Sluttrapport Rehabilitering, prosjektnr. 2010/3/0061 Hvorfor så få flerkulturelle medlemmer Foreningen Vi som har et barn for lite

Transkript

1 Sluttrapport Rehabilitering, prosjektnr. 2010/3/0061 Hvorfor så få flerkulturelle medlemmer Foreningen Vi som har et barn for lite 1

2 Forord Prosjektet Hvorfor så få flerkulturelle medlemmer var egentlig tenkt avholdt høsten 2011, men da det viste seg å være svært vanskelig å få avtale med de foredragsholderne vi ønsket, ble gjennomføringen av prosjektet flyttet til januar Prosjektet ellers er gjennomført i henhold til søknaden og planen. Prosjektet har vært ledet og gjennomført av generalsekretær i Foreningen Vi som har et barn for lite, Anne Giertsen. Sammendrag Vi har etterhvert opparbeidet oss god kunnskap om sorg og sorgbearbeidelse. Vi har hatt mange kurs og seminarer basert på ulike tema for våre tillitsvalgte og ressurspersoner. Men med nesten 10% av befolkningen i Norge som har en etnisk minoritetsbakgrunn, ønsket vi å utvide vår kunnskap og lære mer. Vi ønsket først og fremst å få ny kunnskap, og sette fokus på likheter men også lære noe om ulikhetene. I Norge er alle de største religionene og trosretningene representert. Ingen grupper er forskånet for det å miste et barn, men hvordan dette blir opplevd og håndtert er svært ulikt Vi fikk til et bredt sammensatt program som vi inviterte alle foreningens ressurspersoner til å delta på. Seminaret ble avholdt på Soria Moria Hotel ved Holmenkollen i Oslo På programmet for helgen stod det både motivasjonsforedrag og kulturelle innslag, i tillegg til foredrag om Islam og døden, sorg og sorgreaksjoner hos Sri Lanka-tamiler, livet og døden i pakistansknorske familier, forskning på kultur og sorg samt erfaringer fra føde- og barselavdelinger i forhold til flerkulturelle fødsler og ved tap av barn. Seminaret gav oss mange svar men også mange nye tanker. Det er for lett å sette alle flerkulturelle i en gruppe, og så tro at utfordringene er like for alle sammen. Det er stor forskjell på hvilke roller kvinner og menn har i ulike kulturer og religioner, det er stor forskjell på hvordan et barnedødsfall håndteres og det er stor forskjell for hvordan sorgen skal møtes og bearbeides. Alle er vi ulike, og vi reagerer og takler livskriser på forskjellige måter. Det finnes ikke ett fasitsvar på hvordan vår forening skal ivareta flerkulturelle medlemmer på en bedre måte. Vi må fortsette å jobbe med fokus på foreningens formålsparagraf, og tilpasse og tilrettelegge ved ønsker og behov. Ikke alle som mister barn må melde seg inn i en forening; mange får god hjelp i sine nærmeste nettverk og finner god nok støtte der. Vi lærte mye denne helgen, og fikk høre sterke og personlige historier, i tillegg til mye informasjon om ulike ritualer innenfor forskjellige religioner og kulturer. Men vi trenger å lære mye mer, og har kun fått en liten innføring i løpet av dette seminaret. Samarbeid med andre organisasjoner som har noen av de samme målsettingene som oss, vil nok være mest hensiktsmessig. Å vise at vi finnes, samt at vi vet at det finnes andre nettverk som vi kan støtte oss til ved behov. Et tettere samarbeid mellom ulike foreninger, for å dele og spre kunnskap, vil være til det beste for alle. 2

