og tatt opp igjen den I denne perioden var fella ute av drift i fire døgn grunnet stor vannføring og tekniske problemer, dvs 34 effektive fangstdøgn. Det ble kun registrert 10 laksesmolt og en sjøauresmolt i denne perioden. I tillegg ble det fanget 12 abbor, fire gjedder, en sik og en sørv. Tidspunktet for fangstene av laksesmolt er vist i figur Aldersanalysen av laksesmoltene viste at alle var 2 år gamle, med en gjennomsnittslengde på 15,1 cm (std = 1,3 cm). Undersøkelsen viser at det er svært lite laks og aure i Nidelva. 39

40 2,5 2 Nidelva Smoltfelle 2004 Laksesmolt, n = 10 Antall laks 1,5 1 0, Dato Figur Fangst av utvandrende laksesmolt med River-fishlift i Nidelva våren Samlet vurdering av smoltfangstene I både Otra og Tovdalselva viser fangstforløpet at fellene trolig kom ut for sent (14.5./15.05.) i forhold til starttidspunktet for smoltutgangen. Dette underbygges av at fangstene i begge elvene var relativt høye de første dagene etter at fellene kom ut. I Nidelva, hvor fellen ble satt ut den , ble det fanget utvandrende smolt fra Tilsvarende er det i årene vist at smolten begynner å forlate øvre del av Mandalselva fra slutten av april (Uglem m.fl. 2005). Fangstene i Nidelva var påfallende lave sammenliknet med fangstene i Tovdalseelva og Otra. Dette tyder på at produksjonen av laks- og auresmolt i Nidelva er svært begrenset. Et generelt problem med rusene var at fangbarheten ble redusert grunnet driv av krypsiv i Otra og av maneter i Tovdalselva. Dette, sammen med relativt lave fangster, gjør det vanskelig å beskrive forløpet av smoltutgangen i de to elvene. Til tross for dette ga fangstene viktig informasjon om smoltens alder og lengde, samt fysiologiske status (Kap. 4.1). Erfaringene fra denne første sesongen vil også være nyttig siden forsøk med tidligere utsetting av rusene (slutten av april), og mer optimal plassering, forventes å gi betydelig høyere fangster ved framtidige undersøkelser, spesielt i Otra og Tovdalselva Litteratur Barlaup, B.T., Skoglund, H & Gabrielsen, S.E Undersøkelser av ungfisk og smolt i Vossovassdraget. S i : Barlaup, B.T. (red.). Vossolaksen - bestandsutvikling, trusselfaktorer og tiltak. DN Utredning Holst, J.C. & McDonald, A Fish-lift: A device for sampling live fish with trawls. Fisheries Research 48: Uglem, I., Økland, F., Forseth, T., Diserud, O., Fiske, P., Thorstad, E.B., Hvidsten, N.A. & Berger, H.M Smoltutvandring forbi Laudal kraftverk i Mandalselva. Norsk institutt for vannforskning, Rapport

41 4.3 Mandalselva effekter av Laudal kraftverk på overlevelse av utsatt smolt. Framdriftsrapport Lars Petter Hansen 1 & Bjørn Ove Johnsen 2 1 Norsk institutt for naturforskning- Oslo. 2 Norsk institutt for naturforskning- Trondheim Innledning Med bakgrunn i tidligere rapport til Reetableringsprosjektet (Hansen & Johnsen 2003) hvor smolutsettingsforsøkene i Mandalselva i perioden ble rapportert, presenteres her resultater fra utsettingene i g Smolten som ble satt ut var produsert på anlegget i Marnardal (Finså), transportert i oksygenerte tanker og satt direkte ut på forskjellige steder i elva. I 2001 ble det satt ut kun en gruppe ett årig smolt direkte i tunnelen til Laudal kraftverk, samt en gruppe nedenfor utløpet av kraftverket. I 2002 ble det igjen satt ut smolt i tunnelen (2 årig), med en kontrollgruppe nedenfor kraftverket. I 2002 ble det satt ut grupper av både ett- og to årig smolt direkte tunnelen samt en gruppe 1 årig smolt i minstevannføringsløpet på Kleveland og en gruppe i Hesså. En total oversikt over utsatt smolt i perioden er vist i tabell 4.3. Gjenfangster ble rapportert fra fiskere, som også ble bedt om å oppgi sted og tid for fangsten samt størrelsen av laksen. Det ble også oppgitt gjenfangster av merket laks under stamfisket i Mandalselva om høsten Resultater Resultatene fra utsettingene i 2001 og 2002 var nedslående. Fra utsettingene i 2001 ble kun en voksen laks rapportert gjenfanget, og den ble tatt i Tengselva. Av utsettingene utført i 2002 ble det i alt rapportert 10 gjenfangster, to i sjøen, to i Mandalselva, fem i Otra og en i Håelva. Gjenfangstene fra utsettingene i 2001 og 2002 var så få at det er vanskelig å trekke noen konklusjon. Men i tillegg til svært dårlig overlevelse er også feilvandringen betydelig (tabell 4.4). Ser man alle utsettingene under ett, er det kun de i munningen av Mandalselva i 1997, ved fiskeanlegget i 1998 og utsettingen i 2000 som har gitt resultater. For disse forsøkene var også feilvandringen betydelig (tabell 4.4). Av samtlige gjenfangster i ferskvann i forsøksperioden er 60,3% rapportert fra Mandalselva (tabell 4.5). De fleste feilvandrerne har blitt rapportert fra Otra (20,6%), men det er også fanget merket laks fra forsøkene i elver på strekningen fra Numedalslågen til Oselva. Det er også rapportert en gjenfangst fra Götaelven i Sverige (tabell 4.6). Foreløpig tyder resultatene på at det er et tap av smolt i kraftverket, mens det ikke er noen særlig negativ effekt på gruppen utsatt i minstevannføringsløpet. Men materialet er så lite at det ikke kan dras noen sikker konklusjon om dette. Generelt fra forsøkene i Mandalselva er det svært varierende gjenfangstprosent, og fra usettingene i 2001 og 2002 er det svært få gjenfangster. Imidlertid er det mange faktorer som påvirker overlevelsen av utsatt smolt. Dette kan være faktorer i forbindelse med smoltkvalitet, utsettingsmetodikk, vannkvalitet og det marine miljøet. Utsettingsmetodikken er den samme som i forsøk utført andre steder med godt resultat, og det marine miljøet skulle ikke tilsi et så dårlig resultat. Imidlertid er smolten relativ liten, noe som kan bidra til å forklare noe av det dårlige resultatet. Men det var også tilfelle ved utsettingen i år 2000, som ga relativt god overlevelse. Vi anbefaler at årsaken(e) til den dårlige overlevelsen og høye feilvandringen undersøkes. Er problemene relatert til smoltproduksjonen i anlegget, eller til vannkvaliteten i elva? Den 41

42 direkte årsaken til feilvandringen er ukjent, men det har blitt spekulert på om dette kan være en effekt av aluminiumsproblematikken Litteratur Hansen, L. P. & Johnsen, B. O Mandalselva - effekter av Laudal kraftverk på overlevelse av utsatt smolt. S i: Haraldstad, Ø. & Hesthagen, T. (red.). Laksen er tilbake i kalkede Sørlandselver. Reetableringsprosjektet DN Utredning Tabell 4.3. Smoltgrupper merket og utsatt i Mandalselva i perioden Dato Utsettingssted Stamme Alder Antall utsatt 5 mai 1997 Stoveland Imsa mai 1997 Munningen Imsa mai 1998 Anlegget Mandal mai 1999 Nedenfor Laudal kraftverk Mandal mai 1999 Kraftverk tunnelen Mandal mai 2000 Mjåland Mandal mai 2000 Kraftverk tunnelen Mandal mai 2000 Kleveland Mandal mai 2000 Kleveland Mandal mai 2001 Kraftverk tunnelen Mandal mai 2001 Nedenfor kraftverket Mandal mai 2002 Kraftverk tunnelen Mandal mai 2002 Kraftverk tunnelen Mandal mai 2002 Nedenfor kraftverket Mandal mai 2002 Nedenfor kraftverket Mandal mai 2002 Kleveland Mandal mai 2002 Hesså Mandal

