Sæbøskòra naturreservat Kvinnherad kommune Vedlegg X til Vegetasjon, bruk og skjøtsel i verneområdene for barlind og kristtorn i Hordaland

Transkript

1 Sæbøskòra naturreservat Kvinnherad kommune Vedlegg X til Vegetasjon, bruk og skjøtsel i verneområdene for barlind og kristtorn i Hordaland Brith Natlandsmyr Lunde og Arnfinn Skogen Rapport til Fylkesmannen i Hordaland, Miljøvernavdelinga Bergen 2001

2 X. Sæbøskòra naturreservat, Kvinnherad Den foreliggende skjøtselsplanen er utarbeidet av Brith Natlandsmyr Lunde og Arnfinn Skogen ved Botanisk institutt på oppdrag fra Miljøvernavdelinga hos Fylkesmannen i Hordaland. Hensikten med skjøtselen er å ta best mulig vare på naturmiljøet i reservatet innen rammene som er gitt i de vedlagte forskriftene. Særlig er det lagt vekt på å legge forholdene til rette for barlind- og kristtornpopulasjonene. Opplysningene i planen bygger i hovedsak på feltarbeid og kontakt med brukerne. Noe er hentet fra rapporten etter forundersøkelsene til vernet (Lindmo m.fl. 1991), fra skogtakseringen (Hauge 2000) og fra Naustdals (2001) vurdering av kristtorn og barlind i reservatet. Innhold Verneformål... X-3 X.1. Beliggenhet og naturforhold... X-3 X.2. Vegetasjon og flora... X-5 X.2.1. Kulturpåvirkning og utviklingstendenser... X-6 X.2.2. Dagens tilstand... X-7 X.3. Barlind og kristtorn... X-7 X.4. Tidligere bruk av området... X-8 X.5. Dagens bruksinteresser... X-9 X.6. Siktemål for skjøtselen... X-10 X.7. Anbefalinger om skjøtsel og bruk... X-10 X.8. Kilder... X-13 Vedlegg Verneforskrift Forside Sæbøskòra naturreservat Foto: Brith N. Lunde X-2

3 Verneformål "Føremålet med fredinga er å sikre ein vital og variert barlindførekomst og ein stor bestand kristtorn med uvanleg storvaksne tre med tilhøyrande naturmiljø. Lokaliteten har innslag av edellauvskog med mange kravfulle og varmekjære artar. Denne rike kombinasjonen gjer området interessant som forskningsområde og som reservoar for genressursar." (se vedlagte forskrift) areal: 94 daa høyde: moh. eksposisjon: S-SV eiere: 221/1+2 Svein I. Sæbø, 5459 Fjelberg /3+4 Per S. Hjertenes 5459 Fjelberg /5+6 Johannes Solheim 5459 Fjelberg /7 Tørres Egil Sæbø 5459 Fjelberg / lokale informanter: oppsøkt: Torleif Espenes fra Fjelberg Bygdalag Torvald Solheim, f. 1918, tidligere eier av 221/ AS, BNL, Olav Overvoll fra FMVA AS, BNL BNL, Håvard Bjordal fra FMVA m.fl. X.1. Beliggenhet og naturforhold Sæbøskòra ligger på sørkysten av Borgundøy i Sunnhordland, vest for Sæbø (fig. 1.1 i hovedrapporten). Reservatet ligger i en bratt sørvendt li (helning gj.sn. 33 ) ned mot Bjoafjorden, med stupbratte skrenter opp mot et flatere parti nord for reservatet (se foto på forsiden og fig. X.1). Noen steder, helst der terrenget ikke er fullt så bratt, stikker det opp små knauser med nakent berg, ofte med dype søkk mellom. Mot sjøen består berggrunnen i reservatet av grønnskifer, mens berget i nord domineres av trondhjemitt (Ragnhildstveit m.fl. 1998). Grønnskiferen forvitrer lett, og har gitt opphav til en fruktbar brun skogsjord. Det er en god del tildels ganske grove løsmasser og store steinblokker i lien, og særlig i de bratteste skråningene inneholder jordsmonnet mye finkornet mineralmateriale, og har høy ph (sml. vedlegg B i hovedrapporten). Klimaet på Borgundøy er gunstig (sml. tab. 2.1, 2.2 og 2.3 i hovedrapporten). Vekstsesongen er i gjennomsnitt lengre enn 200 døgn pr. år, og marken er ifølge opplysninger fra grunneiere og beboere i området sjelden snødekket. Gjennomsnittstemperaturene er ikke under 0 o C noen måned. Nærmeste målestasjon, Etne, har 1940 mm nedbør pr. år, og på Upsangervatn, litt lengre nord er det i gjennomsnitt 0,7 o C i kaldeste måned, februar, og 14,1 o C i varmeste måned, juli. Den sørvendte eksposisjonen med de høye bergene mot nord gir et meget varmt lokalklima i Sæbøskora, og den varmemagasinerende virkningen av fjorden bidrar til at frosttilfellene om vinteren blir sjeldne. X-3

