Innspill til lokalisering av ambulansehelikopterbase i Hålogalandsregionen. SA Osbakk

Transkript

1 Valg av lokalisering av fremtidig helikopterbase i Hålogalandsregionen en beslutning på ufullstendig grunnlag? Svein Are Osbakk, overlege, spesialist i anestesiologi. Luftambulanse- og AMK-lege. Det gledelige vedtaket om å etablere en ny helikopterbase i Hålogalandsregionen vil utgjøre en formidabel akuttmedisinsk forbedring for en stor andel av befolkningen i Nord- Norge. Nå er det opp til Helse Nord å gjøre kloke valg for fremtiden. Avgjørelsen om lokalisering bør ta hensyn til momenter som gjør at nyinvesteringen på en best mulig måte gir optimal samfunnsøkonomisk uttelling. Lokaliseringen må i størst mulig grad oppfylle Helse Nords sørge for-ansvar om å sikre befolkningen et likeverdig helsetilbud uavhengig av bosted og geografi. Man må både vektlegge medisinsk nytte for den enkelte pasient og vurdere positive ringvirkninger for alle samarbeidende aktører av denne viktige og store nyinvesteringen for fremtiden. Som prehospital akuttmedisiner med mangeårig erfaring fra regionen og hele landsdelen, stiller jeg meg svært kritisk til om konsekvenser av baselokalisering er tilstrekkelig åpent og objektivt belyst nettopp for å ivareta disse grunnleggende forutsetningene. Etter min faglige vurdering vil det være en betydelig forskjell i helsegevinst og nytte avhengig av valg av baselokalisering. Utredningen som er gjort for å begrunne en nyopprettelse av en luftambulansebase, har vært et grundig og viktig grunnlag for denne beslutningen. Den har i tillegg en forsiktig anbefaling av lokalisering Evenes. Viktige momenter som åpenbart burde trekke i retning baselokalisering lengre sør-vest, synes ikke å være tilstrekkelig drøftet og synliggjort. Det er i dag og i forventet fremtid et betydelig mer desentralisert bosetningsmønster i forhold til sykehus og flyplasser i Lofoten og Vesterålen. En luftambulansebase, inkludert den ikke vurderte muligheten for utrykning med legebil, vil gi spesielt stor helsegevinst ved en baselokalisering i dette området. Dette er spesielt åpenbart om alternativet er nærhet til de nåværende og fremtidig betydelig mer sykehusnære befolkningsmønstrene i Sør-Troms og Ofoten. Som engasjert og bekymret fagperson håper jeg man tar seg tid til å gjøre disse vurderingene så grundig som denne saken og befolkningen i hele regionen fortjener. Dette er et viktig valg for fremtiden. Mange av de berørte har en forestilling om at det objektivt og faglig beste valget vil bli tatt. Jeg håper Helse Nord er tilliten verdig, og gjør et valg som også vil tåle ettertidens dom. Jeg har tillatt meg å synliggjøre noen av momentene som for meg åpenbart burde vært diskutert før man gjør et endelig lokaliseringsvalg. 1

2 Innspill til lokalisering av ambulansehelikopterbase i Hålogalandsregionen. SA Osbakk Ambulansehelikopter på Stokmarknes lufthavn, Skagen. Det kjente landemerket Møysalen, geografisk sentrum for den nye tjenesten, sees i bakgrunnen. Nærmeste sykehus er 7 min kjøretid unna. Oppsummering av noen av momentene som er drøftet videre i teksten: Gevinsten i form av likest mulig helsetilbud til alle uavhengig av bosted vil i stor grad bli påvirket av valg av baselokalisering. Dette påvirker om ambulansehelikopteret skal være en ny og viktig akuttmedisinsk primærressurs for en stor desentralisert befolkning eller i større grad en mindre tidskritisk sekundærressurs for pasientoverføringer mellom sykehusene Harstad, Narvik og Tromsø. Det er en sykehusnær befolkning nå og spesielt i fremtiden i Sør- Troms og Ofoten, i motsetning til en økende og forventet enda mer desentralisert befolkning i forhold til sykehus og flyplass- struktur i Lofoten og Vesterålen. Åpenbare utfordringer med å velge en ny baselokalisering i nord ved en flyplass og ikke ved sykehus, er ikke tilstrekkelig synliggjort eller relatert til erfaringer fra base Brønnøysund på Helgeland. Valg av base Stokmarknes ivaretar både fordelene med lokalisering ved flyplass med høy regularitet og nærhet til et sykehus. Kjøreavstand flyplass nytt sykehus 7 min. Baselokalisering ved en flyplass gir noen fordeler og åpenbare svakheter. Med ett unntak, Brønnøysund, er det ikke i tråd med eksisterende luftambulansebasestruktur i Norge. Gevinster av en mulig samlokalisering flyplass- sykehus ved valg Stokmarknes er ikke synliggjort. Legebil. En baselokalisering ved Stokmarknes gir en tilleggsgevinst i nytilført væruavhengig medisinsk akuttmedisinsk spesialisttilbud til nesten 10 % av befolkningen i Nord- Norge uten tilsvarende tjeneste i dag eller i fremtiden. Den sykehusnære befolkningen i Sør- Troms og Ofoten har allerede i større grad tilgjengelige etablerte utrykningsressurser og vil i liten grad bli tilført merverdi ved en etablering av dette tilbudet på Evenes. Om tilsvarende tilbud skal etableres uavhengig av lokalisering til en luftambulansebase, vil det 2