43 Tabell 4.4. Fordeling av gjenfangster (GF) av voksen laks på elv og sjø, feilvandring (% laks fanget i andre elver enn utsettingselven/ totalt antall gjenfangster i ferskvann) og total gjenfangst i prosent av antall utsatte smolt i Mandalselva. Utsettin gs-år Sted Antall utsatt GF i M GF i andre elver GF i sjø % feilvandring % gjenfangst 1997 Stoveland , Munningen , Fiskeanlegget , Nedenfor Laudal kr.vk , Kraftverk-tunnelen , Mjåland (2+) , Kraftverk-tunnelen , Kleveland (1+) , Kleveland (2+) , Kraftverk-tunnelen , Nedenfor kraftverk , Kraftverk-tunnelen (2+) , Kraftverk-tunnelen ( , Nedenfor kraft.vk (2+) , Nedenfor kraftverket , Kleveland (1+) , Hesså (1+) ,0 Tabell 4.5. Gjenfangster i ulike vassdrag av voksen laks merket og utsatt som oppforet smolt i Mandalselva, Elv Utsatt 1997 Utsatt 1998 Utsatt 1999 Utsatt 2000 Utsatt 2001 Utsatt 2002 Totalt antall Fordeling i prosent Mandalselva ,3 Otra ,6 Lygna 9 9 4,4 Nidelva ,5 Audna ,0 Numedalslågen ,5 Tengselva ,0 Tovdalselva 2 2 1,0 Kvina 2 2 1,0 Figgjo 1 1 0,5 Storelva (Holt) 1 1 0,5 Soknedalselv 1 1 0,5 Åna Sira 1 1 0,5 Håelva 1 1 0,5 Oselva 1 1 0,5 Götaelv i Sverige 1 1 0,5 Totalt

44 5 Bestandene av voksen laks og sjøørret 5.1 Overvåking av bestandene av voksen laks i Mandalselva og Tovdalselva. Årsrapport 2004 Bjørn Ove Johnsen Norsk institutt for naturforskning Trondheim Utgitt som NINA Minirapport 104 (Johnsen, B.O. 2005) Innledning Ved overgangen mellom 1800-tallet og 1900-tallet ble det årlig fanget mer enn 10 tonn laks i Tovdalselva. Som følge av økende forsuring var det utover på tallet en jevn nedgang i fangstene. Ifølge Sivertsen (1989) forsvant elvas laksestamme allerede i 1967 og genetiske studier av lakseskjell fra Tovdalselva fra 1910 og fra 1997 var så forskjellige at det klart indikerer at den opprinnelige stammen var utdødd (Hindar & Balstad 2003). I perioden var de årlige laksefangstene mindre enn 50 kg (Johnsen m.fl. 1999). Kalkingen kom i gang i 1996, men dette har foreløpig ikke gitt vesentlige utslag på fangststatistikken. I 1998 ble det oppgitt en fangst på 68 kg laks, i 1999 ingen laks, mens det i 2000, 2001 og 2002 ble fanget henholdsvis 210 kg, 345 kg og 303 kg laks. I 2003 og 2004 ble det fanget henholdsvis 318 og 479 kg laks. Mandalselva var tidligere ei svært god laksog sjøaureelv. Fisket var på topp mellom 1880 og 1890, og størst utbytte var i 1884 med kg laks og sjøaure. Fra 1900 til 1920 var det en sterk nedgang i fangstene og i perioden varierte de offisielle fangstene mellom 6 kg og 500 kg. Ifølge Sivertsen (1989) ble den opprinnelige bestanden av laks i Mandalselva da betraktet som utdødd. Til tross for dette ble det i perioden årlig fanget gjennomsnittlig 778 kg (Anon.1994). En stor andel av fangstene var laks. Dette var trolig laks av ulike stammer som ble satt ut som smolt i Mandalselva, laks som var satt ut i andre elver, feilvandrende villaks og rømt oppdrettslaks. Merkeforsøk har vist at en del av laksesmolten som er satt ut i naboelva Audna, vandrer opp i Mandalselva (Hansen m.fl. 1997). I 1997, da kalkingen kom i gang, ble det tatt 931 kg laks i Mandalselva. I 1998 var fangsten 2,5 tonn og året etter 1,7 tonn laks. Men så økte fangstene til 4,8 tonn i 2000 og til hele 10,6 tonn laks i I 2002 ble det fanget 7,7 tonn. I 2003 og 2004 ble det fanget henholdsvis 8,1 og 6,6 tonn laks. Ved å analysere skjell fra laks kan vi avgjøre hva slags opphav fisken har, dvs. om den er villfisk, utsatt fisk eller rømt oppdrettsfisk. Etter kalkingble det derfor satt i gang innsamling av skjellprøver av laks fra Mandalselva og Tovdalselva for å undersøke nærmere hva slags opphav laksen har og for å beskrive utviklingen de nærmeste årene etter at kalkingen kom i gang Materiale og metoder Innsamling av skjellprøver fra sportsfisket kom i gang i Materiell ble distribuert til aktive fiskere via elveeierlag og kontaktpersoner. I løpet av perioden kom det inn henholdsvis (tabell 5.1) og 168 (tabell 5.6) skjellprøver av laks fra Mandalselva og Tovdalselva. Skjellprøvene er bearbeidet i henhold til Lund & Hansen (1991), som har beskrevet en metode for bruk av skjellkarakterer hos laks for å skille mellom villfisk, utsatt fisk og rømt 44

45 oppdrettsfisk. I henhold til denne metoden er materialet inndelt i fire grupper: 1) Villfisk som har gjennomgått hele sin livssyklus i naturen. 2) Utsatt fisk som har levd deler eller hele ferskvannsstadiet i fiskeanlegg som produseres og settes ut fisk for å styrke villfiskbestander. 3) Rømt oppdrettsfisk som er fisk som er rømt fra kommersielle oppdrettsanlegg som produserer fisk for konsum. 4) Usikker fisk som omfatter alle skjellprøver som ikke lot seg bestemme til villfisk, utsatt fisk eller rømt oppdrettsfisk. I gruppen "utsatt fisk" inngår all fisk som er oppdrettet i fiskeanlegg som produserer fisk for utsetting i vassdrag, og i Mandalselva og Tovdalselva har det vært satt ut en-somrig settefisk og smolt. En-somrig settefisk har tilbragt en sommer i fiskeanlegg og all ensomrig settefisk utsatt i Mandalselva og Tovdalselva er merket ved fettfinneklipp. Smolt har tilbragt ett eller to år i fiskeanlegg. All smolt utsatt i Tovdalselva og Mandalselva er merket med et utvendig Carlin-merke (Carlin 1955). Carlin-merket fisk i skjellprøvematerialet er tatt med under gruppen utsatt fisk. Carlin-merket fisk som er rapportert direkte til merkesentralen i NINA, er ikke tatt med. I gruppen "annen utsatt fisk" forekommer både fettfinneklipt fisk og fisk som er bestemt til utsatt fisk kun på bakgrunn av skjellprøven. I gruppen "usikker" inngår all fisk som ikke lot seg plassere i en av de tre ovennevnte gruppene. Lund & Hansen s (1991) metode gir et godt grunnlag for å skille mellom villfisk og de to andre gruppene. Den største vanskeligheten består i å skille mellom utsatt fisk og rømt oppdrettsfisk som har rømt i ferskvannsfasen eller like etter utsetting i sjøen. Gruppen "usikker" vil derfor være dominert av utsatt fisk og rømt oppdrettsfisk. Oppgaver over totalt antall laks fanget og antall fettfinneklipt laks blant disse fordelt på de ulike delområdene i Mandalselva, er fremskaffet av Karl Damli, Agder og Telemark Skogeierforening Resultater Mandalselva Fangst av villfisk og utsatt fisk Villfisk dominerte i materialet fra Mandalselva med (73 %) av 1506 skjellprøver samlet inn i perioden , mens 297 (20 %) av skjellprøvene stammet fra utsatt fisk (Carlin-merket, fettfinneklipt eller annen utsatt fisk). Rømt oppdrettsfisk utgjorde en ubetydelig andel av totalmaterialet (2 %) og gruppen "usikker" utgjorde 5 % (tabell 5.1). Tabell 5.1. Antall skjellprøver av laks fra Mandalselva ( ) fordelt på villfisk, utsatt fisk, rømt oppdrettsfisk og usikker. Antall fettfinneklipte fisk er angitt i parentes i rubrikken "annen utsatt". År Antall Villfisk Utsatt fisk Rømt Usikker skjellprøver Carlinmerket Annen utsatt (fettfinneklippet) oppdrettsfisk * ** 9 (4) *** 39 (29) **** 53 (53) (17) (15) (6) 0 10 SUM (124) *:47 utsatt i Audna, 7 utsatt i Tovdalselva, 4 utsatt i Mandalselva og 1 utsatt i Bjerkreimselva. **: utsettingssted ukjent *** 2 utsatt i Mandalselva, 1 utsatt i Eira, 2 utsatt i Dirdalselva, 3 utsatt i Audna. ****: 64 utsatt i Mandalselva, 1 var utsatt i Audna mens 10 var villsmolt fra Audna. 45

