SNO. Domfelte erklærte på stedet at han påanket dommen på grunn av Btraffutmålingen og feil ved lovanvendelsen. Om dette inneholder rettsboken

Transkript

1 Titate har forkart at han i den senere tid stundom styrket seg med brennevin, men det synes ikke å ha skjedd i noen sterk grad. ' Som formidende omstendighet er det anført at titate ved et par anedninger har hjupet personer ut fra fengse. Retten finner ikke at dette kan tiegges noen vekt av betydning.,når dødsstraff er nnført i norsk ovgivning av hensyn ti oppgjøret med andssvikerne, finner retten at den må brukes i dette tifee, da titate både har utøvd en høyst andsskadeig virksomhet i sin hjep ti fienden, og har gjort dette på en så grusom og bruta måte overfor andhenn. De handnger som titate har foretatt før 3 oktober 1941 vie ikke betinget dødsstraff. Det er hans virksomhet poitiet, og særig i det tyske, som er av så avorig art at ovens strengeste straff må anvendes. Det er derfor for forbryteser mot str1.s 86 sett i sammenheng med torturhandingene, at han dømmes ti døden. Da det her foreigger tiere forbryteser mot str1.s 86, 228 og 229, jfr. 232, bir dødsstraffen i anaogi med 62 å anse som en feesstraff. Da titate er uformuende, bir saksomkostninger ikke iagt. Dommen er enstemmig. ~n 68 år gamme generakonsu har vært medem av Nasjona Sammg fra september ]940 og fomann i Aker forsyningsnemnd fra 16 februar 1943 ti kapituasjonen. herredsretten dømmes han etter andssvikanordningens 3, jfr. 2 nr. 1 a, og 11 ti fengse i 6 måneder tap av amen tiit i 10 år og en bot på kr , etter 15 tii f. tåe inndragning av kr og etter 25 ti erstatning med kr Høyesterett forandrer tiitstapet ti begrenset rettighetstap etter 11 nr. 1-4 i 10 år og etter 11 nr. 5, 7 og 8 i 5 år, men forkaster anken for øvrig. Retten drøfter andssvikanordningens forhod ti Grunnovens 97 Mangende kunngjøring medfører ikke anordningens uvirksomhet. Medemskap i N.S. forutsettes å være straffbart etter straffeovens 86. nndragningskravet ansees hjemet i straffeovens 36 og retten tar ikke standpunkt ti andssvikanordningens 15. Erstatningskravet tas ikke under påkjennese jfr. straffeprosessovens 448 og 442, Dissens. Penumsbehanding. ' Dom 27 august 1945 i. nr. 2/2 h.: Statsadvokat Ragnar Christophersen, aktor mot Car Stephanson (forsvarer høyesterettsadvokat C. A. Torstensen) Erstatningsdirektoratet : Lagmannsrettssakfører R. Karsrud ti prøve. Dommer Kæstad: Aker herredsrett avsa 24 jui i år dom med sådan domssutning: «Generakonsu Car Stephanson dømmes for forbrytese mot ands~ svikanordningen 3 jfr. 2 nr. 1 a ti fengse i 6 måneder, ti tap i 10 år av amen tiit overensstemmende med anordningens 11 og ti en bot ti statskassen stor kr fengsesstraffen fragår for uthodt sikringsog varetektsfengse 70 dager. Hans inntekt som formann i Aker forsyningsnemnd inndras overensstemmende med andssvikanordningens 15 ti forde for det offentige med kr Han dømmes ti innen 2 uker fra forkynnesen av dommen å betae Erstatningsdirektoratet erstatning overensstemmende med andssvikanordningens 25 med kr Han dømmes ti å betae sakens omkostninger ti det offentige med kr. 150 og ti Erstatningsdirektoratet med samme beøp.» Domfete erkærte på stedet at han påanket dommen på grunn av Btraffutmåingen og fei ved ovanvendesen. Om dette innehoder rettsboken føgende: «Anken omfatter dommen i sin hehet. også spørsmået om inndragning og erstatning. Domfete henviser m. h. t. begrunnesen for anken ti de innsigeser hans forsvarer har gjort gjedende under hovedforhandingen. M. h. t. anken angående erstatningen påstår han subsidiært at den erstatning retten har fastsatt bir nedsatt.» Saksforhodet og titates personige forhod framgår av herredsdomsgrunner. Under prosedyren for Høyesterett har forsvareren hevdet at den provisoriske anordning av 15 desember 1944 ikke er rettsgydig, fordi Kongen har overskredet grensene for den ekstraordinære ovgivningsmyndighet som han under de herskende forhod hadde. Det be framhevet anordningens 2 og 3 setter straff for et forhod som tidigere ikke straffbart og at det ikke kan gjøres ved en provisorisk anordning. Angående denne ankegrunn henviser jeg ti den samede Høyestekjennese av 9 august i år i straffesak mot Reidar Haaand og ti.~'. ff n forutgående besutning av 6 august. Av grunner som er nevnt der. antar jeg at utferdigesen av de bestemmeser iandssvikanordningen som Høyesterett anvender i denne sak, må igge innenfor Kongens. myndighet. Med hensyn ti det av forsvareren reiste spørsmå angående ~.&ordningens 2 og 3 ska jeg bemerke at titates medemskap i N. S. antas å være straffbart også etter vår aminneige straffeov, hviket jeg ska komme tibake ti senere. For herredsretten hevdet titate at anordningen må settes ti side av domstoene da den strider mot fokeretten, som ikke hjemer noen ov.givningsmyndighet for Kongen over det okkuperte område. Denne innsigese, som senere i en annen anvendese be forkastet i Høyesteretts kjennese i Haaand-saken, er ikke oppretthodt under prosedyren for Høyesterett. Derimot har forsvareren oppretthodt innvendingen om at anordningen ikke er kunngjort, idet han særig har framhodt at den overhodet ikke er kommet ti offentighetens kunnskap, samt at den fastsetter straff for et tidigere straff-fritt forhod. Jeg er enig med herredsretten i at innsigesen ikke fører fram for så vidt angår de straffebestemmeser som foreigger ti behanding i denne sak, og jeg henhoder meg ti.:.høyesteretts avgjøreser i' Retstidende 1918, bind s.287, 1919 s. 307, 1937 s. 42 og kjennesen i Haaand-saken. Det er visstnok så at anordningen overhodet ikke er kunngjort, og, at den heer ikke på annen måte kom ti amenhetens kunnskap før en tid etter Tyskands kapituasjon. Jeg kan imidertid, i betraktning av de het ekstraordinære forhod for ovgivningsmakten, ikke tiegge dette, Doen avgjørende betydning for spørsmået om anordningens rettsgydighet. Vi har ingen grunnovsbestemmese som gjør en ovs gydighet avhengig av kunngjøring eer annen bekjentgjørese. årenes øp er det itt en rekke over som bestemmer at de trer i kraft straks. Dette må bety at de får anvendese på ae Senere handinger som omfattes av ovens bestemmeser, uansett om kunngjøring eer annen bekjenthar funnet sted på handingstiden. Grunnovens 97 er etter \

