Hans-Christian Gabrielsen: Fagforbundets landsmøte, 19. oktober KONTROLLERES MOT FRAMFØRING

Transkript

1 Kjære landsmøte, dirigenter kjære Mette, Forrige fredag besøkte Mette og jeg Lilleborg sykehjem her i Oslo. Vi ville få nærmere innblikk i arbeidet for å få flere nye lærlinger inn i kommunens virksomheter. Som dere sikkert vet, har KS for lenge siden vedtatt et mål om at alle norske kommuner skal ha minst én lærling per tusen innbyggere. Dessverre er veldig mange kommuner langt unna å nå den målsettingen. Det gjelder også Oslo, etter 16 år med et høyrestyre som ikke tok på alvor arbeidet med å skaffe nok lærlingeplasser. Sammen med det rødgrønne byrådet har Fagforbundet innledet et konkret og godt samarbeid for å få flere lærlinger inn i kommunale virksomheter. Derfor stod Mette og jeg altså på fredag og snakket med Anna og Nikoline. To flotte, unge jenter på vei ut i yrkeslivet. Fulle av håp om hva et liv i velferdsstatens tjeneste skulle by på, innenfor de trygge rammene av et velorganisert arbeidsliv: Faste, hele stillinger. En anstendig lønn. Og til slutt en trygg pensjon. Hadde de ikke fått den lærlingeplassen, kunne det ha spent beina under drømmene deres. Men Fagforbundets innsats, det rødgrønne byrådets innsats, og ikke minst de tillitsvalgtes innsats sørger for at Anna og Nikoline i hvert fall kan passere første hinder. Og den kampen vi sammen fører mot konkurranseutsetting, privatisering, angrepene på kommuneansattes lønns- og arbeidsforhold og mot økende bruk av bemanningsbyråer og innleie også i offentlig sektor, skal gjøre det mulig for de to jentene å ha et godt yrkesliv også det neste halve århundret! Gode jobber i gode kommuner, der de ansatte får tillit og trygghet. Det er det vi trenger for å skape morgendagens velferdssamfunn!! 1

2 Dere, dette med lærlingsituasjonen er jo ganske utrolig. Tenk hvis det var sånn at ungdommene som går på studiespesialisering fikk beskjed etter andre klasse at det dessverre ikke fantes noen plass til dem på tredjeåret. Men at de kunne få plass på frisør, eller helsefag eller prosessoperatør. Veldig flotte fag alt sammen. Jeg har en av de utdanningene selv. Men altså ikke helt det disse skoleelevene hadde sett for seg. Tenk for et ramaskrik det hadde blitt! Men det er dette som er virkeligheten for de som velger yrkesfag, men som ikke får lærlingeplass. De får tilbud om å sitte og pugge matte og norsk et helt år, for å få en type studiekompetanse de ikke hadde sett for seg. Da kan vi ikke bli overrasket over at mange dropper ut av skolen! Vi må på en helt annen måte ta vare på de ungdommene vi har, som skal ut og finne sin plass i arbeidslivet. Vi må gi dem kompetanse, vi må gi dem erfaringer med hva som er et godt arbeidsliv. Bare se til Oslo, der det rødgrønne byrådet har innført en garanti for alle som vil ha læreplass innen helse- og oppvekst, restaurant- og matfag eller bygg og anlegg. Eller se til Østre Toten, og mange andre kommuner styrt av venstresida: De hever ambisjonen til ikke bare å ha én lærling per tusen innbyggere, men TO lærlinger per tusen innbyggere! Da må flere kommuner gjøre som Oslo og Østre Toten: heve ambisjonen til ikke bare å ha én lærling per tusen innbyggere, men TO lærlinger per tusen innbyggere!! 2