4

5 X.2. Vegetasjon og flora SÆBØSKÒRA NATURRESERVAT Det meste av reservatet er dekket av løvskog med innslag av furu og barlind, og svartorsumpskog finnes i et nokså flatt parti nord for Kvitanes. På skrinn jord, som på toppen av de stupbratte bergskrentene og ved Kvitanes (fig. X.1), vokser lysåpen furuskog. En slik fordeling av vegetasjonen, med edelløvskog i de lavere partier og furuskog på høydedragene er typisk for Vestlandet. Moen (1998: 20) bruker et foto fra Sæbøskòra for å illustrere dette. Vegetasjon og jordsmonn er analysert i tre merkete ruter i Sæbøskòra (vedlegg B til hovedrapporten), og liste over karplanter som ble funnet i reservatet finnes i vedlegg A. Vest for reservatet og bort mot et åpent hugstfelt vokser furuskog med mye bjørk og andre løvtrær, og med kristtorn og tildels svært mye barlind i undersjiktet (sml. vedlegg B, analyse S1 og S3). Denne teigen, 221/6, eies av Johannes Solheim. Øst for reservatet (teig 221/3, eier Per S. Hjertenes) vokser fin hasselskog, men her finnes ikke spesielt mye kristtorn og barlind. Fra et botanisk synspunkt er det uheldig at disse to områdene faller utenfor reservatet. Men dersom de fortsatt holdes i hevd slik det hittil har vært gjort, vil disse arealene være et fint supplement til reservatet. Vegetasjonen i naturreservatet karakteriseres dels av varme- og næringskrevende arter, dels av arter med en klart oseanisk utbredelse, og hovedinntrykket er en svært oseanisk, boreonemoral vegetasjonstype. Løvskogen i reservatet har spredte innslag av furu, og tildels svært mye barlind. Ask er dominerende i tresjiktet, både som gamle askestuver og høye, rettstammete trær som ikke er styvet. Mellom eldre trær vokser det tett med høye, unge asketrær, og det er rikelig oppslag av småtrær av ask, som i flekker helt dominerer over feltsjiktartene. Det finnes også oppslag av alm. I løvskogen inngår ellers varme- eller næringskrevende trær, foruten alm finnes hengebjørk, lind, svartor, morell, hegg og eik, men også trivialarter som dunbjørk og osp. Barlind og kristtorn er viktige, enten som underskog eller som dominanter i mindre bestander. Underskogen er også svært rik på andre kravfulle arter. Foruten en god del hassel finnes vivendel, krossved og villapal. Skogsbjørnebær, norsk bjørnebær, nyperose-arter, hagtorn, bergasal, fagerrogn og rognasal vokser særlig i kanter eller lyseksponerte flekker. Noen steder er skogen svært tett, tildels et nesten ugjennomtrengelig villniss, hvor rikelig klatrende vivendel og bergflette bidrar til å gi et urskogs -preg. I partier med godt lys, som på skrenter eller ned mot sjøen vokser tette kratt av bjørnebær-arter, nyperoser og einer, og i steinete partier dekker bergflette bakken eller henger utover fra berget som tak. Det finnes en god del høy, treformet einer i Sæbøskòra. Feltsjiktet inneholder mange karakteristiske edelløvskogsarter. I steinete partier med tørr jord veksler mengder av skogbingel og lundgrønnaks om å dominere. Her finnes også flere andre bredbladete edelløvskogsgress, som bergfaks, skogfaks, skogsvingel og kjempesvingel og andre edelløvskogsarter, bl.a. junkerbregne, falkbregne, ramsløk, skogstarr, stortrollurt, mellomtrollurt, svarterteknapp, nyresoleie, vårkål og skogsvinerot, og arter som er typiske i vestnorske alm-lindeskoger (Fremstad 1997), som jordnøtt, skogfredløs, kusymre, og i bunnsjiktet kystmoldmose. Svartorsumpskogen nord for Kvitanes domineres av relativt ung svartor og ask, og det finnes bjørk, en og annen alm og ung barlind. 5-6 m høy kristtorn vokser i kantene. I feltsjiktet vokser næringskrevende arter som slakkstarr, kystmaigull og sumphaukeskjegg, og mengder av sølvbunke. Kystmaigull er en typisk kystplante som i Norge bare finnes på Vestlandet (sml. kap. 2.4 i hovedrapporten). Det er rikelig oppslag av ask i svartorsumpskogen, og tette kratt av norsk bjørnebær og skogsbjørnebær. X-5