2 min mening ikke ti hinder for dette. Den forbyr aene at oven tibake på tidigere handinger, ikke at den virker framover på senere handinger, sev om de måtte være begått før den handende har hatt anedning ti å gjøre seg bekjent med oven. Jeg nevner for øvrig at i Høyesteretts kjennese i Rt s. 307 er uttat at bestemmesen i ov av 1 apri d om kunngjøring av anordninger og bestemmeser hvis overtredese kan pådra private ansvar eer tap av rettigheter, bare kan oppfattes som et påbud ti administrasjonen og ikke som en betingese for bestemmesens forbindende kraft. Angående forsvarerens innsigese at kunngjøring i hvert fa må en nødvendig betingese i det foreiggende tifee, da anordningen set straff for et tidigere straff-fritt forhod, ska jeg bemerke at det forhod den foreiggende sak gjeder var straffbart også etter anordningen av 22 januar 1942, og som nevnt etter vår aminneige straffeov. Det da ikke nødvendig å uttae noe om hvordan forhodet vie være å dømme om anordningen hadde satt straff for et tidigere straff forhod. 1 Etter min mening kan det ikke med rette sies at denne øsning virke urettferdig. Før anordningen av 15 desember 1944 va' det ganger utferdiget anordninger som innførte skjerpede straffer mot som svek sitt and. Disse anordninger var bekjentgjort på den og i den utstrekning som det etter forhodene var muig. ikhet andre som svek sitt and, måtte titate være forberedt på at <M,hn.L,. vie bi ytterigere reguert ved andre straffebestemmeser. Forsvareren hevder videre at anordningen av 15 desember 1944 i strid med Grunnovens 97 for så vidt som den setter straff for et hod som igger forut for anordningens utferdigese. Anordningen setter straff for visse forhod og handinger som knytter seg ti tiden etter 8 apri Den virker med hensikt tibake. Den komite som utarbeidet utkastet, uttaer i sine motiver s. 109 at de straffebestemmeser den foresår, er midere enn bestemmesene i s kapite 8 og 9 og i den miitære straffeovs krigsartiker, og at ovens 97 derfor ikke er ti hinder for at de anvendes på tidigere Hnger. Ti denne oppfatning har Justisdepartementet suttet seg i innstiing s Grunnovens 97 er etter min oppfatning ti hinder for at en setter straff for tidigere rettmessige handinger, og i prinsippet også at oven skjerper straffen for tidigere straffbare handinger. Men. den hindre' ikke at nye straffereger anvendes på tidigere handinger, når de nye reger kan antas å ede ti et resutat som ikke er ugunstigere for titate enn de straffereger som gjadt på gjerningstiden. Spørsmået bir da om resutatet for titate vi bi strengere når hans forhod bedømmes etter andssvikanordningen enn om det bedømmes etter den straffeovgivning som gjadt på gjerningstiden. Herti ska jeg bemerke at jeg er enig med herredsretten i at titates medemskap i N. S. er straffbart etter straffeovens 86, og jeg kan for så vidt henhode meg ti Høyesteretts kjennese i Haaand-saken. Hva særig de subjektive betingeser for straff angår, henviser jeg ti at redsretten har ansett det bevist at titate forsto at partiet ytet bistand ti fienden og at han ved sitt medemskap sev ga sitt bidrag ti denne;,,. Han' har derved etter min mening sev ytet fienden bistand c rd eer dåd». Om han har ytet denne bistand direkte eer gjennom ed annen. må for så vidt være ikegydig. Jeg tror derfor ikke at hans forhod kan betraktes som en bott og bar medvirkning i straffeovens foratand_ Hva nå forhodet meom andssvikanordningen og straffeovens 86 aigr. tror jeg ikke det kan sies at anordningen, sik som den yder etter &DOrdningen av 3 august iår. atid vi medføre midere straff enn trajfeovens 86. jfr. 58 og anordningene av 22 januar 1942 og 3 september Det beror på omstendighetene i hvert enket tifee hviken trajfebestemmese vi ede ti det gunstigste resutat for titate. Det kan ett tenkes tifee hvor en straff etter anordningen omfattende foruten fengsesstraff eer tvangsarbeid. tap for atid av adgang ti å eie eder erverve hus og jord. skip og aksjer i forbindese med uteukkese fra ewtendig ervervsvirksomhet og andre rettigheter og med tiegg aven. bot. vi fees!angt hardere enn en straff utmåt etter den edre ovctna bwge tifee vi det ve overhodet ikke være muig med ~'foreta en sammenigning meom de resutater de to grupper at strafebestemmeser kan føre ti. Såedes som jeg ser på straffutmå den foreiggende sak. antar jeg imidertid at titate ikke vi ~ Q1DStipre atijt med en straff utmåt etter andssvikanordningen. tra.fbue forhod skue bedømmes etter den edre ov ~1'a 0n0mkweDa åde arune det derfor ikke være noe ti hinder <d11ftb:ddrdda~ anvendes på hans hee straffbare forhod. tu Grunnovens 97 vie stit seg dersom ands Nrea YDe fm ti et strengere resutat for titate enn den ~. beru.ve jeg ikke uttae noen mening om. Ved anvendesen av andssvikanordningen rna. Høyesterett etter ''. ik anordning av 10 august 1945 avsnitt, uten hensyn ti. meten i traffeovens 3, annet edd, anvende de empeigere. meter i provisorisk anordning av 3 august i år. Under hensyn ta.rto oc tu de faktiske forhod, såedes som de er beskrevet i herredsntt domjcrunner. finner jeg at det ikke er tistrekkeig grunn ti å hyib herredsrettens fastsettese av fengesstraffen og boten. Jeg antar ~ at titate etter andssvikanordningens 3, jfr. 12, må fradømmes derettjcbeter som er nevnt i 11 nr. 1-4 for en tid av 10 år og de rettigtaeter er nevnt i nr og 8 for en tid av 5 år. ikhet med herredsrwtted ftnner jeg ikke g1un ti å treffe noen bestemmese etter 11 nr. 6 OD tap av aevstendig ervervsvirksomhet. Hva endeig angår spørsmået om idømmese av rettighetstap etter U'_ 9. er det reist spørsmå om utferdigesen aven bestemmese av deme art igger innenfor grensene for Kongens ekstraordinære ovgiv DQpmyndighet. Jeg behøver imidertid ikke ta standpunkt ti dette -.ma. da jeg i hvert fa finner at et sådant rettighetstap ikke bør mes i den foreiggende sak. Bortsett fra at titate en enket gang ot en avis meddee hvorfor han var medem av N. S har han, etter det oppyste. den hee tid forhodt seg het passivt. ntet er oppyst om at baa medte seg inn i organisasjonen i videsyk hensikt, eer at han har '1tDyttet Bitt medemskap for å oppnå noen uberettiget forde. Spørs t om anvendesen av nr. 9 står for så vidt i en annen stiing for ~Honk Retstidende nr