46 Villfisk Utsatt fisk Oppdrettsfisk Figur 5.1. Prosentandeler villfisk, utsatt fisk og rømt oppdrettsfisk av totalt antall skjellprøver av laks fra Mandalselva i Gruppen usikker er ikke tatt med i figuren. Villfisk var viktigste gruppe alle år, unntatt i 1998 da utsatt fisk dominerte. Andelen villfisk økte i perioden fra 42 % i 1998 til 91 % i 2004 (figur 5.1). Utsatt fisk var den mest tallrike gruppen i skjellmaterialet fra Mandalselva i 1998, med 59 prøver av Carlin-merket fisk og seks prøver av annen utsatt fisk (tabell 5.1). Av de 59 Carlin-merkete fiskene fra 1998 var hele 47 utsatt som smolt i Audna, sju var utsatt i Tovdalselva, fire var utsatt i Mandalselva og en var utsatt i Bjerkreimselva. Av de 75 Carlin-merkete fiskene fra 2001 var 64 utsatt i Mandalselva, en var utsatt i Audna, mens 10 var merket som villsmolt i Audna. I 1999 ble det fanget åtte Carlin-merkete fisker i Mandalselva og av disse var to utsatt i Mandalselva, tre i Audna, to i Dirdalselva og en var utsatt i Eira.) I Mandalselva ble det registrert et økende antall annen utsatt fisk i skjellprøvematerialet i perioden Dette skyldes hovedsakelig en økning i antall fettfinneklipte fisk, fra 0 i 1998 til 53 i Etter 2001 har antallet utsatte fisk avtatt (tabell 5.1) og andelen fettfinneklipt fisk sank fra 8 % i 2002 til 5 % i 2003 og til 4 % i 2004 (tabell ). Fangst i ulike delområder Den lakseførende delen av Mandalselva er delt inn i fire delområder fra elvas utløp til stopp lakseførende strekning: Delområde 1: Nedre del: Utløp - Vik (Sandnes) Delområde 2: Mandal: Vik (Sandnes) - kommunegrense Mandal/Marnadal Delområde 3: Marnadal: Kommunegrense Mandal/Marnadal - Laudal kraftverk Delområde 4: Øvre del: Laudal kraftverk - stopp lakseførende strekning De aller fleste laksene i fangststatistikken var stedfestet til ett av disse områdene, og i perioden ble de aller fleste laksene (mer enn 95 %) fanget i delområdene 2 og 3. Det var liten forskjell i fangstandel mellom disse to delområdene i , men i 2004 var delområde 3 klart viktigst (figur 5.2). 46

47 Figur 5.2. Fordeling (prosentandel av antall) av laks i sportsfiskefangster på defire ulike delområder i Mandalselva i 2001, 2002, 2003 og Forekomsten av fettfinneklipt fisk ble registrert både av sportsfiskere som leverte fangstoppgaver og av sportsfiskere som leverte skjellprøver. Fangststed var oppgitt for de aller fleste laksene slik at de kunne plasseres innenfor ett av delområdene 1-4. Nedenfor er fangstfordelingen omtalt for hvert av årene i perioden : I fangstoppgavene ble det innrapportert til sammen 4461 laks som var plassert innenfor ett av de fire delområdene. Hele 97 % av laksene ble fanget i delområdene 2 og 3 og bare 1 % i delområde 1 og 2 % i delområde 4 (figur 5.2). Til sammen 340 laks (8 %) ble oppgitt å være fettfinneklipte. I delområde 1 var det ingen fettfinneklipte fisk, i delområdene 2 og 3 henholdsvis 7 og 8 % fettfinneklipt fisk og i delområde 4 ble det rapportert om 30 % fettfinneklipt fisk (tabell 5.2). Av de 419 skjellprøvene lot 343 prøver seg plassere innenfor et delområde og 52 (15 %) var fra fettfinneklipt fisk. Det var ingen fettfinneklipte fisk fra delområde 1, men i delområdene 2 og 3 var det henholdsvis 14 og 11 % fettfinnklipt fisk. I delområde 4 var andelen fettfinneklipt fisk 68 % (tabell 5.2). Andelen av fettfinneklipt fisk i skjellprøvematerialet var nær dobbelt så stor som i fangstoppgavene, 15 % i skjellprøvematerialet mot 8 % i fangstoppgavene. Både i fangstoppgavene og i skjellprøvematerialet var andelen fettfinneklipt fisk vesentlig større i delområde 4 sammenliknet med delområdene 2 og 3. I fangstoppgavene var det 4-5 ganger flere fettfinneklipte fisk i delområde 4 enn i delområdene 2 og 3 og i skjellprøvematerialet var det 5-6 ganger flere fettfinneklipte fisk i delområde 4 sammenliknet med delområdene 2 og 3. 47

48 Tabell 5.2. Totalt antall og antall fettfinneklipte laks i fangstoppgaver og skjellprøver fra ulike delområder av Mandalselva i Prosentandel fettfinneklipte av totalt antall er angitt i parentes i rubrikken "Antall fettfinneklipte". Delområde Fangstoppgaver Totalt antall Antall fettfinneklipte (%) 1 Nedre del Mandal (7 %) 56 8 (14 %) 3 Marnadal (8 %) (11 %) 4 Øvre del (30 %) (68 %) SUM (8 %) (15 %) Skjellprøver Totalt antall Antall fettfinneklipte (%) Tabell 5.3. Totalt antall og antall fettfinneklipte laks i fangstoppgaver og skjellprøver fra ulike delområder av Mandalselva i Prosentandel fettfinneklipte av totalt antall er angitt i parentes i rubrikken "Antall fettfinneklipte". Delområde Fangstoppgaver Totalt antall Antall fettfinneklipte (%) 1 Nedre del 75 6 (8 %) (24 %) 2 Mandal (6 %) 20 2 (10 %) 3 Marnadal (4 %) (3 %) 4 Øvre del (23 %) 0 0 (-) SUM (6 %) (8 %) Skjellprøver Totalt antall Antall fettfinneklipte (%) 2002: I fangstoppgavene ble det innrapportert til sammen 3082 laks som var plassert innenfor ett av de fire delområdene. Hele 95,4 % av laksene ble fanget i delområdene 2 og 3 og bare 2,4 % i delområde 1 og 2,7 % i delområde 4 (figur 5.2). Til sammen 173 (6 %) ble oppgitt å være fettfinneklipt. I delområde 1 var det 8 % fettfinneklipte fisk, i delområdene 2 og 3 henholdsvis 6 og 4 % fettfinneklipt fisk og i delområde 4 ble det rapportert om 23 % fettfinneklipt fisk (tabell 5.3). Av 208 skjellprøver ble de aller fleste tatt i delområde 3. Det foreligger skjellprøver av 17 fettfinneklipte laks og de fleste ble fanget i delområde 1 (tabell 5.3). I 2002 var andelen av fettfinneklipt fisk i skjellprøvematerialet (8 %) temmelig lik andelen fettfinneklipt fisk i fangstoppgavene (6 %). I fangstoppgavene var prosentandelen fettfinneklipt fisk nesten seks ganger høyere i delområde 4 sammenlignet med delområde 3. I skjellmaterialet var andelen fettfinneklipt fisk høyest i delområde 1 (24 %) og lavest i delområde 3 (3 %), men antallet skjellprøver av fettfinnklipt fisk var svært lavt. 2003: I fangstoppgavene ble det innrapportert til sammen 3303 laks som var plassert innenfor ett av de fire delområdene. Hele 95,6 % av laksene ble fanget i delområdene 2 og 3 og bare 2,7 % i delområde 1 og 1,6 % i delområde 4 (figur 5.2). Til sammen 203 (6 %) ble oppgitt å være fettfinneklipt. Delområde 1 hadde 0 % fettfinneklipte fisk, i delområdene 2 og 3 henholdsvis 4 og 8 % fettfinneklipt fisk og i delområde 4 ble det rapportert om 24 % fettfinneklipt fisk (tabell 5.4). 48

