Evaluering av det interkommunale barnevernet Ytre Helgeland: kommunene Herøy, Alstahaug, Leirfjord, Dønna og Træna

Transkript

1 NF-notat nr. 1005/2013 Evaluering av det interkommunale barnevernet Ytre Helgeland: kommunene Herøy, Alstahaug, Leirfjord, Dønna og Træna Hege Gjertsen Willy Lichtwarck 30 år

2 Postboks 1490, N-8049 BODØ Tlf / Fax Publikasjoner kan også bestilles via nf@nforsk.no Arbeidsnotat nr. 1005/2013 ISSN-nr.: Antall sider: 42 Prosjekt nr: 1408 Prosjekt tittel: Evaluering av det interkommunale barnevernet Ytre Helgeland Oppdragsgiver: Ytre Helgeland barneverntjeneste Pris: kr. 50,- Evaluering av det interkommunale barnevernet Ytre Helgeland: kommunene Herøy, Alstahaug, Leirfjord, Dønna og Træna av Hege Gjertsen og Willy Lichtwarck Nordlandsforskning utgir tre skriftserier, rapporter, arbeidsnotat og artikler/foredrag. Rapporter er hovedrapport for et avsluttet prosjekt, eller et avgrenset tema. Arbeidsnotat kan være foreløpige resultater fra prosjekter, statusrapporter og mindre utredninger og notat. Artikkel/foredragsserien kan inneholde foredrag, seminarpaper, artikler og innlegg som ikke er underlagt copyrightrettigheter.

3 FORORD Barneverntjenesten Ytre Helgeland tok vinteren 2013 kontakt med Nordlandsforskning og ønsket en evaluering av det interkommunale samarbeidet rundt barneverntjenesten. Formålet med evalueringen har vært å få kunnskap om hvordan de ansatte i barnevernet, samarbeidspartnere, politikere og rådmenn opplever at barnevernet fungerer i dag, og da særlig med fokus på hvordan samarbeidet mellom barneverntjenesten og ulike instanser erfares. Vi håper at evalueringen vil kunne gi et utfyllende bilde av hvordan barneverntjenesten i Ytre Helgeland fungerer i dag hva som oppleves å fungere godt, og hvilke områder som man opplever utfordrende. Erfaringene man har gjort seg med en interkommunal barneverntjeneste i Ytre Helgeland vil også kunne ha overføringsverdi til andre kommuner som har gått sammen om eller som vurderer å etablere interkommunale tjenester. Evalueringen ble gjennomført i april og mai 2013, og er basert på intervju med ledere og ansatte ved barneverntjenesten, samarbeidsinstanser, samt politikere og rådmenn i kommunene Leirfjord, Dønna, Træna, Alstahaug og Herøy. Vi vil rette en stor takk til alle som stilte opp til intervju. Vår hovedkontakt i barneverntjenesten Ytre Helgeland har vært barnevernleder Wanja Brattli. Vi vil takke for et godt samarbeid i forbindelse med gjennomføringen av evalueringen. Takk også til vår kollega ved Nordlandsforskning, Cecilie Høj Anvik, som har lest igjennom et utkast av arbeidsnotatet og gitt konstruktive tilbakemeldinger. Bodø, juni

4 SAMMENDRAG Det interkommunale barnevernet i Ytre Helgeland omfatter kommunene Herøy, Alstahaug, Dønna, Leirfjord og Træna. Barneverntjenesten ble interkommunal i Hovedkontoret ligger i Leirfjord. Bakgrunnen for sammenslåingen av barneverntjenesten var knyttet til at flere av kommunene i samarbeidet er små. Man ønsket å skape en faglig sterkere og større tjeneste, samtidig som et større interkommunalt barnevern vil kunne forhindre for tette relasjoner mellom saksbehandlerne og klientene. Hensikten med evalueringen har vært å dokumentere og diskutere erfaringer som samarbeidsinstanser, rådmenn, politikere og ansatte i barnevernet har med barneverntjenesten Ytre Helgeland. Evalueringen er basert på intervju med leder og ansatte i barnevernet, representanter fra samarbeidspartnerne, rådmenn og politikere. Vi har totalt intervjuet 56 personer fra de fem kommunene som inngår i barnevernsamarbeidet. Evalueringen viser at det varierer hvordan samarbeidsinstansene vurderer samarbeidet med og organiseringen av barneverntjenesten. Mens halvparten av samarbeidspartnerne vi har intervjuet, mener at tjenesten er blitt bedre, mener omtrent en like stor andel at tjenesten er uforandret. Kun svært få mener at tjenesten er blitt dårligere. Og til tross for at flere ikke har opplevd store endringer etter at tjenesten ble interkommunal, er det stor enighet om at man ikke ønsker å gå tilbake til gammel organisering med kommunale tjenester. Det understrekes at kommunene som inngår i samarbeidet, er til dels svært små kommuner som vanskelig alene kan opprette robuste og stabile barneverntjenester på egen hånd. Også utfordringer knyttet til saksbehandlers nærhet til barna og familiene gjør at de aller fleste ønsker en interkommunal tjeneste. Informantene peker på at barnevernet er blitt en faglig dyktigere tjeneste, med et større og mer robust fagmiljø. De fleste samarbeidspartnerne mener også at barnevernet i dag er blitt flinkere til å holde dem orientert om hva som skjer i en sak etter at de har meldt en bekymring. Samarbeidsinstanstansene peker samtidig på enkelte utfordringer ved samarbeidet med barnevernet. De fleste opplever tilgjengeligheten til barnevernet som god. Likevel er det flere som mener at barnevernet ikke alltid er enkel å få kontakt med etter at tjenesten ble interkommunal og hovedkontoret ble lagt til Leirfjord. Flere mener at barnevernet kan bli flinkere til å informere samarbeidspartnerne om hvordan de jobber, hva som skjer i en sak etter at det er meldt inn en bekymring osv. Flere gir også uttrykk for at de synes barnevernet jobber lite forebyggende. Samarbeidsinstansene mener deres rolle i forhold til barnevernet først og fremst er knyttet til å melde inn bekymringer og samarbeide om tiltak, opprettholde et godt forhold til foreldrene og bidra til positive holdninger overfor barneverntjenesten. Rådmennene og ordførerne mener i all hovedsak at barneverntjenesten er blitt styrket etter at tjenesten ble interkommunal. Forhold som de fleste trekker frem er knyttet til det at barnevernet er blitt en faglig bedre og mer profesjonell tjeneste, samtidig som brukernes rettssikkerhet er blitt bedre. I tillegg unngår man i dag for tette relasjoner mellom saksbehandlerne og brukerne. Men, i likhet med samarbeidsinstansene, peker også de 2