6 Åpne engflekker med spredte tresetning finnes fortsatt i løvskogen. Her vokser gress og engarter som engkvein, gulaks, hundegress, blåknapp, gjerdevikke og løvetann, men også mye storfrytle og lave urter som sanikel, skogfiol og legeveronika. Krattlodnegress og einstape er viktige i noen partier. Furuskogen på skrenter og knauser er lysåpen og på langt nær så frodig som løvskogen. Blant annet inngår bjørk, rogn, rognasal, trollhegg og hassel sammen med barlind og einer. Feltsjiktet preges av lynghei-arter som purpurlyng, fagerperikum, heistarr og heifrytle, og mye einstape. X.2.1. Kulturpåvirkning og utviklingstendenser Vegetasjonen i Sæbøskòra bærer preg av tidligere bruk, til beite, hugst og fôrsanking (se kap. X.4). Sauer beiter fortsatt sporadisk her (se kap. X.5), men ellers har den tradisjonelle bruken tatt slutt, og vegetasjonen endres som følge av det. De åpne engflekkene i reservatet er nok gamle slåtteteiger som har vært ryddet og slått. Nå er de i gjengroing, i første omgang er bl.a. krattlodnegress og einstape kommet inn (sml. kap i hovedrapporten). Hvis de ikke holdes åpne ved slått eller beite, vil engflekkene med tiden invaderes av busker og trær. I Sæbøskòra er de tette krattene dominert av bjørnebærarter første trinn i denne suksesjonen, og uten inngrep vil engene med tiden gro til med løveller furuskog, avhengig av jordsmonnet. Svartorsumpskogen kan også ha vært en gammel slåtte- eller beitemark som nå er i ferd med å gro igjen. Dette indikerer bl.a. mengdene av sølvbunke og oppslagene av ask og bjørnebærarter. I denne skogen vil ask og etterhvert kanskje alm kunne overta dominansen når skogen fortettes og tresjiktet forbruker mer vann (se kap i hovedrapporten). Dermed skygges svartoren ut, og fuktighetskrevende arter i feltsjiktet, bl.a. slakkstarr, mannasøtgress, kystmaigull, sumphaukeskjegg, myrmaure og åkermynte, kan forsvinne fordi det blir tørrere. Tette oppslag av ask har gjort løvskogen tettere over hele reservatet, og mange steder med mye askeoppslag står opptil 6-7 m høye søyleeinere som er døde av mangel på lys. Andre lyskrevende arter inne i skogen indikerer også at den tidligere var mer lysåpen. En god del styvingstrær av ask og litt alm vitner om tidligere fôrhøsting. Boring og årringtelling viste at en gren på et av trærne var 40 år, altså ble dette treet sist styvet før Når kronedekket blir tettere, vil de lyskrevende engartene i skogen bli borte, og skogsarter vil ta over dominansen i feltsjiktet. I bratte skrenter vil det fortsatt være flekker med nok lys hvor engarter og lyskrevende busker, deriblant hagtorn, bergasal, fagerrogn og rognasal, kan overleve. Også barlind og kristtorn vil få problemer der løvskogen blir svært tett, mens furuskogen som vokser på skrinn jord fortsatt vil være lysåpen nok for dem. Sannsynligvis vil alm og kanskje lind med tiden bli viktigere i løvskogen på bekostning av ask. Overalt i naturreservatet er det sterke innslag av arter som gjerne vokser i tradisjonelt drevne slåtte- og beitemarker (sml. kap og vedlegg A i hovedrapporten). Her finnes bl.a. dunhavre, smalkjempe, engkvein, gulaks, ryllik, enghumleblom, engsoleie, engsyre, fuglevikke, gjerdevikke, føllblom, lodneføllblom, jonsokkoll, jordnøtt, knollerteknapp, kystmaure og orkidéene grov nattfiol, vårmarihånd og brudespore. Av disse er lodneføllblom og grov nattfiol sjeldne og avhengige av åpen eng eller kantvegetasjon. Også vanlige beitemarksarter som myrtistel, lyssiv og knappsiv, sølvbunke, krypsoleie og kystgriseøre finnes det mye av. Endel av kulturmarksartene som vokser i Sæbøskòra er nitrofile arter som gjerne er knyttet til moderne jordbruk, bl.a. engrapp, hundegress, timotei, tunrapp, stormaure, hundekjeks, rødkløver, hvitkløver, løvetann-arter og vanlig høymole. X-6