3 jfr beregninger fra Helse Vest kreve en tilleggsutgift på 12 mill. Muligheten for å løse akutte oppdrag med bilbasert utrykning er blitt en viktig væruavhengig tilleggsressurs ved alle landets luftambulansebaser. Det utgjør opptil 50 % av oppdragene ved enkelte baser, og i overkant av 20 % av den samlede oppdragsmengden til baser operert av Norsk Luftambulanse (2010). Denne viktige delen av oppdragsprofilen til en fremtidig base er ikke vurdert i rapporten. Valg av baselokalisering vil bety en stor forskjell på tilgjengelighet av terapi innenfor viktige terapeutiske tidsvindu for store akuttmedisinske pasientgrupper som akutte hjerneslag, hjerteinfarkt, multitraumepasienten, fødende, syke barn med mer. Dette vil sikre mulighet for rask initial seleksjon av pasienter med tidskritiske tilstander som må direkte videre til høyspesialiserte tjenester. Andre pasienter kan etter initial stabilisering og tidlig utredning og vurdering, behandles på laveste effektive omsorgsnivå. Værmessige vurderinger er uten mye dokumentasjon anført som en viktig årsak til at en baselokalisering Evenes. Bla er det argumentert for å gi et bedre og mer forutsigbart tilbud til bla befolkningen i Lofoten uten at det er angitt hvor liten del av året dette evt vil være tilfelle. Det er ikke vurdert opp mot en tilleggsgevinst i de fleste tilfeller av en betydelig kortere utrykningstid fra baselokalisering Stokmarknes. Baselokalisering relatert til hvilket helseforetak som får baseansvaret er ikke diskutert i rapporten og kan være et viktig tilleggsmoment for motiver bak lokaliseringsvalg. Dette er en for viktig beslutning til at evt andre tilleggsmotiver for en baselokalisering skal påvirke valget. En fremtidig base vil være et strålende tilskudd til rekruttering og nye akuttmedisinske legestillinger i nord som kan være tilknyttet både Nordlandssykehuset og UNN uavhengig av endelig baselokalisering. Det vil også kunne knyttes mot klinisk tjeneste ved de mindre sykehusene, og redusere svært dyre vikarordninger og gi andre åpenbare tilleggsgevinster og positive ringvirkninger. Viktige tilleggsgevinster ved sykehusnær plassering og gevinster for de mindre sykehusene i området avhengig av valg av baselokalisering er ikke synliggjort. I tillegg til reduksjon av dyre vikarutgifter og andre positive ringvirkninger for de mindre sykehusene, vil det også gi nærhet til kliniske tilbud som bla lavterskel tilgang på blodprodukter ved utrykning. Tidlig og riktigere bruk av blod og blodprodukter er et viktig satsningsområde i avansert traumebehandling. Luftambulansebasen som en viktig redningsteknisk ressurs på land og kystnært vil dekke et større hull i eksisterende beredskap plassert lenger sør-vest. Området i Sør- Troms og Ofoten har større tilgjengelighet til luftambulanse fra Tromsø, svenske ressurser i Gällivare og nærhet til Norges største styrkekonsentrasjon av militære helikoptre på Bardufoss inkludert den nye allværsmaskinen NH- 90. Dette er underkommunisert i rapporten. 3

4 Den nye helikopterbasen er stipulert til å utgjøre en utgift på minimum 40 mill kr pr år. Basestrukturen i Norge har vært relativt uforandret etter oppstart, og denne lokaliseringen vil derfor være et valg for mange år fremover. Om antatt 25 år utgjør dette en investering på ca 1 mrd kr som må benyttes på best mulig måte for å sikre gode helsemessige ringvirkninger for nåværende og fremtidig befolkning i hele regionen. Rapporten som ble utarbeidet i forkant av beslutningen har vært et viktig grunnlag for det gledelige og viktige vedtaket. Begrunnelsen for viktigheten av en helikopterbase i denne regionen er godt fundert. Vi er flere fagfolk som i mange år har argumentert for at denne regionen har manglet et tilstrekkelig prehospitalt akuttmedisinsk tilbud på spesialistnivå. Det har vært en åpenbar skjevfordeling i det akuttmedisinske tilbudet. Målsetningen til luftambulansetjenesten er jo nettopp å kompensere for geografisk avstand til ressursene. Det er gledelig at Helse Nord har tatt viktige grep for denne regionen. Som prehospital akuttmedisiner med mangeårig erfaring fra regionen og hele landsdelen, stiller jeg meg imidlertid undrende til om konsekvenser av baselokalisering er tilstrekkelig belyst. Viktige momenter som kunne trekke i retning lokalisering Stokmarknes synes ikke å være tilstrekkelig drøftet. Rapportens forsiktige anbefaling om å foretrekke en flyplass fremfor nærhet til et sykehus, og Evenes foran Stokmarknes som lokalisering, virker å være for ufullstendig til å kunne være siste innspill i en lokaliseringsdebatt. Avgjørelsen om lokalisering av helikopterbasen er en svært viktig beslutning for fremtidens helsetilbud til befolkningen i regionen. En luftambulansetjeneste skal være et viktig supplement til primærhelsetjenesten, lokal bil- og båtambulansetjeneste og sykehus med viktige akuttfunksjoner. Det er også en viktig redningsteknisk ressurs. I tillegg til ren helsegevinst av tjenesten for den enkelte pasient, kunne ringvirkninger spesielt i forhold til de andre aktørene vært bedre synliggjort. Dette burde ha innvirkning på valg av lokalisering. Jeg tillater meg derfor å komme med noen faglige innspill for å prøve å synliggjøre åpenbare fordeler ved lokalisering nærmere Lofoten og Vesterålen. Dette fremkommer etter min mening ikke i tilstrekkelig grad i rapporten. En lokalisering her vil kunne få med det beste fra både nærhet til sykehus og lokalisering ved en flyplass med høy regularitet og tilstrekkelig annen nødvendig infrastruktur for en helikopterbase. Lokalisering flyplass vs sykehus mulighet for ja takk, begge deler : Det fremgår i rapporten at en ideell geografisk plassering av basen vil være i området ved Møysalen på Hinnøya. I rapporten gjøres det en rekke vurderinger rundt fordelene ved en sykehusplassering (Stokmarknes) vs lokalisering ved en større flyplass (Evenes). Det er flere åpenbare fordeler ved en tilnærmet geografisk optimal lokalisering ved Stokmarknes. Om helikopterbasen plasseres ved Stokmarknes Lufthavn, Skagen, vil det være så kort kjøreavstand til nærmeste sykehus at man med stor sannsynlighet utløser positive ringvirkninger tilsvarende en ren sykehuslokalisering. Denne muligheten er ikke belyst i rapporten. Kjøreavstand er ca 7 min fra Stokmarknes Lufthavn, Skagen, til Nordlandssykehuset Vesterålen. (Ref rapporten). Det er for øvrig kun noen få av landets ambulansehelikopterbaser som er lokalisert ved en større flyplass. Hele 10 av landets 11 luftambulansebaser er lokalisert utenfor flyplass. I tillegg er de nå 6 redningshelikopter- 4