5 administrative og politiske lederne i kommunene på forhold som er utfordrende. Dette dreier seg om at barnevernet kan bli mer tilgjengelig, kan jobbe mer forebyggende og kan utnytte egen kompetanse bedre. I tillegg understrekes viktigheten av god og tidlig informasjon fra barnevernet og vertskommunen til samarbeidskommunene om ressursbehov og bruk i barnevernet. Ansatte ved barneverntjenesten legger i likhet med samarbeidsinstansen, rådmennene og politikerne, stor vekt på at tjenesten i dag har større faglig kompetanse, samt at man nå slipper for tette relasjoner mellom saksbehandler og familie i vanskelige saker. De trekker også frem som positivt med barneverntjenesten at mulighetene for kompetanseheving er gode og at det oppleves enklere å rekruttere søkere med ønsket kompetanse til utlyste stillinger. Også de ansatte peker på utfordringer knyttet til dagens organisering med en interkommunal tjeneste. De peker særlig på at avstanden til flere av samarbeidsinstansene er blitt større, de har fått mer reisetid, samt at de får få bekymringsmeldinger fra enkelte instanser. 3

6 INNHOLDSFORTEGNELSE FORORD... 1 SAMMENDRAG... 2 TABELLOVERSIKT... 5 FIGUROVERSIKT INNLEDNING Formålet med evalueringen Bakgrunn Barnevernets oppgaver Barneverntjenesten Ytre Helgeland Metodisk tilnærming og datagrunnlag Arbeidsnotatets oppbygning SAMARBEIDSINSTANSENES VURDERING AV BARNEVERNET Innledning Barneverntjenestens samarbeid med ulike instanser Samarbeidsinstansenes vurdering av barnevernet Fordeler med en interkommunal barneverntjeneste Et større og mer robust fagmiljø Saksbehandlerne i barnevernet har mindre nærhet til familiene Tilbakemelding fra barneverntjenesten Utfordringer knyttet til samarbeidet med barneverntjenesten Informasjon fra barnevernet Barnevernets tilgjengelighet og synlighet Å jobbe forebyggende Andre utfordringer samarbeidsinstansene opplever Samarbeidsinstansenes vurdering av egen rolle overfor barnevernet Rådmennene og politikernes vurdering av barnevernet Sammendrag BARNEVERNTJENESTENS VURDERING AV EGEN TJENESTE Innledning Fordeler med en interkommunal tjeneste Økt faglig kompetanse og flere saksbehandlere å spille på Nye muligheter for å jobbe forebyggende Utfordringer sett fra barnevernets side Større avstand til samarbeidskommunene Finansieringsordningen og krav til rapportering Forventninger til samarbeidspartnerne Andre utfordringer barnevernet opplever Sammendrag AVSLUTTENDE DRØFTINGER Sammendrag Anbefalninger for et fremtidig barnevern i Ytre Helgeland REFERANSER

7 TABELLOVERSIKT Tabell 1 Antall innbyggere, og antall og andel barn 0-17 år i kommunene pr Tabell 2 Oversikt over barnevernsaker i Ytre Helgeland, Tabell 3 Oversikt over barn med tiltak pr , 2000 og Tabell 4 Oversikt over informanter fra ulike instanser Tabell 5 Oversikt over hvorvidt samarbeidsinstansene mener barnevernet er blitt bedre, er uforandret eller blitt forverret, etter at den ble interkommunal. Absolutte tall. N= Tabell 6 Oversikt over hvorvidt samarbeidskommunene mener barnevernet er blitt bedre, er uforandret eller blitt forverret, etter at den ble interkommunal. Absolutte tall. N= FIGUROVERSIKT Figur 1 Andel av informanter fra samarbeidskommunene som mener at barneverntjenesten er blitt bedre, er uforandret eller er blitt forverret etter at tjenesten ble interkommunal. N=

8 1 INNLEDNING 1.1 FORMÅLET MED EVALUERINGEN I Nordland har halvparten (22) av kommunene valgt å gå sammen om å opprette en interkommunal barneverntjeneste. Interkommunalt samarbeid er i denne sammenheng definert som et formalisert samarbeid mellom to eller flere kommuner om hele eller deler av barneverntjenesten. I dette arbeidsnotatet brukes begrepet om det å ha felles barneverntjeneste med minst én annen kommune. En av kommunene er da vertskommune og utfører oppgavene etter barnevernloven på vegne av alle kommunene i samarbeidet. Vi har evaluert barneverntjenesten Ytre Helgeland, som omfatter kommunene Leirfjord, Alstahaug, Dønna, Herøy og Træna, med Leirfjord som vertskommune. I dette arbeidsnotatet presenterer vi resultatene fra denne evalueringen. Formålet med evalueringen har vært å løfte frem hvordan samarbeidspartnere, ansatte i barnevernet, rådmenn og politikere vurderer og erfarer det interkommunale barnevernet i Ytre Helgeland. Det har vært sentralt i evalueringen å se på hva som fungerer godt i dag og hva som oppleves som utfordrende. Sentrale forskningsspørsmål har vært: Er dagens organisering av barnevernet i Ytre Helgeland tilfredsstillende? Hvordan vurderes samarbeidet mellom barnevernet og samarbeidsinstansene? Hva opplevdes som bra med barneverntjenesten? Hvilke utfordringer opplever man knyttet til organiseringen av tjenesten og samarbeidet mellom barnevernet og ulike instanser? I dette kapitlet vil vi først si litt om bakgrunnen for evalueringen, hva som er barnevernets oppgaver og hvordan barneverntjenesten i Ytre Helgeland er organisert. Vi vil så redegjøre for den metodiske tilnærmingen og datagrunnlaget, for deretter kort å ta for oss hvordan arbeidsnotatet er bygd opp. 1.2 BAKGRUNN Sentrale myndigheter stimulerer i stadig økende grad kommunene til å etablere interkommunale løsninger. Motivasjonen er knyttet til flere forhold, ikke minst ønsket om stordriftsfordeler, og dermed mer effektiv tjenesteproduksjon. Når det gjelder den kommunale barneverntjenesten har sentrale myndigheter vært aktiv i forhold til å stimulere til etablering av ulike interkommunale løsninger, spesielt i regioner med småkommuner. Begrunnelsen fra myndighetene er knyttet til en vurdering av manglende kompetanse, få fagfolk, små fagmiljøer, og derav en oppfatning av manglende evne til å gripe inn overfor barn med vansker (Clifford og Lichtwarck 1996). Interkommunalt samarbeid vil i dette perspektivet i mindre grad være fokusert på stordriftsfordeler, men heller fremstå som et virkemiddel for å skape bedre og mer robuste fagmiljøer, og dermed indirekte medvirke til bedre kvalitet på tjenestene (Lichtwarck og Clifford 2010). Myndighetens sterke ønske om å bruke interkommunale samarbeid som et verktøy for å utvikle bedre barneverntjenester i 6