7 X.2.2. Dagens tilstand Vegetasjonen i Sæbøskòra er som påvist ovenfor i en fortetningsfase etter opphørt kulturpåvirkning. Gran har spredt seg i reservatet fra plantinger i nord og en nylig hugget granplanting i vest. Småplanter av selvsådd gran ble funnet hist og her. Sauer og hjort beiter i reservatet villsauer går fritt over hele Borgundøy. De er ute hele året, og holder seg mye i Sæbøskòra. Det finnes også mye hjort på Borgundøy, og antallet har økt i den senere tid. Det er nå fellingsløyve for hjort på øyen, ifølge Svein Sæbø. I deler av naturreservatet holder hjortebeitet nede ettervekst av barlind. X.3. Barlind og kristtorn I hele Sæbøskòra er vegetasjonen sterkt preget av både kristtorn og barlind, som vanligvis inngår i et lavere sjikt under andre trær, ofte i tette smågrupper. Samlet ble forekomstene av barlind og kristtorn vurdert blant de mest verneverdige i Norge (Lindmo m.fl. 1991). Forekomstene av barlind og kristtorn i Sæbøskòra (tab. X.1) er registrert av Naustdal (2001). Ut fra samtaler med grunneierne og Naustdals vurderinger blir det antatt at det er 60% hunntrær i teig 221/1, 2, 3 og 4 og 70% hunntrær i teig 221/5 og 7. Trærne er klassifisert som små (ca 1-2 m), middels (ca 2-3,50 m) og store (høyere enn 4 m eller tette samlinger/kloner). Kvalitetsvurderingen som produksjonstrær (god, middels, dårlig) er gjort ut fra løvmasse og behov for rydding. Det antas at trær av dårlig og middels kvalitet må stelles i henholdsvis 10 år og 5 år for at produksjonen skal tilsvare trær av god kvalitet. Barlind ble ansett som det viktigste verneobjektet i området ved forundersøkelsene til vernet, og forekomsten er en av de største og mest varierte barlindforekomster i landet (Lindmo m.fl. 1991). I reservatet er det telt 238 trær av ulik alder og størrelse (tab. X.1), derav 201 middels og store trær. De største trærne er 10 m høye, og mange har stammediameter over en meter. Mange av barlindene har svært tykk stammebasis, og er forgrenet langt nede slik at et tre ofte kan ha mer enn ti stammer. Forekomsten er svært vital, begge kjønn er godt representert, og det er god fruktsetting og foryngelse. Men det finnes også høy, slank barlind som er kuet av alm eller ask, og redusert av mangel på lys, og i et lite dalsøkk ved reservatgrensen i vest hvor svartor utgjør det høyeste tresjiktet vokser godt over 10 m høye, rake men svært spinkle barlinder. Lengst vest i reservatet, og delvis utenfor dette, finnes også flere felt hvor opptil 10 m høy barlind dominerer, med spredte innslag av andre trær som vokser opp over barlinden. Ved reservatgrensen mot øst er det lite barlind. Kristtorn var "alminnelig i Fjeldberg herred" alt i 1913 (Holmboe 1914), og fantes bl.a. på "de fleste av øyene på Borgundøy". Det er telt 475 trær av ulik alder og størrelse i reservatet (tab. X.1), derav 299 middels og store trær. De største trærne er over 10 m høye, og stammeomfang på over 1 m finnes flere steder. Utenfor reservatet i vest ble stammen av et hugget kristtorntre målt til 17 m (Lindmo m.fl. 1991). Fruktsetting og foryngelse av kristtorn er meget god, men best i de åpne områdene i vest, i den furudominerte skogen som ikke er inkludert i reservatet (se kap. X.2). De rikeste forekomstene av kristtorn i reservatet finnes ned mot sjøen vest for Kvitanes, der den dels danner tette kloner eller småbestand som dominerer vegetasjonen, dels inngår jevnt i annen skog. I reservatet finnes også en del kristtorn som er i dårlig vekst pga. for lite lys. X-7

