Dømt til evig forvisning

Transkript

1 Dømt til evig forvisning - INGEN FRED: Tredjegenerasjons palestinske flyktninger lever i uvisse i Libanon: KLASSEKAMPEN Side 23 - Seksjon: 1,KLA11ONE - Del: 1 Forfatter: Kristina Johansen (tekst og foto), Tripoli Av Kristina Johansen LANGT HJEM: Lille Naya og familien var palestinske flyktninger i Syria da borgerkrigen brøt ut. Nå har de søkt tilflukt i Libanon, der én av tre innbyggere allerede er flyktninger. Hva skal du skrive om meg? Naya stiller meg spørsmålet idet jeg er i ferd med å ta farvel med henne og familien i den palestinske flyktningleiren Baddawi, like utenfor den urolige kystbyen Tripoli i Libanon. Hva vil du jeg skal skrive? spør jeg tilbake. Om da en bombe falt på huset vårt og broren min ble såret. Beina hans ble forbrent, forteller jenta, som er rundt seks år gammel. Som tredjegenerasjons flyktning tilbrakte hun sine første leveår i leiren Yarmouk i Damaskus, Syria, før hun og familien ble tvunget til å flykte til Libanon for halvannet år siden. Mora Muntaha, kledd i svart, fotsid kjole og hijab, peker på noen arr på sønnens kropp og begynner gråtkvalt å fortelle om bomber, snikskyttere og ødelagte hjem da jeg kommer på besøk. Hun og resten av familien mora, søstera, ektemannen og mora hans snakker i munnen på hverandre mens barna følger med på de voksnes samtale. Plutselig smetter Naya inn en hviskende kommentar: Skolen vår ble også ødelagt. Traumatiserte barn Krigen har gjort dypt inntrykk. Etter bombeangrepet var gutten lenge stum, og både han og søstera blir skremt når de hører høye stemmer og har problemer med å gå på do alene. Den hvitkledde bestemora deres, som sitter i en krok med to krykker foran seg, forteller at ungene har sett mange døde. Tolv mennesker var inne i huset til en av niesene hennes da det ble rammet av en bombe. Flere slektninger er fortsatt fanget inne i Yarmouk, deriblant ektemannen til Muntahas søster. Tidligere bodde paret i en landsby utenfor Damaskus, hvor deres eneste barn ble født da krigen begynte. Siden det gikk rykter om at noen var ute etter å «drepe sunniene», pleide hun å gjemme 1/6

2 babyen under senga eller i et skap. Da situasjonen ble uutholdelig, flyktet den lille familien til Yarmouk. Etter at fire mennesker ble drept i nabolaget, bestemte hun seg for å flykte igjen, denne gangen til Libanon. Planen var å søke om beskyttelse i et annet land, men det har vist seg vanskelig. I så fall måtte jeg ha brukt et falskt visum, men da risikerer jeg å bli arrestert. Eller jeg kan flykte med båt. Hadde jeg vært alene, hadde jeg gjort det, men ikke med et lite barn. Muntaha håpet å komme i sikkerhet da hun forlot Syria, men i Baddawi-leiren føler hun seg utrygg. Det er ikke uvanlig å se menn med våpen, og nylig har det vært væpnede sammenstøt. Situasjonen gjør henne fortvilet, og hun innrømmer at tanken på selvmord har streifet henne. Jeg takler ikke flere kamphandlinger, utbryter hun og tar seg til hjertet. Et par kilometer fra Baddawi har det dessuten de siste årene funnet sted en blodig kamp mellom tilhengere og motstandere av Syrias president Bashar al-assad. Bygningene langs Syria-gata, som skiller Tripolis alawitt-bydel Jabal Mohsen fra sunni-nabolaget Bab et-tabbaneh, er fortsatt fulle av kulehull. Krigen i Syria har medvirket til at den historiske konflikten mellom sunnimuslimer og sjiamuslimer har tilspisset seg. Mens Syrias omstridte president er alawitt og får våpen fra sjiamuslimske Iran, får opprørsgrupper i Syria våpen og militærtrening fra det sunnimuslimske Saudi-Arabia med oppbacking fra USA. Hæren har de siste månedene slått ned på de væpnede grupperingene som opererer i Tripoli, men store plakater av Assad og av Saudi-Arabias kong Abdullah tyder på at konflikten er høyst levende. Vi ønsker ikke å bli involvert i konflikten. Det eneste vi ønsker er ei bedre framtid for barna våre. Men situasjonen for palestinerne er veldig alvorlig, sier Muntaha og tar kvelertak på sin egen hals. Libanesiske myndigheters nylige innstramming av migrasjonspolitikken gjør tilværelsen ekstra krevende: Før kunne jeg arbeide utenfor leiren, men nå er ikke det lenger mulig, fordi jeg ikke får fornyet oppholdstillatelsen, forklarer Muntahas mann Muhammad. Flyktninger uten lovlige dokumenter mister bevegelsesfriheten, fordi de risikerer å bli arrestert om de blir stoppet i en kontrollpost. Dette gjør det ikke bare vanskelig å ta seg arbeid, men begrenser også tilgangen til grunnleggende tjenester som mat, helsetilbud, husly og utdanningstilbud. Flyktninghjelpen skriver i en rapport fra desember 2013 at mange flyktninger uten lovlige dokumenter både syrere og palestinere føler seg tvunget til å skaffe seg falske papirer eller vende tilbake til det krigsrammede hjemlandet. Omstridte krisetiltak 41 palestinske flyktninger fra Syria ble stoppet på flyplassen i Beirut med falske dokumenter og deportert til det krigsrammede landet i begynnelsen av mai. Etterpå innførte libanesiske myndigheter strenge krav til alle flyktninger med samme bakgrunn. Internasjonale organisasjoner melder om en dramatisk økning i antallet palestinere som blir stoppet på grensa til Libanon. De som slipper inn, er stort sett de som allerede har et oppholdskort eller visum til Libanon eller har billett og visum til et tredjeland. I tillegg har det blitt ekstremt vanskelig for palestinere å fornye oppholdstillatelsen inne i Libanon. I slutten av mai ga utlendingsmyndigheten dem som ikke har gyldige papirer en frist på en måned for å skaffe seg dette, men internasjonale organisasjoner rapporterer om at noen flyktninger som har oppsøkt myndighetene for å ordne opp i sin situasjon har blitt bedt om å forlate landet. De rundt palestinske flyktningene fra Syria kommer i tillegg til over en million syriske flyktninger. Fra før av bor det rundt palestinske flyktninger i landet overlevende og 2/6