9 kommunene, har blant annet ført til at man har gått relativt langt i å legge til rette for slike løsninger, blant annet ved at det er gitt anledning til å overføre vedtaksmyndighet til en annen kommune som inngår i det interkommunale samarbeidet. Dette har resultert i at mange regioner har utvikler ulike interkommunale samarbeidsløsninger innenfor barnevernfeltet. I 2012 hadde 188 kommuner interkommunal barneverntjeneste (KS b). Det vil si 44 prosent av alle kommuner. Over halvparten (52 %) av de små kommunene (under innbyggere) deltok i 2011 i et interkommunalt samarbeid om barnevern, i tillegg til at flere hadde planer om å inngå et slikt samarbeid (Deloitte 2012). Tanken om samarbeid og samordning mellom barnevern i nabokommuner har på mange måter vært en naturlig utvikling sett i lys av geografiske og demografiske forhold i Norge. Det er mange småkommuner og mange utøvere i barnevernet som i stor grad arbeider isolert, med en opplevd mangel på faglig feedback og støtte. Barnevernet i mange distriktskommuner sliter også med utskifting av fagpersonale innenfor kortere tidsrom. Dette kan gjøre det vanskelig å etablere nyttig lokalkunnskap og robuste samarbeidsrelasjoner lokalt. Mange kommuner er med andre ord så små at de på egen hånd har vanskelig for å etablere et fagmiljø som er robust og stabilt nok til å kunne håndtere de krevende og belastende oppgavene som arbeid med barnevern kan innebære. Faglig dialog på tvers av kommunegrensene har tidligere foregått i form av et mer uformelt samarbeid mange steder, mens det nå er gitt en mer formalisert aksept fra myndighetene om å sette i gang med ulik grad av samordning/felles organisering av aktiviteter. Det er ikke gjennomført mange studier av interkommunale samarbeidsløsninger i barnevernet. Den viktigste evalueringsrapporten (Brandtzæg 2006) konkluderer med at interkommunalt samarbeid har hatt størst effekt når det gjelder håndteringen av de tunge omsorgssakene, og at man i mindre grad har klart å prioritere det forebyggende arbeid. Brandtzæg (2006) hevder også at interkommunalt samarbeid ikke synes å ha bidratt til å redusere barneverntjenestens tilgjengelighet. Tvert imot; det synes heller å være slik at større fysisk avstand kan gjøre det lettere å ta kontakt med barnevernet (ibid.). Årsaken til dette er at brukerne føler seg mer anonyme når de slipper å gi seg til kjenne i eget kommunehus. At antall bekymringsmeldinger har økt, spesielt i små og «gjennomsiktige» kommuner, understøtter dette. Kombinert med at man gjennom samarbeidet har fått en bedre og mer stabil barneverntjeneste, som i større grad er i stand til å gi brukerne de tjenestene de har krav på, kan man hevde at brukernes rettssikkerhet, i en del henseende, er blitt styrket. Ifølge Brandtzæg (2006) kan det også være grunn til å forvente at kostnadene til tiltak vil kunne reduseres på sikt etter hvert som samarbeidet får stabilisert seg, og at man får rettet mer av innsatsen over mot forebyggende arbeid. Hovedkonklusjonen fra denne evalueringen er at barnevern er et område som synes å være godt egnet for interkommunalt samarbeid (ibid.). Det eksisterer i dag flere former for formelle interkommunale samarbeidsformer (Leknes m.fl. 2013). Vertskommunesamarbeid etter kommuneloven 28b er en relativt ny samarbeidsform 1, som gir adgang til delegasjon av lovpålagte myndighet til en samarbeidskommune (ibid.). Det interkommunale samarbeidet om barneverntjenesten i Ytre Helgeland er etablert som administrativt samarbeid. Dette innebærer en delegasjon av myndighet fra samarbeidskommunene til rådmannen i vertskommunen. Det er inngått en 1 Reglene trådte i kraft 1. januar

10 samarbeidsavtale mellom vertskommunen og hver av samarbeidskommunene. Hva som nedfelles i samarbeidsavtalen legger føringer for hvilke styringsmuligheter samarbeidskommunene har. 1.3 BARNEVERNETS OPPGAVER Barnevernets hovedoppgave er å sikre at barn og unge som lever under forhold som ses å kunne skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Barnevernet skal dessuten bidra til trygge oppvekstkår for alle barn og unge. Både kommunene og staten har oppgaver og ansvar på barnevernområdet. Alle kommuner skal ha en barneverntjeneste som utfører det daglige arbeidet etter barnevernloven. Den kommunale barneverntjenesten skal, jfr. barnevernloven 2-1, gjøre undersøkelser dersom det er grunn til å tro at et barn er utsatt for omsorgssvikt, og å iverksette eventuelle hjelpetiltak overfor barnet og eventuelt også familien. Hjelpen kan gis i form av råd og veiledning, eventuelt i kombinasjon med andre hjelpetiltak. Vanlige hjelpetiltak er for eksempel barnehageplass, støttekontakt, økonomisk stønad og besøkelses- og avlastningshjem. Dette er tiltak kommunen har ansvaret for å vedta og som er frivillige for brukerne (Otterlei 2003). I tillegg til tiltak skal barnevernet også gi råd og veiledning, samt drive forebyggende arbeid. Når barnevernet får en bekymringsmelding skal det innen en uke avklares om barnevernet skal sette i gang en undersøkelse eller om meldingen skal henlegges. En undersøkelse skal gjennomføres innen tre måneder, men i særlige tilfeller kan fristen være seks måneder. Undersøkelsen kan konkludere med henleggelse eller iverksettelse av tiltak. Barneverntjenesten har også ansvar for å gripe inn dersom tiltakene i hjemmet ikke er tilstrekkelige for å ivareta barnets behov. Barneverntjenesten kan da for en periode i samråd med foreldrene formidle plass i fosterhjem eller institusjon, eller på et senter for foreldre og barn. Dersom et barn skal plasseres utenfor hjemmet uten foreldrenes samtykke, må det treffes vedtak om dette i Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker. Det er likevel den kommunale barneverntjenesten som utreder saken og som skal iverksette slike tiltak. I barnevernloven skilles det mellom hjelpetiltak og omsorgstiltak. Hjelpetiltak er de frivillige tiltak, som kommunen har ansvaret for, mens omsorgstiltak innebærer at det er truffet vedtak i Fylkesnemnda om at barneverntjenesten skal overta omsorgen for et barn, jfr. barnevernloven I disse sakene plasseres, som nevnt, barna utenfor hjemmet i for eksempel fosterhjem eller i institusjon. 2 Barneverntjenesten skal også følge opp unge over 18 år som har vært i fosterhjem eller institusjon og som ønsker oppfølging fra barneverntjenesten perioden 18 til 23 år. Barnevernsektoren har økt i omfang de siste årene, både med tanke på hvor mange barn som får tiltak, hvilke tiltak de får og hvor mange som arbeider i denne sektoren. Ved 2 Barn og unge kan også akutt eller midlertidig plasseres utenfor hjemmet, uten at barneverntjenesten har overtatt omsorgen (BLD 2012). Unge kan i tillegg plasseres utenfor hjemmet på grunn av egen atferd, jfr og 4-26 (ibid.). 8