8 Tabell X.1 Forekomst av barlind og kristtorn i Sæbøskora, etter Naustdal (2001). Trærne er gruppert etter størrelse og kvalitet (nærmere forklart i teksten). dårlig kvalitet middels kvalitet kristtorn god kvalitet dårlig kvalitet middels kvalitet barlind god kvalitet sum sum teig 221/1 + 2 små trær middels trær store trær teig 221/3 små trær 9 1 middels trær 2 store trær teig 221/4 små trær 4 middels trær store trær teig 221/5 + 6 små trær middels trær store trær teig 221/7 små trær middels trær store trær alle teigene samlet små trær middels trær store trær X.4. Tidligere bruk av området Tørres Egil Sæbø (teig 221/7), Svein I. Sæbø (221/1,2), Johannes Solheim (teig 221/5,6) og hans far, Torvald Solheim (f. 1918) har svart på spørsmål om tidligere bruk i Sæbøskòra. Utskifting av eiendommene på Sæbø skjedde i 1952, og før det var bruken sannsynligvis den samme i alle teigene. Klipping og salg av kristtorn og barlind har vært en fast inntektskilde i flere generasjoner, og det er tatt ut ved og "brakapåler" (einer), "stavkubb" (tønnestav) og "stakastaur" av løvtre, oftest bjørk eller or. Ask, bjørk, kristtorn og barlind har vært brukt som dreiemateriale. Ask, bjørk og kristtorn ble hugget til ved under krigen. Hassel ble brukt til hummerteiner (frem til ca ). Tømmer ble bare hugget på oversiden av stupene. De nåværende eierne kjenner til at trær ble styvet og brukt som fôr til sauene. Torvald Solheim forteller at ask og rogn ble saget opp og barken ble skavet av. Hvis stammene var for tykke ble skavet dårlig til fôr, og derfor ble det brukt grener eller unge trær. X-8

9 Det finnes fortsatt åpne gressdominerte partier i skogen som trolig har vært utslåtter. Torvald Solheim husker at det ble slått et par plasser i Sæbøskòra da han var gutt. Det beitet ganske mye sau i Sæbøskòra før, og de gikk fritt i skogen. Tyngre dyr kunne ikke ferdes i det bratte terrenget. Helt øst i reservatet har det vært tatt ut skifer, sannsynligvis bare til lokal bruk (Bjune 1999). Transporten fra Sæbøskòra foregikk med båt når det var stilt, ellers bar de det på ryggen. Det gikk sti bortover lien lengre nede mot sjøen enn der naturstien nå går. Denne stien er delvis gjengrodd fordi den ikke brukes. Øst for Kvitanes går en løypestreng som bl.a. har vært brukt til å heise ned stavkubb til sjøen. Ved, kristtorn og barlind ble også gjerne fraktet til Kvitanes og tatt ut sjøveien. Bruk og stell av kristtorn og barlind: Torvald Solheim forteller at hans far klippet og solgte barlind og kristtorn fra Sæbøskòra, og han mener klipping og salg har pågått fra rundt Han solgte selv i Bergen og Haugesund. Noe ble sendt nordover, til bl.a. Ålesund og Kristiansund eller østover. Bestefar til Tørres Egil Sæbø var agent for Berle i Bergen, som tok imot barlind og kristtorn, og frem til 1950 også bergflette. For å gi kristtorn og barlind lys og gjøre dem lettere tilgjengelig, ble kratt, særlig bjørnebær og småbjørk, hugget rundt dem. Avfallet ble ikke ryddet vekk, og det ble ikke gjødslet. Toppene ble klippet eller saget av for at buskene skulle bli lave og breie. Kristtorn ble også saget for å få nyvekst. Den bør klippes annet hvert år for å holdes fin og uten tørrkvist. Kristtorn ble bare solgt når det var frukter. Den ble levert i kg bunter, og det kunne bli solgt kg kristtorn hvert år, men det varierte svært, ifølge Johannes Solheim. Det var mye kristtorn overalt i Sæbøskòra, derfor kan det ikke pekes ut spesielle plasser med ekstra mye kristtorn. De samlet kristtorn der det fantes frukter, men det ble også sanket noen kvister uten frukter for at bukettene skulle bli fine. X.5. Dagens bruksinteresser Grunneierne Kristtorn, barlind, ved, brakapåler, stavkubb og tømmer har vært tatt ut fra området. Grunneierne er fortsatt interesserte i å utnytte de ressursene de kan i Sæbøskòra. Det selges for tiden ikke barlind herfra, men de mener dette blir mer aktuelt etter hvert. De beste kristtornbestandene, med best foryngelse, altså mest frukter, ligger forøvrig utenfor reservatet i vest (Lindmo m.fl. 1991). Johannes Solheim (f. 1958, teig 221/5+6) er den eneste av grunneierne som fortsatt har gårdsdriften som hovedinntektskilde. Han selger fortsatt en god del kristtorn, men ikke fra naturreservatet. Han kan gjerne påta seg lønnet skjøtsel i Sæbøskòra. Svein Sæbø (f. 1945, 221/1+2) drev gård i år frem til 1995, men gårdsdriften er ikke hans hovedinntektskilde nå. Han eier noen av villsauene som går fritt på Borgundøy. Svein Sæbø har sagt seg villig til utføre lønnet skjøtsel i området. Han mener det er uaktuelt å ta ut ved der det er mye stein og ur, men ved sjøkanten kan han gjerne bruke motorsag og ta veden ut sjøveien. Han vil rydde litt rundt kristtorn, og la avfallet ligge der. Han selger litt kristtorn til privatfolk, men ikke fra teigen i reservatet. Flere av eierne ønsker makebytte, og Staten er i posisjon til å kjøpe en skogeiendom på Borgundøy (pr. februar 2001). X-9