3 etterkommere etter fordrivelsen fra Palestina i Etter nesten 70 år i Libanon, lever fortsatt mange av dem i leirer og er fratatt grunnleggende rettigheter. Flyktningstrømmen fra Syria representerer den farligste krisa i Libanons historie, uttalte sosialminister Rashid Derbas nylig til avisa Daily Star. Budsjettet vårt, politisk uenighet om krisa i Syria og størrelsen på Libanon gjør oss ikke i stand til å huse flere enn dem vi allerede har. Sosiale spenninger I noen deler av Libanon, som er på størrelse med Rogaland, er det i dag flere flyktninger enn libanesere. Strømmen av flyktninger har medført en kamp om jobbene spesielt ufaglærte jobber og har presset lønningene ned, samtidig som drivstoff og husleie har blitt dyrere. Dette igjen har ført til økte spenninger i lokalsamfunnene. Ifølge en fersk studie fra Det amerikanske universitetet i Beirut, opplever mange libanesere flyktningene som en trussel. Over 90 prosent i regioner med stor andel flyktninger er tilhengere av å begrense disses bevegelsesfrihet, politiske frihet og tilgang på arbeid. I noen tilfeller støtter de også bruk av vold mot flyktningene, skriver avisa Al Akhbar. Libanesiske myndigheter svarer med flere nye migrasjonspolitiske tiltak. Blant annet har de foreslått å plassere flyktningene i leirer på grensa til eller inne i selve Syria. Et annet tiltak, som tredde i kraft i forkant av presidentvalget i Syria truer med å frata FN-registrerte flyktninger statusen om de drar til Syria. Mange syriske flyktninger stemte på Assad under valget i juni, noe som skapte sterke reaksjoner i Libanon. Innenriksminister Nouhad Machnouk begrunner tiltaket med frykt for sammenstøt mellom Assad-tilhengere og Assad-motstandere, ifølge Daily Star. Vi ønsker ikke å gjøre libaneserne til flyktninger eget land, sier ministeren. UNRWA, FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten, uttrykker stor forståelse for den krevende situasjonen Libanon står overfor og støtter regjeringens appell til det internasjonale samfunnet om å gi mer bistand. Samtidig er det viktig å understreke at det er UNRWA som bistår palestinske flyktninger. De representerer ingen økonomisk byrde for myndighetene, påpeker Zizette Darkazally, kommunikasjonssjef for FN-organet. Hun er svært bekymret for de nye bestemmelsene og viser til FNs sikkerhetsråds appell til Syrias naboland om å holde grensene åpne og ikke deportere eller arrestere mennesker på flukt. Det pågår en krig i Syria, hvor mennesker utsettes for sult, arrestasjoner og drap, minner hun om. De psykologiske påkjenningene av å bli drevet på flykt gang på gang er uante. Spesielt når flyktningene stemples som «illegale», ikke fordi de har gjort noe galt, men fordi de ikke har mulighet til å skaffe seg lovlige dokumenter. Det gjør noe med verdigheten til fedre og mødre, eldre og unge å bli stigmatisert og leve med frykt for å gå utenfor leirene, sier Darkazally. Dypt inne i meg er det et hull, sier Ahmad og smiler trist. Krigen har skilt ham fra familien og tatt fra ham framtidshåpet. Jeg møter den unge palestinske læreren i Baddawi-leiren, på kontoret til Nejdeh. Den frivillige organisasjonen arbeider med utdanning og utviklingsprosjekter i palestinske leirer. Ahmed vokste selv opp i den syriske byen Homs, hvor han studerte litteratur, før krigen tvang ham til å forlate Syria for halvannet år siden. Når jeg spør ham hva som er «hjemme» for ham, svarer han: Vurderer å dra hjem Jeg levde i Homs men Palestina lever i meg. 3/6