11 utgangen av 2011 var det barn og unge som mottok tiltak fra barnevernet, mens tallet for 1994 var Veksten i barnevernet de siste årene skyldes i stor grad en økning i antall barn som mottok hjelpetiltak i hjemmet. Nær 84 prosent av alle barn og unge som mottok tiltak fra barnevernet i 2011, mottok hjelpetiltak (SSB 2013). Det har også vært en stor vekst i nye årsverk i barnevernssektoren (KS 2012). Sektoren er i løpet av de siste tiårene samtidig blitt mer profesjonalisert. Det er færre ufaglærte som jobber i barnevernet og flere fagfolk. Særlig har andelen av barnevernspedagoger økt. Barneverntjenesten har i tillegg utviklet mange nye tiltak og økt sitt tilbud til befolkningen de senere årene, ikke minst i byene (Schjelderup m.fl. 2005). Fauske m.fl. (2009) peker for øvrig på at barneverntjenestene varierer mye fra kommune til kommune. 1.4 BARNEVERNTJENESTEN YTRE HELGELAND I 2008 vedtok kommunene Herøy, Alstahaug, Dønna og Leirfjord å opprette en interkommunal barneverntjeneste. Træna kommune kom med i samarbeidet Kommunesamarbeidet skulle organiseres etter kommunelovens 28 b (administrativt vertskommunesamarbeid). Det ble tatt utgangspunkt i at oppstartsdato skulle være Herøy, Alstahaug, Leirfjord og Dønna vedtok å delta i en interkommunal barneverntjeneste, og det ble bestemt at Herøy kommune skulle være vertskommune. Dette ble endret i ettertid da Leirfjord kommune ikke vedtok dette. Prosjektet var da kommet så langt at det ble bestemt at Herøy kommune skulle fullføre prosjektarbeidet. Det var på dette tidspunktet også et ønske fra flere om at hovedkontoret skulle ligge i Sandnessjøen, ut fra at det ville gi større nærhet til alle kommunene i samarbeidet. Det ble imidlertid tatt en politisk beslutning om at Leirfjord skulle være vertskommune og at hovedkontoret skulle ligge her. Begrunnelsen for å opprette en interkommunal barneverntjeneste i Ytre Helgeland var knyttet til at barnevernet i flere av de minste kommunene opplevdes å være sårbart, og hadde få ansatte. Gjennom å etablere en interkommunal barneverntjeneste ønsket man å bygge opp et større fagmiljø som var mindre sårbart ved sykdom og vakanser, noe som blant annet ville bety at tiltak kunne følges opp på en mer tilfredsstillende måte. Et større fagmiljø ville også gi et bedre grunnlag for utvikling av kompetanse og faglighet i tjenesten. Ifølge Virksomhetsplan for Barneverntjenesten Ytre Helgeland ( ) var siktemålet med sammenslåingen følgende; stabilie tjenester, bedre fagmiljø, mer robuste tjenester og økt rettssikkerhet til brukerne. Opprettelsen av en interkommunal tjeneste har altså ikke vært begrunnet ut fra et ønske om en mer effektiv tjeneste i betydningen økonomiske besparelser. Det var likevel et ønske om at en interkommunal løsning skulle kunne sikre bedre ressursutnyttelse og også gi mer rom for forebyggende tiltak. Rekruttering har også vært en utfordring for barneverntjenesten i de minste kommunene. Et større fagmiljø vil kunne gjøre barneverntjenesten til en mer attraktiv arbeidsplass, og dermed gjøre det enklere å rekruttere fagfolk med ønsket kompetanse, samt bygge opp en mer spesialisert kompetanse. Fra barnevernets side var det i utgangspunktet et ønske om at alle saksbehandlerne skullle være samlokalisert ett sted, men samarbeidskommunene ønsket tilstedeværelse i 3 SSB, barnevern, Statistikkbanken Før Træna kom med i samarbeidet het tjenesten Barneverntjenesten i HALD-kommunene. 9

12 kommunene. Det ble derfor bestemt at den interkommunale barneverntjenesten Ytre Helgeland skulle ha fysisk tilstedeværelse i alle deltakerkommunene. Barneverntjenesten er i dag organisert med et hovedkontor i Leirfjord, og avdelingskontor i de øvrige kommunene. Det ble også bestemt at det skulle legges til rette for at de ansatte i hovedsak skulle ha sin arbeidsplass i kommunen der de allerede var tilsatt. I alle samarbeidskommunene, med unntak av Alstahaug, har barneverntjenesten beholdt sine opprinnelige kontorer. Deltakerkommunene skal stille nødvendig utstyr for virksomhetene på avdelingskontorene. Kostnadene skal belastes den enkelte kommune. I dag har leder, nestleder og den merkantile stillingen fast arbeidssted ved hovedkontoret. De øvrige saksbehandlerne er fordelt på alle fem kontorene, men har fast møtedag i Leirfjord hver mandag, og eventuelt ellers når det er behov eller ønske om det. Saksbehandlerne skal alltid være tilgjengelig via mobiltelefon. I tillegg så scannes alt av dokumenter inn, slik at saksbehandlerne har tilgang på alt av sakspapirer fra alle avdelingskontorene. Leirfjord, som er vertskommune, har arbeidsgiveransvar for personalet i barneverntjenesten. Da barneverntjenesten ble interkommunal gikk de enkelte kommunene inn med de stillingsressursene de allerede brukte på tjenesten. 5 Det er i løpet av de siste årene blitt besluttet å opprette flere nye stillinger. Forutenom leder, nestleder og en merkantil stilling har barneverntjenesten i juni saksbehandlere i hel stilling, hvorav den ene stillingen er en nyopprettet saksbehandlerstilling som er knyttet til enslige mindreårige flyktninger. I tillegg har tjenesten to tiltakskonsulenter i hel stilling. 6 Når det gjelder faglig bakgrunn hos de ansatte er de fleste enten sosionom eller barnevernspedagog, men det er også ansatt to lærere og en vernepleier. Fire av saksbehandlerne som er fast ansatt, er menn, de øvrige er kvinner. Leder for barneverntjenesten har i all hovedsak administrative oppgaver, og er kun involvert i akutte saker, samt fylkesnemd- og tingrettsaker. Nestleder er fagansvarlig og følger opp de enkelte saksbehandlerne. Hun er også stedfortreder når leder er borte fra jobb. Saksbehandlerne jobber med sakene fra en bekymringsmeldinger kommer til saken avsluttes. Det har vært en uttrykt beslutning om at saksbehandlerne skal være generalister, nettopp for å bygge opp kompetanse og gjøre tjenesten mindre sårbar. Ved tyngre saker skal det alltid være to saksbehandlere involvert. Jfr. barnevernloven 9-1 skal den enkelte kommune sørge for de bevilgninger som er nødvendige for å yte de tjenester og tiltak som kommunen har ansvaret for etter barnevernloven. Den interkommunale barneverntjenesten Ytre Helgeland finansieres i dag gjennom en todelt ordning. For det første fordeles driftskostnadene, blant annet lønn til leder, nestleder og merkantil stilling, på de fem kommunene etter en fordelingsnøkkel basert på folketall. For det andre dekkes utgifter til tiltak i og utenfor familien av kommunen der barna bor, etter medgått tid i saken. Leirfjord kommune har som vertskommune, ansvaret for å føre regnskapet. De fem kommunene har til sammen innbyggere per , Alstahaug som den største med innbyggere og Træna som den minste med 506 innbyggere (se tabell 1). 5 Herøy, Dønne og Leirfjord gikk inn med to årsverk hver, Alstahaug med fem årsverk og Træna et halvt årsverk. 6 Den ene av disse er en nyopprettet stilling etter øremerkede midler fra Fylkesmannen. 10