49 Av 290 skjellprøver kom de fleste fra delområde 3, og av 13 skjellprøver av fettfinneklipte laks ble de fleste fanget i delområde 3 (tabell 5.4). I 2003 var andelen fettfinneklipt fisk i skjellprøvematerialet (5 %) temmelig lik andelen fettfinneklipt fisk i fangstoppgavene (6 %). I fangstoppgavene var prosentandelen fettfinneklipt fisk tre ganger høyere i delområde 4 sammenlignet med delområde 3.I skjellmaterialet var andelen fettfinneklipt fisk høyest i delområdene 3 og 4, men totalt antall fettfinnklipt fisk i skjellmaterialet var svært lavt. 2004: I fangstoppgavene fra Mandalselva i 2004 ble det innrapportert til sammen laks som var plassert innenfor ett av de fire delområdene. Hele 97,6 % av laksene ble fanget i delområdene 2 og 3, og bare 1,5 % i delområde 1 og 0,9 % i delområde 4 (figur 5.2). Til sammen 100 individ (4 %) ble oppgitt å være fettfinneklipt. I delområde 1 var det ingen fettfinneklipte fisk, i delområdene 2 og 3 henholdsvis 1 og 5 % fettfinneklipt fisk, mesn andelen i delområde 4 var 13 % (tabell 5.5). I 2004 kom det inn skjellprøver av seks fettfinneklipte fisk og alle var fanget i delområde 3 (tabell 5.5). I 2004 var andelen av fettfinneklipt fisk i skjellprøvematerialet lik andelen fettfinneklipt fisk i fangstoppgavene, dvs 4 %. I fangstoppgavene var prosentandelen fettfinneklipt fisk nesten tre ganger høyere i delområde 4 enn i delområde 3. I skjellmaterialet var andelen fettfinneklipt fisk på 4 % i delområde 3, mens det ikke kom inn fettfinneklipt fisk fra de øvrige delområdene. Tabell 5.4. Totalt antall og antall fettfinneklipte laks i fangstoppgaver og skjellprøver fra ulike delområder av Mandalselva i Prosentandel fettfinneklipte av totalt antall er angitt i parentes i rubrikken "Antall fettfinneklipte". Delområde Fangstoppgaver Totalt antall Antall fettfinneklipte (%) 1 Nedre del 89 0 (0) 62 1 (2 %) 2 Mandal (4 %) 45 2 (4 %) 3 Marnadal (8 %) (7 %) 4 Øvre del (24 %) 18 1 (6 %) Sum (6 %) (5 %) Skjellprøver Totalt antall Antall fettfinneklipte (%) Tabell 5.5. Totalt antall og antall fettfinneklipte laks i fangstoppgaver og skjellprøver fra ulike delområder av Mandalselva i Prosentandel fettfinneklipte av totalt antall er angitt i parentes i rubrikken "Antall fettfinneklipte". Delområde Fangstoppgaver Totalt antall Antall fettfinneklipte (%) 1 Nedre del 42 0 (0) 28 0 (0) 2 Mandal (1 %) 21 0 (0) 3 Marnadal (5 %) (4 %) 4 Øvre del 24 3 (13 %) 0 0 (0) Sum (4 %) (3) Skjellprøver Totalt antall Antall fettfinneklipte (%) 49

50 Tovdalselva Fangst av villfisk og utsatt fisk I Tovdalselva utgjorde vill- og utsatt fisk nesten like stor andel av fangsten, med henholdsvis 50 og 46 % av totalt antall skjellprøver. Rømt oppdrettsfisk utgjorde en ubetydelig andel av totalmaterialet (1,2 %), mens gruppen "usikker" utgjorde 2,4 % (tabell 5.6). I Tovdalselva var det ingen villfisk i skjellprøvene fra 1998 og 1999, men antallet skjellprøver av villfisk økte til henholdsvis 15 (56 %) og 26 (81 %) i 2000 og 2001, og i 2002 var 13 av 14 laks villfisk. I 2004 var det 94 % villfisk i skjellprøvematerialet (tabell 5.6). Med unntak av en usikker fisk i 1998 var det kun utsatt fisk blant skjellprøvene fra Tovdalselva i 1998 og Av de 58 Carlin-merkete laksene i 1998 (tabell 5.6) var 57 utsatt i Tovdalselva og en var satt ut i Bjerkreimselva. Av to Carlin-merkete fisk i 1999 var begge satt ut i Tovdalselva og av to Carlin-merkete fisk fra 2001 var begge utsatt i Mandalselva. I Tovdalselva ble det til sammen registrert 16 lakser i kategorien "annen utsatt" fisk og 12 av disse var fettfinneklipt. Av de fettfinneklipte individene ble 10 stk. registrert i 2000 og de utgjorde 37 % av alle skjellprøver fra elva. Tabell 5.6. Antall skjellprøver av laks fra Tovdalselva fordelt på villfisk, utsatt fisk, rømt oppdrettsfisk og usikker i Antall fettfinneklipte fisk er angitt i parentes i rubrikken "annen utsatt". År Antall Villfisk Utsatt fisk Rømt Usikker skjellprøver Carlinmerket Annen utsatt (fettfinneklipte) oppdrettsfisk * ** (10) *** (1) (1) 1 0 Sum (12) 2 4 *: 57 utsatt i Tovdalselva, 1 utsatt i Bjerkreimselva.**: utsatt i Tovdalselva. *** utsatt i Mandalselva Diskusjon Mandalselva Fangst av villfisk og utsatt fisk I Mandalselva ble det samlet inn skjellprøver av 55 laks i 1996 i forbindelse med vandringsforsøk. Fisken ble fanget i felle like ovenfor kraftverksutløpet ved Laudal. Av disse ble 7 % klassifisert som villaks, 11 % som utsatt fisk, 29 % som rømt oppdrettsfisk og 53 % var usikre. Siden det ikke var noen naturlig reproduksjon i Mandalselva på dette tidspunkt, må vi anta at samtlige villaks som ble fanget i Mandalselva i 1996 var feilvandrere fra andre vassdrag. En av laksene var for øvrig Carlin-merket som villsmolt i Audna i 1995 (Thorstad & Heggberget 1997). Det er naturlig at villfiskbestanden øker i et vassdrag som fullkalkes. I Sokndalselva kom kalkingen i gang i midten av årene og i 1996 var alle fire greinene i vassdraget nærmest totalkalket. Årsyngel av 50