4 Palestinerne i Baddawi tok i utgangspunktet godt imot nyankomne flyktninger som ham. Men nå er leiren overbefolket og ressursene svært knappe. Allerede i 2007 kom det en strøm flyktninger fra naboleiren Nahr al-bared, etter at det brøt ut en væpnet konflikt mellom den libanesiske hæren og den islamistiske gruppa Fatah al-islam. I et miljø som allerede er preget av fattigdom og arbeidsløshet skaper det spenninger når flyktninger fra Syria tar seg arbeid for lavere lønn. Mange jobber innenfor uformell sektor, i små butikker og boder, og tjener rundt 400 dollar i måneden. UNRWA, Flyktninghjelpen og andre humanitære organisasjoner forsøker å hjelpe, men klarer ikke å dekke alle behov. Libanesiske myndigheters nye tiltak overfor syriske palestinere har gjort framtida enda mørkere enn den var, sier Ahmad oppgitt. Det eneste han ønsker er å finne et trygt sted å leve med verdighet, men det har han ikke funnet i Libanon. Derfor vurderer han å dra tilbake til Syria, selv om han vet at det er farlig. Dessuten frykter han at krigen har gjort noe med syrerne, som han opplevde som godhjertede mennesker før krigen brøt ut. Problemet er ikke alle de døde. Problemet er de menneskene som er moralsk og psykologisk døde, de som har mistet sin menneskelighet. De utgjør en trussel. En av tre Rundt en tredjedel av Libanons innbyggere er i dag flyktninger. Tenk om det hadde vært i Norge? Og tenk om det hadde skjedd i løpet av tre år? spør Olivia Kalis, Flyktninghjelpens informasjonsrådgiver. Libanon og de andre nabolandene til Syria trenger akutt hjelp og støtte fra verdenssamfunnet for å håndtere den enorme flyktningstrømmen. Norge har sagt seg villige til å ta imot 1000 overføringsflyktninger fra Syria i For palestinske flyktninger er det imidlertid vanskelig å bli kvoteflyktninger, fordi de ikke er underlagt Høykommissæren for flyktninger. Det trengs også midlertidig opphold, påpeker Kalis. Samtidig er det et kolossalt behov for humanitær hjelp, både inne i Syria og i nabolandene. FN og humanitære organisasjoner er allerede sterkt involvert, men situasjonen forverres for hver dag. Inne i Syria har hjelpeorganisasjoner store problemer med å nå fram til trengende. Nabolandene står dessuten overfor nye utfordringer, forklarer Kalis, og nevner at babyer er født i Libanon, uten å være registrert. De står i fare for å bli statsløse og uten rettigheter om de ikke får papirene i orden. Dette er noe Flyktninghjelpen hjelper til med, som en del av organisasjonens juridiske bistand til flyktninger. Men det er også behov for mer langsiktige løsninger: Det er ikke tilstrekkelig å gi folk mat. Arbeidsplasser trengs også. Verden svikter Ifølge FNs utviklingsprogram virker krigen i Syria politisk destabiliserende på Libanon, nører opp under konflikter mellom ulike religiøse grupperinger og er en trussel mot sosialt samhold, og fører til arbeidsledighet og fattigdom. Derfor må libanesiske institusjoner styrkes og lokalsamfunn og palestinske leirer som tar imot flyktninger må få hjelp. Gjennom å investere i offentlige tjenester, vann og avløp og infrastruktur, vil dette skape nye arbeidsplasser. Ikke bare for flyktningene, men også for libaneserne, forklarer Kalis. Problemet er at verdenssamfunnet har vært lite villig til å finansiere utviklingshjelp. Norge er en av de få landene som har bidratt til det såkalte flergiverfondet for Libanon, som er et initiativ fra FN administrert av Verdensbanken. 4/6