13 Nedenfor gis en oversikt over antall innbyggere i kommunene, samt antall og andel barn 0-17 år, som regnes som primærmålgruppen for barneverntjenester. Tabell 1 Antall innbyggere, og antall og andel barn 0-17 år i kommunene pr Antall innbyggere Antall barn 0-17 år Andel barn 0-17 år av kommunens innbyggere Leirfjord ,8 Dønna ,6 Træna ,1 Alstahaug ,9 Herøy ,2 I alt ,6 Andelen barn 0-17 år av totalbefolkningen i Norge er per ,2 prosent (SSB 2013). Andelen barn 0-17 år totalt i kommunene som inngår i barneverntjenesten Ytre Helgeland er som vi ser i tabellen over, litt under landsgjennomsnittet (21,6 %). Vi ser samtidig at andel barn 0-17 er størst i Træna (25,1%) og minst i Herøy (19,2 %). Tabell 2 Oversikt over barnevernsaker i Ytre Helgeland, Barn med Barn med tiltak tiltak 9 i løpet utenfor av året opprinnelig familie Undersøkelser i alt Undersøkelser som førte til tiltak Leirfjord Dønna Træna Alstahaug Herøy Barnevernet Ytre Helgeland Tabellen ovenfor viser blant annet at barnevernet i Ytre Helgeland i 2012 hadde 182 undersøkelser i alt. Vi ser også at et stort flertall av undersøkelsene og sakene gjelder barn fra Alstahaug, som er den største kommunen i samarbeidet. På landsbasis var det i 2011 omtrent 48 prosent av andel undersøkelser som førte til tiltak (KS 2012). For barneverntjenesten Ytre Helgeland var dette tallet for 2012 omtrent 46 prosent. Etter sammenslåingen i 2010 skjedde det en økning i antall saker i barneverntjenesten Ytre Helgeland. Dette er også noe andre interkommunale barneverntjenester har erfart (Brandtzæg 2006). Det forklares blant annet med at enkelte små kommuner kanskje har hatt saker liggende på vent, som ikke er blitt tatt tak i. Bedre organisering av barneverntjenesten og mer faglig kompetanse kan også avdekke behov for barneverntjenester bedre, særlig i de minste kommunene. Økningen i andel barn med tiltak 7 SSB Befolkningsstatistikk KOSTRA Hjelpetiltak og omsorgstiltak 11

14 er positivt hvis det er et uttrykk for at barnevernet i større grad fanger opp et reelt behov. Samtidig er det selvfølgelig mange forhold som har betydning når det gjelder omfanget av barnevernsaker. En økning i antall barn med tiltak kan også være uttrykk for at stadig flere barn blir utsatt for omsorgssvikt og trenger hjelp fra barnevernet. Andelen skilte og separerte (16-66 år), og andelen enslige forsørgere med stønad fra folketrygden er imidlertid ikke større i de fem samarbeidskommunene totalt enn gjennomsnittet for hele landet, men ligger litt under (KOSTRA). Andelen innvandrerbefolkning er derimot noe høyere enn landsgjennomsnittet (ibid.). 10 Som tidligere pekt på har antall barn som får tiltak gjennom barnevernet, økt mye de siste årene i Norge. Dette gjelder også for kommunene som inngår i barneverntjenesten Ytre Helgeland. Tabellen nedenfor viser en oversikt over antall barn med omsorgs- og hjelpetiltak i løpet av året, i 2000 og 2012 for kommunene som inngår i barneverntjenesten Ytre Helgeland. Tabell 3 Oversikt over barn med tiltak pr , 2000 og Barn med tiltak i løpet av året Leirfjord Dønna 9 28 Træna Alstahaug Herøy Barnevernet Ytre Helgeland Her ser vi at antall barn med helpe- og omsorgstiltak for kommunene som inngår i barnevernssamarbeidet Ytre Helgeland, har økt betydelig de siste ti årene. Mens samarbeidskommunene totalt hadde 82 barn med tiltak i 2000, var tallet økt til 217 i Vekst i antall barn med tiltak har medført en økning i samlet ressursbruk i barnevernet. Tall fra KOSTRA (2013) viser at nettoutgiftene til barnevern per innbyggere 0-17 år var noe høyere totalt i barnevernet i Ytre Helgeland (13 298) i 2012 enn gjennomsnittet for hele landet (6 723). 10 Dette vises ikke i tabell. 11 SSB Statistikkbanken, barnevern, Tre eller færre helpe- eller omsorgstiltak i kommunen. Nøyaktig antall oppgis derfor ikke. 12

15 1.5 METODISK TILNÆRMING OG DATAGRUNNLAG I evalueringen av barneverntjenesten Ytre Helgeland har vi gjennomført åpne, semistrukturerte telefonintervju med representanter fra ulike instanser i kommunene Herøy, Alstahaug, Leirfjord, Dønna og Træna. Vi benyttet intervjuguider under samtalene. Vi ønsket samtidig å la informantene få mulighet til å komme med egne betraktninger og innspill også i forhold til andre tema som de mente var relevante, og utviste derfor fleksibilitet i forhold til å følge opp tematikken. Følgende instanser fra kommunene som inngår i det interkommunale barnevernet Ytre Helgeland, ble intervjuet: Tabell 4 Oversikt over informanter fra ulike instanser Instans Antall informanter Barneverntjenesten 6 Politikere 4 Representanter fra kommuneadministrasjonen 13 8 Barnehage 6 Skole 10 Helsestasjon 5 Politi 3 NAV 3 Kommunelege 2 PPT Ytre Helgeland 1 Bufetat avd. Leirfjord 1 Koordinator for IP 1 Psykisk helsearbeider 1 Advokat 1 Leder for asylmottak 1 Leder for enslige mindreårige flyktninger 1 Koordinator for barn og unge 1 Ruskonsulent 1 Informanter totalt 56 Informantene som ble intervjuet og som inngår i evalueringen, representerer instanser som det var ønskelig skulle inngå i evalueringen. 14 Det er i tillegg kommet frem andre navn underveis i evalueringen som vi også har intervjuet. Vi sendte ut en e-post til de fleste informantene i forkant av datainnsamlingen hvor vi informerte om evalueringen og at de ville bli kontaktet og spurt om de ville delta i undersøkelsen. Vi intervjuet totalt 38 ledere og ansatte fra samarbeidsinstansene, 12 politikere og administrativt ansatte i kommunene og seks personer fra barneverntjenesten. 15 Totalt intervjuet vi 56 personer. Av disse var 32 kvinner, og 24 menn. Fra barneverntjenesten har vi intervjuet leder, nestleder og fire 13 Rådmann, kommunalleder, helse- og sosialsjef 14 Det var likevel enkelte personer som vi forsøkte å få intervjuet, men som var bortreiste eller syke i perioden evalueringen pågikk, og som vi derfor ikke fikk intervjuet. 15 Av hensyn til anonymisering har vi ikke spesifisert hvilke representanter vi har intervjuet fra de ulike instansene. Heller ikke hvilke kommuner de ulike representantene tilhører. 13