10 Etter at området ble båndlagt i påvente av vern er det ikke ryddet rundt kristtorn og barlind, og de er ikke klippet. Dette har medvirket til at trærne ikke er så gode til produksjon, og mange av dem trenger stell i fem til ti år før de igjen kan utnyttes, ifølge Naustdal (2001). Skogbruk Grensene for reservatet er endret i forhold til det som opprinnelig ble foreslått, og arealene som er mest aktuelle for skogsdrift faller utenfor reservatet. I disse områdene, nord og vest for reservatet, er det bygget skogsveier og en myr er drenert og tilplantet. Skogeigarlaget vest har registrert skogen i naturreservatet (Hauge 2000). Deres vurdering kan sammenfattes slik: Nedenfor stupene i alle teigene i Sæbøskòra vokser løvskog med innslag av furu. Løvskogen er eldre produksjonsskog med god tetthet og relativt høy bonitet (B17). Skogen kan være aktuell til lauvskur, og skogeierlaget foreslår tynning ved hugst. De bratteste partiene inn mot berget i nord domineres av skrapskogmark. I den nordligste, ikke så bratte delen av teig 221/7 finnes hugstmoden gammel furuskog, med god tetthet. Lignende furuskog vokser også i et lite felt i nordøst (teig 221/4) der reservatet strekker seg over de bratte stupene. Skogeigarlaget angir ikke hvordan tømmeret kan transporteres ut. Friluftsformål Fjelberg bygdelag har merket en natursti med 21 poster bortover lien i Sæbøskòra, og de vedlikeholder stien. Post 7 til 18 ligger i selve naturreservatet. Et trykt hefte med beskrivelse av naturstien (Bjune 1999) er laget av bygdelaget i samarbeid med Botanisk institutt ved Universitetet i Bergen og miljøvernavdelingen hos Fylkesmannen i Hordaland. Denne stien ligger lengre oppe i lien enn der den gamle stien gikk, ifølge Torvald Solheim. På Borgundøy og Fjelbergøy bor tilsammen 130 mennesker (Bjune 1999), og beboerne på Borgundøy er de mest aktuelle brukerne av reservatområdet til friluftsformål. Reservatet ligger ned til sjøen, og småbåter kan lett legge til ved Kvitanes. Men skrentene opp fra sjøen er tilvokst med tette kratt av bjørnebær, og derfor er selve reservatområdet sannsynligvis ikke så mye brukt av båtturister. X.6. Siktemål for skjøtselen Ut fra verneformålet (se innledningen til kapitlet) er hensikten med skjøtselen først og fremst å ta best mulig vare på kristtorn- og barlindbestandene. Dette skjer best ved at skogen rundt barlind og kristtorn holdes så lysåpen at disse artene ikke skygges ut (sml. kap i hovedrapporten), noe som vil medvirke til god fruktsetting og foryngelse. Samtidig må de kravfulle og varmekjære artene i edelløvskogen ivaretas. Naturreservatet bør fortsatt være tilgjengelig for allmennheten. X.7. Anbefalinger om skjøtsel og bruk Ifølge verneforskriftene er vegetasjonen i naturreservatet fredet mot skade og ødelegging, og det er bl.a. forbudt å fjerne planter eller plantedeler fra reservatet. Vernereglene for naturreservatet er altså strenge, og tradisjonell bruk er i utgangspunktet ikke tillatt, med unntak for beiting. Nedenfor følger våre faglige råd, men skjøtsel eller bruk i naturreservatet må på forhånd vurderes og godkjennes av forvaltningsmyndighetene (sml. vedlagte forskrifter). Igangsetting av skjøtselstiltak avhenger også av ressurser. Teigene som er aktuelle for skjøtsel er merket på kartet (fig. X.2). Det tradisjonelle landbruket i området (kap. X.4) bidro til at skogen i Sæbøskòra tidligere var nokså åpen, og kristtorn og barlind fikk konkurransefortrinn fordi annen vegetasjon ble ryddet X-10