3 Kap.1. Bakgrunn for prosjektet / Målsetting På foreningens medlemslister er det lett å se at det er få fremmedklingende navn. Joda, kanskje noen få, ofte sammen med et norskt navn (samboer eller ektefelle), men de er ikke lett å få øye på. Mister ikke flerkulturelle bosatt i Norge barn? Vil de ikke være medlem hos oss? Men, hva har vi egentlig å tilby dem? Kjenner vi deres behov og ønsker? På foreningens årsmøte i mars 2009 var Frivillighet Norge invitert til å presentere sitt Inkluderingsprosjekt; et prosjekt om inkludering av etniske minoriteter i frivillige organisasjoner. Foredragsholder var Dilek Ayhan, generalsekretær i Norges tyrkiske ungdomsforbund. Dette foredraget satte lys på en del ting, men ga oss nesten enda flere spørsmål: Kan vi noe, eller nok, om kulturlikheter og kulturforskjeller? Er det likt for en etniskfødt nordmann og en muslim å miste et barn? Hva med de som tror på reinkarnasjon; hvordan forholder de seg til sorgprosesser? Vi har etterhvert opparbeidet oss god kunnskap om sorg og sorgbearbeidelse. Vi har hatt mange kurs og seminarer basert på ulike tema for våre tillitsvalgte og ressurspersoner. Dette er svært viktig og helt nødvendig for å holde kunnskapen oppdatert og motivere til likemannsarbeidet. Men med nesten 10% av befolkningen i Norge som har en etnisk minoritetsbakgrunn, er det kanskje på tide for oss også å utvide horisonten litt og skaffe oss ny kunnskap. Vi ønsket først og fremst å få ny kunnskap, og sette fokus på likheter men også lære noe om ulikhetene. I Norge er alle de største religionene og trosretningene representert. Ingen grupper er forskånet for det å miste et barn, men hvordan dette blir opplevd og håndtert er svært ulikt. Ritualer rundt dødsfall er gjerne en av de kulturelle grunnstenene som er tyngst forankret og ikke så enkelt å endre på. Håndtering av sorg er svært ulikt, basert på religion, og det kan være utfordrende å finne fellesnevner med unntak av selve tapet. Men over tid vil antageligvis tilnærmingen til felles ritualer rundt sorg bli tettere/likere. I en organisasjon vil man gjerne finne noen som er lik en selv, noen som har opplevd det samme og som har den samme erfaringen/bakgrunn/religion. I alle kulturer er det ulike mennesketyper og personligheter, og utfordringer og utrykk er forskjellige. Foreningens målsetting med prosjektet var i første omgang å få ny kunnskap, som deretter gjør oss i stand til å komme med gode og inkluderende tiltak for å støtte etniske minoriteter også i deres sorg på en best mulig måte. Vi ønsket å invitere alle foreningens ressurspersoner, kontaktpersoner og lokallagsstyrene, til et weekendseminar. Det er viktig å få flest mulig med for å få delt kunnskapen, alle kommuner i Norge har i dag flerkulturelle innbyggere. Det er viktig at foreningen, både lokalt og sentralt, har de samme holdningene og kunnskapen om hvordan vi best kan ivareta alle foreldre som har mistet barn. 3