16 saksbehandlere. Flere av disse har tidligere vært ansatt ved barneverntjenesten i en av de fem kommunene som inngår i samarbeidet. I behandlingen av intervjumaterialet har vi benyttet oss av såkalt narrativ analyse. I narrativ analyse består datamaterialet av de beretningene og betraktningene informantene gjør seg i samtale med forskeren (Riessman 1993). Slike beretninger vil vi kalle erfaringsfortellinger, og de er et produkt av den konteksten de fortelles i: Mennesker foretar bestandig valg i forhold til hva de ønsker å fortelle, til hvem, når og på hvilken måte. Hva som står på spill for menneskene det gjelder, deres forståelse av situasjonen, eventuelt av hvilken betydning de antar beretningene vil kunne få for dem selv i etterkant, er forhold av betydning (Knudsen 1990). Hvilken forståelse vi har av fenomen vil også variere over tid og etter hvert som man skaper mening av nye erfaringer - noe som også impliserer fortolkning og refortolkning av fortiden så vel som nåtiden. Det er heller ikke all erfaring som like lett lar seg sette ord på. Det er viktig at vi som forskere integrerer dette inn i vår forståelse av datamaterialet, ettersom det har betydning for hva vi kan si, og hva vi ikke kan si noe om. Det har vært viktig å ivareta informantenes personvern. Forskningsprosjektet ble meldt inn til og godkjent av personvernombudet hos Norsk samfunnsvitenskapelige datatjeneste (NSD). Deltakelsen i evalueringen har vært frivillig og det innsamlede datamaterialet er blitt behandlet etter gjeldende etiske retningslinjer for forskning formulert av Nasjonal forskningsetisk komité for humaniora og samfunnsvitenskap. I tillegg til at informantene sto fritt til å takke nei til deltakelse, kunne de også unnlate å svare på spørsmål de ikke kunne eller ikke ønsket å besvare. Enkeltpersoner vil ikke kunne kjennes igjen i arbeidsnotatet. Det vil si at det ikke vil bli gitt opplysninger om navn eller hvilken instans eller kommune personen representerer. I tillegg vil sitater gjengis i bokmålsform for å unngå gjenkjennelse. Vi har likevel intervjuet forholdsvis få personer fra hver av de fem kommunene, og lederne for ulike instanser, samt rådmennene og ordførerne, er naturligvis kjente, slik at det har ikke vært mulig å anonymisere informantene helt. 1.6 ARBEIDSNOTATETS OPPBYGNING I arbeidsnotatet vil vi i kapittel 2 ta for oss samarbeidsinstansenes vurderinger av barneverntjenesten. Her vil vi først beskrive hvilket samarbeid instansene har med barnevernet i dag, for deretter å se på hva de ulike instansene, rådmennene og politikerne fra de fem kommunene som inngår i samarbeidet rundt barnevernet, mener om dagens organisering av tjenesten. Hvilke fordeler ser man ved å ha en interkommunal tjeneste, og hvilke utfordringer opplever man? I kapittel 3 vil vi så se på barnevernets vurdering av sin egen tjeneste hvordan fungerer dagens organisering et interkommunalt barnevern og samarbeid med andre instanser? I kapittel 4 gir vi et sammendrag av hovedfunnenen fra evalueringen og peker på enkelte forhold som vi mener er viktig å se nærmere på med tanke på utviklingen av barneverntjenesten i Ytre Helgeland i fremtiden. 14

17 2 SAMARBEIDSINSTANSENES VURDERING AV BARNEVERNET 2.1 INNLEDNING I løpet av 1900-tallet har vi sett en utvikling i velferdsstaten med stadig flere tjenester innenfor helse- og omsorgssektoren. Tjenestene, og da blant annet barnevernet, har avgrensede ansvarsområder. I tillegg er velferdstjenestene fordelt på ulike forvaltningsnivåer. Primærhelsetjenesten og sosial- og omsorgstjenesten er en del av førstelinjetjenesten, og er kommunens ansvar, mens sykehusene og blant annet BUP, hører inn under spesialisthelsetjenesten, i andrelinjetjenesten, og er statlige tjenester organisert under helseforetakene. Også innad i de ulike tjenestene har det skjedd en økende spesialisering og avgrensning mellom fagfeltene. Samtidig har vi fått et stort yrkesmangfold. Dette innebærer at samfunnet er blitt mer komplekst og mindre oversiktlig. Sektorisering, nivåinndeling og spesialisering er oppstått for å løse spesifikke og gjerne avgrensede problemer. Denne måten å organisere tjenestene på kan sies å være både effektivt og ineffektivt. Effektivt fordi man kan få en rimelig rask og fagmessig god håndtering av de problemene man står overfor. Dette gjelder særlig ved akutt sykdom, og avgrensede lidelser. Menneskenes liv er derimot ofte ikke på samme måte splittet opp i slike avgrensede problemområder. Mennesker med behov for for eksempel økonomisk sosialhjelp vil ofte også ha behov for hjelp i forhold til deltakelse i arbeidslivet, og kan ha rusproblemer, vansker med å ta seg av barn, kan ha behov for behandling eller pleie i forhold til somatiske eller psykiske lidelser osv. Det er derfor behov for samarbeid i og mellom velferdstjenestene nettopp for å sikre mer helhetlige og sammenhengende tjenester, også når det gjelder barneverntjenester. En rekke politiske styringsdokumenter har de siste tiårene poengtert at det offentlige tjenesteapparatet er for oppsplittet og for lite helhetlig. Mangel på samarbeid, og fragmenterte og ukoordinerte tjenester innen helse- og sosialsektoren, både kommunale tjenester og spesialisthelsetjenester, har vært tema i flere offentlige utredninger og stortingsmeldinger. Samarbeids- og koordineringsproblem har vært sett på som en viktig årsak til at tiltak ikke fungerer, og at folk ikke får den hjelpen de trenger. Økt samordning, eller andre lignende begreper, er blitt presentert som løsningen på problemet. Barneverntjenesten er ikke alene om å ivareta barnevernet. I tillegg til barneverntjenesten i kommunene, skal også andre instanser, deriblant helsestasjon, barnehage og skole, sette i verk tiltak for å hjelpe barn. Barneverntjenesten i kommunene er da også blitt pålagt å samarbeide med andre instanser dersom det kan gi et bedre tilbud (NOU 2000:12). 16 Utfordringer knyttet til samarbeid har vært sett på som en viktig årsak til at tiltak ikke fungerer, også innenfor barnvernet (Otterlei 2003). Samarbeid har vært sett på som en viktig forutsetning for å få til et godt barnevern, nettopp fordi ulike instanser gir ulike barneverntiltak og gjennom samarbeid kan barnet og familien motta et mer helhetlig hjelpetilbud. Barnevernet har behov for å samarbeide med andre instanser på flere områder, ikke minst når det gjelder i undersøkelsesfasen i arbeidet og i iversettingen av konkrete tiltak. Otterlei (2003) peker på at samarbeid om barnevern også er verdifult fordi det kan være med på å skape større legitimitet for barneverntjenesten. Det har derfor vært stort fokus de siste årene på å bedre samarbeidet om barnevern. 16 Jfr. 3-2 i barnevernloven. 15