51 laks ble påvist første gang i 1990 og seks år senere ble det påvist en markert fangstøkning av laks i vassdraget. Skjellprøver av laks fra vassdraget i 1998 indikerte at bestanden bestod av 70 % villfisk. Året etter var denne andelen økt til 80 %, i 2000 til 86 % og i 2003 var det 85 % villfisk i materialet. I Mandalselva økte imidlertid villfiskbestanden raskere enn hva man skulle forvente ut fra naturlig reproduksjon. Mandalselva var fullkalket f.o.m. juni 1997 (Kaste 1999), og allerede samme år ble det funnet årsyngel av laks på åtte av 18 elfiskestasjoner på lakseførende strekning (Larsen 1999). Det ville dermed være rimelig å forvente en økning i antall oppvandrende villaks først i år 2000 (forutsatt 2 års smoltalder). Men det skjedde en betydelig økning i fangstene allerede i 1998 og 1999 da det ble fanget henholdsvis og kg laks mot kg i 1996 og 931 kg i Andelen villaks i skjellmaterialet var henholdsvis 42 og 54 % i 1998 og Det indikerer at mye av fangstøkningen skjedde på grunn av en økning i oppgangen av villaks, og at denne villaksen må ha kommet fra andre vassdrag. Her er det nærliggende å tenke på nabovassdraget Audna siden det er påvist betydelig feilvandring hos oppdrettet smolt utsatt i Audna til Mandalselva (Hansen m.fl. 1997). Det er også tidligere påvist at villsmolt fra Audna har feilvandret til Mandalselva (Thorstad & Heggberget 1997) og at også villsmolt fra Audna feilvandrer i betydelig grad (Hansen m.fl. under arbeid). I 1998 ble det registrert en betydelig økning i fangsten av laks i Audna sammenliknet med tidligere år. I 1998 og 2000 var fangstene henholdsvis og kg laks i Audna (det foreligger ingen fangststatistikk fra 1999). I perioden ble det rapportert om mindre enn kg de fleste årene (Johnsen m.fl. 1999). I perioden ble det registrert økt tetthet av laksunger i Audna (Barlaup m.fl. 1998) og dette var sannsynligvis årsaken til de økte fangstene i vassdraget i 1998 og På denne bakgrunn er det rimelig å anta at den økte produksjonen av laks i Audna kan forklare noe av den økte fangsten av villfisk i Mandalselva i 1998 og I år 2000 kom de første villlaksene av egen produksjon inn i fangstene i Mandalselva og dette kan forklare fordoblingen av fangsten det året (4.843 kg) sammenliknet med fangstene i 1998 og Og den ytterligere fordoblingen av fangsten i 2001 ( kg) skyldes den positive utviklingen i bestanden av laksunger som fant sted i vassdraget etter kalking (Larsen 2003). I perioden økte andelen villfisk i skjellprøvematerialet fra 62,4 % til 91,0 % og dette indikerer en klar styrking av villaksbestanden. Tidligere utsettinger av Carlin-merket smolt i Audna har resultert i en betydelig feilvandring (23,6 %) til Mandalselva (Hansen m.fl. 1997). Forekomsten av Carlin-merket laks i skjellmaterialet fra Mandalselva bekrefter at det forekommer feilvandrere fra mange vassdrag (Audna, Tovdalselva, Bjerkreimselva, Dirdalselva, Eira). Antallet feilvandrere fra Audna var spesielt stort idet hele 47 av 59 Carlinmerkete laks som ble fanget i Mandalselva i 1998 var feilvandrere fra denne elva. De 10 feilvandrende laksene som var merket som villsmolt i Audna og som ble fanget i Mandalselva i 2001, er en klar indikasjon på at villfisk fra Audna også feilvandrer til Mandalselva. Siden 1996 har det årlig blitt satt ut ensomrige, fettfinneklipte laksunger i Audna. Antallet har variert fra (1996) til (1999) individer og i perioden ble det satt ut omtrent like mange ensomrige, fettfinneklipte fisk i Audna som i Mandalselva. I årene 2000, 2001 og 2002 ble det satt ut henholdsvis , og en-somrige, fettfinneklipte laksunger i Audna. I tillegg ble det satt ut ettårige, fettfinneklipte laksunger i I 2002 begynte man med rognplanting og i perioden har det årlig blitt lagt ut ca rogn i Audna. Det er ikke satt ut settefisk etter 2002 (Dag Eikeland pers. 51

52 medd.). Den dokumenterte feilvandringen av utsatt smolt og villsmolt fra Audna gjør det sannsynlig at en del av den fettfinneklipte fisken i Mandalselva kan stamme fra utsettingene i Audna. I 1999 ble det fanget fire fettfinneklipte laks i Mandalselva. Settefisken i Mandalselva var sannsynlig for små høsten 1997 til at noen kunne ha vandret ut som ett års smolt året etter. Det er derfor svært lite sannsynlig at de fire fiskene kunne stamme fra utsatt fisk i Mandalselva, men mer sannsynlig at de har sitt opphav fra utsettingene i Audna i Det er derfor grunn til å tro at også noen av de fettfinneklipte laksene som ble fanget i Mandalselva i stammet fra Audna. Den relativt høye andelen av fettfinneklipt fisk i den oppvandrende bestanden av laks i Mandalselva i 2001 viste at utsatt fisk utgjorde en viktig del av bestanden. Resultatene fra smoltundersøkelsene i 2001 bekreftet dette idet 40 % av bestanden av utvandrende smolt i var fettfinneklipt (Hvidsten m.fl. 2002). Etter 2001 har andelen utsatt fisk avtatt og dette skyldes sannsynligvis hovedsakelig en betydelig styrking av villfiskbestanden i den samme perioden. Det er også sannsynlig at større konkurranse fra villfisk på de områdene hvor det settes ut fisk kan ha resultert i dårligere overlevelse for den utsatte fisken. Det er imidlertid trolig at andelen utsatt fisk ikke har sunket så mye som tallene indikerer fordi gruppen usikker sannsynligvis er dominert av utsatt fisk. Fangst i ulike delområder Fordelingen av antall laks mellom de ulike delområdene i fangstoppgavene varierte lite fra år til år, idet mer enn 95 % av laksen ble fanget i delområdene 2 og 3. Andelen i delområde 2 har imidlertid vært synkende mens andelen i delområde 3 har økt tilsvarende i de siste årene. Fordi laksen vil vandre tilbake til det området av elva hvor den er vokst opp, kan dette tyde på produksjonen av smolt har økt i delområde 3 sammenlignet med delområde 2. Men det kan også skyldes at fisk som har vokst opp i delområde 4 for en stor del blir fisket i delområde 3, fordi den nøler med å vandre videre oppover elva til delområde 4. Fordelingen av antall laks mellom de ulike delområdene i skjellmaterialet var forskjellig fra fordelingen av antall laks i fangstoppgavene. Alle årene kom det inn flest skjellprøver fra delområde 3. I 2001 kom 77 % av skjellprøvene fra delområde 3, mens tilsvarende tall for 2002, 2003 og 2004 var henholdsvis 71, 57 og 74 %. Dette kan skyldes at de fleste sportsfiskerne som samler inn skjellprøver fisker på delområde 3 eller at fiskerne på delområde 3 er de ivrigste til å ta skjellprøver. Siden antallet laks i fangstoppgavene var ganger høyere enn antall laks i skjellmaterialet, er det grunn til å anta at fangstoppgavene gir det mest riktige bildet av fangstfordelingen i vassdraget. Andelen fettfinneklipt fisk i fangstoppgaver i 2001 var betydelig høyere på delstrekning 4 oppstrøms Laudal kraftverk sammenlignet med områdene nedstrøms utløpet av Laudal kraftverk. Det samme var tilfelle med andel fettfinneklipt fisk i fangstoppgaver i 2002, 2003 og Dette indikerer at den fettfinneklipte fisken vandret opp til de øvre delene i større grad enn annen fisk. Tellinger av oppvandrende laks i fisketrappa på dam Mannflåvann viste også en høg andel av fettfinneklipt fisk i både 2000 (45 %) og 2001 (41 %) (Hvidsten & Lamberg 2003). I alle år har den en-somrige settefisken blitt satt ut i områdene oppstrøms utløpet fra Laudal kraftverk. Bakgrunnen for dette er vår kunnskap som tilier at laks vil vandre tilbake til den elvestrekning hvor den har vokst opp (Heggberget 1989) eller satt ut (Hvidsten m.fl. 1994). Utsettingene ville dermed bidra til å øke oppvandringen til øvre deler av vassdraget og dermed gi en raskere reetablering av laks i vassdraget. Den høyere andelen fettfinneklipt fisk i vassdragets øvre deler tyder på at den valgte utsettingsstrategien var riktig. Andelen fettfinnklipte fisk i fangstoppgavene fra område 4 var imidlertid lavt i Antall laks fanget i delområde 4 har sunket 52

