sopp og nyttevekster årgang 6 - nummer 4/2010 Medlemsblad for Norges sopp- og nyttevekstforbund

Transkript

1 sopp og nyttevekster årgang 6 - nummer 4/2010 Medlemsblad for Norges sopp- og nyttevekstforbund

2 NOVEMBER INNHOLD årgang 6 - nr. 4/2010 Utgiver Norges sopp- og nyttevekstforbund Frederik A. Dahls vei 20, 1432 Ås Telefon: Bankkonto: Org.nr.: post@soppognyttevekster.no Styret Terje Spolén Nilsen (leder), Johs. Bjørgo, Marthe Gjestland, John Bjarne Jordal, Siv Moen, Inger Lise Walter (nestleder). Varamedlemmer: Ellen Tjørnhom Bøe, Inger Kristoffersen, Eva Weme. Daglig leder Reidun Braathen Redaksjonskomité Per A. Bergersen (redaktør) - pab@kanonit.no Øyvind Stensrud Navngitte fotografer har rettighetene til bildene sine i følge åndsverksloven. ISSN Trykk: Benjamin Sats & Trykk DA, Oslo Opplag: 4200 Kjøtteteren storblærerot Utricularia vulgaris. Foto: Egil Michaelsen. Se flere bilder på Redaksjonelle linjer... 4 Nytt fra forbundsstyret... 4 Tema: Angrep og forsvar Spis eller bli spist Klaus Høiland Er angrep virkelig det beste forsvar? Gaute Mohn Jenssen Kjøttetende planter i norsk flora og ellers Inger Nordal Soppenes farger Kolbjørn Mohn Jenssen Sopp i fokus Kveke og nyperoser i det militære forsvarsverket Vesla Vetlesen Fanget i nettet Siv Lien Soppfarging Anna-Elise Torkelsen Litt om mynter i Norge Olav Vandeskog Norske mykologer og botanikere Anna-Elise Torkelsen Lesernes side Vi besøker medlemsforeningene Program for medlemsforeningene Kommende internasjonale arrangementer Vi presenterer Nytt fra Kjukelaget Boletaria Anmeldelse Notiser Nytt fra Forum fra soppfargere Årsindeks Blinkskuddet Sopp- og nyttevekstprat rundt latinen

3 Karakteristisk resultat etter angrep på Angrep og forsvar gran av rødrandkjuka Fomitopsis pinicola: Kubisk brunråte, flatt brudd ca 1,7 meter over bakken. Foto: Gaute Mohn Jenssen. 9

4 Spis eller bli spist om plantenes forsvar Mer grønt er gresset ingensteds, mer fullt av blomster vevet..., synger Henrik Wergeland i Vi ere en nasjon vi med. Eller Ivar Aasen: Og når liderna grønka som hagar, når det laver av blomar på strå... i Nordmannen Eller Alf Prøysen med Slipsteinsvæilsen : Nå duve det blommer med raulette kinn, enga står sammarskledt, raudkløver n bøye seg, prestkragen tøye seg, brureslørgraset står tett. Ællting er kvellsro og kvile og fred, og blomma veit ittno om det som skal skje.... Og det er nok Alf Prøysen som kommer nærmest virkeligheten i sin temmelig dystre skildring av slåttenga. For er det noe blomstene i enga, graset og alle vekstene omkring, trær, busker og urter ikke vil, så er det å bli spist! Plantene kan ikke, som de fleste dyr, løpe vekk fra sine fiender. De er pokka nødt til å stå rotfaste og risikere å bli fortært av sultne muler fra elg, hjort, ku og sau, gnagende tenner fra mus, hare og kanin, og bitende og sugende munndeler fra alskens kryp på seks bein. Egentlig er det et aldri så lite evolusjonært mysterium at plantene valgte å bli fastsittende. Bevegelige planter kunne godt tenkes. Da kunne de vandre til steder med riktig vann-, næringsog lysforhold og ikke være prisgitt akkurat det stedet frøet eller sporen spirte. Og de kunne springe unna sine fiender. Men vandrende planter er kun science fiction, med I trifidenes dager som det definitive høydepunktet. Derfor må plantene beskytte seg mot å bli spist. Og i utgangspunktet har alle planter beitebeskyttelse på en eller annen måte. Og dette betyr at ganske få planter egentlig er spiselige; det er snarere motsatt de er uspiselige. Hvordan beskytter så plantene seg? mekanisk beskyttelse brennhår kjemisk beskyttelse ved gift kjemisk beskyttelse ved vond smak og sterk lukt kjemisk beskyttelse ved hjelp av stoffer som likner på lukt av rovdyr mimikry, likne på noe skadelig eller uspiselig kamuflasje posisjonsbeskyttelse store trær med høythengende bladverk vekststrategier kompaniskap med maur kompaniskap med giftige sopper, endofytter Mekanisk beskyttelse (fig. 1) Alle som har plukket roser eller bjørnebær vet hva dette er! (Inger Hagerups lettkledde jente som plukker bjørnebær på øya i sommersola er dikt, ikke virkelighet.) Svært mange planter beskytter seg med skarpe pigger eller torner. Og legg merke til at ulike plantedeler kan utgjøre forsvaret. Hos roser, bjørnebær og bringebær er det barktorner, med andre ord piggete utvoksninger fra barken. Hos berberiss er det omdanna blad, hvor en skarp iakttager kan finne overganger mellom torner og vanlige blad på samme busk. Hos KLAUS HØILAND (tekst og illustrasjoner) 10 - klaus.hoiland@bio.uio.no