11

12 Høy og eventuelt nyttbart virke fra ryddingen kan tas ut av området og brukes av grunneierne, eller kvister og høy kan samles i en dynge i utkanten av engen slik at det nedbrytes på stedet. Aktuelle områder for skjøtsel ved rydding og eventuelt slått er nedenfor de bratteste stupene og skrentene i teig 221/1+2, 221/5 og 221/7 (sml. fig. X.2). Sannsynligvis vil en til tre ikke for store enger være tilstrekkelig i hver teig. Det bør velges felt som er relativt lett tilgjengelige, gjerne ved den gamle stien eller felt som er synlige fra naturstien. Arealer hvor arbeidet med hugst og rydding blir minst mulig bør foretrekkes. Svartorsumpskogen nord for Kvitanes antas også å være en tidligere slåtte- og beitemark som bør vurderes i denne sammenheng. Torvald Solheim kan muligens gi opplysninger om hvor det finnes gamle utslåtter. Det meste av vegetasjonen mot strandlinjen bør beholde sitt særpreg, og fortsatt være tett og ugjennomtrengelig. Som et alternativ eller supplement til skjøtsel ved slått, foreslås det at grunneierne rydder rundt kristtorn og barlind slik det har vært gjort tidligere (sml. kap.x.4). På den måten begunstiges disse artene, og får gode vekst- og spredningsforhold. Klipping og sanking vil da ikke hemme eller skade kristtorn- eller barlindplantene. Det vil tvert imot stimulere til nyvekst, og bedret lystilgang vil gi økt frøproduksjon. Det synes derfor forsvarlig om grunneierne som en del av skjøtselen også får klippe og sanke barlind og kristtorn i noen arealer, slik de tradisjonelt har gjort i dette området. De av grunneierne som er interesserte i dette må velge ut aktuelle felt i samarbeid med vernemyndighetene. Vegetasjonen omkring disse feltene må skånes mest mulig ved klippingen og den nødvendige ryddingen, og det må ikke gjødsles. I det meste av naturreservatet bør kristtorn og barlind stå urørt, og som nevnt over bør vegetasjonen mot strandlinjen få beholde sitt tette og ugjennomtrengelige preg. Ved transport av ved, høy og eventuelt kristtorn eller barlind ut av området kan gjerne bruken av den gamle stien og løypestrengen ved Kvitanes gjenopptas. Det kan da ryddes forsiktig langs disse. Gran som har spredt seg i reservatet bør fjernes før ungtrærne rekker å sette frø, og dette bør gjentas med noen års mellomrom. Ønskelig skjøtsel Beite er gunstig fordi det bidrar til å forsinke fortettingen av vegetasjonen. Sauebeitet i Sæbøskòra idag er ikke tilstrekkelig til å holde vegetasjonen åpen, og antall sauer i området kan med fordel økes. Men slitasjen på vegetasjonsdekket i edelløvskogen må likevel ikke bli for stor. Hjortebeite med dagens intensitet ser ikke ut til å ha ødeleggende virkning på barlind og kristtorn eller foryngelsen av disse artene. Bruk Naturstien gjør området lettere tilgjengelig for allmennheten, og plakatene gir opplysninger om naturen underveis som forhåpentlig er interessante og nyttige for folk som ferdes her. Naturstien kanaliserer nok ferdselen i reservatet slik at andre områder skånes, og vedlikehold av naturstien vil ikke gjøre særlig stor skade på vegetasjonen. Det ser heller ikke ut til at ferdselen langs naturstien bidrar til forsøpling eller skader på naturen i reservatet. Videre oppfølging Især i de nyryddete engene og i felter hvor det ryddes rundt kristtorn og barlind og disse artene eventuelt klippes, bør vegetasjonsendringene følges nøye for å kunne vurdere om skjøtselen har ønsket effekt. Dette kan gjøres ved å legge ut faste ruter hvor vegetasjon og miljø analyseres årlig de første årene, og senere med noen års mellomrom. X-12

13 X.8. Kilder Angell-Petersen, I Barlind og kristtorn i Vest-Norge. Utkast til verneplan. DN-rapport s. Bjune, A Sæbøskòra naturreservat. Ein vegvisar til naturstien gjennom barlind- og kristtornskogen i naturreservatet på Borgundøy. Fjelberg bygdalag, Botanisk institutt, Universitetet i Bergen, Fylkesmannen i Hordaland, miljøvernavdelingen. Fremstad, E Vegetasjonstyper i Norge. NINA Temahefte s. Hauge, S Takstdata Sæbøskòra. Skogeigarlaget vest. 5 s. +kart (upubl.) Holmboe J Kristtornen i Norge. Bergens Mus. Aarb. 1913, 7: 1-91+kart. Lindmo, S., Salvesen, P.H., Skogen, A Verneverdige forekomster av barlind og kristtorn i Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal. Bot. inst. Univ. Bergen. Rapp s. Moen, A Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss. 199 s. Naustdal, A Sæbøskòra naturreservat. Vurdering av kristtorn og barlind. Notat til Fylkesmannen i Hordaland. (upubl.) Ragnhildstveit, J., Naterstad, J., Jorde, K. og Egeland, B Geologisk kart over Norge; Berggrunnskart Haugesund M 1: Norges geologiske undersøkelse. X-13