4 Hvorfor er det så få med flerkuturell bakgrunn med i foreningen vår? Sørger de ikke over sitt døde barn? Skal det skjules eller er det noe man skammer seg over? I mange trossamfunn er det en straff fra Gud at man har fått et sykt barn eller at barnet dør. Det er en prøvelse som man bare må akseptere. Er disse påstandene riktige? Er det slik det er for alle? Og har foreningen noe å tilby i form av fellesskap og sorgstøtte? Hva må vi eventuelt endre i vår organisasjonsform og struktur for å kunne bli mer inkluderende slik at flere vil føle seg hjemme hos oss? Det er nettopp usikkerheten og mangelen på kunnskap som hemmer oss i å videreutvikle organisasjonen til å bli mer inkluderende. Kap. 2. Prosjektgjennomføring / Metode Planen var å arrangere seminaret i oktober 2011, men vi så raskt at tiden var knapp. Selv om vi begynte planleggingen tidlig på våren, var det vanskelig å få tak i de foredragsholderne vi ønsket til dette seminaret. Det tok lang tid å få endelig svar, og det tok lang tid å finne frem til de riktige og aktuelle personene som kunne tenke seg å stille opp. Vi fikk overraskende mange avslag, og besluttet derfor å flytte arrangementet til januar 2012, og dermed få bedre tid til å finne frem til de foredragsholderne vi ønsket oss. Vi fikk til et bredt sammensatt program som vi inviterte alle foreningens ressurspersoner til å delta på. Seminaret ble avholdt på Soria Moria Hotel ved Holmenkollen i Oslo. En tid før påmeldingsfristen gikk ut så vi at vi hadde plass til flere deltakere, og inviterte også ressurspersoner fra Landsforeningen uventet barnedød i tillegg til et par kontaktsykepleiere/intensivsykepleiere fra Rikshopsitalet som ofte møter spesielle utfordringer ved barnedødsfall i forhold til religion, kultur og språk. På programmet for helgen stod det både motivasjonsforedrag og kulturelle innslag, i tillegg til foredrag om Islam og døden, sorg og sorgreaksjoner hos Sri Lanka-tamiler, livet og døden i pakistansknorske familier, forskning på kultur og sorg samt erfaringer fra føde- og barselavdelinger i forhold til flerkulturelle fødsler og ved tap av barn. Programmet for helgen: Lørdag 14. januar Kl Kl Kl Velkommen til seminaret, presentasjon av Møteplass 2011 arr: Frivillighet Norge og utstilling Portrett av endring Dette har jeg aldri gjort før, så det vil jeg helt sikkert klare Motivasjonsforedrag av Ada Sofie Austegard, leder av Stine Sofies Stiftelse Lunsj 4

5 Kl Kl Kl Kl Kl Kl Kl Kultur og sorg Mirjam Lucasse, PhD forsker postdoc, jordmor, Oslo Universitetssykehus Islam og døden en verdig slutt på livet Ghulam Abbas, Al-Kidmat begravelsesbyrå Sorg og sorgreaksjoner hos Sri lanka-tamiler Sivaganesh Vadivelu, Multikulturelt Initiativ- og Ressursnettverk Sosiometri og gruppearbeid Lyrisk Poesi, Norgesmester i poesi-slam, Taro Vestøl Cooper Slutt første dag Middag og sosialt samvær Søndag 15. januar Kl Kl Kl Kl Kl Kl Kl Kl Kl Erfaringer fra en fødeavdeling Bente Guildal, jordmor Oslo Universitetssykehus, Ullevål og kursansvarlig Livet og døden i pakistansknorske familier Torunn Arntsen Sajjad, forsker PhD, Nakmi (Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse) Lunsj Erfaringer om kulturelle utrykk ved sorg Kristin Adler, Årets mamma i Magasinet Kamille, sykepleier og initiativtager til barnehjem i Kenya Kulturelle forskjeller, likheter og ulikheter sett fra erfaringer på Nyfødtavdelingen Mona Degrell, intensivsykepleier Oslo Univeritetssykehus Rikshospitalet og leder av Sorgstøtte ved dødfødsel, i et kultursensitivt perspektiv Jordmorstudent Helene T-Tørnqvist, leder av Rogaland fylkeslag Allehelgensarrangementet Hjertefred nå landsdekkende Generalsekretær Karin Larsen, Landsforeningen Hjertefred Oppsummering og avslutning Slutt Kap. 3. Resultater og resultatvurdering Det ble en hektisk helg med mange inntrykk. Programmet var tett, men vi ønsket å utnytte tiden og få mest mulig ut av den slik at vi kunne lære mest mulig. Temaet for prosjektet var: Hvorfor så få flerkulturelle medlemmer? Vi fikk mange forslag til svar, og ser at problemstillingen er svært sammensatt. Det er ingen entydige svar, og ulike kulturer kan ha ulike måter å tilnærme seg sorgen på.. Men noen fellestrekk synes å kunne oppsummere temaet fra helgen: 5