53 betydelig i perioden, fra 90 laks i 2001 til 24 laks i 2004 og andelen laks fanget i delområde 4 har også sunket fra 2,7 % i 2002 til 1,6 % i 2003 og 0,9 % i Dette til tross for at det har foregått en økning i tettheten av laksunger på disse områdene i perioden og de største tetthetene av eldre laksunger i Mandalselva i 2003 ble funnet i Kosåna og ved Monan. Det betyr at gytefisken vandrer opp til de øvre områdene. Tettheten av årsyngel av laks var imidlertid høyest på strekningen mellom Øyslebø og Laudal (Larsen m.fl. 2004). Dette indikerer høyest tetthet av gytefisk på denne strekningen og det kan være et uttrykk for høyest ungfiskproduksjon på denne strekningen eller det kan også bety at noe av fisken som egentlig hører til på delområde 4 gyter i delområde 3. De lave fangstene på delstrekning 4 skyldes enten dårlige fiskemuligheter eller mindre tilgang på fisk i fiskesesongen eller begge deler. Tovdalselva De første villaksene ble fanget i Tovdalselva i 2000 og dette var sannsynligvis de første villlaksene som hadde vokst opp i vassdraget etter kalking. Det kan imidlertid også ha vært villfisk fra andre vassdrag blant dem siden det er registrert feilvandrere fra andre vassdrag også i Tovdalselva. Men det er registrert langt færre feilvandrere fra Audna til Tovdalselva enn til for eksempel Mandalselva (Hansen m.fl. 1997). Alle 15 laks som det kom inn skjellprøver av i 2000 hadde tilbrakt to år i elv og ett år i sjøen. De hadde m.a.o. vandret ut som toårig villsmolt i 1999 og var med andre ord avkom etter gyting høsten Dette stemmer godt med at det var den første høsten Tovdalselva var fullkalket (Nøst 1999) var det første året det ble påvist laksyngel i Tovdalselva. Fangsten av laks i Tovdalselva har foreløpig vist en langsom utvikling, og selv i 2004 var fangsten av laks fortsatt bare en brøkdel av det som var vanlig på 1800-tallet. Dette har sammenheng med en langsom reetablering av bestanden i vassdraget etter kalking. I 2000 ble det for første gang påvist laksyngel ovenfor Flaksvatn (Larsen 2003). Utsatt fisk utgjorde en meget vesentlig del av den oppvandrende bestanden av laks i Tovdalselva de første årene etter kalking, og har utgjort et viktig grunnlag for den bestanden som nå er under utvikling. Registreringer av Carlin-merket laks viser at det forekommer feilvandrere fra andre vassdrag (Bjerkreimselva, Mandalselva), men at feilvandringen til Tovdalselva av laks fra andre vassdrag synes å ha langt mindre omfang enn for eksempel til Mandalselva. Samtlige ti fettfinneklipte fisk som ble fanget i Tovdalselva i 2000 hadde tilbrakt ett år i sjøen og hadde vandret ut som to-årig smolt i De stammer derfor høyst sannsynlig fra utsettingen av en-somrig settefisk øverst i vassdraget i 1997 (Johnsen 2003). Mens Mandalselva har hatt en kraftig økning i laksefisket etter kalking, indikerer fangstutviklingen i Tovdalselva en fortsatt liten bestand. Utsatt fisk har blitt mindre viktig med årene i begge elvene i takt med at villfiskbestanden har økt. Resultatene tyder på at utsettingene i Mandalselva har vært særlig viktig for reetableringen i vassdragets øvre deler. Den raskere reetableringen i Mandalselva sammenliknet med Tovdalselva kan også i noen grad skyldes større tilskudd av laks i form av feilvandrere fra andre vassdrag. Resultatene fra utsettingsforsøk med Carlinmerket fisk (Hansen m.fl. 1997, Hansen & Johnsen 2003, Hansen m. fl. under arbeid) indikerer en betydelig feilvandring hos laks fra andre kalkede vassdrag som Mandalselva og Audna. Dette står i skarp kontrast til resultater fra tilsvarende undersøkelser i Sverige. I Ätran og Högvadsån på den svenske vestkysten ble det gjort merkeforsøk med smolt i perioden Kalkingen kom i gang i 1978 og resultatene viste at merket smolt som var satt ut før kalkingen, vendte tilbake som 53

54 voksen laks til den kalkede elven. Av de laksene som ble utsatt som smolt i Högvadsån i 1973, 1978, 1983 og 1985, ble henholdsvis 2,7%, 8,9%, 6,9% og 11,2 % gjenfanget i en felle i Högvadsån. Den smolten som ble satt ut i 1978 ble satt ut i ukalket vann og kom tilbake som gytemoden laks til Högvadsån som da hadde vært kalket i ca. ett år. Resultatene viser altså at den svenske Atlanterhavslaksen vender tilbake til kalkede elver (Alenäs 1994). Det omtales kun tre gjenfangster i andre elver fra disse merkingene. To laks ble gjenfanget i Lagan og ett indvid ble gjenfanget i Vegeå i nordvestre Skåne (Edman 1993). Kalkingsprosjektet i Högvadsån var ved oppstarten i 1978 verdens største kalkingsprosjekt i rennende vann. Kalkingsstrategien har blitt revidert en rekke ganger, med suksessiv bedring av vannkvaliteten som resultat. Metoder som spredning av kalk på skogsmark og jordbruksmark, knust kalk i elver og direkte i innsjøer fra lastebiler har gitt dårlige resultater og anvendes ikke mer. Nå brukes kalking av innsjøer og kalking av våtmarker i kombinasjon med elvedoserere. Selv om påliteligheten av doserere har blitt vesentlig forbedret over år, ansees ikke doserere alene å være tilstrekkelig til å gi akseptabel vannkvalitet (Alenäs m. fl. 1995). Det kan tenkes at den betydelige feilvandringen hos smolt som settes ut i Mandalselva og Audna skyldes ufullstendig kalking slik at smoltens preging i utvandringsfasen blir forstyrret på en eller annen måte. Det kan derfor være grunn til å vurdere de eksisterende kalkingsmål og - metoder Litteratur Alenäs, I Laxen återvänder til den kalkade Högvadsån vid Falkenberg på svenska västkusten. - Laks & Miljø, Fagtidsskrift om laksefisk og vassdragsmiljø nr. 3: Alenäs, I., Degerman, E. & Henrikson, L Liming strategies and effects: the River Högvadsån case study. - I: Henrikson, L. & Brodin, Y.W. (red.) Liming of Acidified Surface Waters. Springer-Verlag Berlin Heidelberg: Anon Flerbruksplan for Mandalsvassdraget. Faggruppe for fisk og forurensning. - Sluttrapport fra faggruppen, januar 1994: Barlaup, B., Raddum, G.G. & Sundt, R.C Audna. Fisk. - I: Kalking i vann og vassdrag. Overvåking av større prosjekter DN-Notat : Carlin, B Tagging of salmon smolts in the river Lagan. - Institute of Freshwater Research, Drottningholm, Report 36: Edman, G Utsättning av märkt laxsmolt i Högvadsån och Ätran åren , samt återfangster därav. - Laxforskningsinstitutet Meddelande 1/ s. Hansen, L.P. & Johnsen, B.O Mandalselva effekter av Laudal kraftverk på overlevelse av utsatt smolt. S i: Laksen er tilbake i kalkede Sørlandselver - Reetableringsprosjektet DN- Utredning Hansen, L.P., Staurnes, M., Fugelli, K. & Haraldstad, Ø Overlevelse og vandring av laks utsatt som smolt i Audna og Lygna. - NINA Oppdragsmelding 469: Heggberget, T.G Population structure and migration system of Atlantic salmon (Salmo salar) in the River Alta, North Norway. - A summary of the studies I: Brannon, E. & Jonsson, B. (red.). Proceedings of the Salmonid migration and distribution symposium, juni 1987, Trondheim. Hindar, K. & Balstad, T Genetiske studier av reetablering av laks i Mandalselva og Tovdalselva. - i Laksen er tilbake i kalkede sørlandselver Reetableringsprosjektet DN- Utredning :

55 Hvidsten, N.A. & Lamberg, A Telling av laks i Mandalselva med Logie fisketeller med undervanns videoovervåking som kontroll. S i: Laksen er tilbake i kalkede sørlandselver-reetableringsprosjektet DN-Utredning Hvidsten, N.A., Heggberget, T.G. & Hansen, L.P Homing and straying of hatchery-reared Atlantic salmon, Salmo salar L., released in three rivers in Norway. - Aquaculture and Fisheries Management 25 (Supplement 2): Hvidsten, N.A., Kroglund, F., Holst, J.C. & Johnsen, B.O Undersøkelser av smoltøkologi i Mandalselva. - NINA Oppdragsmelding 730: Johnsen, B.O Utsetting av en-somrige laksunger i Mandalselva og Tovdalselva: Overlevelse, vekst og spredning. S i: Laksen er tilbake i kalkede sørlandselver- Reetableringsprosjektet DN- Utredning Johnsen, B.O., Nøst, T., Møkkelgjerd, P.I, & Larsen, B.M Rapport fra Reetableringsprosjektet: Status for laksebestander i kalkede vassdrag. - NINA Oppdragsmelding 582: Kaste, Ø Mandalsvassdraget. I: Kalking i vann og vassdrag. Overvåking av større prosjekter DN-Notat : Larsen, B.M Mnadalsvassdraget. Anadrom fisk. S i: Kalking i vann og vassdrag. Mandalsvassdraget. Overvåking av større prosjekter DN- Notat Larsen, B.M Utviklingen i tetthet av laks- og aureunger i Mandalselva og Tovdalselva etter kalking. S i: Laksen er tilbake i kalkede sørlandselver- Reetableringsprosjektet DN- Utredning Larsen, B.M., Berger, H.M., Hårsaker, K., Kleiven, E., Kvellestad, A. & Simonsen, J.H Kap. 3 Fisk i Kalking i vann og vassdrag. Effektkontroll av større prosjekter. - DN Notat : Lund, R. & Hansen, L.P Identification of wild and reared Atlantic salmon using scale characters. - Aquaculture and Fisheries Management 22: Nøst, T Tovdalsvassdraget. I: Kalking i vann og vassdrag. Overvåking av større prosjekter DN-Notat : Sivertsen, A Forsuringstruede anadrome laksefiskbestander og aktuelle mottiltak. - NINA Utredning 10:1-28. Thorstad, E.B. & Heggberget, T.G Oppvandring hos radiomerket laks og sjøørret i Mandalsvassdraget i forhold til minstevannføring, lokkeflommer, terskler og kalking. NINA Oppdragsmelding 470: Registrering av gyteområder for laks og sjøørret i Tovdalselva i 2004 Roar A. Lund Norsk institutt for naturforskning- Trondheim (Utgitt som NINA Minirapport 112) Innledning I de senere år er det igjen påvist laks laksunger i Tovdalselva etter at laksebestanden var ansett tapt på grunn av forsuring og dårlig vannkvalitet (Larsen m.fl. 2004). Kalkingen av vassdraget har gitt en vannkvalitet som er levelig for laks og reetableringen av en ungfiskbestand av laks har gradvis økt. Tettheten av laksyngel og eldre laksunger er imidlertid fortsatt lav. Økning av fangstutbytte av laks i senere år og en økende oppgang av gytefisk gir forventninger om både økt utbredelse og 55