5 basene bemannet av Luftforsvaret lokalisert ved større og mindre flyplasser. (ref baser). Luftambulansebasen i Brønnøysund er lokalisert ved en flyplass og ikke i tilknytning til et av de lokale sykehusene. Det er velkjent i fagmiljøet at denne plasseringen har gitt utfordringer som burde vært belyst dersom man vurderer en ytterligere fremtidig baselokalisering ved en flyplass og ikke et lokalt sykehus. Lokal forankring og samarbeid med andre aktører har vært en utfordring for denne basen. I rapporten er det vist til at støy og eksos er begrensende faktorer som taler mot sykehusplassering. Dette er noe underlig når man ser den omtalte basestrukturen og erfaringer fra luftambulansene i andre deler av landet. Lokale innspill vedrørende i hvilken grad en sykehusnær lokalisering vil utgjøre et problem for de berørte må tillegges stor vekt om dette argumentet skal ha noen verdi. Dette synes ikke å være gjort. En mulig lokalisering ved Nordlandssykehuset Vesterålen og en samdriftsfordel ved baseutbygging som ledd i en pågående byggeprosess er ikke tilstrekkelig belyst. Lokaliseringen av ambulansehelikopter i umiddelbar nærhet til sykehuset i Tromsø er for øvrig planlagt opprettholdt tross betydelige utfordringer som nærmeste nabo til et stort 5- årig utbyggingsprosjekt ( ) ved sykehuset. (A- fløyutbyggingen - a- floey/a- floey- utbygging- unn- tromsoe- article html) I Tromsø er praktisk kjøretid og avstand til nærmeste flyplass for øvrig lik eller lengre enn mellom Nordlandssykehuset Vesterålen og Stokmarknes lufthavn, Skagen. Som et av flere argument for en flyplass- lokalisering av basen fremkommer det at en lokalisering ved eller nært et av de fire akuttsykehusene i regionen medfører en potensiell uønsket pasientstrøm. Dette er også en lite dokumentert påstand som burde vært nærmere vurdert i forhold til andre helsemessige gevinster. Spesielt siden en mulig aktuell plassering ville vært ved landsdelens nyeste og mest moderne sykehus. Denne nyinvesteringen burde Helse Nord være spesielt interessert i å utnytte potensialet til, også i forhold til sykehuslokalisering av helikopterbasen som et ledd i utbyggingsprosessen. Det er viktig å merke seg at mange av de akutte tilfellene i tillegg til initial stabilisering og seleksjon for riktig videre behandlingsnivå, også vil kunne tilbys definitiv behandling ved de mindre sykehusene. Spesielt vil initiale undersøkelser og supplerende diagnostikk ved nærmeste sykehus avklare og redusere unødige og ressurskrevende transporter til et høyere omsorgsnivå. Med dagens pressede beleggs- og driftssituasjon ved de større sykehusene, letes det med lys og lykte for avlastningsmuligheter og pasienter som kan vurderes og behandles på et lavere nivå. Geografi og befolkningsfordeling nå og i fremtiden viktige argumenter for å flytte basen lenger vest: De kritisk viktige minuttene fra utrykning til ressursen kommer frem til pasienten for initial stabilisering og oppstart av viktig behandling, vil for mange pasienter i stor grad bli påvirket av valg av baselokalisering. Som det fremgår i rapporten, er det en stor og desentraliserte befolkning nå og i estimert fremtid i de vestligste delene av nedslagsfeltet for den nye tjenesten. Det mer desentraliserte bosetningsmønsteret i Lofoten og Vesterålen har også størst forventet 5