3 Valget gikk ikke som vi ønsket oss. Jeg skal ikke nå snu hver stein og pirke i hvert sår. Jeg skal bare si tre ting: For det første: Dette valget var ikke noe rop om mer høyrepolitikk. Samtlige borgerlige partier gikk tilbake ved stortingsvalget! Flere velgere stemte på de partiene som ville kaste Erna Solberg-regjeringen enn på de partiene som ville beholde den! Og det borgerlige flertallet ble jo sikret fordi mange på Oslo Vest holdt seg for nesa og stemte Venstre over sperregrensen. For det andre: Samlet sett gikk de partiene som ønsket et regjeringsskifte fram. Ja, Ap gikk kraftig tilbake. Mange velgere gikk til SV, Sp, Rødt og MDG. Men Arbeiderpartiets lekkasje til de borgerlige partiene var nesten lik null velgere gikk ifølge Ipsos til de borgerlige partiene. Men det tredje, og mest alvorlige: tidligere Arbeiderparti-velgere valgte sofaen også framfor de andre partiene på venstresida! Mange av dem var våre medlemmer! Da må vi bare erkjenne av vi ikke lyktes med å mobilisere mange nok til å stemme på de partiene som ønsket en ny, rødgrønn politikk.vårt budskap om arbeid og velferd nådde ikke ut. Det må vi bare ta med oss. Så må vi tørke tårene og knytte nevene og gå på igjen. Vi har nye kamper å utkjempe! Vi har nye slag å vinne. Og nye seire vi skal feire! Det er sikkert mange analyser som kan forklare hvorfor det gikk som det gikk. Mange av dem har sikkert noe for seg. Men det vi ikke må glemme, er at de to første årene av forrige regjeringsperiode gjennomførte Høyre og Frp mange av de groveste angrepene på arbeidsfolks rettigheter.! 3

4 De angrep viktige rettigheter i arbeidsmiljøloven, åpnet opp for midlertidige jobber og endret arbeidstidsbestemmelsene. Da fikk de den største politiske streiken i moderne norsk historie mot seg. Hundretusenvis av arbeidstakere gikk ut i gatene og demonstrerte mot dem! På samme tid angrep de retten til selvbestemt abort ved å ville gi leger reservasjonsrett mot å henvise jenter til sykehus. Også da gikk titusenvis ut i gatene på 8. mars og sa hva de mente og regjeringen måtte gi seg. Så, halvveis i perioden, la de om retorikken. De skiftet ut FrPs mildt sagt konfronterende arbeidsminister Robert Eriksson. De rettet ikke opp feilene de hadde begått. Men de satset på at folk ville glemme. Og folk glemte. Så når enkelte hevder at forskjellene mellom Arbeiderpartiet og Høyre ble utvisket ja, så kan det hende at det har noe for seg. Men det skyldes ikke at Arbeiderpartiet gikk til valg på et høyreorientert program! At Arbeiderpartiet liksom la seg opp til Høyre! Det var det motsatte som skjedde! Høyre lyktes i å framstille det som om de knapt ville føre en annen politikk enn Arbeiderpartiet. Som om de også ville ta vare på utsatte grupper. Som om de også ville ha små forskjeller. Samtidig pøste Høyre ut milliarder i skattekutt til sine rike onkler uten at det gjorde merkbart innhogg i vanlige folks lommebøker fordi de løp til oljefondet og tok ut penger hver eneste gang. Det ble vanskeligere å tydeliggjøre forskjellene mellom høyre- og venstresiden.! 4

5 Når vi analyserer valget må vi også se etter lyspunktene. Og det viktigste jeg mener vi må ta med oss, er dette: I andre land der høyrepartier får makten, bruker de hele valgperioden på en kraftig høyredreining av politikken. De forsøker å få gjennomført mest mulig på den tida de har til rådighet. I Norge har vi sett at høyresida er redde for hva høyrepolitikken kan føre til. Ikke for samfunnet. Men for deres egen oppslutning og valgbarhet. De er redde for hundretusenvis av streikende i gatene. De er redde for den makta som godt organiserte arbeidstakerorganisasjonen representerer. Derfor, kjære venner, skal vi organisere! Vi skal mobilisere! Vi skal styrke vår kampkraft! Jeg begynte denne talen til dere med å snakke om Anna og Nikoline. De er representanter for en aldersgruppe med store utfordringer i det norske arbeidsmarkedet. Disse to har vært heldige, og kommet seg innenfor. Men ungdom under 30 år står utenfor jobb eller utdanning. Særlig unge gutter faller utenfor. Det er de som har hatt den største nedgangen i yrkesdeltakelse. Bare i fjor var det nesten årsverk som gikk tapt i norsk arbeidsliv, fordi ikke alle kommer med. Og det er ikke bare ungdommen som er utsatt voksne nordmenn har svake lese- og skriveferdigheter, med de konsekvensene det har for å finne sin plass i arbeidslivet voksne nordmenn står uten fullført videregående skole.! 5