18 I dette kapitlet vil vi ta for oss hvordan samarbeidsinstansene i kommunene Leirfjord, Alstahaug, Herøy, Træna og Dønna vurderer den interkommunale barneverntjenesten i Ytre Helgeland og samarbeidet med barnevernet. Her har vi også vært opptatt av hvordan samarbeidet var før tjenesten ble interkommunal. Sentrale spørsmål i intervjuene med representantene fra samarbeidsinstansene har vært: - Hvordan opplever og vurderer du samarbeidet med barneverntjenesten? - Kan du nevne forhold ved det interkommunale samarbeidet som er særlig bra, og forhold som oppleves utfordrende eller kan bli bedre? - Hvilke forventninger har du til barnevernet i fremtiden, og hva kan din instans bidra med? 2.2 BARNEVERNTJENESTENS SAMARBEID MED ULIKE INSTANSER Før vi ser nærmere på hvordan samarbeidsinstansene opplever og vurderer barneverntjenesten i Ytre Helgeland, vil vi først si litt om hvordan de ulike instansene samarbeider med barnevernet i dag. Barnevernet samarbeider, som nevnt, med flere ulike instanser, både kommunale og statlige. De viktigste samarbeidsinstansene er helsestasjon, barnehage og skole. Andre viktige samarbeidsinstanser er politi, lege, NAV, Pedagogisk- psykologisk tjeneste (PPT), Bufetat og BUP. I tillegg vil barnevernet i enkeltsaker også samarbeide med andre instanser. Hvordan samarbeidet foregår og i hvilken utstrekning, varierer blant annet etter hva som anses som nødvendig i den enkelte saken og hvilken instans det er snakk om. Dette vil også kunne variere fra kommune til kommune. Samarbeidet mellom barneverntjenesten i Ytre Helgeland og andre instanser skjer i dag både gjennom etablerte formelle samarbeidsfora og gjennom uformelt samarbeid knyttet til enkeltsaker. Når det gjelder formelle samarbeidsorgan ser vi at dette for barneverntjenesten i Ytre Helgeland i all hovedsak er knyttet til hjelpetjenesten og ansvarsgruppene. I flere av kommunene finnes hjelpetjenesten 17, som er et team og en møteplass for ulike instanser, deriblant helsestasjon, barneverntjeneste, PPT, skole og barnehage. Ved behov kan også andre hjelpeinstanser bli bedt om å delta. Teamet har møter omtrent hver 6. uke på skolene. I de fleste tilfeller er det rektor ved skolen som kaller inn og som leder møtene. Her kan man drøfte enkeltsaker anonymt, men man kan også ta opp mer generelle problemstillinger og jobbe forebyggende. Hvis enkeltsaker tas opp kan også foreldrene være tilstedet. Da kan det blant annet diskuteres og avklares hvem som kan ta et videre ansvar rundt ungen eller ungdommen. Under møtene i hjelpetjenesten kan også barnevernet informere om hvordan de jobber osv. I tyngre barnevernsaker etableres det vanligvis ansvarsgrupper, som følger barnet over tid. Det varierer noe hvilke instanser som inngår i disse gruppene og som deltar på møtene. Det varierer også hvem som kaller inn til ansvarsgruppemøtene. Noen steder er det barnevernet, mens det andre steder kan være for eksempel helsesøster. Andre formelle samarbeidsfora som barnevernet Ytre Helgeland deltar i er blant annet SLT-gruppen 18 som er 17 I noen av kommunenen brukes benevnelsen tverrfaglige team om disse møtene. 18 Samordning av lokale kriminalitetsforebyggende tiltak. 16

19 i regi av politiet i Leirfjord og Alstahaug. Dette samarbeidsorganet jobber først og fremst forebyggende, og tar i liten grad opp enkeltsaker. Det uformelle samarbeidet med barnevernet er ofte relatert til enkeltsaker, hvor instansene tar kontakt med barnevernet for å melde eller diskutere en bekymring rundt et barn eller høre hva som skjer rundt et barn som er meldt til barnevernet. Flere av samarbeidsinstansene tar også kontakt med barnevernet for å diskutere problemstillinger eller utfordringer mer generelt, eller i forbindelse med behov for informasjon. Mens det i noen tilfeller er samarbeidsinstansene som tar kontakt med barnevernet, er det i andre tilfeller motsatt. Etter at en instans har meldt inn en bekymringsmelding til barnevernet, vil vanligvis barnevernet ta kontakt og be om utfyllende informasjon. 2.3 SAMARBEIDSINSTANSENES VURDERING AV BARNEVERNET Vårt hovedinntrykk etter å ha intervjuet representanter fra barnevernets samarbeidspartnere i de fem kommunene, er at hvordan de opplever samarbeidet med barneverntjenesten og hva de mener om dagens ordning med en interkommunal tjeneste, varierer. Mange gir uttrykk for at barnevernet har blitt styrket etter at tjenesten ble interkommunal. Flere gir uttrykk for at de ikke har opplevd noen endringer i barneverntjenesten etter at den ble interkommunal, heller ikke at samarbeidet med barnevernet er blitt endret verken med tanke på omfang eller form. Svært få av dem vi har intervjuet mener at den nye organiseringen har forverret tjenesten. Noen få mener at det vil være en fordel dersom kommunen de representerer går ut av samarbeidet, og tilbake til tidligere ordning med en egen kommunal barneverntjeneste. De aller fleste av våre informanter mener at det er helt uaktuelt å avslutte det interkommunale samarbeidet rundt barnevernet i Ytre Helgeland. I tabellen nedenfor ser vi hvordan de ulike instansene vurderer dagens organisering av barnevernet i Ytre Helgeland. Halvparten av informantene mener at tjenesten er blitt bedre, mens omtrent halvparten mener tjenesten er uforandret. Tabell 5 Oversikt over hvorvidt samarbeidsinstansene mener barnevernet er blitt bedre, er uforandret eller blitt forverret, etter at den ble interkommunal. Absolutte tall. 19 N=36 Bedre Uforandret Forverret Antall (N) Barnehage Skole Helsestasjon Politi NAV Andre Totalt På grunn av små tall er det vanskelig å prosentuere. Vi velger derfor å presentere absolutte tall. 20 I denne tabellen er dette følgende instanser; koordinator for IP, psykisk helsearbeider, leder for enslige mindreårige flyktninger, leder for asylmottak, koordinator for barn og unge, ruskonsulent, Bufetat og lege. 17