14 FORSKRIFT OM FREDING AV SÆBØSKÒRA SOM NATURRESERVAT I KVINNHERAD KOMMUNE, HORDALAND FYLKE. I I medhald av lov om naturvern av 19.juni 1970 nr. 63 8, jf. 10 og 21, 22 og 23, er eit område med barlind og kristtorn i Kvinnherad kommune i Hordaland fylke freda som naturreservat ved kgl. res. av under namnet Sæbøskòra naturreservat. II Det freda området femner om gnr./bnr.: 221/1,2,3,4,5,6,7. Reservatet dekkjer eit areal på omlag 98 dekar. Grensene for naturreservatet er vist på kart i målestokk 1:5 000 datert Miljøvendepartementet oktober Kartet og forskrifta vert lagra i Kvinnherad kommune, hjå Fylkesmannen i Hordaland, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. Dei nøyaktige grensene for reservatet skal avmerkast i marka der dei går over land, og knekkpunkta skal koordinatfestast. III Føremålet med fredinga er å sikre ein vital og variert barlindførekomst og ein stor bestand kristtorn med uvanleg storvaksne tre med tilhøyrande naturmiljø. Lokaliteten har innslag av edellauvskog med mange kravfulle og varmekjære artar. Denne rike kombinasjonen gjer området interessant som forskningsområde og som reservoar for genressursar. IV For reservatet gjeld følgjande reglar: 1. Vegetasjon, medrekna daude busker og tre, er freda mot skade og øydelegging. Det er forbode å fjerne planter eller plantedelar frå resarvatet. Nye planteartar må ikkje førast inn. Planting og såing av tre og buskar er ikkje tillate. 2. Dyrelivet, medrekna reirplassar og hiområde, er freda mot skade og øydelegging. 3. Det må ikkje setjast i verk tiltak som kan endre naturmiljøet, som t.d. oppføring av bygningar, anlegg og faste innretningar, parkering av campingvogner, brakker o.l., opparbeiding av opplagsplass for båt, framføring av kloakkleid-ningar og luftleidningar, bygging av vegar, drenering og anna form for tørrlegging, uttak, oppfylling og lagring av masse, utføring av kloakk eller anna konsentrert ureining, tømming av avfall, gjødsling, kalking og bruk av kjemiske plantevern- eller skadedyrmiddel. Forsøpling er forbode. Opplistinga er ikkje fullstendig. 4. Idrettsarrangement, jaktprøver og anna organisert bruk av naturreservatet er forbode. Dette gjeld likevel ikkje organisert ferdsel i samband med undervisning 5. Bruk av sykkel, hest og kjerre og riding utanom eksisterande vegar er forbode. 6. Motorisert ferdsel er forbode, inkludert start og landing med luftfartøy. V Reglane i kap. IV er ikkje til hinder for: 1. Gjennomføring av militær operativ verksemd og tiltak som gjeld ambulanse, politi, brannvern, redning, oppsyn, skjøtsel og forvaltning, medrekna naudsynt motorisert ferdsel i desse høve. 2. Sanking av bær og matsopp. 3. Jakt og fiske. 4. Tradisjonell beiting. Direktoratet for naturforvaltning kan av omsyn til verneformålet ved forskrift regulere beitetrykket i heile eller delar av reservatet. Forvaltningsstyresmakta kan etter søknad gje løyve til: 1. Organisert verksemd. VI VII Forvaltningsstyresmakta, eller den forvaltningsstyresmakta gjev fullmakt, kan gjennomføre skjøtsel for å fremme føremålet med fredinga. Det kan utarbeidast forvaltningsplan, som kan innehalde nærare retningslinjer for gjennomføring av skjøtselen. VIII Forvaltingsstyresmakta kan gjere unntak frå forskrifta når føremålet med fredinga tilseier det, samt for vitskaplege undersøkingar, arbeid av vesentleg samfunnsessig verdi og i særlege tilfelle om det ikkje strir mot føremålet med fredinga. Direktoratet for naturforvaltning fastset kven som skal ha forvaltningsmyndigheit etter denne forskrifta. IX Denne forskrifta trer i kraft straks. X X-14