6 økning. Befolkningen i Harstad/Narvik-regionen er allerede i stor grad sentralisert rundt de to sykehusene med akuttfunksjoner, og denne trenden er stipulert til å bli betydelig forsterket i årene fremover. I Sør- Troms vil befolkningsøkningen i stor grad komme sykehusnært i kommunene Harstad og Kvæfjord. Ofotenregionen vil ha en tilnærmet stillestående total befolkningsutvikling, med Narvik som eneste med netto økning. Sør- Troms har innbyggere og region Ofoten innbyggere. Innbyggertallet i region Vesterålen er og i region Lofoten er det tilsvarende tallet Det betyr at det bor til sammen mennesker i disse to regionene. Her vil også forventet befolkningsøkning komme i flere av områdene med lengre avstand til sykehus og flyplasser. Disse områdene vil derfor ha spesielt stor gevinst av nærhet til en luftambulansebase nå og i fremtiden. I Lofoten er en betydelig del av befolkningen og fremtidig befolkningsøkning lokalisert i Vågan og på Vestvågøy med kort flytid under de fleste rådende værforhold til en evt baselokalisering ved Stokmarknes. I tillegg til å være en plattform for raskt å bringe høyspesialisert akuttmedisin ut til pasientene, vil det være viktig for å kunne transportere selekterte pasienter raskt til riktig behandlingsnivå. Denne transporttiden tilbake til sykehus vil være uavhengig av hvor helikopteret kommer fra. Men som nevnt over er det de kritisk viktige minuttene fra utrykning til ressursen kommer frem til pasienten for initial stabilisering og oppstart av viktig behandling, som i stor grad blir påvirket ved valg av baselokalisering. Den viktige totale tiden fra symptomstart og første kontakt med helsevesenet til overlevering for videre behandling på sykehus vil også kunne bli betydelig redusert. Innsparing av livsviktige minutter og muligheten for tidlig seleksjon av utvalgte pasienter direkte videre til høyspesialiserte tilbud vil være viktig for store pasientgrupper. Dette kan være pasientene som skal til PCI (utblokking) for akutte hjerteinfarkt eller den alvorlig skadde multitraumepasienten. Dette er eksempler på viktige pasientgrupper hvor tidskritisk innsats i hele behandlingskjeden kan være avgjørende for pasientens leveutsikter, sykdomsforløp, livskvalitet og rehabiliteringspotensiale videre Viktigheten av kortest mulig utrykningstid og tid før ankomst sykehus viktige medisinske konsekvenser av baselokalisering: Plassering av de akuttmedisinske ressursene er viktig for raskt å nå de riktige pasientene, og selektere hvilke pasienter som profiterer på rask videre transport til høyspesialiserte tjenester lokalisert på få sykehus. Fremtidens medisinske utfordringer gjør det likevel fortsatt viktig med nærhet også til mindre sykehus med viktige akuttfunksjoner. Dette kan være pasienten med mistanke om hjerneslag, KOLS- forverring, alvorlige infeksjoner (sepsis), initial stabilisering av traumepasienter og seleksjon av andre risikopasienter som må raskt videre til et større sykehus for videre behandling. Dette kan være det uavklarte, potensielt alvorlig syke barnet. En viktig pasientgruppe er mennesker rammet av akutte hjerneslag. Hvert år rammes mennesker av denne lidelsen i Norge. Antallet er antatt å øke med 50% de neste 20 årene. Det er den 3. hyppigste dødsårsaken og er årsak til stort pleie- og omsorgsbehov. (Nasjonale retningslinjer for behandling og rehabilitering av hjerneslag, Helsedirektoratet 2010). Rundt halvparten av alle som behandles innen en time blir selvhjulpne (seksjonsoverlege Brækken, Nevrologisk avd OUS) Det haster derfor å få pasienten så fort som mulig til nærmeste CT- maskin for å utelukke hjerneblødning før man kan gi 6

7 trombolytisk behandling (blodproppløsende behandling). Hvert minutt teller. De fleste av disse pasientene vil ikke trenge overføring til et høyere nivå, spesielt om man starter behandling tidlig. Flere av de store norske sykehusene har gjennom media fortalt at de har klart å redusere tiden fra ankomst sykehus til ferdig CT- undersøkelse og gitt blodproppoppløsende behandling (trombolyse) helt ned til 7-10 minutt. (VG ) Dette er et gledelig resultat av nitidig jakt på alle de små tidstyvene i behandlingskjeden. En lokalisering av en luftambulansebase nettopp i forhold til en stor desentralisert befolkning som bor langt fra nærmeste sykehus og CT- maskin vil være svært viktig for å nå denne store pasientgruppen i tide til livsviktig terapi. Forskningsbaserte prosjekter som bla prehospitale mobile CT- maskiner er ikke et relevant etablert tilbud i overskuelig fremtid. Verdien for denne pasientgruppen er underkommunisert i rapporten. Som nevnt tidligere er befolkningen i Harstad/Narvikregionen allerede i stor grad sentralisert rundt de to akuttsykehusene. I disse regionene vil derfor tidsgevinsten med helikopter vs biltransport være betydelig mindre eller ikke- eksisterende for mange også i denne store pasientgruppen. Som dokumentert i rapporten vil baselokalisering være spesielt viktig for denne store pasientgruppen, uten at man i rapporten går videre på dette resonnementet i forhold til hvor helikopterbasen skal lokaliseres. Det vises i stedet til et tidligere studie ved Ahus Universitetssykehus som dokumenterer svært lang tid fra symptomdebut til pasientene kommer til CT- undersøkelse, slik at kun en mindre del av pasientene er aktuelle for trombolytisk behandling. Man må anta at overføringsverdien er svært begrenset fra Norges største akuttsykehus med velkjente betydelige kapasitetsmessige og driftsmessige utfordringer, samt en svært heterogen multietnisk befolkning i nedslagsfeltet som gir utfordringer vedrørende informasjon om alarmtegn for å kontakte helsevesenet via nødtelefon (113). Ifølge rapporten er det pr i dag ca 5 trombolysebehandlinger årlig for hjerneslag i Vesterålen, et par i Lofoten og 3 i Harstad. Det er altså en potensiell betydelig behandlingsgevinst ved større oppmerksomhet for denne pasientgruppen i hele regionen. Den viktige informasjonskampanjen til helsepersonell og publikum om viktige alarmtegn for tidlig varsling kunne med stort hell vært koblet opp mot oppstart av ny base. Andre eksempler på pasientgrupper der tidlig oppstart av behandling også ved mindre akuttsykehus er viktig er det akutt syke barnet, den fødende, den kraftig voksende gruppen av eldre pasienter med en forverring av sin kroniske lungelidelse og gruppen med alvorlige infeksjoner (sepsis). Tidlig oppstart av adekvat behandling kan redusere sykelighet og dødelighet, redusere lengden på sykehusinnleggelsen og behovet for mer intensiv medisinsk behandling inkludert respiratorbehandling og intensivopphold. Dette vil også redusere overføringsbehovet til de større sykehusene. Dette er god samfunnsøkonomi med tanke på fordeling og bruk av knappe ressurser, og ikke minst mindre belastning for pasient og pårørende. Verdien av væruavhengig mulighet for utrykning med legebil fra luftambulansebase valg av lokalisering får dramatiske konsekvenser: Ambulansehelikopteret er, spesielt med dagens tilgjengelige helikoptre og mannskapssammensetning, dessverre mer sårbart for vær og redusert sikt enn ambulansefly. Spesielt under nordnorske værforhold er det noen ganger heller ikke mulig å løse oppdragene med noe form for lufttransport. Nærhet til andre ressurser er derfor viktig. Gevinsten av å kunne sende ut et høyspesialisert samtrent akuttmedisinsk 7