20 Tabell 5 over viser også at det ikke er store forskjeller mellom hvordan de ulike instansene vurderer barneverntjenesten. Det vi har sett er at samarbeidsinstansene som har mest kontakt med barnevernet, slik som skole, barnehage og helsesøster, er delte i sine vurderinger av hvordan barnevernet og samarbeidet med barnevernet fungerer. De trekker frem forhold som er positive, men også forhold som oppleves utfordrende. Når det gjelder forhold ved barneverntjenesten som samarbeidsinstansene mener er bra, gjelder dette følgende forhold: Barnevernet er en faglig dyktig tjeneste med mye kompetanse og flinke saksbehandlere Bekymringsmeldinger blir tatt på alvor og fulgt opp Instansene blir holdt orientert om hva som skjer i barnevernsakene Barnevernet er tilgjengelig Hjelpetjenesten er en viktig samarbeidsarena hvor også barnevernet deltar Saksbehandlerne har mindre nære relasjoner til brukerne Forhold ved barneverntjenesten og samarbeidet med barnevernet som de ulike instansene mener er utfordrende, gjelder blant annet følgende forhold: Barnevernet er lite tilgjengelig og lite synlig Mangel på informasjon fra barnevernet om bl.a. hvordan barnevernet jobber Mangel på tilbakemelding fra barnevernet etter meldt bekymring rundt et barn Barnevernet jobber lite forebyggende Dette er forhold som kan henge sammen med sammenslåingen til en interkommunal tjeneste, men kan også være relatert til en mer generell utvikling av barneverntjenesten. Vi vil drøfte disse forholdene nærmere senere i dette kapitlet. Som vi ser, kan opplevelsene til informanter fra ulike instanser eller fra ulike kommuner, være til dels svært forskjellige. Mens noen for eksempel mener at saksbehandlerne i barnevernet er blitt mer tilgjengelig og er lett å få tak i, mener andre det motsatte. Dette er viktig å få frem, nettopp for å kunne se på hva som er nødvendig for at samarbeidet med barnevernet kan fungere godt for alle. Kommunene som inngår i det interkommunale samarbeidet er alle forholdsvis små kommuner, men som vi viste innledningsvis, er Alstahaug noe større enn de øvrige. Alstahaug har da også fleste barnevernsaker. Flere av de andre kommunene er i tillegg øyer, noe som innebærer ekstra reisetid for saksbehandlerne. Vi kan ikke finne at noen av kommunene skiller seg fra de øvrige når det gjelder vurderingene av barneverntjenesten. Det som vi har sett, er at det varierte noe hvordan barneverntjenesten fungerte i kommunenen før tjenesten ble interkommunal. I enkelte kommuner opplevde man store utfordringer knyttet til barneverntjenesten, blant annet fordi det var få ansatte, noe som gjorde tjenesten sårbar ved sykemeldinger og som kunne være utfordrende i vanskelige saker. Disse kommunene opplever i noe større grad at dagens ordning med en interkommunal barneverntjeneste er en forbedring. I de kommunene hvor man opplevde at barneverntjenesten fungerte godt også tidligere, har man i mindre grad opplevd endringer når det gjelder den nye ordningen. I tabellen nedenfor ser vi i hvilken grad informantene fra de ulike kommunene mener at barneverntjenesten er blitt bedre, er uforandret eller er blitt forverret, etter at tjenesten ble interkommunal. 18

21 Tabell 6 Oversikt over hvorvidt samarbeidskommunene mener barnevernet er blitt bedre, er uforandret eller blitt forverret, etter at den ble interkommunal. 21 Absolutte tall. N=48 Bedre Uforandret Forverret Antall (N) Alstahaug Leirfjord Herøy Træna Dønna Totalt I figuren nedenfor er tallene fra tabell 6 omregnet til prosent. Vi ser at nesten to tredjedeler (61 %) av informantene fra kommunene som deltar i barneverntjenesten ytre Helgeland (inkl. samarbeidsinstanser, rådmenn og politikere) mener at barneverntjenesten er blitt bedre etter at den ble interkommunal. Kun to av informantene vi har intervjuet mener at tjenesten er blitt dårligere. Samtidig må vi understreke at flere av informantene som mener at tjenesten enten er blitt bedre eller er uforandret, også peker på forhold ved barneverntjenesten eller samarbeidet med barnevernet, som de opplever som utfordrende. Forverret 4 % Uforandret 35 % Bedre 61 % Figur 1 Andel av informanter fra samarbeidskommunene som mener at barneverntjenesten er blitt bedre, er uforandret eller er blitt forverret etter at tjenesten ble interkommunal. N=48. En endring som alle kommunene, med unntak av Leirfjord, har opplevd, er at hovedkontoret til den interkommunale barneverntjenesten ble lagt til en annen kommune. 21 Her er alle informantene fra de ulike kommunene tatt med, også politikere og administrative ledere i kommunen. Ansatte i barneverntjenesten, advokat og PPT Ytre Helgeland er ikke inkludert. 19

22 Saksbehandlerne har likevel avdelingskontorer i de øvrige kommunene, selv om det varierer noe i hvilken grad man kan snakke om faste møtedager her. De fleste av våre informanter opplever det ikke som noe problem at hovedkontoret ligger i Leirfjord. De forteller at de får tak i ansatte ved barnevernet når de ønsker det, og at barnevernet vanligvis deltar på møter der de skal. Enkelte, og da i størst grad fra Alstahaug kommune, mener at det ville vært en fordel om hovedkontoret var i Sandnessjøen. 2.4 FORDELER MED EN INTERKOMMUNAL BARNEVERNTJENESTE De som mener at det har vært en styrke for barneverntjenesten at den er blitt interkommunal legger særlig vekt på følgende forhold: - Barnevernet er blitt en faglig dyktigere tjeneste - Saksbehandlerne har mindre nærhet til familiene/barna som barnevernet involveres i - Barnevernet gir bedre tilbakemelding om hva som skjer i sakene Nedenfor vil vi se nærmere på forhold som våre informanter fra de ulike samarbeidsinstansene, trekker fram som fordeler ved dagens organisering med en interkommunal barneverntjeneste Et større og mer robust fagmiljø Før sammenslåingen av barneverntjenestene i kommunene Alstahaug, Leirfjord, Dønna, Træna og Herøy var det forholdholdsvis få saksbehandlere som jobber på de ulike barnevernkontorene. I dag er det 14 saksbehandlere i tjenesten, i tillegg til leder, nestleder og en merkantil stilling. Ansatte fra de ulike samarbeidsinstansene understreker at dagens organisering av barneverntjenesten har ført til et sterkere fagmiljø. Fagmiljøet er styrket både ved at det er blitt større med tanke på antall saksbehandlere, men også med tanke på den samlede kompetansen. Dette ses som svært positivt av flere grunner, og som en stor fordel både for brukerne, sakabehandlerne i barnevernet og samarbeidspartnerne. Utviklingen i barnevernet, med mer komplekse og alvorlige saker, samt mer sammensatt problematikk, stiller økte krav til kompetanse blant de som jobber i barnevernet. Et større og mer robust fagmiljø gjør ifølge våre informanter barnevernet i bedre stand til å håndtere disse utfordringene. Enkelte har også pekt på at barneverntjenesten nå tør å gå inn i vanskelige saker, som de kanskje tidligere i større grad vegret seg for. Samarbeidspartnerne vi intervjuet peker også på at ved at det er flere saksbehandlere, også med ulike kompetanse og bakgrunn, vil det oftere være noen de kan diskutere sakene med. Det er med andre ord flere kollegaer å spille på, noe som gir bedre kvalitet på tjenesten. Særlig viktig er dette når det kommer vanskelige saker. Også Brandtzæg (2006) peker på dette som positiv effekt av forsøk med interkommunalt samarbeid om barnevern i Vest- Telemark. Det pekes også på at barnevernet, ved å ha blitt større, er mye mindre sårbar ved sykemeldinger, ferier og vakanser, og er dermed blitt mer tilgjengelig. Tidligere, da det i flere av kommunene bare var én eller noen få ansatte i barnevernet, var det ofte ikke mulig 20