5 Er angrep virkelig det beste forsvar? En januarsøndag i 1975, kaldt og mye snø. Grønn voks, matpakke og varm drikke. Så ljomer det fra andre etasje: Har du huska sag og spade?. Det er lillebror som lurer. Noen timer seinere brøyter vi løype langt innpå Vardalsåsen. Vi begynner å bli varme i trøya. Da passer det bra at vi oppdager ei diger bjørk med skadet topp og grove knekte greiner. At denne er angrepet er vi skjønt enige om. Fram med redskapen. Langt der nede under snøen dukker det opp tre forkjellige kjuker. To er lette å få løs fra underlaget, men den siste, derimot, et svart digert beist, sitter som støpt. Neste gang må vi ta med brekkjernet også! Vel hjemme igjen kaster vi oss over den ennå ferske julegaven, Flora over kjuker av Leif Ryvarden (fig. 1). Bestemmelsene går rakst knivkjuke Piptoporus betulinus, labyrintkjuke Cerrena unicolor og ildkjuke Phellinus igniarius. Denne bjørkas dager er nok snart talte. En varm septemberdag i Sopptreff på Stranda på Sunnmøre. Dagens tur går fra fergeleiet i Liabygda. Bratt, men god sti som raskt bringer oss inn i en eventyrverden av flere hundre år gamle grovbarkede kjempefuruer som klorer seg fast mellom bergknausene. Fig. 1. En godt brukt inspirasjonskilde Leif Ryvardens Flora over kjuker fra Straks våkner kjukeentusiasten til liv, og ekstra optimistisk blir jeg når jeg tenker på en artikkel jeg nylig hadde lest i fagbladet park & anlegg. Der stod det noe om at trær blir mindre motstandsdyktige med alderen, og at råte først og fremst er et aldersfenomen. Atskillige kaffekopper seinere innser jeg at dette med alder er et svært relativt begrep. Verken på friske stående trær, læger eller gadd var det en råtesopp å spore. Kanskje disse trærne fortsatt var i sin ungdom, eller hadde de gjennom århundrenes løp utviklet strategiske hemmeligheter mot soppangrep som de i hvert fall ikke ville dele med sine fjerne slektninger, bjørkene på Vardalsåsen?! Godsnakk Turen fra Liabygda blei likevel en flott opplevelse, og ikke bare på grunn av furuskogens egenverdi. De innfødte, som hadde gjennomtrålet disse skogene i flere år nå, samlet oss etter hvert i en sirkel med en riktig godbit i vår midte, nemlig den ultrasjeldne furuharekjuka Inonotus triqueter. Men selv denne angriperen holdt seg på behørig avstand fra selve stammen, der den vokste på bakken foran treet. Den hadde nok utnyttet en svekket rotgrein for å få innpass hos den seiglivede furua. GAUTE MOHN JENSSEN (tekst og foto) - gaute.jenssen@tele2.no 17