6 - Sorg er naturlig, men hvordan vi uttrykker den er forskjellig. - Mange har familien som sine nærmeste, og det er de som skal støtte og være der for dem. En æresak at ikke andre trengs/skal hjelpe. - Viktig å kunne prate om sorg/følelser på eget språk selv om man kan norsk kan det likevel være vanskelig å snakke om følelser og nyansere/ finne riktig uttrykk. - Språk viktig at skriftlig informasjon blir oversatt. - Man blir ofte mer tradisjonell når man har flyttet vekk fra sin egen kultur, spesielt om man har flyttet ufrivillig. Ritualer blir ofte mer viktig i et annet land. - Kan være konflikt mellom eldre og yngre generasjoner ift utvikling og tilpassning - Like store ulikheter hos minoritetsspråklige som i etnisk norske - Viktig å tenke mer individ, hver enkelt person. - Livserfaring/ hva har man opplevd før og har i «bagasjen» - Ønsker likemannsnettverk/sorggrupper fra samme kultur/religion. For mange vil det være mest naturlig å søke mot sine egne i en livskrise. Totalt var vi 18 ressurspersoner som deltok hele helgen, samt 5 dagsgjester som fikk med seg deler av helgens innslag. Tildelte midler var kr ,- Totalt kom prosjektet på kr ,- Kap. 4. Oppsummering / Konklusjon / Videre planer Seminaret gav oss mange svar men også mange nye tanker. Det er for lett å sette alle flerkulturelle i en gruppe, og så tro at utfordringene er like for alle sammen. Det er stor forskjell på hvilke roller kvinner og menn har i ulike kulturer og religioner, det er stor forskjell på hvordan et barnedødsfall håndteres og det er stor forskjell for hvordan sorgen skal møtes og bearbeides. Alle er vi ulike, og vi reagerer og takler livskriser på forskjellige måter. Det er vel konklusjonen vi kunne trekke etter denne helgen. Det finnes ikke ett fasitsvar på hvordan vår forening skal ivareta flerkulturelle medlemmer på en bedre måte. Vi må fortsette å jobbe med fokus på foreningens formålsparagraf, og tilpasse og tilrettelegge ved ønsker og behov. Ikke alle som mister barn må melde seg inn i en forening; mange får god hjelp i sine nærmeste nettverk og finner god nok støtte der. Informasjon, både på internett og brosjyremateriell, bør finnes på flere språk. Det er noe foreningen kan jobbe konkret med, og som vi ønsker å søke prosjektstøtte til ved en senere anledning. Vi lærte mye denne helgen, og fikk høre sterke og personlige historier, i tillegg til mye informasjon om ulike ritualer innenfor forskjellige religioner og kulturer. Men vi trenger å lære mye mer, og har kun fått en liten innføring i løpet av dette seminaret. Samarbeid med andre organisasjoner som har noen av de samme målsettingene som oss, vil nok være mest hensiktsmessig. Å vise at vi finnes, samt at vi vet at det finnes andre nettverk som vi kan støtte oss til ved behov. Et tettere samarbeid mellom ulike foreninger, for å dele og spre kunnskap, vil være til det beste for alle. Frivillighet Norge har gjennom flere ulike tiltak ivret for at ulike organisasjoner skal bli kjent med hverandre og knytte seg til hverandre gjennom tettere samarbeid. Det årlige seminaret 6

7 Møteplassen har hatt som mål å knytte verdifulle kontakter for å utveksle erfaringer og kunnskap. For oss som en liten organisasjon vil det være naturlig å samarbeide med tilsvarende organisasjoner for å knytte til oss verdifulle erfaringer med flerkuturelle organisasjoner. Som en av deltakerne skrev i evalueringen «Seminaret var veldig motiverende og lærerikt, og jeg fikk mange a-ha opplevelser. Ønsker å lære mer. Fin balanse mellom erfaringsbasert og vitenskapbasert» Vedlegg: Invitasjon Program Oslo, Anne Giertsen Prosjektleder og generalsekretær 7