8 team er heldigvis uavhengig av transportmetode. (Lossius et al. Acta Anaesthesiol Scand Aug;46(7):771-8.) Bakkebasert tjeneste, legebil, er derfor etablert som en viktig prehospital væruavhengig akuttmedisinsk ressurs. Alle landets luftambulansebaser er nå utstyrt med en egen legebil. Den er oppsatt med tilgjengelig medisinsk utstyr så å si tilsvarende det i ambulansehelikopteret. Legebilen sikrer et prehospitalt akuttmedisinsk spesialisttilbud for de som bor innen kjøreavstand fra basen i tillegg til når det ikke er værmessige forhold for å fly med helikopter. Legebilen som ressurs er så vidt nevnt under presentasjon av basen i Tromsø. I tillegg til legebilene ved luftambulansebasene, er dette nå i tillegg utvidet til å bli et døgnbemannet tilbud lokalisert i Oslo sentrum (høst 2013) og under etablering døgnbemannet i Haugesund. I Helse Vest er drift av en slik ren legebilbase kostnadsberegnet til 12 mill kr årlig som et nødvendig supplement til luftambulansetjenester i nærheten. ( vest.no/omoss/styret/documents/2013/ /Sak% %20B%20Vurdering_dgnbemanna_legebil_Fonna- omrdet.pdf) Flytid fra luftambulansebase Stavanger til Haugesund er for øvrig 18 min sammenlignbar med flytiden fra Evenes til Svolvær/Stokmarknes/Sortland. Oppdrag løst med legebil utgjorde i 2010 over 20 % av de samlede oppdragene ved basene til Norsk Luftambulanse. ( legebiler- til- tjeneste/) På enkelte baser er denne andelen betydelig større. Ved base Tromsø har det vært en 80 % økning av biloppdrag siste år. (Årsrapport Luftambulansebase Tromsø 2012) Stiftelsen Norsk Luftambulanse feirer ankomst av nye spesialbygde legebiler til alle luftambulansebasene (2012). Foto SNLA, o/nye-legebiler-til-tjeneste/ Nytten av legebil er godt dokumentert ved flere av de norske basene, og er på få år blitt en stor og økende del av oppdragsprofilen i hele luftambulansetjenesten. (Nakstad et al. Acta Anaesthesiol Scand May;48(5): ) Gevinstene ved bruk av legebil, relatert til lokaliseringsspørsmålet, er ikke vurdert i rapporten. Om bilen rykker ut fra f.eks Stokmarknes Lufthavn, Skagen, vil den være sentralt plassert i dagens og en fremtidig forventet desentralisert befolkningskonsentrasjon på mennesker på en kjøretid på mindre enn 45 min inkl evt møtekjøring av ambulanse. En betydelig del av dette er innen min utrykningstid. Dette er et befolkningsmessig nedslagsfelt innen relevant avstand for legebilen på ca 10 % av befolkningen i hele Nord- Norge - og nesten tilsvarende det man finner ved luftambulansebasen i Tromsø. Det er et nedslagsfelt som er betydelig større enn dagens legebiltilbud ved base Brønnøysund. En legebil vil være et nytilkommet væruavhengig akuttmedisinsk spesialisttilbud innen relevant kjøreavstand til nesten halvparten av befolkningen i hele nedslagsfeltet til den nye helikopterbasen forutsatt valg av baselokalisering i region 8

9 Lofoten/Vesterålen. Om dette skal opprettes som et separat tilbud i regionen i tillegg til en ny luftambulansebase, vil dette utgjøre en årlig merkostnad på ca 12 mill kr. Denne befolkningen kan ikke dekkes med utrykningskjøring fra nærmeste lokale sykehus med dagens anestesilegebemanning. Ved en lokalisering ved Stokmarknes vil det oppnås relevant nærhet også via biltransport til sårbare storulykkeområder som f.eks Lofast- forbindelsen. Befolkningen i Harstad og spesielt i Narvik- området har som nevnt i rapporten lenge nytt godt av tilbudet om utrykning med anestesisykepleier eller anestesilege fra nærmeste sykehus. Dette er en viktig ressurs som allerede dekker store deler av befolkningen i denne delen av Ofoten/Sør- Troms innen kort tid og spesielt innen 45 min. En evt nyetablering på Evenes vil gi liten medisinsk tilleggsgevinst for de fleste i denne regionen. En legebil tilknyttet en luftambulansebase er en formidabel væruavhengig prehospital ressurs som riktig plassert er et viktig bidrag til å styrke helse- og redningstilbud i regionen for dagens og fremtidens befolkningsmønster. Som forsøkt vist her vil lokaliseringsvalget gi stor forskjell i nytilkommet tilgjengelig beredskap for befolkningen i området. Ringvirkninger for primærhelsetjenesten: Primærhelsetjenesten nå og i fremtiden er i stadig større grad statisk lokalisert på interkommunale legevakter. Dette gir betydelige utfordringer for lokal beredskap, og har dessverre redusert primærlegens rolle som del av det prehospitale tilbud utenfor vanlig arbeidstid. En region hvor konsekvensen av dette har vært spesielt synlig og debattert også nasjonalt, har vært Vesterålen. Lofoten har tilsvarende utfordringer. Ut over det akuttmedisinske tilbudet til den enkelte pasient, vil en lokal styrking av det prehospitale tilbudet også kunne ha en gledelig faglig og bevisstgjørende smitteeffekt for fagområdet akuttmedisin til primærlegene i regionen. Dette vil kunne være et viktig bidrag til rekruttering og stabilisering av lokale legeressurser, noe som har vært en stor utfordring spesielt i denne regionen. Ringvirkninger ambulansetjeneste og AMK: En baselokalisering har en åpenbar faglig smitteeffekt. I hver pasientkontakt mellom ambulansepersonell og prehospital spesialisthelsetjeneste skjer det læring. Geografisk nærhet vil styrke denne muligheten for formell og uformell faglig styrking av tjenesten. Ifølge rapporten er oppdragsmengden prehospitalt betydelig større i de vestlige delene av regionen som i dag dekkes av Nordlandssykehuset. (Årlig antall oppdrag Lofoten ca 4000, Vesterålen ca 4300, Harstad ca 2000, Narvik ca Øvrige tjenester i de østlige områdene har liten oppdragsmengde) Det er velkjent at ambulansetjenesten spesielt i nedslagsfeltet til Nordlandssykehuset har hatt betydelige faglige utfordringer. En intern rapport skal ha vist at i motsetning til ambulansetjenesten i nedslagsfeltet til UNN har de betydelige utfordringer i forhold til forsvarlighet ( Ambulansetjeneste i krise, Ambulanseforum nr 1, 2013, En styrking av det prehospitale tilbudet i denne regionen burde være av spesiell interesse. Baselokalisering relatert til hvilket helseforetak som får baseansvaret er ikke diskutert i rapporten. Dette er en for viktig beslutning til at evt andre tilleggsmotiver for en baselokalisering skal påvirke valget. En fremtidig base vil være et strålende tilskudd til 9