6 Vi har et arbeidsliv der kravene til kompetanse øker i et rasende tempo. Nå står vi i fare for at mange nordmenn forsvinner ut av arbeidsmarkedet. At de tapte årsverkene tikker opp mot millionen. Dette er jo en av de sakene valgkampen virkelig burde handlet om. Men som først dukket opp på avisforsidene få dager etter stortingsvalget. Så er spørsmålet hvordan møter vi denne utfordringen? Jo, hvis vi ser oss rundt i verden, ser vi at det finnes to spor. To valg. Det ene sporet vi kan forfølge er det som kalles lavlønnssporet. Mange land prøver seg på den strategien. Da finner man opp liksom-jobber til folk med liten kompetanse og svak tilknytning til arbeidslivet. Liksom-jobber med liksom-lønn og liksom-fast ansettelse. Og inn i disse jobbene skal man dytte nyankomne flyktninger. Unge som ikke kom seg gjennom videregående.folk med en utdanning det ikke lenger er bruk for. Folk som ikke er helt friske nok til vanlige jobber.folk som har slitt seg ut i arbeidslivet. Og etter hvert veldig mange andre. Bare se på USA der antallet arbeidstakere som må ha to, tre eller fire jobber for å klare seg øker for hvert eneste år! Her i Norge har vi valgt et annet spor og jeg må bare si at jeg er glad for at LO og NHO så raskt ble enige om at lavlønnssporet ikke var det vi skulle falle ned på i Norge, da vi stod overfor flyktningkrisa. Vi valgte i stedet det andre sporet kompetansesporet. Og det forplikter. Men hva må det bety i praksis?! 6

7 Jo, vi må kvalifisere alle de flotte ungdommene våre til å bli en del av arbeidslivet: Vi må stanse frafallet i skolen, og sørge for at alle får lærlingeplass. Dessuten må vi holde ledigheten lav, og yrkesdeltakelsen høy, slik at færrest mulig faller ut av arbeidsmarkedet. Og vi må kvalifisere de som faller ut til å komme inn igjen. Det er her de store pengene må brukes. Å kutte i antall tiltaksplasser, slik regjeringen gjør nå, å ta dagpengene fra folk, slik den også gjør, virker mot sin hensikt. Bare en regjering som er blind for utfordringene i arbeidsmarkedet forsøker å spare penger på den måten! Vi må få på plass en kompetansereform som sørger for at alle arbeidstakere i Norge kan få oppdatert sine kunnskaper i takt med den teknologiske utviklingen. Og den går raskt! Dette handler om å ta vare på hvert enkelt menneske, og alles kompetanse og potensial. Det handler om å gi muligheter til den enkelte, og om å bygge et økonomisk bærekraftig samfunn. Det handler om å ruste Norge for morgendagen, og om å stå opp for et samfunn med små forskjeller, lavt konfliktnivå og høy grad av tillit. Det er den norske modellen som står på spill. Gode venner, Det siste året har mora og faren min vært mye inn og ut av sykehus og sykehjem. Jeg har sett hvordan de ansatte løper skoa av seg for å gjøre en god jobb. Noen av dem med 20 prosent stilling, men med 100 prosent engasjement. De har møtt oss med respekt, med omsorg og med kunnskap. All den pleien, all den omsorgen jeg så foreldrene mine fikk, kom uten en eneste regning på toppen. Det er et sånt samfunn vi ønsker.! 7

8 Heldigvis er det bred oppslutning om en sterk offentlig sektor i Norge. Likevel utfordres velferdsstaten av de kreftene som ønsker økt privat profitt fra drift av offentlig finansierte tjenester og infrastruktur. Skattepenger som skulle vært brukt til å skape gode tjenester til innbyggerne, og som skulle sikret anstendige lønns- og pensjonsvilkår for de ansatte, ender opp som privat profitt hos skatteflyktninger på et karibisk øyparadis. Vi vet hvem som betaler. Vi så det i Moss, der de ansatte måtte varsle om helt uakseptable forhold på et kommersielt sykehjem. Vi så det i Forsvarsbygg, der man sparket ut ansatte som hadde jobbet et helt liv med renhold, og snøyt dem for én million kroner hver i pensjonsopptjening. Sånn skal ikke norske skattepenger forvaltes! Likevel ser vi at høyrepartiene gjør det de kan for å tilrettelegge for mer privatisering, mer konkurranseutsetting og mer privat profitt! Tidligere har de innført såkalt «nøytral moms», som skal gjøre det mer attraktivt å outsource offentlige oppgaver. I mange kommuner har man strømlinjeformet velferdstjenester med stoppeklokker og rapporteringsskjemaer for å klargjøre tjenestene for konkurranseutsetting og anbud. Vi har en bedre løsning! Vi vil ha en tillitsreform i offentlig sektor, der de ansattes faglighet og selvstendighet er det som løfter tjenestene til et høyt nivå. Dere må gå foran for å finne praktiske løsninger for en slik reform! Men dere skal vite, kjære venner, at dere har hele LO i ryggen!! 8

9 Nå gjennomfører stortingsflertallet en kommunereform som ikke tar utgangspunkt i innbyggernes behov eller i de ansattes muligheter for å tilby gode tjenester. I stedet er Høyre og Frp manisk opptatt av kommunestørrelse. Og bak står arbeidsgiversiden og heier. Hvorfor gjør de det? Jo, fordi større kommuner gir større markeder. Det er mer interessant å legge inn anbud på sykehjemsdrift i en kommune med innbyggere enn en med Vi vet at ikke bare kommunale institusjoner lider under konkurranseutsetting. De frivillige organisasjonene som jobber med velferdstjenester rammes også. Da er det interessant at EFTAs overvåkingsorgan ESA mandag denne uken slo fast at det er lov å forbeholde anbudskonkurranser for ideelle aktører. Og da må vi snakke med de kreftene som er opptatt av de ideelle aktørene. Vi må bygge allianser, nasjonalt og lokalt! Disse privatiseringsframstøtene skal vi slå tilbake, dere! Som jeg sa til dere på mandag: Godt skolerte, kompetente tillitsvalgte og aktive klubber på den enkelte arbeidsplass. Det er LO-forbundenes viktigste medlemsfordel. Det er dere som holder fagbevegelsen oppe, som gjør det mulig for oss å ha innflytelse, ikke bare i norsk politikk, men på arbeidsplasser og kommuner over hele landet. Den innflytelsen skal vi bruke i årene som kommer til å sikre fortsatt gode og rettferdige pensjonsordninger i offentlig sektor. Den innflytelsen skal vi bruke til å sikre gode lønns- og arbeidsvilkår.! 9

10 Den innflytelsen skal vi bruke for å sikre at norske kommuner etter valget om to år skal ha enda flere rødgrønne flertall som vil jobbe med oss ikke mot oss. Og om fire år da skal en samlet fagbevegelse sørge for et nytt rødgrønt flertall som igjen danner regjering og gir landet en ny kurs! Det finnes de som sier at fagbevegelsen skal holde seg unna politikk. Det finnes de som sier at politikken i seg selv har blitt avleggs. «Fremtiden skapes den vedtas ikke» er et av slagordene til Frp. Det er selvsagt ikke sant. Det er politiske vedtak som setter rammene og styrer samfunnsutviklingen. Det er politiske vedtak som både skapte de nordiske velferdsstatene og som kan bryte dem ned igjen. Og det er politiske beslutninger eller kanskje mangelen på politikk som ligger bak den bunnløse fattigdommen vi finner i andre deler av verden. I fagbevegelsen har vi innsett at dersom vi skal bevege samfunnet i riktig retning, må vi dytte sjøl. Vi kan ikke vente på at andre skal gjøre jobben, og etterpå finne ut hvem vi skal heie mest på. Vi er ikke ukritiske støttespillere til de rødgrønne partiene. Vi stiller krav og forventer at løfter blir fulgt opp. For kampen om samfunnsretningen står hele tiden, gjennom de små skrittene og valgene vi tar hver dag. Vi vet at de sakene vi i arbeiderbevegelsen har slåss for fortsatt er like viktige. Vi vet at selv om truslene mot velferd, arbeidstakerrettigheter og trygghet antar nye former, er vi klar til å slå dem tilbake. Vi vet at morgendagens utfordringer for Norge ikke løses med politikk fra forrige århundres tro på markedets frie spill.! 10

11 Men med løsninger for morgendagen. Tro på framtida. Og verdier vi alltid har hatt med oss. Frihet likhet solidaritet. Tusen takk for meg!! 11