6 Kjøttetende planter i norsk flora og ellers At planter eter kjøtt (dvs. å være carnivore) er å snu verden på hodet det er jo dyr (inkludert oss) som skal ernære oss på planter (dvs. å være herbivore). Planter skal produsere (altså være autotrofe) og ikke konsumere (dvs. være heterotrofe)! Men (minst) syv ganger i planterikets utviklingshistorie har det foregått fysiologiske oversprangshandlinger, der det er utviklet mekanismer som gjør at plantene kan nyttiggjøre seg animalske proteiner (Albert et al. 1992). Kjøttende planter har fascinert biologer til alle tider, ikke minst Darwin som i 1875 skrev et verk om Insectivorous plants. Det er vanlig å klassifisere plantenes fangstmekanismer i fem (tab. 1): a. fallfeller (som hos for eksempel kannebærere og trompetblad), b. fluepapirfeller (som hos for eksempel soldogg og tettegras), c. klappfeller (som hos Venus fluefanger), d. blærefeller (som hos blærerot) og e. rusefeller som i korketrekkerplanten. Fallfeller er det vanligste og kan anta dramatiske dimensjoner, noen har så kraftige feller at amfibier og små pattedyr kan fordøyes. I Norge har vi bare eksempler på fluepapir- og blærefeller, som neppe kan konkurrere med en del av de tropiske monsterplantene. Det eksisterer en internasjonal forening for carnivore planteelskere som blant annet gir råd om hvordan man dyrker og forer slike planter ( Carnivorous Plants Online : Meget fyldig presentasjon av artene finnes også på Wikipedia, på Fig. 1. Rundsoldogg Drosera Carnivorous_plants. Sistnevnte rotundifolia. Foto: Rolv gir lenker til filmsnutter der man kan Hjelmstad. følge plantens fangst og fordøyelse. Felles for kjøttetende planter er at de vokser på næringsfattig substrat, med lite nitrogen-forbindelser og fosfater i jordsmonnet. Det animalske tilskuddet kommer derfor godt med. Alle de kjøttetende plantene har fotosyntese og er selvforsørget, men det er vist eksperimentelt i for eksempel blærerot, at om fangsredskapet kuttes av, blir veksten redusert til det halve, og at soldogg som fôres med ekstra fluetilskudd blir større en de som ikke får. Alle de norske artene vokser fuktig. Hos soldogg og tettegras suges nemlig de oppløste delene av insektet inn gjennom åpninger i bladets kutikula, mens det ufordøyde kitinskjelettet blir værende igjen. Disse hullene i kutikula utsetter planten for vanntap, noe som kan settes i sammenheng med at de trenger god vanntilførsel og derfor vokser i myr. Og fangstmetoden i blærerot er helt avhengig av et fuktig miljø. Det er ellers all grunn til å tro at de nødvendige fordøyelsesenzymene, ukjente ellers i planteriket, er stjålet fra heterotrofe organismer (bakterier er en sannsynlig kandidat) og ikke evolvert i planteriket selv. INGER NORDAL (tekst) - inger.nordal@bio.uio.no 21

7 Soppenes farger egenskaper du ikke er klar over! 5. april 2010 jeg tar med et varmekamera fra jobben for å avbilde nattsoppen med termografi! Varmekamera? Nattsopp?? Hva går det av denne mykologen nå da? En liten forklaring; Varmekamera benytter jeg i jobbsammenheng for å finne sopp- og fuktskader i hus. Ved hjelp av et varmekamera ser jeg et bilde av varmeenergien til det objektet som skal avbildes. Varmeenergi eller infrarød energi er lys fra en bølgelengde som vi ikke ser, men alle objekter avgir varme og derved infrarød stråling og dette kan vi ta bilder av og registrere temperaturen berøringsfritt. Kameraet jeg benytter har en følsomhet på 0,05 C slik at svært små temperaturvariasjoner kan registreres, og vi får et detaljert temperaturbilde av det vi vil undersøke. Til daglig leter jeg etter sopp i hus, og da er det bl.a. fuktighet vi jakter på. Du husker kanskje fra skolelærdommen at fordampning krever varme altså finner vi sopp der det er kaldt og fuktig. Nattsopp? Ja, det er kondensering i takkonstruksjoner tidlig på våren og sent på høsten når det er klarvær og stor varmeutstråling med fuktskader og soppvekst som resultat. Nattsoppfenomenet ble avbildet, og jeg tok med kameraet på vårsoppturen for moro skyld og da forstod jeg plutselig hvorfor soppene har sine farger, hvorfor enkelte sopp er hygrofane (endrer farge fra fuktig til tørr tilstand) og hvorfor enkelte er slimete på hatten, og hvorfor enkelte sopp er kjøttfulle, og, og I hvert fall så forstod jeg plutselig hvor intelligente soppene er! Første observasjon våren 2010: grankonglehattene er på plass med sine høye, tynne stilker og mørkt brunsvarte hatter. Det er to kuldegrader og frost Fig. 1. Figuren viser fire rammer med forskjellig innvendig farge: sort, beigebrun, gul og hvit. Den mørke fargen er omtrent som hatten til en slåttesopp som fuktig, mens beigebrunfargen er som slåttesoppen i litt tørket (hygrofan) utgave. Arket med fargene er holdt i sollys ca 30 sekunder en høstdag med lufttemperatur på ca 4 C. Legg merke til at den mørke slåttesoppen ville ha blitt varmet opp til ca 20 C over lufttemperaturen, mens den lyse kun ville gått noen grader over lufttemperaturen en viktig egenskap ved soppen! KOLBJØRN MOHN JENSSEN (tekst og illustrasjoner) - kmj@mycoteam.no 25

8 Kveke og nyperoser i det militære forsvarsverket Akershus slott og festning ånder av historie. Gjennom skiftende tider har ulike vekster vært dyrket her til nytte og glede. Blant disse er kveke og nyperoser, som hadde sin plass i det militære forsvarsverket. Kveke Elytrigia repens (fig. 1) Borgen og kongeboligen på Akershus ble reist på tallet. Etter hvert ble anlegget utbygd som festning og vollene ble anlagt. Festningsvoller skal være bratte for å hindre angripere. I slikt terreng har jorda lett for å rase ut ved regnskyll og frost. For å hindre dette finnes det i gamle forskrifter for festningsverk pålegg om å plante inn en viss mengde kveke. Det var vollmesterens oppgave å påse at ordren ble fulgt. Enhver som har sloss mot kveke i åker og hage, vil vite at dette må være effektivt. De lange, krypende jordstenglene binder jordsmonnet og hindrer utglidning. Da Christiania ble anlagt som en befestet by tidlig på 1600-tallet, ble det reist forsvarsvoller omkring den. Disse strakte seg fra Pipervika, opp forbi nåværende Karl Johans gate, rundt byen og ned til Bjørvika. Også i disse vollene ble det plantet kveke. I følge Harald Moberg (2000), konservator ved Forsvarsmuseet, framgår dette av byggeregnskaper fra , der kvekeplanting er oppført som egen post. På Akershus festning blir kveken fremdeles holdt i hevd. Den store vollen på Hovedtangen mot sør ble steinkledd i perioden og trenger ikke lenger kveke. Men inne på festningsområdet har bl.a. Kongens bastion graskledde skråninger. Da disse for en tid siden skulle trimmes, foreslo anleggsfolkene at kveken skulle renskes vekk, for den ble oppfattet som ugras. Selv om det ikke lenger er ansatt vollmester på Akershus, fikk de beskjed om å la kveken stå. Den har rotnett som kan stamme fra 1500-tallet og gjør fortsatt nytte for seg. Nyperoser Rosa spp. (fig. 2) På festningsområder vokste det ikke trær. De kunne hindre utsynet og sikten fra kanonene og ble derfor holdt vekk. Slik var det også på Akershus, hvor de første trærne ble plantet etter at festningen, mot slutten av 1700-tallet, hadde mistet mye av sin militære betydning. Men busker forstyrret ikke utsikten og fikk lov å gro. Tornebusker kunne til og med være nyttige ved å hindre fiendtlig framrykking. Fra andre deler av Europa er det kjent at voller ble tilplantet med rosebusker. Vi har ikke dokumentasjon for at dette ble gjort på Akershus eller andre av våre festninger. Men disse anleggene var sterkt influert av europeisk tankegang og erfaring, og det er lite trolig at dette enkle hinderet ikke ble benyttet også hos oss. Å forsere en rosehekk kan forsinke fienden såpass at det blir tid for forsvarerne til å lade på nytt. Før vollen på Hovedtangen ble murt opp med stein på tallet, var den høyst sannsynlig overgrodd med nyperoser. Nå kan de ikke vokse der lenger. Men ovenfor steinmuren og i fjellpartiet langs Akershuskaia står mengder av tornefulle roser kanskje etterkommere av et gammelt forsvarsverk den tids piggtrådsperringer. Bak murene Beskyttet av festningsmurer og kanoner samt tornebusker og kveke fantes hageanlegg. På 1300-tallet ble det anlagt en grasgard på Akershus. I likhet med kvanngard og laukgard, som var regulert av Gulatingsloven fra 1000-tallet, ble det i Landsloven fra 1274 også inkludert eplagard og grasgard. Gras kan her bety mange slags dyrkete nyttevekster. Også en Lyst-Hafve ble sannsynligvis anlagt på 1300-tallet, og på midten av 1500-tallet ble den såkalte Jomfruhagen anlagt. Her ble vakre og duftende blomster VESLA VETLESEN (tekst og illustrasjoner) 28 - veve@online.no Fig. 1. Kveke Elytrigia repens.

9 Soppfarging Frister soppfarging men lurer på hvordan du skal komme i gang? Kanskje denne artikkelen kan hjelpe på veien? Når soppfargere snakker sammen svirrer det av soppnavn og uttrykk som kan være ganske uforståelige for dem som aldri har befattet seg med den slags, og kanskje heller ikke har tenkt å begynne med en slik aktivitet. Men jeg kan love at om man først får smaken på soppfarging ja, da har man ikke fritidsproblemer fremover. Det betyr mange turer på leting etter fargesoppene, og det betyr timer i glede over fargegrytene. Soppfarging er spennende, utfordrende, sosialt og ikke minst vil skjulte kreative evner utvikles. Gode fargesopper Det er visse ting man må kunne før man begynner. Det aller viktigste er å kjenne soppene som egner seg til farging. Skogbunnen kan bugne av sopp om høsten, men hvilke av disse kan kalles fargesopper? Heldigvis finnes det bøker om fargesopper og soppfarging, og god litteratur er for eksempel Lundmark og Marklund (2009), Rice (2008) og Sundström (2003), foruten en egen CD, FARGESOPPER 2009, med fotografier av de vanligste fargesoppene. Nevnte CD kan bestilles fra FFS-utvalget v/anna-elise Torkelsen (a.e.torkelsen@nhm.uio.no) og koster kr 100,- + porto. Å bedømme en sopps egnethet som fargesopp bare ut fra utseende er ikke mulig for eksempel vil ikke rød fluesopp gi oss rødt garn, eller den gule kantarellen gult. For at en sopp skal være en god fargesopp må følgende krav oppfylles: Soppen må inneholde ett eller flere pigmenter Pigmentene må være løselige i vann Pigmentet må kunne binde seg til tekstilfiberen Fargen som oppnås må ha god lysekthet Fargen må være vaskeekte Noen eksempler på gode fargesopper som gir rødt: kanelslørsopper Cortinarius underslekt Dermocybe med røde skiver fiolett: kanelkjuke Hapalopilus rutilans gult: kanelslørsopper med gule skiver, alle rørsopper, gulrandkjuke Phaeolus schweinitzii og ildkjukene Phellinus spp. oransje: kanelslørsopper med oransje skiver grønt: gråkjukene Boletopsis spp., knuskkjuke Fomes fomentarius, fløyelspluggsopp Tapinella atrotomentosa og rørsopper hvis garnet er jernbeiset blått og blågrønt: fingerfrynsesopp Thelephora palmata og flere mørke, harde piggsopper brunt: tjærekjuke Ischnoderma benzoinum og rødrandkjuke Fomitopsis pinicola grått: fløyelspluggsopp svart: sterke fargebad av rødrandkjuke og fløyelspluggsopp og kanelslørsopper med røde skiver hvis garnet er jernbeiset Har vi på soppturen lykkes med å finne en eller flere av de gode fargesoppene, er neste trinn den praktiske fargingen. Pigmentene i disse soppene er vannløselige, noe som er viktig fordi fargingen foregår i vann. Vi kan velge å farge ulike tekstilfibre, men erfaring tilsier at vi oppnår best resultat med ull fra sau samt silke, så nybegynneren bør første gang farge ullgarn. Et bedre resultat oppnås hvis garnet/silken er beiset på forhånd. Beising (se oppskrifter på neste side) vil si at garn/silke legges i et bad med oppløste metallsalter. Disse vil binde seg kjemisk til fibrene. Saltene gjør at fargepigmentene fester seg lettere ANNA-ELISE TORKELSEN 32 - a.e.torkelsen@nhm.uio.no

10 B BOLETARIA Suppe i sentrum Senhøsten er tid for varmende supper. Noen modne mennesker har startet et lite prosjekt kalt Norsk supperåd av Man møtes et par ganger i året og serverer tradisjonsrike eller nyskapende supper med tilhørende drikke. I oktober var temaet min beste soppsuppe. Det ble da servert: En rødbet- og traktkantarellsuppe som vi passende kan kalle Veslemors børst En tradisjonell matblekksoppsuppe En suppe på geit og rødskrubb som vi kaller Pans høstsuppe En kremleconsommé Av disse ble Veslemors børst trukket fram som en original suppe med fremtredende soppkarakter. Bakgrunnen for denne er den russisk/ukrainske rødbetsuppen borsjtsj, men her er kjøttet erstattet med traktkantarell. Den kan med små forandringer gjøres vegetarisk. Vodka er et passende drikkefølge. Pans høstsuppe er inspirert av en oppskrift fra en av Trond Mois kokebøker, men er ført i mer satyrisk retning. En meget god suppe, men med mindre utpreget soppsmak enn børsten. En Côte du Rhône-vin var et utmerket følge. Veslemors børst (4 personer) 2,5 dl sammenkokte traktkantareller 2 sjalottløk 1 rødbete, ca 150 g 1 fedd hvitløk 2 ts tomatpuré 1 l buljong salt, pepper crème fraiche hakket persille smør til steking Skjær løken smått opp og stek den sammen med traktkantarellene i smør. Ha dette i en kjele og bland med revede rødbeter. Hell over buljong. Tilsett presset hvitløk og tomatpuré. Varm opp og småkok suppen til rødbeten er myk. Smak til med salt og pepper. Serveres med en klatt crème fraiche og hakket persille. Pans høstsuppe (4 personer) 500 g fårekjøtt (Pan foretrekker geitekilling) i strimler 500 g rød skrubb i solide biter 4 fedd hvitløk skivet 2 løk 1 purre 5 gulrøtter litt hakket smaksrik krydderurt (Pan foretrekker rosmarin) 2 ss hakket bladpersille 6 ss hele solbær 100 g kremost (Pan insisterer på chèvre) 2 liter vann, salt og nykvernet pepper Kok opp saltet vann. Ha i kjøttet og skrubbitene, samt grønnsakene i rause biter, og hvitløken. La putre i 45 minutter. Hell over i suppeterrin og tilsett krydderurtene, solbærene, samt osten i små terninger. Smak til med salt og pepper. Spis og få styrke til jakten på nymfene. Hilsen Norsk supperåd av

11 Anmeldelse Guide eller gadget? En anmeldelse av Gyldendals soppguide for iphone og ipod Touch iphone er en fantastisk liten maskin. Ikke minst fordi man kan laste ned små informasjonsprogram applikasjoner eller apps til den. Alt mulig finnes, alle interesser er dekket. Jeg kjøpte Gyldendals Soppguide for kr 39,- tidligere i høst og har sett meg gjennom hele programmet. Kortversjonen er at den er et godt oppslagsverk. Men jeg er mer i tvil om verdien som guide for nybegynnere i soppskogen. Da er nok en bok bedre. Innholdet Soppguiden bygger på boka Sikre sopper av Inger Lagset Egeland og Steinar Myhr. Den presenterer 31 sopper fordelt på oppslagene kantareller, piggsopper, poresopper, rørsopper og skivesopper. I tillegg har guiden et ganske omfattende oppslag på Tips og råd, den har en enkel funksjon for nøkkelbestemmelse, og du kan også legge inn dine soppsteder i en base ved hjelp av telefonens innebygde GPS. Applikasjonen har også et oppslag med informasjon om hva du skal gjøre hvis du har mistanke om soppforgiftning, med direkte oppringing til Giftinformasjonen. Faglighet og brukervennlighet Tekstene bygger på Sikre sopper, og det er ingenting å utsette på dem. Særlig oppslagene om enkeltsoppene er gode og tydelige, også ved at forvekslingsarter er nevnt der. Tips og råd er en konsis introduksjon til å plukke sopp, der man får fram gledene og mulighetene i god balanse med farene ved giftsopp. Soppguiden er lett å bruke med tydelig og lett forståelig manøvrering. Den eneste feilen jeg fant, oppstår om GPSfunksjonen er skrudd av. Da fungerer ikke muligheten til å tagge et soppsted, og du får ikke noen feilmelding fra applikasjonen. Men dette er en detalj i en ellers faglig korrekt, velprogrammert og brukervennlig app. Hva er så problemet? Spørsmålet er om Soppguiden er god som praktisk veileder i skogen eller er det bare en morsom greie å ha på telefonen? Et problem kommer av det som er generelt for kunnskapsformidling gjennom digitale skjermstrukturer: Man mister lett oversikten. Du får ikke oppleve den komplette mengden av kunnskap som når du blar i en bok Du klikker deg nedover i strukturen og kan ikke ha flere sider oppe samtidig. Dette er særlig tydelig hver gang du har et ønske om å se på bildet mens du leser beskrivelsen i teksten. Du må gå opp og ned, fram og tilbake. Det er også et stort problem at bildene er små. Det er ikke lett å SE soppen på den lille skjermen. Noen ganger ligger det også tekst oppå deler av bildet, uten at man kan skrolle seg bort fra den. Noen bilder ser også litt uskarpe ut. Det er også noe med utvalget av sopp. Til tross for at guiden inneholder 31 arter, så oppleves det som få, i hvert fall for oss som vet det finnes flere enn én kremle Jeg tror at man kunne gitt et solid bidrag til folks soppkunnskap hvis hver hovedkategori hadde fått et ekstra oppslag med Andre fluesopper, Andre 46

12 Blinkskuddet Smørgule kantareller og dekorative røde Elise Fjellberg har knipset Issvullsopp fluesopper er de mest ettertraktede Pseudohydnum gelatinosum. Noen hevder den fotoobjektene blant bidragsyterne til kan spises rå med sukker på. Noe for Boletaria, herværende spalte. Så også denne gang. kanskje? Hvem vil prøve? Skjønnheten er Men vinneren ligner ingen av dem. funnet på Tørberget i Trysil kommune september 2010, kan Fjellberg fortelle.

13 Returadresse: Norges sopp- og nyttevekstforbund Frederik A. Dahls vei Ås B-blad Vi ønsker alle en God Jul og et Godt Nytt År