56 tetthet av laksyngel. I en slik reetablering av fiskebestanden kan det være svært interessant å kjenne hvilke områder av vassdraget laksen gyter i for slik å kunne knytte registreringene av ungfisk til voksenfiskens bruk av vassdraget. Fravær av ungfisk i deler av vassdraget kan mellom anna være et resultat av manglende gyting. På den annen side kan det også tenkes situasjoner der ungfisken er fraværende i deler av vassdraget til tross for påvist gyting. En slik situasjon kan indikere ulik vannkvalitet og overlevelse av egg og yngel i vassdragsgradienten. I dette prosjektet er det gjennomført en registrering av gytegroper av laks og ørret langs hele den lakseførende strekningen av Tovdalselva nedenfor Herefossfjorden. En slik kartlegging vil kunne relateres til forekomsten av fiskunger i de påfølgende år, samt være et utgangspunkt for framtidige registreringer av gyteaktiviteten i vassdraget. Laks og sjøørret tar ofte i bruk de samme områder til gyting dersom det ikke skjer vesentlige fysiske endringer i vassdraget. En slik kartlegging vil også være et viktig redskap i vurderinger av bruk av og inngripen i vassdraget.det er tidligere ikke utført registreringer av forekomst og beliggenhet av gytegroper i Tovdalsvassdraget Metode Strekningen fra utløpet av Herefossfjorden og ned til øvre grense for brakkvannnspåvirkningen nedenfor Boenfossen ble befart i løpet av dagene De stilleflytende utposningene av elva (Sundtjønn samt 2-3 km lang strekning nedenfor Sundtjønn) og Flakksvann ble bare overfladisk observert fra båt da det er liten sannsynlighet for at laks og sjøørret gyter i disse partiene. Til sammen ble da en ca 11 km elvestrekning ovenfor Flakksvann og hele den 10 km lange strekningen nedenfor Flakksvann til flomålsgrensen nedenfor Boen undersøkt. Arbeidet ble utført samtidig som at hele strekningen ble bonitert, dvs kartlagt mht. fysiske forhold med spesiell vekt på fallgradient, vanndybde, vannhastighet og bunnsubstrat (Lund m.fl. 2005) Boniteringen av vassdraget (som var et oppdrag fra Fylkesmannen i Aust-Agder) var vel egnet til å samkjøre feltmessig med registreringer av gytegroper. Med bakgrunn i erfaringer fra stryking av stamfisk i kultiveringsvirksomhet i nærliggende vassdrag (mellom anna Mandalsvassdraget), kan gytingen i sin alminnelighet antas å være overstått ved det tidspunkt feltarbeidet ble utført. Vannføringen var noe i underkant av middels for årstiden (jf NVEs målestasjon for Flaksvatn) og det var skyet/lettskyet oppholdsvær under registreringen. Egnet arbeidslys begrenset seg fra ca kl til ca kl Registreringen ble utført av tre personer der to observerte fra motorisert båt (disse boniterte samtidig vassdraget) og en person i iført tørrdrakt vadet/fløt vassdraget nedstrøms. I alle områder av elva der vandring i elveløpet var mulig, ble den befart ved en kryssende vandring mellom elvebreddene av personen i tørrdrakt. Båtlaget søkte også å dekke mest mulig av elvas bredde. Arbeidet ble utført av Roar A. Lund og Hans M. Berger fra NINA og Jim Guttrup fra Tvedestrand kommune. Partier av elva som var for dyp eller strømsterk til å tillate en kryssende gåing, ble kontrollert fra forhøyede posisjoner fra land. Observerte gytegroper ble fortløpende inntegnet på kart over vassdraget i målestokk 1:5000. Innenfor et gytefelt med mange gytegroper kan det være vanskelig å anslå antallet groper fordi gropene kan gå over i hverandre og slik ha diffuse avgrensninger. Med unntak av det store gytefeltet på utløpet av Herefossfjorden, var imidlertid gropene ofte tilstrekkelig diskret anlagt og slik at de var lett å skille som enheter. Det ble gjort forsøk på skille mellom groper av laks og ørret. Dette er imidlertid vanskelig fordi disse to artene vanligvis har overlappende preferanser mht substratets partikkelstørrelse, vannhastighet, vanndybde 56

57 og beliggenhet i forhold til avstand fra land. Det er imidlertid en tendens til at sjøørretens gytegroper er noe mindre i størrelse i elver der ørret er mindre i størrelse enn laks. Ørretens groper ligger også gjerne noe nærmere land enn laksens og har et mer finpartikulært substrat (Heggberget m.fl. 1988). I Tovdalselva fant vi i flere områder groper som var påfallende små og lå i et så finpartikulært substrat at det var grunn til å anta at disse var lagt av ørret. I resultatene har vi derfor gruppert gytegroper i størrelser mindre enn ca 0,5 m x 0,3 m anlagt i et substrat med partikkelstørrelse mindre enn ca 5 cm til å være ørret/sjøørret. Antallet gytegroper som vi er kommet fram til, vil slik være en minimumsandel av det samlede antallet gytegroper som er registrert. Noen groper ble åpnet ved forsiktig graving for kontroll av tilstedeværelse av egg dersom det var tvil om observasjonen var en gytegrop Resultater og vurderinger Vatnet i Tovdalselva er noe humuspåvirket og framtrer med en brunlig farge. Sikten var i forhold til klarvannselver derfor relativt begrenset, men var allikevel god nok til at de gytegropene i sin alminnelighet var lett å observere. Vi anslo vannets siktedyp til ca 3-4 m. Gropene framsto som klart lysere enn det omgivende bunnsubstratet, og hadde en konturstyrke (observerbarhet) som var lik det vi har erfart i andre elver. Været var alle dagene lettskyet med tilløp til sol. Vannføringen målt ved Flaksvann varierte mellom m 3 /s i de to første dagene og mellom m 3 /s de to siste dagene observasjonene ble gjort. Som i de fleste av våre elver gyter laksen i Tovdalsselva i grunne strykpartier eller på brekket ved utløpet av høler. På de vannføringer våre observasjoner ble gjort, ble dypeste gytegrop observert på 1,2 m dyp. Hovedtyngden av gropene ble funnet på cm dyp og var anlagt i et substrat der steinstørrelsen vanligvis varierte fra 2-20 cm. Gropene ble observert innenfor områder med en fysisk-topografisk karakter som er vanlig å finne dem i norske vassdrag (jf Heggberget m.fl. 1988). Dvs at gropene var å finne på grunne områder på utløpet av kulper (brekk) eller i grunne stryk der elva gjerne var bred og flatbunnet. På strekningen fra Herefossfjorden og ned til flomålsgrensen ved Boen ble det i alt registrert 595 gytegroper (figur 5.3). Av disse har vi ut fra størrelsen på gropene og det substratet de var anlagt i, anslått at minimum 160 (27 %) var anlagt av stasjonær ørret eller sjøørret. De resterende 435 gropene var av en slik størrelse og var lagt i substrat med steinstørrelser som er mer vanlig for laks. Vi kan imidlertid anta at noen av disse gropene også kan være anlagt av stor ørret. 131 av de gytegropene som antas å være lagt av ørret, låg i småsteinet substrat innenfor et begrenset område på utoset av Herefossfjorden. Antatte ørretgroper var ellers spredt enkeltvis og fåtallig i ulike deler av vassdraget. Fordelingen av gytegroper viser videre at laks har gytt i store deler av vassdraget der det finnes egnede gyteområder og at gytegropene slik er fordelt i hele vassdragsgradienten. I tabell 5.7 er gytegropene inndelt i ulike delområder av vassdraget. Gytegroper antatt anlagt av laks lå i tette ansamlinger (gytefelter) med opptil 26 registrerte groper, men ble også i noen tilfeller observert som fåtallig innenfor et begrenset område. Solitære groper (enkeltvise) var ikke vanlig. Det ligger i metodikkens natur at antallet gytegroper observert vil være et minimumsanslag da gytegroper kan oversees. Særlig gjelder dette i store vassdrag som Tovdalselva. Vår innfallsvinkel med registrering både fra båt og ved vading i elva tilsier at vi hadde god mulighet til å oppdage både enkeltvise gytegroper så vel som større felter med gytegroper. Når en i tillegg finkjemmer de 57