10 rekruttering og nye akuttmedisinske legestillinger i nord som kan være tilknyttet både Nordlandssykehuset og UNN uavhengig av endelig baselokalisering. Slike tilleggsfaktorer må ikke ødelegge for et riktigst mulig faglig baselokalisering for fremtiden. Stillinger tilknyttet en baselokalisering kan, som ved de andre luftambulansebasene, benyttes til klinisk arbeid, systemfaglig arbeid for å styrke ambulansetjenesten, AMK og også akuttmottakene ved alle sykehusene i området. Den prehospitale tjenesten inkl AMK og akuttmottak er for øvrig betydelig underbemannet om man sammenligner administrative legestillinger tilknyttet dette fagfeltet mellom UNN og Nordlandssykehuset. I Tromsø er det for tiden 5, snart 6 hele legestillinger med klinisk og adminstrative prehospitale ansvarsoppgaver. I tillegg kommer en akademisk stilling. Delstillinger for å dekke vaktarbeid kommer i tillegg. Ved Nordlandssykehuset skal en prehospital organisasjon med sammenlignbar størrelse driftes med kun en hel legestilling med administrative forpliktelser, samt øvrige delstillinger for vaktoppgaver etc. De små sykehusene i Lofoten og Vesterålen er sårbare vs tilstedeværende klinisk ledelse som følge av denne ressursknappheten. Baselokalisering vil også ha konsekvens for hvilken AMK- sentral som primært skal styre helikopterressursen. Konsekvenser av dette er ikke vurdert i rapporten. Det startes i august 2013 en utredning i regi Helse Nord om fremtidig AMK- struktur. I november 2013 skal gruppen ha tatt stilling til tre forslag en, to eller opprettholdelse av alle dagens fem AMK- sentraler i landsdelen. ( nord.no/helse- nord- nytt/skal- utrede- amk- organiseringen- article html) De logistikk- og aksjonsbaserte mest krevende prehospitale delene av nedslagsfeltet for den nye luftambulansebasen vil sannsynligvis være i Lofoten og Vesterålen. Der vil avstand til nærmeste sykehus, flyplass, bilambulanse, primærlege eller andre ressurser være den største utfordringen for riktige ressursvalg. I dag betjenes dette området av AMK- Bodø. AMK- sentralen i Tromsø har mindre erfaring med å håndtere hendelser i dette området, i motsetning til større involvering og kompetanse vedrørende dagens nedslagsfelt for AMK- Harstad og komplekse oppdrag i Finnmark. Plassering av basen vil kunne få en konsekvens for hvilken AMK- sentral som primært skal styre ressursen. Ringvirkninger ved sykehusnær lokalisering for intrahospital akuttmedisin, akutte indremedisinske tilstander, akuttmottaksmedisin og elektiv kirurgi: De siste årene har det vært et gledelig fokus på viktigheten av akuttmedisin også i landets akuttmottak. Denne utviklingen har vært drevet frem blant annet av anestesileger med prehospital erfaring. Undertegnede kjenner dette fagfeltet godt etter å ha jobbet mye med innføringen av systematisk triagering av pasientene ved ankomst Akuttmottaket Tromsø (Pasientforløpsprosjektet Hastegradsprosjektet ) og som styremedlem i et nasjonalt triage- nettverk (RETTS Norge). Basert på våre erfaringer fra Tromsø med å prioritere og identifisere hvilke pasienter det haster mest med, er dette nå innført i akuttmottakene og ambulansetjenesten i hele UNN- området. Fra mai 2013 er det også etablert ved Nordlandssykehuset. Intrahospital akuttmedisin og initial stabilisering av pasientene er en tverrfaglig utfordring hvor mange anestesileger med prehospitalt erfaring har bidratt mye. En etablering av en ny akuttmedisinsk spesialitet er diskutert, og vil kanskje redusere betydelige utfordringer ved de større sykehusene og akuttmottakene. Men i akuttmedisinske utfordringer ved de mindre sykehusene er en nærværende akuttmedisinsk orientert anestesilege en svært viktig hjørnestein i pasientvurdering og behandling. 10

11 Både nasjonale og senere regionale nødkirurgikurs for samtrening av operasjonsteam og kirurger og teamtrening av mottak av kritisk syke pasienter i akuttmottak (BEST- stiftelsen) er startet av anestesileger med prehospital bakgrunn. Dette er bla noe av det viktige grunnlagsarbeidet fra Hammerfest og Torben Wisborg som har bidratt til nasjonal traumebehandling og - organisering. Faglig smitteeffekt av en akuttmedisinsk orientert legeressurs i umiddelbar nærhet til et mindre sykehus bør ikke undervurderes. Sykehusene på Stokmarknes og Gravdal har kun tilreisende vikarer som anestesileger. Det er en dyr ordning med liten kontinuitet og svært begrensede faglige ringvirkninger. Ved lokalisering av basen i Lofoten/Vesterålen kunne deler av tjenestetiden for legene tilknyttet basen vært sykehustjeneste også på noen av de mindre sykehusene i regionen i tillegg til relevant tjeneste ved større sykehus som f.eks UNN- Tromsø eller Nordlandssykehuset Bodø. Dette ville kunne skapt svært interessante faglige ringvirkninger og i tillegg vært kostnadsbesparende i forhold til dagens vikarstafett som koster Helse Nord dyrt. Det vil også ha positive ringvirkninger for den elektive operasjonspasienten. Nye ultralydveiledede teknikker er tatt i bruk av anestesileger både prehospitalt og ved f.eks regionale anestesibedøvelser. Dette fagområdet har revolusjonert både akuttmedisinske diagnostiske muligheter, muligheten for å lokalisere blodårer og etablere katetertilganger hos den ustabile pasient og gitt regionale bedøvelsesteknikker en renessanse i anestesifaget. Mange pasienter kan opereres uten generell anestesi (totalbedøvelse sovende pasienter) og det gir bedre muligheter for smertebehandling etter operasjoner og mindre observasjonsbehov. Tilgang på ultralydutstyr og - ferdigheter vil kunne være nyttige både for å styrke tilbudet til elektive, spesielt ortopediske, pasienter og ved akutte tilstander i og utenfor sykehus. Styrket lokal beredskap pre- og intrahospitalt utfordringer med bakketransport til nærmeste flyplass: Dagens vikarbaserte tjeneste ved sykehusene i Lofoten og Vesterålen, med kun en tilgjengelig anestesilege, gir en er spesielt sårbar bemanning ved større hendelser utenfor sykehus i denne regionen. Utrykning fra sykehus for å delta i pasientbehandling eller ved et større skadested skjer på bekostning av pasientarbeid og akuttmedisinsk beredskap på sykehuset. Denne sårbarheten har vært synliggjort ved flere ulykker den senere tid og nå også ved en større katastrofeøvelse ved Stokmarknes Lufthavn, Skagen. Det vanskeliggjør også adekvat følge fra sykehus til nærmeste flyplass av ustabile pasienter som skal hentes med ambulansefly. Dette medfører tidstap for pasienten og unødig bruk av begrenset flytid for ambulanseflyene som går med til at følgepersonellet på flyet må reise inn til sykehus for å overta pasientbehandling der. I rapporten har man vektlagt dette som et argument for lokalisering Evenes i forbindelse med nedleggelsen av Narvik Lufthavn, Framnes. Dette er et sykehus med flere tilgjengelige anestesileger for biltransport. Den sannsynlige fremtidige nedleggelsen av Leknes lufthavn som følge av ny stamflyplass på Gimsøy, vil gi betydelig større utfordringer vedr følgepersonell med kun en tilgjengelig anestesilege på Nordlandssykehuset Lofoten. Dette er ikke vektlagt i rapporten. Bedret fødetilbud i regionen: Som det fremgår i rapporten er det et svakt fødetilbud med kun fødestue tilgjengelig, spesielt i Lofoten- regionen. Mange av disse pasientene overflyttes ifølge rapporten i praksis til Bodø før fødsel, tross faglig og geografisk åpning for å bli håndtert lokalt ved 11

12 en fødeavdeling ved Nordlandssykehuset Stokmarknes. Ved ambulansehelikopterbasen i Tromsø utgjør transport av fødende til fødeavdeling 8-10 % av alle oppdrag. En evt økt pasientstrøm av fødende fra Lofoten til Vesterålen vil kunne avlaste fødeavdelingen ved Nordlandssykehuset Bodø og gi redusert behov for akutte transporter med ambulansefly som konkurrerer om en allerede knapp ambulanseflyressurs som skal dekke hele landsdelen. Her vil også fremtidig flyplass- struktur i Lofoten være relevant. Sårbarhet Lofoten/Vesterålen: I tillegg til å ha en spredt befolkning i forhold til sykehusstruktur og nåværende og fremtidige flyplasser, er spesielt Lofoten og Vesterålen områder med mye industri, trafikk og turisme. Lofoten alene har et betydelig antall turister, årlig angivelig ca 1 mill turister ifg destinasjon Lofoten, hvorav overnattingsdøgn knyttet til overnattingssteder. (jfr høringsuttalelse fra Vestvågøy Arbeiderparti v/finn Pettersen) Tross noe sesongvariasjoner er den nye trenden større grad av helårsturisme. Ved dødsfall og ulykker i norsk natur er utenlandske turister betydelig overrepresentert. (A- magasinet nr.19, mai 2013). Trenden med mer friluftsliv og ekstremsport har allerede gitt en betydelig økning av oppdragsmengden for luftambulansen i Tromsø. En baselokalisering i Lofoten/Vesterålen vil bidra med nærhet til en viktig initial ressurs ved lettere redningsoppdrag på land og kystnært i denne regionen. I tillegg vil erfaringer fra andre baser tilsi at en ny base vil kunne ha gunstig effekt på lokalt samarbeid med politi, andre redningsressurser og øvrig frivillig beredskap. En nedleggelse av flyplassen på Leknes vil redusere tilgjengeligheten til rask ambulanseflytransport fra Nordlandssykehuset Lofoten og befolkningen i Vest- Lofoten. Dette kunne også tale for en baselokalisering nærmere Lofoten. Dette har ikke blitt tillagt vekt i rapporten. Rapporten mener en lokalisering på Evenes ut fra værvurderinger i større grad vil ivareta befolkningen også i Lofoten heller enn en nærmere baselokalisering ved Stokmarknes. Dette virker som en noe underlig konklusjon ut fra værsituasjonen de fleste av årets dager. Ved et evt værskille Lofoten- Vesterålen vil det også i mange tilfeller evt være mulig å transportere pasienten vestover mot bedre flyforhold derfra, om ikke redningshelikopter fra Bodø da er en mer aktuell og tilgjengelig ressurs. Dette er et operasjonsmønster velkjent fra andre deler av landet. Lokalisering på eller like ved sykehus vs tilgang til blodprodukter og transfusjon utenfor sykehus. Et av de nye satsningsområdene innen traumebehandling er tidligere og riktig bruk av blodprodukter. I dette inngår muligheten for å gi blod og andre blodprodukter så raskt som mulig til den blødende traumepasienten, også utenfor sykehus. Luftambulansemiljøet i Tromsø har vært tidlig ute i Norge med dette tilbudet, noe som er muliggjort av nær lokalisering til sykehuset og blodbanken. Muligheten for å kunne ha med blodprodukter er spesielt relevant for en base i Hålogalandsregionen der nødvendig faglig sentralisering av den hardt skadde traumepasient medfører lang transporttid. En sykehusnær lokalisering åpner for å ha dette som et lett tilgjengelig tilbud. Dette er så vidt nevnt initialt som en av fordelene med sykehusnær lokalisering, men er noe underlig ikke vektlagt som et moment vedr baseplassering i rapporten. 12

13 Lokalisering vs ulykkesutsatte risikoområder, redningsoppdrag og tilgang på andre helikopterressurser: Området spesielt i Lofoten og Vesterålen har vært omtalt som sårbare også med tanke på lokale ressurser ved større traumer. (Regionalt traumesystem for Helse Nord, 2010) Regionen har en rekke utfordringer i områder med dårlig redningsteknisk og helsemessig infrastruktur. Lofast- forbindelsen er i tillegg til turisme, tungtransport og mye desentralisert industri eksempler på dette. Hele Hålogalandsregionen har med dagens basestruktur for ambulanse- og redningshelikopter lang avstand til nærmeste luftbaserte ressurs. De østlige delene av området er likevel noe bedre dekket. Dette fremgår ikke så tydelig i rapporten. Den omtaler nærmeste svenske ressurs, luftambulansehelikopter fra Gällivare med 45 min optimal flytid til Narvik, og velger deretter å tone ned dette som en ressurs i regionen. Dette er for øvrig nesten samme praktiske flytid som fra Tromsø til Narvik- området. Rapporten toner i betydelig grad ned verdien av nåværende og fremtidig betydelige styrkekonsentrasjon av Forsvarets Bell- helikoptre og fremtidig lokalisering av den potente og hypermoderne allværsmaskinen NH- 90 ved Bardufoss. Dagens erfaring er at de militære helikoptrene ofte utgjør en viktig redningsressurs, i tillegg til å kunne levere utvidet helseberedskap deler av året. Rapportens 22. juli- inspirerte bekymring for at både militære helikoptre og redningshelikoptre i regionen vil være opptatt med andre transportforpliktelser enn helse og redning, vil neppe være relevant ved de fleste større potensielle hendelser i denne regionen. Et Bell- helikopter stasjonert på Bardufoss med helsepersonell har tidligere vært en tilgjengelig helårsressurs frem til helikopterengasjementet i Afghanistan, men har de senere årene i større grad vært tilgjengelig og oppbemannet med beredskap kun ved økt militær øvingsaktivitet i regionen. Dette bildet kan raskt endres igjen. Norges største konsentrasjon av militære helikopterressurser ved Bardufoss flystasjon relativt nært en evt baselokalisering på Evenes er ikke avmerket i kartmaterialet i rapporten. Redningshelikopteret i Bodø blir omtalt som en fullverdig luftambulanseressurs for spesielt Lofoten og delvis Vesterålen. Primæroppgaven til denne ressursen er likevel nettopp å være et redningshelikopter som dekker store områder av Norskehavet og en betydelig del av den norske kystflåten. Samtidighet med andre oppdrag er i mindre grad belyst. Ifg rapporten er redningshelikopteret i Bodø den avdelingen av 330- skvadronen som flyr flest oppdrag i Norge. De betydelige utfordringene med anskaffelser av nye redningshelikoptre og velkjente driftsmessige utfordringer frem til en sannsynligvis forsinket utfasing av dagens Sea- King redningshelikoptre er ikke omtalt. Det virker å være en overhyppighet av redningsoppdrag som også kan løses i sin helhet eller med viktig initialt bidrag fra en luftambulanseressurs spesielt i Lofoten og i Vesterålen. Jfr tall fra HRS- Bodø fremlagt av Lofotrådsrepresentant Jonny Finstad er Lofoten og spesielt Vågan betydelig overrepresentert. ( Dette var sammen med bla flere veiløse områder spes i Raftsundet/Vågan- området et argument for deres innspill om baselokalisering Svolvær. Ved baselokalisering Stokmarknes istedenfor Evenes vil det være en flytid til store deler av både Vågan, isolerte områder av Hadsel Innland og Lødingen Vestbygd på kun min. Dette er like raskt eller raskere enn flyavstand fra Tromsø til de mest ulykkesutsatte områdene på Kvaløya og Lyngen. En evt lokalisering på Evenes vil som nevnt i rapporten gi større nærhet til vinterturisme i Narvik- området. Men vintersport utenfor preparerte løyper i 13

14 skredutsatte områder er i betydelig vekst i Lofoten og Vesterålen. Nytten av et helikopter bla i tidlig skredinnsats bør uansett vurderes nøye opp mot andre bedre dokumenterte helsegevinster. Nærhet til et ambulansehelikopter med rask responstid gir ut fra erfaringer ved Tromsøbasen jfr uttalelser fra akuttmedisiner Mads Gilbert liten helsegevinst når man først er skredtatt. ( Avslutning: Jeg håper Helse Nord gjør et riktig og modig valg vedrørende baselokalisering hvor det tas tilstrekkelig hensyn til dagens og fremtidens befolkningsfordeling i forhold til andre ressurser i regionen. En klok beslutning med vektlegging av den totale samfunnsøkonomiske gevinsten, helsegevinst for den enkelte og positive ringvirkninger for øvrige ressurser, vil sikre at Helse Nord og befolkningen vil få optimalt igjen for en så viktig investering. Fordeler ved en mer vestlig lokalisering i geografisk nærhet til Lofoten/Vesterålen-regionen må vurderes mer nøye og tillegges stor vekt for å sikre et mer likeverdig tilbud til hele befolkningen. Illustrasjon av aktuelle flytider fra luftambulansebase Tromsø og en tilsvarende 20- minutters flytid fra base Stokmarknes. (Basert på figur fra TH Edorsen, Lufttransport) 14