5 At FNs sikkerhetsråd ikke har klart å bli enig om å ta avgjørende grep overfor Syria, gjør ikke situasjonen bedre. Verdenssamfunnet har sviktet stort. Vi håper det kommer en eller annen form for gjennombrudd snart, sier Kalis, og legger til at det er avgjørende å stanse krigen. Alle flyktninger jeg har møtt sier: «Jeg ønsker livet mitt tilbake. Jeg ønsker virkelig, virkelig å dra hjem». Situasjonen for palestinske flyktninger er likevel ikke løst om det blir fred i Syria. De venter fortsatt på en løsning på Israel/Palestina-konflikten, og drømmer om å vende «hjem» til et fedreland de ikke har hatt lov til å besøke siden staten Israel ble opprettet i utenriks@klassekampen.no En gang vil vi vende tilbake To dager etter besøket i Baddawi sitter jeg på en buss full av høylytte, røykende, leende, klappende og dansende palestinske kvinner. Ghada Kassim har invitert slektninger, naboer og venner med på piknik fra Saida, hvor hun vokste opp i flyktningleiren Ain al-hilweh, til Libanons sørlige grense. Musikken er så høy at ingen i landsbyene vi kjører gjennom kan unngå å høre oss denne søndagsmorgenen. Det hele føles som en feiring av at israelernes okkupasjon er forbi og som en fredelig gjenerobring av territoriet. Du vet, sionistene hadde kontroll over hele dette området, sier Ghada når vi kjører gjennom en dal med tørre marker og busker. Etter nesten 20 års okkupasjon, trakk den israelske hæren seg ut av det sørlige Libanon i Om det fortsatt er umulig for disse kvinnene å vende tilbake til fedrelandet, så betyr det mye å bare kunne komme til grensa og kjenne på luktene vinden bringer med seg. Sterke minner Vi krysser Litani-elva, som markerte grensa for den israelske okkupasjonen, og kommer til en militær kontrollpost, hvor vi må vise fram en skriftlig tillatelse for å passere. På en høyde over oss rager middelalderborgen Belfort, som på grunn av sin strategiske plassering ble brukt av PLO og siden av den israelske okkupasjonsstyrken. Like etter vitner en enorm reklameboard med bilder av falne Hizbollah-krigere om kamphandlingene som har funnet sted her. Jeg er ikke enig med Hizbollah fra et religiøst ståsted, sier Sabah, som er en liberal sunnimuslim som nekter å dekke til det lange, svarte håret. Men de har gitt meg en følelse av verdighet. Før de kom, følte jeg bare desperasjon. Læreren overlevde massakrene i Tel al Zaatar-leiren og i Shatila og har sterke minner om israelernes forsvinninger, drap og ødeleggelser. Mange familiemedlemmer har blitt drept, deriblant søsteras mann og sønn på fjorten år, som forsvant en dag og aldri kom tilbake. Sabahs niese Fadia, som sitter ved siden av meg på bussen, har ingen illusjon om å få vite hva som skjedde med faren og storebroren. Følelsen av å ha blitt utsatt for grov urett blander seg med savnet etter mora, som døde av sykdom for et år siden. Hvert øyeblikk minner meg om mora mi, sier 40-åringen, som til daglig underviser libanesiske barn og syriske flyktninger i matematikk på en skole i Beirut. Reisen vekker sterke minner om da de reiste sørover like etter at israelske styrker trakk seg ut. Spesielt husker hun hvordan mora løp bort til grensa. For henne var minnene om flukten fra Palestina ennå levende: De kom til fots, måtte sove ute og ble bitt av insekter. Mor husket det godt, selv om hun bare var fire år. De trodde det bare var snakk om noen dager før de kunne vende hjem igjen, forklarer Fadia. 5/6

6 Finnes håp Utenfor bussvinduene kan jeg skimte hvite telt: Noen syriske flyktninger har søkt tilflukt her. Ikke lenge etter, kommer vi fram til en restaurant hvor vi får leie et par bord, som kvinnene dekker med alle slags medbrakte matretter. Bak en høyde ligger Israel. Vi kan ikke se landet herfra, men vissheten om at det okkuperte hjemlandet er like i nærheten vekker sterke, motstridende følelser. Jeg føler sinne og tristhet, sier Ghada. Samtidig ser jeg på fuglene og skulle ønske at jeg var en fugl som selv kunne bestemme om jeg vil vende tilbake eller ei. Etter at vi har spist, røykt vannpipe, pratet og danset dakba, kjører vi noen kilometer parallelt med grensen. Vi kan se FNs hvite, militære kjøretøy som patruljerer området og israelske bosettinger på andre sida. Så stanser vi ved en utkikkspost. Flere av kvinnene gråter, der de står og ser over landskapet, men Fadia smiler og sier: Det fins håp her. En gang vil vi vende tilbake, det tviler jeg ikke på! utenriks@klassekampen.no Klassekampen Les også Flykter til Libanon Telemarksavisa FN: Over 1 million syrere har flyktet til Libanon NTBtekst Libanon tynges ned av flyktninger fra Syria NTBtekst Vis flere 6/6