3 '. -' 'f Stiftesen norsk Okkupasjonshistorie Høyesterett enn for herredsretten på grunn av endringen i domssutning: av 3 august i år. 1 stedet for det tiit8tap som er idømt Car Stephanson av herredsretten Titate anker videre over herredsrettens inndragning atv,>n.~.p_'. begrenset rettighetstap etter den provisoriske anordning av 15 desember inntekt som formann i Aker forsyningsnemnd for tiden fra H 12, såedes at de i 11 under 1-~ net:nte rettigheter tapes i 10 år 1943 ti 1 mai nndragningen har funnet sted i henhod tiands- 0(/ de under nr, 5, 7 og 8 nevnte i 5 år. svikanordningens 15 om inndragning av inntekt som må antas «for. Erstatningskravet tas ikke under påkjennese. anediget» ved straffbart forhod som nevnt i 2, atså ved hans med For øvrig forkastes anken. emskap i N. S. Saksomkostninger for Høyesterett iegges ikke. Forsvareren hevder at denne inntekt ikke kan sies å være Saæret U forsvareren, høyeste'ettsadvokat C. A. Torstensen fastsettes ediget ved titates medemskap i N. S. Angående dette spørsmå n kr.30q. jeg enig med herredsretten og titrer dens begrunne se. nndragningsregeen i anordningen av 15 desember 1944 er --'0 '._, - Dommer Hanssen: Med hensyn ti spørsmået om Kongen hadde å skue virke tibake på hee medemstiden. En tisvarende rettsig adgang ti å utferdige de bestemmeser iandssvikanordningen rege be gitt ved anordningen av 3 september 1943, dog skue denne av 15 desember 1944, som Høyesterett anvender i denne sak, er jeg i det bestemmese ikke virke tibake. Da den inntekt som herredsretten har. vesentige enig med førstvoterende. besuttet inndradd, skriver seg fra tiden etter 16 februar 1943, oppstår Derimot er jeg aven annen mening enn han med hensyn ti betydspørsmået om Grunnovens 97 er ti hinder for inndragning av inntek.. ningen av at den nevnte anordning ikke er kunngjort. Etter hva det er ten fra denne dag og innti 3 september 1943, da den nye inndragnings. oppyst var forhodet ikke bare det at anordningen ikke er kunngjort på rege be innført. Etter straffeovens 36 såedes som den ød før den måten som er foreskrevet i oven av 1 apri Den be overhodet ningen av 3 september 1943, kan man inndra «det ved en straffbar ikke søkt gjort bekjent for amenheten, tvert om be anordningen hodt Hng vunne utbytte». Titates inntekt er innvunnet ved hans arbeid, hemmeig het ti etter andets befriese. nnti dette tidspunkt var såforsyningsnemnda, som jo ikke i og for seg var uovig. Det edes anordningen ukjent for ae andre enn noen få innviede. Under imidertid av herredsrettens domsgrunner at titate fikk stiingen dh!se omstendigheter føger det etter min oppfatning av Grunnovens føge av innmedesen i N. S. Hadde han ikke vært medem av denne t97.at anordningen ikke kunne anses som den på gjerningstiden gje denorganisasjon, vie vaget neppe fat på ham. Jeg tror derfor det kan sies '. de ov for handinger foretatt før befriesen av personer, som ikke kjente at inntekten er vunnet ved straffbar handing, nemig gjennom det straff den og ikke hadde anedning ti å kjenne den. bare medemskap i N. S. som i virkeigheten var adkomsten ti sti Grunnovens 97 som fortrinsvis tar sikte på straffebestemmeser, Hngen og inntekten. nndragningen skue såedes være hjemet ved forbyr å gi over tibakevirkende kraft. Den tisikter å beskytte borgerne straffeovens 36, og det bir da unødvendig å uttae noen mening om mot vikårighet fra ovgivernes side, idet den b. a. e' ti hinder for at en hvoredes forhodet ti Grunnovens 97 vie stit seg dersom ov setter straff eer en strengere straff for en edre handing. Etter ningskravet aene kunne bygges på andssvikanordningen, jfr. min mening vi en ny straffeov imidertid virke tibake i Grunnovens ningen av 3 september forstand ikke bare når den gis anvendese på en handing foretatt før Titate anke' endeig over herredsrettens avgjørese av. dens utferdigese, men også nå' den anvendes på en handing, som er kravet. Det vie ha vært ønskeig om Høyesterett aerede i denne ' foretatt før oven er bitt kunngjort, så fremt den handende heer ikke hadde kunnet treffe en prinsipie avgjørese om anvendesen av pa annen måte hadde anedning ti å bi bekjent med den. Når tibakesvikanordningens erstatningsbestemmeser. Men etter det resutat virkningen etter sin art rammes av forbudet i Grunnovens 97, er det er kommet tn i straffesaken, er det etter straffeprosessovens 448, etter min mening uten avgjørende betydning, om den i det enkete ti- 442 ikke anedning ti å prøve erstatningskravet i Høyesterett. Ang'e- 'fete vi virke mer eer mindre urettferdig. At tanken \ed påbudet i pet på herredsrettens avgjørese av erstatningskravet må etter 449 skje ~ oven av 1 apri 1876 om innrykkeise i Norsk Lovtidende av over m. v. gjennom særskit anke etter tvistemåsovens reger. har vært, at amenheten ska ha anedning ti å bi kjent med dem, anser Den provisoriske anordning om rettergang i andssviksaker av 16 'jeg ikke tvisomt. den av førstvoterende særig påberopte avgjørese februar 1945 innehoder etter min mening ingen hjemme ti å fravike i Rt s. 307, var forhodet visstnok at de fastsatte maksimapriser straffeprosessovens reger om b.ehandingen av de borgerige rettskrav -; ikke var inntatt i ovtidenden, men det var dog inntatt en meddeese i ankeinstansen. Henvisningen i 40 ti straffeprosessoven også for om. at det var fastsatt maksimapriser. så vidt angår «de andre krav som fremmes i forbindese med straffe- Den oppfatning jeg her har framhodt, stemmer med hva der har saken etter anordningen» synes tvert i mot å vise at det er straffeprosess-', vært ært av våre statsrettsige forfattere, se Aschehoug: Norges nåvæovens reger om framgangsmåten i ankeinstansen som for så vidt ska : rende statsforfatning (2. utg.) s og Castberg: Norges Statsføges. forfatning s og s og 292. Derimot ar den seg Etter utfaet bir saksomkostninger ikke å iegge for Høyesterett. vfsatnok vanskeig forene med den av førstvoterende nevnte dom i Rt. Jeg stemmer for sådan voteringen i denne sak er imidertid spørsmået ikke gjort