58 Tabell 5.7. Fordeling av antall gytegroper antatt å være anlagt av laks og ørret på ulike delområder av Tovdalselva, basert på registreringer i perioden til Antall gytegroper Delområder Laks Ørret Herefossfjorden Sunntjønnhølen Sunntjønnhølen Senumstadfjorden 13 4 Senumstadfjorden Teinefossen Teinefossen Flaksvatn 75 0 Flaksvatn Bjorhushølen 60 8 Bjorhushølen Boenfossen Boenfossen flomålgrensen 17 0 Sum områder som har substrat, vannhastighet og en topografi som tilsier egnede gyteområder, er det god grunn til å tro at en høy andel av gytegropene er observert. Andelen gytegroper som er antatt å være ørret må betraktes som et minimumstall da den største sjøørreten kan være i størrelser som laks. Vi har slik grunn til å tro at en del sjøørret kan anlegge gytegroper i habitat som er lik den laks også prefererer. Gjennomsnittsvekten av laks og sjøørret i sportsfiskerfangstene i Tovdalselva indikerer at det vil være overlappende størrelser mellom artene. Hos sjøørret har denne vekten variert mellom 0,9 og 1,3 kg de siste fem år, mens den hos laks har variert mellom 2,2 og 2,8 kg i samme periode. I 2004 var størrelsen henholdsvis 1,1 kg og 2,4 kg for de to artene. Larsen, B.M., Berger, H.M., Hårsaker, K., Kleiven, E., Kvellestad, A. & Simonsen, J.H Tovdalsvassdraget- Anadrom fisk. s i: Direktoratetet for naturforvaltning. Kalking i vann og vassdrag. Effektkontroll av større prosjekter DN Notat Lund, R. A., Berger, H.M, Hoem, S.A. & Ugedal, O kartlegging av gyteområder og fysiske forhold i Tovdalselva. NINA Minirapport sider pluss vedlegg Litteratur Heggberget, T.G., Haukebø, T., Mork, J. & Ståhl, G Temporal and spatial segregation of spawning in sympatric populations of Atlantic salmon, Salmo salar, L., and brown trout, Salmo trutta L. - J. Fish Biol. 33:

59 Figur 5.3. Beliggenhet av gyteområder i Tovdalselva høsten Tallene angir antallet gytegroper innenfor de skraverte feltene eller de stedfestede punktene. Tall som er markert med lilla farge angir groper som var så små i størrelse (mindre enn ca 0,5 m x 0,3 m) og anlagt i et så finpartikulært substrat (partikkelstørrelse mindre enn ca 5 cm) at det var grunn til å anta at disse var lagt av ørret. Tall markert med gul farge angir groper anlagt av laks eller større ørret. Denne grupperingen vil slik angi en minimumsandel av gytegroper anlagt av ørret av det samlede antallet gytegroper som ble registrert. 59

60 Figur 5.3. Fortsettelse 60

61 Figur 5.3. Fortsettelse 61

62 Figur 5.3. Fortsettelse 62

63 Figur 5.3. Fortsettelse 63

64 Figur 5.3. Fortsettelse 64

65 Figur 5.3. Fortsettelse 65

66 Figur 5.3. Fortsettelse 66

67 Figur 5.3. Fortsettelse 67

68 Figur 5.3. Fortsettelse 68

69 Utredninger oversikt : Finprikkauren på Hardangervidda 50, : Forvaltning av fiske i innsjøer med fritt midtparti 50, : Utvikling og utsetting av elvetrål, River-Fish-Lift, (RFL). 50, : Effekter av kalking på fjellvann 50, : Bekkekalking med skjellsand og kalkgrus 50, : Produksjon av abbor og mort i næringsfattige moderat forsura skogsvatn, med mulig effekt av kalking 50, : FORSKREF Forskning- og referansevassdrag. Årsrapporter Atna og Vikedal , : Bestandsstatus for laks i Norge Rapport fra arbeidsgruppe 50, : Contamination of the terrestrial environment near the Norwegian - Russian border: Arsenic, chromium, cobalt, and selenium in vegetation. 50, : Bestandsstatus for laks i Norge Rapport fra arbeidsgruppe 50, : Mulige skadevirkninger av vassdragskalking på biologisk mangfold 50, : Friluftsliv for funksjonshemmede. Anbefalinger om tiltak for å bedre funksjonshemmedes muligheter til friluftsliv 50, : Laksen er tilbake i kalkede Sørlandselver - reetableringsprosjektet ,- Utredning er utarbeidet av andre på oppdrag av DN eller i et samarbeid med DN. Innholdet har karakter av råd til DN. Rapport er utarbeidet av DN, og gir uttrykk for direktoratets forslag eller standpunkter. Notat er enklere oversikter, sammenstillinger, referater og lignende. Håndbok gir veiledning og konkrete råd om forvaltning av naturen, som regel til bruk for lokale forvaltningsorganer Temahefte gir en popularisert framstilling av et tema. Mer info: : Store og Lille Hovvatn i Aust-Agder - en samlerapport etter 25 år med forsuringsundersøkelser og kalking. 50, : Sportsfiske etter sjøørret i Trondheimsfjorden. Deltakelse i fisket og estimering av fangst 50, : Satellittdata til kartlegging av arealdekke. Utprøving av beslutningstremetodikk i Østfold fylke 50, : Vannkjemisk og biologisk utvikling i innsjøen Vegår i Aust-Agder etter 17 år med kalking 50, : Moser i kulturlandskapet og registreringer i åkerkanter og beitemark i Trondheimsfjordområdet..50, : Bestandsstatus for laks i Norge Rapport fra arbeidsgruppe 50, : Vossolaksen - bestandsutvikling, trusselfaktorer og tiltak 50, : Report of the workshop on introduced marine organisms: Risks and management measures 50, : Nasjonal overvåking av marint biologisk mangfold i kystsonen 50, : Bleka i Byglandsfjorden - bestandsstatus og tiltak for økt naturlig rekruttering 50, : Bestandsstatus for laks i Norge Rapport fra arbeidsgruppe 50, : Effekter av kalking på biologisk mangfold. Undersøkelser i Tovdalsvassdraget nettversjon : Endringer i norsk flora 50, : Utvärdering av Norges nationella övervakningsprogram för stora rovdjur nettversjon : Satellittbilder til kartlegging av arealdekke endringer - en utprøving av metodikk for utvalgte inngrepstyper 50, : Reetablering av laks på Sørlandet. Årsrapport fra reetableringsprosjektet , : Reetablering av laks på Sørlandet. Årsrapport fra reetableringsprosjektet ,-

70 Direktoratet for naturforvaltning (DN) er det sentrale, utøvende og rådgivende forvaltningsorganet innenfor bevaring av biologisk mangfold og friluftsliv og bruk av naturressurser i Norge. DN ble opprettet i 1985 og er administrativt underlagt Miljøverndepartementet. Myndigheten til å forvalte naturressurser er gitt gjennom ulike lover og forskrifter. Ut over lovbestemte oppgaver har direktoratet også ansvar for å identifisere, forebygge og løse miljøproblemer ved samarbeid, rådgivning og informasjon overfor andre myndigheter og grupper i befolkningen. Trykt versjon: ISBN Elektronisk versjon: ISBN ISSN TE 1129 NOK 50,- Omslag: Guri Jermstad Print: Skipnes 7485 Trondheim Telefon: Telefaks: