Felles gradssamarbeid og cotutelle

Transkript

1 Felles gradssamarbeid og cotutelle Rapport fra en arbeidsgruppe nedsatt av UHRs utdanningsutvalg Oslo 30. juni /28

2 Innholdsfortegnelse Innholdsfortegnelse Innledning og sammendrag Mål for etablering av fellesgrader Bakgrunn, mandat og avgrensning Nedsettelse av arbeidsgruppe Gruppens arbeid Gruppens sammensetning Mandat, problemstillinger og avgrensning Sentrale grunnlagsdokumenter Definisjoner og føringer Sammendrag Løsningsforslag og anbefalinger Løsningsforslag Anbefalinger til Kunnskapsdepartementet Anbefalinger til UHR Kjøreregler for etablering av felles gradssamarbeid Gylne regler Idéfasen Vurderingsfasen skal det inngås et samarbeid? Institusjonell og samfunnsmessig relevans Kriterier for et godt prosjekt Kriterier for valg av partner Interne avklaringer institusjonen involveres Bekreftelse/avslag på ønske om samarbeid Forslagsfasen Utviklingsfasen Akkreditering og faglige fullmakter Avtaler og studieplan Studieplan og emnebeskrivelser Finansiering av fellesgrader/og felles gradsprogrammer Drøftinger om praktisk studieavvikling Godkjenningsfasen Drifts- og evalueringsfasen Implementering og videre oppfølging...25 Dokumenter og nettsteder...26 Lover og forskrifter...27 Vedlegg /28

3 1 Innledning og sammendrag 1.1. Mål for etablering av fellesgrader. Å etablere en fellesgrad innebærer noe annet og noe mer enn å avtale en samarbeidsrelasjon. En fellesgrad innebærer å etablere et nytt studieprogram og en ny arena for kunnskapsutvikling. For at denne enheten skal fungere optimalt, må flere forhold ligge til rette. Mens utvekslingsavtaler og andre samarbeidsrelasjoner kan føre til forskningssamarbeid og høyere kvalitet på utdanning og forskning, bør etablering av fellesgrader ha dette som sitt fremste formål. Dette krever antakelig at det skjer innenfor etablerte forskningskonsortier, eller at det i det minste er sterke faglige forbindelser mellom partene før en fellesgrad etableres. Den merverdien som kan skapes ved at de fremste aktørene innen samme eller tilstøtende forskningsområde tar et felles ansvar for å utdanne kandidater til et fagfelt, bør være drivkraften bak etablering av fellesgrader. Dette kan også innebære at flere fagmiljøer som er relativt små, kan oppnå kritisk masse i faglige sammenhenger sammen. For å heve kvaliteten på utdanning og forskning, vil etablering av fellesgrader kunne være et svært viktig virkemiddel. Dette innebærer etablering av en ny enhet, basert på tett faglig samarbeid mellom miljøer som sammen vil kunne representere en faglig styrke de vil ha vanskelig for å oppnå hver for seg. I tillegg til de forskningsmessige båndene mellom partene, vil deres felles ansvar for nyrekruttering til feltet være en sterk drivkraft i kunnskapsutviklingen. Tre spørsmål er grunnleggende når et universitet eller en høyskole vurderer å etablere en fellesgrad: Hvorfor velge å etablere en fellesgrad? Er forutsetningene for samarbeid til stede? Hvordan går vi frem? Hovedvekten i dette arbeidet vil være på den praktiske gjennomføringen, dvs. hvordan en går frem for å etablere et felles gradssamarbeid. Denne rapporten vil først forankres i aktuelle dokumenter der Norge har forpliktet seg, blant annet i henhold til Bolognaprosessen. Dernest vil vi gi praktiske råd rettet mot institusjonene som planlegger fellesgrader. Der vi ser at incentivene for å etterkomme intensjonene i Lov om universiteter og høyskoler og ønsket om flere fellesgrader, kan synes for svake, vil vi komme med noen anbefalinger overfor departementet. Innenfor Bolognaprosessen og også i regi av European University Association (EUA) og European Association for International Education (EAIE), har det vært arrangert flere seminarer med fellesgrader som tema. 1 Allerede i Bolognadeklarasjonen (Bologna: 1999) var gradssamarbeid et viktig punkt. Nytteverdi av gradssamarbeid for høyere utdanning har således vært diskutert på et tidlig stadium i prosessen. I Europa anses fellesgrader i dag å skulle bidra til å: Stimulere til flernasjonalt samarbeid om undervisning på høyt nivå Stimulere til transparens utdanningssystemene imellom Samle europeisk spisskompetanse på felter som blir for svake nasjonalt Utvikle tverrfaglige tilbud som svar på nye behov Samle de beste i Europa om felles tilbud innenfor enkelte fag, for å bidra til økt prestisje for europeisk høyere utdanning Øke høyt utdannede kandidaters muligheter i arbeidsmarkedet, og øke kandidatenes motivasjon for å flytte på seg i et europeisk arbeidsmarked. Øke attraktiviteten til studietilbud for studenter fra land utenfor Europa Øke institusjonenes kompetanse, også innenfor studieadministrasjon, gjennom kontinuerlig kontakt mellom samarbeidinstitusjonene 1 Stockholm 2002, Mantova 2003, Cluj 2003, Roma /28

4 1.2. Bakgrunn, mandat og avgrensning Nedsettelse av arbeidsgruppe UHR mottok høsten 2006 en henvendelse fra utdannings- og studiedirektørene ved universitetene 2, der man ble bedt om å drøfte problemstillinger knyttet til internasjonale fellesgrader og cotutelle-avtaler. I notatet vektlegges spesielt de ressursmessige utfordringene knyttet til både initiering og drift av felles gradsprogrammer og cotutelle-avtaler. Kvalitetssikring og håndtering av praktisk-administrative problemstillinger er også drøftet. UHRs utdanningsutvalg vedtok 24. oktober 2006 å nedsette en arbeidsgruppe for å anbefale løsninger på utfordringene som er skissert i notatet fra utdannings- og studiedirektørene ved universitetene 3. Frist for å ferdigstille arbeidet ble satt til 1. juli Gruppen rapporterer til UHRs forskningsutvalg og utdanningsutvalg Gruppens arbeid Gruppen har hatt 5 møter. Det konstituerende møtet var 8. februar Arbeidsgruppemøter har videre vært avholdt 1. og 9. mars, 24. april og 11. juni. 9. mars var avdelingsdirektør Tove Blytt Holmen (NOKUT) til stede for å klargjøre spørsmål knyttet til kvalitetssikring og akkreditering Gruppens sammensetning Leder: Ingunn Sandaker (professor Høgskolen i Akershus) Etelka Tamminen Dahl (seksjonsleder, Seksjon for studiekvalitet, Universitetet i Bergen) Shalini Premachandran Frøiland (førstekonsulent, Utdanningsavdelingen, Universitetet i Stavanger) Kåre Sandvik (professor/prorektor, Høgskolen i Buskerud) Anne Marie Snekvik (seniorrådgiver, Studieavdelingen, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet) Jonny Roar Sundnes (rådgiver - Studieavdelingen Universitetet i Oslo) Sekretær: Ellen Birgitte Levy - (rådgiver, Universitets- og høgskolerådet) Mandat, problemstillinger og avgrensning Utdanningsutvalget har gitt gruppen følgende mandat: Å sortere/rydde i problemene man står overfor, og deretter å utarbeide anbefalinger til løsninger på utfordringene. Arbeidsgruppen har ikke sett det som sin oppgave å utrede ordningen med fellesgrader ytterligere. Gruppen ønsker å komme med praktiske forslag til hvordan mulige utfordringer kan løses, og hvordan man kan hindre at etablering av et studieprogram i samarbeid mellom flere partnere, skal komme i konflikt med de større systemene studieprogrammene er en del av. Med bakgrunn i notatet fra utdannings- og studiedirektørene, og eksisterende dokumentasjon som er utarbeidet internasjonalt (jf. kapittel Sentrale grunnlagsdokumenter), har arbeidsgruppen valgt å arbeide med motivering, forutsetninger og praktiske løsninger for å realisere felles gradssamarbeid. I notatet fra Utdannings- og studiedirektørene blir UHR bedt om å drøfte problemstillinger knyttet til internasjonale fellesgrader og cotutelle-samarbeid. Det er imidlertid ikke slik at problematikken gjelder bare i internasjonal sammenheng. Også mellom norske institusjoner er økt samarbeid ønskelig. 2 Brev fra NTNU til UHR ref. 2006/13260/AMS 3 UHRs utdanningsutvalg , sak 23/ /28

5 En del av problematikken som behandles i denne rapporten, og flere av gruppens forslag til løsninger er aktuelle både for nasjonalt og internasjonalt samarbeid. Hvorfor velge å etablere en fellesgrad? For noen kan omkostningene ved å skulle finne praktiske løsninger i samarbeid med uensartede institusjoner, synes å overstige gevinstene ved å etablere fellesgrader. Dersom felles utstedelse av grader i første rekke skal dekke behov for utveksling av studenter, som et ledd i en generell internasjonaliseringsstrategi, ser det ut som om andre samarbeidsformer kan være mindre arbeidskrevende og fylle samme funksjon. Innpasning av utdanning fra andre universiteter og høyskoler er et eksempel på en samarbeidsform som relativt enkelt lar seg realisere. Det er derfor viktig å tydeliggjøre hvilken merverdi et felles gradssamarbeid innebærer for så vel deltakende institusjoner som for opptatte studenter. Hvordan går vi frem? Ut fra egne erfaringer og den informasjonen gruppens medlemmer har innhentet i løpet av sitt arbeid, er det klart at det byr på store faglige, tekniske og administrative utfordringer å skulle etablere en fellesgrad. Institusjonene har derfor behov for praktiske kjøreregler for avtaleinngåelse og gjennomføring av et felles gradsprogram. Kjørereglene må omfatte forankring på alle nivåer av institusjonens ledelse og hos enkeltpersoner. De må også ivareta akkreditering og kvalitetssikring. Arbeidsgruppen mener at gradssamarbeid er verdifullt fordi det kan bidra til å utvikle og løfte fagmiljøer og studieprogrammer. Derfor bør lærestedene støtte de fagmiljøer som ønsker å inngå et forpliktende samarbeid om fellesgrader med fagfeller ved et annet lærested Sentrale grunnlagsdokumenter Utvikling, kvalitetssikring og godkjenning av felles gradsprogrammer er omtalt i sentrale europeiske dokumenter. Med unntak av en studie utarbeidet av NIFU STEP: Nordisk kvalitetssikring av høyere utdanning studie 2 (Bjørn Stensaker, Trine Danø: 2006) 4, finnes det lite dokumentasjon om temaet fra norsk/nordisk side. UNESCO/CEPES og Europarådet har i felleskap utarbeidet retningslinjer for godkjenning av kvalifikasjoner vedrørende høyere utdanning i Europa. Lisboa-konvensjonen The Convention on the Recognition of Qualifications concerning Higher Education in the European Region (Council of Europe:1997) er i dag ratifisert av 43 5 land. Norge ratifiserte konvensjonen i Etter Lisboakonvensjonen skal konvensjonspartene gjensidig godkjenne høyere utdanningskvalifikasjoner. For oppfølging av konvensjonen er det opprettet en internasjonal komité som i juni 2004 vedtok en anbefaling om godkjenning av fellesgrader: Recommendation on the Recognition of Joint Degrees adopted by the Committee of the Convention on the Recognition of Qualifications concerning Higher Education in the European Region on 9 June (Council of Europe/UNESCO:2004) For kvalitetssikring og utvikling av felles studieprogrammer, er det særlig to rapporter fra EUA (European University Association) som er relevante for gruppens arbeid, og som vi vil se nærmere på her. Developing Joint Master Programmes for Europe er en rapport utarbeidet i forbindelse med 11 pilotprosjekter som ble gjennomført i regi av EUA i (EUA: 2004) Golden rules for new joint masters programmes som er gjengitt innledningsvis i kapittel 2 her, er hentet fra dette dokumentet. Reglene er fremdeles gyldige og bør gjelde fra bachelornivå til samarbeid om doktorgrad. Guidelines for Quality Enhancement in European Joint Master Programmes (EUA: 2006) er en rapport basert på resultatet av EUAs European Masters New Evaluation Methodology (EMNEM). På basis av funnene i en følgeundersøkelse er det utviklet retningslinjer som er ment å være et fleksibelt verktøy til hjelp for universitetene i etablering og gjennomføring av felles gradsprogram. 4 Inngår i serien Norden som global vindregion, publisert av Nordisk ministerråd. København /28

6 Developing Joint Master Programmes for Europe Undersøkelsene i pilotprosjektet har vært konsentrert rundt følgende tre hovedtemaer: Quality assurance and recognition Student experience and mobility Curriculum integration and sustainability Funnene er konsentrert om merverdier av felles mastergradsprogrammer, hinder i det europeiske samfunnet og hvilke muligheter man ser for videre utvikling. Merverdien av felles mastergradsprogram som holder høy kvalitet, anses å være stor for så vel studenter og vitenskapelig ansatte, som for institusjonen og samfunnet. Det er ingen automatikk i at studentmobilitet gir det forventede sosiale, språklige og interkulturelle utbytte. Et tilfredsstillende utbytte henger sammen med kvalitetssikring, i form av nøye planlegging og oppfølging, samt forankring i institusjonene og hos myndighetene. Gjensidig læring kan oppnås gjennom et godt samarbeid. Gjennom satsing på kvalitet i utdanning ønsker man at høyere utdanning i Europa blir en referanse for kvalitet på det globale kartet Guidelines for Quality Enhancement in European Joint Master Programmes Sentrale problemstillinger knyttet til kvalitetsaspektet ved felles mastergrader blir behandlet i denne rapporten. Det er meningen at erfaringene skal kunne overføres også til bachelorstudier. Rapporten fremholder spesielt at kvalitetssikring må foregå i alle ledd og på alle nivåer i prosessen, men at programmet som helhet også må sikres. Det er viktig at alle delene i programmet bygger opp under de overordnede målene. Forankring på institusjonsnivå og samarbeid og koordinering er grunnleggende for god kvalitet i gjennomføringen. Samarbeidet mellom institusjonene må baseres på prinsipper om transparens og tillit. Det er viktig å avklare hvem som skal fatte beslutningene som gjelder konsortiet 6, og når de skal fattes. Retningslinjene omfatter grunnleggende prinsipper for kvalitetssikring av felles gradssamarbeid, implementering av mål for kvalitet, forholdet mellom kvalitetssikring og akkreditering/godkjenning, problemstillinger knyttet til de ulike fasene av samarbeidet og sentrale utfordringer som gjelder mobilitet, finansiering, språkpolitikk og logistikk Definisjoner og føringer Felles gradssamarbeid - norsk lovgiving Departementet kan gi forskrift om et nasjonalt rammeverk for kvalifikasjoner og mål for grader og yrkesutdanninger og om institusjonenes adgang til å gi grader og yrkesutdanninger i samarbeid med andre institusjoner. Departementet kan gi forskrift om krav til høyere grad og om omfang av selvstendig arbeid i høyere grad. Etter Lov om universiteter og høyskoler av kan departementet gi forskrift om institusjonenes adgang til å gi grader og yrkesutdanninger i samarbeid med andre institusjoner, jf. 3-2 (1). Dersom utdanningen er gitt i samarbeid med andre institusjoner i form av fellesgrad, skal dette fremgå av vitnemålet, jf 3-11 (4). Samarbeidet skal også fremgå av Diploma supplement (vitnemålstillegget). Det skal dermed ikke være juridiske hindringer for at norske institusjoner kan tildele fellesgrader i samarbeid med andre institusjoner, heller ikke i form av ett felles vitnemål. Departementet har gitt bestemmelser om fellesgrader i Forskrift om akkreditering, evaluering og godkjenning etter lov om universiteter og høyskoler av Med konsortium menes i denne sammenhengen en sammenslutning mellom de samarbeidende institusjonene. Samarbeidet er regulert i en avtale. 6/28

7 Det er i dag 11 norske institusjoner som er involvert i internasjonalt gradssamarbeid gjennom Erasmus Mundus. Det skal etter det arbeidsgruppen kjenner til, eksistere få fellesgradsprogrammer med norsk partnerskap ut over dette, men de første norsk-norsk fellesgradsprogrammene vil starte i nær fremtid. I denne rapporten foreslår arbeidsgruppen følgende forståelser av begrepene felles studieprogram og fellesgrad: Felles studieprogram To eller flere institusjoner samarbeider om ett studieprogram som fører frem til en grad ved én av institusjonene. Én institusjon er ansvarlig for graden og utsteder gradsvitnemålet. Denne institusjonen har det faglige ansvaret for innholdet av studieprogrammet. Emnebeskrivelsene skal være godkjent av gradsutstedende institusjon og denne har ansvaret for at grunnlaget for vitnemål er vurdert i forhold til læringsutbyttebeskrivelsene i studieplanen. Ansvaret for faglig godkjenning og kvaliteten i programmet ligger hos den institusjonen som utsteder vitnemålet. Dersom én eller flere av institusjonene som er partnere i samarbeidet ikke selv er akkreditert for det studiet samarbeidet gjelder, er det ikke krav om at vedkommende institusjonen(er) søker akkreditering for eget bidrag inn i programmet. Dette forutsetter at gradsutstedende institusjon er akkreditert for studier på det aktuelle gradsnivået Fellesgrad/felles gradsprogram Adgangen til å inngå felles gradssamarbeid er regulert i Forskrift om akkreditering, evaluering og godkjenning etter lov om universiteter og høyskoler 4-1 (1): Universiteter og høyskoler kan gi grader og yrkesutdanninger i samarbeid med andre norske læresteder eller utenlandske institusjoner (fellesgrader). Videre heter det i 4-2 (1) om gradstildeling og vitnemålsutforming: Universiteter og høyskoler som gir fellesgrader skal inngå avtale med samarbeidende institusjoner, som regulerer ansvarsforholdet mellom partene, herunder gradstildeling og vitnemålsutforming. Lovgivingen i enkelte land kan være til hinder for utstedelse av ett felles vitnemål. Derfor foreligger det i dag en bred definisjon av hva som skal oppfattes som en fellesgrad i internasjonal sammenheng: I Recommendation on the Recognition of Joint Degrees (Council of Europe/UNESCO:2004) defineres joint degrees slik: A joint degree should be understood as referring to a higher education qualification issued jointly by at least two or more higher education institutions on the basis of a joint study programme. A joint degree may be issued as a. A joint diploma in addition to one or more national diplomas, b. A joint diploma issued by the institutions offering the study programme in question without being accompanied by any national diploma c. One or more national diplomas issued officially as the only attestation of the joint qualification in question. Ordlisten Glossary til Bolognaprosessen 8 følger opp joint degrees-definisjonen(e), slik de er definert i punkt 1. 7 Opplysningene er i henhold til den informasjonen gruppen har fått i sin dialog med NOKUT /28

8 Studieprogrammene innenfor EUs ERASMUS MUNDUS utdanningsprogram er i dag på mastergradsnivå og de skal føre til en fellesgrad. Definisjonen på en fellesgrad innenfor dette programmet er som følger: Erasmus Mundus Masters Courses lead to the award of a recognised double, multiple or joint degree. A double degree is a minimum requirement. A double or multiple degree is defined as two or more national diplomas issued officially by two or more institutions involved in an integrated study programme. A joint degree is defined as a single diploma issued by at least two of the institutions offering an integrated study programme. The obtained degrees will be recognised in the countries where the degree-awarding institutions are located. (European Commission - nettsted) Som en oppsummering kan vi si at felles gradsamarbeid er et samarbeid der flere utdanningsinstitusjoner går sammen om å eie et studieprogram som fører frem til en fellesgrad. Arbeidgruppen bruker begrepet fellesgrad om den graden studentene oppnår, og begrepet felles gradsprogram om studieprogrammet som fører frem til fellesgraden. Norge godkjenner at fellesgraden kan dokumenteres med enten eller eller 1. ett felles vitnemål 2. ett vitnemål fra hver av de samarbeidende lærestedene studenten har tatt eksamener ved 3. ett felles vitnemål. samt ett vitnemål (eller karakterinnstikk grunnlag for vitnemål) fra hver av de samarbeidende institusjonene som studenten har tatt eksamener ved. Samarbeidet skal klart fremgå av vitnemålet, og det skal beskrives i Diploma Supplement. Institusjonene har et felles ansvar for programmet: det faglige innhold, valg av undervisningsformer, at grunnlaget for vitnemålet/vitnemålene er/blir vurdert i forhold til læringsutbyttebeskrivelsene i studieplanen. Partnerne har også et felles ansvar for at programmet er helhetlig og at det kvalitativt er på nivå med European Qualifications Framework for Higher Education. (Bologna Working Group on Qualifications Frameworks: 2005) I Norge foreligger det et forslag til nasjonalt rammeverk for kvalifikasjoner. Kunnskapsdepartementet har varslet at forslaget vil bli sendt ut på høring om kort tid Cotutelle og felles doktorgrad I Frankrike ble det i 1994 igangsatt et vitenskapelig samarbeid med utenlandske læresteder for å fremme mobilitet på ph.d.-nivået. Samarbeidet gikk ut på at et fransk og et utenlandsk lærested inngikk en avtale om felles veiledning av en ph.d.-kandidat. Slik fikk samarbeidet navnet Cotutelle som kan oversettes med felles veiledning (felles beskyttelse). En kandidat som ble veiledet som et ledd i cotutelle-avtalen, fikk sin ph.d.-grad godkjent av begge partnerne, selv om det foreløpig ikke ble definert som en fellesgrad. Siden 2005 har franske institusjoner kunnet tildele doktorgrader i fellesskap med sine utenlandske partnere. I dag er Cotutelle-uttrykket i bruk i mange land både i og utenfor Europa. Selve cotutelle-avtalen er videreutviklet, og regulerer nå partnernes ansvar for gjennomføringen, herunder forhold knyttet til bedømmelse og disputas. Avtalene omfatter også praktiske anliggender. En cotutelle-avtale er individuell. Det vil alltid være krav om en personlig avtale for hver enkelt ph.d.-kandidat. Likevel er det ikke noe i veien for at det i tillegg kan inngås institusjonsavtaler, nasjonale avtaler eller rammeavtaler om cotutelle, med innbakte kjøreregler og systemer. Kvalitetssikring, opptak, bedømmelse og vitnemål, er forhold som inngår naturlig her. Universitets- og høgskolerådet har utarbeidet veiledende forskrifter som gjelder doktorgradsutdanning ( enkelte institusjon har på basis av dette vedtatt 8/28

9 egne ph.d.-forskrifter/-reglementer som regulerer utdanningen ved den enkelte institusjon. Flere læresteder har i tillegg innført egne bestemmelser om cotutelle-samarbeid. EU har signalisert at et fremtidig ERASMUS MUNDUS-programmer, , sannsynligvis vil komme til å omfatte cotutelle-samarbeid og fellesgrader på ph.d.-nivå Sammendrag Arbeidsgruppen mener at felles gradssamarbeid innebærer styrking av fagmiljøet som kan gi stor merverdi ut over det konkrete samarbeidsprosjektet. Transparens mellom fagmiljøene, styrking av den felles faglige kompetansen og økt rekruttering, er merverdier som forventes å bidra til heving av kvaliteten på utdanning og forskning. Dette vil også komme studenten til gode. I tillegg til de sosiale og faglige gevinster som mobilitet kan gi, vil det å ha en grad som er godkjent av flere institusjoner og som oftest i flere land, sees som en klar fordel for studenten, da det også vil åpne døren til et internasjonalt arbeidsmarked. Med støtte fra EUAs rapport Trends V, og på grunnlag av erfaringer gjort ved norske institusjoner, vil arbeidsgruppen hevde at initiering og drifting av fellesgradsprogram genererer store merkostnader. Doktorgradsdisputas ved annen institusjon medfører i tillegg tap av resultatmidler for institusjonen. Dersom det skal bli attraktivt for institusjonene å delta i denne type samarbeid, må det kompenseres for disse kostnadene, og i sine anbefalinger til departementet foreslår gruppen endringer i departementets finansieringsmodell som omfatter undervisningskomponenten og den resultatbaserte forskningskomponenten. Dette forutsetter også en endring i rutiner for studentrapportering. I anbefalingene til departementet blir det også etterspurt en avklaring av spørsmålet om egenbetaling knyttet til Erasmus Mundus-programmer. Ut fra mandatet har arbeidsgruppen valgt å legge hovedvekten på praktisk gjennomføring av gradssamarbeid, med basis i følgende tre spørsmål: Hvorfor velge å etablere en fellesgrad? Er forutsetningene for samarbeid til stede? Hvordan går vi frem? Gruppen har utarbeidet kjøreregler som institusjonene selv kan legge til grunn for utvikling av institusjonelle retningslinjer hvis de ønsker det. Kjørereglene tar for seg problematikken i den rekkefølge det er naturlig å gå frem ved etablering og iverksetting av et samarbeidsprosjekt fra idé til drift og evaluering. Beslutning om å etablere et felles gradssamarbeid forutsetter at alle partnere har institusjonell forankring og solid faglig kompetanse på et internasjonalt nivå innen det relevante fagfeltet. Valg av partner må i tillegg være fundert på grundig kjennskap til institusjonen, gjerne gjennom tidligere samarbeidsprosjekt. Det må også være avklart at prosjektet har relevans for arbeidsmarked og samfunnsutvikling på flere nivåer. Institusjonen må se til at departementets og NOKUTs krav til akkreditering og etablering av studier er etterkommet, og at samarbeidsinstitusjonene er akkreditert eller offentlig godkjent for å kunne gi høyere utdanning på fellesgradens nivå. Det skal inngås en avtale som regulerer ansvarsforholdet mellom de samarbeidende institusjonene. Studieplan og emnebeskrivelser må dekke nivåkravene i kvalifikasjonsrammeverket i the European Higher Education Area, og Londonkommunikéets krav til employability må være ivaretatt. Ved opptak er det konsortiet som bør fastsette kravene og foreta prioritering av søkere. Teknisk kan opptaket utføres ved én av institusjonene i konsortiet. I Norge kan en fellesgrad dokumenteres med enten ett felles vitnemål, ett vitnemål fra hver av de samarbeidende institusjoner studenten har tatt eksamen ved eller ett fellesvitnemål, samt ett vitnemål (eller karakterinnstikk grunnlag for vitnemål) fra hver av de samarbeidende institusjoner. Utstedelse av felles vitnemål vil kreve noe tilrettelegging i de studieadministrative datasystemene. 9/28

10 1.4. Løsningsforslag og anbefalinger Løsningsforslag Opptak Bachelorgrad Opptak til bachelorutdanning skjer primært i SO, og til én institusjon. Fortrinnsvis tas samtlige studenter opp til én institusjon gjennom SO (fase 1). I fase 2 involveres øvrige institusjoner i konsortiet, og studentene registreres ved samtlige institusjoner. Mastergrad Arbeidsgruppen foreslår følgende løsning: Konsortiet foreslår bestemmelser for felles opptakskriterier, herunder språkkrav, og kriterier for prioritering av søkerne som institusjonene må vedta. Institusjonene må bli enige om hvilke regler som skal gjelde for opptaket innenfor opptaksreglementet i de enkelte land og ved den enkelte institusjon. Institusjonene må også bli enige om hvilken institusjon som skal forestå selve opptaket. Eventuell klage over avslag på opptak rettes da til denne institusjonen. Arbeidsgruppen anbefaler at koordinatorinstitusjonen forestår selve opptaket. Felles opptaksbestemmelser må ta høyde for den institusjonen som har det strengeste opptaksreglementet. Det innebærer at det må kunne settes tilleggskrav ved nivåforskjeller mellom institusjonene Felles vitnemål (Joint Diploma) Arbeidsgruppen foreslår følgende opplegg i de tilfellene der det skal utstedes ett fellesvitnemål som dokumentasjon av en oppnådd fellesgrad: Det lages ett vitnemålsomslag med logoer fra samtlige institusjoner i konsortiet. Logoene kan være ferdigtrykket, eller de kan være utskrevet fra de studieadministrative datasystemene Relevante instanser hos konsortiekoordinator undertegner vitnemålet Beskrivelse av samarbeidet, studiebeskrivelse samt forventede kvalifikasjoner og læringsutbytte føres på innsiden av vitnemålsomslaget I stedet for ett felles grunnlagsdokument, utsteder hver av partnerinstitusjonene egne innstikk som inngår i grunnlaget for vitnemålet. Dette er karakterutskrifter med de karakterene som er avlagt ved institusjonen, samt institusjonens segl/stempel og underskrifter Det utstedes likeledes ett Diploma Supplement fra hver institusjon. En beskrivelse av de enkelte lands utdanningssystemer må ligge i DS, pkt. 8 Innstikkene bør sendes konsortiekoordinator rekommandert og i forseglet konvolutt Det kreves en tilrettelegging i de studieadministrative datasystemene, slik at de muliggjør produksjon av vitnemål i tråd med dette forslaget Rapportering til DBH og tilrettelegging FS og MSTAS Arbeidsgruppen foreslår systematisk rapportering av felles gradsprogrammer, studenter registrert på felles gradsprogrammer og kandidater som oppnår fellesgrader. Dette bør kobles til den ordinære rapporteringen til Databasen for høyere utdanning (DBH). DBHs rapporteringskrav overfor institusjonene må justeres i tråd med dette. 10/28

11 Dersom DBHs rapporteringskrav overfor institusjonene blir justert, forutsetter dette en tilrettelegging i FS og MSTAS Finansiering Arbeidsgruppen foreslår at kompensasjonen for fellesgrader knyttes til konkrete kriterier og tas inn som del av den ordinære finansieringsmodellen for høyere utdanning. Arbeidsgruppen ønsker ikke å komme med anbefalinger som forutsetter egenbetaling fra studentene Anbefalinger til Kunnskapsdepartementet Kompensasjon av merkostnaden ved fellesgrader/felles gradsprogrammer Arbeidsgruppen anbefaler at Kunnskapsdepartementet vurderer følgende tiltak for å kompensere for merkostnader ved internasjonale fellesgradsprogrammer: Det innføres en ny komponent i undervisningskomponenten i departementets finansieringsmodell, slik at antall studenter på fellesgradsprogrammer utløser en fast sum pr student. Departementet må innhente opplysninger fra institusjonene om kostnadene ved fellesgradsprogrammer, slik at det kan fastsettes en passende sats. Felles doktorgrader med utenlandske universiteter gjøres tellende i den resultatbaserte forskningskomponenten i departementets finansieringsmodell, uavhengig av hvor disputasen avholdes. Dette i tråd med brev fra universitetsrektorene til Kunnskapsdepartementet Arbeidsgruppen anbefaler at departementet kommer med en avklaring av spørsmålet om egenbetaling knyttet til Erasmus Mundus-programmer Rapportering For å synliggjøre fellesgrader og for bedre å kunne endre ressurstildelingen til fellesgrader, anbefaler arbeidsgruppen at Kunnskapsdepartementet vurderer følgende endring i rutinen for rapportering til Databasen for høyere utdanning (DBH): Felles gradsprogrammer rapporteres systematisk til DBH. Egen rapportering til NOKUT er da overflødig Studenter som er registrert på felles gradsprogrammer rapporteres til DBH ved ordinær rapportering av studentdata, men i egen kategori. Norske institusjoner bør rapportere alle studenter som får et fellesvitnemål og alle studenter som oppholder seg ved den norske institusjonen i konsortiet og som får et vitnemål fra den norske institusjonen. Kandidater som uteksamineres fra felles gradsprogram, rapporteres til DBH ved ordinær rapportering av data for ferdige kandidater, men i egen kategori DBHs rapportkrav overfor institusjonene justeres i henhold til de ovennenvnte forslagene Gjennomføring av endringer i rapporteringsrutinene forutsetter at de studieadministrative datasystemene tilpasses nye behov Anbefalinger til UHR Retningslinjer for felles gradssamarbeid 9 Brev fra UIO til Kunnskapsdepartementet ref05/19939-kj 11/28

12 Med utgangspunkt i Bolognaprosessen og de sterke argumenter som tidligere er anført for å etablere fellesgrader, vil arbeidsgruppen anbefale at UHR går ut med oppfordring til institusjonene om umiddelbart å gjennomgå sine studieadministrative retningslinjer og se til at disse ikke er til hinder for å inngå avtaler om felles gradssamarbeid Tilrettelegging i FS og MSTAS Arbeidsgruppen anbefaler at UHR tar initiativet til en gjennomgang av de tekniske utfordringer som felles gradssamarbeid og cotutelle medfører Konferanse og nettverk Arbeidsgruppen anbefaler at UHR tar initiativet til en konferanse og til å etablere et nettverk, om fellesgrader, gjerne i samarbeid med SIU Endring i veiledende forskrift om ph.d. Arbeidsgruppen anbefaler at UHRs forskningsutvalg tar initiativ til at fellesgrader tas inn i Veiledende forskrift for graden philosophiae doctor Phd (sic.) 2. Kjøreregler for etablering av felles gradssamarbeid 2.1. Gylne regler Norsk høyere utdanning skal ha som formål å tilby høyere utdanning, forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid på høyt internasjonalt nivå. Ett av virkemidlene for å kunne oppnå disse målene er institusjonenes rett til å gi grader i samarbeid med andre institusjoner i inn- og utland. Fra rapporten Developing Joint Master Programmes for Europe, gjengir vi her: Golden rules for new joint masters programmes: Know why you are setting up the programme 2. Choose your partners carefully 3. Develop well-defined programme goals and student-learning outcomes with your network partners 4. Make sure that the institutions (and not just academic colleagues) fully support the goals and objectives of the programme 5. Ensure that sufficient academic and administrative staff resources are involved in the programme 6. Ensure that sustainable funding strategy for the programme is in place 7. Take care that information about the programme is easily accessible to students 8. Organise and plan sufficient meetings in advance 9. Develop language policy and encourage local language learning 10. Decide who is responsible for what De ti gylne reglene baseres på tanken om én ansvarlig fagperson med svært mye myndighet. Vi vet at et gradssamarbeid ikke er styrt av én person, men har mange involverte. I det følgende har arbeidsgruppen utarbeidet forslag til arbeidsplan for opprettelse av studieprogrammer som skal føre til en fellesgrad. Planen er tenkt som en grunnskisse og bør kunne justeres etter behov Idéfasen Idéen til felles gradssamarbeid eller felles ansvar for å føre en kandidat frem til doktorgrad, kan komme fra flere instanser. Ofte vil initiativet springe ut fra eget fagmiljø, og en eller flere ansattes ønske om å arbeide med/utvikle et studium innenfor et bestemt fagfelt. Ønsket om å få del i relevant og kompletterende kompetanse ved andre institusjoner, kan også være en utløsende faktor. Personlige 10 Norsk oversettelse finnes vedlagt. 12/28

13 eller formelle nettverk kan være lenken til en mulig samarbeidspartner. I motsatt fall kan henvendelsen komme fra fagfeller ved andre institusjoner som har samme hensikt. Ideen kan også komme som et forslag til samarbeidsprosjekt med eksisterende konsortier eller samarbeidspartnere, eller den kan komme fra styrenivå, som et ledd i institusjonens strategiske satsing. En idé som kommer fra eller har forankring i institusjonens indre, kan være bærekraftig fordi den vitner om et engasjement som kan være en sterk drivkraft til å gjennomføre prosjektet. Det er et grunnleggende premiss at prosjektet er forankret i institusjonen, både på ledelsesnivå og administrativt, men det må også ha en naturlig forbindelse til fagmiljøet. Valg av fellesgrader og partnere bør imidlertid skje ut fra en systematisk analyse av de faktorer som fremkommer i punkt 2.3., slik at institusjonene er proaktive i sin tilnærming til etablering av fellesgrader 2.3. Vurderingsfasen skal det inngås et samarbeid? I alle ledd av denne fasen må det vurderes hvilken merverdi samarbeidsprosjektet antas å ha sammenlignet med et eget studietilbud. Kontakten med den potensielle partneren må foregå løpende Institusjonell og samfunnsmessig relevans Institusjonell relevans Det må undersøkes og vurderes om prosjektet samsvarer med institusjonens overordnede strategiske satsninger, og om det kan relateres til og styrke eksisterende samarbeid eller pågående prosjekter. Prosjektets faglige tyngde er også avgjørende. Det er vesentlig at de involverte fagpersoner har solid kompetanse på internasjonalt nivå innen feltet, og man bør spørre om det aktuelle temaet plasserer seg sentralt eller perifert i forhold til institusjonens faglige tyngdepunkt. Fagmiljøet og studieprogrammets profil bør utmerke seg i internasjonal sammenheng. Ved samarbeid med utenlandsk institusjon må det vurderes om fagmiljøet har språkkompetanse på et tilstrekkelig høyt nivå Samfunnsmessig relevans I tillegg til å etterkomme politiske føringer og pålegg fra myndighetene, vil det være en del samfunnsmessige forhold som har betydning for relevansen av et samarbeid. Å avdekke disse kan kreve litt mer inngående undersøkelser. Utdanningsinstitusjonene skal også betjene regionale og nasjonale behov, og institusjonene kan ha liten kunnskap om hva dette behovet er. Det kan da være nødvendig å gå i dialog med regionale myndigheter, offentlig sektor og næringsliv, for å lodde interessen for involvering i prosjektet. En kan allerede her undersøke om det er avsatt prosjektmidler som det kan søkes om. Kanskje kan det være aktuelt for kommune og næringsliv å ta imot studenter i praksis eller prosjektarbeid, eller det kan være sider ved det antatt faglige utbyttet som kan tenkes å komme førstnevnte til gode. I Londonkommunikeet, fra ministermøtet innenfor Bolognaprosessen, (Bologna process: London 2007) heter det: We urge institutions to further develop partnerships and cooperation with employers in the ongoing process of curriculum innovation based on learning outcomes. En må vurdere mulig læringsutbytte med tanke på jobbmuligheter for de ferdig uteksaminerte kandidatene. Hvilke yrker kan studiet kvalifisere for, og har arbeidslivet på det nåværende tidspunkt eller i fremtiden behov for denne type yrkeskompetanse? Kriterier for et godt prosjekt Som nevnt over, må det forutsettes at et godt prosjekt er relevant for institusjonen og for samfunnet. Bolognaprosessen og Kvalitetsreformen fremhever i tillegg økt mobilitet blant studenter, lærere og forskere som kriterier. Prosjektet bør styrke forskningsbasert undervisning, og FoU prosjektsamarbeid generelt. Økt transparens mellom fagmiljøene og kompetanseheving som følge av gjensidig læringsutbytte, er også et kriterium her, og både nasjonalt og internasjonalt samarbeid kan ha 13/28

14 en slik effekt. Et felles gradsstudium skal dessuten ha relevans for norske studenter like så mye som for studenter ved en eventuell utenlandsk partnerinstitusjon Kriterier for valg av partner Før inngåelse av partnerskap, må formell akkreditering og akademisk og administrativt rykte hos den potensielle partneren undersøkes. Å utvide et solid samarbeid innenfor ett fagmiljø til å inkludere flere fagmiljøer ved samme institusjon, kan falle heldig ut, og man kan slippe å gjøre alle undersøkelser på ny. Det er likevel ikke gitt at den eksisterende kontakten og kunnskapen om institusjonen er tilstrekkelig for valg av relevant partner. Erfaringene med å arve et godt samarbeid er delte. Det kan være fare for at dette kan bli et fornuftsekteskap, der de praktiske hensynene prioriteres høyere enn vilkårene for faglig vekst. Et prosjektsamarbeid må begrunnes ut fra ønsket om et kollegialt og faglig samspill. Det er ikke irrelevant ved valg av partner å vurdere om partnerskapet kan ha positive synergieffekter innad i institusjonen, men dette må ikke legge føringer på andre miljøer Interne avklaringer institusjonen involveres Allerede i vurderingen av prosjektets interesse og relevans for institusjonen, må instituttet eller tilsvarende nivå involveres. Fordelen med tidlig involvering er at instituttet blir engasjert fra starten og presset til å gi signaler om hvorvidt satsing på prosjektet er ønsket. Instituttet kontaktes når det er klart om prosjektet har støtte i fagmiljøet. På samme tid kan det være hensiktsmessig å orientere sentraladministrasjonen for å trekke veksler på kompetanse om internasjonalisering som ved mange institusjoner er samlet der. Avklaringer om det finnes tilstrekkelig faglige og administrative ressurser, må skje på instituttnivå. Det samme gjelder valg av faglig koordinator og fordeling av det administrative ansvaret ved institusjonen. Under forutsetning av at prosjektet har en bred institusjonell støtte, og ressursbehovet er dekket, utpekes det en egnet faglig koordinator og det administrative ansvaret fordeles. Den interne organiseringen kan variere mellom institusjonene, men erfaringer tilsier at flere personer fra fagmiljøet bør være engasjert i initieringsfasen, slik at man tidlig har et team bestående av faglige og administrativt ansatte som er orientert om og motivert for å drive arbeidet Bekreftelse/avslag på ønske om samarbeid Dersom tiltaket er initiert gjennom henvendelse fra en annen institusjon, er det viktig at det blir gitt signaler tilbake til den andre institusjonen. Det forutsettes løpende kontakt med en eventuell partner også i vurderingsfasen. Dersom utfallet av vurderingen er negativt, må det sendes et skriftlig svar. Hvis man derimot ønsker å satse videre på samarbeidet, må dette også signaliseres, selv om ingen løfter kan gis før institusjonen formelt har gitt tilslutning til et forslag Forslagsfasen Hvis utfallet av vurderingsfasen er at en vil satse på prosjektet, må det gå en formell henvendelse fra faglig koordinator til relevant besluttende myndighet på institusjonen, hvor det eventuelt blir fattet beslutning om å utrede forslaget videre. Sentraladministrasjonen og ev. fakultetsnivået.må holdes orientert. Før en formell henvendelse blir sendt, skal man ha en velbegrunnet formening om at den mulige partneren fremdeles er interessert og har støtte i egen institusjon. Dersom relevant besluttende myndighet støtter samarbeidet, gis det klarsignal for å arbeide videre med budsjett- og rammemessige utredninger. Det er her naturlig å gjøre en ny vurdering av interne forhold. En kan si at prosessene i vurderings- og forslagsfasen er sirkulære, fordi man i forslagsfasen stadig må vende tilbake og gjøre nye vurderinger Utviklingsfasen Akkreditering og faglige fullmakter 14/28

15 Innledningsvis blir det med henvisning til departementets forskrift slått fast at universiteter og høyskoler kan gi grader og yrkesutdanninger i samarbeid med andre norske eller utenlandske institusjoner. For studier som skal inngå i grunnlaget for fellesgrad, og som den enkelte institusjon ikke selv har myndighet til å etablere, gjelder akkrediteringsbestemmelsene etter samme forskrift så langt de passer. Dette innebærer at institusjonens myndighet til selv å etablere studier (fag, emner), som skal inngå i grunnlaget for fellesgrader, vil være den samme som for studier som institusjonen er eneansvarlig for. Institusjonens myndighet til å etablere studier er fastsatt i Universitets- og høyskoleloven 3-3. Etter departementets Forskrift om akkreditering evaluering og godkjenning etter lov om universiteter og høyskoler er institusjonen pliktig til å påse at samarbeidsinstitusjonene er akkreditert eller offentlig godkjent for å kunne gi høyere utdanning. Videre må institusjonen påse at delstudiene som er tenkt brukt i fellesgraden er akkreditert som høyere utdanning på fellesgradens nivå. Akkreditering må foreligge for alle deler i en fellesgrad. Dette innebærer at alle emnene i studietilbudet, herunder mastergradsarbeidet, må gis av institusjon som er akkreditert på aktuelt nivå eller som har offentlig godkjenning som høyere utdanningsinstitusjon i det aktuelle landet, jf. 4-2 (2). Bestemmelser om fellesgrader er også gitt i Forskrift om standarder og kriterier for akkreditering av studier og kriterier for akkreditering av institusjoner i norsk høyere utdanning av , 2-5. Forskriften er fastsatt av Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT). NOKUT er gitt myndighet til å akkreditere hele fellesgradsstudiet eller deler av et studium som skal inngå i en fellesgrad, jf. departementets forskrift 4-1 (2). For at NOKUT skal godkjenne deler av fellesgrad, må departementets krav være oppfylt. Det skal komme tydelig frem hvilke deler av studiet de samarbeidende institusjonene har ansvaret for, og det skal foreligge rutiner for utvikling og kvalitetssikring av studiet som helhet. De delene som tilbys av norske institusjoner skal tilfredsstille standardene og kriteriene for gradsnivået, og alle delene i studiet skal utgjøre en helhet. Dersom én eller flere av de samarbeidende institusjonene ikke selv har myndighet til å opprette studiet, må institusjonen(e) søke NOKUT om godkjenning for det delstudiet som skal være institusjonens bidrag inn i fellesgraden 11. Minst én av de samarbeidende institusjonene må ha rett til å tildele graden. Hvis NOKUT akkrediterer studiet, skal institusjonen i tillegg søke departementet om etableringsgodkjenning. Dette gjelder selv om institusjonen fra før har rett til å tildele mastergrad. Universiteter og høyskoler skal rapportere til NOKUT om hvilke fellesgrader institusjonen gir, jf. 4-2 (5). Opphører samarbeidet, skal institusjonen inngå avtale med en annen institusjon som kan ta det faglige ansvaret for at studenten skal kunne gjennomføre studiet og avlegge eksamen, eller iverksette andre tiltak som gjør det mulig for studentene å fullføre studiet. Hvis NOKUT har akkreditert de aktuelle studiene ved institusjonen skal også dette godkjennes av NOKUT, jf. 4-2 (4) Avtaler og studieplan Møte og intensjonsavtale I første stadium av utviklingsfasen sendes en formell henvendelse til ønsket partnerinstitusjon, med invitasjon til et møte for å diskutere samarbeidet. Henvendelsen må gå fra instituttledelse til tilsvarende nivå hos mottakerinstitusjonen. Det må forutsettes at institusjonen også har vært gjennom en vurderings- og forslagsfase, slik at man har et forventet utfall av denne henvendelsen. Møtet kan ha både en administrativ og faglig agenda. I tillegg til teamet der både faglig og administrativ koordinator inngår, bør representanter for instituttledelsen være tilstede. Dette første møtet kan ha følgende agenda: Akkreditering er alle nødvendige forutsetninger tilstede? Generell intensjonsavtale 11 Dette til forskjell fra felles studieprogram, jf Definisjoner og føringer 15/28

16 Konsortieledelse, programledelse og ansvar for de enkelte delene av studiet. Diskusjoner rundt akademisk veiledning, gradstildeling og vitnemålsutstedelse påbegynnes Arbeidet med samarbeidsavtale i henhold til departementets forskrift påbegynnes Arbeidet med en studieplan påbegynnes. Samarbeidsavtale, studieplan- og emnebeskrivelser skal til sammen utgjøre kontraktverket mellom partene i konsortiet, og mellom studenten, konsortiet og den enkelte institusjonen. Teksten i studieplan og emnebeskrivelser har betydning for teksten i samarbeidsavtalen, og arbeidet med studieplaner og emnebeskrivelser pågår parallelt med at samarbeidsavtalen utformes Samarbeidsavtale Det skal inngås avtale mellom de samarbeidende institusjonene, som regulerer ansvarsforholdet mellom partene, herunder gradstildeling og vitnemålsutforming, jf. departementets forskrift 4-2 (1). Når institusjonene deltar i samarbeid om fellesgrader, påtar de seg ansvaret for å gi studentene et tilbud som totalt sett er kvalitetssikret. Dette innebærer at de også får et felles ansvar for hele programmet, dvs det faglige innholdet, valg av undervisnings- og vurderingsformer og kvalitetssikringen av studieprogrammet. Studentene skal sikres et studieopphold av et visst omfang ved de samarbeidende institusjoner, jf. 4-2 (3). Det er ikke sagt nærmere hva som ligger i av et visst omfang da dette kan variere med type gradstudium og land. Det er ikke et krav at studentene må ha hatt et opphold ved alle de samarbeidende institusjonene, men minst ved to. Departementets og NOKUTs forskrifter gjelder fellesgrader på alle nivåer. Det er viktig å merke seg at utstedelse av fellesgrad innebærer at alle institusjonene som er en del av samarbeidet, får et ansvar for helheten i studietilbudet, og ikke bare den del som institusjonen selv tilbyr direkte. Utstedelse av en fellesgrad innebærer derfor noe annet enn samarbeid hvor kandidater får ekstern utdanning innpasset ved gradsutstedende institusjon Studieplan og emnebeskrivelser Den ferdige studieplanen skal dekke nivåkravene i Framework for Qualifications of European Higher Education Area (Copenhagen 2005) 12 og kravene i det kommende nasjonale rammeverket for kvalifikasjoner (Kunnskapsdepartementet ). I arbeidet med studieplanen bør det også reflekteres over samarbeidsmuligheter med arbeidsgivere for å sikre employability, jf. Londonkommunikeet. (Bologna process: London 2007) Elementer som bør inngå i studieplanbeskrivelsen Navn på graden Opptakskrav Mål for studiet Faglig innhold Programmets struktur (progresjon) Pensum Undervisningsformer Vurderingsformer Evaluering Mobilitetsmodell Læringsutbytte ved fullført studium Kompetanse og yrkesmuligheter ved fullført studium Emnenes omfang i ECTS credits Ikke vedtatt per 30. juni /28

17 Følgende må drøftes: I hvilke semestre skal studentene forflytte seg? Hvor lenge skal oppholdet vare? Forskningsbasert undervisning Helhet i studieprogrammet, faglig substans forskningsmessig basis Utforming av vitnemålet I Forskrift om krav til mastergrad av , fastsatt av Utdannings- og forskningsdepartementet, er det fastsatt bestemmelser om omfang av det selvstendige arbeidet (masteroppgaven). I grunnlaget for mastergrad av 120 studiepoengs omfang og i grunnlaget for erfaringsbasert mastergrad skal det inngå et selvstendig arbeid av minimum 30 studiepoengs omfang. Dette vil også gjelde dersom en norsk institusjon ønsker å inngå fellesgradssamarbeid med en utenlandsk institusjon. Etter Kunnskapsdepartementets Forskrift om godskriving av høyere utdanning, av , må minst 60 av studiepoengene, som skal inngå i beregningsgrunnlaget ved tildeling av grad, være avlagt ved institusjonen, jf. 2. Institusjonene er gitt myndighet til å fastsette unntak fra denne bestemmelsen for grader og yrkesutdanninger som gis i samarbeid med andre norske eller utenlandske institusjoner (fellesgrader), jf. 4. Det blir da opp til institusjonene selv å ta stilling til hvor stor del av fellesgraden som må være avlagt ved vedkommende institusjon for at graden skal kunne tildeles Finansiering av fellesgrader/og felles gradsprogrammer Kostnader Norske institusjoner som deltar i samarbeid om internasjonale fellesgrader har erfart at slike fellesgradsprogrammer er langt mer ressurskrevende enn ordinære programmer. Denne merkostnaden må kompenseres dersom det skal bli attraktivt for institusjonene å delta. Kostnadene ved studieprogrammer som leder fram til fellesgrader er vesentlige både i forbindelse med initieringen og driften av programmene. Kostnadene avhenger av om man er koordinator eller konsortiedeltaker, antall medlemmer i konsortiet og tilgangen til eksterne midler. Deltakelse i et fellesgradsprogram innebærer pr. dato imidlertid såpass store egenkostnader at det i seg selv virker hindrende. Dette bekreftes av EUAs rapport Trends V: Universities shaping the European Higher Education Area (EUA: 2007) Yet joint programmes also require significant additional resources [ ]. Indeed, given the additional costs involved, and with no sustainable funding source on the horizon, it is likely that many programmes that are in an early start-up phase may be difficult for institutions to prioritise, unless a specific funding source is identified. (Crosier, 33-34) Det er begrenset hvor mange slike satsinger den enkelte institusjonen kan bære økonomisk, og det må derfor vurderes tilpasninger for fellesgrader i departementets finansieringsmodell for høyere utdanning. Det er mer ressurskrevende å være koordinator for et konsortium enn bare å være deltaker (emneleverandør) i konsortiet. En del av merkostnadene kan fordeles på alle deltakerne i konsortiet, men det gjenstår likevel arbeidsoppgaver som ikke kan deles opp eller som gjøres langt mer effektivt av en enkelt deltaker (ett eksempel her er behandling av opptakssøknader). Dette gjør at en av partnerne i konsortiet vil få en større andel av administrasjonen av en fellesgrad. En mindre andel av kostnadene med fellesgrader er knyttet til utvikling av interne rutiner og tekniske løsninger for gjennomføringen av fellesprogrammet, og vil således kunne gjenbrukes neste gang et slikt prosjekt skal gjennomføres. Alle fellesgradsprosjekter er imidlertid preget av nybrottsarbeid, siden det varierer hvilke institusjoner og nasjoner man samarbeider med. 17/28

18 Enkelte fellesgradsprosjekter blir støttet av eksterne aktører; for eksempel får Erasmus Mundusprogrammer EU-støtte som delvis dekker administrasjon av programmene. Det påløper likevel kostnader som ikke kompenseres verken gjennom departementets finansieringsmodell eller gjennom eksterne bidrag, og institusjonene som driver fellesgrader melder at andre studieprogrammer blir forfordelt i forhold til fellesgradene Egenbetaling Etter Lov om universiteter og høyskoler 7-1 kan ikke statlige universiteter og høyskoler kreve egenbetaling fra studenter for ordinære utdanninger som fører frem til en grad eller yrkesutdanning. Departementet kan i særskilte tilfeller, etter søknad fra en institusjon, godkjenne unntak fra bestemmelsen. Dette innebærer at den enkelte institusjon kan søke departementet om å få ta egenbetaling for et konkret studium. Departementet er videre gitt myndighet til å fastsette forskrift om institusjonens adgang til å ta egenbetaling og om adgangen til å kreve inn andre utgifter knyttet til studiene. Utdannings- og forskningsdepartementet fastsatte Forskrift om egenbetaling ved universiteter og høyskoler Hovedregelen er at statlige institusjoner ikke kan kreve egenbetaling fra studenter for studieprogrammer som fører frem til en grad eller yrkesutdanning. Gratisprinsippet i norsk rett gjelder altså ved fellesgrader, ved at statlige norske institusjoner ikke kan kreve skolepenger for den utdanningen studentene tar ved egen institusjon. Utenlandske institusjoner, som inngår i samarbeidet om fellesgraden, kan imidlertid ha lov til å kreve skolepenger etter sin nasjonale lovgivning. For fellesgrad forutsettes det at det faglige opplegget normalt er slik at de involverte institusjonene har relativt lik belastning. Det vil derfor være naturlig og ønskelig at det mellom institusjonene avtales et system for ytelser og motytelser som gjør at det ikke vil være nødvendig å fravike gratisprinsippet. jf. departementets veiledning til forskriften ved brev av Det er imidlertid ikke et krav at den delen av fellesgraden som foregår i utlandet må være gratis, men departementet har sagt at institusjonene da bør bestrebe seg på at egenbetalingen for disse delene faller innenfor de støtteberettigede beløpene i Lånekassen. Basert på erfaringene ved Erasmus Mundus-samarbeid har NTNU ved brev datert rettet en generell henvendelse til departementet med spørsmål om skolepenger i tilknytning til Eramus Mundus programmer. NTNU har pr ikke mottatt svar på henvendelsen Kompensasjon av merkostnaden ved fellesgrader/felles gradsprogrammer Arbeidsgruppen konsentrerer diskusjonen om finansiering av fellesgrader til internasjonale fellesgradsprogrammer. Det finnes flere alternative måter å få kompensert merkostnaden ved internasjonale fellesgradsprogrammer: Norske institusjoner som er koordinatorer for fellesprogrammer på bachelor- og mastergradsnivå kan få hel eller delvis studiepoenguttelling for eksamener avlagt ute, for å kompensere for merkostnadene ved koordinatorrollen. Siden det er langt mer kostbart å være koordinator enn bare å være konsortiedeltaker, må dette muliggjøres økonomisk dersom departementet ønsker norske institusjoner som koordinatorer for fellesgrader. Ved fellesgrader på doktorgradsnivå (co-tutelle) kan den norske institusjonen gis anledning til å rapportere graden som fullført, og dermed utløse resultatmidler, selv om disputasen skjer ved den samarbeidende institusjonen. I dag avhenger resultatmidler på doktorgradsnivå av hvor disputasen avholdes. Dette er i tråd med en henvendelse fra universitetsrektorene til Kunnskapsdepartementet , med anmodning om at felles ph.d.-grader gjennom cotutelle-avtaler blir tellende i den nasjonale finansieringsmodellen for UoH-sektoren. Arbeidsgruppen støtter innholdet i brevet. 14 Brev fra UIO til Kunnskapsdepartementet ref05/19939-kj 18/28

19 Det kan etableres en ny kategori i undervisningskomponenten i finansieringsmodellen, der det tildeles midler basert på antall studenter på fellesgrader. Det gis i dag allerede stimuleringsmidler for å øke studentmobiliteten. Dette gis etter en flat sats og baseres på antall inn- og utreisende studenter. Denne logikken for tildeling kan brukes også for fellesgrader, etter en sats som reflekterer institusjonenes merkostnader ved fellesgrader. Det kan settes av nasjonale satsingsmidler som institusjonene kan søke på for å få dekket merkostnader til utvikling og drift av fellesgrader. Dette anses imidlertid som en mindre god løsning, fordi det vil medføre en ny søknadsprosess og et nytt byråkrati. Norske institusjoner kan gis anledning til å kreve egenbetaling fra studentene, til dekning av merkostnadene ved fellesgradsprogrammer sammenlignet med ordinære studieprogrammer. Dette anses imidlertid som en dårlig løsning, fordi det bryter med det etablerte gratisprinsippet i norsk høyere utdanning. Arbeidsgruppen foreslår at kompensasjonen for fellesgrader knyttes til konkrete kriterier og tas inn som del av den ordinære finansieringsmodellen for høyere utdanning. Arbeidsgruppen ønsker ikke å komme med anbefalinger som forutsetter egenbetaling fra studentene. Arbeidsgruppen anbefaler følgende tiltak for å kompensere for merkostnader ved internasjonale fellesgradsprogrammer: Det innføres en ny komponent i undervisningskomponenten i departementets finansieringsmodell, slik at antall studenter på fellesgradsprogrammer utløser en fast sum pr student. Departementet må innhente opplysninger fra institusjonene om kostnadene ved fellesgradsprogrammer, slik at det kan fastsettes en passende sats. Felles doktorgrader med utenlandske universiteter gjøres tellende i den resultatbaserte forskningskomponenten i departementets finansieringsmodell, uavhengig av hvor disputasen avholdes Drøftinger om praktisk studieavvikling Rekruttering Konsortiet må utarbeide en rekrutteringsplan for studiet. Ved rekruttering til fellesgradsprogram må merverdiene i denne type samarbeidsprosjekter gjøres tydelige for potensielle søkere. Tilbud om mulig studieopphold i utlandet er ikke tilstrekkelig i denne sammenhengen. Det er den kompetansen og de fordelene som kandidaten sitter igjen med etter fullført studium, som må fremheves. Kandidaten tildeles en grad som er kjent og godkjent i flere land. Dette kan bety flere muligheter for videre utdanning, og et større arbeidsmarked. Studenter i et fellesgradsprogram får tilfang på kompetanse fra flere fagmiljøer, og ved internasjonalt samarbeid, fra flere land, noe som tilsier at kompetansen er bredere og mer sammensatt. Transparens og kunnskapsdeling mellom fagmiljøene bør bidra til å styrke gyldigheten av den kunnskapen som formidles, og sikre at den er basert på aktuell forskning. Vekt på læringsutbytte og employability i utviklingen av studiet må forventes å styrke de ferdige kandidatenes kandidatur på arbeidsmarkedet. Et eventuelt samarbeid med næringsliv og offentlige instanser kan med fordel synliggjøres i forbindelse med rekruttering. Det finnes internasjonale arenaer, som messer og konferanser, for rekruttering til internasjonale studier. Det er også viktig å være klar over at studentene selv påvirker rekrutteringen ved å videreformidle erfaringer. Derfor er det vesentlig for videre rekruttering at også første gjennomføring blir vellykket, slik at studiet får et godt omdømme. For norske studenter er det en betydelig markedsføringsverdi at opptaket foregår gjennom SO, men dette vil kun gjelde for opptak til grunnutdanninger. 19/28

20 Det bør herske liten tvil om at potensielle søkere i stor grad vil lete etter studieinformasjon via Internet. Det må derfor nedlegges mye arbeid i et godt nettsted for studiet. Utvikling av nettstedet er et ledd i rekrutteringsplanen, og ansvaret må ligge hos konsortiet. Det er viktig at alle partnere er involvert i utviklingen. Nettstedet må være lett å finne via institusjonenes hjemmesider og andre relevante kanaler. Det må dessuten være lett å søke frem, noe som forutsetter at det benyttes ord som vil få mange treff ved søk. Her anbefales det at man allierer seg med fagkompetanse innen markedsføring og kommunikasjon Opptak Departementet har ikke gitt spesielle bestemmelser i lover og forskrifter for opptak til fellesgrader. Det knytter seg ulik problematikk til opptak til felles bachelor- og masterutdanning og felles ph.d.-grader. Her må det også skilles mellom opptak til fellesgrader mellom norske institusjoner og opptak til internasjonale eller europeiske fellesgrader. For opptak til ph.d.-utdanning, viser vi til UHRs Veiledende forskrift for graden philosophiae doctor (PhD) (sic.), og til de enkelte institusjonenes forskrifter og opptaksreglement. Vi vil her konsentrere oss om den praktiske gjennomføringen av opptak til felles bachelor- og mastergradsutdanning. Opptak på bachelornivå Regelverket er som følger: 1. Lengden på grunn- og videregående skole varierer fra land til land. Et nasjonalt utvalg (GSUutvalget) har utarbeidet en liste som brukes i vurderingen av omfanget av utenlandsk videregående opplæring. 2. Dersom undervisningsspråket er norsk, må alle søkere til grunnutdanningene dokumentere norskkunnskaper på linje med norske søkere. 3. Søkere fra land med mindre omfang engelsk, må dokumentere engelskkunnskaper med en engelsktest. Forslag: Opptak til bachelorutdanning skjer primært i SO, og til én institusjon. Studenter søker opptak etter rutiner i respektive samarbeidsland. For søkere som tas opp i Norge, skjer opptaket til én institusjon gjennom SO (fase 1). I fase 2 involveres øvrige institusjoner i konsortiet, og studentene registreres ved samtlige institusjoner. Opptak på mastergradsnivå Ved opptak til mastergradsnivå ser vi følgende problemstillinger: 1. Lengden på bachelorutdanning varierer fra land til land, og også her vil man møte samme problemet som ved opptak til bachelornivået 2. Kravet til 80 studiepoengs fordypning i bachelorgraden kan være vanskelig å oppnå for søkere fra land hvor man har mer tverrfaglige bachelorutdanninger. 3. Lokale forskrifter om opptakskrav for opptak til mastergrader gitt av den enkelte institusjon, er som regel tilpasset det norske utdanningssystemet. Dersom man ønsker å ta opp studenter til en fellesgrad, bør de lokale forskriftene også være tilpasset denne gruppen utenlandske søkere. 4. Hvem koordinerer opptaket? Hvilket regelverk legges til grunn? Forslag til løsninger: Det finnes i dag følgende muligheter for å koordinere opptaket på mastergradsnivå: Konsortiet foreslår bestemmelser for felles opptakskriterier, herunder språkkrav, og kriterier for prioritering av søkerne som institusjonene må vedta. Studenter søker opptak etter rutiner i respektive samarbeidsland. Ved samarbeid med utlandet søker studenter bosatt i Norge direkte til den norske institusjonen for opptak til mastergrad. Konsortiet foreslår bestemmelser for felles opptakskriterier, herunder språkkrav, og kriterier for prioritering av søkerne som institusjonene må vedta. Det dannes et konsortium med faglig 20/28