4 ,. :1.',e :.:. '. 32 ti gjenstand for noen virkeig drøftese. Begrunnesen av resutatet består bare i en henvisning ti de to også av førstvoterende nevnte kjenneser i Rt s. 287 og 1919 s Disse kjenneser angikk imidertid særegne tifeer og kan ikke anses avgjørende for den foreiggende sak. Heer ikke Høyesteretts kjennese av 9 august i år i sak mot Reidar Haaand har etter min oppfatning noen avgjørende betydning for den sak vi nå behander. Det gjadt der anvendesen av anordning av 3 oktober 1941 om tiegg ti straffeoven. Om denne anordning sier agmannsretten, at den var kunngjort på den måten og i den utstrekning som det var muig, idet den var meddet i radio og iegae aviser og inntatt i «Norsk Lovtidende» som utkom i London.. Konsekvensen av min oppfatning er, at straffebestemmesene i anordningen av 15 desember 1944 ikke kan anses som gjerningstidens ov i forhod ti handinger foretatt før befriesen av personer der såedes som Stephanson var ukjent med den. Grunnovens 97 er imidertid ikke ti hinder for at en midere straffebestemmese gis anvendese på edre handinger og straffeovens 3, 2. edd foreskriver, at de ved pådømmesen gjedende straffebestemmeser får anvendese, når de fører ti en for siktede gunstigere avgjørese enn de som gjadt ved handingens foretageise. Spørsmået bir da, hvoredes Stephansons forhod var å bedømme etter den ovgivning, som igger forut for anordningen av 15 desember så henseende er det å merke, at herredsretten uttaer at det må antas at titate har vært kar over, at han ved sin innmedese i N. S. og senere oppretthodese av medemskapet, ga sitt bidrag ti den bistand partiet ytet fienden. Det framgår av min stemmegivning i saken mot Reidar Haaand, at jeg anser det uriktig å oppfatte innmedese in. S. og passivt medemskap i dette parti som en bistand ytet fienden. Jeg finner imidertid for så vidt å burde bøye meg for den avgjørese i motsatt retning, som be truffet av den samede Høyesterett. Jeg går såedes ut fra at Stephansons forhod rammes av straffeovens 86. Etter straffeovens 3, 2. edd, som må anses stemmende med Grunnovens 97, bir da spørsmået om en anvendese av anordningen av 15 desember 1944 såedes som den yder etter endringen av. 3 august i år, vi føre ti et for Stephanson gunstigere resutat enn anvendesen av straffeovens 86, jfr. anordningene av 22 januar 1942 og 3 september Jeg mener at anvendesen av disse bestemmeser vie ha ført ti ieggese aven strengere straff enn den jeg finner vi være passende, når man anvender anordningen av 15 desember 1944, jfr. anordningen av 3 august i år. Ut fra disse betraktninger mener jeg at denne anordning bør anv~ndes på Stephansons forhod og det uansett om forhodet igger før eer etter 15 desember Hva straffutmåingen angår ska jeg bemerke at herredsretten har pådømt saken på grunnag av anordningen av 15 desember 1944 i dens opprinneige skikkese. Høyesterett har derimot etter anordningen av 10 august i år avsnitt å ta hensyn ti de endringer anordningen av 1944 undergikk ved anordningen av 3 august i. år. Den sistnevnte anordning empet i vesentige punkter på de strenge straffutmåingsreger i anordningen av 15 desember 1944 og gir i det hee rom for en midere bedømmese av de menige og passive medemmer av N. S. Og så vidt jeg kan se var ikke Stephanson annet enn et menig og passivt medem. 33 Han var visstnok en moden mann som i større grad enn mange andre skue ha betingese for å forstå hva han innot seg på. Men han innehadde ingen stiing i partiet, han detok så vidt man vet, ikke i noen besutning og han opptrådte heer ikke aktivt for partiet. At han i februar 1944 ga et kort svar ti en avis på en forespørse om hvorfor han var medem av N. S kan heer ikke tiegges noen vesentig betydning. For mitt vedkommende mener jeg etter dette, at det er grunn ti å nedsette både fengsesstraffen og boten. Jeg antar at en fengsesstraff av 120 dager og en bot av kr kan være passende. Med hensyn ti idømmese av rettighetstap er jeg enig med førstvoterende. Hva angår spørsmået om inndragning av Stephansons inntekt som formann i Aker forsyningsnemnd, mener jeg i motsetning ti førstvoterende, at straffeovens 36, såedes som den ød før den provisoriske anordning av 3 september 1943, ikke hjemet adgang ti inndragning av denne inntekt. Etter den opprinneige 36 var det bare det ved den straffbare handing innvunne utbytte som kunne inndras. Det straffbare forhod er her at Stephanson medte seg inn i N. S. og fortsatte å stå som medem. Ved dette forhod har han ikke ervervet noe utbytte. Den inntekt han har oppebåret er vederag for et sevstendig arbeid, som i og for seg var het uavhengig av stiingen som medem av N. S. Den oppfatning, at en inntekt som den her omhandede ikke kunne inndras etter straffeovens 36 må også antas å igge ti grunn for anordningen av 3 september 1943 og andssvikanordingen av 15 desember Ved disse anordninger be det nemig gitt tieggsbestemmeser, som åpner adgang ti å inndra også inntekt, formuesforde eer vinning, som må antas foranediget ved det straffbare forhod. Og hensikten med denne utvidese av inndragningen må nettopp ha vært å ramme inntekter av den art, som det her er tae om. nndragningskravet kan såedes etter min mening aene bygges på de utvidede inndragningsbestemmeser i anordningen av 3 september 1943, jfr. anordningen av 15 desember Disse bestemmeser antas å gi adgang ti inndragning også aven inntekt som den det her gjeder. Men etter Grunnovens 97 kan inndragning i henhod ti den ikke gjøres gjedende for inntekt for forøpne tidsrom. Den inntekt herredsretten har besuttet inndratt, gjeder tiden fra 16 februar 1943 ti kapituasjonen. Av denne tid igger en 6 Yz måned forut for 3 september det av herredsretten idømte inndragningsbeøp bør det såedes etter min mening skje et forhodsmessig fradrag, som jeg antar kan settes ti kr Med hensyn ti anken over erstatningskravet, er jeg i det vesentige og resutatet enig med førstvoterende. Dommer Aten: Jeg er i det vesentige og resutatet enig med herr dommer Hanssen, men finner å burde gjøre føgende tiføyese: Tiitstap etter andssvikanordningens 11 nr. 9 omfatter retten ti å eie eer erverve fast eiendom, rettigheter i fast eiendom som er avhengig av konsesjon, norsk registreringspiktig skip og aksjer eer andre andeer i norske ervervsdrivende seskaper eer sammensutninger. Dette gjeder også ervervese ved arv eer gave. Sev om andre formuerettigheter som f. eks. eiendomsrett ti øsøre, obigasjoner, patentrettigheter. opphavsrett ti itterære og kunstneriske verk m. v. ikke er tatt med. betegner denne bestemmese en vidtgående innskrenking i den \

5 ', '. '' '.! domfetes rettsevne, som er ukjent i vår edre ovgivning. nndragning av jord og bosodd etter Christian V's ov - en straff som Grunnovens 104 forbyr - omfattet iafa ikke framtidig erverv. Den komite som har utarbeidet utkastet, har som grunn for bestemmesen anført at det er bitt «et sterkt og aminneig krav her i andet» at andssvikere ska fradømmes de nevnte rettigheter (se Saming av diverse provisoriske anordninger 1945, -V s.107 og 108). Men sev om visse kretser under krigen har vært inne på en sik tanke, er det etter min mening ikke grunn ti å tro at et rettsinngrep av denne art stemmer med den aminneige rettsbevissthet. Det har heer ikke som de andre arter av rettighetstap noe å gjøre med «amen tiit», dvs. den tiit en mann bør ha i samfunnet. En straff av denne art, er så vidt vites, ukjent i andre siviiserte and, og den strider mot aminneige strafferettsprinsipper. For den som intet eier og ikke har utsikt ti å erverve noen av de rettigheter som nevnes i nr. 9, vi inngrepet ikke ha ree betydning og føgeig også være virkningsøst som straff. Men for andre kan det få angt avorigere føger enn en fengsesstraff. Jeg kan ikke innse at det har vært noen rimeig grunn ti å utferdige en straffebestemmese som 11 nr. 9. Jeg kommer såedes ti det resutat at anordningen for så vidt angår denne bestemmese faer utenfor området for Kongens ovgivningsmyndighet under trigen, og at føgeig 11 nr. 9 overhodet ikke kan anvendes av domstoene. Dommer Schjederup: det jeg med hensyn ti anken i straffesaken i det vesentige og resutatet er enig med førstvoterende, kan jeg i motsetning ti ham ikke se at straffeprosessovens 448 og 442 skue være ti hinder for at Høyesterett i denne sak også prøver det av påtaemyndigheten i forbindese med straffesaken fremmede erstatningskrav. Etter min mening kommer nemig bestemmesen i straffeprosessovens kap. 32 om påtae av borgerige rettskrav i forbindese med strf.ffe~ saker ikke ti anvendese i denne sak. Som utgangspunkt bør en se i sammenheng ae de krav av ikkestrafferettsig art som er omhandet så ve i straffeprosessovens 3, som i 2,_ deribant dens inndragningskrav. En naturig oppfatning forekommer det meg da å være at straffeprosessoven ikke har oppstit 3 som en uttrykkeig hovedrege for borgerige rettskrav, fra hviken 2 i virkeigheten må anses som en unntagese - atså for de tifee hvor 2's inndragningskrav er knyttet ti et straffekrav. Det faer meg ikså naturig å se forhodet sik, at oven opererer med to grupper av saker, som ikke gjeder straff, hvorav den ene gruppen, hva enten dens saker bir anagt sevstendig eer i forbindese med straffesak, atid ska behandes etter ovens aminneige reger og den andre gruppen etter 8ærregene i kap. 32. Etter hviket sett av reger vie det så være naturig og praktisk å behande de offentige krav på erstatning etter andssvikanordningens 25? ' På grunn av den nære s!1mmenheng med det offentiges krav på straff forekommer det meg åpenbart at også de av de offentige framsatte enkere erstatningskrav burde behandes i sammenheng med og iafai det vesentige etter,ignende reger som for seve straffekravet, atså som den nettopp nevnte gruppe som utgjøres av de av det offentige reiste 'nndragningskrav. De burde med andre ord ikke behandes etter særregene i kap. 32, med dets 448 og 442 som for førstvoterende synes å hindre Høyesterett fra å behande det foreiggende erstatningskrav. De for fastsettesen av erstatningens størrese bestemmende hensyn, fastagt iandssvikanordningens 25, sik som den etter anordningen av 3 august i år yder, er jo i at vesentig de samme som dem domstoen etter 6 ska ta, når straffebotens størrese ska fastsettes. Med visse endringer skue for så vidt også her den begrunnese så ti, som Hagerup j sin Straffeprosess 2. utgave side 394 oppstier for at kap. 32's hemmend.;! særreger ikke kan brukes for inndragningskravene: «Det er, også kart at de innskrenkende vikår, som oven oppstier for den fornærmedes adgang ti å få sitt krav påkjent i forbindese med straffesaken (se særig 441 og 442) ikke kan gjede de offentige krav, som etter 2 i ethvert tifee ska forføges i den offentige straffesaks former, og som domstoen derfor ikke av den grunn kan vise fra seg, at de naturigere finner sin påkjennese i andre rettergangsformer.» Forskjeen er bare 'at hvor påtaemyndigheten for andssviksaker mener at erstatningskravet vi vidtøftiggjøre straffesaken, står det den (etter R. A. 32) fritt å anegge den i en naturigere rettergangsform, nemig som egen sak i, siviprosessens former. Skue derimot vidøftiggjøreisen først true når saken aerede var kommet under behanding, har R. A. sørget for en ennå mer effektiv adgang ti å skie erstatningskravet ut enn domstoen etter kap. 32's 441 vie hatt. Apenbart urimeig vie det jo også vært, om ovgiverne i disse saker, vie anvende en rege der som 442 uteukker et domsresutat som går ut på at titate samtidig fees ti bot, men frifinnes for erstatning. Like urimeig vie det være om en bestemmese som 448 skue hindre en fees ankebehanding, som - når sakene er enke - ikke vi vode noen merkbar forsinkese, men spare en ekstra høyesterettssak. Forhodet er da også etter min mening at R. A. etter hee sitt system og ikså etter enketbestemmesen i dens 31, tredje, edd, tistrekkeig 'tydeig viser, at det av det offentige fremmede erstatningskrav, når det er knyttet ti straffesaken, ikke er ment å skue føge regene i straffe, prosessovens kap. 32. Tar man for seg R. A.'s kap. 6, vi man se at kapitet - som omhand er «saker som ikke gjeder straff» - i 31 gir de nødvendige særreger for påtaemyndighetens fremme av sike i forbindese med en straffesak, mens de resterende omhander de nevnte saker når de reises ',aætskit. Om disse siste bestemmes det i 32 at de ska forføges etter - de reger som gjeder for tvistemå, for så vidt ikke annet føger av denne 'anordning, dvs. av de føgende Mens atså 32 penser krav,, der som før nevnt vie vidtøftiggjøre saken, inn på siviprosessens spor (som særskit sak), så har 31 for de erstatningskrav som påtaemyndigheten har trodd det vie være praktisk å knytte ti straffesaken, opprettet et nytt spor, som at i at nærmest er en variant av straffeprosessovens ordinære behandingsmåte. Den fra det ordinære eneste avvikende be, øtemmese - i 31's tredje edd - er i virkeigheten en i sin sagvidde noe utvidet pendant ti 441, idet den yder: «Finner retten, at behandingen av kravet vesentig vi sinke fremme av straffesaken, eer at det av andre grunner ikke bør forenes med den, bør den skie kravet

6 :,! f '.j \,!. <, ~. ',, ' ~. : ',.. '.1.,.1.',t,_' ' ut ti særskit behanding.» Denne bestemmesen vie etter min oppfatning vært meningsøst å ta med i denne form, dersom det var straffeprosessovens 32te kapite og dermed 31, 3's forbide, 441, som retteig skue kommet ti anvendese. Hadde det i så fa bare vært meningen å gi en tiføyese ti 441, må man gå ut fra, at denne siste paragraf hadde vært ne'vnt i 31, tredje edd. At denne bestemmese er utformet som den er, tyder etter min mening på, at man her ikke har noe med kap. 32 å gjøre. Derimot har den nye ovgivning på et annet fet funnet an vendese også for kap. 32, nemig etter andssvikanordningens 26 tredje edds siste punktum. hvor det unntagsvis er gitt den fornærmede en tisvarende adgang ti å sutte seg ti forføgningen. Jeg peker også på at ike så itt som det av påtaemyndigheten reiste erstatningskrav for andssvik noe steds i R. A. er kat «borgerige rettskrav», ike så itt har anordningen noe steds henvist ti 3 eer kap. 32's særreger. derimot er det ganske betegnende, at i den offentige ovutgave med motiver er det ved 31 etter ordet påtaemyndigheten (som den der fremmer erstatningskravet) tiføyet føgende note: «M. h. t. den tisvarende, men unntagsvise adgang for fornærmede se straffeprosessovens kap. 32, jfr. andssvikanordningens 26 annet» - ska være tredje - «edd og 33.» Dette peker så vidt jeg forstår, nokså tydeig på hva ovgiverens mening har vært. Komiteutkastets motiver gjør da også side 167 nærmere rede for de tre grupper av erstatningssaker, som jeg foran har nevnt: 1) De store og vanskeige offentige sakene ska behandes etter tvistemåsovens reger og 2) de enke - som Stephansonsaken - i tiknytning ti straffesakene. «Utenom de saker som er nevnt ovenfor kommer imidertid» - som gruppe 3) - «de borgerige rettskrav som fornærmede kan gjøre gjedende. Disse krav vi dog hverken bi så mange eer så omfattende og vanskeige som de offentige krav som er nevnt ovenfor» - atså gruppe 1). Videre gir motivene side ti utkastets 40- svarende ti anordningens 31 - et kart resyme av den ordning jeg her har gjennomgått. Se også motivene side 161 øverst og, side 162 nr. 5 og nr. 2 a. Jeg tiføyer for ordens skyd, at med hensyn ti anke må de for ordinære straffesaker gjedende reger komme ti anvendese, akkurat som for inndragningssaker etter 2, jfr. Skeie: Den norske Straffeprosess s. 239; heer ikke for deres vedkommende er det uttrykkeig sagt i oven. Regeen bir da at Høyesteretts kompetanse ved erstatningens utmåing må være den samme som ved straffutmåingen. Begrensning i Høyesteretts kompetanse må i det hee tatt være uttrykkeig fastsått for å gjede. Så er atså tifee i straffeprosessovens 380: anke kan ikke grunnes på at noe ti skydspørsmået hørende bevisspørsmå er uriktig avgjort. Ti tross for at vi her har med bindende prosessreger å gjøre, finner jeg ti sutt å burde framheve at domfete i denne sak i ikhet med det offentiges representanter, ønsker erstatningsspørsmået avgjort i forbindese med straffespørsmået. Som et eksempe på at Høyesterett tidigere har agt vekt på hva en part på ignende måte ønsker, nevner jeg kjennese i Rt s Jeg mener etter hva jeg har anført at Høyesterett skue ha adgang 37 ti å behande også erstatningsspørsmået. Da dette spørsmå på grunn av fertaets oppfatning ikke har vært drøftet av Høyesterett, er jeg avskåret fra å kunne ta standpunkt ti det og former derfor ingen konkusjon. Dommer Næss: Jeg er i det vesentige og resutatet enig med førstvoterende, dog må jeg angående inndragningsspørsmået bemerke at jeg vanskeig kan finne straffeove).s 36 anvenneig. Jeg må derfor ta standpunkt ti spørsmået om Grunnovens 97 danner en hindring for å godkjenne inndragning for tidsrommet fra domfetes ansettese i Aker Forsyningsnemnd den 16 februar 1943 ti utgivesen av den første anordning om inndragning den 3 september Etter min bedømmese av de forhod som danner grunnaget for Kongens her omhandede ovgivningsmyndighet, er det ikke grunn ti å gjøre en unntagese for dette tidsrom. Der foreigger i ae: tifee en tibakevirkning, idet den ordinære ovgivningsmyndighet var avskåret i okkupasjonstiden, og der er intet prinispiet skie meom tiden før og etter den første anordning angående inndragning. Det er rimeig og rettferdig å a den senere anordning av 15 desember 1944 overensstemmende med sin egen ordyd, ha virkning het tibake ti okkupasjonstidens begynnese. Dommer Stang: Jeg er i det vesentige og resutatet enig med førstvoterende, men i anedning av herr dommer Schjederups votum vi jeg egge ti: Det er etter straffesakovens 2 og 3 ikke tvisomt at et inndragningskrav ska behandes etter straffeprosessens reger, enten det gjøres gjedende i samband med straffesaken eer i særskit sak. Anken 'over avgjerden av et inndragningskrav går også etter straffeprosessens reger. Dette er uttrykkeig sagt i straffesakovens edd, sik som den yder etter ov av 10 mars 1939 nr. 3. Et erstatningskrav kan etter 3 gjøres gjedende i samband med straffesaken, men hvis det reises i særskit sak, går det etter tvistemåsovens reger. Dette gjeder enten erstatningskravet reises av private eer av det offentige. Etter 448 kan Høyesterett bare påkjenne erstatningskravet i : samband med straffesaken, hvis dets avgjerd umiddebart beror på avgjerdet av det påankede. Hvis domfete har noen særskit innvending mot sin erstatningspikt eer mot utmåingen av erstatningens størrese, må han etter straffesakovens 449 gå ti særskit anke etter tvistemås-, ovens reger. Jeg kan ikke finne at rettergangsordningen av 16 februar 1945 har gjort noen endring i disse forskrifter. Tvert imot står det i denne an, ordnings 40 at med de endringer som føger av anordningen, får straffe,sakoven anvendese på de straffesaker som er nevnt i 1 nr. 1 og på de, andre krav som fremmes i forbindese med straffesaken etter anordningen. Noen endring i regene for behandingen av ankesaker finnes ikke i rettergangsanordningen. Denne anordnings 31, 3. edd, utvider den adgang straffedomstoen etter straffesakovens 441 har ti å skie erstatningskravet ut fra straffesaken, men dette gir ikke noe hodepunkt for å anta at straffesakovens ankereger ikke ska gjøres gjedende i andssviksaker. Anordningen gir heer ingen anvisning på å behande, Erstatningsdirektoratets erstatningskrav anneredes enn andre erstatningskrav og sette det i kasse med inndragningskrav etter straffe- \

7 ,, ~, ~,, ;..~ ~ 1.' ', j ','!' i 1. J -,L Stiftesen norsk Okkupasjonshistorie.t,',. 1 ~..,. 38 sakovens 449, 1. edd, jfr. 2. Ae erstatningskrav etter andssvik. anordningen må behandes etter straffesakovens kap. 32, med de end ringer som måtte finnes i rettergangsanordningen, f. eks. dens 31, 3. edd. Domme' Fougner: Jeg er i det vesentige og i resutatet enig med annenvoterende herr dommer Hanssen, og kan også i det vesentige titre herr dommer Stangs bemerkninger om det prosessuee spørsmå. Domne' Grete: Som herr dommer Stang. Dommer Evensen: Likeså. Domm~r Larssen: Mens jeg med hensyn ti de øvrige spørsmå i det vesentige og resutatet er enig med førstvoterende, sutter jeg meg hva angår seve straffutmåingen ti annenvoterende, herr dommer Hanssen. tiegg ti herr dommer Stags bemerkninger ska jeg tiføye: Ved rettergangsanordningens 36 er det bestemt at anke ti Høyesterett av andssvikanordningens erstatningskrav forutsetter en verdi av minst kr Ved denne vesentige forhøyese av erstatningskravets verdi må det så vidt jeg skjønner, ha vært rettergangsanordningens tanke b. a. å søke bøtet på uempene ved å få to særskite ankesaker øpende, en for straffen og en for erstatningen, Sev om jeg tar i betraktning den adgang som anordningen gir Kjæremåsutvaget ti dispensasjon fra ankeverdien vi, nemig etter denne bestemmese, det overveiende anta av statens erstatningssaker få sin endeige avgjørese ved herreds- og byretten eer ved agmannsretten. Uempene for Høyesterett ved at straffeprosessovens ordning i 449 ved særskit anke over de borgerige krav også ska gjede statens erstatningskrav etter Jandssvikanordningen vi derved måtte regnes i det vesentige fjernet. Kst. justitiarius Bonnevie: Som herr dommer Stang. Hva det prosessuee spørsmå angår kan jeg også i det vesentige titre herr dom mer Larssens tieggsbemerkning for så vidt. Med hensyn ti domssutningens formuering gjør jeg den bemerkning at jeg for mitt vedkommende vie ha foretrukket som formentig riktigere å bruke uttrykket: «Anken over avgjøresen av erstatningskravet ayvises» istedenfor: «Erstatn~ngskravet tas ikke under påkjennese.» Av herredsrettens dom (dommer Thor Breien med domsmenn): Angående sine personige forhod har titate oppyst: Han tok juridisk embetseksamen i 1901 og arbeidet senere ca. 3 år i poitiet og påtaemyndigheten. Deretter arbeidet han t i maskinbransjen. Etter 1920 har han vesentig arbeidet med bestyrese av egne og andres gårder. Ved siden av har han'i en rekke år vært medem av styrer og representantskaper i forskjeige seiskaper. Han har såedes vært varaformann i styret for Det Nye Teater - som han også var med på å stifte - siden , medem av representantskapet i Storebrand og dun siden , medem av styret i AS Vestheim privatskoe siden 1926 og den Norske Æterfabrikk siden 1934 og for øvrig medem av styrer i forskjeige gårdseskaper og egater. Han har vært disponent for Forstedenes Boigaktieseskap. årene var han varamann i Aker skoestyre og senere medem fra Han har vært konsu for Haiti i og siden 1931 generakonsu. Fra 16 februar 1943 t kapituasjonen var han formann ved Akers forsyningsnemnd ' 39 Titate forkarer at han gjennom reiser og opphod i Tyskand før krigen be påvirket av nasjonasosiaistiske deer, særig på næringsivets område. Etter 9 apri 1940 var han ti å begynne med i tvi om hvoredes han skue te seg ti den nye situasjon i andet. Etter Terbovens tae den 25 september. A. så han imidertid ingen annen utvei enn å mede seg nn i N. S. Sterkt medvirkende herti var en tae høyesterettsjustitiarius På Berg hadde hodt hvori han hadde takket Quising for dennes hodning. Dessuten gjorde det aterkt inntrykk på ham at han fikk høre at hvis man ikke oppnådde en ordning med tyskerne, vie disse sev overta administrasjonen av andet het ned tiensmannsstiingene. Han mente at det under de foreiggende om- stendigheter var nødvendig at man fikk en edese som vie samarbeide med tyskerne så andet kunne sikres de tistrekkeige forsyninger og han var enig ',' i at man fikk en nyordning i andet, særig av hensyn ti næringsivet. Han mente at man hadde pikt ti å sutte opp om N. S, for at partiet kunne få noen autoritet. Han medte seg da inn i partiet i sutten av september 1940, nnmedesen førte ti at mange av hans venner vendte seg fra ham, og dette hadde igjen tiføge at h'.ns hustru, som tidigere hådde vært anti-nasistisk, innstit, medte seg inn i partiet for å stå soidarisk med ham, Senere medte,. også hans sønn og datter seg inn. At famiien såedes medte seg inn, skydtes imidertid intet som hest påtrykk fra hans side. Han oppretthodt senere sitt medemskap under hee krigen. Han var uenig i en de av de disp osi- joner N. S. traff, men fant ikke derfor tistrekkeig grunn ti å mede seg ut, : Enkete forhod som tortur, gissetagning m. m. hadde han ikke kjennskap ti. '. Da utvikingen på frontene be sik at stiingen be vanskeigere for N, S fant han at det også av denne grunn ikke var riktig av ham å forate partiet. : Når han overtok stin~n i Akers forsyninsnemnd i 1943 skydtes dette at ordføreren i Aker, Thoreif Stenersen, ønsket å få en uavhengig mann stiingen som kunne rydde opp etter de misigheter som nyig hadde funnet sted i nemnden. Han tok ikke stiingen for vinnings skyd og gasjen kr. 400 pr. måned, var iten forhod ti arbeidet - ca. 5 1 /2 time pr. dag. Han tok under arbeidet bare sakige, ikke partimessige hensyn. Titate mener at han ikke har gjort noe gat og erkjenner seg derfor kke straffskydig. Han reiser en de innsigeser i anedning av de straffe bestemmeser han er titat etter: Han hevder for det' første at andssvikanordningen ikke er rettsgydig. Dens bestemmeser må antas å igge utenfor det område Kongen kan gi anordning om etter Grunnovens 17. Den har ikke tistrekkeig kontsi- tusjone hjemme i Everums-fumakten, og sådan hjemme kan etter forhodene heer ikke søkes i konstitusjone nødrett. At nødrett ikke foreigger vi b. a. framgå av at anordningen gir sine bestemmeser tibakevirkende kraft, hvorfor man ike godt kunne ventet med den ti okkupasjonen var utt. Anordningen strider endeig mot fokeretten, hvoretter Kongen ikke,har ovgivningsmyndighet over okkupert område og dette må under de foreiggende omstendigheter føre ti at den må settes ti side av domstoene. De innsigeser titate her reiser, har tidigere vært forkastet av Eidsiva ting agmannsrett for Oso agsogn, andssvikavdeingen, i en dom av 16 jui - og kjennese av 12 jui 1945 i Haaand-saken, for så vidt angår to andre provisoriske anordninger som også hander om oppgjør med ands vikere, nemig anordning av 3 oktober 1941 og 16 februar Retten viser ti disse avgjøreser, jfr. kjennese av 30 ds. i nærværende sak, idet en

8 , ;. ;,.1..' ~. i. :.,.;, ~ ' finner at det som er framhodt der, får tisvarende anvendese for de subjektive momenter som betinger anordningen. En finner såedes at Kongen heer ikke for ad:ss,'ik:sano'rd. ~,1,ra,nSK3'a etter disse paragrafer har vært ti stede for titates vedkomningens vedkommende har overskredet grensene for sin Hva spesiet 86 angår må det antas at titate har vært kar over ovgivningsmyndighet. Hva den fokerettsige side av spørsmået angår at han ved sin innmedese i N. S. og senere oppretthodese av medemskaen tiføye at andssvikanordningen tar sikte på rettsoppgjøret etter pet ga sitt bidrag ti den bistand partiet ytet fienden og det fritar ham ikke sjonens sutt og at dens bestemmeser ikke griper inn i den ovgi straffskyd om han har ment at han derved bidro ti å fremme Norges myndighet som OkkupaSjonsmakten har etter Haagkonvensjonen.. En finner etter dette at titates forhod uten hinder av grunnrammer f. eks. bare den bistand ti fienden som er utibørig. ovens 97 i sin hehet må kunne pådømmes etter andssvikanordningen. Videre innvender titate at anordningen ikke er kunngjort som b Forutsetningen vi dog være at en ved utmåingen av straffen ikke vurderer i ov av 1 apri Han mener at en anordning med det innhod det her bans forhod i tiden før anordningens ikrafttreden ti høyere straff enn den tae om, ikke kan gjøres gjedende før den er kunngjort på en sik måte at,vie vært vurdert ti etter de straffebestemmeser som gjadt på gjerningssom rammes av den får muighet ti å bi kjent med den. Sev har han tiden. denne forbindese må en b. a. være oppmerksom på den nevnte tidigere hatt kjennskap ti den. provisoriske anordning av 22 januar Retten finner det også her tistrekkeig å vise ti agmannsrettens Retten finner etter dette titate Skydig overensstemmende med titaeav 16 jui 1945 hvor den samme innsigese er forkastet for så vidt.besutningen. anordningen av 3 oktober Det har i nærværende sak ikke kunnet Straffen settes ti fengse i 6 måneder, ti tap av amen tiit etter andsoppyses om andssvikanordningen har vært kunngjort fra London og i ti. evikanordningens 11 i 10 år (jfr. 3, 2. edd nr. 1, siste punktum) og ti en fee på hviken måte, men dette forhod vi ikke ha rettsig betydning, idet 'bot ti statskassen stor kr fengsesstraffen gis det fradrag for den en ov som nevnt i agmannsrettens dom etter norsk rett kan tre i kraft og tid titate har sittet i sikrings- og varetektsfengse. anvendes uten kunngjøring. Ved utmåingen av straffen har retten i skjerpende retning sett hen ti Endeig hevder titate at andssvikanordningen strider mot Grunn. at titate er en mann med god utdannee og megen erfaring, som må ha vært ovens 97 for så'vidt den gis anvendese for medemskap av N. S. i tiden før fut kar over hva han innot seg på. Sev om han da han medte seg inn i anordningen trådte i kraft. Anordningen er riktignok ment som en amnesti.. N. S. i september 1940 ikke skue hatt tistrekkeig oversikt over hvor det bestemmese i forhod ti straffeovens reger om forræderi, særig dennes bar hen, kan han ikke høres med noen unnskydning for så vidt når han senere 86 og 98, men den vi faktisk komme ti å ramme forhod som er straff- oppretthodt sitt medemskap gjennom krigens ange år uten å reagere. Så frie etter straffeoven. Betingesen for straff etter straffeovens 86, som om- angt fra at utvikingen fikk ham ti å mede seg ut av N. S ytet han så sent hander bistand ti fienden, er såedes at bistanden er ydet under krig, men som 10 februar 1944 positiv støtte ti partiet ved å besvare en enquete i krig i paragrafens forstand har det ikke vært her i andet siden de norske Fritt Fok: «Hvorfor jeg er medem av N. S.» Det må også kunne sties tropper kapituerte den 10 juni Det å. ha vært passivt medem av N. S. særige krav ti hodningen ti en mann med hans stiing i samfunnet, genekan dessuten ikke karakteriseres som «bistand» i ovens forstand og i hvert. rakonsu, innehaver aven rekke tiitsverv i seskaper og i skoestyrer m. m. fa vi denne bistand ikke være ytet «fienden», men okkupanten, hviket Hans innmedese og medemskap vi på grunn av hans sosiae posisjon ha ikke er rettsstridig etter Haagkonvensjonen. Om titi;\tes forhod kan be. vært særig egnet ti å bidra ti å skaffe partiet autorit~t og nye medemmer, traktes spm en medvirkning t overtredese av 86, er forhodet ikke straff. hviken forbindese kan nevnes at det å støtte partiets autoritet etter hans bart. Både 86 og 98 krever dessuten forsett med hensyn ti hee gjernings- egen forkaring, nettopp var hva han tisiktet med sin innmedese. Titates innhodet - et forsett som titate ikke har hatt _ mens det forsett ands- forhod under den ange tid av undertrykkese vårt and har gjennomevet svikanordningen krever bare gjeder medemskapet i N. S. F'oruten at ands. må i det hee karakteriseres som en meget avorig forbrytese. svikanordningen på denne måte rammer forhod som er straff-frie etter formidende retning har retten sett hen ti at titate som medem av straffeoven, innehoder den og~å bestemmeser som vi føre ti angt stren-. N. S. har vært passiv og ikke opptrådt utad ti støtte for partiet, bortsett fra gere straff enn etter straffeoven, når en her også tar i betraktning str.s : besvaresen av den nevnte enquete i Fritt Fok. Det er ikke grunn ti å tro 58. Dette gjeder b. a. anordningens 6 om minimum bøtestraff kr. 1000, at han medte seg inn for å få økonomisk vinning eer andre fordeer av sitt de nye bestemmeser om tiits tap m. m. medemskap og det kan heer ikke antas at han har fått økonomisk vinning, Ti dette ska retten først bemerke at bestemmese om straff for med- bortsett fra ønnen som formann i Akers forsyningsnemnd som imidiertid emskap i N. S. m. m. aerede er truffet i den provisoriske anordning av var iten i forhod ti det arbeid han hadde. Her bør det også nevnes at han 22 januar 1942, som be opphevet ved andsvikanordningen. De innsigeser sa vidt skjønnes, har utført sitt arbeid i forsyningsnenmden sakig, uten å titate gjør gjedende angående det straffbare ved innmedese i eer med-. ta partihensyn. emskap av N. S. får såedes bare betydning for forhodet før dette tidspunkt. Hva spesiet fastsettesen av boten angår, bemerkes at retten etter de For øvrig antar retten at innmedese i og medemskap av N. S. i tiden etter foreiggende oppysninger har gått ut fra at titate har en formue på noe 8 apri 1940 vi rammes både av str.s 86 og dens 98. For 86's vedkom- over kr Titates hustru har særeie opprettet etter 8 apri 1940, mende viser en ti den foran nevnte dom av Eidsivating agmannsrett av' men det er enighet meom påtaemyndigheten og Erstatningsdirektoratet 16 jui d. å hvor agmannsretten har tatt standpunkt ti spørsmået. En om at særeiet bør hodes utenfor denne sak, idet det vi bi reist særskit sak \.1